30.4.10
Ny forening
Da har jeg meldt meg inn i Norsk forening for psykisk helsearbeid, en helt ny forening som har sitt første årsmøte i begynnelsen av juni. Den er åpen for alle med interesse for psykisk helsearbeid, som fagfolk, studenter og oss med brukererfaring.
Hvordan skape en umulig klient
Råd til deg som er terapeut
1. Gi klienten negative attributter. Legg stor vekt på andre behandleres pessimistiske uttalelser, dømmende personkarakteristikker og stygge kasusbeskrivelser. Forhold deg til diagnosen, ikke til klienten, ettersom det er diagnosen du skal yte hjelp til. Men uansett om forventningene om at en person skal være vanskelig bygger på karakteregenskaper eller på diagnoser, så vil de begynne å virke med en gang de er etablerte. Ubevisst vil ny informasjon bli fortolket slik at den passer med de forventningene man har. Klienten vil da bli frustrert over de egenskapene du og din teoretiske tilnærming tillegger vedkommende, slik at han eller hun vil framstå som et levende eksempel på at din teoriforståelse er riktig.
2. Ikke opptre som en nybegynner, som ofte oppnår bedre resultater enn mer erfarne klinikere, fordi disse kan la erfaring og selvtillit vinne over entusiasme, fleksibilitet og åpenhet. I en nybegynners hode er det mange muligheter, i ekspertens hode noen få. Hold fast på din tilnærming selv om den ikke fungerer. Da vokser problemet ut fra din egen forståelse av problemet og fra ditt eget forsøk på å løse det.
3. Ikke vis interesse for klientens motivasjon og oppfatninger. Om klienten ikke deler din motivasjon, så overse, avvis og overkjør med din teori, slik at resultatet blir motstand. Dermed får du en klient som virker umulig og oppfører seg umulig. På dette stadiet har terapien endret seg, fra å være en hjelpende relasjon til å bli en kamp du riktignok ikke vinner, men det gjør heller ikke klienten.
29.4.10
Seminar om journalistikk og psykiatri
Klassekampen skrev i går om et seminar som Norsk psykiatrisk forening arrangerer for journalister. Utenom medisinerne er det to personer som bidrar: Anne Hafstad og Grethe Horn Mathismoen.
Det henger ikke på greip.
Det henger ikke på greip.
Medieforsker Lisbeth Morlandstø har skrevet doktoravhandling om medienes framstilling av psykiatri og psykiske lidelser. Et av funnene er at brukerne sjelden kommer til orde. Journalistene sier de vil bidra til åpenhet og snakke med dem som selv har erfaring med psykiske lidelser, men de vanligste kildene er sjeflege, psykiater og skriftlige kilder. Bare ni prosent av kildene har selv hatt en psykisk lidelse.
28.4.10
Alice Miller er død
Alice Miller er død (via Marian og k).
Tusener på tusener har opplevd gjenkjennelse og trøst i Alice Millers bøker. Jeg slukte bøkene hennes i en periode da jeg gikk hos en psykolog som snakket om overgrep som ødipuskomplekset.
Bøker på nett:
For your own good
Barneskjebner
Den forbudte viten
Den ubrukte nøkkelen
Artikler og intervjuer
Tusener på tusener har opplevd gjenkjennelse og trøst i Alice Millers bøker. Jeg slukte bøkene hennes i en periode da jeg gikk hos en psykolog som snakket om overgrep som ødipuskomplekset.
Bøker på nett:
For your own good
Barneskjebner
Den forbudte viten
Den ubrukte nøkkelen
Artikler og intervjuer
26.4.10
Begynnende psykose
- Kom inn, Sigrun.
- Hei, Per! Hvordan står det til? Du ser litt sliten ut.
- Ja, jeg er sliten.
- Sover du lite?
- Jeg har ikke tid til å sove. Må passe på.
- Passe på hva, da?
- Leiligheten.
- Er du ikke på jobb om dagen?
- Psykiateren min ga meg sykemelding. Jeg må passe på.
- Hvem er det som kan gjøre noe med leiligheten, da?
- Mafiaen.
- Mafiaen?
- Ja, de har vært her inne mens jeg var ute, og har gjort noe med kaffetrakteren.
- Hva?
- Den virker ikke lenger. Derfor kan jeg dessverre ikke servere deg kaffe. Men jeg har pils i kjøleskapet.
- Hvorfor skulle mafiaen ødelegge for deg? Forresten, det fins ikke mafia i Norge. De er i Italia, USA og Russland.
- Jeg mener frimurerlosjen.
- Driver de og tar folk, da?
- Ja, har du ikke lest Kainan av Kim Småge?
- Jo. Spennende bok. Kriminalroman. Men hvorfor skulle frimurerlosjen ødelegge kaffetrakteren din?
- Sjefen min er frimurer. De vil straffe meg for at jeg og noen kolleger delte penger mellom oss som bedriften egentlig skulle hatt.
- Hvor mye da?
- Det var ikke noe stort beløp.
- Hva handlet dette om?
- Hva handlet dette om?
- Jo, det var penger som ... Bla bla bla
- Vet sjefen din om det?
- Han må ha funnet det ut, siden frimurerlosjen nå er ute etter meg.
- Vet sjefen din om det?
- Han må ha funnet det ut, siden frimurerlosjen nå er ute etter meg.
- Jeg synes du skulle diskutere dette med psykiateren din neste gang du har time og finne ut om du skal gjøre noe. Neste gang dine kolleger får mulighet til å dele noen kroner, så si i alle fall at du ikke ønsker å være med på dette mer.
- Da blir de sure.
- Så la dem bli sure, da. Du er vel voksen og bestemmer over deg selv?
- Ja.
- Vet du, jeg synes du skulle prøve å reparere den kaffetrakteren. Du fikser jo alltid slike ting. Om du er redd for at det kan skje deg noe, så vet jo jeg dette nå. Om frimurerlosjen tar livet av deg, går jeg øyeblikkelig til politiet og forteller hva du har sagt til meg, så blir de tatt.
- Det var lurt.
- Jeg er ganske lur, vet du. Mens du reparerer trakteren stikker jeg ned til Baker Hansen og kjøper noen gode kaker til oss.
- Jeg kan jo prøve.
- Gjør det. Du er alltid så flink til å få til ting. Når har du forresten time hos psykiateren?
- På mandag.
- Er han grei?
- Hun. Ja, hun er ikke så verst. Mye bedre enn han første jeg hadde. Han ble så sur på meg etter at jeg rømte fra galehuset. Har jeg fortalt deg det, at jeg klarte å rømme og sjekket inn på hotell og sa jeg representerte bedriften? Jeg fikk full oppvartning i ett døgn - helt til politiet fant meg. Litt moro må man ha når man er gal.
- Du har fortalt meg dette før. Jeg har ikke helt sansen for at man ikke betaler for seg. Tenk om alle gjorde det samme! Men skjønner selvsagt at det var gøy for deg, i stedet for å være innlagt.
- Når de er så dumme å ikke sikre sykehuset, kan de ha det så godt.
- Da stikker jeg ut. Ha kaffen klar når jeg kommer tilbake!
Bloggposten - Er du ikke redd dem?
Boka Beyond Belief. Alternative Ways of Working with Delusions, Obsessions and Unusual Experience kan lastes ned (via Marian).
