29.1.11

Inn- og utgrupper og fordommer

For en tid tilbake la jeg ut Implicit Association Test (IAT) på bloggen, der man kunne teste hvor (ubevisst) fordomsfull man er, blant annet overfor mennesker med en annen hudfarge. Dette er ingen tulletest, slik mye annet man finner på nettet er.

Men nå kom jeg over en artikkel av en kognitiv psykolog som problematiserer testen. Konklusjonen hans er at dette handler om at vi er raske til å kategorisere mennesker i inn- og ut-grupper:

Throughout the course of evolution humans evolved the ability to quickly categorize those who are in the "in-group" and those who are in the "out-group". This skill can be adaptive when processing a lot of information, but can also be harmful to society when it influences racist thoughts and behaviors. Therefore, we should be very careful how different groups are portrayed in the media, schools, and society. The faster we can automatically associate people with our in-group, the less likely we will be to implicitly and overtly demonstrate racial prejudice toward them.

Fins det, når det gjelder psykiske lidelser, noen annen løsning enn å destruere skillet mellom inn-gruppen normale og ut-gruppen "psykisk syke" med defekte hjerner?

En jeg synes problematiserer den grupperingen på en elegant måte, er brukeraktivist og skribent Odd Volden. I Morgenbladet nylig kommenterte han et intervju avisa hadde med Harald Eia. Sistnevnte ble spurt av Morgenbladet om det ikke er flaut å gå hos psykolog, slik Eia har. Svar:

Det er det, men man skal late som det ikke er det. Men det er litt gøy også. Og vi tenkte «nå legger vi ut den, og så ser vi hva som skjer». Hvis folk syntes det var spennende, kunne vi spilt et videre spor som gikk på «Harald er han som har psykiske problemer». Det kunne vært noe. Men da kommer barna inn i bildet.

Odd Volden:

Hvorfor legger den stadig søkende og grensesprengende Eia plutselig tung essens inn i begrepene? Hva er det som gjør det selvinnlysende at en så uredd aktør og en så trygg far som Harald Eia skal stoppe akkurat ved denne «grensen»?

I artikkelen Vi sier farvel til den psykiatriske pasienten trekker Volden fram blant annet dette eksempelet:

I en norsk regionavis finner vi følgende i 2001: "Familiekontoret er til for alminnelige mennesker med vanlige problemer, det er ikke et psykiatritilbud..." Den som mottar et tilbud fra psykiatrien går altså over en terskel og inn i en kvalitativt annerledes tilstand, en tilstand som ikke er forenlig med det å være et "alminnelig menneske".

På God Morgen Norge 20. januar stilte programleder Vår Staude følgende spørsmål til en dame som snakket om en krise: "Men du var et vanlig menneske før du ble lagt inn på psykiatrisk, Linda?"

Fagfolk bidrar til denne todelingen. Selv om ordet minusvarianter ikke lenger brukes, skjønner alle at avvik ikke er like bra som normalitet. 

9 kommentarer:

  1. Kigger man lidt på alle de hjemmesider til privatprakticerende psykologer og terapeuter derude, vil man i de allerfleste tilfælde finde en lignende afgrænsning, som Familiekontoret foretager den. De fleste reklamerer med, at de tilbyder hjælp ved stress, angst, sorg, almindelige hverdagsproblemer, eller til at opnå personlig udvikling og vækst. Mange skriver også eksplicit, at de ikke tilbyder hjælp ved "alvorlig psykisk sygdom". Underforstået siger dette, at hvis man har et stempel på en "alvorlig psykisk sygdom", så har det i hvert fald intet med nogle livserfaringer at gøre, og man skal heller ikke regne med, at personlig udvikling og vækst er mulig for én. Dybt diskriminerende.

    SvarSlett
  2. Anonym30.1.11

    Synes det er viktig å problematisere det absolutt kunstige skille mellom "vanlige" problemer og psykiatri. De med alvorlige psykiske problemer er jo også "vanlige" i de fleste mennesklige aspekter. Imidlertid synes jeg det er greit at et familiekontor prøver å skille ut hvilke problemer de er kompetente til å ta seg av. Blir jeg alvorlig psykisk syk ønsker jeg ikke å ta omveien om en sosionom på et familiekontor.
    At Eia i det hele tatt er åpen i det offentlige rom synes jeg var forbløffende og gir ham kred for det. At det blir litt klønete får man leve med. Han kunne latt være.
    Marian:Jeg synes du tar det litt langt i siste halvdel innlegget ditt. Det er ulik kompetanse ute og går og det er greit at man varsler det uten at man skal beskyldes for å være diskriminerende.

    SvarSlett
  3. Anonym: *kremt* Jeg lurer på hvorfor mange kaller psykiske lidelser "psykiatri". Psykiatri er vel navnet på en medisinsk spesialitet. Ingen ville si: "Hun sliter med endokrinologi og gynekologi".

    SvarSlett
  4. Anonym31.1.11

    Psykiatri blir det vel når man med psykiske lidelser oppsøker behandling?
    Antar uten at jeg vet bedre at man kommer inn under kategorien endokrinologi hos behandler når man kommer med en stoffskiftetilstand?
    Men selvsagt skulle presisert psykiske lidelser istedet for psykiatri.

    SvarSlett
  5. Anonym, jeg kan acceptere det, og vil faktisk også synes, det er på sin plads, hvis en behandler tilkendegiver, at vedkommende har berøringsangst overfor psykiatrisk stemplede mennesker, hvis dette er tilfældet. Hvad jeg synes er diskriminerende, er når behandlerne forvrænger sagen til ikke at have noget som helst med dem selv og deres nævnte berøringsangst at gøre, men derimod altså med det formentlige faktum, at "alvorlig psykisk sygdom" er noget helt og aldeles andet, end "vanlige", eksistentielle problemer, og derved placerer årsagen til, at de nægter en bestemt gruppe mennesker hjælp hos denne gruppe og dens antagede anderledeshed, i stedet for hos sig selv, hvor den hører hjemme.

    SvarSlett
  6. Og, Anonym, hvorfor er det nødvendigvis en omvej, at søge hjælp hos en sosionom på et familiekontor? Det er det da kun, hvis/fordi også denne sosionom, ligesom alle andre, igennem sin uddannelse har fået tilstrækkeligt med berøringsangst til at vedkommende panikker over at høre om visse "symptomer", respektive over at se dem, og derfor skynder sig, at sende én videre i systemet. Men det betyder jo ikke, at sosionomen ikke egentligt kunne være til lige stor, om ikke større, hjælp, end de personer, man sendes videre til.

    SvarSlett
  7. Anonym31.1.11

    Marian: hos den rette sosionom ville det selvsagt kunne være til hjelp, selv med alvorlig psykisk lidelse. Uansett vil jeg tro at man må videre i systemet. Men dette ville jo være som å lete etter en nål i høystakk. Det jeg reagerer på er at du definerer alle som ikke ser seg kompetente til å behandle det som de selv definerer som alvorlig psykisk lidelse som berøringsangst.
    Hvorfor ikke da henvises til noen som mener at de er istand til å håndtere uten berøringsangst det som klassifiseres som alvorlig? Man vil vel ikke behandles av noen som ikke er motiverte til å ta en i behandling?
    maren

    SvarSlett
  8. Maren, jamen, det er da berøringsangst, hvis man er bange for, ikke at kunne slå til overfor en vis problematik. Og, enig, selvfølgeligt er det ikke en specielt god idé, at sætte nogen, der er bange for en bestemt problematik, til at hjælpe andre med at finde løsninger for netop denne problematik. Men stadigt, og ud fra min egen opfattelse af "alvorlig psykisk sygdom" som værende ikke noget fundamentalt andet, men simpelthen "bare" lidt mere intense, "vanlige" problemer, synes jeg ikke det er i orden, at fremstille det, som om det er de mennesker, der står med en lidt mere intens, "vanlig" problematik, der er problemet, og altså ikke én selv. Samtidigt tænker jeg også, at man, hvis man gerne vil være hjælper, ved en eventuel berøringsangst, er forpligtet til at enten konfrontere og helst overvinde den, eller i hvert fald arbejde på det, eller droppe, at ville være hjælper, generelt.

    SvarSlett
  9. Anonym31.1.11

    marian: når du formulerer deg slik er jeg mere enig med deg. Alvorlig psykisk sykdom er vel på den ene siden av et spekter og ikke en kvalitativt annen tilstand. At hjelpere bør hele tiden konfrontere seg selv med sine egne fordommer er nødvendig,det er vel derfor mange av dem går i egenbehandling samtidig som de utdanner seg. Samtidig er det vel også slik at man ikke kan være like plaget av en problematikk som de man skal hjelpe. Man lærer vel mye av kontakten med de man skal hjelpe også selv om man ikke har hatt nøyaktig samme problematikk.Dessverre er det vel også iblant slik at fordommene forsterkes hos noen etter en stund i arbeid som hjelper og man blir kynisk og fornektende, eller utbrent som det også kalles.
    Derfor er det viktig at man utspør behandler i noen grad før man underlegger seg terapi.
    De som er verre stilt er de som underlegges et behandlingsapparat der det ikke finnes noen valg, fks i en tvangssituasjon.
    maren

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post