Innvandrerjenter blåser liv i gamle skjønnhetsidealer

Hun har jeans og flate røde sko. Så har hun vindjakke, selvsagt, og kort hår. Ja, og ingen sminke, da. 

Sånn ser den praktiske og som regel pregløse nordiske kvinnen ut, i alle fall når Faten Taha og Sahar Taha beskriver henne.

I dag er Faten Taha 23 år og Sahar Taha 22, men selv om de er ute av tenårene, er skjønnhet fortsatt viktig for dem - den må holdes ved like, pleies og brukes tid på livet igjennom. Hvis ikke, er man ikke ekte kvinne. 

Selvsagt er det anstrengende for kvinner som Faten og Sahar Taha å leve opp til sin skjønnhetskodeks. Men kjønnsforsker Anita Frank Goth peker på at også det å være en naturlig kvinne krever hardt og målrettet arbeid.

- Vår egen kultur er også veldig disiplinerende. Reglene for hvordan vi skal oppføre oss, er knyttet til våre hjemlige estetiske normer. Du kan sminke deg, men ikke for mye, du skal være slank og du skal være velkledd. Vi bør vokte oss vel for å hevde at vi selv oppfører oss naturlig, og at det bare er de andre som er disiplinerte og underkaster seg et skjønnhetsideal, sier forskeren. 

Klassekampen lørdag

Da jeg ble psykiatribekjemper

Gjesteskribent: En psykiatribekjemper

Denne uken ble det klart at statsminister Jens Stolt Enberg vil jobbe for å få ned levealderen her til lands. Dette vil blant annet berøre psykiatriske pasienter. Helsedirektoratet har fått beskjed om øyeblikkelig å stoppe all selvmordsforebygging - vel å merke overfor personer over 18 år, for ikke å få Hjer Mann på nakken.

En kald novemberdag oppsøker jeg Helsedirektoratet, for å få vite hva de mener om kursendringen. Men da jeg spør etter avdelingsdirektør Ellinor Maj Or, får jeg høre at hun har flyttet til Folkehelseinstituttet. Jeg får tilbud om å snakke med en annen, men avslår, fordi Maj Or har vært en særdeles sterk tilhenger av selvmordsforebygging. Så jeg praier en taxi, og kommer meg opp til Folkehelsa.

Der blir jeg vist inn i et ryddig og pent kontor med grønne planter, bak en dør med skiltet Ellinor Maj Or, assisterende divisjonsdirektør. Divisjonsdirektøren selv er en nett dame med tupert hår. Jeg presenterer meg og sier jeg er frilansjournalist for Galeavisa (hun tror jeg sier "Gateavisa").

Mens hun byr på kaffe, spør jeg hva hun synes om regjeringens beslutning.

- Dette er svært frustrerende for meg, og for Helsedirektoratet, sier Ellinor Maj Or. Man kan ikke slutte å anbefale bruk av ECT i psykiatrien nå!

Jeg innvender at det ikke fins vitenskapelig bevis for at elektrosjokk har selvmordsforebyggende effekt.

- Det er jo det man må finne ut, svarer Maj Or. Det kan man ikke gjøre uten å anvende behandlingsmetoden.

- Men dere har jo holdt på med dette i 70 år nå, påpeker jeg, og har ennå ikke klart å dokumentere at den redder liv.

- Ting tar tid i psykiatrien, sier divisjonsdirektøren rolig. Det fins sterke motkrefter som prøver å ødelegge for oss.

- Hvem da? vil jeg vite.

- Legemiddelindustrien liker ikke ECT, for de vil selge mest mulig piller. Sykehusdirektørene er likeledes vrange, fordi ECT-bruken gir høye strømregninger. Og så har vi antipsykiatrien, som hevder at ECT skader hjernen.

- Men det gjør den da også, argumenterer jeg. Selv ECT-guruen Harold Sackeim medgir nå at pasientens minne kan bli ødelagt. Og det vil ikke dere innrømme.

- Det er jo derfor man må fortsette med behandlingen, for å se hvordan det går: Hvor mange som dør og hvor mange som mister hukommelsen. Det er veldig spennende, skal jeg si deg, å følge med på hvordan pasienter reagerer på at hele kroppen deres kommer i sjokktilstand. Jeg har doktorgrad på traumer og har alltid vært i mitt ess når jeg fått holde på med ulike typer sjokk.

Jeg bestemmer meg for å fortelle henne om den gangen jeg hadde vaskejobb ved en psykiatrisk avdeling. Det var en jobb jeg måtte streve litt for å få. Fyren ved Arbeidsformidlingen så vantro på meg: "Er du sikker på at du kan ta en sånn jobb? Dette er ikke noe vanlig sykehus. Det er veldig spesielle mennesker der." Men jeg klarte å overbevise ham om at jeg var rette person på et slikt sted.

Det var den tredje dagen på jobb at jeg gikk jeg inn for å vaske på overlegens kontor, mens han var ute til lunsj. Der så jeg en brosjyre på bordet. "Informasjon om ECT-behandling", het den. Jeg leste: "Man vet ikke hvordan behandlingen virker, bare at den gjør det".

Denne dagen våknet min egentlige interesse for psykiatri, og gnisten som skulle føre til en livslang kamp mot psykiatrien, ble tent der inne på psykiatrisk avdeling denne augustdagen.

