25.1.11

Kunnskapsformidling, ikke grafsing

Det kommer kritikk av mediers dekning av incestsaken i Østerdalen. Den er berettiget. Vi har ingen rett til å få vite alle detaljer i en slik sak som angår medmenneskers tragedier.

Samtidig antar jeg det er en grunn til at slikt selger. Jeg drister meg til å foreslå at den kan ha noe å gjøre med at befolkningen har liten kunnskap om hva seksuelle overgrep mot barn rent konkret innebærer, og spesielt når de skjer i såkalt nære relasjoner. Dette er barndomserfaringer de fleste mangler.

For noen år siden ringte jeg en av de mest kjente krisetelefonene våre, som betjenes av frivillige som har gjennomgått kurs før de blir telefonvakter. Der snakket jeg med en telefonvakt som sa at en del telefonvakter der hun jobbet, snakket seg imellom om at de ikke greide å tro på mange innringeres overgrepshistorier.

Her har jeg lyst til å skyte inn at de som er opptatt av problematikken falske minner, har et ansvar for å understreke veldig høyt og tydelig at seksuelle overgrep mot barn faktisk skjer, for enkelte greier ikke å få med seg det samtidig som de hører at overgrepsminner kan være skapt i ettertid. En gang jeg ringte redaktøren i menighetsbladet der jeg bodde, for å problematisere bladets fremstilling av hvor godt norske barn har det, svarte han kontant da jeg minnet ham på at mange barn opplever overgrep: "Det er bare noe de dikter opp".

Tilbake til telefonvakten: Hun sa også at hun ønsket å "lære mer om dette" og ba meg fortelle i detalj hva jeg hadde opplevd som barn. Dette var svært ubehagelig for meg. Senere ringte jeg inn og beklaget meg. Telefonvakten jeg da traff, sa at "vi er jo ikke orakler heller, så vi vet ikke når folk snakker sant". Da sendte jeg en e-post til ledelsen for krisetelefonen og tilbød meg å komme og snakke for de frivillige. Det var det ikke interesse for, men jeg fikk takk for innspillet.

Under lunsjen ved et senter for overgrepsutsatte hvor jeg var bruker, nevnte jeg mine opplevelser med krisetelefonen. Da fortalte flere av kvinnene der at de hadde opplevd det samme som meg: at telefonvakten graver og spør etter detaljer om hva som skjedde under overgrepene. Samtlige antok at det måtte skyldes at telefonvaktene ønsker mer kunnskap, men alle sa også at de opplevde det som krenkende og invaderende.

Jeg ønsker bedre kunnskapsformidling om overgrep mot barn i mediene. Aftenpostens sjefsredaktør Hilde Haugsgjerd etterlyste for noen dager siden innspill fra psykisk helsefeltet, og jeg synes helsepersonell med kunnskaper om overgrep mot barn kunne bli mye, mye flinkere til å formidle både hva overgrep kan bestå i, samt hva de kan gjøre med mennesker. Det samme gjelder jurister, som har kunnskap og erfaringer som vil kunne formidles på en generell måte.

5 kommentarer:

  1. Anonym26.1.11

    Hva kan slike overgrep i barndommen gjøre med mennesker, Sigrun?

    SvarSlett
  2. Jeg er ingen fagperson.

    SvarSlett
  3. Anonym26.1.11

    Har lest ett eller annet sted at overgrep kan føre til at man får vanskelig med å etablere parforhold som voksen. Enten ender man som enslig. Eller likevel enslig i det ene parforholdet etter det andre. Brist altså på evnen til normale, varige relasjoner som krever nærhet, f.eks. leve i familiekonstellasjon.

    Slik brist frarøver alminnelig livsdeltakelse som det fremdeles er å få egne barn, etablere familie osv.

    SvarSlett
  4. Du peker på noen av dilemmaene med å jobbe med frivillige. De er ikke fagpersoner, men mennesker av god vilje som skal prøve å hjelpe. Samtidig vil jeg påpeke at også fagpersoner er begrenset av sitt eget skjønn og sin egen menneskelighet. Det er vanskelig å vite hva et annet menneske trenger, og spesielt på telefon. Da har man bare stemmen og ordene, og mangler kroppsspråket.

    Selvsagt trengs kunnskap. Men vi trenger, som du sier, ikke detaljene.
    Selvsagt skal vi tro på historiene, og ta dem på alvor. Det denne saken, som så mange andre saker viser, er at svært mange barn har det forferdelig. Det burde ikke overraske oss som lever blant barn som nabo og foreldre. Men naiviteten vår og redselen for å blande seg, samt påkjenningen som følger med å ta ansvar bidrar til at vi som voksenpersoner ikke tar ansvar. Det synes jeg er det tristeste med saken i Alvdal - at de som visste ikke gjorde noe.

    SvarSlett
  5. Anonym: Ja, det kan nok være én av mange konsekvenser. Man tar med seg relasjonsskadene inn i nye relasjoner. Doktoravhandlingen til psykologen Solveig Vatnar viste at incestutsatte har 25 ganger høyere risiko for å havne i gjentatte voldelige parforhold sammenliknet med andre.

    Ragnhildme: Barna i denne konkrete saken hadde også kontakt med 15 fagpersoner uten at de oppdaget overgrepene. De stilte seg blinde på autisme-diagnosen de selv hadde gitt barna...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post