Psykiaterforeningen inviterer sine medlemmer, journalister og brukere av psykisk helsevern til seminar 31.09.10 kl. 9-14.
Tema: Menneskerettigheter i psykisk helsevern
Program:
09.00 Velkommen! Ved Psykiaterforeningens leder.
09.15-10.00 Foredrag ved psykiater Johannessen: Den viktigste menneskerett: Retten til helsehjelp.
10.00-10.15 Pause.
10.15-11.00 Foredrag ved psykiater Hansen: Den samvittighetsfulle psykiaters dilemma: Menneskerettighetenes oppfyllelse kontra pasientens egenrådighet.
11.00-11.15 Pause.
11.15-12.00 Foredrag ved psykiater Johansen: Rett betyr plikt - en dekonstruksjon av radikale brukerorganisasjoners propaganda.
12.00-12.05 Kunstnerisk innslag ved brukerrepresentant i Galeforeningen: Diktet "Jeg er så glad"
Jeg er så glad,
ja, ha ha ha.
Jeg ville ikke legges inn,
på grunn av mitt syke sinn.
Men de kom og tok meg med
til et sted for galé.
Der fikk jeg tilbake mitt vett.
Det er en menneskerett!
12.05-12.45 Lunsj.
12.45-13.30 Foredrag ved psykiater Ness: Psykoedukasjon bør inneholde pasientopplæring om menneskerettigheter, med fordypning i plikten til å motta helsehjelp.
13.30-14.00 Oppsummering og avslutning.
Sted: Kantina på Gaustad.
Bindende påmelding innen 15.08.10
Pris: 1500 kr. Fagfolk får beløpet dekket av arbeidsgiver.
31.7.10
30.7.10
Mitt hjem er min borg...
Klassekampen skriver i dag at det er vanskelig for unge å komme seg inn på boligmarkedet.
Men hva med dem som over lang tid ikke er i lønnet arbeid?
Det hadde vært interessant å få vite hvordan lesere som er trygdet bor. Er det for eksempel mulig å kjøpe leilighet om man har en bruttoinntekt på 160.000 i året? Eller om man leier: Hvor mange m2 har man da råd til? Og vil folk i det hele tatt leie ut til trygdede?
Hva kan Husbanken eller kommune hjelpe med?
Har du erfaring som marginalisert på boligjakt og/eller med et hjem, legg gjerne igjen en kommentar.
Men hva med dem som over lang tid ikke er i lønnet arbeid?
Det hadde vært interessant å få vite hvordan lesere som er trygdet bor. Er det for eksempel mulig å kjøpe leilighet om man har en bruttoinntekt på 160.000 i året? Eller om man leier: Hvor mange m2 har man da råd til? Og vil folk i det hele tatt leie ut til trygdede?
Hva kan Husbanken eller kommune hjelpe med?
Har du erfaring som marginalisert på boligjakt og/eller med et hjem, legg gjerne igjen en kommentar.
- Psykiatrisprøytet på denne bloggen
Jeg har fått noen kommentarer som jeg velger ikke å publisere. Én tolker jeg slik at jeg muligens står i et slags ledtog med psykiatrien, for det jeg skriver på bloggen min er visstnok det samme sprøytet som psykiatrien serverer folk.
Jeg har også tidligere fått kritikk for ikke å være (nok) psykiatrikritiker. Men i en tid hvor enhver kan opprette sin egen blogg og skrive hva man vil, så mener jeg man ikke samtidig skal "nekte" andre å gjøre det samme. Undertrykkelsen man - veldig ofte med rette - mener å finne i psykisk helsevern, blir man da selv en utøver av i det offentlige rom.
Jeg forbeholder meg retten til å skrive innlegg på bloggen min uten hver eneste gang å skjelle ut alt og alle i psykisk helsevern. Likedan har jeg rett til å skrive kritisk uten å kalle dem jeg kritiserer for mordere, jævler og nazister. Jeg kommer til å fortsette å skrive på min måte.
Bloggen er også åpen for gjesteskribenter, men jeg velger selv hva jeg publiserer, siden denne bloggen er nært knyttet til meg som person. Dette betyr imidlertid ikke at jeg må være enig i hver eneste setning.
Et lite antall kommentarer vil modereres bort, blant annet fordi de omhandler dypt personlige forhold eller er trakasserende.
Sånn er det med den saken.
Jeg har også tidligere fått kritikk for ikke å være (nok) psykiatrikritiker. Men i en tid hvor enhver kan opprette sin egen blogg og skrive hva man vil, så mener jeg man ikke samtidig skal "nekte" andre å gjøre det samme. Undertrykkelsen man - veldig ofte med rette - mener å finne i psykisk helsevern, blir man da selv en utøver av i det offentlige rom.
Jeg forbeholder meg retten til å skrive innlegg på bloggen min uten hver eneste gang å skjelle ut alt og alle i psykisk helsevern. Likedan har jeg rett til å skrive kritisk uten å kalle dem jeg kritiserer for mordere, jævler og nazister. Jeg kommer til å fortsette å skrive på min måte.
Bloggen er også åpen for gjesteskribenter, men jeg velger selv hva jeg publiserer, siden denne bloggen er nært knyttet til meg som person. Dette betyr imidlertid ikke at jeg må være enig i hver eneste setning.
Et lite antall kommentarer vil modereres bort, blant annet fordi de omhandler dypt personlige forhold eller er trakasserende.
Sånn er det med den saken.
Lage lenke i kommentar
Flere som kommenterer her, har ikke selv en Blogspot-blogg, så jeg vil fortelle hvordan man lager lenker i kommentarer.
