29.9.10
24.9.10
Nyhetsbrev om psykisk helse
Nedenfor er lenker til nettsteder hvor man kan abonnere på nyhetsbrev om psykisk helse-tema. Vet du om flere?
Oppdatert:
Bruker spør bruker
DobbeltdiagnoseOppdatert:
Bruker spør bruker
ENMHP
Erfaringskompetanse
Folkehelseinstituttet
Google scholar
healthfinder.gov
Helsebiblioteket
Medical News Today
Mental Helse
MindFreedom
NAPHA
Psychiatric Times
PsykNytt
Rådet for psykisk helse
Stiftelsen Bergensklinikkene
Tvangsforskning
WNUSP
Dagskonferanse til forsvar for uføretrygden
11. oktober er det gratis dagskonferanse i Oslo: Forsvar dagens uføretrygd.
Les om flere arrangementer på NFPHs blogg, som tar opp sosialt nettverksarbeid, narrativ praksis, og skam.
Les om flere arrangementer på NFPHs blogg, som tar opp sosialt nettverksarbeid, narrativ praksis, og skam.
23.9.10
Typisk for VG-journalister!
-TYPISK for psykiske lidelser
Av ERIC B. UTHEIM, THOMAS TALSETH, ISIOMA DANIEL
og MAGNAR KIRKNES (foto)
Handlingsmønsteret til familiemannen som er etterlyst for drapene på Mortensrud, forekommer ganske ofte hos folk med store psykiske lidelser.
Det sier Børre Husebø, som har 30 års erfaring som rettspsykiater.
Drittavisa VG.
- Slett journalistikk og overskrifter hinsides virkeligheten er langt mer typisk for VG, enn det er for psykisk syke å drepe, understreker Marianne Røiseland.
- Slett journalistikk og overskrifter hinsides virkeligheten er langt mer typisk for VG, enn det er for psykisk syke å drepe, understreker Marianne Røiseland.
21.9.10
Kapasitet for empati
Tor Levin Hofgaards leder i siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening synes jeg vi alle bør alle lese: Ubehagelig nummen.
Professoren han viser til, har skrevet blant annet denne artikkelen.
Professoren han viser til, har skrevet blant annet denne artikkelen.
De døde i Skammens grav
I dagens Klassekampen har Per Overrein, bydelsleder i bydel Sagene i Oslo, et innlegg om Skammens grav på Ris kirkegård. I denne fellesgraven uten navn på gravsteinen ligger det folk som blødde i hjel av lobotomering på Gaustad sykehus.
Hvorfor blir ikke navnene på de døde gjort kjent? undrer Overrein.
Når det ikke kan gjøres kjent hvem som døde på Gaustad, hva slags signal gir det? Jo, det signalet at det var en skam å dø der. Det må ikke være slik at slekter som har noen liggende i minnelunden på Ris skal kunne legge lokk over hvem som ligger der. De kunne ha gravlagt sine på de hjemstedene de kom fra.
Hvorfor blir ikke navnene på de døde gjort kjent? undrer Overrein.
Når det ikke kan gjøres kjent hvem som døde på Gaustad, hva slags signal gir det? Jo, det signalet at det var en skam å dø der. Det må ikke være slik at slekter som har noen liggende i minnelunden på Ris skal kunne legge lokk over hvem som ligger der. De kunne ha gravlagt sine på de hjemstedene de kom fra.
På'n igjen!
NRK bidrar i dag ikke akkurat til å redusere stigmatisering av tvangsinnlagte i psykiatrien. De lar en pårørende uimotsagt få si:
- Det skal veldig mye til for at noen blir innlagt med tvang. Jeg føler at det må skade eller drap til før noen blir innlagt med tvang.
Her lar de et menneske i krise få si hva hun føler, i stedet for å presentere fakta, som altså er at det store flertall som tvangsinnlegges, ikke er til fare for seg selv eller andre.
Igjen og igjen og igjen og igjen framstiller journalister det som om tvang er noe som brukes mot farlige mennesker. Det virker som at gjennomnittsjournalisten vil at det skal være slik. Antagelig blir virkeligheten lettere å håndtere hvis vi mennesker fins i to forskjellige utgaver: Psykisk normale mennesker og utilregnelig farlige mennesker.
- Det skal veldig mye til for at noen blir innlagt med tvang. Jeg føler at det må skade eller drap til før noen blir innlagt med tvang.
Her lar de et menneske i krise få si hva hun føler, i stedet for å presentere fakta, som altså er at det store flertall som tvangsinnlegges, ikke er til fare for seg selv eller andre.