Nå var jeg så nysgjerrig at i stedet for å vaske, begynte jeg å lese i papirer som lå på skrivebordet. Der var journaler til pasienter, søknader om behandlingsplass ved andre asyler, en mottatt tvangsinnleggelsesbegjæring fra en doktor Vold, og en handleliste som innbefattet to hvitvin og én likør.

Jeg glemte både tid og sted der jeg sto.

Plutselig går dørhåndtaket ned, og overlegen står der. Jeg blir så nervøs at jeg snubler i vaskebøtta.

- Hva er det De driver med? sier overlegen.

- Jeg bare vasker kontoret Deres, svarer jeg ydmykt.

- Det er vann over hele gulvet! Får ikke dere vaskehjelper opplæring før dere begynner å jobbe? Hva! Hva!

- Dette har jeg ikke tid til, hører jeg en stemme si i det fjerne.

Jeg snur meg, og ser rett inn i tupertfrisyren til Ellinor Maj Or.

- Å, unnskyld, jeg glemte rent hvor jeg var, sier jeg. Men jeg må få fortelle ferdig.

- Bare om det er relevant for saken, altså ECT-behandling. For øvrig er jeg usikker på om du er helt frisk. Kanskje hadde du hatt godt av en runde med ECT? Vi har et testapparat stående på Helsedirektoratet. Vil du prøve det?

- Nei, tusen takk.

Jeg tar opp tråden fra overlegekontoret. Nå har jeg skjønt at jeg bare må få bort alt vannet fra gulvet. Plutselig får jeg en idé. "Gi meg tre minutter", sier jeg til overlegen, "så er alt vannet borte". Jeg går ut i bøttekottet, og griper støvsugeren. Før overlegen rekker å uttale så mye som en stavelse, har jeg støvsugd vannet. Katastrofen er et faktum.

Lampene freser. Rommet mørklegges. Fra naborommet høres et hyl som fra en annen verden.

- Hjelp, det er Hansen, pasienten min, skriker overlegen, og farer på dør.

Jeg løper etter. I gangen kommer en svart skikkelse til syne. Det er pasient Hansen, som har bråvåknet fra narkosen. Kortslutningen jeg har forårsaket, skjedde mens Hansen ble elektrosjokket, slik at håret hans tok fyr.

Jeg sikter mot utgangen, og løper så fort jeg bare kan. Det var den jobben.

På ettermiddagen finner de meg, enda jeg har tatt inn på hotell.

- Du må gå, sier Ellinor Maj Or. Dette er ikke et sted for sånne som deg.

- Skjønner du nå at ECT-behandling kan være farlig? spør jeg.

- Jeg skal ta en telefon til Bjørn Inge og be om at alle psykiatriske sykehus og avdelinger foretar en psykiatrisk vurdering av sine vaskehjelper, svarer hun.

Jeg går ut i dagen. Det er bare så typisk helsemyndighetene å ikke ville høre om faktiske og potensielle skader ved psykiatrisk behandling.

Del 2

Spenning i tilværelsen

Som kjent er det ikke noe folk lengter mer etter enn å bli uføretrygdet, for slik å sikre seg et rikt og spennende liv. Min venninne Marit er blant de heldige.

- Hallo, det er Sigrun.
- Hei, det er Marit.
- Å hei, Marit! Hvordan står det til?
- I dag er det dagen derpå. Var på Puben i går. Så du kan tenke deg formen.
- I know.
- Jeg orker jo ikke å sitte bare inne i leiligheten og glo. Må ut og treffe folk av og til.
- Går du ikke på Dagsenteret?
- Jeg har ikke vært der på en stund. Orker ikke flere keramikkurs nå. Og så synes jeg de ansatte bestemmer for mye. Du, da?
- Nå har jeg akkurat sendt av gårde påmelding til en interessant konferanse om vold og overgrep.
- Hvor skal den være, da? Og hvem er den for?
- Den er her i Oslo. På det hotellet hvor Anne og Per feiret bryllupet sitt. Konferansen er åpen for hvem som helst. Men det er nok mest forskere og fagfolk som kommer. Jeg meldte meg på fordi jeg fikk vite om den i Brukerorganisasjonen. Ingen andre der er så opptatt av denne problematikken som jeg er.
- Det hotellet er jammen fint! Anne viste meg bilder fra feiringen. Jeg misunner deg.
- Bli med, da vel. Bli med, Marit!
- Det kan jeg vel ikke?
- Jo da. Konferansen er faktisk gratis. Jeg kan sende deg programmet.
- Jeg har aldri vært på konferanse før.
- En gang må jo bli den første.
- Ja, du sier noe.

Etterpå

- Sigrun, dette har vært den største dagen i mitt liv!
- Det var sterkt å høre.
- Han psykologen som jobbet med barn, og hun lederen for overgrepsmottaket - for noen flotte folk! Jeg har lært så utrolig mye i dag!
- Jeg også. Og hva synes du om lunsjen vi fikk?
- Helt fantastisk! Lunsj under krystallkronene. Jeg tror nesten ikke det er sant. Denne dagen kommer jeg aldri til å glemme!

Nominér din(e) superheltinne(r)!

I år som i fjor ønsker vi å kåre en superheltinne i sosiale medier.  Bakgrunnen for kåringen er et ønske om å bidra til en synliggjøring av kvinner i sosiale medier. Sosiale medier er arenaer der kvinner deltar i større grad enn menn, og noen av disse fremhever seg som ledende aktører i sosiale medier i kraft av det de gjør og den de er.