Når man ikke er frisk og rask: en anbefaling
Jeg anbefaler Marias innlegg Klanmedlem og dugnadsarbeid, inkludert kommentarfeltet. Maria er lege, men også pasient. Hennes blogg er en favorittblogg.
24.4.10
Sprer desinformasjon om tvang
Anne Hafstad har, nok en gang, en kommentar i Aftenposten hvor hun sprer desinformasjon om bruk av tvang i psykiatrien. Hun framstiller det som om tvang bare brukes når noen med en psykisk lidelse utgjør en fare: "Spørsmålet om bruk av tvang er og blir en avveining mellom hensynet til den enkelte og sikkerhet for vedkommende selv og omgivelsene."
Virkeligheten er at 80 prosent av tvangsinnlagte ikke representerer noen fare for verken seg selv eller andre. Dette såkalte behandlingskriteriet er omstridt, og såvel brukerorganisasjoner, politiske partier og Psykologforeningen har uttrykt ønske om å utrede muligheten for å fjerne det. Mange vil derfor være uenige i Hafstads virkelighetsbeskrivelse om at det er "strenge regler for bruk av tvang mot psykisk syke".
Det er mange nordmenn som er hellig overbevist om at tvang kun brukes mot farlige personer med psykiske lidelser. Anne Hafstads kommentarer bidrar ikke akkurat til å gjøre noe med den vrangforestillingen. I fjor skrev hun om en såkalt undersøkelse om befolkningens syn på tvang, igangsatt av Norsk psykiatrisk forening. Verken undersøkelsen eller Hafstads kommentar nevnte behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven. Et søk hos Retriever på "Anne Hafstad" og "behandlingskriteriet" gir 0 treff.
En god del av jobben med å opplyse befolkningen om tvang overlates til dem som selv har psykiske lidelser. De er som kjent mennesker som ikke alle ser på som like troverdige.
Virkeligheten er at 80 prosent av tvangsinnlagte ikke representerer noen fare for verken seg selv eller andre. Dette såkalte behandlingskriteriet er omstridt, og såvel brukerorganisasjoner, politiske partier og Psykologforeningen har uttrykt ønske om å utrede muligheten for å fjerne det. Mange vil derfor være uenige i Hafstads virkelighetsbeskrivelse om at det er "strenge regler for bruk av tvang mot psykisk syke".
Videre hevdes det i kommentaren at "menneskerettighetene står sterkt her til lands". Det skriver Hafstad til tross for at det gang på gang har vært påpekt hvor utilfredsstillende menneskerettighetssituasjonen er i psykiatrien, et forhold som også ble rapportert til FNs menneskerettighetsråd i fjor høst. Prisbelønt advokat Gro Hillestad Thune har hatt en rekke innlegg om nettopp menneskerettigheter og psykiatri i Hafstads avis.
Det er mange nordmenn som er hellig overbevist om at tvang kun brukes mot farlige personer med psykiske lidelser. Anne Hafstads kommentarer bidrar ikke akkurat til å gjøre noe med den vrangforestillingen. I fjor skrev hun om en såkalt undersøkelse om befolkningens syn på tvang, igangsatt av Norsk psykiatrisk forening. Verken undersøkelsen eller Hafstads kommentar nevnte behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven. Et søk hos Retriever på "Anne Hafstad" og "behandlingskriteriet" gir 0 treff.
En god del av jobben med å opplyse befolkningen om tvang overlates til dem som selv har psykiske lidelser. De er som kjent mennesker som ikke alle ser på som like troverdige.
23.4.10
Mer tvang og mindre forståelse
En republisering fra mars 2009
Av Carla, gjesteskribent
Jeg er antagelig ikke den eneste som fikk vondt i magen av å lese Aftenpostens oppslag om drapssaken i Tromsø. Magesmertene mine hadde to grunner. Den første var det faktum at det er begått tre grusomme og tragiske drap. Den andre grunnen er at saken er blitt framstilt på en unyansert og til dels kunnskapsløs måte som jeg frykter vil nøre opp under de fordommer som eksisterer om psykiatriske pasienter, og som kanskje er noe av grunnen til at arbeidet med å få ned bruk av tvang i psykiatrien går så usigelig sakte. Jeg var en av dem som hadde begynt å håpe på en gradvis revolusjon på psykisk helse-feltet, men med avisoppslag som de vi så i forgårs er jeg redd for at utviklingen vil gå i revers.
Aftenposten beskriver drapssaken som "prisen samfunnet må betale", og framstiller det som om dette utelukkende dreier seg om samfunnets rett til å beskytte seg mot vold og drap versus ønsket om mest mulig autonomi for pasienter i psykiatrien. En slik vinkling er både unødvendig, feil og farlig. Etter alt som har vært skrevet om tvang i psykiatrien, burde det være kjent for journalistene at de aller fleste tvangsvedtak gjøres med hjemmel i det såkalte behandlingskriteriet og ikke i farekriteriet, og at svært få psykiatriske pasienter begår handlinger som er farlige for andre. Det meste av kritikken mot psykiatrisk tvang har nettopp gått ut på at mennesker som ikke anses som farlige for seg selv eller andre bør få lov å bestemme selv om de ønsker psykiatrisk behandling eller ikke. Med sin feilaktige framstilling bekrefter journalistene en stereotyp oppfatning av psykiatriske pasienter som farlige, og legger dermed stein til byrden for de av oss som har vært innom psykiatrien. Men enda verre er det at en slik oppfatning vil kunne påvirke våre ikke alltid like opplyste politikere og andre beslutningstagere til å godta mer psykiatrisk tvangsbruk på generell basis. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette vil gå ut over svært mange av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet.
Men så skjer det altså at noen få av de med svært store problemer, antagelig av sammensatte og komplekse årsaker begår forferdelige handlinger. Hvorvidt slikt er mulig å forutsi og forhindre er et vanskelig spørsmål, og jeg kjenner på en grunnleggende skepsis mot å stemple noen mennesker som ”potensielt farlige”. Riktignok vet man i noen tilfeller at en person tidligere har utøvd vold, men å gjøre det til en hovedløsning å kartlegge hvem som er ”sykest” og har mest voldelige tendenser for deretter å sperre disse inne, mener jeg er både forenklende, umoralsk og lite konstruktivt, fordi man da unngår fullstendig å lete etter forklaringer og årsaker til at noen personer faktisk blir voldelige. Så hva skal man gjøre?
Flere av psykiaterne som intervjues i den nevnte reportasjen etterlyser flere langtidsplasser i psykiatrien. Det framholdes at noen pasienter ikke er friske nok til å klare seg når de skrives ut, men har behov for lengre opphold til stabilisering. Jeg kan godt være enig i at tid kan være en av flere viktige faktorer i det å få det bedre når man sliter psykisk, og ser at mange har behov for mye mer oppfølging og hjelp enn det de får, men jeg stiller meg tvilende til en regel om at man får det bedre jo lengre man er innlagt i psykiatrien. Jeg vet at for noen kan til og med virkningen være stikk motsatt. Å rope på flere langtidsplasser uten å spørre seg om hva innholdet i slike langtidsopphold skal være, framstår for meg som meningsløst.