Igjen og igjen og igjen og igjen framstiller journalister det som om tvang er noe som brukes mot farlige mennesker. Det virker som at gjennomnittsjournalisten vil at det skal være slik. Antagelig blir virkeligheten lettere å håndtere hvis vi mennesker fins i to forskjellige utgaver: Psykisk normale mennesker og utilregnelig farlige mennesker.
Kunnskapsløs, fordomsfull journalistikk nører oppunder denne sementerte og feilaktige forestillingen hos Ola Dunk. Trolig fins den også blant folk som skulle vite bedre, som politifolk og helseministre.
Se også: Mer tvang og mindre forståelse av gjesteblogger Carla
Temakvelder på Litteraturhuset
Mental Helse Oslo arrangerer følgende temakvelder på Litteraturhuset i høst:
28. september:
Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien
ved Ellen Lange, Teknisk museum
25. oktober:
Det autonome menneske og tvang i psykiatrien, kan det kombineres?
ved filosof Lars Fredrik Svendsen
30. november:
Medias ansvar for stigmatisering av psykisk syke som farlige
ved Anne Hafstad, tidligere journalist i Aftenposten, nå avd.dir. i Helsedirektoratet
Tidspunkt er 18.00 - 20.00 alle kvelder.
28. september:
Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien
ved Ellen Lange, Teknisk museum
25. oktober:
Det autonome menneske og tvang i psykiatrien, kan det kombineres?
ved filosof Lars Fredrik Svendsen
30. november:
Medias ansvar for stigmatisering av psykisk syke som farlige
ved Anne Hafstad, tidligere journalist i Aftenposten, nå avd.dir. i Helsedirektoratet
Tidspunkt er 18.00 - 20.00 alle kvelder.
- Sann historie om falske minner
Den amerikanske journalisten og forfatteren Meredith Maran har skrevet en bok om falske incestanklager mot faren, My Lie. A True Story of False Memory.
Utdrag fra boken.
Intervju med forfatteren.
Utdrag fra boken.
Intervju med forfatteren.
19.9.10
Vits i å tro hjelpeapparatet kan endre seg?
Av Lise,
som har 30 års sammenhengende erfaring med terapeuter
Bør det advares mot selve terapiens grunnidé, og ikke bare mot enkelte terapeuter? Hvor mange får det bedre etter terapi, og hvor mange får det verre og blir gående hele livet og håpe på at noe skal hjelpe, mens problemene bare sementeres?
Det virker som om folk er terapifikserte og ikke ser at terapi kan gjøre ting verre.
Dersom barn slapp å vokse opp under slike forhold som vi har gjort, ville svært mange ansatte i psykiatri, rusomsorg, fengsel, sosial og hjelpeapparat generelt bli overflødige. Vil de det? Er det ikke i deres interesse at så mange som mulig blir vingestekket og sviktet som barn, og videre trent opp til å bli gode klienter og pasienter som aksepterer sin plass i hierarkiet og ber om mer hjelp?
Å være pasient i dette systemet er å bli fratatt all verdighet. At ens mest såre og intime erfaringer skal journalføres og oppbevares i statlige arkiver i all evighet er - vet ikke hva jeg skal kalle det.
Er krenkelse terapiens egentlige vesen - i praksis? Alice Miller var et engangstilfelle, den gjengse terapeut er ikke slik og vil aldri bli det.
Krenkelseserfaringer har vi multitraumatiserte nok av. Likevel er det mer av det de fleste opplever i hjelpeapparatet. Er det vits i å prøve å få det til å forandre seg? Er det ikke på tide å ta avstand fra det hele? Advare, lære folk å beskytte seg?
Er det ikke det multitraumatiserte er opplært til, å søke hjelp og trygghet hos overgripere (foreldrene)? Men nå er terapeutene i foreldrenes rolle. Vi tror de skal være gode, snille, hjelpe, men i praksis er de de nye foreldrene, som ikke er bedre enn de opprinnelige. Vi er opplært til å la oss krenke, skade og manipulere. Vi ser det ikke før det er for sent. Vi utleverer oss i blind tillit til stadig nye overgripere. Disse overgriperne er veltalende borgerlige og velutdannete mennesker, som ytre sett ikke har noe til felles med foreldrene. Men hva er de dypereliggende årakene til at de vil være terapeut? Hvorfor er det så viktig å ha guruposisjon overfor fortvilte, redde og ensomme mennesker?