Les mer og nominér her. 


Oppdatering: Jo flere som nominerer en kandidat, jo bedre sjanse har hun. FRISTEN er 3. desember kl.12.00.

Psykologien og samfunnet

Han understrekar at det er positivt at det har vorte større openheit kring psykiske lidingar. For berre ein-to generasjonar sidan var det vanleg å omtale psykiske lidingar som nerveproblem. Det var tabubelagt og noko ein ikkje snakka om offentleg.

– Vår generasjon har kome over dette. I dag er det blitt meir aksept for å fortelje om psykiske lidingar, seier han.

Samstundes har utviklinga gått så langt at det å snakke om seg sjølv i eit terapeutisk språk har blitt ein eigenskap ein må meistre.

– Dersom du ikkje kan snakke om deg sjølv i tredjeperson, blir du nærmast sett på som kjenslemessig uansvarleg. Kanskje vil ein snart byrje å snakke om ”terapeutisk kapital”. Spesielt ein del menn kan bli taparar i denne situasjonen, seier Madsen.

Intervju med psykolog og filosof Ole Jacob Madsen 

Lavere klasser bedre til å lese andres følelser

Lacking resources and control, lower-class individuals tend to focus on the external, social context to understand events in their lives. As a result, they orient to other people to navigate their social environments.

Social class affects many aspects of social life—and, in particular, the emotions that people perceive and express in social interactions. Therefore, social class is an important variable in understanding how people relate to one another and may provide insights into the role that emotions play in relationship stability and overall well-being.

Abstract
Omtale i Science Daily

Se også dette innlegget om forskjeller i kroppsspråk

– Skriv til NAV – håndhev dine rettigheter

Som jeg skrev om i forrige uke i denne bloggposten, førte en nylig vedtatt lovendring til at NAV – Arbeids- og velferdsdirektoratet – i folketrygdloven ble gitt det som fra regjeringens side var ment som hjemmel for at NAV kunne kreve utlevert blant annet trafikkdata om borgerne direkte fra vedkommende teleselskaper, uten noen som helst form for uavhengig forhåndskontroll.

Enhver borger som i det seneste år har hatt en stønadssak hos NAV bør derfor, etter min mening, i det minste vurdere å skrive følgende i et brev til NAV, med kopi til Arbeidsdepartementet.

Les advokat Jon Wessel-Aas' blogginnlegg Skriv til NAV – håndhev dine rettigheter.

– Sykefraværet i Norge er for lavt!

– De som mener at man bør inkludere eldre og syke i arbeidslivet, vil måtte konkludere med at fraværet er for lavt. Men i Norge prøver man å gjøre to ting samtidig uten å skjønne at det er gjensidig ekskluderende. Og dette berører det siste kapittelet i serien av utspill rundt sykefraværet: det om et inkluderende arbeidsliv.

– I dette landet snakker man stadig om å få ned fraværet. Men samtidig vil alle ha et inkluderende arbeidsliv. Det innebærer altså at man ønsker eldre og kronisk syke inn i arbeidslivet. Men alle arbeidsgivere vet at de ikke kan ansette eldre og kronisk syke uten at det får konsekvenser for sykefraværet.

– Man har altså tre mål: man vil ha ned fraværet, man vil ha inn de kronisk syke, og man vil ha inn de eldre. Men dette er tre mål som er uforenlige, og alle vet dette.

Les intervju med forsker og lege Ebba Wergeland.

Takk til Beate for tips.

Delte meninger om "En dåre fri"

Genialt om kunst og galskap Beate Grimsrud
Dagbladet - anmeldelse

Hyttebok for en psykiatripasient
BT - anmeldelse

Splittet selvbiografi
Klassekampen - anmeldelse

- Mellom meg og materialet
Klassekampen - intervju med forfatteren

Om blogging når man er syk

Bloggeren Gudrun Jona Gudmundsdottir har en positiv blogg med egne tegninger og betraktninger. Men i oktober 2010 havnet historien hennes på forsiden av Dagbladet. Det ble avslørt for hele Norge at Jona Gudmundsdottir hadde kronisk urticaria og depresjon. Hun hadde legeattester på at hun var for syk til å følge undervisningen. NAV avslo likevel søknadene hennes om arbeidsavklaringspenger. Avslaget ble forklart med bakgrunn i bloggingen – hun kunne jo umulig være for syk til å gå på skole, når hun blogget så positivt og så mye.

Les Jan Frode Haugseths blogginnlegg hos forskning.no.

P2 i dag kl. 17

Terapiens triumf - Men blir samfunnet bedre med psykologi? spør Verdibørsen i dag. 

Oversiktsartikkel: Pasientopplevelser av fysisk maktbruk

Negative psychological impact

While participant reports of positive restraint experiences were rare, all the studies reviewed included a discussion of the negative psychological impact the experience of being physically restrained had on the participants.

Common themes included anger, fear, humiliation, demoralization, dehumanization, degradation, powerlessness, distress, embarrassment, and feeling that their integrity as a person had been violated. 

Retraumatization
Several authors reported retraumatization as a consequence of physical restraint. Many participants reported that the experience of being restrained brought back memories of previous violent attacks against them, including experiences of being raped and having been abused as a child.

Perceptions of unethical practices
Participants in six of the 12 studies included descriptions of incidents that they felt were punitive, abusive, or unethical practices undertaken by clinicians during their restraint experiences.