Den siktede i drapssaken i Tromsø hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, men skrevet ut igjen etter kort tid, opplyser Aftenposten. Men innholdet i sykehusoppholdene hans nevnes ikke med et ord. Det spørres ikke hvorvidt han fikk noen å snakke med om hva krisene hans handlet om, eller om det bare var slik at symptomene hans ble dempet ned med medisiner. Det nevnes ikke om han ble møtt med respekt og forsøk på forståelse. Og det spørres slett ikke om det kunne være sånn at tvangen som denne mannen ble utsatt for flere ganger gjorde noe med ham. Om sykehusoppholdene gjorde at han fikk det bedre eller dårligere; om han ble mer eller mindre desperat. Hvis jeg skulle skrevet en avisreportasje om denne saken, ville dette vært de viktigste spørsmålene jeg ville stille. Og det er ikke fordi jeg vil unnskylde eller bortforklare de handlingene som er begått, men fordi verden aldri vil gå framover hvis vi ikke prøver å forstå. Da vil i stedet det vonde gjenta seg, og vi vil komme til å sette i verk enda flere tiltak for å oppnå en illusjon om kontroll.
For eksempel enda mer tvang i psykiatrien.
Carla er student, bosatt i Oslo, og tar sikte på å jobbe i helsevesenet. Hun er opptatt av psykisk helsevern og generelt hvordan vi tar vare på hverandre i dette samfunnet.
Av Carla, gjesteskribent
Jeg er antagelig ikke den eneste som fikk vondt i magen av å lese Aftenpostens oppslag om drapssaken i Tromsø. Magesmertene mine hadde to grunner. Den første var det faktum at det er begått tre grusomme og tragiske drap. Den andre grunnen er at saken er blitt framstilt på en unyansert og til dels kunnskapsløs måte som jeg frykter vil nøre opp under de fordommer som eksisterer om psykiatriske pasienter, og som kanskje er noe av grunnen til at arbeidet med å få ned bruk av tvang i psykiatrien går så usigelig sakte. Jeg var en av dem som hadde begynt å håpe på en gradvis revolusjon på psykisk helse-feltet, men med avisoppslag som de vi så i forgårs er jeg redd for at utviklingen vil gå i revers.
Aftenposten beskriver drapssaken som "prisen samfunnet må betale", og framstiller det som om dette utelukkende dreier seg om samfunnets rett til å beskytte seg mot vold og drap versus ønsket om mest mulig autonomi for pasienter i psykiatrien. En slik vinkling er både unødvendig, feil og farlig. Etter alt som har vært skrevet om tvang i psykiatrien, burde det være kjent for journalistene at de aller fleste tvangsvedtak gjøres med hjemmel i det såkalte behandlingskriteriet og ikke i farekriteriet, og at svært få psykiatriske pasienter begår handlinger som er farlige for andre. Det meste av kritikken mot psykiatrisk tvang har nettopp gått ut på at mennesker som ikke anses som farlige for seg selv eller andre bør få lov å bestemme selv om de ønsker psykiatrisk behandling eller ikke. Med sin feilaktige framstilling bekrefter journalistene en stereotyp oppfatning av psykiatriske pasienter som farlige, og legger dermed stein til byrden for de av oss som har vært innom psykiatrien. Men enda verre er det at en slik oppfatning vil kunne påvirke våre ikke alltid like opplyste politikere og andre beslutningstagere til å godta mer psykiatrisk tvangsbruk på generell basis. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette vil gå ut over svært mange av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet.
Men så skjer det altså at noen få av de med svært store problemer, antagelig av sammensatte og komplekse årsaker begår forferdelige handlinger. Hvorvidt slikt er mulig å forutsi og forhindre er et vanskelig spørsmål, og jeg kjenner på en grunnleggende skepsis mot å stemple noen mennesker som ”potensielt farlige”. Riktignok vet man i noen tilfeller at en person tidligere har utøvd vold, men å gjøre det til en hovedløsning å kartlegge hvem som er ”sykest” og har mest voldelige tendenser for deretter å sperre disse inne, mener jeg er både forenklende, umoralsk og lite konstruktivt, fordi man da unngår fullstendig å lete etter forklaringer og årsaker til at noen personer faktisk blir voldelige. Så hva skal man gjøre?
Flere av psykiaterne som intervjues i den nevnte reportasjen etterlyser flere langtidsplasser i psykiatrien. Det framholdes at noen pasienter ikke er friske nok til å klare seg når de skrives ut, men har behov for lengre opphold til stabilisering. Jeg kan godt være enig i at tid kan være en av flere viktige faktorer i det å få det bedre når man sliter psykisk, og ser at mange har behov for mye mer oppfølging og hjelp enn det de får, men jeg stiller meg tvilende til en regel om at man får det bedre jo lengre man er innlagt i psykiatrien. Jeg vet at for noen kan til og med virkningen være stikk motsatt. Å rope på flere langtidsplasser uten å spørre seg om hva innholdet i slike langtidsopphold skal være, framstår for meg som meningsløst.
Den siktede i drapssaken i Tromsø hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, men skrevet ut igjen etter kort tid, opplyser Aftenposten. Men innholdet i sykehusoppholdene hans nevnes ikke med et ord. Det spørres ikke hvorvidt han fikk noen å snakke med om hva krisene hans handlet om, eller om det bare var slik at symptomene hans ble dempet ned med medisiner. Det nevnes ikke om han ble møtt med respekt og forsøk på forståelse. Og det spørres slett ikke om det kunne være sånn at tvangen som denne mannen ble utsatt for flere ganger gjorde noe med ham. Om sykehusoppholdene gjorde at han fikk det bedre eller dårligere; om han ble mer eller mindre desperat. Hvis jeg skulle skrevet en avisreportasje om denne saken, ville dette vært de viktigste spørsmålene jeg ville stille. Og det er ikke fordi jeg vil unnskylde eller bortforklare de handlingene som er begått, men fordi verden aldri vil gå framover hvis vi ikke prøver å forstå. Da vil i stedet det vonde gjenta seg, og vi vil komme til å sette i verk enda flere tiltak for å oppnå en illusjon om kontroll.
For eksempel enda mer tvang i psykiatrien.
Carla er student, bosatt i Oslo, og tar sikte på å jobbe i helsevesenet. Hun er opptatt av psykisk helsevern og generelt hvordan vi tar vare på hverandre i dette samfunnet.
Er dette politiets kunnskapsnivå?
Sigrun: Hvor har du det at de som tvangsinnlegges ikke er farlige? Ett av kriteriene, og det viktigste, er at personen skal være til fare for seg selv eller andre. Er ikke denne personen da farlig? Jeg snakker da selvsagt om akuttinnleggelser....Det er der vi (Politiet) bistår. Der hvor helsepersonell av egen sikkerhet ikke tør å gå inn uten politihjelp.
Kommentar fra en angivelig politimann
Kommentar fra en angivelig politimann
22.4.10
"Slike pasienter"
Jeg har fått noen mailer i dag angående avisenes dekning av drapet på politimannen i Nordland, som jeg legger ut.
Jeg håper nå at Rana kommune ikke kommer med slike pasienter tilbake hit igjen. NRK Nordland
"Psykiatriske pasienter" er virkelig en gruppe hvor det anses helt legitimt å dra alle over en kam? Tenk om uttalelsen over hadde vært noe slikt som: "Jeg håper Rana kommune ikke kommer med slike homofile tilbake hit" eller "... slike jøder..." eller "...slike pakistanere...". Man ville jo sett hvor uhyrlig en slik uttalelse var hvis man byttet ut med andre grupper som har vært særlig utsatt for diskriminering.