Opprett en blogg, selv om du ikke har tenkt å bruke den til blogging. Åpne så et nytt innlegg, som om du skulle skrive et blogginnlegg. Skriv navnet på lenken, for eksempel Tidsskrift for Den norske legeforening, om det er deres nettside du skal lenke til. Så markerer du ordene og klikker på Kobling. Da kommer det opp en boks hvor du limer inn nettadressen, i dette tenkte tilfellet http://www.tidsskriftet.no. Så trykker du OK. Deretter trykker du på fanen Rediger HTML aller øverst over selve innlegget. Teksten som da kommer fram, limer du inn i kommentaren.
Innlegget du brukte til dette kan du spare for å bruke senere når du skal lage lenke i en kommentar.
Når man har gjort det mange ganger, går det av seg selv.
Et annet alternativ er å skrive det som står i første linje her, men naturligvis bytte ut url-adresse og lenkens navn med det som passer.
Et annet alternativ er å skrive det som står i første linje her, men naturligvis bytte ut url-adresse og lenkens navn med det som passer.
28.7.10
Har du sparetips?
Bloggere som har ME, har kommet med tips om energiøkonomisering, altså å spare på kreftene.
Men hva med gode sparetips når det gjelder penger? Da tenker jeg på folk som har trang eller svært trang økonomi. Fra kommentarfeltet vet jeg at bloggen har både trygdede og sosialklienter som lesere.
@Rockette, som har ME, forteller at hun bruker frivillighetssentralen for å få handlet mat. Det blir jo billigere enn å gjøre som meg, som tar taxi til butikken eller ringer Kinaexpressen. I det hele tatt blir mye dyrere når man ikke er mobil. Før kunne jeg for eksempel gå på biblioteket for å lese aviser og tidsskrifter, samt låne bøker. Det er utelukket nå.
Kjære leser, har du et smart tips eller to som du vil dele med andre som sliter med å få pengene til å strekke til?
Finn.no: Gis bort
Bruk Twitter
Men hva med gode sparetips når det gjelder penger? Da tenker jeg på folk som har trang eller svært trang økonomi. Fra kommentarfeltet vet jeg at bloggen har både trygdede og sosialklienter som lesere.
@Rockette, som har ME, forteller at hun bruker frivillighetssentralen for å få handlet mat. Det blir jo billigere enn å gjøre som meg, som tar taxi til butikken eller ringer Kinaexpressen. I det hele tatt blir mye dyrere når man ikke er mobil. Før kunne jeg for eksempel gå på biblioteket for å lese aviser og tidsskrifter, samt låne bøker. Det er utelukket nå.
Kjære leser, har du et smart tips eller to som du vil dele med andre som sliter med å få pengene til å strekke til?
Finn.no: Gis bort
Bruk Twitter
En gjeng med gærninger
- Ifølge Folkehelseinstituttet får om lag en av tre av oss en psykisk lidelse i løpet av et år. Halvparten av oss får det en eller flere ganger i løpet av livet vårt, skriver en debattant i Vårt Land.
Det var jammen bra at jeg leste dette, for jeg skjønner at jeg ikke har fulgt godt nok med. Jeg prøver jo så godt jeg kan, men har altså ikke fått med meg at Folkehelsa har sluttet å mene at bare en av fem får en psykisk lidelse i løpet av ett år.
Normalitet er på vei ut, står det svart på hvitt hos The Examiner. Det er jo tusener på tusener bare som sliter med sleep disorder fordi de hiver innpå med kaffe fra Dagsrevyen starter og gjennom hele kvelden til etter at Kveldsnytt er slutt. Alle gamlinger jeg kjenner gjør det.
Jeg blir altså så glad, så glad over at stadig flere får passere som avvikere. For om galskapen får fortsette, vil kategoriene normal og unormal til slutt oppheves av seg selv. Hele menneskeheten blir en gjeng med gærninger.
Da, om ikke før, faller også den diskriminerende særlovgivningen for oss med psykiske lidelser bort. Og menneskerettighetene vil endelig bli menneskerettigheter for psykisk lidende. Hurra!
Det var jammen bra at jeg leste dette, for jeg skjønner at jeg ikke har fulgt godt nok med. Jeg prøver jo så godt jeg kan, men har altså ikke fått med meg at Folkehelsa har sluttet å mene at bare en av fem får en psykisk lidelse i løpet av ett år.
Normalitet er på vei ut, står det svart på hvitt hos The Examiner. Det er jo tusener på tusener bare som sliter med sleep disorder fordi de hiver innpå med kaffe fra Dagsrevyen starter og gjennom hele kvelden til etter at Kveldsnytt er slutt. Alle gamlinger jeg kjenner gjør det.
Jeg blir altså så glad, så glad over at stadig flere får passere som avvikere. For om galskapen får fortsette, vil kategoriene normal og unormal til slutt oppheves av seg selv. Hele menneskeheten blir en gjeng med gærninger.
Da, om ikke før, faller også den diskriminerende særlovgivningen for oss med psykiske lidelser bort. Og menneskerettighetene vil endelig bli menneskerettigheter for psykisk lidende. Hurra!
27.7.10
På incestsentrene bestemmer de incestutsatte selv - eller?
Helsepersonell får, med rette, kritikk for at de ikke legger forholdene nok til rette for brukermedvirkning. En slags trøst for fagfolk kanskje - om enn mager - er det at incestsentrene heller ikke helt får det til, selv om de er "på de incestutsattes premisser". Nordlandsforskning foretok i fjor en evaluering av incestsentrene, og det jeg leser om brukermedvirkning (kapittel 7.3) er ikke bare oppløftende. Rett skal være rett: Et flertall brukere sier at de er fornøyde, og noen synes brukermedvirkning blir for slitsomt.
Men enkelte brukere mener det bare tilsynelatende er brukermedvirkning, for eksempel ved at det er en brukerrepresentant i styret (slik det er ved halvparten av sentrene). Det påpekes at maktasymmetrien mellom bruker og ansatt ikke tematiseres. Incestsentrene har heller ingen klageinstanser, til tross for at de helfinansieres av offentlige midler.
Fire sentre har tatt i bruk evalueringsskjemaet KOR, klient- og resultatstyrt praksis, der brukeren etter hver samtale skal krysse av på et skjema om utbyttet av samtalen med den ansatte. Tanken da er at dersom samtalene ikke har gitt framgang etter 5-7 ganger, så har de ikke noen effekt. Jeg er faktisk litt usikker på hvor godt dokumentert dette er. Uansett, både brukere og ledere klager over at det blir for kort tid. Det kommer kritikk mot KOR om at det representerer en forventning om rask bedring. Ledere klager også over at de føler at de må følge KOR slavisk.
Blant brukerne forskerne intervjuet var det ingen som hadde brukt KOR og var fornøyde. Innvendingene mot KOR er interessante, skriver forskerne. En bruker fra et senter som benytter KOR, sier: "KOR er forferdelig". Brukerne tør ikke komme med kritikk. Flere brukere skal være så redde for KOR at de ikke våger å ha enesamtaler med ansatte. Selv om KOR er ment å skulle styrke brukermedvirkning på individnivå, hjelper det lite når brukerne ikke tør si sin mening.
Til tross for at jeg ikke er overrasket, synes jeg jo det er synd at incestofre også opplever avmakt ved incestsentrene, som var ment å skulle skape det motsatte. Disse sentrene ble opprettet av kvinner som selv hadde incesterfaringer og "visste hvor skoen trykket".
Men enkelte brukere mener det bare tilsynelatende er brukermedvirkning, for eksempel ved at det er en brukerrepresentant i styret (slik det er ved halvparten av sentrene). Det påpekes at maktasymmetrien mellom bruker og ansatt ikke tematiseres. Incestsentrene har heller ingen klageinstanser, til tross for at de helfinansieres av offentlige midler.
Fire sentre har tatt i bruk evalueringsskjemaet KOR, klient- og resultatstyrt praksis, der brukeren etter hver samtale skal krysse av på et skjema om utbyttet av samtalen med den ansatte. Tanken da er at dersom samtalene ikke har gitt framgang etter 5-7 ganger, så har de ikke noen effekt. Jeg er faktisk litt usikker på hvor godt dokumentert dette er. Uansett, både brukere og ledere klager over at det blir for kort tid. Det kommer kritikk mot KOR om at det representerer en forventning om rask bedring. Ledere klager også over at de føler at de må følge KOR slavisk.
Blant brukerne forskerne intervjuet var det ingen som hadde brukt KOR og var fornøyde. Innvendingene mot KOR er interessante, skriver forskerne. En bruker fra et senter som benytter KOR, sier: "KOR er forferdelig". Brukerne tør ikke komme med kritikk. Flere brukere skal være så redde for KOR at de ikke våger å ha enesamtaler med ansatte. Selv om KOR er ment å skulle styrke brukermedvirkning på individnivå, hjelper det lite når brukerne ikke tør si sin mening.
Til tross for at jeg ikke er overrasket, synes jeg jo det er synd at incestofre også opplever avmakt ved incestsentrene, som var ment å skulle skape det motsatte. Disse sentrene ble opprettet av kvinner som selv hadde incesterfaringer og "visste hvor skoen trykket".
26.7.10
Skadelig diagnostikk
Diagnoses can convey the following meta-communications: (a) The client has a “disease,” (b) the self and the disorder are identifiable entities, (c) the client is a victim of the disease, and (d) the self is fundamentally untrustworthy because it is disordered or “ill.”
The application of DSM diagnoses and the attendant stigma have the potential to convey the message to clients that their perceptions are untrustworthy. These messages may undermine therapeutic growth. When clients’ experiences are labeled as pathological, they may learn that their interpretations of reality cannot be used as an acceptable guide.
In Steve’s case, the diagnosis of paranoid personality disorder diminished his capacity to determine when he was in situations of real threat. Steve tended to assume that most of his fears were irrational and therefore lost his ability to trust his own evaluations of situations.
The application of DSM diagnoses and the attendant stigma have the potential to convey the message to clients that their perceptions are untrustworthy. These messages may undermine therapeutic growth. When clients’ experiences are labeled as pathological, they may learn that their interpretations of reality cannot be used as an acceptable guide.
In Steve’s case, the diagnosis of paranoid personality disorder diminished his capacity to determine when he was in situations of real threat. Steve tended to assume that most of his fears were irrational and therefore lost his ability to trust his own evaluations of situations.
In the case of Steve, it could be argued
that his paranoia was an appropriate protective device. Steve had
been emotionally and physically abused by his grandfather and his
mother. In this context, Steve’s “excessive” fears reflect the degree
to which his environment was threatening while he was growing u
p, not his degree of “craziness.” Steve’s paranoia may be seen as his way of m
aking meaning out of an otherwise incomprehensibly threatening e
nvironment.
23.7.10
Skjønner meg ikke på drømmer
Forskning.no har i dag en artikkel om drømmer. Forskere lurer på om det noen gang kan bli mulig å trekke nøyaktig informasjon ut fra folks drømmer.
Men det jeg hengte meg opp i, var en påstand som kom om posttraumatiske nattlige mareritt - som studier har vist finnes hos 71-96 prosent av mennesker med diagnosen PTSD.
[Psykolog Dierdre] Barrett er imidlertid i tvil om alle svette forfølgelsesmareritt har noen nyttefunkjson for moderne mennesker i dag, som ikke trenger å forberede seg på tidlig død og fordervelse.
- Selv posttraumatiske mareritt, som nå bare retraumatiserer oss, kan ha vært nyttige i våre forfedres tid. Angrep fra rovdyr eller rivaliserende stammer kunne du risikere å oppleve flere ganger.
- Moderne farer som husbranner, bilulykker, voldtekter og ran er hendelser som sjelden rammer det samme offeret flere ganger – tilpassede mekanismer, som slike drømmer, er ikke alltid til vårt beste, sa Barrett på psykologimøtet i Boston i mai.
Hvorfor nevner hun bare det som kalles type 1-traumer? Hva med ofre for tortur og mishandling som opplever at traumer skjer gang på gang? Skulle marerittene hjelpe dem til å "passe seg"? Og hadde våre forfedre så dårlig hukommelse at om de hadde vært i livsfare, så glemte de trusselen etterpå?
- Selv posttraumatiske mareritt, som nå bare retraumatiserer oss, kan ha vært nyttige i våre forfedres tid. Angrep fra rovdyr eller rivaliserende stammer kunne du risikere å oppleve flere ganger.
- Moderne farer som husbranner, bilulykker, voldtekter og ran er hendelser som sjelden rammer det samme offeret flere ganger – tilpassede mekanismer, som slike drømmer, er ikke alltid til vårt beste, sa Barrett på psykologimøtet i Boston i mai.
Hvorfor nevner hun bare det som kalles type 1-traumer? Hva med ofre for tortur og mishandling som opplever at traumer skjer gang på gang? Skulle marerittene hjelpe dem til å "passe seg"? Og hadde våre forfedre så dårlig hukommelse at om de hadde vært i livsfare, så glemte de trusselen etterpå?
22.7.10
Konferanse om funksjonshemmedes rettigheter
Nasjonal konferanse om forskning om funksjonshemming i Oslo den 18. – 19. oktober 2010.
Hovedtema: ”Rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne”.
FN-konvensjonen som Norge har hatt som siktemål å ratifisere i 2010, har som formål å ”fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter og å fremme respekten for deres iboende verdighet”. Land som ratifiserer konvensjonen påtar seg ” å treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre de rettigheter som er nedfelt i denne konvensjon”. Hva har dette å si for norsk funksjonshemmingspolitikk? Hvilke utfordringer står Norge overfor når det gjelder rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne?
20.7.10
Spirituell eller psykotisk?
People who hear voices and see things that aren’t there can be classified into two groups. The first group are people who cannot cope with these voices and are called mentally ill. The second group are people who can cope with the voices and are called psychic. It is my personal belief that being psychic and being psychotic are the same thing depending upon how you cope with it.
Are you spiritual or psychotic?
Are you spiritual or psychotic?
Australsk brukeraktivist om borderline-diagnosen
One of the reasons that I eventually decided to 'come clean' publicly about my experience of being diagnosed with ‘borderline’ was that my encounter with treatment, vindicated by my records, deteriorated so noticeably once this diagnosis started to appear in my file. I hated it and wanted desperately to wash my file clean. I was angered by the language, distressed by the assumptions, and infuriated by the almost instantaneous dismissive attitudes this diagnosis wrought for me in public sector psychiatry.
I was only given a diagnosis of ‘borderline’ when I started to stand up for myself as a person and as a woman.
Artikkel av prisbelønte Merinda Epstein
I was only given a diagnosis of ‘borderline’ when I started to stand up for myself as a person and as a woman.
Artikkel av prisbelønte Merinda Epstein
19.7.10
- Forsknig viser at barna må bli slått
En studie som amerikanske pro spankers bruker som argument mot å forby vold mot barn i USA er denne.
a retrospective survey of university students in 1981 found that the Swedish child abuse rate was 21% of the USA rate in the 1960s and the 1970s, prior to the anti-spanking law. More recent Swedish data indicate a 489% increase in one child abuse statistic from 1981 through 1994, as well as a 672% increase in assaults by minors against minors.
a retrospective survey of university students in 1981 found that the Swedish child abuse rate was 21% of the USA rate in the 1960s and the 1970s, prior to the anti-spanking law. More recent Swedish data indicate a 489% increase in one child abuse statistic from 1981 through 1994, as well as a 672% increase in assaults by minors against minors.
18.7.10
Frivillighet framfor tvang
Maja, en godt voksen dame, har vært syk i mange år. Hun har en rekke ganger vært tvangsinnlagt med politi og håndjern og rett inn på skjermet avsnitt.
-
En dag ringte Maja til mottaksavdelingen og ba om å få komme til sykehuset fordi hun kjente at nå bygde ting seg opp. Hun fikk positivt svar og dro på egen hånd til sykehuset i taxi. Personalet som kjente Maja fra før hadde egentlig ingen tro på at dette skulle gå bra, men lot henne likevel få bli på en åpen avdeling med full frihet til å bevege seg rundt. Pleiere og leger klarte, til tross for sin skepsis, å gi henne nok støtte til at hun følte seg trygg. Dette virket svært positivt på Maja som etter hvert følte seg sterk nok til å reise hjem. Også denne gang på egen hånd i taxi.
Maja hadde vunnet en seier. Hun hadde fått den hjelpen hun trengte og sluppet politi, håndjern og skjerming. Ved selv å kontrollere situasjonen og bli trodd da hun sa hun følte seg dårlig fikk hun styrket sin evne til å mestre og sin selvfølelse. Pleierne hadde også vunnet en seier. De hadde klart å vise henne tillit og gi oppmuntring, til tross for at de egentlig ikke trodde det skulle gå bra med en slik frivillig innleggelse. Dette ble muligvis en vendepunktserfaring for Maja selv.
Fra Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet
-
En dag ringte Maja til mottaksavdelingen og ba om å få komme til sykehuset fordi hun kjente at nå bygde ting seg opp. Hun fikk positivt svar og dro på egen hånd til sykehuset i taxi. Personalet som kjente Maja fra før hadde egentlig ingen tro på at dette skulle gå bra, men lot henne likevel få bli på en åpen avdeling med full frihet til å bevege seg rundt. Pleiere og leger klarte, til tross for sin skepsis, å gi henne nok støtte til at hun følte seg trygg. Dette virket svært positivt på Maja som etter hvert følte seg sterk nok til å reise hjem. Også denne gang på egen hånd i taxi.
Maja hadde vunnet en seier. Hun hadde fått den hjelpen hun trengte og sluppet politi, håndjern og skjerming. Ved selv å kontrollere situasjonen og bli trodd da hun sa hun følte seg dårlig fikk hun styrket sin evne til å mestre og sin selvfølelse. Pleierne hadde også vunnet en seier. De hadde klart å vise henne tillit og gi oppmuntring, til tross for at de egentlig ikke trodde det skulle gå bra med en slik frivillig innleggelse. Dette ble muligvis en vendepunktserfaring for Maja selv.
Fra Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet
Brura på Hell
Dagbladet Magasinet skriver om Hell, like ved Stjørdal. Og så blir brura nevnt:
- Det sies at de kjørte ned mot Hell i hest og vogn på bryllupsdagen, så krasjet de i fjellet og hun døde. Hvis det er litt yr og tåke, kan man se henne, med slør og hvit kjole.
Jeg har bodd på Stjørdal - og ja, jeg har sett brura. Brudebuketten så jeg også. Men ansiktet var utvisket.
Om omstendighetene omkring hennes død het det imidlertid at hun var på vei til kirken og ble skutt av noen tyskere, det var under andre verdenskrig. Hvorfor soldater skulle skyte bruder, fikk jeg ikke vite noe om. Men giftermål er i likhet med andre livsoverganger å være mellom to statuser, og da er man utrygg. Og mennesker som har hatt en brå død, kan finne på å gå igjen.
Da datteren min var fire, fortalte jeg henne om brura og at jeg hadde sett henne. Lille vennen begynte selvsagt å mase om å få se et lys levende spøkelse, en art som hun til da bare hadde sett på TV og i bøker. Så søndagsturen dagen etter ble lagt til Hell, men da vi kom fram, var jeg usikker på akkurat hvor hun var, så vi fikk ikke et eneste glimt av henne. Husbonden, som ikke trodde det spor på spøkelser, ble en smule sur over at han hadde latt seg presse av to damer til å bruke fridagen på en biltur til Hell for å lete etter ikke-eksisterende spøkelser.
PS. Dette er den eneste gangen jeg har sett syner.
- Det sies at de kjørte ned mot Hell i hest og vogn på bryllupsdagen, så krasjet de i fjellet og hun døde. Hvis det er litt yr og tåke, kan man se henne, med slør og hvit kjole.
Jeg har bodd på Stjørdal - og ja, jeg har sett brura. Brudebuketten så jeg også. Men ansiktet var utvisket.
Om omstendighetene omkring hennes død het det imidlertid at hun var på vei til kirken og ble skutt av noen tyskere, det var under andre verdenskrig. Hvorfor soldater skulle skyte bruder, fikk jeg ikke vite noe om. Men giftermål er i likhet med andre livsoverganger å være mellom to statuser, og da er man utrygg. Og mennesker som har hatt en brå død, kan finne på å gå igjen.
Da datteren min var fire, fortalte jeg henne om brura og at jeg hadde sett henne. Lille vennen begynte selvsagt å mase om å få se et lys levende spøkelse, en art som hun til da bare hadde sett på TV og i bøker. Så søndagsturen dagen etter ble lagt til Hell, men da vi kom fram, var jeg usikker på akkurat hvor hun var, så vi fikk ikke et eneste glimt av henne. Husbonden, som ikke trodde det spor på spøkelser, ble en smule sur over at han hadde latt seg presse av to damer til å bruke fridagen på en biltur til Hell for å lete etter ikke-eksisterende spøkelser.
PS. Dette er den eneste gangen jeg har sett syner.
17.7.10
Å feilaktig tro man er anonym
Anonymitet i sosiale medier ble debattert på Twitter i går. Maria blogger om det i dag. Jeg går for valgfrihet på blogger og Twitter.
Langt vanskeligere blir det imidlertid i medier hvor andre har kontrollen. Da gjelder det både å være våken og å ikke føle seg for trygg på at ønsket om anonymitet blir respektert. Jeg har brent meg der.
Før jeg begynte å blogge registrerte jeg meg som debattant hos en nettavis, fordi jeg gjerne ville kommentere en artikkel. Da jeg ble bedt om å lage et brukernavn, tok jeg det som en selvfølge at det bare var brukernavnet som ble synlig på nett. Men der tok jeg feil. Etter at jeg hadde skrevet en kommentar om egne erfaringer med en helseinstitusjon, dukket mitt fulle navn opp på skjermen. Det var min egen feil, jeg hadde ikke lest retningslinjene godt nok.
Før jeg begynte å blogge registrerte jeg meg som debattant hos en nettavis, fordi jeg gjerne ville kommentere en artikkel. Da jeg ble bedt om å lage et brukernavn, tok jeg det som en selvfølge at det bare var brukernavnet som ble synlig på nett. Men der tok jeg feil. Etter at jeg hadde skrevet en kommentar om egne erfaringer med en helseinstitusjon, dukket mitt fulle navn opp på skjermen. Det var min egen feil, jeg hadde ikke lest retningslinjene godt nok.
Verre var opplevelsen med en annen nettavis, hvor jeg hadde skrevet flere kommentarer - de fleste under nick, men noen under eget navn. En dag oppdaget jeg at avisen hadde foretatt en "fornying", slik at det ble mulig å følge hver debattant og lese alle kommentarene vedkommende hadde skrevet, uavhengig av hvilke navn/nick som ble brukt. Jeg ble sjokkert av flere grunner, blant annet fordi avisen tidligere hadde hatt prinsipielle debatter om anonymitet - og jeg dermed hadde trodd at den behandlet fenomenet seriøst.
Det helt fundamentale i offentlig debatt må være at den som skriver, vet om hun deltar i en anonym debatt eller ikke. Det burde være en selvfølge, men her ble jeg altså tatt fullstendig på senga. Nå kunne andre debattanter følge mine kommentarer tilbake i tid, skrevet mens jeg levde i trygg forvissning om at jeg selv hadde kontroll over når jeg røpet min identitet og når jeg var anonym.
Jeg ble redd for at det nye systemet kunne få negative følger for både meg selv og andre mennesker. Blant annet hadde jeg deltatt i debatter om familievold, hvorav noen kommentarer skrevet under nick omhandlet egne erfaringer, som var langt mer detaljert beskrevet enn her i bloggen. Konsekvensen kunne bli at mennesker som kjenner meg, fikk lese om andre involverte personer som de selv vet hvem er - og ellers at hvem som helst fikk vite om personlige forhold som ikke hører hjemme i offentligheten.
Jeg oppfordret avisen til å endre på sin nye debattfunksjon, men det ble ikke gjort. Siden jeg ikke har fått negative tilbakemeldinger, vil jeg likevel tro at ingen skade har skjedd.
16.7.10
En anbefaling
Når noen spør hvordan det går, tenker jeg alltid -vil du ha den sanne eller den rosa versjonen? Jeg gir alltid den rosa. Syting er jeg veldig redd for å komme med. Mange av vennene mine er forsvunnet, jeg har ikke råd til å miste enda flere og kan ikke ta sjansen på å ta for stor plass. Noen ganger føler jeg at jeg er venn “på nåde”. At jeg ikke kan snakke om sykdommen min mer enn i en bisetning, ja, egentlig ikke det en gang. Hvem er interessert i å høre om den? Det er jo det samme, ingenting endrer seg.
Les Marias blogginnlegg Styrkedråper fra Ground Zero
Les Marias blogginnlegg Styrkedråper fra Ground Zero
15.7.10
Om diagnoser på Protestfestivalen
Programmet for Protestfestivalen i Kristiansand er klart. Psykiatri er ett av temaene. Jeg ble spurt om å delta - av helsemessige årsaker takket jeg nei - og skulle gjerne vært der.
De som skal diskutere diagnoser 11. september er blant andre:
Sigrid Ramdal, Anders Johan W. Andersen og Borghild Løyland.
12.7.10
Er du natteravn? Ta et online-kurs en natt i uken
Center on Disability Studies, University of Hawaii
Introduction to Disability and Diversity Studies
11.7.10
Christian Domestic Discipline (CDD)
The authors advocate tempting an infant by putting an appealing object within reach and compare the object to the tree of knowledge in the Garden of Eden. ... When the child reaches for the object, the parents lash the child. The suggested switch for a four-month-old child is a branch 12 inches long and an eighth of an inch wide.
Kilde
Dette er boken som anbefaler mishandling av babyer for å utslette viljen deres, og som Amazon selger.
Mer om CDD - som altså ikke er navnet på en psykiatrisk diagnose, selv om det høres sånn ut - finner man på dette nettstedet om How to disipline your wife:
When administering physical discipline, take caution not to deliver the lashes anywhere but the buttocks. The first attempt at this punishment should only be delivered by hand so you can get an idea of how many lashings are needed. The best position will be for you to sit at the end of a bed or on a chair (with no arms) and have her lay across your lap.
Disiplin er forøvrig i slekt med ordet disippel. De kommer begge fra det latinske discipulus, som betyr elev.
Kilde
Dette er boken som anbefaler mishandling av babyer for å utslette viljen deres, og som Amazon selger.
Mer om CDD - som altså ikke er navnet på en psykiatrisk diagnose, selv om det høres sånn ut - finner man på dette nettstedet om How to disipline your wife:
When administering physical discipline, take caution not to deliver the lashes anywhere but the buttocks. The first attempt at this punishment should only be delivered by hand so you can get an idea of how many lashings are needed. The best position will be for you to sit at the end of a bed or on a chair (with no arms) and have her lay across your lap.
Disiplin er forøvrig i slekt med ordet disippel. De kommer begge fra det latinske discipulus, som betyr elev.
9.7.10
Psykologi og kjønn
Jeg fant en bok som virker litt interessant: Handbook of Gender Research in Psychology (har to bind).
Et kapittel heter Feminist Psychotherapies: Theory, Research, and Practice.
Et annet kapittel jeg skal lese, er Gender Stereotypes in Diagnostic Criteria, hvor Paula Caplan er en av forfatterne.
8.7.10
Norge er et lite land II
Jeg begynte på et kurs for folk på attføring som hadde psykiske lidelser. En av de andre deltakerne var Lise. Under presentasjonsrunden fortalte hun:
"Jeg heter Lise. Jeg meldte meg på dette kurset fordi jeg trenger støtte og oppmuntring mens jeg søker jobb. Av utdannelse har jeg magistergrad i litteraturvitenskap. Jeg slet veldig psykisk mens jeg studerte, så jeg brukte hele 13 år på graden. Hadde nesten ikke trodd at jeg skulle greie det. Nå ønsker jeg å arbeide i forlag."
Jeg studerte litteraturvitenskap selv, men bare mellomfag. Da jeg fikk det vanskelig, hadde jeg noen timer med en veldig søt og hjelpsom sosionom ved Studenttjenesten. Han ba meg om ikke å gi opp, og kom med et oppmuntrende eksempel på at det går an å få til ting:
"En av mine tidligere klienter som slet psykisk, brukte 13 år på sin magistergrad."
"Heter hun Lise?" spurte jeg. Sosionomen ble veldig rar, og så beklaget han.
Noen år senere gikk jeg hos en psykolog, som en dag utbrøt at "det fins sterke mennesker som har opplevd overgrep".
"Hvordan sterke, da?" undret jeg.
"De vender det vonde til det positive", svarte psykologen. "Et eksempel er en klient jeg hadde som tok hovedfag ved SV-fakultetet og skrev oppgave om seksuelle overgrep. Hun brukte sine egne erfaringer på en konstruktiv måte. Sensor var veldig imponert. Ingen andre hadde skrevet om akkurat det hun gjorde, og hun fikk en god karakter."
Jeg skjønte det var min venninne Line hun snakket om. Og jeg merket meg at det bare var "det sterke" hun framhevet, ikke ett ord om hva Line faktisk hadde måttet slite med som student, med en veileder med stor kunnskapsmangel på feltet.
Jeg sa ikke til psykologen at jeg skjønte hun snakket om venninnen min, for jeg ble kald av redsel og tenkte:
Hva forteller hun andre om meg?
Les også: Norge er et lite land I
"Jeg heter Lise. Jeg meldte meg på dette kurset fordi jeg trenger støtte og oppmuntring mens jeg søker jobb. Av utdannelse har jeg magistergrad i litteraturvitenskap. Jeg slet veldig psykisk mens jeg studerte, så jeg brukte hele 13 år på graden. Hadde nesten ikke trodd at jeg skulle greie det. Nå ønsker jeg å arbeide i forlag."
Jeg studerte litteraturvitenskap selv, men bare mellomfag. Da jeg fikk det vanskelig, hadde jeg noen timer med en veldig søt og hjelpsom sosionom ved Studenttjenesten. Han ba meg om ikke å gi opp, og kom med et oppmuntrende eksempel på at det går an å få til ting:
"En av mine tidligere klienter som slet psykisk, brukte 13 år på sin magistergrad."
"Heter hun Lise?" spurte jeg. Sosionomen ble veldig rar, og så beklaget han.
Noen år senere gikk jeg hos en psykolog, som en dag utbrøt at "det fins sterke mennesker som har opplevd overgrep".
"Hvordan sterke, da?" undret jeg.
"De vender det vonde til det positive", svarte psykologen. "Et eksempel er en klient jeg hadde som tok hovedfag ved SV-fakultetet og skrev oppgave om seksuelle overgrep. Hun brukte sine egne erfaringer på en konstruktiv måte. Sensor var veldig imponert. Ingen andre hadde skrevet om akkurat det hun gjorde, og hun fikk en god karakter."
Jeg skjønte det var min venninne Line hun snakket om. Og jeg merket meg at det bare var "det sterke" hun framhevet, ikke ett ord om hva Line faktisk hadde måttet slite med som student, med en veileder med stor kunnskapsmangel på feltet.
Jeg sa ikke til psykologen at jeg skjønte hun snakket om venninnen min, for jeg ble kald av redsel og tenkte:
Hva forteller hun andre om meg?
Les også: Norge er et lite land I
7.7.10
Fra FNs høykommisær for menneskerettigheter
Monitoring the Convention on the Rights of Persons with Disabilities
To achieve a genuine exercise of rights, the policies, laws and programmes that limit rights need to be replaced, such as: immigration laws that prohibit entry to a country based on disability; laws that prohibit persons with disabilities to marry; laws that allow the administration of medical treatment to persons with disabilities without their free and informed consent; laws that allow detention on the basis of mental or intellectual disability; and policies that deny medical care to a person because he or she has a disability.
Individual autonomy means to be in charge of one’s own life and to have the freedom to make one’s own choices. Respect for the individual autonomy of persons with disabilities means that persons with disabilities have, on an equal basis with others, reasonable life choices, are subject to minimum interference in their private life and can make their own decisions, with adequate support where required. The principle pervades the Convention and underpins many of the freedoms that it explicitly recognizes, such as the freedom from nonconsensual medical intervention and the requirement that health care should be provided on the basis of free and informed consent. From this perspective, for example, a person with mental disabilities should be offered a range of options for mental health care such as psychotherapy, counselling, peer support and psychiatric medication, and should have the freedom to make a meaningful choice based on personal preferences.
The right to liberty and security of the person requires, inter alia, monitoring psychiatric and other institutions to ensure that no one is placed there on the basis of their disability, including mental and intellectual disabilities, unless with their free and informed consent;
Freedom from torture requires, inter alia, examining whether institutions resort to practices and treatments such as electroshock therapy and cage beds for persons with disabilities, or impose intrusive or irreversible medical treatments aimed at correcting the disability against a person’s will;
(Uthevet her)
To achieve a genuine exercise of rights, the policies, laws and programmes that limit rights need to be replaced, such as: immigration laws that prohibit entry to a country based on disability; laws that prohibit persons with disabilities to marry; laws that allow the administration of medical treatment to persons with disabilities without their free and informed consent; laws that allow detention on the basis of mental or intellectual disability; and policies that deny medical care to a person because he or she has a disability.
Individual autonomy means to be in charge of one’s own life and to have the freedom to make one’s own choices. Respect for the individual autonomy of persons with disabilities means that persons with disabilities have, on an equal basis with others, reasonable life choices, are subject to minimum interference in their private life and can make their own decisions, with adequate support where required. The principle pervades the Convention and underpins many of the freedoms that it explicitly recognizes, such as the freedom from nonconsensual medical intervention and the requirement that health care should be provided on the basis of free and informed consent. From this perspective, for example, a person with mental disabilities should be offered a range of options for mental health care such as psychotherapy, counselling, peer support and psychiatric medication, and should have the freedom to make a meaningful choice based on personal preferences.
The right to liberty and security of the person requires, inter alia, monitoring psychiatric and other institutions to ensure that no one is placed there on the basis of their disability, including mental and intellectual disabilities, unless with their free and informed consent;
Freedom from torture requires, inter alia, examining whether institutions resort to practices and treatments such as electroshock therapy and cage beds for persons with disabilities, or impose intrusive or irreversible medical treatments aimed at correcting the disability against a person’s will;
(Uthevet her)
"Psykiatriske pasienter" er kanskje ikke "folk"
Jeg fikk nettopp en mail fra en som har vært sperret inne i psykiatrien:
- Å internere folk, er å behandle dem som dyr. Vi kan ikke putte folk i et lukket internat, sier SU-leder Olav Magnus Linge til Nettavisen.
Men myndighetene lar psykiatrien internere i storskala...... og jeg har ennå til gode å se en politiker protestere skikkelig på dette.... men "psykiatriske pasienter" er kanskje ikke "folk"?
- Å internere folk, er å behandle dem som dyr. Vi kan ikke putte folk i et lukket internat, sier SU-leder Olav Magnus Linge til Nettavisen.
Men myndighetene lar psykiatrien internere i storskala...... og jeg har ennå til gode å se en politiker protestere skikkelig på dette.... men "psykiatriske pasienter" er kanskje ikke "folk"?
6.7.10
Lenker til artikler i Psykologtidsskriftet
I dag fikk jeg en kommentar til noe som ble lagt ut i september i fjor om ME. Kommentaren var av psykolog Lars Dehli, en av forfatterne av en artikkel om ME i Tidsskrift for Norsk Psykologforening.
Fra en artikkel står på trykk i tidsskriftet og til den legges ut på nettet går det seks måneder. Derfor "oppdaterer" jeg herved lenker til noen artikler fra i fjor som nå ligger på nettet og som jeg syntes var interessante.
Først de to om ME:
Bjarte Stubhaug: Eit optimistisk behandlingsperspektiv på kronisk utmattingssyndrom/ME nr 9/2009
Torkil Berge og Lars Dehli: Kognitiv svikt ved kronisk utmattelsessyndrom/ME nr 9/2009
Den siste har fått en pris.
Flere artikler fra 2009:
Gro Hillestad Thune: Ut av dvalen, psykologer! nr 12/2009
Odd Volden: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Et brukerperspektiv på menneskerettigheter og psykisk helse nr 12/2009
Tonje Lossius Husum og Haldis Hjort: Menneskerettigheter i psykisk helsevern nr 12/2009
Henriette Sinding Aasen: Frivillighet, tvang og menneskeverd ved innleggelse i det psykiske helsevernet: Etiske og juridiske utfordringer
Magne Raundalen: Vårt syn på barn - et jubileum verdt? nr 11/2009
Heine Hagenberg: Religion i psykologutdannelsen nr 11/2009
Peder Kjøs: Q-tips eller omsorg? 10/2009
Er religion neglisjert i psykologutdanningen? nr 9/2009
Leiv E.Gabrielsen og Reidulf G. Watten: Meningsbærende tilstander og deres relevans for forståelsen av det gode liv
Per Are Løkke: Lavterskel på anbud - psykoanalysens korrektiv nr 7/2009
Peder Kjøs: Slengbukser i år igjen? nr 4/2009
Heretter skal jeg bli flinkere til å gjøre leseren oppmerksom på når artikler kommer på nettet.
Fra en artikkel står på trykk i tidsskriftet og til den legges ut på nettet går det seks måneder. Derfor "oppdaterer" jeg herved lenker til noen artikler fra i fjor som nå ligger på nettet og som jeg syntes var interessante.
Først de to om ME:
Bjarte Stubhaug: Eit optimistisk behandlingsperspektiv på kronisk utmattingssyndrom/ME nr 9/2009
Torkil Berge og Lars Dehli: Kognitiv svikt ved kronisk utmattelsessyndrom/ME nr 9/2009
Den siste har fått en pris.
Flere artikler fra 2009:
Gro Hillestad Thune: Ut av dvalen, psykologer! nr 12/2009
Odd Volden: Den som er veldig sterk, må også være veldig snill. Et brukerperspektiv på menneskerettigheter og psykisk helse nr 12/2009
Tonje Lossius Husum og Haldis Hjort: Menneskerettigheter i psykisk helsevern nr 12/2009
Henriette Sinding Aasen: Frivillighet, tvang og menneskeverd ved innleggelse i det psykiske helsevernet: Etiske og juridiske utfordringer
Magne Raundalen: Vårt syn på barn - et jubileum verdt? nr 11/2009
Heine Hagenberg: Religion i psykologutdannelsen nr 11/2009
Peder Kjøs: Q-tips eller omsorg? 10/2009
Er religion neglisjert i psykologutdanningen? nr 9/2009
Leiv E.Gabrielsen og Reidulf G. Watten: Meningsbærende tilstander og deres relevans for forståelsen av det gode liv
Per Are Løkke: Lavterskel på anbud - psykoanalysens korrektiv nr 7/2009
Peder Kjøs: Slengbukser i år igjen? nr 4/2009
Heretter skal jeg bli flinkere til å gjøre leseren oppmerksom på når artikler kommer på nettet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner