Lovutvalg oppnevnt i dag

Regjeringen har i dag oppnevnt et utvalg som skal utrede regler om tvang innen psykisk helsevern. Les mandatet for utvalget.

Det kan konstateres at det er ganske magert med representanter fra brukersiden. Men Hege Orefellen er heldigvis med, og vi sier: Lykke til! 

Menneskerettigheter og uførepensjon i Klassekampen

Det finnes ... mange her i landet som er opptatt av menneskerettighetene, ikke som overordnete prinsipper, men ganske enkelt fordi de selv er blitt utsatt for offentlig maktmisbruk.

De har for lengst forstått at rettigheter som ser fine ut på papiret, ikke er til stor hjelp hvis de ikke etterleves i praksis. Lærdommen etter mer enn 25 år som menneskerettighetsjurist er at det viktigste hjelpemiddel til å forstå hvorfor menneskerettighetene er viktige og også finne ut av hva som står i forskjellige bestemmelser i EMK og andre konvensjoner, er erfaringene til mennesker som er blitt alvorlig krenket. Likevel mangler deres stemme når menneskerettighetene diskuteres og feires.

Mest av alt trenger vi en diskusjon om hvordan vi kan unngå at menneskerettighetsloven skal forbli en klasselov forbeholdt de ressurssterke.

Gro Hillestad Thune i dagens Klassekampen (side 20 og 21), en kommentar til et oppslag i Klassekampen 22. mai.

_______________________________________________________

Også fra Klassekampen:

Regjeringen er i ferd med å snikinnføre kutt i uføres pensjoner. Det mener KrFs representant i Stortingets arbeids- og sosialkomité Kjell Ingolf Ropstad.

I dag stemmer KrF som eneste part i Stortinget mot regjeringens forslag om midlertidig levealdersjustering av uføres pensjoner. 

Harald Eias søster født narkoman og psykiatrisk pasient

... jeg kommer fra en vanlig middelklassefamilie hvor søsteren min fikk psykiske problemer og har vært narkoman og psykiatrisk pasient. Da fikk vi høre at det handlet om hjemmemiljøet vårt. Som jeg også kommer fra, men jeg er ikke blitt narkoman. Da kom folk hjem til oss og sa at det var noe galt med familiedynamikken vår, og det var det, men grunnen til at det var noe galt med den, var jo at vi hadde et menneske som hadde problemer i familien. Da skulle vi jobbe sammen og bedre hjemmemiljøet, men det var jo opplagt at det ikke var det som var årsaken til hennes problemer. For meg har det gitt tilbakevirkende kraft: Selvfølgelig, det var noe hun hadde med seg, som hun ikke hadde fått gjennom oppdragelsen, men som hun var født med, som ikke mor og far var skyld i.

Harald Eia til Morgenbladet

For lesere som bor utenfor Norge:
Wikipedia om Harald Eia og Hjernevask

Ser du på "In treatment"?

I fjor en gang anbefalte en venninne meg å se TV-serien In treatment. Etter ti minutter måtte jeg gi meg, det ble for vondt å se.

Men i går slo jeg på TV-en da NRK sendte flere episoder av serien, og da gikk det bra. Jeg klarte å se på uten at min tidligere psykolog kom "imellom". Faktisk tenkte jeg at en sånn terapeut kunne jeg godt ha hatt (inntil jeg så at han hoppet til køys med en tidligere pasient). I de fire episodene jeg så skjelte han ikke ut en eneste pasient.

I dag starter NRK andre sesong med serien. Jeg er spent på hva andre med - særlig dårlige - terapierfaringer synes om In treatment.

Psykologer skriver:
Jan-Martin Berge
Christian Moltu

In treatment på nett-TV

Franz Kafka på Sørlandet Sykehus

Les lørdagskommentar i dagens Fædrelandsvennen og la deg forskrekke.

En lege ved Sørlandet Sykehus fant at en 32 år gammel manns SMS- og brevkontakt med hans datter på 19 år var ubehagelig og uønsket. Han tok saken opp med sin kollega, en kjent overlege i psykiatri, som på strak arm stilte en diagnose om en alvorlig sinnslidelse.

Internt notat om datalagringsdirektivet

- Gjennom en innsynsbegjæring til Utenriksdepartementet (UD), fikk jeg utlevert kopi av et internt notat, datert 23.04.10 fra UDs justisråd ved EU-delegasjonen. Notatet omhandler EU-kommisjonens pågående arbeid med personvern generelt og med evaluering av datalagringsdirektivet spesielt, skriver Jon Wessel-Aas på bloggen sin. Stikk over og les.  

Søketjeneste for papiraviser

Ønsker du å følge med i papiraviser på saker som interesserer deg og/eller er spent på om/når aviser trykker innlegg du har sendt inn, så har www.buyandread.com utviklet en ny søkeagenttjeneste.

Gjennom å spesifisere nøkkelord, sender tjenesten deg automatisk daglig eller ukentlig e-post med linker til sider i papiraviser hvor nøkkelordet/-ordene du har valgt, er omtalt. Som registrert bruker hos BuyAndRead kan du opprette inntil 5 søkeagenter gratis. Søkeord kan trunkeres.

Du kan også abonnere på eget navn. Les om søkemuligheter her.

Spørreundersøkelse fra Amnesty

Amnesty har en spørreundersøkelse om deres framtid. Styret i Amnesty i Norge ber om innspill på forslag til strategi for de neste seks årene. Du kan delta i spørreundersøkelsen her.

De har faktisk med rettighetene til mennesker ved bruk av tvang i psykisk helsevern. Det hadde jeg nesten ikke ventet.

Oppdatering
Den våkne Marian påpeker at mens det står i Strategiplanen at Amnesty vil jobbe for at Norge og andre land ratifiserer Migrantkonvensjonen, så står det ingen ting om Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Nettsted for menn utsatt for seksuelle overgrep

Statsråd Audun Lysbakken møter overgrepsutsatte menn som har laget et nytt nettsted, Utsatt mann, som ble åpnet i dag.

Hva som er lov og ikke lov

Sjefredaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening hadde et tankevekkende innlegg i Dagbladet i april, Når pasienten redigeres vekk. Noen brukerstemmer får ikke høres i offentlig debatt, og forvises til bloggsfæren, sier han. Men selv om det som skrives i bloggsfæren stort sett ikke påvirker hoveddiskursen, er bloggsfæren ikke avsondret fra og upåvirket av den etablerte samtalen. Heller ikke i bloggsfæren kan man skrive hva som helst.

Jeg har i min tid som blogger om psykisk helsevern mottatt kritikk for at jeg ikke nevner navn på profesjonelle hjelpere som jeg eller andre klienter og pasienter har opplevd klanderverdig atferd fra. Eksempel: "Jeg ser ikke helt forskjellen i å anonymisere en psykolog hvis yrke er utført på et vis slik at det har oppstått en større psykisk skade, og en rørlegger hvis yrke er utført slik at det har oppstått en større vannskade? Kan noen forklare hva forskjellen eventuelt består i?"

Standpunktet mitt har vært at jeg tror det ville skape problemer om vi skulle offentliggjøre navnene på alle i hjelpeapparatet som har krenket oss. De fleste klienter og pasienter har sikkert blitt krenket ved en eller annen anledning. I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 8/2005 uttalte Nina Berg, leder i Fagetisk råd i Psykologforeningen: "Psykologers arbeidshverdag inneholder etiske dilemmaer og utfordringer som fører til at en kan gjøre overtramp. Mange av oss vet med oss selv at vi har sagt og gjort ting som ikke holder etisk god standard." Så hvor skulle man sette grensen for hvem som skulle havne i en offentlig gapestokk? Ville ting nødvendigvis bli bedre av det?

I går bestemte jeg meg for å kompromisse litt, og opprettet en lukket blogg hvor folk kunne dele overgrep, overtramp og vonde erfaringer de hadde opplevd i terapi. Blogglesere med smertefulle terapierfaringer har ytret ønske om å beskytte andre som søker hjelp. Denne bloggen skulle ikke være søkbar og offentlig tilgjengelig på internett, slik at navngitte hjelpere ville slippe å oppleve å bli uthengt på Google.

Men hva skjer? Dagen etter ser jeg at over 160 faste lesere har avsluttet sitt abonnement på den to år gamle bloggen min. Siden jeg ikke har opplevd noe slikt tidligere, er det nærliggende å tolke det som at det ikke er legitimt å kritisere behandlere innen psykisk helsevern for dårlig arbeid, og jeg må si jeg ble ikke lite overrasket. Som før ser jeg ikke poenget med å kritisere navngitte hjelpere offentlig, men hendelsen styrker meg i troen på at brukerstemmen innen psykisk helsevern – også når den er indignert og kritisk – må få en annen status og troverdighet enn den har.

Flertallet av bloggleserne mine er hyppige brukere av "vanlige" medier, og der mangler altså den upolerte brukerstemmen ifølge Bjørnar Olsen. I 2006 disputerte medieforsker Lisbeth Morlandstø på medienes framstilling av psykiske lidelser. Ett av funnene hennes var at brukerne også kvantitativt kommer lite til orde i mediene. Bare ni prosent av jornalistenes kilder i slike saker hadde selv hatt en psykisk lidelse.

Jeg har ikke noen løsning på hvordan forlags- , avis- og tidsskriftredaktører skal gå fram, men slutter meg til Bjørnar Olsen i at det er grunn til å være bekymret.  

Les også De nye pasientene i Tidsskrift for Den norske legeforening.

Uheldig med terapeuten?

Det er opprettet en lukket blogg hvor folk kan dele vansker omkring overgrep, overtramp og vonde erfaringer i terapi. Bloggen er ikke søkbar og tilgjengelig på nett, slik at det er mulig å dele opplevelser av navngitte behandlere uten at disse blir hengt ut på Google.

Bloggen er opprettet etter ønske fra folk med smertefulle terapierfaringer som ønsker å beskytte andre som søker terapi.

Har du slike erfaringer eller kjenner noen som har det, send en e-post til stommeras(krøllalfa)yahoo(dått)no, så kommer en e-post til registrering som (en av) forfatter(ne) av bloggen.

OPPDATERING 20. mai: Hva som er lov og ikke lov

Først må du bli alkoholiker

I 2008 sendte jeg en mail til Fritt Sykehusvalg:

Jeg var inne på Fritt sykehusvalg i dag. To vesentlige kategorier mangler:
- Traumebearbeiding etter overgrep
- Oversikt over psykologer/psykiatere som tilbyr psykoterapi

Jeg fikk svar fra seniorrådgiver Janne K Kjøllesdal i Helsedirektoratet:

Vi ønsker å presentere flere behandlingstilbud på vår nettside og vi utvider stadig med flere behandlingstilbud, men vi kan allikevel ikke dekke alle tilbud. 
Når det gjelder oversikt over behandlere som tilbyr psykoterapi anbefaler jeg deg å ringe pasientrådgivertelefonen på nummer 800 41 004.

Jeg sendte nok en mail:

Jeg ringte pasientrådgivertelefonen, men de har ingen oversikt over hvilken behandling ulike terapeuter tilbyr, om kvalitet på behandlingen/brukermedvirkning osv.

Da hørte jeg ikke noe mer.

"Utvider stadig", skrev hun. Når jeg søker på "overgrep", "vold", "PTSD", "incest", "mishandling" og "traumer" i 2010, finner jeg dette: 

Kvinnekollektivet ARKEN
Arbeider etter AAs 12-trinns modell. Tar i mot kvinner med et langvarig misbruk, ofte med tilleggsproblem knyttet til prostitusjon, incest og annen seksuell mishandling.

Stiftelsen Riisby behandlingssenter, Kvinneavdeling
Rusmiddelbehandling som et aktivt personlig forandringsarbeid, der pasienten er hovedaktøren. Fokus på tema som, kvinners drikkevaner. Skam/skyld. Relasjoner/kvinneroller. Psykisk helse/selvtillit. Fysisk helse/ernæring/søvn. Kropp/seksualitet/overgrep.

Det er alt.

Løftebrudd fra Lysbakken

Det vekker reaksjoner at ratifiseringen av FN-konvensjonen mot diskriminering av mennesker med funksjonshemminger er utsatt på ubestemt tid, melder Klassekampen. I januar lovte likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken at Regjeringen ville legge fram en proposisjon om å ratifisere konvensjonen før påske.

Hege Orefellen, leder for Psykiatri- og rettsvernutvalget i den norske avdelingen av Den internasjonale juristkommisjonen (ICJ), mener det er viktig å ratifisere konvensjonen så raskt som mulig.

ICJ Norge mener særlovgivingen om psykisk helsevern må oppheves.

– Vi er svært forundret over meldingen vi har fått om at Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) mener det ikke trengs endringer i tvangsreglene i helselovgivingen på grunn av konvensjonen, sier Orefellen.

Corporal Punishment in American Schools

Every 20 seconds of the school day, a child is beaten by an educator. Every 4 minutes, an educator beats a child so severely that she seeks medical attention. 

Donald E. Greydanus, MD, Pediatrics Program Director at the Kalamazoo Center for Medical Studies, testifies at a hearing about Corporal Punishment in Schools and its Effect on Academic Success on April 15, 2010:



More videoes.


Human Rights Watch: A Violent Education
Anti-spanking websites

Om brukermedvirkning i Psykologtidsskriftet II

Forrige måned hadde Tidsskrift for Norsk Psykologforening tre saker om brukermedvirkning. I maiutgaven er det en artikkel om brukermedvirkning i psykologutdanningen. Der intervjues ansatte ved profesjonsutdanningene i Tromsø, Trondheim, Bergen og Oslo. Det blir også Olav Nyttingnes, psykolog og rådgiver i Rådet for psykisk helse. Han er ikke helt overbevist av svarene som kommer fra lærestedene.

Det høres ut til å komme gode tilløp fra lærestedene. Likevel, som behandler og ansatt har man ofte tilhørighet og lojalitet til fagperspektiver som råder ved tjenestestedet, og som ofte understøttes i kollegialt samvær ... Jeg er redd for at mye terapi som behandlere vurderer som ok, likevel ikke helt fanger opp brukerens preferanser, premisser, ressurser eller samlede behov.

Olav Nyttingnes mener han kom ut fra psykologstudiet med en kraftig undervurdering av brukerne.

I praksisopplæringen var vi ofte i smågrupper, der en av studentene hadde direkte kontakt med brukeren, mens veileder og studenter observerte og kom med sine refleksjoner og vurderinger etterpå. Dette iscenesatte en læringssituasjon der brukeren ikke var med når de avgjørende konklusjonene ble fattet og videre arbeid ble planlagt.

Et viktig tema. De psykologene jeg har gått hos, har ikke hatt noe rom for brukermedvirkning.

Her er innholdsfortegnelsen. Som vi også ser, spør Magne Raundalen: "Hvorfor intervjuet ikke Harald Eia meg?" Det samme lurer jeg på.

Nummer 5/2010 kan bestilles her.

Å glede en deprimert

Erik og jeg satt og snakket om vår venn Per. Per hadde vært dypt deprimert i over tre år. Vi hadde aldri sett noe menneske ha det så psykisk smertefullt.  

Nå hadde Per fått en ekstra bekymring. Om noen uker hadde han bursdag, og det var rundt tall. Han kunne fortelle at han hadde brukt den ene uken etter den andre hos psykologen til å snakke om bursdagen sin, men ante fremdeles ikke hvordan han skulle gripe den an. Han var jo klar over at det eksisterer forventninger om at en sånn dag skal feires. "Særlig barna mine tror jeg vil bli skuffet om de ikke blir invitert på noe", sa han. 

Erik og jeg fant ut at vi kunne overraske Per. Vi lette rundt og fant et hus til leie hos Oppland Turistbooking. Det lå ganske sentralt til og var slett ikke dyrt for en langweekend for tolv. Så sendte vi e-post til hans nærmeste: 

I anledning Pers bursdag i mai

Per har bursdag dagen etter Kristi Himmelfartsdag. Han er meget ulykkelig over at han ikke føler seg i stand til å lage noe selskap og invitere dere. Derfor har vi to leid et hus hvor vi feirer Per, fra og med onsdag til og med søndag. Per vet ikke om det ennå, og ikke si noe til ham på nåværende tidspunkt. 

Leien for huset blir vår bursdagsgave til Per. Vi håper vi kan spleise på maten og at alle voksne kjøper med drikkevarer til seg selv.

Håper dere har anledning til å komme! Vi tror Per vil sette stor pris på det.

Hilsen Sigrun og Erik

Halvannen uke før den store dagen var Per mer nervøs enn noen gang. "Psykologen og jeg har fortsatt ikke funnet noen løsning på hva jeg skal gjøre med bursdagen min", klaget han. Jeg ringte psykologen hans og sa at i neste time kunne han fortelle pasienten sin at bursdagsfeiringen var klar og bare lå og ventet på jubilanten. Det var en synlig lettet Per vi snakket med neste gang. 

Turen og bursdagen ble en suksess. Per elsket det gamle tømmerhuset vi leide og følte seg nok trygg fordi alle gjestene visste om hans depresjon. Men han så overhodet ikke deprimert ut mens vi var der, og smilet kom fram flere ganger. Etterpå kommenterte jeg det. Da fortalte Per at han for sikkerhets skyld hadde fått noen valium av legen sin. "Men", sa han, "det ville gått like fint uten".

Moralen får være at også deprimerte mennesker kan la seg glede.

Foto: emarinuk/Flickr

Twitterkurs av Elin Ørjasæter

Elin Ørjasæter på Twitter

- Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp

En republisering fra april 2009

Helsedirektoratet vil nå pålegge psykiatriske behandlingssteder å etablere rutiner for voldsrisikovurdering av pasientene, ut fra direktoratets rundskriv fra 2007 om bruk av strukturerte kliniske verktøy.

- Rundskrivet bør trekkes tilbake. Jeg tror ikke Helsedirektoratet har vurdert dette kritisk. Problemet er at de ikke har hørt på andre deler av fagmiljøet før de viderefører synspunkter fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst, sier Georg Høyer, professor i sosialmedisin ved Universitetet i Tromsø, i et intervju i Klassekampen.

Han peker på at dette kan være skadelig for relasjonen mellom pasient og behandler, og holder fram risikoen for å ramme en rekke mennesker som slett ikke er eller vil bli farlige.

- Konsekvensen av dette synet vil være en langt mer kontrollerende psykiatri. Og hva skal en eventuelt gjøre med dem som kan bli registrert som «potensielt farlige»? Skal de bures inne på livstid? undrer han.

Sammen med Magnus P. Hald, klinikksjef ved Allmennpsykiatrisk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge, og Siren Hoven, avdelingsoverlege ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, kritiserer han rundskrivet i en artikkel i samme avis.

De skriver at å fange opp personer som virkelig er farlige («sanne positive») innebærer at man også må ta med mange som i realiteten ikke er farlige («falske positive»). Det er spesielt vanskelig å forutsi sjeldne hendelser (det vil si alvorlige hendelser).

Undersøkelsen som ligger til grunn for dette rundskrivet, viser at det bare er fem prosent av akuttavdelinger innenfor psykisk helsevern for voksne som ofte føler seg usikre når det gjelder vurdering av voldsrisiko.

Hovedfokuset i psykiatrien må i første rekke være hjelp og behandling, ikke sosial kontroll, skriver de. Personer med alvorlige psykiske problemer opplever seg jo ofte som ensomme og marginaliserte. Fokusering på vold og risikovurdering hos «psykiatriske pasienter» vil representere en tilleggsbelastning for denne gruppen, som det ikke er grunnlag for. De sier det er tankevekkende at begrepet «psykiatrisk pasient» først og fremst brukes i sammenhenger hvor vold omtales.

Helsedirektoratet tenker seg at en risikovurdering eventuelt skal resultere i en «risikohåndteringsplan» som skal formidles «til øvrige behandlere i pasientens behandlingskjede». Hvilke pasienter vil ønske å få en beskrivelse av seg selv som potensiell voldsutøver sendt mellom samarbeidende parter i helsevesenet? spør artikkelforfatterne.

I rundskrivet pekes det på forskjellige «forebyggende tiltak hvis det er avdekket indikasjon på voldsrisiko». Dette punktet framstår som spesielt provoserende:

Direktoratet bruker 11 linjer på å ramse opp tiltak som burde være en selvfølge for et godt psykisk helsevern. For eksempel behandling av underliggende lidelse, sikring av tett oppfølging etter utskrivelse, bidrag til tilfredsstillende ytelser og kontakt med sosial nettverk, og eventuelt utarbeidelse av individuell plan.

I psykiatrien har det gjennom all tid vært en tendens til å beskrive pasientene og deres familier i et negativt språk, noe som ofte har bidratt til at det har vært vanskelig å få til et godt samarbeid om utvikling av behandlingstilbud. Rundskrivet går rett inn i denne tradisjonen, skriver Hald, Høyer og Hoven.

Noen av de tingene som skal predikere farlighet er:
- Pasienten har urealistiske framtidsplaner fordi han/hun har urealistiske forventninger til støtte fra familie, sosialt nettverk, fra hjelpeapparatet og pasienten ikke er samarbeidsvillig.
- Pasienten har stor mulighet for å bli utsatt for påkjenninger og belastende situasjoner i framtiden, for eksempel bostedsløshet.
- Pasienten er mistenksom og ser ut til å være "på vakt" (som jo er vanlig etter alvorlige traumer).
- Pasienten har misbrukt rusmidler på et eller annet tidspunkt.
- Pasienten har fått en alvorlig diagnose på rullebladet en gang i tiden (psykose, personlighetsforstyrrelse).

Direktoratet ønsker at dette ikke bare skal brukes på tvangsinnlagte pasienter - nei, ikke bare innlagte engang. Tar man seg en tur til psykolog, kan man også risikere å bli "voldsrisikovurdert".

For da er man jo en "psykiatrisk pasient" som går løs.

NOU 2010: 3 Voldsrisikovurdering og voldsrisikohåndtering blant pasienter med alvorlig psykisk lidelse

I anledning Olsen-utvalgets rapport

Jeg fikk en mail angående Olsen-utvalgets rapport som ble lagt fram i dag:

.... og mange faktorer ramses opp som "risikofaktorer", men bare "psykisk lidelse" ("alvorlig sinnslidelse") kobles direkte opp til "fare" i lovverket og utløser frihetsberøvelser i preventiv hensikt. Resultatet er grov diskriminering av mennesker som har fått psykiatriske diagnoser. Hvem hadde f.eks. godtatt frihetsberøvelser basert på grunnvilkåret "mann" og tilleggsvilkår "antatt farlig". Det er merkelig at ikke flere har fått øynene opp for hvor diskriminerende psykisk helsevernloven er. Aftenposten

90 prosent av dem med psykiske lidelser som har begått drap, er menn. 

VG benytter dagen til å skrive om personer med psykiske lidelser som dreper sine barn. Tenk om det hadde vært like mange rop rundt omkring om å "styrke" psykiatrien av hensyn til pasientene, inklusive for å unngå vold (tvang og menneskerettighetsbrudd) mot dem, som av hensyn til andre!

Nederlag å spise piller?

Muriel skriver om psykofarmaka. Hun hadde motforestillinger mot å begynne å ta piller og opplevde det som ydmykende, nedverdigende, som et stort nederlag.

Jeg kjenner mange som er kritiske til medikamenter mot psykiske lidelser, men denne nederlagstankegangen er likevel ukjent for meg. Kanskje fins den i enkelte, "flinke" miljøer, hvor man forventes å kunne fikse alt på egen hånd og/eller mener at psykiske lidelser skyldes at man ikke tar seg sammen? 

Muriels lege anbefalte henne å starte med piller. Det står heldigvis ikke noe om press. Jeg har opplevd mye press fra leger. Ekstra ille ble det fordi de ikke engang gadd å forholde seg til livshistorien min. Men de senere årene har det vært mye, mye bedre. Om de har skjønt at det likevel ikke nytter, eller om legers holdning til piller som løsning på mine vansker har endret seg, skal være usagt. Jeg synes det uansett er "kjekt" å kunne være deprimert uten at legen skal prakke på meg noe jeg bare opplever som en plage.

Men kjenner du til forestillingen om at det er et nederlag å spise psykofarmaka?

Bilde: hughelectronic/Flickr

Artikkel om psykoedukasjon

Jeg har tidligere omtalt Toril Borch Terkelsen, som disputerte i vinter over avhandlingen Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling: En etnografisk studie av hvordan psykotiske uttrykk forstås og kontrolleres. Omsider har jeg lest den, og anbefaler den varmt. Forfatteren beveger seg nær brukerperspektivet, og dét er ikke akkurat hverdagskost.

Jeg fant også artiklene "Transforming subjectivities in psychiatric care", om psykoedukasjon og "Transforming extraordinary experiences into the concept of Schizophrenia: A case study of a Norwegian psychiatric unit".