Et fenomen som er kjent blant dem som arbeider i alle slags hjelpe-greier (de av dem som er villig til å se det), er at en del hjelpere kan være utrolig gode og støttende så lenge den som skal hjelpes ligger nede. Men om klienten begynner å komme seg på bena, få egenvilje, gjøre seg uavhengig av hjelperen, kan hjelperen snu helt og ikke tåle å se at den ynkelige står på egne ben og krever rett til å være sin egen autoritet. Til å ville noe annet enn hjelperen. Hjelperen kan da ofte være villig til å bruke hvilke midler som helst for å slå klienten ned, ødelegge det som er bygd opp, for å få klienten tilbake på plassen sin som ynkelig og hjelpetrengende.
Dessverre anser jeg det etterhvert som farlig å utsette seg for terapi.
Gjesteskribenters innlegg samsvarer ikke nødvendigvis med bloggeiers oppfatninger.
Jeg kjenner Lise IRL.
Sigrun
som har 30 års sammenhengende erfaring med terapeuter
Bør det advares mot selve terapiens grunnidé, og ikke bare mot enkelte terapeuter? Hvor mange får det bedre etter terapi, og hvor mange får det verre og blir gående hele livet og håpe på at noe skal hjelpe, mens problemene bare sementeres?
Det virker som om folk er terapifikserte og ikke ser at terapi kan gjøre ting verre.
Dersom barn slapp å vokse opp under slike forhold som vi har gjort, ville svært mange ansatte i psykiatri, rusomsorg, fengsel, sosial og hjelpeapparat generelt bli overflødige. Vil de det? Er det ikke i deres interesse at så mange som mulig blir vingestekket og sviktet som barn, og videre trent opp til å bli gode klienter og pasienter som aksepterer sin plass i hierarkiet og ber om mer hjelp?
Å være pasient i dette systemet er å bli fratatt all verdighet. At ens mest såre og intime erfaringer skal journalføres og oppbevares i statlige arkiver i all evighet er - vet ikke hva jeg skal kalle det.
Er krenkelse terapiens egentlige vesen - i praksis? Alice Miller var et engangstilfelle, den gjengse terapeut er ikke slik og vil aldri bli det.
Krenkelseserfaringer har vi multitraumatiserte nok av. Likevel er det mer av det de fleste opplever i hjelpeapparatet. Er det vits i å prøve å få det til å forandre seg? Er det ikke på tide å ta avstand fra det hele? Advare, lære folk å beskytte seg?
Er det ikke det multitraumatiserte er opplært til, å søke hjelp og trygghet hos overgripere (foreldrene)? Men nå er terapeutene i foreldrenes rolle. Vi tror de skal være gode, snille, hjelpe, men i praksis er de de nye foreldrene, som ikke er bedre enn de opprinnelige. Vi er opplært til å la oss krenke, skade og manipulere. Vi ser det ikke før det er for sent. Vi utleverer oss i blind tillit til stadig nye overgripere. Disse overgriperne er veltalende borgerlige og velutdannete mennesker, som ytre sett ikke har noe til felles med foreldrene. Men hva er de dypereliggende årakene til at de vil være terapeut? Hvorfor er det så viktig å ha guruposisjon overfor fortvilte, redde og ensomme mennesker?
Et fenomen som er kjent blant dem som arbeider i alle slags hjelpe-greier (de av dem som er villig til å se det), er at en del hjelpere kan være utrolig gode og støttende så lenge den som skal hjelpes ligger nede. Men om klienten begynner å komme seg på bena, få egenvilje, gjøre seg uavhengig av hjelperen, kan hjelperen snu helt og ikke tåle å se at den ynkelige står på egne ben og krever rett til å være sin egen autoritet. Til å ville noe annet enn hjelperen. Hjelperen kan da ofte være villig til å bruke hvilke midler som helst for å slå klienten ned, ødelegge det som er bygd opp, for å få klienten tilbake på plassen sin som ynkelig og hjelpetrengende.
Dessverre anser jeg det etterhvert som farlig å utsette seg for terapi.
Gjesteskribenters innlegg samsvarer ikke nødvendigvis med bloggeiers oppfatninger.
Jeg kjenner Lise IRL.
Sigrun
18.9.10
Nært og meningsfullt om sorg og glede
En liten stund senere kommer han inn igjen. Han tramper med føttene for å få av seg snøen. Det er normalt. Han hiver også etter pusten. Det er ikke normalt!
Ovenstående er fra begynnelsen av Gunn Hild Lem sin ferske bok Sorg og sommerfugler, hvor hun skriver om sin mann Steinar Lems sykdom og død, om tiden etterpå, og om ny kjærlighet.
Les om boken:
Aftenposten
Fædrelandsvennen
Framtiden i våre hender
Fritanke.no
TV2
Virrvarr
Boken kan kjøpes her.
15.9.10
Om du plages av irrelevant lenking
Jeg håper at bloggen min har sluttet å legge igjen masse lenker i andres blogger etter at jeg fjernet bloggrullen min fra bloggen.
Men så bestyrer jeg også en annen blogg, bloggen til Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid, nok en Blogspot-blogg. Den har bloggrull. Dersom den skulle begynne med det samme tullet, altså lenke vilt til andre blogger, vær snill og gi meg beskjed.
Gjelder blant andre Psykologibloggen Ettertid RMW's blogg Webpsykologen Siv Helen Rydheim Ivar Johansen Tidsskriftets blogg Ein nordfjordpsykolog si dagbok Different Thoughts antropologi.info Silent Sea Spheres Marias Metode psykose.erfaringer Le penseur - tenkerbloggen ~ psykisk ~ pårørende i psykiatri en tanke etter Festina Lente Egne meninger Psykiatrien og livet sett fra en annen vinkel Blålysbloggen ***Victoria*** Stor og sterk, liten og redd... Anders Johan W. Andersen PsykTV
Men så bestyrer jeg også en annen blogg, bloggen til Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid, nok en Blogspot-blogg. Den har bloggrull. Dersom den skulle begynne med det samme tullet, altså lenke vilt til andre blogger, vær snill og gi meg beskjed.
Gjelder blant andre Psykologibloggen Ettertid RMW's blogg Webpsykologen Siv Helen Rydheim Ivar Johansen Tidsskriftets blogg Ein nordfjordpsykolog si dagbok Different Thoughts antropologi.info Silent Sea Spheres Marias Metode psykose.erfaringer Le penseur - tenkerbloggen ~ psykisk ~ pårørende i psykiatri en tanke etter Festina Lente Egne meninger Psykiatrien og livet sett fra en annen vinkel Blålysbloggen ***Victoria*** Stor og sterk, liten og redd... Anders Johan W. Andersen PsykTV
Psykiatrisk "opplysning" hjelper ikke
Det er ikke genetiske forklaringsmodeller til psykiske lidelser som reduserer stigmatiseringen av slike plager. Likevel tviholder (den biologiske) psykiatrien på slike forklaringer, til stor jubel fra legemiddelindustrien.
Flertallet av amerikanere er nå indoktrinert til å tro på genetiske forklaringer på for eksempel alvorlig depresjon. And guess what? Stigmatiseringen blir ikke mindre, ifølge en ny studie.
Oppdatering: Jeg mailet lenken til John Reads artikkel til universitetet som sto bak den nye studien, og fikk følgende svar:
Flertallet av amerikanere er nå indoktrinert til å tro på genetiske forklaringer på for eksempel alvorlig depresjon. And guess what? Stigmatiseringen blir ikke mindre, ifølge en ny studie.
Oppdatering: Jeg mailet lenken til John Reads artikkel til universitetet som sto bak den nye studien, og fikk følgende svar:
Thanks so much for the link to Professor Read’s article. To my knowledge the study authors hadn’t come across this piece in the Australian Psychologist which makes a very compelling case for emphasizing psychosocial explanations for MI in anti-stigma campaigns. I appreciate you taking the time to forward this to us.
10.9.10
Psykoedukasjon for småbarn
En ny type leketøy er produsert i Tyskland: Kosedyr med psykiske lidelser.
Det startet som en spøk, forteller innehaveren, som kaller det The Asylum. Psychiatric Clinic for Abused Cuddlytoys. Sikkert hyggelig for abused children dette, at man kan ha det litt moro med misbruk av barn, psykisk smerte og sånn.
Les her og her, om du gidder.
Det startet som en spøk, forteller innehaveren, som kaller det The Asylum. Psychiatric Clinic for Abused Cuddlytoys. Sikkert hyggelig for abused children dette, at man kan ha det litt moro med misbruk av barn, psykisk smerte og sånn.
Les her og her, om du gidder.
Vond barndom = personlighetsforstyrret barn
På bloggen Webpsykologen kan man lese: "Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse."
En liten kommentar og spørsmål til psykologen fra meg:
"Her begår diagnostikere et etisk overgrep mot pasienter, ved å bedrive victim blaming. Ofrene for incest og barnemishandling er altså de som stemples som forstyrret og avvikende, noe som selvsagt gjør overgriperne glade. Hva tror du er årsaken til at mange behandlere ikke i stedet tar hensyn til pasientens ønsker og setter diagnose ved konsensus, slik at det blir brukermedvirkning? Eller at de rett og slett bare gir en traumatisert pasient en traumerelatert diagnose?"
En liten kommentar og spørsmål til psykologen fra meg:
"Her begår diagnostikere et etisk overgrep mot pasienter, ved å bedrive victim blaming. Ofrene for incest og barnemishandling er altså de som stemples som forstyrret og avvikende, noe som selvsagt gjør overgriperne glade. Hva tror du er årsaken til at mange behandlere ikke i stedet tar hensyn til pasientens ønsker og setter diagnose ved konsensus, slik at det blir brukermedvirkning? Eller at de rett og slett bare gir en traumatisert pasient en traumerelatert diagnose?"
Verdensdagen for forebygging av selvmord
I dag er det Verdensdagen for forebygging av selvmord. Fædrelandsvennen intervjuer blant andre professor Lars Mehlum, som sier omsorg og støtte er viktig i en sånn krisesituasjon. Det er min erfaring at menneskelig nærhet, forståelse og omtanke er det viktigste av alt.
For meg er det alltid ytre påkjenninger eller krenkelser fra andre som har utløst selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Jeg tror ikke det kan understrekes nok at det ikke trenger å være en psykisk lidelse i seg selv som er årsaken til selvmord. De som ikke allerede har lest den, bør lese Kari Dyregrovs artikkel En farlig diskurs ved forståelse av selvmord i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav.
Det verste er kanskje at også helsevesenets måte å møte pasienter på kan utløse selvmord, slik det skjedde Benedicte. I dagens Klassekampen har Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt ved selvmord, en kronikk om et hensynsløst helsetilsyn. Nesten ingen behandlingssteder har brukt selvmord blant pasienter til forbedring, skriver han. Plyhn er en av forfatterne av boken Etter selvmordet - veien videre, som kom tidligere i år.
Et lesetips til: antropologi.info skrev på denne dagen i fjor innlegget The Anthropology of Suicide - World Suicide Prevention Day.
For meg er det alltid ytre påkjenninger eller krenkelser fra andre som har utløst selvmordstanker eller selvmordsforsøk. Jeg tror ikke det kan understrekes nok at det ikke trenger å være en psykisk lidelse i seg selv som er årsaken til selvmord. De som ikke allerede har lest den, bør lese Kari Dyregrovs artikkel En farlig diskurs ved forståelse av selvmord i Tidsskrift for Norsk Psykologforening. Alle har et ansvar for å forebygge selvmord, ikke minst de som har mye makt over andre menneskers liv. Noe å tenke på ikke minst for politikere og Nav.
Det verste er kanskje at også helsevesenets måte å møte pasienter på kan utløse selvmord, slik det skjedde Benedicte. I dagens Klassekampen har Einar Plyhn, forlagssjef og etterlatt ved selvmord, en kronikk om et hensynsløst helsetilsyn. Nesten ingen behandlingssteder har brukt selvmord blant pasienter til forbedring, skriver han. Plyhn er en av forfatterne av boken Etter selvmordet - veien videre, som kom tidligere i år.
Et lesetips til: antropologi.info skrev på denne dagen i fjor innlegget The Anthropology of Suicide - World Suicide Prevention Day.
9.9.10
Hull i taushetspliktsbestemmelsene
Tenk deg følgende situasjon:
Anne og Ivar har vært gift i 10 år. En dag forteller Ivar at han har truffet en annen og vil skilles. Anne tror ikke sine egne ører, samtidig som det er dette hun alltid har fryktet. Anne sliter med dårlig selvbilde og har alltid vært redd for å bli forlatt. Nå får hun bekreftet at hun er så lite verdt som hun har trodd.
Anne får nødtime hos terapeuten hun går hos ved psykiatrisk poliklinikk. I ukene fremover handler samtalene bare om Ivar og den nye damen. En dag sier Anne til terapeuten at hun vil nekte Ivar samvær med de to barna deres. Psykiateren spør hvorfor hun vil det. Anne svarer at hun er redd for at han kan være voldelig mot barna. "Er det noen grunn til å frykte vold?" spør behandleren. "Ja, Ivar slo meg en gang. Det har jeg forresten fortalt deg", svarer Anne. Jo, psykiateren hennes husker det, men var ikke det en engangshendelse? Anne begynner å liste opp alle Ivars dårlige egenskaper. "Jeg lurer på om han kan være psykopat", sier Anne. Hun forteller terapeuten at Ivar en gang var innlagt på psykiatrisk sykehus. Da var han 18. Det var 12 år før hun og Ivar ble gift. Sånn fortsetter terapitimene.
Ivar blir rasende når han får høre at Anne vil nekte ham samvær. "Det har du ikke lov til", sier han. "Tror du at du ville fått medhold i retten, kanskje?" spør Anne. "Ja, hva skulle hindre det?" spør Ivar. "Se her!" sier hun og slenger noen papirer mot ham. Det er utskrift fra deler av Annes pasientjournal ved poliklinikken. Noe tekst er sladdet, men det om Ivar står der. Det står mye om Ivar i Annes journal, blant annet at han har mishandlet henne. Da Anne var deprimert, ble Ivar med henne til psykiateren. Mye av det han sa i de timene, står der.
Ivar blir blek der han står, av flere grunner. Han kommer på at poliklinikken har elektronisk pasientjournal. Broren til hans nye kjæreste er sykepleier og jobber der.
Ivar kontakter Helsedepartementet. "Er det virkelig slik at jeg ikke kan hindre andre å lese om meg i andre pasienter sine journaler?" spør han. Det stemmer. Bare pasienten selv kan bestemme hvilke opplysninger som skal sperres.
Uken etter får Ivar telefon fra Annes far. Anne har tatt sitt eget liv. "Vi skal gå gjennom Annes sykejournal, og se om psykiatrien har gjort noen feil", sier den tidligere svigerfaren.
Da taushetsreglene ble laget, tenkte ingen på at folk skilles.
Anne og Ivar har vært gift i 10 år. En dag forteller Ivar at han har truffet en annen og vil skilles. Anne tror ikke sine egne ører, samtidig som det er dette hun alltid har fryktet. Anne sliter med dårlig selvbilde og har alltid vært redd for å bli forlatt. Nå får hun bekreftet at hun er så lite verdt som hun har trodd.
Anne får nødtime hos terapeuten hun går hos ved psykiatrisk poliklinikk. I ukene fremover handler samtalene bare om Ivar og den nye damen. En dag sier Anne til terapeuten at hun vil nekte Ivar samvær med de to barna deres. Psykiateren spør hvorfor hun vil det. Anne svarer at hun er redd for at han kan være voldelig mot barna. "Er det noen grunn til å frykte vold?" spør behandleren. "Ja, Ivar slo meg en gang. Det har jeg forresten fortalt deg", svarer Anne. Jo, psykiateren hennes husker det, men var ikke det en engangshendelse? Anne begynner å liste opp alle Ivars dårlige egenskaper. "Jeg lurer på om han kan være psykopat", sier Anne. Hun forteller terapeuten at Ivar en gang var innlagt på psykiatrisk sykehus. Da var han 18. Det var 12 år før hun og Ivar ble gift. Sånn fortsetter terapitimene.
Ivar blir rasende når han får høre at Anne vil nekte ham samvær. "Det har du ikke lov til", sier han. "Tror du at du ville fått medhold i retten, kanskje?" spør Anne. "Ja, hva skulle hindre det?" spør Ivar. "Se her!" sier hun og slenger noen papirer mot ham. Det er utskrift fra deler av Annes pasientjournal ved poliklinikken. Noe tekst er sladdet, men det om Ivar står der. Det står mye om Ivar i Annes journal, blant annet at han har mishandlet henne. Da Anne var deprimert, ble Ivar med henne til psykiateren. Mye av det han sa i de timene, står der.
Ivar blir blek der han står, av flere grunner. Han kommer på at poliklinikken har elektronisk pasientjournal. Broren til hans nye kjæreste er sykepleier og jobber der.
Ivar kontakter Helsedepartementet. "Er det virkelig slik at jeg ikke kan hindre andre å lese om meg i andre pasienter sine journaler?" spør han. Det stemmer. Bare pasienten selv kan bestemme hvilke opplysninger som skal sperres.
Uken etter får Ivar telefon fra Annes far. Anne har tatt sitt eget liv. "Vi skal gå gjennom Annes sykejournal, og se om psykiatrien har gjort noen feil", sier den tidligere svigerfaren.
Da taushetsreglene ble laget, tenkte ingen på at folk skilles.
Ensidig omtale
Mediene skriver daglig om "psykisk syke". Men de forklarer aldri hva de legger i uttrykket. Betyr det personer som er psykotiske? Eller innbefatter det alle som har fått en psykiatrisk diagnose?
Er medieverdenen klar over at ikke alle ser på sin psykiske lidelse som en sykdom? Ingen i denne verden skal i alle fall få meg til å se på følgene av krenkelsene som ble påført meg av andre mennesker gjennom hele barndommen, som noe sykt ved meg!
Det eksisterer forskjellige opplevelser og meninger om hva psykiske lidelser er, og det er altså mange av oss som tar avstand fra sykdomsmodellen og sykdomsbegrepet. FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne bruker "mentale funksjonsnedsettelser", mens ”psykososiale funksjonsnedsettelser” anvendes av den internasjonale brukerbevegelsen.
I brukermedvirkningens tidsalder er det ikke legitimt å nærmest konsekvent bruke en betegnelse som mange berørte ikke bare føler seg fremmed overfor, men også opplever som krenkende. Formidlere og debattanter om psykisk helse, som journalister, helsepersonell og politikere, må begynne å ta hensyn til at mennesker med psykiske lidelser, i likhet med andre, ønsker å ha et ord med i laget om hvordan de selv skal navngis.
Å be om en mer variert språkbruk er vel ikke å kreve for mye?
8.9.10
Essay om brukermedvirkning
Nå sitter jeg og leser essayet ”Mellom fag og erfaring – noen tanker langs veien mot det systematiske brukerperspektivet på psykisk helse” av Odd Volden, brukeraktivist, skribent og tidligere landsstyremedlem i Mental Helse.
Gå til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, så finner du lenke til essayet.
Gå til Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, så finner du lenke til essayet.
6.9.10
Richard Bentall i Malmø
Höstmöte i Malmö
ISPS-Sverige har lyckats engagera
Prof Richard P Bentall, (UK)
Fredagen den 29 oktober 2010.
Konferensen kommer att hållas på centrala konferensanläggningen S:t Gertrud, Östergatan 7B, Malmö, (200 m från järnvägsstationen)
”Vi behöver ett radikalt nytt sätt att tänka om psykiatriska problem, ett sätt som inte reducerar galenskap till hjärnkemi, utan förstår och accepterar det som en del av den mänskliga naturen”(madness explained)
Professor i klinisk psykologi, Richard Bentall, University of Bangor, är välkänd med sin bok Madness explained 2003, och är nu aktuell med en ny bok, Doctoring the mind: Why psychiatric treatments fail (kommer på svenska i höst -möjlighet att köpa den på plats kommer att finnas). Han är en skarp kritiker av den psykiatriska diagnostiken, inte minst schizofrenibegreppet och det i kommande DSM-V föreslagna ”Psychosis Risk syndrome”. Med utgångspunkt från den kognitiva skolan kommer han att lägga ut texten kring diagnostik och behandling inom psykosvården.
Konferensinformation:
Tid: Fredagen 29/10 2010
8.30-9.30 Registrering med kaffe, bulle
9.30-12.00 , 13.00-16.00 föredrag. Lunch på egen hand 12.00-13.00.Em-fika 14.30.
Buffè 18.30
Pris: 950:- för medlemmar (passa på och bli medlem!)
1200:- för icke medlemmar, 600: för icke yrkesverksamma.
Kvällsbuffé: 350:-
Anmälan
görs senast 8/10 genom att skicka pengar , namn och vad du betalar för via postgiro 38 62 97-6
(om du betalar i utlandet: BIC: NDEASESS, IBAN: SE0395000099604203862976)
För frågor, kontakta:
ISPS Sverige
Vill du bli medlem- årsavgift 450: sätts in på postgiro 38 62 97-6
Medlemskapet inkluderar den vetenskapliga tidskriften ”Psychosis” ( 3 nr/år)
För mer info, se www.isps.org
Välkommen!
4.9.10
Jeg vil prøve å leve
Jeg fikk meg en støkk den gangen jeg leste kloke Iskwews bloggpost om digitalt testamente; hva skal skje med det vi har lagt ut på nettet, når vi dør? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt så langt, og jeg ble veldig lei meg overfor mine etterkommere.
Jeg nevnte det for datteren min, og beklaget at jeg hadde vært tankeløs. Vi ble enige om at hun skulle slette mine profiler når jeg er borte. Men fortsatt vil det ligge igjen ting jeg har skrevet, både kommentarer og avisinnlegg. Jeg spurte henne hva hun tenkte om det. "Om du dør når du er 90, vil det ikke gjøre meg noe, men skjer det i for ung alder, vil det bli vanskelig når navnet ditt dukker opp på nettet", svarte hun.
Den setningen utløste en forandring for meg, men på et annet område enn det vi snakket om. Jeg har tenkt på selvmord som en ikke usannsynlig utgang på livet. Det har vært smertefullt, og selvmord har framstått som en nødløsning om ikke noe annet hjalp. Jeg tror fortsatt at livet kan bli så vanskelig at jeg ikke har noen løsning, for jeg vet av erfaring at det ikke alltid fins noe hjelpeapparat som vil stille opp for meg når livet er uutholdelig. At jeg har vært selvmordstruet, er tvert imot blitt omskrevet til at jeg truer med selvmord. Det fins egentlig ikke ord for den likegyldighet man i den ytterste nød kan risikere å møte fra enkelte helsearbeidere, selv om jeg møtte bare omtanke da jeg ble behandlet for en overdose. Jeg kan heller ikke ta sjansen på å bli utsatt for tvang fra psykiatrien, for det kan gjøre meg enda mer traumatisert.
Da jeg hadde en samtale hos Fransiscus-hjelpen etter at eks'en min døde, fortalte jeg om selvmordstankene mine. Lederen for sorgtjenesten der sa noe viktig: "Om du tar ditt eget liv, vil datteren din få det så vondt at hun nesten vil dø." For en tid tilbake leste jeg en artikkel av en journalist i Dagbladet som skrev om at mammaen hennes tok sitt eget liv. Sammen med min datters utsagn om at det ville være vondt om jeg døde tidlig, har dette ført til at jeg har lagt "selvmord som løsning" fra meg.
Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke kan leve bare for andres skyld, når livet oppleves som uutholdelig for meg. Nå tror jeg at jeg kan det likevel, rett og slett fordi jeg har et barn.
Jeg nevnte det for datteren min, og beklaget at jeg hadde vært tankeløs. Vi ble enige om at hun skulle slette mine profiler når jeg er borte. Men fortsatt vil det ligge igjen ting jeg har skrevet, både kommentarer og avisinnlegg. Jeg spurte henne hva hun tenkte om det. "Om du dør når du er 90, vil det ikke gjøre meg noe, men skjer det i for ung alder, vil det bli vanskelig når navnet ditt dukker opp på nettet", svarte hun.
Den setningen utløste en forandring for meg, men på et annet område enn det vi snakket om. Jeg har tenkt på selvmord som en ikke usannsynlig utgang på livet. Det har vært smertefullt, og selvmord har framstått som en nødløsning om ikke noe annet hjalp. Jeg tror fortsatt at livet kan bli så vanskelig at jeg ikke har noen løsning, for jeg vet av erfaring at det ikke alltid fins noe hjelpeapparat som vil stille opp for meg når livet er uutholdelig. At jeg har vært selvmordstruet, er tvert imot blitt omskrevet til at jeg truer med selvmord. Det fins egentlig ikke ord for den likegyldighet man i den ytterste nød kan risikere å møte fra enkelte helsearbeidere, selv om jeg møtte bare omtanke da jeg ble behandlet for en overdose. Jeg kan heller ikke ta sjansen på å bli utsatt for tvang fra psykiatrien, for det kan gjøre meg enda mer traumatisert.
Da jeg hadde en samtale hos Fransiscus-hjelpen etter at eks'en min døde, fortalte jeg om selvmordstankene mine. Lederen for sorgtjenesten der sa noe viktig: "Om du tar ditt eget liv, vil datteren din få det så vondt at hun nesten vil dø." For en tid tilbake leste jeg en artikkel av en journalist i Dagbladet som skrev om at mammaen hennes tok sitt eget liv. Sammen med min datters utsagn om at det ville være vondt om jeg døde tidlig, har dette ført til at jeg har lagt "selvmord som løsning" fra meg.
Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke kan leve bare for andres skyld, når livet oppleves som uutholdelig for meg. Nå tror jeg at jeg kan det likevel, rett og slett fordi jeg har et barn.
3.9.10
Ny blogg fra leger
Tidsskrift for Den norske legeforening har fått blogg! Mine bloggervenner Ottar Grimstad og Marias Metode har allerede blogget der.
Også pasienter kan skrive kommentarer til innleggene. Det kan jo tenkes at det blir noe psykiatri der, så: Følg med!
Også pasienter kan skrive kommentarer til innleggene. Det kan jo tenkes at det blir noe psykiatri der, så: Følg med!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner