NKVTS stigmatiserer

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress utvikler og sprer kunnskap og kompetanse om vold og traumatisk stress. Formålet er å bidra til å forebygge og redusere de helsemessige og sosiale konsekvensene som vold og traumatisk stress kan medføre.

----- Original Message -----

Fra: Sigrun Tømmerås
Til: Runhild Grønlie

Sendt: 31. august 2010 10:37

Emne: "Offer"

Hei!

 

Jeg leste artikkelen om voldsbehandling på forskning.no. Nå lurer jeg på hva offer i hermetegn betyr? Er ikke de som utsettes for partnervold ordentlige voldsofre lenger?

 

Med hilsen

Sigrun Tømmerås

Volds- og overgrepsoffer 

----- Original Message -----

From: Runhild Grønlie

To: Sigrun Tømmerås

Sent: Tuesday, August 31, 2010 11:19 AM

Subject: SV: "Offer"

 

Hei.

Tusen takk for e-post. Da artikkelen ble skrevet, var nok tanken bak å sette offer i hermetegn å tone ned betydningen av ordet, siden vedkommende volden går utover har langt flere egenskaper og roller enn å være offer. Jeg er imidlertid enig med deg i at det ser rart ut i teksten, og jeg har nå kontaktet redaksjonen og bedt dem fjerne hermetegnet. Selvfølgelig er personer som utsettes for partnervold voldsofre på lik linje med alle andre voldsofre. Det var ikke min mening å trekke det i  tvil!

Mvh
Runhild Grønlie
Kommunikasjonsrådgiver

Tel: 22 59 55 95
Mob: 922 46 404

------------------------------------------------------
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Kirkeveien 166,
0407 Oslo
Tlf. + 47 22595500
Faks.+ 47 22595501

www.nkvts.no

 

----- Original Message -----

From: Sigrun Tømmerås

To: Runhild Grønlie

Sent: Tuesday, August 31, 2010 11:36 AM

Subject: Re: "Offer"

Hei igjen!

Hvem er det som mener at ofre for vold (eller for flommen i Pakistan, eller Nokas-ranet, osv) ikke har andre roller eller egenskaper?
Det er vel ingen egenskap å bli utsatt for traumer?
Og man har vel roller som mor, søster, arbeidstaker, venninne, samfunnsdebattant osv også om man er offer for overgrep?

Mvh Sigrun Tømmerås

 

 

----- Original Message -----

From: Sigrun Tømmerås

To: Runhild Grønlie

Sent: Tuesday, August 31, 2010 12:29 PM

Subject: Re: "Offer"

 

En ting til, som jeg glemte å nevne i sted:
Ordet overgriper står uten hermetegn i artikkelen.
Vil noen da tro at vedkommende ikke har andre roller eller egenskaper?
Han kan jo være intelligent, vakker, ha roller som sønn, ektemann, pasient, leder osv.

Folk er da ikke så ureflekterte at de tror at noen mennesker bare er en eneste ting?

Mvh Sigrun

Når terapi ikke hjelper eller skader

For the last 16 years Michael Lambert, professor of psychology at Brigham Young University in America, has been studying the use of client feedback to improve outcomes in psychotherapy.  

Lambert explains: 'The baseline for off-track patients is that, on average, 20 per cent will be worse off when they leave treatment than when they started'. 

Part of the reason client feedback has such a dramatic effect is that without this information, therapists seldom expect their clients to get worse.

Clinicians generally react with resistance to client feedback systems. Lambert quips: ‘If you think you’re a superior clinician, as all clinicians do, then why would you feel you need it?' 
  
When therapy causes harm, The Psychologist

Tja til hijab

Jeg har skrevet noen innlegg tidligere om at jeg er motstander av hijab-bruk i yrker hvor man hjelper mennesker som har det vanskelig, som politi og psykolog. Jeg aner ikke hvor mange avisartikler jeg har lest om dette, men det er ikke få.

Somalieren klarte i dag, som den første, å få meg til å tenke litt nytt om hijab i slike yrker. Det vil si, egentlig er det politikere og andre tunge aktører, inkludert Likestillings- og diskrimineringsombudet, som må ta utgangpunkt også i slike erfaringer som Somalieren og jeg skriver om. Det har de hoppet glatt over til nå.

Men dette er en komplisert sak.

Ber om språkhjelp

Jeg skriver på noe, men sliter. Derfor spør jeg nå deg: Har du et godt synonym til ordet dårlig i én av de to setningene nedenfor? Det er ikke så bra å gjenta det samme ordet i setninger som står ved siden av hverandre. 

Tenkt eksempel:

Journalistenes vurdering av blogger er ikke pålitelig, og stemmer ofte dårlig overens med bloggernes. Jeg er blant de bloggere som det fungerer dårlig for å bli bedømt etter journalistiske kriterier. 

Jeg har ikke vært på radio

Det går rykter om at jeg nylig skal ha vært på radio og snakket om hvordan psykologer kan misbruke stillingen sin, være elendige terapeuter osv.

Jeg skjønner ingen ting, for jeg har ikke vært intervjuet på radio siden 2004, og da handlet det om den nye oversettelsen av Fadervår, og hadde altså ingen ting med psykologer å gjøre.

Enten har vedkommende som ble intervjuet om terapi et navn som likner på mitt - Sigrid Tømmervik eller noe sånt - eller så har noen gitt seg ut for å være meg. Men mest sannsynlig er det vel den skrøpelige menneskelige hukommelse som spiller noen et puss.

Umoral som diagnose

Are psychiatrists agents of the police or doctors who care for the sick?

In my view, building diagnostic concepts around vice (wrongful/criminal conduct) is a problem for psychiatry and for the public sphere. For the problem of stigma, vice-laden diagnoses perpetuate the public perception that psychiatrists are social control agents and that we serve as morality police, not physicians with a humane charge of caring for the ill. As a second problem, vice-laden categories lead to weird categories of psychopathology. Why are we classifying some sex offenders as ill, but not others?

Fra artikkelen "Vice Squad" hos Psychiatric Times (man må registrere seg og logge inn for å lese der, selv om artikkelen en kort stund var åpen).

Profilintervu av rådgiver og psykolog Olav Nyttingnes

Du er engasjert som sekretær for et offentlig utvalg som skal se på bestemmelsene knyttet til bruk av tvang i psykisk helsevern. Hvilke problemstillinger vil være sentrale i dette utvalgets arbeid?

Mandatet ber utvalget om å se på forholdet mellom psykisk helsevern-loven og samtykkebestemmelsene i pasientrettighetsloven. Pasientrettighetsloven vektlegger samtykke som sentral hovedregel, og når en person ikke kan gi gyldig samtykke vektlegger den funksjon og ikke diagnose. Psykisk helsevernloven ser på diagnose fremfor funksjon, og vektlegger behandlerens vurdering av pasientens beste (behandlingsvilkåret), mens hva vedkommende selv vil eller tidligere har ønsket har liten plass. Utvalget må drøfte om så forskjellige systemer for somatisk og psykisk helsehjelp er klokt eller riktig og eventuelt foreslå konkrete endringer.

Les intervjuet hos Rådet for psykisk helse

Usolidariske fagfolk

Se på kommentaren nederst på denne siden:

Hva skal vi gjøre hvis det viser seg at vi kollektivt har blitt tvunget til å gjøre et av det største fagetiske overgrep mot pasienter på lang tid.
Hvordan kan vi stiltiende gå med på å rapportere våre pasienter til et sentralt Pasientregister som både Datatilsynet og Personvernkommisjonen har store betenkeligheter til.

Det er altså en psykolog som er svært bekymret over det personidentifiserbare Norsk Pasientregister, som behandlere i spesialisthelsetjenesten skal innrapportere til. Før det ble vedtatt av Stortinget å av-anonymisere registeret, var det debatt om dette, men tilhengerne som deltok i den offentlige debatten var bare fagfolk som henviste til ikke-stigmatiserende sykdommer, som hjertesykdom. Ikke én av dem snakket om psykiske lidelser, så klart.

Psykologforeningen og Psykiaterforeningen forholdt seg tause. Det gjorde forresten psykolog Brita Hunskaar også, som skrev denne kommentaren først i vinter. Solidariteten med pasientene fra fagfolk er altså ikke noe å skryte av. I en så viktig sak er det ikke nok å "gjøre jobben sin" ved å skrive en høringsuttalelse.

Pasient, taushetsplikten finnes ikke lenger - med unntak av hos rådyre privatpraktiserende behandlere uten avtale. 

Om psykologer på nettet

Som leder av fagetisk råd (FER) får jeg innimellom spørsmål om hva FER mener om at psykologer benytter sosiale medier til å diskutere faglige spørsmål.

Slik begynner Nina Dalen et blogginnlegg på Psykologforeningens nettsted. 

Dette var befriende seriøst å lese i forhold til hva jeg har sett fra enkelte amerikanske psykiatere om å være på nettet når man er terapeut. De har vært redde for at pasientene skulle få vite ting om privatlivet deres, blant annet at katta til en psykiater var oppkalt etter navnet på en lykkepille.

Personlig har jeg vel bare to ordentlig negative erfaringer på nettet med psykologer/terapeuter. I det ene tilfellet var det en som bagatelliserte traumer veldig på Twitter. Og så var det en - anonym - psykolog som kom med personkarakteristikker av meg i bloggen. Den kommentaren slettet jeg, for forsøk på diagnostisering er forbudt i bloggen min. Du kan lese de andre kommentarene her, inkludert en av den samme personen, som hevder at jeg generaliserer om psykologstanden "utifra noen enkeltstående dårlige erfaringer". 

Jo, og så var det denne, men den var på e-post, og helt upersonlig.

Se også: Organisasjoner og sosiale medier

- Det onde som noe "sykt"

Det hele åpner med et oppgjør med vår tids trang til å erklære historiens tyranner og diktatorer for psykisk syke, og derfor onde. Det er behagelig å karakterisere f.eks. Stalin og Hitler som utilregnelige og psykisk syke, fordi vi da kan trekke opp en grense mellom dem og oss. Lütz [forfatteren] mener at dette gir oss en mulighet til å avskrive det onde som noe «sykt» (fortrinnsvis psykisk), ikke som et resultat av de mange valgene vi hver dag tar.

Lysglimt fra psykiatrien. En bokanmeldelse av J M Hoff i Tidsskrift for Den norske legeforening

Folkeopplysning - et tveegget sverd

Jeg leste en gang en forskningsartikkel om at når befolkningen får lære om forskjellige psykiske lidelser og diagnoser, så kan fordommene mot psykisk lidende faktisk øke. Dessverre har jeg rotet bort den artikkelen, men har du tips om en artikkel om akkurat dette, så vær vennlig og legg igjen referanse i kommentarfeltet.

Jeg har selv opplevd to episoder - som jeg vet om - hvor noen med litt "kunnskap om psykiske lidelser", har "diagnostisert" meg. Jeg ble fryktelig provosert begge gangene, ikke fordi andre visste at jeg slet psykisk, men på grunn av at de tok seg til rette og mente de visste hva problemet mitt var. Hvilket de jo ikke gjorde.

I det ene tilfellet var det en bekjent som snakket med en annen, felles bekjent av oss. "Hvordan er det med Sigrun? Lenge siden jeg har sett henne", sa bekjent nr 2. "Hun er deprimert", sa bekjent nr 1. "Å! Men hun har jo nettopp fått barn. Da er det nok fødselsdepresjon", sa nr 2. "Ja, det er nok det det er", sa nr 1. Veldig kjekk og grei forklaring, dette (på det jeg har slitt med siden førskolealderen).

Det andre tilfellet var da en bekjent av meg hadde såret meg sånn at jeg ikke orket kontakt med vedkommende på en stund. Vedkommende brakte dette videre: "Sigrun er syk. Hun bare isolerer seg". Å ja, at jeg da måtte være syk skjønte den som mottok nyheten godt, for vedkommende hadde jo lest i avisen at det å "isolere seg" er et symptom på at man er psykisk syk. Så det så.

Det er ikke så lett å "renvaske" seg fra slike "diagnoser", altså få gehør for hva det faktiske problemet er. For samme hva jeg sier, så er det et ufrakommelig faktum, dette: Jeg er jo psykisk syk*.

*Jeg omtaler ikke min psykiske lidelse som å være "psykisk syk", men andre gjør det, fordi helsemyndigheter og medier ikke greier å få med seg at det faktisk fins alternativer til sykdomsmodellen.

Innmeldingsskjema i NFPH

Nå er det lagt ut et innmeldingsskjema på bloggen til Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid. Medlemskap inkluderer abonnement på Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 

Minner om at man kan foreslå kandidater til Ytringsfrihetsprisen 2010.

Seminar med Kari Martinsen og Jakko Seikkula

Seminarpåmelding 10.11.10

Intervju med Mette Ellingsdalen

Rådet for psykisk helse har gjort et profilintervju av Mette Ellingsdalen. Mette er leder i WSO, som i disse dager arrangerer Amaliedagene. 

Om historien bak Amaliedagene sier hun:

En del av den mer kritiske delen av brukerbevegelsen hadde sett seg lei av konferanser hvor de det gjaldt, brukere, pasienter og ofre for psykiatri, kun spilte en birolle, hvis vi overhodet fikk være tilstede. Så vi laget vår egen festival.

Les intervjuet.

Hev aldersgrensen!

Omskjæring av guttebarn er blitt gjenstand for diskusjon. Det er jammen på tide at dette barbariet sidestilles med andre typer overgrep mot barn.

Overlege ved Kvinneklinikken på Rikshospitalet og tidligere leder i det Mosaiske trossamfunn, Rolf Kirschner, synes at vi skal ha respekt for tradisjoner som har vart i tusener av år. Han mener da antakeligvis at vi bør oppheve forbudet mot omskjæring av jenter, siden tradisjonen er flere tusen år gammel?

Inngrepet/overgrepet er smertefullt, og selv lokalbedøvelse tar bare smertetoppene. I en kronikk i Tidsskrift for Den norske legeforening kan man lese: "Noen barn opplever langvarige negative effekter av lav smertepåvirkning, med forlenget forandring i stresshormonnivå, immunologiske reaksjoner og stress. Det er vist at omskjæring uten smertelindring kan ha langvarige negative effekter, med hypersensitivitet overfor smerter senere, og det kan til og med påvirke mor-barn-relasjonen."

Nordamerikanske forskere som på 1990-tallet studerte smerteresponsen hos babyer som fikk vaksine, oppdaget at guttene følte mer smerte enn jentene. De gjennomførte så en ny undersøkelse med bare guttebabyer. Barna ble delt inn i tre grupper: Omskåret uten smertelindring, omskåret med smertelindring og ikke omskåret. Guttene som var omskåret uten smertelindring skåret høyest på smerte, og de som ikke var omskåret skåret lavest. Små babyer har umodne nervebaner, og opplever smerte mer intenst enn andre.

Norge har forpliktet seg til å følge Barnekonvensjonen. Den sier at barn ikke skal utsettes for noen form for vold, og at det skal treffes tiltak med henblikk på å avskaffe tradisjonsbestemt praksis som er skadelig for barns helse. Omskjæring er også irreversibelt, slik at gutten tvinges til å bære en religiøs markør hele livet, hvilket er i strid med barnets rett til religionsfrihet. Aldersgrensen for omskjæring må heves til minst 15 år, som er alderen da barnet har rett til selv å velge religion.

Religioner er ikke statiske. De fleste troende kristne jeg har snakket med, er motstandere av vold mot barn. Men om de hadde levd i Norge på 1800-talet, ville de kunnet oppleve at soknepresten sendte klage til biskopen om de ikke slo ungene sine. Økt kunnskap om konsekvensene av vold har skapt ny forståelse av hva kjærlighet er. De som fortsatt tror på en gud som vil at barn skal ønskes velkommen til verden ved å bli traumatisert, bør se på hva slags gudsbilde de egentlig har. En gud som krever barneoffer, er ikke noe å samle på.

Trykt i dagens Klassekampen

Trenger språkhjelp

Jeg sitter og skriver på noe, og trenger litt språkhjelp.

Tenkt eksempel: Alle bloggere skal nå kurses i skriveteknikk, og trer dermed inn i en mer profesjonell skribentrolle.

Er "tre inn i" gangbart? Har du et bedre forslag? Det handler altså om en rolle som endres. 

Ønsker tips om firma

Som en del lesere vet, har jeg en utmattelsestilstand. Jeg har vært nesten bare sengeliggende lenge.

Derfor trenger jeg hjelp til å vaske/rydde/kaste ting. Vet du om et ordentlig firma som gjør sånt i Oslo?

Den lukkede bloggen er aktiv

Nå er den lukkede bloggen forlengst aktiv. Dens tema er (dårlige) terapierfaringer, men selv om det er lov til å nevne navn på terapeuter der, er det ikke en blogg full av skittkasting. Det er mest utveksling av generelle tanker om terapi og om hva man selv har opplevd/har savnet. Avisartikler om for eksempel psykoanalyse vekker diskusjonslyst.

Alle på bloggen har moralsk taushetsplikt.

Bli gjerne med om du er i målgruppen. Trykk her for

Du må oppgi fullt navn for å bli med, som bare de to administratorene kan se. Men på bloggen kan du bruke et kallenavn.

Medlemmene er fra flere skandinaviske land, og skriver på norsk, svensk eller dansk.

Nevrasteni, jappesyke og ME

Utmattelsestilstand i gamle aviser:

Hvor lenge skal vi lide? 1954 Nevrasteni
Duggdans og hydroterapi 1965
Jovial reder ved statsroret 1980
Yappesyk vil hjelpe andre 1987 Mon tro om dette er første gang ME nevnes i en norsk avis?
Telefonstorm til yappesyke 1987
Forening for M.E.syke 1987
"Jappesyke" må kjempe mot mistro 1988
Norsk drama får verden til å grøsse 1989
"Ny", gåtefull tretthetssykdom 1989
A-magasinet (midt på siden) 1990
Når vi går tom 2002
Kronisk utmattelse 2005
Nekter å bruke ME-diagnosen 2006

Skal forske på tvangsbruken på Sørlandet sykehus

Toril Borch Terkelsen låser seg i høst inn på lukket psykiatrisk avdeling for å forske på tvangsbruken på Sørlandet sykehus.

Kristina Stenlund Larsen (37) er blitt tvangsinnlagt fire ganger.
– Skammen var det verste. Aldri mer, sier hun.

– Psykiatrien har ikke tatt nok inn over seg hva man påfører et menneske. Det er en ganske dramatisk stempling når du tvangsinnlegges, sier klinisk psykolog Elsa Almås.

Den Internasjonale Juristkommisjonen, norsk avdeling inviterer til seminar 24. august

Den Internasjonale Juristkommisjonen – norsk avdeling 

(ICJ-Norge)

v/Psykiatri- og rettsvernutvalget

Inviterer til åpent seminar tirsdag 24. august 2010

Bruk av tvang i psykisk helsevern - i lys av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)

Foredrag og debatt
Ingen påmelding, gratis inngang

Tid:                 Tirsdag 24. august, kl. 18-21
Sted:               Uranienborgveien 2, Oslo (Fritt Ords lokaler)
           

Innledere:

• Geir-Ketil Hansen, Stortingets Helse- og omsorgskomitè
• Jim Gottstein (USA), advokat og menneskerettighetsforkjemper
• György Könczei (Ungarn), medlem av FN-komitèen som overvåker konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD-komitèen)

Frihetsberøvelse, tvangsmedisinering, isolasjon, beltelegging mv.; den legale adgangen til bruk av tvang er omfattende i psykisk helsevern. Mange har erfaringer med tvangsinngrep som har vært krenkende, traumatisk og skadelig. Hvordan kan vi bedre menneskerettighetsvernet for mennesker med psykiske lidelser, og stanse overgrep? Og hvorfor har vi fortsatt en egen tvangs- og særlovgivning for mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne/psykiske lidelser?

Mennesker med nedsatt psykososial funksjonsevne har tradisjonelt vært særlig utsatt for diskriminerende unntaksbestemmelser og særlovgivning som har innskrenket deres grunnleggende rettigheter i større utstrekning enn for andre, herunder i form av fratakelse av selvbestemmelsesrett på viktige områder i eget liv. Med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er det skjedd et paradigmeskifte. Det anses diskriminerende, og ikke lenger legitimt, å frihetsberøve eller frata rettslig handleevne basert på nedsatt funksjonevne. Det er behov for endringer som bringer lovverket på dette området i tråd med gjeldende internasjonale menneskerettighetsstandarder.

CRPD er pr. 10. august 2010 ratifisert av 89 land. Norge undertegnet konvensjonen 30. mars 2007, men har ennå ikke ratifisert. Vi står foran spørsmålet om inkorporering av konvensjonen.

Seminaret setter søkelys på menneskerettighetssituasjonen i psykisk helsevern, på Norges forhold til CRPD og den rolle konvensjonen kan ha for å endre situasjonen. Er det politisk vilje til endring?

Invitasjon til seminaret går til jurister, myndigheter, politiske partier, forskere, organisasjoner innen psykisk helsefeltet, og andre som engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål knyttet til bruk av tvang i psykisk helsevern og diskriminering basert på nedsatt funksjonsevne.

For spørsmål:
Hege J. Orefellen
Psykiatri- og rettsvernutvalget
International Comission of Jurists, norsk avdeling
E-post: hegejo@kjemi.uio.no   Tlf: 93 87 95  67

The International Commission of Jurists (ICJ) is a non-governmental organisation working to
advance understanding and respect for the Rule of Law as well as the protection of human
rights throughout the world. ICJ provides legal expertise at both the international and national levels to ensure that developments in international law adhere to human rights principles and that international standards are implemented at the national level. ICJ was set up in 1952 and has its headquarters in Geneva (Switzerland).  It is made up of jurists representing different justice systems throughout the world and has 82 national sections and affiliated justice organisations. The International Commission of Jurists has consultative status at the United Nations Economic and Social Council, the United Nations Organisation for Education, Science and Culture (UNESCO), the Council of Europe and the Organisation of African Unity. For more information: www.icj.org

---

Jim Gottstein is a Harvard-trained American lawyer psychiatric survivor advocate for the human rights of users and survivors of psychiatry. He is the president of Law Project for Psychiatric Rights, known as PsychRights, seeking to end compulsory psychiatric drugging and electroshock of people diagnosed with mental illness through strategic litigation. Since founding PsychRights in 2002, Mr. Gottstein has won four Alaska Supreme Court cases restricting the right of the government to lock people up and give them psychiatric drugs against their will.  Mr. Gottstein also serves on the board of directors of the National Association for Rights Protection and Advocacy (NARPA) and the International Center for the Study of Psychiatry and Psychology (ICSPP).

György Könczei is Hungarian member of the Committee on the Rights of Persons with Disabilities, UN, and Chair of the Governmental Committee for the European Social Charter, Council of Europe. He is a Professor of Disability Studies, (earlier) Dean of Bárczi Gusztáv College of Special Education, Eötvös Loránd University, Budapest.

Bånd til legemiddelindustrien

WHO-eksperter hadde bånd til legemiddelindustrien, skriver forskning.no. Det dreier seg om svineinfluensaen.

Jeg lurer på hvorfor ikke norske medier også bryr seg når det gjelder dem som vedtar psykiatriske diagnoser:

Of the 170 DSM panel members 95 (56%) had one or more financial associations with companies in the pharmaceutical industry. One hundred percent of the members of the panels on ‘Mood Disorders’ and ‘Schizophrenia and Other Psychotic Disorders’ had financial ties to drug companies.

Nytt tilsyn skal overvåke potensielle overgripere

Regjeringen har, i samarbeid med Bipper, nå bestemt seg for å ta et krafttak i kampen mot overgrep mot barn. Den mener overgrep mot ett barn er ett barn for mye.

- Vi er ikke helt i mål ennå med datalagringsdirektivet, grunnet den massive motstanden vi møter på Twitter. Derfor har vi gjort et hastevedtak og opprettet Statens Overvåkingstilsyn, forteller statsminister Jens Stoltenberg til NRK.

Han vil ikke si så mye ennå om det nye organet, men røper at det skal ta seg av alle griskaller som sikler etter unger.

Tanken er at norske menn skal få begrenset tilgang til nettsteder der de kan tenkes å treffe på barn. I praksis vil det si de aller fleste nettsteder.

- Bare tenk på alle bloggene, sier statsministeren. Man vet aldri om det kan befinne seg et barn der.

Foreløbig er det sikkert at mannlige nettbrukere skal få tilgang til Aftenpostens nettutgave, Vårt Lands nettutgave, Wikipedia, Ordnett.no, Kirken.no og et tiltalls nettsteder til.

- Men vil ikke dette medføre store begrensninger i produktiviteten hos menn som er avhengig av god informasjonstilgang i sin arbeidshverdag? spør journalisten.

- Det er selvsagt noe vi har vurdert, svarer Jens Stoltenberg. Alle intellektuelle menn skal få tak i den informasjonen de trenger. Derfor har vi fått med oss Cathrine Holst, som skal gi dispensasjon til alle som oppfyller kriteriene på en intellektuell. Rune Slagstad er eksempel på en av dem som ikke engang trenger å søke om fritak fra begrensningene. Intellektuelle driver ikke med griseri.

Det nye tiltaket får Mannebevegelsen til å rase. Vi kommer nok til å få lese mange sinte kronikker og innlegg av Ole Texmo i tiden som kommer. Texmo uttaler til NRK at også kvinner begår overgrep mot barn. Har ikke Jens tenkt på det?

Statsministeren tar kritikken med knusende ro:

- Etter våre beregninger er det store flertall overgripere menn. Da er det bare rett og rimelig at vi ikke fratar hele det norske folk menneskerettighetene. Jeg ønsker at våre etterkommere skal huske denne regjeringen som en utrettelig forkjemper for menneskerettighetene også her til lands.

Bloggsfæren koker etter at dette ble kjent. Bloggeren Sigrun, som er verdensmester i å blogge om overgrep mot barn, sier hun vil få gjøre statsministeren oppmerksom på at de fleste overgrep mot barn skjer fra personer barnet kjenner, som familiemedlemmer.

Stoltenberg imøtegår også dette:

- Nå må vi først få det nye tilsynet ordentlig på plass. Så venter kampen for innføringen av datalagringsdirektivet. Etter det får vi se. Jeg må få minne om at barn har det best hos sin familie. Vi er ikke sosialister som har tenkt å oppløse familien.

Psykisk lidelse = innesperret på lukket avdeling?

Medienes billedbruk til psykisk helse-relaterte emner åpenbarer mye rart. Nå skjer det igjen.

NRK Østlandssendingen skriver om den nye ordningen personlig ombud i Sagene bydel i Oslo. Det er selvsagt flott at de skriver om saken. Men jeg reagerer på at illustrasjonsbildet deres viser en kvinne som sitter på senga i en institusjon, når personlig ombud jo er for folk som ikke får hjelp av helsevesenet.

Jeg antar tankegangen bak billedvalget er sånn omtrent:

Person med psykisk lidelse = Psykiatrisk pasient 
Psykiatrisk pasient = Farlig 
Farlig = Innesperret på psykiatrisk sykehus

Har du et bedre forslag?

Virrvarr om klasse

Virrvarr blogger om klasse.

Og når jeg må slite med NAV, med psykiatrien, med legevakten, får jeg bedre behandling enn dem som er rundt meg, fordi jeg kan kodene, behersker språket og har en jobb med litt mer status.

Sett Aung San Suu Kyi fri!

Krev at Aung San Suu Kyi løslates! 


Gi Amnesty din underskrift!

Terapitime

T: Jeg synes du virker litt trist i dag.
P: Ja, jeg klarer ikke å finne ut hva jeg skal skrive på Twitter-bio'en min.
T: Hva er Twitter-bio? Jeg har oppfattet det slik at Twitter er et nettsted hvor man sender korte meldinger til andre?
P: Det stemmer. Men på bio'en skal man presentere seg. Jeg kan jo ikke skrive "personlighetsforstyrret og uføretrygdet", heller.
T: Hva ville skje om du skrev det, tror du?
P: Jeg ville ikke få så mange følgere. I alle fall ikke blant viktige personer.
T: Hvilke personer er viktige? Er noen viktigere enn andre?
P: Politikere og journalister er viktige.
T: Synes du de er viktigere enn andre mennesker? Viktigere enn deg?
P: Nei, men på Twitter er de det. Det er viktig at akkurat de leser hva jeg skriver.
T: Kan du ikke skrive lagermedarbeider da, som du jobbet som før du ble ufør?
P: Æsj, usj - nei, det går ikke an. Jeg må virke mer spennende enn det. Det er ingen som jobber på lager på Twitter.
T: Ingen?
P: Riktig. Alle har kule yrker. De har gått på universitet eller høyskole, alle som en.
T: Hm ... Men har ikke du en blogg?
P: Jo, har du lest den?
T: Nei, jeg leser ikke bloggene til mine pasienter. Jeg foretrekker å høre dem fortelle ting direkte til meg. Men si meg, presenterer du deg ikke på bloggen?
P: Der har jeg bare krysset av for kjønn, bursdag, bosted, interesser og favorittmusikk.
T: Du kan vel skriver "blogger" på Twitter?
P: Det høres ikke noe spennende ut. Det er så mange idioter som blogger.
T: Men hva blogger du om?
P: Det er mest vakre landskapsbilder jeg har i bloggen min.
T: Å, fotograferer du?
P: Nei, jeg finner bildene ute på nettet.
T: Du er altså en person med estetisk sans?
P: Jeg vet ikke om jeg har etisk sans, men jeg liker i alle fall landskapsbilder.
T: Du skriver sikkert også en del i bloggen din?
P: Ikke mye, dessverre. Men litt skriver jeg.
T: Kan jeg spørre hva du skriver om?
P: Jeg pleier å lese VG-nett, og så kopierer jeg artikler derfra, men med en personlig vri på slutten.
T: Hvordan er så den vrien?
P: Når jeg leser om pedofile for eksempel, så pleier jeg å skrive at vi burde hatt dødsstraff i Norge. Samme med dem som mishandler dyr. Og når jeg leser om muslimene ......
T: Men skriver du om andre ting, som ikke er hentet fra VG-nett?
P: Alle blogger må oppdateres hyppig, så jeg skriver nesten daglig at jeg fortsatt er der, men at jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Jeg har bedt leserne om tips til hva jeg bør skrive om, men det har ikke kommet et eneste ett hittil.
T: Nå ser jeg at timen vår nærmer seg slutten. For å komme tilbake til problemet du presenterte i begynnelsen av timen, om hva du skal kalle deg: Kunne du ikke bare skrive "skribent"?
P: Betyr ikke det at noen skriver bøker eller jobber i en avis?
T: Ikke nødvendigvis. En del journalister, for eksempel, er frilansere, altså at de ikke er fast ansatt et sted. Skribent er heller ingen beskyttet tittel, slik for eksempel psykolog er.
P: Det er litt uvant å tenke på meg selv som "skribent". Det høres litt alvorlig og viktig ut.
T: Det ...
P: Men takk for tipset likevel. Jeg skal prøve å venne meg til å bruke ordet om meg selv, for når jeg kjenner godt etter, så føler jeg meg faktisk allerede bedre.

Hva feiler det Sørlandet Sykehus?

I dag leser jeg om Kristina, som har kommentert her på bloggen og som var med i Brennpunkt-dokumentaren om tvang i psykiatrien høsten 2008.
    Fædrelandsvennen forteller at da hun ble tvangsinnlagt, ba barnevernet om informasjon om helsen hennes. I stedet for å svare på relevante spørsmål, kopierte psykiaterne hele journalen til Kristina og ga den til barnevernet. Senere ble opplysningene også brukt i et sivilt rettsoppgjør, med direkte opplesning fra Kristinas pasientjournal. Og dette er kanskje ikke eneste gang sykehuset har gjort noe liknende.
    Si meg, hva er det som feiler dette sykehuset? Dette er ikke første gang jeg leser de utroligste ting om Sørlandet Sykehus: 
- Sykehuset beklager seg over at Høgskolen i Agder er for opptatt av brukerperspektivet i psykisk helsevern.
- Pasientlister legges ut på nettet og blir ikke umiddelbart fjernet. 
- 70 millioner øremerkede kroner til psykiatrien blir brukt til helt andre ting.
- En overlege ved psykiatrisk avdeling oppretter psykiatrisk journal på en mann han aldri har sett, fordi denne mannen er betatt av datteren til en annen lege. 
    Fins det ikke noen diagnose for sånt?

Intervju med Victoria Ibabao Edwards

Victoria, som skal skrive bok om Nav, er blitt intervjuet av Drammens Tidende. Stikk innom bloggen, så får du lese intervjuet med Victoria.

Adobe Reader

Et forsøk på å være politisk korrekt

I augustnummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver presidenten i foreningen, Tor Levin Hofgaard, om Diagnosenes definisjonsmakt.
  
Det begynner bra. Han skriver: "Diagnosene i psykisk helse-feltet er høyst diskutable kategorier og i ulik grad forskningsforankret. Diagnosesystemene vi bruker, bør være gjenstand for brede faglige debatter der brukerne også blir hørt."
  
Men artikkelen framtrer likevel for denne blogger som et spill for galleriet, en måte å tilsynelatende være politisk korrekt og ta opp i seg kritikk av diagnostikk og diagnostisering - et grep som brukes flittig av blant andre psykiatere som jobber med den nye diagnosemanualen, DSM5.
  
"Når diagnosene representerer fagfeltets kategorisering som pasienten i utgangspunktet har negative fordommer mot og ofte engstelighet i forhold til, må vi ta betydningen av dialog om vår diagnose med pasienten alvorlig. Det er viktig å være tydelig overfor klientene om at en diagnose representerer et tilstandsbilde og at personen alltid er mye mer enn diagnosen."
  
Han kaller motforestillinger mot diagnostikken for fordommer! Å kalle meg fordomsfull fordi jeg er diagnosekritisk, blir nok en form for nedvurdering og stigmatisering. Og skal virkelig behandleren fortelle klienten at hun er mer enn en diagnose? Har ikke klienten noen livserfaringer, noen identitet, noen roller, før hun kommer til behandling?  

Løsningen til Hofgaard er å undervise pasienter, som om vi var elever, om diagnoser, slik at vi skal "forstå" disse konstruksjonene gjennom blikket til dem som ønsker å tviholde på definisjonsmakten over oss. Dette til tross for at mange av oss ber om hjelp fordi vi gjennom livet har hatt for mange avmaktserfaringer. Det er bare så typisk psykoedukasjon når fagfolk skal lære uvitende amatører om "korrekt" betegnelse på "sykdommen". Dette er ikke dialog, slik Hofgaard kaller det.  

Det står ikke ett ord i artikkelen om hvordan diagnostisering bør foregå for å ivareta klientens egen forståelse av sitt problem, og legge forholdene til rette for reell medbestemmelse i behandlingen.

Hjemme hos

Enhver avis med respekt for seg selv bør ha reportasjer om hvordan folk bor. Overklassen tar Aftenposten seg godt av, der leseren får være kikker inn til alskens herligheter. Men siden vi lever i et klassesamfunn, oppfordres herved Klassekampen til å begynne med det samme, men da om hvordan de mindre bemidlede bor. For å hjelpe Braanen på vei, lanserer Sigruns blogg i dag reportasjen Hjemme hos fru sosialklient Lath-Dumm.

Idet vi ankommer den oppgitte adressen, oppdager vi at det ikke er noen ringeklokke for oppgangen. Men siden vi har Guri Lath-Dumms mobilnummer, ringer vi henne opp. Hun svarer at hun kommer ned og låser oss inn.

Plutselig åpnes ytterdøren av en blid, lyshåret dame. Gangen vi kommer inn i og trappeoppgangen opp til fjerde etasje hvor Guri residerer, vekker nostalgiske minner hos fotografen. Det minner ham om den gangen han besøkte sin klassekamerat Knut, den fattigste gutten på skolen.

Da vi ankommer Guris leilighet, kommer vi først inn i en smal entré, så smal at det knapt er plass til et speil på veggen. Deretter føres vi inn på kjøkkenet, hvor vi igjen blir nostalgiske. Her finner vi oppvaskkum og innredning som den bestemor hadde før hun fikk pusset opp kjøkkenet sitt. Det hele er i en ubestemmelig gråblå farge.

Fra kjøkkenet går veien inn i stuen. En rød-, brun- og oransjefarget sofa fra 70-tallet pryder halve rommet. Hun forteller at den fant hun hos Frelsearmeen i Ullevålsveien. Der selger Fretex masse møbler. Vi gjenkjenner også to trillebord fra Ikea, det ene i sort brukes som salongborg, mens det grå gjør jobben som TV-bord. Langs den ene veggen er det hvitmalte Billy-hyller fra Ikea. Innerst i leiligheten er Lath-Dumms soveværelse. Vi respekterer hennes ønske om å ikke gå inn dit, for hun har ikke fått redd opp sengen, sier hun.

På salongbordet ligger en liten gjenstand i svart og rødt, som fotografen gjerne vil ta bilde av, men som han ikke aner hva er. Det er en Winnertip-maskin, forteller Guri. Hva gjør den maskinen? spør han. Den bruker jeg til å rulle sigaretter med, svarer fruen. Sigarettene blir så mye penere enn om jeg ruller for hånd. De blir nesten som kjøpesigaretter, som jo er alt for dyrt. Men maskinen var dyr den også, da. 80 kroner er nesten like mye som det jeg har å leve av per dag.

Men hvor har du fått tak i den blinkende lampen i bokhyllen? undrer fotografen. Å, den kjøpte jeg i en billigbutikk i Grønlandsleiret der alt koster under 30 kroner, svarer hun. Den var egentlig ment for julen, men jeg synes den er så fin at jeg har den stående fremme hele året. Og så minner den meg om da jeg var yngre og gikk på diskotek. Det var tider, det.

Det står mange flotte flasker på gulvet, bemerker vi. Ja, fru Lath-Dumm har kjøpt dem på sine mange utenlandsturer. Jeg har svake nerver, forklarer hun, og er derfor medlem i Galeforeningen. Hver sommer arrangerer foreningen dagstur til Sverige for medlemmene, som oftest til Strømstad. Da passer jeg alltid på å kjøpe med godt drikke, sier hun. Når flaskene er tomme, bruker jeg dem som lysestaker eller blomstervaser. På den måten sparer jeg mange penger.

Før vi går, spør vi hva hun er mest stolt av å eie i hjemmet sitt. Det er nok denne, sier hun, og tar fram en svart- og stålfarget dings fra bokhyllen. Denne kjøpte jeg fra en postordrekatalog som kom i postkassen min. Det er vekkerklokke, radio, flaskeåpner og ministøvsuger i ett. Helt genialt! Vil dere prøve den?

Vi sier vi må gå, takker for at hun stilte hjemmet sitt til disposisjon for leserne, og lover å sende henne url-adressen til innlegget når reportasjen er publisert. Vi får hjertelige håndtrykk og en klem, og får høre at det har vært veldig hyggelig å ha besøk.

PS
På vei ut klarte fotografen å snuble i trappen, slik at kameraet gikk i tusen knas. Derfor blir reportasjen kun tekst, uten de vakre bildene som var ment å ledsage den.

Om ME i Klassekampen

Jeg legger ut lenker til alle artikler og innlegg i Klassekampen om ME de siste ukene, i kronologisk rekkefølge med de eldste først (lenkene fungerer bare i 30 dager, så etter hvert kan ikke de øverste lenger leses. Derfor: Begynn og les nedenfra!)

Brennbare forskningsfunn
Dette er saka
Strid om blodtest
Dåvøy støttar krav om ME-blodprøver 
Helsedirektoratet avviser ME-prøver
Misvisende om ME-virus
Utmattelse og infeksjon
XMRV også i Norge
Fortsatt bare en hypotese
Dyre ME-testar
Ny ME-studie er publisert i USA
Det trengs meir forskning
"Helsekurs" kan vera russisk rulett
Helsar kritisk debatt velkommen

Traumer og schizofreni

After half a century of focus largely on the genetic and prenatal biological processes that underlie the grave levels of psychosocial dysfunction found in individuals diagnosed with schizophrenia, interest has returned to understanding the role social and environmental factors play in outcome.

Trauma has been found to be validly and reliably reported by individuals with schizophrenia at unusually high rates, and persons with a history of trauma exhibit graver difficulties functioning than others with schizophrenia and no reported trauma history. Other newly developing research suggests trauma history may be linked to poorer treatment response for patients with schizophrenia. With regards to treatment in general, little is known about how to effectively help individuals with schizophrenia facing trauma-related issues.

Sammendrag av artikkel juli 2010