Broken spirit
In each article reviewed, there is indication that participants felt helpless, hopeless, and as if their spirits had been broken at some point during their restraint experience. The participants described coming to some place of  acceptance, knowing that there was nothing they could do to get out of the restraints.

Conclusion
Physical restraint is a high-risk procedure that has important implications for the well-being of our patients.

The division between beliefs about the therapeutic benefit of physical restraint and the actual perceptions and experiences of our patients points to a serious  gap in our understanding about the potentially harmful effects of this common intervention.
Kilde: http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/21054728

Hurra for vinneren av Ytringsfrihetsprisen 2010!

I dag ble Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2010 delt ut på et ytringsfrihetsseminar i Kristiansand. Juryen sier om årets prisvinner:

Begrunnelse for utdeling av Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk

helsevern 2010.

Bakgrunn:

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern deles ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg gjennom sitt arbeid med å aktualisere retten til den frie ytring samt betingelsene for dette i psykisk helsevern som system og den praksis som finner sted der. Prisvinneren bør også pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. Prisen deles ut årlig og består av en prissum på kr.10.000,-. Prisen deles ut i forbindelse med et årlig seminar som har den hensikt å skape oppmerksomhet rundt den enkelte prismottaker og prisens formål.

Om årets prisvinner:

Noe av det mest særegne ved psykisk helsevern som juridisk og institusjonelt fenomen historisk og nåtidig, er den omfattende muligheten til å bruke tvang. Dette utgjør i seg selv et stort problem, men bidrar antakelig også mer enn noe annet til å forsinke utviklingen av psykisk helsefeltet i retning av normalisering og humanisering. Det gjensidige avhengighetsforholdet mellom tvang og institusjoner er og blir en faktor som hindrer brukerperspektivet i få den utbredelsen det er tverrpolitisk enighet om at det skal ha.

Årets prisvinner har vært både tydelig og strategisk i sin kamp mot menneskerettsstridig bruk av tvang i psykisk helsvern. De fleste ble kjent med hennes historie da hun deltok i NRKs tvprogram ”Brennpunkt” 20. oktober 2008. Men prisvinneren har bidratt på en rekke arenaer: gjennom internasjonal aktivitet knyttet til implementeringen av den nye diskrimineringskonvensjonen, kontakt med FNs spesialrapportør for tortur, deltakelse i Helsedirektoratets gruppe for evaluering av behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven, koordineringsjobben i juristenes internasjonale kommisjon (ICJ), utrettelig arbeid for enkeltmennesker som har fått sine menneskerettigheter truet i psykiatrien, og sist, men ikke minst, gjennom arbeidet som medlem i Helse- og omsorgsdepartementets lovutvalg, som gjennom går hele lovgivingen på psykisk helsefeltet. 

Årets prisvinner har vært opptatt av at krenkelsene bare vil fortsette og fortsette dersom vi ikke får lovendringer. Ingen andre har brakt så mye kunnskap om internasjonale prosesser knyttet til menneskerettighetene for mennesker underlagt tvungent psykisk helsvern til Norge. Både Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet har oppdaget hennes  unike kompetanse og lytter med respekt til hva hun formidler.

Veien synes likevel lang før man på politisk nivå tar konsekvensene av denne kunnskapen, og slikt skjer ikke uten at idealistiske enkeltpersoner stiller med mengder av engasjement, tid og kunnskap. Årets prisvinner arbeider uten store fakter, men det som skjer i Norge av bevisstgjøring rundt menneskerettigheter for pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern og prosesser rundt vurderingen av lovgivingen, hadde knapt skjedd uten henne.

Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 2010 går til

Hege Orefellen

Psykologforeningen er på Twitter

Psykologforeningen er nå på Twitter, @TorLH. 

På nettstedet sitt skriver foreningen:

Nettsamfunnet gjør det ... enklere for alle som ønsker å ta kontakt med oss for å ytre seg.

Det sier Psykologforeningens president Tor Levin Hofgaard, som administrer foreningens twitterprofil i sitt navn. Han legger vekt på erfaringene med facebook som viser at både medlemmer og brukere, opplever en lavere terskel for å komme i dialog med foreningen om viktige tema.

- Ved også å være på twitter ønsker vi å høvle ned terskelen ytterligere, sier han.

Ny Nav-rapport

Hvor skal grensen gå? En rapport om brukernes erfaringer med dagens organisering av NAV, utarbeidet av FFOs Rettighetssenter.

Her er rapporten.

Jungelhåndboka

Forord

Innledning til Jungelhåndboka 2010

1 Hva er det med paragrafer?

2 Barnehagetilbud, grunnopplæring og høyere utdanning

3 Arbeid og arbeidsavklaring

4 Ytelser etter folketrygdloven. NAV

5 Helsetjenesten

6 Sosialtjenesten og sosialtjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen

7 Barneverntjenesten

8 Boligspørsmål

9 Tilgjengelighet eller diskriminering?

10 Erstatningsordninger og skatte- fradragsregler

11 Offentlig saksbehandling. Rettshjelp

Forfatter: Tove Eikrem
Kilde: FFO

Lettvint choronsaus

Når man ikke er i form, er det greit å kunne gjøre det litt lettvint i matveien. Har du noen lettvinte oppskrifter?

Her har jeg en på choronsaus, som smaker godt til lyst kjøtt, som kylling, kalv og svin:

1 pk  hollandaisesaus
1 ss tomatpuré (tilsettes når sausen er ferdig)

Sausen har en fin rosa-oransje farge.

Hva sier du til en deprimert?

Og hva sier du ikke til en person som er deprimert?

Her er fem råd.

Kronikk om psykofarmaka

Hvor er brukermedvirkningen når det gjelder medbestemmelse i forhold til medisinbruk? Medisinfri behandling bør være et reelt valg, også ved innleggelse i sykehus eller Distriktspsykiatriske senter.

Menn har fortalt om både smerte- og skamfulle bivirkninger som prolaktinstigning (melkeproduksjon) ved bruk av antipsykotika, impotens og type 2-diabetes. Kvinner har fortalt om brystsmerter, menstruasjonsforstyrrelser, vektøkning og likegyldighetsfølelse. Jeg opplevde selv fryktelige bivirkninger som smertefulle «lyn» i hodet, ubehagelige lyder i ørene, og nervesmerter i kroppen da jeg sluttet med antidepressiva.

Jeg ønsker tid, tillit og trygghet når jeg er syk. Jeg ønsker innleggelse når jeg trenger det og medisiner når det er helt nødvendig. Jeg ønsker ikke stoppeklokkepsykiatri, og raske løsninger på reseptblokken. Den beste medisinen kan være et medmenneske, omsorg, tålmodighet og toleranse. Jeg ønsker ikke forringet livskvalitet på grunn av min sykdom, men jeg ønsker heller ikke livskvaliteten forringet på grunn av altfor store doser psykofarmaka.

Fra Målfrid J. Frahm Jensens kronikk "Et tveegget sverd" i dagens Klassekampen.

Sturla Stålsett om fattigdomsbekjempelse

Og når det gjelder programmet som omtales som regjeringens viktigste tiltak mot fattigdom, nemlig kvalifiseringsprogrammet, mener vi at ytelsen som gis er for lav. 2G, som er dagens nivå, får deg ikke ut av fattigdom.
Nå er dette programmet i seg selv ikke noe dårlig redskap.  35 % som har gjennomført kvalifiseringsprogrammet har kommet ut i arbeid viser tall fra NAV. 6 % har gått over i utdanning og 7 % gått over i arbeidsmarkedstiltak. Nærmere halvparten er dermed enten i arbeid eller i arbeidsrettet aktivitet. I alt 2100 personer har gjennomført og avsluttet programmet.

Dette er skritt på riktig vei. Men hvorfor ikke gjøre det enda mer attraktivt og fattigdomsbekjempende, ved å øke ytelsen fra første dag?
Vi kjenner svaret på hvorfor det å heve ytelsene er så vanskelig å få til. Frykten hos myndighetene er stor for at det ikke skal “lønne seg” å arbeide.  Det er derfor et eksplisitt mål å ikke heve disse satsene. I St melding nr 9 fra 2006-2007, for å ta et av mange eksempler, kan vi lese: “Gode insentiver til arbeid tilsier at det skal lønne seg å arbeide framfor å motta stønad, og at stønadssystemet ikke skaper stønadsfeller.”
Denne frykten for “stønadsfeller” styrer altfor mye av sosialpolitikken, etter vår mening. 

For det første fordi det i denne måten å tenke på ligger en mistenkeliggjøring av den fattige: “Du gidder egentlig ikke å jobbe, hvis jeg ikke tvinger eller lokker deg til det.”  

Les Sturla Stålsetts innlegg på Fattigdomskonferansen 9.-10. november 2010.

Gratis nettkurs om individuell plan

Helse Midt-Norge RHF har i samarbeid med Nasjonalt senter for telemedisin og samhandling (NST) utviklet et åpent nettbasert opplæringsprogram i bruk av Individuell plan (IP). Kurset er gratis og åpent for alle.

Her er kurset.

Paneldebatt om psykofarmaka

Se også: - Alt for høyt medisinforbruk

Nedtrapping/seponering av psykofarmaka

Det er gitt ut en veileder om hvordan redusere eller slutte med psykofarmaka.

Man bør aldri bråslutte med piller, selv om noen enkeltpersoner har gjort det uten å få problemer.

PS Jeg er ikke lege, og har ikke forutsetninger for å vurdere innholdet i veilederen.

Intervju med Virrvarr

Aftenposten og Dagbladet har intervjuet Virrvarr, som har skrevet bok om sosiale medier.

Om hun kan ta all æren for hvordan man snakker om psykiatri i offentligheten, er jeg riktignok veldig usikker på. Det er mange andre som har skrevet om temaet, som Hege Orefellen, Bjørg Njaa, Mette Ellingsdalen med flere.

Så kan jeg ikke la være å referere litt av det Gunnar Bodal Johansen kommenterer om blogging til Aftenposten:

Likevel er jeg litt kritisk til bloggene, fordi det verden etterspør er informasjon som er verifisert og underlagt en kildekritisk prosess. Bloggermiljøene kan ofte være preget av synspunkter som ikke har vært utsatt for den samme nitide kritiske granskningsprosessen. Det kan føre til at de sprer informasjon som ikke er faktisk holdbar.

Journalistenes informasjon er altså alltid holdbar? Det vet jeg som leser mye om psykiatri, at den ikke er. Journalister kan skrive i vei i om tvang uten å ha giddet å lese Lov om psykisk helsevern først. De kan være så servile at de sluker rått hvert ord fra Psykiaterforeningen.

Å bli riktig forstått

Det er vanskelig for meg å unngå å kommentere dette.
Jeg oppfatter denne tolkningen av undersøkelsen av februar 2009, som antipsykiatrisk propaganda.

Jeg beklager om enkelte har hatt uheldige erfaringer med psykiatrien og derfor av personlig grunner innleder et felttog mot psykiatrien.
Og jeg forstår at dette korstoget hos noen er motivert av grunnsykdommen, og det er nok vanskelig å gjøre noe med i forhold til å hjelpe her, nettopp fordi innsikten i egen lidelse, og derav motivasjon for å ta imot hjelp, vil være liten.

Det skrev en lege til meg.

Det er altså Frank Aarebrot som er leder i Antipsykiatribevegelsen. Journalist Haakon Eliassen er nestleder, prisbelønt advokat og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune er sekretær, professor Georg Høyer kasserer, og jeg drifter bevegelsens blogg, kalt Sigruns blogg.

Dette er en utfyllende opplysning til kommentarer på bloggen i går.

Om såkalt skulkende elever

Elever må ha legeattest om de fra og med åttende klasse er borte fra skolen mer enn tre dager. Hvis ikke, regnes det som skulk. Riktignok heter det at "kronikere og funksjonsnedsatte elever" unntas, men si meg: Når regnes for eksempel en psykisk lidelse hos en tenåring som en kronisk sykdom eller en funksjonsnedsettelse?

Aftenposten intervjuer to "sannhetsvitner" på 17 som hevder at elever som er mye borte fra skolen, uansett ikke bryr seg om dette. Til de to 17-åringene kan jeg fortelle at jeg brydde meg veldig om det. Da jeg var like gammel som dem, hadde jeg på ett semester et fravær på 50 dager og 29 enkelttimer fordi jeg var så deprimert at jeg knapt greide å gå på skolen. Jeg møtte imidlertid alltid opp på tentamener og eksamener, fordi jeg i likhet med dem ønsket meg utdannelse. Etter to år måtte jeg imidlertid gi meg, og fullførte nesten ti år senere.

Å gå til fastlegen ville uansett ikke ha hjulpet, siden han aldri spurte om hva det var som plaget meg, men bare dyttet i meg masse piller. Jeg bodde for meg selv fra jeg var 16, og skrev fraværsmeldinger selv. Hva som hadde skjedd om jeg hadde bodd "hjemme", vet jeg ikke. Muligens ville jeg fått kjeft for å være lat. Jeg synes faktisk det også er en uting at foreldre skal skrive fraværsmeldinger når elevene tar en frivillig utdannelse. Hvordan kan for eksempel en mor vite hvorfor datteren er så langt nede at hun ikke orker å gå på skolen når årsaken er fars overgrep?

Avisa viser til at regjeringen begrunnet innstrammingen med at det er nær sammenheng mellom fravær og senere frafall fra skolen, og at sykdomsfravær og uføretrygd senere i livet forekommer oftere hos personer som er mye borte fra skolen. Men hva er årsak og virkning her? Elever som er mye borte fra skolen på grunn av dårlig helse, og som kanskje ikke klarer å fullføre, har vel større risiko for å ha helseproblemer også senere i livet?

Jeg synes ikke dette vitner om særlig omtanke for unge som sliter. 

Vær forsiktig inne på Nav.no

Eg logga meg inn med personnummer og fekk tilsendt kode på mobiltelefonen. Alt vel så langt. Deretter sette eg i gang med å fylle ut CV, for å kunne få varsel om ledige stillingar som passar til kompetansen min. Men eg såg fort at det vart svært mange tastetrykk for kvart minste punkt på CV’en min, og eg avbraut registreringa. Eg hadde ikkje tid. Deretter ville eg slette det eg hadde fylt inn.

Då oppdaga eg teksten:

ARILD NYBØ – Du er registrert som arbeidssøker. 

 Les blogginnlegget Tvangsinnmeld som arbeidssøkjar. Hjelp!

Et saklig svar på en saklig henvendelse

 Av gjesteblogger Carla

Sist jeg gjesteblogga her hos Sigrun, skreiv jeg om en telefonsamtale med en lege ved Oslo legevakt. Jeg hadde ringt for å spørre om hvordan jeg skulle gå fram for å få sperra journalen min, noe jeg hadde hørt og lest at det skulle være mulig å gjøre. Jeg har opplevd det som ubehagelig at helsepersonell har kunnet lese hele min journal før de har møtt meg, og ønska å sjøl ha kontroll over hvem som får vite hva. Men isteden for å få en saklig opplysning ble jeg sittende igjen og føle meg liten, dum og plagsom.

Det tok tid før jeg foretok meg noe mer med saken. Jeg visste hva jeg hadde hørt og lest, og jeg visste at det legen hadde sagt ikke stemte med dette. Men jeg visste også at det finnes ulike måter å tolke loven på, og at jeg med min lille, plagsomme pasientstemme antagelig ikke hadde så mye jeg skulle ha sagt i forhold til det faglige skjønn. Og jeg var sliten og lei. Jeg er en som ofte har stått på krava, som har tenkt etter hva som virker rett og rimelig, som har undersøkt hva loven sier. Og som har sagt ifra. Om hva slags behandling jeg har bruk for og ikke bruk for, om diagnoser og vedtak. Noen ganger har jeg blitt hørt, men ofte ikke. Og alltid har jeg følt meg plagsom. For meg er det slitsomt å være plagsom.

Men til slutt, etter å ha hvilt meg og samla mot til en ny plage-offensiv, skreiv jeg et brev til legevakta. Brevet lød:

SPERRING AV JOURNAL

Jeg ber om å få sperret hele min journal med alle konsultasjoner, samt henvendelser pr. telefon dersom disse er dokumentert, fra og med 2001 og til idag. Dette omfatter både medisinske konsultasjoner og psykiatrisk legevakt. Med en sperring forstår jeg det slik at journalen lukkes for innsyn og ikke kan åpnes av noen uten min tillatelse.

Jeg viser til rundskriv fra Sosial- og helsedirektoratet fra 2006, der det heter at «Dersom pasienten ønsker å motsette seg bruken av opplysninger i egen journal, må nødvendig informasjon om dette registreres, og det må sikres at innsyn ikke blir gitt uten at det er gitt eksplisitt samtykke fra pasienten». Det refereres her til helsepersonellovens §§ 25 og 45 samt pasientrettighetslovens § 5-3, der det går fram at «pasienten har rett til å nekte informasjonsutveksling mellom helsepersonell, selv om opplysningene er nødvendig for å yte helsehjelp. Retten til å nekte forutsetter at pasienten gir uttrykkelig beskjed».

Jeg er av den oppfatning at journalen min ikke inneholder opplysninger som vil være av avgjørende betydning ved en eventuell ny konsultasjon ved legevakten. Jeg er imidlertid inneforstått med den potensielle risikoen som er forbundet med at helsepersonell ikke har tilgang til opplysninger i min journal.

Jeg anmoder med dette om at min journal blir sperret.

Etter at jeg hadde sendt brevet, begynte jeg å tenkte jeg på hvordan jeg skulle gå fram ved et eventuelt avslag. Jeg forberedte meg på å ta kontakt med pasientombudet, på å sende klage til fylkesmannen. Men jeg begynte også å lure: Er det egentlig verdt det? Gidder jeg egentlig dette? Hvorfor skal jeg på død og liv insistere på rettighetene mine (eller det jeg trur er, eller mener burde vært, rettighetene mine) når det bare blir vanskelig og slitsomt? Hvorfor kan jeg ikke bare godta systemet som det er, la være å stille spørsmål, la være å lage bryderi? Og da jeg hadde kommet fram til at jeg faktisk har et liv jeg skal leve og at det egentlig er ganske tullete av meg å kaste bort tid på sånne ubetydelige småsaker, da lå det plutselig et brev fra legevakta i postkassa mi. Å dømme etter hvor kvalm og skjelven jeg ble da jeg skulle åpne det, hadde visst denne saken en viss betydning for meg likevel. I brevet stod det:

SPERRING AV JOURNAL

Vi har mottatt din henvendelse om sperring av journal. Alle dine kontakter frem til dagens dato er nå sperret for innsyn.

Med hilsen

Direktør og journalansvarlig lege

Bare dét. Bare at de hadde mottatt beskjeden min og gjort det jeg ba om. Som om jeg var et likeverdig, voksent menneske som kom med en helt rimelig forespørsel. Et så kortfatta lite brev, og så gjorde det meg så godt.

Og jeg tenker at kanskje handler ikke dette bare om min journal hos legevakta, kanskje handler det i videre forstand om å bli hørt og tatt på alvor av helsevesenet. Når man mange ganger har opplevd det motsatte, blir det desto viktigere de gangene det faktisk skjer.

Brevet har ligget framme på skrivebordet mitt i noen uker nå. Jeg vurderer å ramme det inn og henge det opp på veggen.

Kunnskapen om tvang

Takk til Jan Olaf for "lånet"

Redd Sakineh

It's Thursday, and Sakineh is still alive.

Tomorrow, Iran could execute Sakineh Ashtiani.

Our global outcry stopped her unjust stoning sentence in July. Now we have 24 hours to save her life.

Iran's allies and key UN powers are our best hope -- they could persuade Iran of the serious political cost of this high-profile killing. Click below to send them an urgent call to action and send this to everyone -- it only takes three minutes and we are her last chance:
http://www.avaaz.org/en/24h_to_save_sakineh/?vl

Dagens fangst fra Twitter

Diagnoser står i veien for å oppdage overgrep

Nordhaug mener at en diagnose kan bli en sovepute både for skole, helsevesen, familien og andre.

– Jeg er ikke imot diagnoser. Det kan være et godt utgangspunkt for å fi nne tiltak og hjelpemidler til barn som trenger det. Det gir også barn og foreldre rettigheter i forhold til blant annet skolen. Men diagnosen kan få en selvforklarende makt. Man ser på den som selve årsaken, og leter ikke videre etter hendelser som ligger bak.

Han viser blant annet til overgrepssaken i Alvdal. Barn som kommer til spesialisthelsetjenesten får som regel en diagnose basert på egen atferd og opplysninger fra foreldrene.

Vi trenger åpenhet om samfunnets bruk av psykofarmaka

Psykiatriske diagnoser er stort sett basert på telling og katalogisering av symptomer, og tar ikke opp i seg den enkelte persons levde liv. En person med et knippe symptomer kan få diagnosen depresjon etter to-tre uker. Personen risikerer å få en diagnose i stedet for at symptomene og plagene blir sett på som en forståelig og naturlig reaksjon på tap, brudd i relasjoner og avmaktsfølelse overfor en gitt livssituasjon. Tilstanden blir ofte diagnostisert som en sykdom i stedet for å bli vurdert som en naturlig og kanskje til og med en fornuftig reaksjon. En slik reaksjon kan være kimen til endring i livet, eller signal til barns pårørende om at noe er galt. En ny teoribygging av sammenheng mellom levd liv og medisinsk forståelse og ordbruk, er derfor påkrevet.

Vold i under 1 prosent av politiets psykiatrioppdrag

Tilgivelse i terapi

Kristne tilgivelsesterapeuter

An ideological position that supports the view that forgiveness is important and essential for healing is commonly taken by members of the counseling community who are Christians.  

While these therapists acknowledge that forgiveness might not be appropriate or desirable for a client at a given point in time, their writing is oriented toward techniques and interventions that can be used by the counselor to aid clients to eventually attain the goal of forgiveness as the essential end point.

Terapeuter i mellomposisjon

Many of the middle position writers argue a theoretical perspective that emphasizes “contextual” factors as key predictors of when forgiveness will lead to healing. In other words, forgiveness may or may not lead to positive outcomes depending on aspects of the context or situation and, given that context, the meaning that forgiveness has for the potential forgiver.

The determining factor is whether the betrayed individual is freely choosing to forgive or feels obligated to do so “for the sake of family harmony, to placate others, to avoid personal distress or to submit to religious or cultural beliefs”.

Skeptiske og kritiske terapeuter

Many who are skeptical or critical of the notion of forgiveness are therapists and counselors who work primarily with survivors of abuse and other severe injustices. 

Several of the writers who are skeptical of forgiveness take a strong feminist position. Their commitment to social justice and gender equality leads them to a critical view on forgiveness because, they argue, forgiveness may potentially allow abuse to continue, revictimize the abused, and blame the victim while appearing to absolve the perpetrator who is often a man in cases of partner violence or childhood sexual abuse.

Kilde

Bilde av terapeuten

Det er påfallende at ingen medier har tatt opp situasjonen til den arresterte psykologens klienter og tidligere klienter. Hvordan har de det nå? undrer jeg.

Ut fra egne erfaringer som psykologklient tenker jeg blant annet på dem som kan ha opplevd at de fikk god hjelp av denne psykologen. Jeg er redd for at det som ble bygd opp, kan rives ned. Opplevelsen de har båret med seg av terapeuten, må de revurdere nå. For seksuelt misbrukte klienter kan situasjonen bli ekstremt vanskelig.

Jeg har aldri vært borti en terapeut med et slikt janusansikt, men jeg har en gang fått skadet et godt bilde av en terapeut. Den første psykologen jeg gikk hos snakket riktignok om eget seksualliv, men den gangen trodde jeg han hadde lov til det, for på folkemunne het det at psykologer var veldig opptatt av sex. Dette var i alle fall bare én ubehagelig ting i en terapi som jeg opplevde som bra mens jeg gikk der, og også etterpå, selv om jeg etter hvert erfarte at det ikke stemte at jeg aldri mer ville bli alvorlig deprimert etter den terapien, slik terapeuten påsto.

Noen år etter terapiens slutt ringte jeg psykologen. Jeg gratulerte med nylig avlagt doktorgrad, og spurte om han hadde en terapeut å anbefale meg. Han lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg svarte at jeg lenge hadde hatt det dårlig. Da fikk jeg til svar at siden jeg hadde hatt godt utbytte av terapien hans, så måtte det skyldes latskap at jeg nå var deprimert. "Det ble ikke jobbet nok med mine barndomstraumer i terapien hos deg", innvendte jeg. "For noe tull", svarte psykologen, "dine problemer har ingen ting med dine barndomstraumer å gjøre". "Nei, vet du hva!" sa jeg, "jeg fikk virkelig et annet inntrykk mens jeg gikk i terapien din". "Barndomstraumer forårsaker ikke psykiske lidelser", sa min tidligere terapeut, "jeg ble slått som barn, og har ikke tatt skade av det". Jeg brølte inn i røret, og la på.

Diskrepansen mellom min tidligere opplevelse av ham og hans eget utsagn gjorde at jeg måtte gi opp det overveiende gode bildet jeg hadde av terapeuten. Jeg tror jeg helst skulle vært denne samtalen foruten, og heller fortsatt å beholde min egen opplevelse av terapien og terapeuten.

Om psykofarmaka på Litteraturhuset

8. november kl. 20 arrangerer Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse møte om psykofarmaka. 

Veilederen ”Skadereduserende veileder for å slutte med eller bruke mindre psykofarmaka” vil være tilgjengelig på arrangementet. Den engelske veilederen er her.

Les mer.

Vil du delta i spørreundersøkelse?

Det nystartede prosjektet Fra bruker til nettborger trenger flere deltakere til en spørreundersøkelse om funksjonshemmedes bruk av sosiale medier (Facebook, Twitter, blogg m.m.). Spørreundersøkelsen er kun for personer som har nedsatt funksjonsevne eller har inngående kunnskap om IKT og funksjonshemmede, for eksempel lærere. Alle svar i undersøkelsen behandles anonymt.

Her er spørreskjemaet.

Spør helseministeren

På bt.no i morgen tirsdag klokken 10 tar helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen imot spørsmål, råd og innspill fra leserne. Send inn spørsmål her.