Det er også en irrasjonell tanke om at alle drap som begås av "psykiatriske pasienter" burde vært stoppet, som om disse, i motsetning til andre drap, bør kunne forutsees og "behandles" bort. Eller kanskje man rett og slett tenker: "Sperr dem alle sammen inne - for sikkerhets skyld".
Drapet på denne politimannen er jo dypt tragisk, men det var fortsatt et drap begått av én mann. Og årsakene kan være mange og sammensatte. Skal man først begynne å spekulere i årsaksforhold, så må man jammen tenke gjennom psykiatriens behandlings- og tvangspraksis også. Det kan neppe være tvil om at det kan utløse mye frykt, fortvilelse, aggresjon osv., å bli hentet ut av sitt eget hus for tvangsinnleggelse i psykiatrien. Det blir for lettvint å konkludere med at han skulle vært "tatt hånd om av psykiatrien tidligere". Det hadde han dessuten også blitt, han hadde vært "behandlet" i psykiatrien i årevis ser det ut til.
Med de opplysningene som kommer frem om at han har gått inn i hus til naboer og opptrådt skremmende osv., så er det selvsagt legitimt å gripe inn for å stanse slik atferd. Men slikt samfunnsvern bør ikke være en oppgave for psykiatrien. Man må skille samfunnsvern fra pasientbehandling, og sistnevnte må skje på grunnlag av fritt og informert samtykke. Det er hele dette samrøret som gjør at vi står fast i det diskriminerende lovverket vi har, og at debatten aldri kommer ut av hakket i plata om at "vi må da kunne bruke tvang mot de farlige".
____________________________________
Oppdraget som endte med drap ble regnet som et rutineoppdrag. Helsedirektoratet har retningslinjer for når politiet skal bistå med psykiatriske pasienter, og etatene vil nå undersøke om hendelsen i Mo i Rana bør utløse endringer.
Ifølge Politiforum blir politiet årlig bedt om å håndtere 600-700 psykiatrimeldinger.
- Det er bekymringsfullt at det skal være så mange psykiatrioppdrag for politiet. Det kan være verdt å se på. Særlig i Oslo er det veldig mange slike rutinemessige oppdrag hver dag. Risikofaktoren liggger i usikkerheten i hva som møter dem. Som regel går det veldig bra, men risikoen er jo der, sier politidirektøren til Dagbladet.
Det går som regel veldig bra for hvem? For politiet kanskje ja, men for de som tvangsinnlegges, not so much. Et rutinemessig oppdrag for politiet kan være et oppdrag hvor livet legges i ruiner for det mennesket som hentes ut av sitt eget hjem med tvang. Det er rart hvordan maktubalansen ikke er synlig for dem med makten.
______________________________________
Politiet er ofte på psykiatrioppdrag når helsepersonell trenger beskyttelse. Det er en type oppdrag som alltid kan innebære en risiko, sier Johannesen til VG Nett.
Og slik fortsetter og fortsetter media å bygge opp forestillingen om at alle som tvangsinnlegges er farlige og at politiet benyttes når helsepersonell trenger beskyttelse mot de farlige og uberegnelige *sukk*
Jeg har aldri skadet noen, men psykiatrien skadet meg. Slik er det jo for fryktelig mange andre som tvangsinnlegges også. Det er jammen en tung materie å skulle pløye igjennom dette. Og media hjelper ikke akkurat til med å fjerne fordommer, feilforestillinger og diskriminering.
Jeg håper nå at Rana kommune ikke kommer med slike pasienter tilbake hit igjen. NRK Nordland
"Psykiatriske pasienter" er virkelig en gruppe hvor det anses helt legitimt å dra alle over en kam? Tenk om uttalelsen over hadde vært noe slikt som: "Jeg håper Rana kommune ikke kommer med slike homofile tilbake hit" eller "... slike jøder..." eller "...slike pakistanere...". Man ville jo sett hvor uhyrlig en slik uttalelse var hvis man byttet ut med andre grupper som har vært særlig utsatt for diskriminering.
Det er også en irrasjonell tanke om at alle drap som begås av "psykiatriske pasienter" burde vært stoppet, som om disse, i motsetning til andre drap, bør kunne forutsees og "behandles" bort. Eller kanskje man rett og slett tenker: "Sperr dem alle sammen inne - for sikkerhets skyld".
Drapet på denne politimannen er jo dypt tragisk, men det var fortsatt et drap begått av én mann. Og årsakene kan være mange og sammensatte. Skal man først begynne å spekulere i årsaksforhold, så må man jammen tenke gjennom psykiatriens behandlings- og tvangspraksis også. Det kan neppe være tvil om at det kan utløse mye frykt, fortvilelse, aggresjon osv., å bli hentet ut av sitt eget hus for tvangsinnleggelse i psykiatrien. Det blir for lettvint å konkludere med at han skulle vært "tatt hånd om av psykiatrien tidligere". Det hadde han dessuten også blitt, han hadde vært "behandlet" i psykiatrien i årevis ser det ut til.
Med de opplysningene som kommer frem om at han har gått inn i hus til naboer og opptrådt skremmende osv., så er det selvsagt legitimt å gripe inn for å stanse slik atferd. Men slikt samfunnsvern bør ikke være en oppgave for psykiatrien. Man må skille samfunnsvern fra pasientbehandling, og sistnevnte må skje på grunnlag av fritt og informert samtykke. Det er hele dette samrøret som gjør at vi står fast i det diskriminerende lovverket vi har, og at debatten aldri kommer ut av hakket i plata om at "vi må da kunne bruke tvang mot de farlige".
____________________________________
Oppdraget som endte med drap ble regnet som et rutineoppdrag. Helsedirektoratet har retningslinjer for når politiet skal bistå med psykiatriske pasienter, og etatene vil nå undersøke om hendelsen i Mo i Rana bør utløse endringer.
Ifølge Politiforum blir politiet årlig bedt om å håndtere 600-700 psykiatrimeldinger.
- Det er bekymringsfullt at det skal være så mange psykiatrioppdrag for politiet. Det kan være verdt å se på. Særlig i Oslo er det veldig mange slike rutinemessige oppdrag hver dag. Risikofaktoren liggger i usikkerheten i hva som møter dem. Som regel går det veldig bra, men risikoen er jo der, sier politidirektøren til Dagbladet.
Det går som regel veldig bra for hvem? For politiet kanskje ja, men for de som tvangsinnlegges, not so much. Et rutinemessig oppdrag for politiet kan være et oppdrag hvor livet legges i ruiner for det mennesket som hentes ut av sitt eget hjem med tvang. Det er rart hvordan maktubalansen ikke er synlig for dem med makten.
______________________________________
Politiet er ofte på psykiatrioppdrag når helsepersonell trenger beskyttelse. Det er en type oppdrag som alltid kan innebære en risiko, sier Johannesen til VG Nett.
Og slik fortsetter og fortsetter media å bygge opp forestillingen om at alle som tvangsinnlegges er farlige og at politiet benyttes når helsepersonell trenger beskyttelse mot de farlige og uberegnelige *sukk*
Jeg har aldri skadet noen, men psykiatrien skadet meg. Slik er det jo for fryktelig mange andre som tvangsinnlegges også. Det er jammen en tung materie å skulle pløye igjennom dette. Og media hjelper ikke akkurat til med å fjerne fordommer, feilforestillinger og diskriminering.
21.4.10
Psykiater med bok om Juklerød
Psykiater Torbjørn Vatnaland har skrevet bok om Arnold Juklerød.
De interesserte kan lese omtaler av boka:
Juklerøds ettermæle i bokform
Juklerød var forstyrret
Grundig beskrivelse og visse innrømmelser
Juklerødsaken
Jeg vil ikke lese den. Jeg fikk vaksine med langtidsvirkning mot sjangeren psykiatrisk patografi da jeg leste psykiater Johan Bremers bok om Amalie Skram.
De interesserte kan lese omtaler av boka:
Juklerøds ettermæle i bokform
Juklerød var forstyrret
Grundig beskrivelse og visse innrømmelser
Juklerødsaken
Jeg vil ikke lese den. Jeg fikk vaksine med langtidsvirkning mot sjangeren psykiatrisk patografi da jeg leste psykiater Johan Bremers bok om Amalie Skram.
Betalingsvillighet på internett
Noen ønsker at vi skal betale for innhold som i dag er gratis på internett.
Hvordan er din betalingsvillighet/-evne? Si din mening i spørreskjema
Hvordan er din betalingsvillighet/-evne? Si din mening i spørreskjema
20.4.10
19.4.10
- Pasienten redigeres vekk
Det er et tankevekkende innlegg av Bjørnar Olsen, psykolog og sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, i Dagbladet: Når pasienten redigeres vekk.
I godt over ti år har det jevnlig tikket inn manus fra personer med erfaringer fra psykisk helsevern, og etter hvert også Nav, i min innboks, alle manus som gir grunn til ettertanke.
Refusjonsraten er tilnærmet 100 prosent.
Er disse stemmene da for evig henvist til bloggsfæren, hvor man er forskånet fra redaksjonelle tvangstrøyer? Da får vi fort en spaltet debatt om psykisk helsevern: en hvor fagfolkenes nøytrale, distanserte språk legger grunnen for utvikling av psykisk helsevern, og en annen hvor personers egen fortvilelse og erfaringer får komme til uttrykk, men sjelden får betydning for praksis i helse- og sosialsektoren.
Oppdatering 20. mai: Hva som er lov og ikke lov
I godt over ti år har det jevnlig tikket inn manus fra personer med erfaringer fra psykisk helsevern, og etter hvert også Nav, i min innboks, alle manus som gir grunn til ettertanke.
Refusjonsraten er tilnærmet 100 prosent.
Er disse stemmene da for evig henvist til bloggsfæren, hvor man er forskånet fra redaksjonelle tvangstrøyer? Da får vi fort en spaltet debatt om psykisk helsevern: en hvor fagfolkenes nøytrale, distanserte språk legger grunnen for utvikling av psykisk helsevern, og en annen hvor personers egen fortvilelse og erfaringer får komme til uttrykk, men sjelden får betydning for praksis i helse- og sosialsektoren.
Oppdatering 20. mai: Hva som er lov og ikke lov
18.4.10
Psykiatriseringens tidsalder
I går kveld viste NRK filmen Shabanas valg.
Det tok ikke lang tid før noen havnet i bloggen min etter å ha googlet Shabanas navn sammen med en psykiatrisk diagnose.
Shabanas valg 2:00 from Skofteland Film on Vimeo.
Det tok ikke lang tid før noen havnet i bloggen min etter å ha googlet Shabanas navn sammen med en psykiatrisk diagnose.
Shabanas valg 2:00 from Skofteland Film on Vimeo.
16.4.10
Doktoren svarer i Morgenbladet
Det er enklere å servere pasientene ferdige definisjoner av hva de lider av, men da kommer de ofte i forsvar, selv om noen godtar diagnosen sin. Gjennom dagens mye brukte såkalt psykoedukative programmer skal pasientene lære seg symptomene på schizofreni, som om det var diabetes man led av. Hensikten er at de skal oppnå sykdomsinnsikt og vilje til å ta medisiner. Dette er en måte å endre menneskers selvoppfatning på, fra å være en person med problemer til en schizofren pasient.
Intervju med Toril Borch Terkelsen i dagens Morgenbladet.
Intervju i bladet Psykisk helse
Om Terkelsens disputas
Intervju med Toril Borch Terkelsen i dagens Morgenbladet.
Intervju i bladet Psykisk helse
Om Terkelsens disputas
14.4.10
Eufemisme
Det skjer ikke så sjelden at jeg blir såret og vonbråten av ting jeg leser på nettet. Ofte er det på vegne av andre. Men noen ganger kan det føles nærmest som en personlig krenkelse, som en latterliggjøring av meg selv som menneske. Det pleier å handle om enkeltes syn på vold og overgrep og beslektede tema.
I dag støtte jeg imidlertid på noen linjer om noe annet som satte meg ut. Atferdsforsker Inge Bø skriver i en kronikk i Stavanger Aftenblad:
Tør vi å innrømme at latskap eksisterer – ikke bare i form av kosmetiske omskrivninger som «handlingslammelse», «matthetssyndrom» og/eller «motivasjonssvikt», men som en dyd på godt og ondt.
Utmattelsestilstanden min er latskap.
At jeg ikke lenger orker å feire høytider, er altså latskap.
At jeg ikke reiser og besøker dem jeg er glad i, er latskap.
At jeg ikke har vært i en butikk og kjøpt et eneste klesplagg eller et par sko siden før julen 2008, er latskap.
At jeg ikke har vært hos frisør siden i oktober, og da fordi frisøren holder til i samme bygning som legen min, er latskap.
At jeg måtte droppe en viktig prøvetaking på sykehus, er latskap.
At jeg har måttet avlyse tannlegetimer tre ganger det siste året, selv om jeg måtte betale for dem, er latskap.
At jeg ikke har lest en bok på mye over et år, selv om jeg har min utdannelse innen litteratur, er latskap.
At jeg er glemsk og ukonsentrert, er også latskap.
At jeg alltid takker nei til å bli med en tur på byen, selv om jeg elsker både teater, film, godt drikke, skravling, flørting og å danse, må definitivt være latskap.
Eller hva sier
Beate
Iskwew
Lothiane
Maria
Neglecta
Rockette
Rutt
Selsiusplass
~SerendipityCat~
Syltegeek
Tante Grønn
Tired of ME
Tornerose ?
I dag støtte jeg imidlertid på noen linjer om noe annet som satte meg ut. Atferdsforsker Inge Bø skriver i en kronikk i Stavanger Aftenblad:
Tør vi å innrømme at latskap eksisterer – ikke bare i form av kosmetiske omskrivninger som «handlingslammelse», «matthetssyndrom» og/eller «motivasjonssvikt», men som en dyd på godt og ondt.
Utmattelsestilstanden min er latskap.
At jeg ikke lenger orker å feire høytider, er altså latskap.
At jeg ikke reiser og besøker dem jeg er glad i, er latskap.
At jeg ikke har vært i en butikk og kjøpt et eneste klesplagg eller et par sko siden før julen 2008, er latskap.
At jeg ikke har vært hos frisør siden i oktober, og da fordi frisøren holder til i samme bygning som legen min, er latskap.
At jeg måtte droppe en viktig prøvetaking på sykehus, er latskap.
At jeg har måttet avlyse tannlegetimer tre ganger det siste året, selv om jeg måtte betale for dem, er latskap.
At jeg ikke har lest en bok på mye over et år, selv om jeg har min utdannelse innen litteratur, er latskap.
At jeg er glemsk og ukonsentrert, er også latskap.
At jeg alltid takker nei til å bli med en tur på byen, selv om jeg elsker både teater, film, godt drikke, skravling, flørting og å danse, må definitivt være latskap.
Eller hva sier
Beate
Iskwew
Lothiane
Maria
Neglecta
Rockette
Rutt
Selsiusplass
~SerendipityCat~
Syltegeek
Tante Grønn
Tired of ME
Tornerose ?
Hjernevaskede ofre?
I en kronikk i dagens Aftenposten om overgrepene i den katolske kirke blander Eva Lundgren inn eksorsisme. Det stemmer nok at "demonbesatte" kvinner ofte har vært ofre for seksuelt misbruk, men jeg kan ikke se at dette er relevant i denne saken, i alle fall i saker som har vært framme i mediene her i landet.
Så skriver hun:
Elementær kunnskapsbrist, eller virkelighetsblindhet gjennom åndelig retorikk, lyser mot oss når den katolske Oslo-biskopen Bernt Eidsvig igjen og igjen mener at anmeldelse av overgrep skal skje «på offerets premisser», at «offeret skal selv anmelde», «av hensyn til offeret» anmelder ikke kirken osv. Den som er utsatt for systematiske seksuelle overgrep, har erfaringer som – med et krigsbilde – starter med en grensekrenking, deretter invaderes vedkommende, for så å bli helt okkupert. Av overgriperen.
Den utsatte overtar overgripers språk og virkelighetsforståelse...
Overgrepene ugyldiggjøres som overgrep, og den utsatte står tilbake med skammen. Hvordan kan kirkens ledelse mene at en person med denne bagasjen selv skal vende seg til politiet?
Jeg har kjent mange ofre for langvarig seksuelt misbruk, men har ennå til gode å treffe på noen som er "helt okkupert av overgriperen", altså er hjernevasket. Uansett hvor stor selvforakten har vært, hvor mye offeret har brukt overgriperens språk om overgrepene og om seg selv, så har hun alltid også hatt en egen stemme, en motstemme. Og jo mer bekreftelse hun har fått fra omgivelsene på sin virkelighet, og jo mer hun har fått bestemme over eget liv, jo sterkere har motstemmen blitt - og tilsvarende svakere overgriperens stemme.
Eva Lundgren synes jeg stakkarsliggjør og umyndiggjør overgrepsofre i sin ekspertrolle. Det er grovt fra en feminist.
Eva Lundgren synes jeg stakkarsliggjør og umyndiggjør overgrepsofre i sin ekspertrolle. Det er grovt fra en feminist.
13.4.10
Meretes historie
Brennpunktdokumentaren om 80-årige Merete, som ble utsatt for en rekke tvungne sjokkbehandlinger i psykiatrien, er nå lagt ut på nettet.
En som har skrevet litterært om sitt opphold i psykiatrien for flere tiår siden, er Liv Riktor Lykkenborg. I 1982 kom hennes første bok, Bur til en skadet fugl, som du kan lese om her.
Les også:
Merete rømte fra Gaustad sykehus
Over 2000 fikk insulinsjokk
En som har skrevet litterært om sitt opphold i psykiatrien for flere tiår siden, er Liv Riktor Lykkenborg. I 1982 kom hennes første bok, Bur til en skadet fugl, som du kan lese om her.
Les også:
Merete rømte fra Gaustad sykehus
Over 2000 fikk insulinsjokk
12.4.10
Søker pasienter og helsepersonell til dokumentarfilm om tvang i psykiatrien
Av Madeleine Hagen
Jeg er elev ved dokumentarlinja på film og tv-utdanningen på NISS i Oslo. For tiden holder jeg på med en kortfilm om tvang i psykiatrien.
Jeg er opptatt av hvordan tvangsmedisinering, skjerming og beltelegging på psykiatriske institusjoner oppleves av de berørte, og ønsker å komme i kontakt med mennesker som kan være villig til å fortelle om sine opplevelser på film. Jeg er også interessert i å bruke kun stemmene til dem som vil være anonyme, til å fortelle sine historier - over rekonstruksjoner eller bilder som gjengir følelsene. Er dessuten interessert i uforpliktende samtaler, for å kunne samle historier og følelser omkring disse behandlingsmetodene.
Ved interesse ta kontakt på mail: madde2003@hotmail.com
Jeg er opptatt av hvordan tvangsmedisinering, skjerming og beltelegging på psykiatriske institusjoner oppleves av de berørte, og ønsker å komme i kontakt med mennesker som kan være villig til å fortelle om sine opplevelser på film. Jeg er også interessert i å bruke kun stemmene til dem som vil være anonyme, til å fortelle sine historier - over rekonstruksjoner eller bilder som gjengir følelsene. Er dessuten interessert i uforpliktende samtaler, for å kunne samle historier og følelser omkring disse behandlingsmetodene.
Ved interesse ta kontakt på mail: madde2003@hotmail.com
11.4.10
Gjesteblogger: Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
Skrevet av: Lille Meg
Min mor har skrevet i minneboka mi, der står det:
Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for Ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Refreng: Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn...
ja, det vil jeg være for Ham.
Lille Meg vokste opp på en gård, i ei lita bygd, en noe avsidesliggende plass i Norge. Lille Meg tilhørte en streng, konservativ kristen familie. Far var leder for både menighetsrådet og indremisjonsforeningen i bygda, og mor ledet søndagsskolen i 25 år. Min mor hadde tid til andre barn, men ikke til meg.
Lille Meg var minst av fem søsken. En skikkelig ”attpåklatt” som kom til verden nesten ti år etter mitt nærmeste søsken, en bror. Det var stor stas med en odelsgutt på gården, min bror hadde høy status hos mine foreldre. I de første årene av mitt liv var det mine tre storesøstre som tok seg av meg. De badet meg og ga meg mat. Jeg kan ikke huske jeg satt på fanget til min mor som liten. Det var især min ene storesøster som stelte med meg. Da jeg var fem, flyttet min søster som hadde hatt mest omsorg for meg. Og jeg tror jeg gikk inn i en stor sorg. Det var ingen som trøstet meg, for alle hadde liksom nok med sitt.
Vi søsken delte ett soverom, riktignok var det ganske stort, men både min bror og vi søstre sov sammen der. En kveld kom min ti år eldre bror og la seg mens jeg ennå var våken. Han spurte om jeg ville komme bort og ligge litt hos ham. Jeg som savnet sånn omsorg fra min søster, gikk bort til ham. Han dirret av et eller annet. Jeg ble litt usikker på det hele. Han ville jeg skulle kile ham, og det var ikke hvilken som helst plass han ville bli kilt… Og Lille Meg på fem år skjønte ikke hva dette var for noe.
Det sier seg vel selv hva som foregikk den kvelden. Hadde det bare blitt med den kvelden, var det kanskje ikke blitt så stort. Men det ble begynnelsen på ti års seksuelle overgrep utført av min bror. Vi delte rom i hele den perioden. Jeg husker at jeg forsøkte en gang å få mine foreldre til å forstå at jeg ville ha rom alene, men det var ikke aktuelt. Å fortelle noen om hva som skjedde var heller ikke aktuelt. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg ikke sa noe til noen, det ble bare lagt lokk på, og det lokket lå på til jeg var 35 år gammel.
Jeg har mange ganger tenkt på lyder som kom fra dette rommet som jeg og min bror etter hvert hadde alene, da alle mine søstre hadde flyttet hjemmefra. Vi hadde rom rett ved siden av mine foreldres, og jeg kan ikke forstå at det kunne gå an å overhøre de lydene som kom fra dette barne-/ungdomsrommet. Jeg hadde sånn respekt for mine foreldre, og når morgenen kom var det bare å ta på masken og spille skuespill, og ære min skaper for at jeg hadde brød på bordet og hus å bo i og familie som var glad i meg. Dette som skjedde meg skulle jeg altså takke for. Jeg skulle sitte der sammen med min bror som begikk overgrep mot meg, og takke for familien som var glad i meg… Min kristne, gode familie…, selv i ”den beste familie” skjer slikt. Og ingen så at Lille Meg endret seg på grunn av denne påkjenningen, selv om jeg fikk magesår som 11-åring.
Jeg har i perioder forsvart min bror for meg selv, med at han også var et barn da dette begynte. Vel å merke var han bare 15 år, men han sluttet ikke da han ble voksen. Og han truet meg til å tie stille. Han kom etter hvert med ”tomme trusler” – du sier ikke noe om dette, ellers….- og så hang det noe usagt i luften. Dette gjorde at jeg så for meg at alt kunne skje hvis jeg sa fra om dette… og jeg tidde og tidde.
I ettertid har jeg kjent på at det ikke var så viktig hva jeg følte, for det viktigste var hvordan jeg oppførte meg som kristen. Og da skulle Lille Meg være et solskinnsbarn og lyse for Gud hver dag, og være Ham til behag…
Bloggeier vet hvem Lille Meg er.
Har du opplevd overgrep i en kristen setting? Send meg gjerne din historie.
Sigrun
Min mor har skrevet i minneboka mi, der står det:
Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for Ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Refreng: Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn...
ja, det vil jeg være for Ham.
Lille Meg vokste opp på en gård, i ei lita bygd, en noe avsidesliggende plass i Norge. Lille Meg tilhørte en streng, konservativ kristen familie. Far var leder for både menighetsrådet og indremisjonsforeningen i bygda, og mor ledet søndagsskolen i 25 år. Min mor hadde tid til andre barn, men ikke til meg.
Lille Meg var minst av fem søsken. En skikkelig ”attpåklatt” som kom til verden nesten ti år etter mitt nærmeste søsken, en bror. Det var stor stas med en odelsgutt på gården, min bror hadde høy status hos mine foreldre. I de første årene av mitt liv var det mine tre storesøstre som tok seg av meg. De badet meg og ga meg mat. Jeg kan ikke huske jeg satt på fanget til min mor som liten. Det var især min ene storesøster som stelte med meg. Da jeg var fem, flyttet min søster som hadde hatt mest omsorg for meg. Og jeg tror jeg gikk inn i en stor sorg. Det var ingen som trøstet meg, for alle hadde liksom nok med sitt.
Vi søsken delte ett soverom, riktignok var det ganske stort, men både min bror og vi søstre sov sammen der. En kveld kom min ti år eldre bror og la seg mens jeg ennå var våken. Han spurte om jeg ville komme bort og ligge litt hos ham. Jeg som savnet sånn omsorg fra min søster, gikk bort til ham. Han dirret av et eller annet. Jeg ble litt usikker på det hele. Han ville jeg skulle kile ham, og det var ikke hvilken som helst plass han ville bli kilt… Og Lille Meg på fem år skjønte ikke hva dette var for noe.
Det sier seg vel selv hva som foregikk den kvelden. Hadde det bare blitt med den kvelden, var det kanskje ikke blitt så stort. Men det ble begynnelsen på ti års seksuelle overgrep utført av min bror. Vi delte rom i hele den perioden. Jeg husker at jeg forsøkte en gang å få mine foreldre til å forstå at jeg ville ha rom alene, men det var ikke aktuelt. Å fortelle noen om hva som skjedde var heller ikke aktuelt. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg ikke sa noe til noen, det ble bare lagt lokk på, og det lokket lå på til jeg var 35 år gammel.
Jeg har mange ganger tenkt på lyder som kom fra dette rommet som jeg og min bror etter hvert hadde alene, da alle mine søstre hadde flyttet hjemmefra. Vi hadde rom rett ved siden av mine foreldres, og jeg kan ikke forstå at det kunne gå an å overhøre de lydene som kom fra dette barne-/ungdomsrommet. Jeg hadde sånn respekt for mine foreldre, og når morgenen kom var det bare å ta på masken og spille skuespill, og ære min skaper for at jeg hadde brød på bordet og hus å bo i og familie som var glad i meg. Dette som skjedde meg skulle jeg altså takke for. Jeg skulle sitte der sammen med min bror som begikk overgrep mot meg, og takke for familien som var glad i meg… Min kristne, gode familie…, selv i ”den beste familie” skjer slikt. Og ingen så at Lille Meg endret seg på grunn av denne påkjenningen, selv om jeg fikk magesår som 11-åring.
Jeg har i perioder forsvart min bror for meg selv, med at han også var et barn da dette begynte. Vel å merke var han bare 15 år, men han sluttet ikke da han ble voksen. Og han truet meg til å tie stille. Han kom etter hvert med ”tomme trusler” – du sier ikke noe om dette, ellers….- og så hang det noe usagt i luften. Dette gjorde at jeg så for meg at alt kunne skje hvis jeg sa fra om dette… og jeg tidde og tidde.
I ettertid har jeg kjent på at det ikke var så viktig hva jeg følte, for det viktigste var hvordan jeg oppførte meg som kristen. Og da skulle Lille Meg være et solskinnsbarn og lyse for Gud hver dag, og være Ham til behag…
Bloggeier vet hvem Lille Meg er.
Har du opplevd overgrep i en kristen setting? Send meg gjerne din historie.
Sigrun
Hva ingen bryr seg om
Jeg synes det er utrolig provoserende at alle som skriver og snakker om overgrepene i den katolske kirke, fokuserer på mulige årsaker til overgrep og på (manglende) anmeldelse av overgriperprestene, men ingen på hjelp til ofrene. Ikke et eneste sted har jeg sett noen stille spørsmål om hva slags hjelp de har fått eller eventuelt bør få. Ei heller har det vært sagt noe om at overgrep kan ødelegge gudsbildet, og hva slags konsekvenser det kan få for livskvaliteten også i voksenlivet (med unntak av noen bloggkommentarer av en psykolog som er katolikk).
Dette får meg til å lure på om journalister og andre folk egentlig bare er opptatt av seg selv, fordi den tanken streifer dem at det kunne jo være deres egne barn som en gang ble utsatt for overgrep, og nettopp derfor vil de for enhver pris forhindre at overgrep skjer.
De stakkarne som imidlertid har hatt uflaks nok til å bli ofre, anses antakelig som så fortapte at det ikke er bryet verdt å etterspørre hva de nå trenger. Noen av disse er jo også blitt både 50 og 60 år. Derfor "trenger" man ikke spørre om hvordan det står til med den faglige kompetansen på senskader av overgrep i en religiøs setting, verken hos norsk helsepersonell eller hos teologer, og om adekvat hjelp overhodet er tilgjengelig. På den måten kan de som ble ofre for disse eller andre prester, eller andre kristne overgripere, få fortsette å seile sin egen sjø.
Dette får meg til å lure på om journalister og andre folk egentlig bare er opptatt av seg selv, fordi den tanken streifer dem at det kunne jo være deres egne barn som en gang ble utsatt for overgrep, og nettopp derfor vil de for enhver pris forhindre at overgrep skjer.
De stakkarne som imidlertid har hatt uflaks nok til å bli ofre, anses antakelig som så fortapte at det ikke er bryet verdt å etterspørre hva de nå trenger. Noen av disse er jo også blitt både 50 og 60 år. Derfor "trenger" man ikke spørre om hvordan det står til med den faglige kompetansen på senskader av overgrep i en religiøs setting, verken hos norsk helsepersonell eller hos teologer, og om adekvat hjelp overhodet er tilgjengelig. På den måten kan de som ble ofre for disse eller andre prester, eller andre kristne overgripere, få fortsette å seile sin egen sjø.
9.4.10
Gratulerer til alle barn!
Foto: p_x_q/flickr
I dag er barneloven endret slik at det nå er helt forbudt å slå og å skremme barn. Gratulerer til alle barn!
Samtidig er jeg litt trist, fordi det tok så fryktelig lang tid. Det kom forbud mot at menn kunne slå kona i 1891, mens barn altså ikke fullt ut fikk lovs beskyttelse før 119 år senere.
Om brukermedvirkning i Psykologtidsskriftet
Aprilutgaven av Psykologforeningens tidsskrift har stoff om brukermedvirkning.
Fra en artikkel av Geir Øyvind Skauli:
Vi har lett for å innta et brukerperspektiv, men ikke alltid like lett for å se at dette skiller seg fra brukernes egne perspektiver. For skal vi ta i bruk brukernes perspektiv på behandlingen, krever det en profesjonell og systematisk innhenting av kunnskap og en aktiv demokratisering av terapirommet.
Reell brukermedvirkning innebærer likevel noe mer enn å ta i bruk (nye) skjemaer eller nye rutiner. Skal slike intervensjoner ha effekt, må de integreres i de terapeutiske samtalene og bli synlige i praksis. Det innebærer at vi våger å stille oss åpne og usikre overfor klienters livsproblemer, mer enn å være skråsikre besserwissere. Det innebærer at vi aktivt søker tilbakemeldinger på vår egen rolle og vårt eget arbeid, og strever etter å bli bedre hjelpere sett med de hjelpsøkendes øyne.
Klientens involvering blir også større når terapien rettes mot forandringsprosesser og mål som tar utgangspunkt i klientenes egenforståelse av sine vanskeligheter.
Utdrag også fra Birgit Vallas artikkel i tidsskriftet:
Empowerment handler om et positivt syn på mennesket som et i utgangspunktet aktivt og handlende subjekt, som kan og vil sitt eget beste hvis forholdene legges til rette for det ... Studier om bedringsprosesser (recovery) er et relativt nytt forskningsområde, og har sin opprinnelse i brukermiljøer.
Innenfor mange terapitradisjoner har man vært opptatt av hvilke metoder og intervensjoner terapeuten bidrar med, og hvordan dette skaper bedring. I stedet bør klienten sitte i førersetet både i utformingen av hvordan man skal jobbe sammen fremover, og i utføringen av handlinger som vil skape endring i eget liv.
Terapeutens vurdering av bedring i behandlingen er heller ikke pålitelig ... og stemmer ofte dårlig overens med klientens. Når det da er terapeutens vurdering av både allianse og bedring som blir styrende for forløpet, kan dette ofte føre til forlenget og ineffektiv behandling.
Fagmiljøene innenfor psykisk helse har i de siste årene vist større interesse for dette området, men man ser at det har fått begrenset gjennomslag i praksisfeltet. Det bør derfor satses mer målrettet på brukermedvirkning i utdanningsinstitusjonene og på arbeidsstedene, slik at brukermedvirkning får en naturlig plass i utdanningen og opplæringen av psykisk helse-arbeidere, psykologer og psykiatere.
Videre er det et intervju med Rolf Sundet, som disputerte i fjor. Han har også skrevet denne fantastiske artikkelen om brukermedvirkning.
Les om klient- og resultatstyrt praksis (KOR) her.
Det er demokrati- og menneskerettslig problematisk at mennesker med psykiske lidelser ikke får styre sin egen personlige utvikling. Siden jeg aldri har fått lov til å ha noen innflytelse på terapi jeg har gått i, håper jeg at synderne får kost seg skikkelig med tidsskriftet i helga.
Nr 4/10 kan bestilles her.
Fra en artikkel av Geir Øyvind Skauli:
Vi har lett for å innta et brukerperspektiv, men ikke alltid like lett for å se at dette skiller seg fra brukernes egne perspektiver. For skal vi ta i bruk brukernes perspektiv på behandlingen, krever det en profesjonell og systematisk innhenting av kunnskap og en aktiv demokratisering av terapirommet.
Reell brukermedvirkning innebærer likevel noe mer enn å ta i bruk (nye) skjemaer eller nye rutiner. Skal slike intervensjoner ha effekt, må de integreres i de terapeutiske samtalene og bli synlige i praksis. Det innebærer at vi våger å stille oss åpne og usikre overfor klienters livsproblemer, mer enn å være skråsikre besserwissere. Det innebærer at vi aktivt søker tilbakemeldinger på vår egen rolle og vårt eget arbeid, og strever etter å bli bedre hjelpere sett med de hjelpsøkendes øyne.
Klientens involvering blir også større når terapien rettes mot forandringsprosesser og mål som tar utgangspunkt i klientenes egenforståelse av sine vanskeligheter.
Utdrag også fra Birgit Vallas artikkel i tidsskriftet:
Empowerment handler om et positivt syn på mennesket som et i utgangspunktet aktivt og handlende subjekt, som kan og vil sitt eget beste hvis forholdene legges til rette for det ... Studier om bedringsprosesser (recovery) er et relativt nytt forskningsområde, og har sin opprinnelse i brukermiljøer.
Innenfor mange terapitradisjoner har man vært opptatt av hvilke metoder og intervensjoner terapeuten bidrar med, og hvordan dette skaper bedring. I stedet bør klienten sitte i førersetet både i utformingen av hvordan man skal jobbe sammen fremover, og i utføringen av handlinger som vil skape endring i eget liv.
Terapeutens vurdering av bedring i behandlingen er heller ikke pålitelig ... og stemmer ofte dårlig overens med klientens. Når det da er terapeutens vurdering av både allianse og bedring som blir styrende for forløpet, kan dette ofte føre til forlenget og ineffektiv behandling.
Fagmiljøene innenfor psykisk helse har i de siste årene vist større interesse for dette området, men man ser at det har fått begrenset gjennomslag i praksisfeltet. Det bør derfor satses mer målrettet på brukermedvirkning i utdanningsinstitusjonene og på arbeidsstedene, slik at brukermedvirkning får en naturlig plass i utdanningen og opplæringen av psykisk helse-arbeidere, psykologer og psykiatere.
Videre er det et intervju med Rolf Sundet, som disputerte i fjor. Han har også skrevet denne fantastiske artikkelen om brukermedvirkning.
Les om klient- og resultatstyrt praksis (KOR) her.
Det er demokrati- og menneskerettslig problematisk at mennesker med psykiske lidelser ikke får styre sin egen personlige utvikling. Siden jeg aldri har fått lov til å ha noen innflytelse på terapi jeg har gått i, håper jeg at synderne får kost seg skikkelig med tidsskriftet i helga.
Nr 4/10 kan bestilles her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner