Anne Viken intervjuet Line Konstali i Klassekampen på lørdag. Konstali kaller seg grasrotfeminist. Lenke til intervjuet her.
30.3.10
Intervju med Line Konstali
Anne Viken intervjuet Line Konstali i Klassekampen på lørdag. Konstali kaller seg grasrotfeminist. Lenke til intervjuet her.
29.3.10
Introduksjonshefte for helsepersonell
Advokat Gro Hillestad Thune har i samarbeid med Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse og høyskolelektor Siri Blesvik ved Høgskolen i Oslo utgitt et introduksjonshefte for helsepersonell om menneskerettigheter og psykisk helsevern.
Heftet kan lastes ned som pdf herfra eller bestilles i papirutgave hos Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse.
Innholdsfortegnelse
FORORD
INNLEDNING
I MENNESKERETTIGHETER I DET PSYKISKE HELSEVERN
Grunnleggende rettigheter alle har
Menneskerettigheter er forpliktende juss
II FAKTA OM MENNESKERETTIGHETER
Internasjonal håndheving og kontroll
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg
CPT - Den europeiske torturkomite
Kontrollordningene i FN
Internasjonale anbefalinger til Norge
III MENNESKERETTIGHETER I DEN DAGLIGE OMSORG
Holdningene avgjør handlingene
Viktige menneskerettighetsprinsipper
Den minste inngreps prinsipp - Kravet til proporsjonalitet
Rettssikkerhet
Bottom up prinsippet – pasientens perspektiv
Brukermedvirkning – samme formål
Helsearbeiderens utfordringer
IV MENNESKERETTIGHETER OG TVANG
Vilkårene er strenge
Ulike former for tvang
Påvirker relasjonen
En belastning for helsearbeideren
V NOEN MENNESKERETTIGHETER FOR PASIENTENE
Retten til helsehjelp
Retten til respekt for privatlivet og familielivet
Retten til personlig frihet
Retten til ikke å bli utsatt for nedverdigende eller umenneskelig behandling
Retten til respekt for livet
NOEN TANKER TIL SLUTT
Takk for tips til Siv Helen Rydheim!
27.3.10
Solidaritetens grense
Jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av "svake grupper", men sympatien og solidariteten min har en grense: Jeg har ingen respekt for voldelige foreldre, og det gjelder også om de har psykiske lidelser. En rapport viser at osloforeldre med psykiske lidelser utøvde vel fem ganger så mye vold mot barna som foreldre uten psykiske lidelser.
Da jeg begynte i en samtalegruppe for mishandlede kvinner, fortalte en av kvinnene at hun slo sin tiårige sønn. Hun fikk høre det fra meg. Men gruppelederens passivitet irriterte meg sånn at jeg møtte opp bare denne ene gangen. Hvorfor i all verden er det verre å slå voksne kvinner enn å gjøre det samme mot barn?
Vi trenger ikke å synes synd på "svake grupper" når de oppfører seg som drittsekker overfor dem som er svakere enn dem selv.
Les også: Enkelthendelser
Da jeg begynte i en samtalegruppe for mishandlede kvinner, fortalte en av kvinnene at hun slo sin tiårige sønn. Hun fikk høre det fra meg. Men gruppelederens passivitet irriterte meg sånn at jeg møtte opp bare denne ene gangen. Hvorfor i all verden er det verre å slå voksne kvinner enn å gjøre det samme mot barn?
Vi trenger ikke å synes synd på "svake grupper" når de oppfører seg som drittsekker overfor dem som er svakere enn dem selv.
Les også: Enkelthendelser
25.3.10
Apenes om datalagringsdirektivet
I den nye Personvernrapporten fra Datatilsynet er det intervju med avtroppende direktør Georg Apenes. Datalagringsdirektivet er selvsagt et av de temaene han er opptatt av.
- Jeg insisterer på at det er borgerne som skal holde øye med staten. Ikke omvendt, sier han.
- Når man først har et register med kommunikasjonsdata, kan det fort komme andre legitime interesser som vil ha innsyn. Barnevernet. Kriminalomsorgen. Utdanningsetaten. Og hvorfor skulle ikke de få tilgang? Hvorfor skal politiet ha monopol?
Han ser datalagringsdirektivet som starten på en farlig utvikling. Et vedtak vil utløse krav om tilsvarende innsamling av kunnskap og tilgjengeliggjøring på andre felt. «Totalitært svermeri» har Apenes kalt tidsånden. Man ønsker seg oversikt og opplysninger for å kunne styre mer rasjonelt. Men rasjonelt er ikke nødvendigvis det samme som fornuftig, påpeker Apenes.
Jeg ønsker å ha retten til et privatliv. Derfor har jeg signert folkets høringsuttalelse.
- Jeg insisterer på at det er borgerne som skal holde øye med staten. Ikke omvendt, sier han.
- Når man først har et register med kommunikasjonsdata, kan det fort komme andre legitime interesser som vil ha innsyn. Barnevernet. Kriminalomsorgen. Utdanningsetaten. Og hvorfor skulle ikke de få tilgang? Hvorfor skal politiet ha monopol?
Han ser datalagringsdirektivet som starten på en farlig utvikling. Et vedtak vil utløse krav om tilsvarende innsamling av kunnskap og tilgjengeliggjøring på andre felt. «Totalitært svermeri» har Apenes kalt tidsånden. Man ønsker seg oversikt og opplysninger for å kunne styre mer rasjonelt. Men rasjonelt er ikke nødvendigvis det samme som fornuftig, påpeker Apenes.
Jeg ønsker å ha retten til et privatliv. Derfor har jeg signert folkets høringsuttalelse.
Problemer etter skifte av mal?
For ikke lenge siden skiftet jeg mal på bloggen. En av bloggens lesere forteller at hun etter dette har fått opp en melding om at et script kjører som får Internet Explorer til å gå sakte og som kan føre til at programmet ikke reagerer.
Selv har jeg ikke hatt dette problemet etter at jeg skiftet mal, og også jeg bruker IE. Jeg kontaktet en annen av de faste leserne, og hun har ikke problemer med den nye malen (hun bruker Safari).
Hun som får opp denne meldingen, har ingen problemer når hun går inn på denne bloggen, som har eksakt samme mal. Jeg mistenker derfor at problemet kan ligge i at jeg i det siste har lagt inn mange videoer i bloggen. Vedkommende leser sier også at det er når hun går inn på forsiden, at hun får denne meldingen.
Jeg lurer nå på om det er flere lesere som har hatt dette problemet i det siste?
Selv har jeg ikke hatt dette problemet etter at jeg skiftet mal, og også jeg bruker IE. Jeg kontaktet en annen av de faste leserne, og hun har ikke problemer med den nye malen (hun bruker Safari).
Hun som får opp denne meldingen, har ingen problemer når hun går inn på denne bloggen, som har eksakt samme mal. Jeg mistenker derfor at problemet kan ligge i at jeg i det siste har lagt inn mange videoer i bloggen. Vedkommende leser sier også at det er når hun går inn på forsiden, at hun får denne meldingen.
Jeg lurer nå på om det er flere lesere som har hatt dette problemet i det siste?
23.3.10
Signer høringsuttalelse mot datalagringsdirektivet!
Fra nå og frem til 11. april 2010 – dagen før høringsfristen går ut – kan alle som vil signere “folkets høringsuttalelse mot datalagringsdirektivet”. Målet er å sende inn en høringsuttalelse som ikke bare får frem argumentene, men også hvor brei den folkelige motstanden mot datalagringsdirektivet er.
Signer folkets høringsuttalelse!
Les også: Hva skal lagres?
Signer folkets høringsuttalelse!
Les også: Hva skal lagres?
22.3.10
Får du to stk innlegg?
Siden jeg ikke er av de aller mest oppvakte, har jeg drevet og rotet fælt med Feedburner, og mistenker nå at jeg har klart å lage to mer eller mindre overlappende feeder.
Om man får to eks. av dette innlegget, er det fint om noen kan varsle meg, så sletter jeg den ene feeden.
Om man får to eks. av dette innlegget, er det fint om noen kan varsle meg, så sletter jeg den ene feeden.
19.3.10
Heksebrygg og galskap
Men jeg synes framstillingen var litt vel mager, så jeg vil komplettere om behandlingsmetoder i den nyere historie.
I artikkelen Ditt eget beste. Psykiatriens systemfeil siterer Cecilie Høigård fra Trond Skaftnesmos artikkel Elektrosjokk-terapien feirer 50 år (1988). Jeg siterer dem begge:
Et lite tilbakeblikk på psykiatriens metoder burde mane til varsomhet. I trettiåra fikk svært drastiske legemlige behandlingsmetoder sitt internasjonale gjennombrudd. Først kom sjokkbehandlingene: insulin- cardiazol- og elektrosjokk. Deretter lobotomien. Disse psykiatriske behandlingsmetodene hadde sine forløpere. Følgende er forøkt de siste hundre år: blodoverføring fra kalv, inntak av jernfilspon, påføring av brannsår, blødninger, skrubbsår, etsinger og overflatebyller, innpoding av skabb, inntak av skorsteinssot og oppmalte krepseklør, eddik inngnidd i hodebunnen, nedsenking i vann (dukke de syke plutselig og uten at de vet, og holde dem der en lang stund), kalde bad, varme bad, permanent sengeleie, sentrifugering med bråstopp (rotasjonsmaskin), geværskudd avfyrt på kloss hold, elektrisk strømstøt mv. Man kan forsiktigvis si at det meste er forsøkt, og det meste er også dokumentert å være effektivt.
18.3.10
Manifest Frokost med Harald Eia om Hjernevask
Manifest Frokost med Harald Eia om Hjernevask from Manifest Analyse on Vimeo.
Artikkelen Kunsten å misforstå av Hanno Sandvik.
Her er de Eia skulle ha snakket med
Twitterskole
Hvorfor bruke Twitter?
Hvorfor er Twitter annerledes?
Komme i gang.
Forstå reglene.
M.m.
15.3.10
Leger syr uten bedøvelse
I Adresseavisen har vi i det siste lest om selvskadende pasienter som blir sydd uten bedøvelse. Jeg synes det er merkelig at Legeforeningen uttaler at den ikke er kjent med at leger syr pasienter uten bedøvelse etter at de har skadet seg selv, for dette skjer flere steder enn i Trondheim.
Det omtales på blogger. Advokat Gro Hillestad Thune kom i 2008 med en bok om menneskerettigheter og psykiske lidelser, der det står at pasienter får sine sårskader behandlet uten bedøvelse, ved at de blir sydd med nål og tråd eller stiftet sammen med stiftemaskin. I 2006 skrev Hege Sjølie ved Støttesenter mot incest i Oslo i en artikkel om selvskading i Tidsskrift for psykisk helsearbeid: "Når de har selvskadet og tar kontakt med lege kan de ha opplevd å bli sydd uten bedøvelse som en form for korreks."
Se også: Intervju og bokutgivelse om selvskading
Det omtales på blogger. Advokat Gro Hillestad Thune kom i 2008 med en bok om menneskerettigheter og psykiske lidelser, der det står at pasienter får sine sårskader behandlet uten bedøvelse, ved at de blir sydd med nål og tråd eller stiftet sammen med stiftemaskin. I 2006 skrev Hege Sjølie ved Støttesenter mot incest i Oslo i en artikkel om selvskading i Tidsskrift for psykisk helsearbeid: "Når de har selvskadet og tar kontakt med lege kan de ha opplevd å bli sydd uten bedøvelse som en form for korreks."
Se også: Intervju og bokutgivelse om selvskading
Dessert er også politikk
Jeg lurer på om sorteringsmaskina hos Borgeravisen har hengt seg opp. For i det siste har alle mine blogginnlegg havnet i kategorien Samfunn & politikk.
Det har skjedd med innlegg om bloggtekniske ting, som at Blogspot har fått nye maler. Det samme med et innlegg om at Gudrun Jona tar tegneoppdrag, og et annet der jeg ba andre på nettet la være å rappe stoff fra bloggen min.
Derfor prøver jeg å finne ut hvordan sorteringsmaskina fungerer. Kanskje tenker den at blogging har stor samfunnsmessig relevans; det er jo det bloggere selv ønsketenker. Og tyveri av andres eiendom er helt klart samfunnsundergravende.
Men også posten min med oppskrift på rødvinsgelé ble plassert under Samfunn & politikk! Ligger det et klasseperspektiv til grunn, siden ikke alle har råd til å gå på Polet for å lage søndagsdessert? Eller er årsaken at alkoholen er vårt store, men skjulte samfunnsproblem?
Det har skjedd med innlegg om bloggtekniske ting, som at Blogspot har fått nye maler. Det samme med et innlegg om at Gudrun Jona tar tegneoppdrag, og et annet der jeg ba andre på nettet la være å rappe stoff fra bloggen min.
Derfor prøver jeg å finne ut hvordan sorteringsmaskina fungerer. Kanskje tenker den at blogging har stor samfunnsmessig relevans; det er jo det bloggere selv ønsketenker. Og tyveri av andres eiendom er helt klart samfunnsundergravende.
Men også posten min med oppskrift på rødvinsgelé ble plassert under Samfunn & politikk! Ligger det et klasseperspektiv til grunn, siden ikke alle har råd til å gå på Polet for å lage søndagsdessert? Eller er årsaken at alkoholen er vårt store, men skjulte samfunnsproblem?
12.3.10
Nye maler på Blogspot
Av @Soungir fikk jeg vite om masse nye maler for Blogspot:
Anne på Moseplassen har laget en bloggpost om dette. Du kan også lese om det her.
Jeg brukte litt tid på det i dag, men kunne ikke finne noe som passet til headeren min...
Anne har ellers en rekke tips for Blogspot-bloggere.
Anne på Moseplassen har laget en bloggpost om dette. Du kan også lese om det her.
Anne har ellers en rekke tips for Blogspot-bloggere.
Aksjonér for blogger på dagen for ytringsfrihet på nett!
I dag er det den internasjonale dagen for ytringsfrihet på nett. En som ikke fikk ytre seg fritt, var den egyptiske jusstudenten og bloggeren Karim Amer. Han ble fengslet i november 2006 og dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av at han hadde kritisert islam og Egypts president Mubarak på bloggen sin.
Fengslingen av Karim Amer satte presedens og representerer en trussel mot andre egyptiske bloggere, sier Amnesty. Bloggere i Egypt har spilt en stor rolle når det gjelder å avsløre menneskerettighetsbrudd, som å publisere videoer av tortur og annen mishandling utført på politistasjoner.
Send appell og krev hans løslatelse!
10.3.10
Rystende om kvinner som ikke passet inn
Fra først på 1800-tallet ble titusener av irske jenter og kvinner dømt til et liv i slaveri i vaskerier drevet av nonneordener. De var prostituerte, ugifte mødre, utviklingshemmede, alkoholikere, jenter som hadde blitt voldtatt, utsatt for incest, jenter som ble vurdert som å være for vakre eller for flørtete, og som derfor sto i fare for å «havne i synd» ved å bli seksuelt aktive.
Det ble sendt kvinner til disse vaskeriene så seint som på 1980-tallet, og det siste vaskeriet stengte ikke før i 1996. Da bodde det ennå 40 kvinner der. De skulle fortsette å bo der etter at vaskeriet stengte, for da var de så institusjonalisert at de ikke kunne ta vare på seg sjøl.
Les om den rystende historien i Klassekampen.
Peter Mullan kom i 2002 med en prisbelønt film om livet hos disse nonnene:
Et ti minutters utdrag fra filmen her.
Regissøren sier virkeligheten var enda mye verre enn filmen.
Her er intervju med en kvinne som ble plassert hos nonnene:
Det ble sendt kvinner til disse vaskeriene så seint som på 1980-tallet, og det siste vaskeriet stengte ikke før i 1996. Da bodde det ennå 40 kvinner der. De skulle fortsette å bo der etter at vaskeriet stengte, for da var de så institusjonalisert at de ikke kunne ta vare på seg sjøl.
Les om den rystende historien i Klassekampen.
Peter Mullan kom i 2002 med en prisbelønt film om livet hos disse nonnene:
Et ti minutters utdrag fra filmen her.
Regissøren sier virkeligheten var enda mye verre enn filmen.
Her er intervju med en kvinne som ble plassert hos nonnene:
- Er du ikke redd dem?
Helsetilsynet frikjenner psykiatrien for de fleste drap, leser vi. For en tid tilbake fikk jeg en mail med spørsmål om jeg ikke var redd "psykiatriske pasienter". Jeg har sjelden vært redd i det psykiatriske brukermiljøet. Men det har hendt.
For mange år siden var det en mann som fortalte at han skulle leie ut leiligheten sin. Han visste at jeg var på jakt etter et sted å bo. Derfor ble jeg med ham hjem og så på leiligheten, og sa at der kunne jeg godt tenke meg å bo. Men like før jeg skulle flytte inn overhørte jeg en telefonsamtale: "Jeg leier ut leiligheten til min forlovede, som heter Sigrun". "Hva i alle verden! Jeg er ikke din forlovede!" sa jeg. "Det gjør vel ikke noe om jeg sa det, vel!" svarte han. Jeg ble selvsagt betenkt, men siden jeg nå var forberedt på å flytte, skjøv jeg ubehaget fra meg - inntil jeg en dag kom hjem og så at et par ting han hadde latt bli stående igjen i leiligheten var borte. Jeg ringte ham og spurte hvordan i all verden han hadde kommet seg inn i leiligheten "min". Jo, han hadde ekstranøkkel. Da ble jeg engstelig, for tenk om han låste seg inn en natt mens jeg sov! I tiden før jeg fant et nytt sted å bo, ble det mye soving sammen med kjæresten.
En annen mann som jeg skjønte var forelsket i meg, ble jeg skikkelig redd en gang. Jeg vet ikke om han gikk på illegalt dop, slik det ble sagt, i tillegg til sterke psykofarmaka som preget hele hans fremtoning. I alle fall ble han av og til fryktelig aggressiv, slik at jeg ble redd for å være direkte avvisende. "Jeg har bursdag i dag", sa han en dag. "Gratulerer så mye", svarte jeg. "Derfor har jeg vært på Polet og kjøpt mye godt drikke til oss", sa han. "Oss?" undret jeg. "Ja, du kan vel bli med meg hjem og feire bursdagen min", svarte han. "Nei, det har jeg dessverre ikke tid til i dag", løy jeg. "Det var synd", sa han, "for jeg har kjøpt en ring til deg også, fordi jeg liker deg så godt, Sigrun". "Den får du spare og gi til en søt dame," sa jeg. "Men det er ingen jeg liker så godt som deg, Sigrun", var svaret. "Jeg trenger en pause fra menn nå", svarte jeg, "for jeg har nettopp avsluttet et forhold, og da trenger man alltid en tenkepause". Han var ikke fornøyd med svaret mitt og fulgte etter meg da jeg gikk til trikken. Han kjeftet og hyttet med armene, og jeg antar han var det man kaller "ustabil". "Jeg må inn her", sa jeg da vi passerte en kjolebutikk. Etter et kvarter gikk jeg ut på gata, og da var han borte.
Den tredje som gjorde meg litt engstelig, var et medlem i en brukerorganisasjon hvor jeg var kontorhjelp. Når jeg satt alene på kontoret, kunne denne mannen ringe på selv om han visste at det var utenfor tiden hvor vi offisielt hadde åpent (og var to som hadde vakt). Jeg åpnet aldri for ham, og de gangene han kom seg inn i bygningen fordi noen andre hadde sluppet ham inn, så lukket jeg aldri opp når han hamret på døra. Jeg visste at han hadde et godt øye til meg, for også når det var flere til stede haglet komplimentene, om håret mitt og jeg vet ikke hva. Det dumme med at jeg ble engstelig kontorrotte, var at heller ikke folk som hadde et virkelig ærend alltid ble sluppet inn.
Utover disse tre mennene har det ikke vært noen i brukermiljøet som jeg har vært redd for, selv om jeg kjenner svært mange med såkalt tunge diagnoser. Jeg har vært ute for enkelte ubehagelig innspåslitende mannfolk, men slike har jeg også møtt i andre, såkalt normale, sammenhenger. Fra kvinner har jeg aldri opplevd noe som har skremt meg.
For mange år siden var det en mann som fortalte at han skulle leie ut leiligheten sin. Han visste at jeg var på jakt etter et sted å bo. Derfor ble jeg med ham hjem og så på leiligheten, og sa at der kunne jeg godt tenke meg å bo. Men like før jeg skulle flytte inn overhørte jeg en telefonsamtale: "Jeg leier ut leiligheten til min forlovede, som heter Sigrun". "Hva i alle verden! Jeg er ikke din forlovede!" sa jeg. "Det gjør vel ikke noe om jeg sa det, vel!" svarte han. Jeg ble selvsagt betenkt, men siden jeg nå var forberedt på å flytte, skjøv jeg ubehaget fra meg - inntil jeg en dag kom hjem og så at et par ting han hadde latt bli stående igjen i leiligheten var borte. Jeg ringte ham og spurte hvordan i all verden han hadde kommet seg inn i leiligheten "min". Jo, han hadde ekstranøkkel. Da ble jeg engstelig, for tenk om han låste seg inn en natt mens jeg sov! I tiden før jeg fant et nytt sted å bo, ble det mye soving sammen med kjæresten.
En annen mann som jeg skjønte var forelsket i meg, ble jeg skikkelig redd en gang. Jeg vet ikke om han gikk på illegalt dop, slik det ble sagt, i tillegg til sterke psykofarmaka som preget hele hans fremtoning. I alle fall ble han av og til fryktelig aggressiv, slik at jeg ble redd for å være direkte avvisende. "Jeg har bursdag i dag", sa han en dag. "Gratulerer så mye", svarte jeg. "Derfor har jeg vært på Polet og kjøpt mye godt drikke til oss", sa han. "Oss?" undret jeg. "Ja, du kan vel bli med meg hjem og feire bursdagen min", svarte han. "Nei, det har jeg dessverre ikke tid til i dag", løy jeg. "Det var synd", sa han, "for jeg har kjøpt en ring til deg også, fordi jeg liker deg så godt, Sigrun". "Den får du spare og gi til en søt dame," sa jeg. "Men det er ingen jeg liker så godt som deg, Sigrun", var svaret. "Jeg trenger en pause fra menn nå", svarte jeg, "for jeg har nettopp avsluttet et forhold, og da trenger man alltid en tenkepause". Han var ikke fornøyd med svaret mitt og fulgte etter meg da jeg gikk til trikken. Han kjeftet og hyttet med armene, og jeg antar han var det man kaller "ustabil". "Jeg må inn her", sa jeg da vi passerte en kjolebutikk. Etter et kvarter gikk jeg ut på gata, og da var han borte.
Den tredje som gjorde meg litt engstelig, var et medlem i en brukerorganisasjon hvor jeg var kontorhjelp. Når jeg satt alene på kontoret, kunne denne mannen ringe på selv om han visste at det var utenfor tiden hvor vi offisielt hadde åpent (og var to som hadde vakt). Jeg åpnet aldri for ham, og de gangene han kom seg inn i bygningen fordi noen andre hadde sluppet ham inn, så lukket jeg aldri opp når han hamret på døra. Jeg visste at han hadde et godt øye til meg, for også når det var flere til stede haglet komplimentene, om håret mitt og jeg vet ikke hva. Det dumme med at jeg ble engstelig kontorrotte, var at heller ikke folk som hadde et virkelig ærend alltid ble sluppet inn.
Utover disse tre mennene har det ikke vært noen i brukermiljøet som jeg har vært redd for, selv om jeg kjenner svært mange med såkalt tunge diagnoser. Jeg har vært ute for enkelte ubehagelig innspåslitende mannfolk, men slike har jeg også møtt i andre, såkalt normale, sammenhenger. Fra kvinner har jeg aldri opplevd noe som har skremt meg.
9.3.10
Regjeringen varsler ny kurs
Knut Storberget, Hanne Bjurstrøm, Audun Lysbakken, Anne-Grete Strøm-Erichsen og Reidar Hjermann varsler at de vil innkalle til en pressekonferanse i nær framtid, etter at de har sett to programmer med Harald Eia på TV.
Hjermann og Lysbakken jubler over det siste programmet, der det kom fram at barn tåler alt. Riktignok nevnte en forsker at i 3-4 prosent av alle hjem blir unger skadet for livet, men hovedproblemet er jo ikke dette, men at den norske stat bruker uhorvelig mye penger på barnevern, barnehager, barneombud og barnestatsråd.
- Nå kan vi bruke disse pengene på helt andre ting, heter det i en samlet pressemelding fra regjeringen og ombudet.
Riktignok er Reidar Hjermann så lei seg at han er helt på gråten, for nå må Barneombudet legges ned. Men han er klar over at tanken bak opprettelsen av ombudet var at det skulle gjøre seg selv overflødig.
Storberget er den som kanskje er aller mest lettet:
- Jeg har tenkt og tenkt, og ligget våken mange netter fordi vi ikke har kommet i mål med voldtektssaker i rettsapparatet, sier han. Men nå når vi har skjønt at vold og overgrep ikke gjør noen ting når det går ut over barn, så har vi trukket den slutning at voksne kvinner tåler slikt veldig godt. Dermed trenger ikke volds- og voldtektsmenn å bli straffet lenger. I tillegg skal alle krisesentrene legges ned.
På barnesiden vil også straffrihet frigjøre midler.
- Selvsagt er det trist for meg at barnehusene, som var min store oppfinnelse her i livet, blir borte, sier justisministeren. Men vitenskap må seire over lidenskap.
Lysbakken og Bjurstrøm hadde opprinnelig tenkt å spørre Harald Eia hvordan arbeidsmarkedet kunne bli mer skreddersydd til å passe med arbeidstakernes kjønn. Men så kom de over den nye boken til fru Herland, og dermed var løsningen gitt:
- Vi vil ha kvinnene tilbake til hjemmet, sier Hanne Bjurstrøm, for også Herland sier at kvinneligheten ligger i genene, og at kvinnens oppgave er å være mannens slave. Når kvinnene har gått hjem, kan vi få alle NAV-brukerne meget raskt i arbeid, og vi vil spare enrorme utgifter til trygd og byråkrati med meldekort. Ja, altså de mannlige NAV-brukerne. Kvinnene får finne noen å gifte seg med, dersom de ikke allerede har klart å skaffe seg en mann.
Helse- og omsorgsministeren er like strålende fornøyd:
- Alle kvinner som nå blir hjemmeværende, skal endelig få lov til å ta seg av sine høyt elskede, demente foreldre. Vi legger derfor ned alle sykehjem. Tenk så deilig det blir i framtiden å få slippe den evinnelige sykehjemsdebatten.
Sunniva Ørstavik var også invitert med i dette samarbeidet, men var den eneste som avslo:
- Hva slags påfunn er dette? Ikke tale om at jeg legger ned mitt verv, sier hun. Jeg er inne i en meget spennende prosess i hijab-saken. Og vet du hva? Hijab-bruk ligger ikke i genene!
Hjermann og Lysbakken jubler over det siste programmet, der det kom fram at barn tåler alt. Riktignok nevnte en forsker at i 3-4 prosent av alle hjem blir unger skadet for livet, men hovedproblemet er jo ikke dette, men at den norske stat bruker uhorvelig mye penger på barnevern, barnehager, barneombud og barnestatsråd.
- Nå kan vi bruke disse pengene på helt andre ting, heter det i en samlet pressemelding fra regjeringen og ombudet.
Riktignok er Reidar Hjermann så lei seg at han er helt på gråten, for nå må Barneombudet legges ned. Men han er klar over at tanken bak opprettelsen av ombudet var at det skulle gjøre seg selv overflødig.
Storberget er den som kanskje er aller mest lettet:
- Jeg har tenkt og tenkt, og ligget våken mange netter fordi vi ikke har kommet i mål med voldtektssaker i rettsapparatet, sier han. Men nå når vi har skjønt at vold og overgrep ikke gjør noen ting når det går ut over barn, så har vi trukket den slutning at voksne kvinner tåler slikt veldig godt. Dermed trenger ikke volds- og voldtektsmenn å bli straffet lenger. I tillegg skal alle krisesentrene legges ned.
På barnesiden vil også straffrihet frigjøre midler.
- Selvsagt er det trist for meg at barnehusene, som var min store oppfinnelse her i livet, blir borte, sier justisministeren. Men vitenskap må seire over lidenskap.
Lysbakken og Bjurstrøm hadde opprinnelig tenkt å spørre Harald Eia hvordan arbeidsmarkedet kunne bli mer skreddersydd til å passe med arbeidstakernes kjønn. Men så kom de over den nye boken til fru Herland, og dermed var løsningen gitt:
- Vi vil ha kvinnene tilbake til hjemmet, sier Hanne Bjurstrøm, for også Herland sier at kvinneligheten ligger i genene, og at kvinnens oppgave er å være mannens slave. Når kvinnene har gått hjem, kan vi få alle NAV-brukerne meget raskt i arbeid, og vi vil spare enrorme utgifter til trygd og byråkrati med meldekort. Ja, altså de mannlige NAV-brukerne. Kvinnene får finne noen å gifte seg med, dersom de ikke allerede har klart å skaffe seg en mann.
Helse- og omsorgsministeren er like strålende fornøyd:
- Alle kvinner som nå blir hjemmeværende, skal endelig få lov til å ta seg av sine høyt elskede, demente foreldre. Vi legger derfor ned alle sykehjem. Tenk så deilig det blir i framtiden å få slippe den evinnelige sykehjemsdebatten.
Sunniva Ørstavik var også invitert med i dette samarbeidet, men var den eneste som avslo:
- Hva slags påfunn er dette? Ikke tale om at jeg legger ned mitt verv, sier hun. Jeg er inne i en meget spennende prosess i hijab-saken. Og vet du hva? Hijab-bruk ligger ikke i genene!
8.3.10
Seminar for forskere og helsepersonell
27. mai arranges det dagsseminar i Bergen for forskere og helsepersonell med interesse for etikk og menneskerettigheter i klinisk praksis.
Gjesteforeleser er Assoc Professor Nora Jacobson fra University of Toronto.
Arrangører er Uni helse (v/ Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin og Allmennmedisinsk forskningsenhet Bergen) og Universitetet i Bergen. Program og påmeldingsinfo er her.
Gjesteforeleser er Assoc Professor Nora Jacobson fra University of Toronto.
Arrangører er Uni helse (v/ Norsk kompetansesenter for legevaktmedisin og Allmennmedisinsk forskningsenhet Bergen) og Universitetet i Bergen. Program og påmeldingsinfo er her.
Underklassens kvinner: Ofre eller "flotte og sterke"?
Posisjonene man gjerne har snakket ut fra i prostitusjonsdebatten er at prostituerte enten er ofre eller "flotte og sterke". Som overgrepsoffer kan jeg kjenne igjen definisjonskampen om hvorvidt en er offer eller "flott og sterk". Da jeg sendte en mail til en politiker som skrev mye om såkalt offermentalitet og svakhet, spurte jeg ham om han mente at incestofre er svake mennesker. Nei da, beroliget han meg, de er sterke, de. Å, sa jeg, er det det du kaller posttraumatiske plager: styrke?
Slik kategorisering bidrar til at mange opplever det som ydmykende å "være" offer, for en vil jo gjerne tro at en selv også kan være både litt flott og sterk, i det minste av og til. En konsekvens av stigmatiseringen av offeret, samt at mange (overgreps-)ofre de facto havner i en klientrolle, er at det legges sterke føringer i å ta avstand fra offerbetegnelsen. Brukere/klienter ved noen sentre som yter hjelp får lære at de ikke "er" ofre. Bare det å ta o-ordet i sin munn, er forbudt.
Ved andre hjelpetiltak greier en ikke å forholde seg til at ofre også kan være "flotte og sterke". For å legitimere virksomheten kan det settes i gang kurs eller terapi for at klientene skal bli flotte og sterke. Jeg var bruker ved et slikt senter som hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg kraftig på, fordi jeg ikke følte meg uverdig som overgrepsoffer. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg for lengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning der. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte (alle politisk korrekte kvinner) ga slipp på noe av sin.
På bakgrunn av erfaringer jeg har fra miljøer som jobber med "problematiske" mennesker, setter jeg spørsmålstegn ved hvor representativt det som kalles klientperspektivet, egentlig er blant prostituerte. Jeg opplevde i alle fall ikke at klientperspektivet var noe genuint nedenfraperspektiv, men snarere en refleks av det som kunne rommes i en klientrolle, eller det de som talte på vegne av klientene mente var klientenes behov.
Klientlojaliteten "oppover" kan dessuten bli veldig sterk. Som marginalisert lærer en å vise takknemlighet når noen bryr seg.
Slik kategorisering bidrar til at mange opplever det som ydmykende å "være" offer, for en vil jo gjerne tro at en selv også kan være både litt flott og sterk, i det minste av og til. En konsekvens av stigmatiseringen av offeret, samt at mange (overgreps-)ofre de facto havner i en klientrolle, er at det legges sterke føringer i å ta avstand fra offerbetegnelsen. Brukere/klienter ved noen sentre som yter hjelp får lære at de ikke "er" ofre. Bare det å ta o-ordet i sin munn, er forbudt.
Ved andre hjelpetiltak greier en ikke å forholde seg til at ofre også kan være "flotte og sterke". For å legitimere virksomheten kan det settes i gang kurs eller terapi for at klientene skal bli flotte og sterke. Jeg var bruker ved et slikt senter som hadde som slagord "Ta tilbake makten og verdigheten!" Dette protesterte jeg kraftig på, fordi jeg ikke følte meg uverdig som overgrepsoffer. For det første fordi det ikke var jeg som hadde handlet uverdig, og for det andre fordi vi ifølge menneskerettighetene alle har den samme, iboende verdighet. Hva angikk å "ta tilbake makten", hadde jeg for lengst etterlyst empowerment og brukermedvirkning der. Så jeg gjentok at siden brukermedvirkning er et relasjonelt begrep, kunne brukerne bare ta tilbake makten om de ansatte (alle politisk korrekte kvinner) ga slipp på noe av sin.
På bakgrunn av erfaringer jeg har fra miljøer som jobber med "problematiske" mennesker, setter jeg spørsmålstegn ved hvor representativt det som kalles klientperspektivet, egentlig er blant prostituerte. Jeg opplevde i alle fall ikke at klientperspektivet var noe genuint nedenfraperspektiv, men snarere en refleks av det som kunne rommes i en klientrolle, eller det de som talte på vegne av klientene mente var klientenes behov.
Klientlojaliteten "oppover" kan dessuten bli veldig sterk. Som marginalisert lærer en å vise takknemlighet når noen bryr seg.
7.3.10
Vil du skrive på 0803-bloggen?
Kjenner du til 0803-bloggen?
0803-bloggen er en gruppeblogg - og med femårsjubileum i år - hvor alle som ønsker kan melde seg på og skrive innlegg knyttet til feminisme og kvinnedagen. Bortsett fra dette overordnede temakravet er tema, form og sjanger fritt.
Har du lyst til å skrive?
Retningslinjene for bloggen er her. Du sender en mail til null8null3@gmail.com, med ønsket nick/brukernavn og URL til bloggen/hjemmesiden din. Bloggen er åpen t.o.m. onsdag 10. mars.
0803-bloggen er en gruppeblogg - og med femårsjubileum i år - hvor alle som ønsker kan melde seg på og skrive innlegg knyttet til feminisme og kvinnedagen. Bortsett fra dette overordnede temakravet er tema, form og sjanger fritt.
Har du lyst til å skrive?
Retningslinjene for bloggen er her. Du sender en mail til null8null3@gmail.com, med ønsket nick/brukernavn og URL til bloggen/hjemmesiden din. Bloggen er åpen t.o.m. onsdag 10. mars.
Gjesteblogger: Aktiv og passiv vold
Av Jørgen Lund
Phd i kunsthistorie
Wencke Mühleisens tekst i Klassekampen 22. februar med utgangspunkt i Karl Ove Knausgårds Min kamp, om ansvarsfraskrivelse og ”passiv kvinnelig vold”, er ytterst betimelig. Den mor som ikke gjør noe for å stoppe vold og overgrep mot barna, kan ikke kalles kjærlig og forståelsesfull, selv om vi rett som det er faktisk er så virkelighetsfjerne. Knausgårds idealisering av moren er snarere regelen enn unntaket. Men det trengs en vesentlig tilførsel.
”Den maskuline voldens synlighet gjør oss blind for passiv kvinnelig aksept”, sier Mühleisen meget presist. Men samtidig skriver hun seg inn i en språkbruk og et sett av forestillinger som selv deltar i ansvarsfraskrivelsen. Det dreier seg om begrepskoblinger av velkjent og i og for seg velbegrunnet slag: På den ene siden kvinnelig, aksept og svik, og på den andre siden maskulin, aggresjon, fysisk og overgrep. Men selve det massive tradisjonsbånd mellom begrepene mor, kvinne og passivitet er og blir et bidrag til tåkeleggingen av kvinners aktive vold.
Mødre har slått og slår, ikke få, men mange. Mødre smekker på fingrene, mødre rister knøttsmå mennesker. Mødre dreper. Mühleisens tekst påstår overhodet ikke at det ikke er slik. Men hun lar begreper og konnotasjoner som i praksis er idealiserende og tåkeleggende, passere uanfektet. Den virkelig farlige moren er ikke hun som ser bort, men hun som slår. Den nesten universelle redselen for å ta dette faktum inn over seg, ligger bak den virkelig farlige vanen med å se bort. Den som snakker åpent med venner om temaet, og den som våger å lytte til folks modige barndomsberetninger på nettfora, vet at aktiv kvinnelig vold er vanlig. Det vi trenger er bare å se og huske.
Dagens offentlige bevissthet vil fremdeles oppfatte formuleringen ”voldelig mor” som tilløp til selvmotsigelse, mens å si ”voldelig far” i grunnen bare er å gå i detaljer. Problemet er overhodet ikke at dette skulle være urettferdig overfor far, men at vi dermed forviser mange som har konkrete erfaringer med mors vold til ensomhet, skam og fortrengning. Mühleisen påpeker at det trengs et språkarbeid. Men å la dette være opp til kunsten og romanen, er å fortsette å se bort.
Det er ingen tvil om at den tradisjonelle mannsrollen stiller krav om større nærhet til vold enn kvinnerollen, og at ”gutteverdier” fremdeles har affinitet til brutalitet. Gjennomsnittlig har også en mann større kapasitet for mekanisk ødeleggelse enn en kvinne. Men for å nærme oss temaet vold mot barn, nødvendig både for barnas skyld og for barnet i oss voksne, må vi rett og slett gå til barndomsrealiteten, det å være liten. Det vil si å være avhengig av og prisgitt de store. Det eneste som teller i denne sammenhengen, er den absolutte forskjellen mellom voksenkropp og barnekropp, et proporsjonalt rått parti. Og dette er fullstendig ukjønnet.
Når en mor griper barnets arm så hardt at det verker, har hun brukt sin fysiske styrke til å skremme barnet. Hvis vi fortsetter å si at slike handlinger er noe andre gjør, overlater vi barnet til seg selv. Å innrømme dette, har ingenting å gjøre med bagatellisering av menns vold. En slik refleksmessig tanke er i seg selv en svært typisk realitetsflukt. Innrømmelsen innebærer derimot blant annet at samfunnets langvarige slit for å innrømme menns vold som vold bærer frukter.
Både individuelt og kollektivt utløser én sannhet den neste. Knausgårds skriving om faren er først og fremst et eksempel på at vi nå endelig begynner å lette på tabuet mot å anklage foreldre. I den grad det omsider blir gangbart, ikke lenger bare å kritisere menn og mannsrollen, men å si sannheten om far, er heldigvis neste kapittel gitt. Men selve forutsigbarheten er så alvorlig at det ikke er tidspunktet for å briljere og foreslå veddemål.
Innlegget ble refusert av Klassekampen. Også publisert på 0803-bloggen.
Phd i kunsthistorie
Wencke Mühleisens tekst i Klassekampen 22. februar med utgangspunkt i Karl Ove Knausgårds Min kamp, om ansvarsfraskrivelse og ”passiv kvinnelig vold”, er ytterst betimelig. Den mor som ikke gjør noe for å stoppe vold og overgrep mot barna, kan ikke kalles kjærlig og forståelsesfull, selv om vi rett som det er faktisk er så virkelighetsfjerne. Knausgårds idealisering av moren er snarere regelen enn unntaket. Men det trengs en vesentlig tilførsel.
”Den maskuline voldens synlighet gjør oss blind for passiv kvinnelig aksept”, sier Mühleisen meget presist. Men samtidig skriver hun seg inn i en språkbruk og et sett av forestillinger som selv deltar i ansvarsfraskrivelsen. Det dreier seg om begrepskoblinger av velkjent og i og for seg velbegrunnet slag: På den ene siden kvinnelig, aksept og svik, og på den andre siden maskulin, aggresjon, fysisk og overgrep. Men selve det massive tradisjonsbånd mellom begrepene mor, kvinne og passivitet er og blir et bidrag til tåkeleggingen av kvinners aktive vold.
Mødre har slått og slår, ikke få, men mange. Mødre smekker på fingrene, mødre rister knøttsmå mennesker. Mødre dreper. Mühleisens tekst påstår overhodet ikke at det ikke er slik. Men hun lar begreper og konnotasjoner som i praksis er idealiserende og tåkeleggende, passere uanfektet. Den virkelig farlige moren er ikke hun som ser bort, men hun som slår. Den nesten universelle redselen for å ta dette faktum inn over seg, ligger bak den virkelig farlige vanen med å se bort. Den som snakker åpent med venner om temaet, og den som våger å lytte til folks modige barndomsberetninger på nettfora, vet at aktiv kvinnelig vold er vanlig. Det vi trenger er bare å se og huske.
Dagens offentlige bevissthet vil fremdeles oppfatte formuleringen ”voldelig mor” som tilløp til selvmotsigelse, mens å si ”voldelig far” i grunnen bare er å gå i detaljer. Problemet er overhodet ikke at dette skulle være urettferdig overfor far, men at vi dermed forviser mange som har konkrete erfaringer med mors vold til ensomhet, skam og fortrengning. Mühleisen påpeker at det trengs et språkarbeid. Men å la dette være opp til kunsten og romanen, er å fortsette å se bort.
Det er ingen tvil om at den tradisjonelle mannsrollen stiller krav om større nærhet til vold enn kvinnerollen, og at ”gutteverdier” fremdeles har affinitet til brutalitet. Gjennomsnittlig har også en mann større kapasitet for mekanisk ødeleggelse enn en kvinne. Men for å nærme oss temaet vold mot barn, nødvendig både for barnas skyld og for barnet i oss voksne, må vi rett og slett gå til barndomsrealiteten, det å være liten. Det vil si å være avhengig av og prisgitt de store. Det eneste som teller i denne sammenhengen, er den absolutte forskjellen mellom voksenkropp og barnekropp, et proporsjonalt rått parti. Og dette er fullstendig ukjønnet.
Når en mor griper barnets arm så hardt at det verker, har hun brukt sin fysiske styrke til å skremme barnet. Hvis vi fortsetter å si at slike handlinger er noe andre gjør, overlater vi barnet til seg selv. Å innrømme dette, har ingenting å gjøre med bagatellisering av menns vold. En slik refleksmessig tanke er i seg selv en svært typisk realitetsflukt. Innrømmelsen innebærer derimot blant annet at samfunnets langvarige slit for å innrømme menns vold som vold bærer frukter.
Både individuelt og kollektivt utløser én sannhet den neste. Knausgårds skriving om faren er først og fremst et eksempel på at vi nå endelig begynner å lette på tabuet mot å anklage foreldre. I den grad det omsider blir gangbart, ikke lenger bare å kritisere menn og mannsrollen, men å si sannheten om far, er heldigvis neste kapittel gitt. Men selve forutsigbarheten er så alvorlig at det ikke er tidspunktet for å briljere og foreslå veddemål.
Innlegget ble refusert av Klassekampen. Også publisert på 0803-bloggen.
5.3.10
Forsker Ragnfrid Kogstad om menneskerettigheter og psykiatri
"Protecting mental health clients' dignity - the importance of legal control"
Users of mental health services as well as other people have the right to express their needs, influence their treatment and be regarded as equal participants in society.
The gap between public values and clients' experiences has been noted by the Council of Europe, as well as by the European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, which monitors the protection of human rights in Europe.
Factors which may influence attitude and treatment of mental health clients:
• Definitions of otherness
In several health service settings, a culture has developed which dictates that mental health clients may be treated differently from somatic clients, and ethical principles may be applied differently.
• Reductionist explanations
The way contextual factors such as economy and social situation influence mental illness is often overlooked. Causes outside the individual may then be localized inside the person.
• Broad professional credentials
Professionals traditionally take action on behalf of these clients, while their subjective needs and opinions are overlooked.
The analysis of clients' narratives verifies the existence of a gap between human rights' aims and clients' experiences in several settings. There is a lack of safeguards against infringement. Infringement has substantial consequences in both the short and long term, and it becomes embedded in people's minds and influences the quality of their lives. Hundreds of reflective, detailed and consistent stories told by clients about situations in which they were not listened to or granted credibility provide documented evidence of a mental health service system marked by a lack of responsiveness towards people who are more than able to express themselves.
Mental health clients experience infringements that cannot be explained without reference to their status as clients in a system which, based on judgments from medical experts, has a legitimate right to ignore clients' voices as well as their fundamental human rights.
To bring about changes, recommendations and practices should be harmonized with the new UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities.
Users of mental health services as well as other people have the right to express their needs, influence their treatment and be regarded as equal participants in society.
The gap between public values and clients' experiences has been noted by the Council of Europe, as well as by the European Committee for the Prevention of Torture and Inhuman or Degrading Treatment or Punishment, which monitors the protection of human rights in Europe.
Factors which may influence attitude and treatment of mental health clients:
• Definitions of otherness
In several health service settings, a culture has developed which dictates that mental health clients may be treated differently from somatic clients, and ethical principles may be applied differently.
• Reductionist explanations
The way contextual factors such as economy and social situation influence mental illness is often overlooked. Causes outside the individual may then be localized inside the person.
• Broad professional credentials
Professionals traditionally take action on behalf of these clients, while their subjective needs and opinions are overlooked.
The analysis of clients' narratives verifies the existence of a gap between human rights' aims and clients' experiences in several settings. There is a lack of safeguards against infringement. Infringement has substantial consequences in both the short and long term, and it becomes embedded in people's minds and influences the quality of their lives. Hundreds of reflective, detailed and consistent stories told by clients about situations in which they were not listened to or granted credibility provide documented evidence of a mental health service system marked by a lack of responsiveness towards people who are more than able to express themselves.
Mental health clients experience infringements that cannot be explained without reference to their status as clients in a system which, based on judgments from medical experts, has a legitimate right to ignore clients' voices as well as their fundamental human rights.
To bring about changes, recommendations and practices should be harmonized with the new UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities.
Nei til kartlegging av alle barnehagebarn
Oddbjørn Evenshaug anbefaler på sin blogg alle om å slutte seg til et opprop mot regjeringens planer om å kartlegge språkferdighetene til alle landets treåringer, en politikk som hevdes å true det beste i den norske barnehagetradisjonen: det helhetlige synet på lek og læring og synet på barn som hele mennesker.
Oppropet er her.
Oppropet er her.
3.3.10
Stoffskiftesykdom
Du er tjuefem år. Du gruer deg til å gå på jobb. Jobben støtter deg ikke. De synes du har mistet grepet. Sjefen mobber deg fordi du er sykmeldt. Alt blir et mareritt. To år senere, med dette bak deg: terapi, mistet jobb og masse medisiner du ikke skulle fått, innser du selv at dette er fysisk, dette handler ikke om psyke. Da først tar legen prøver som viser at du har lavt stoffskifte.
0803-bloggen
0803-bloggen
2.3.10
Gjesteblogger: Traume og voksen hodepine
Av Jørgen Lund
Phd i kunsthistorie
Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 20. februar advarer mot å la den nye oppmerksomheten om kjønnslemlestelse stigmatisere og spre myter om de voksne kvinnene som har vært utsatt for dette. De må ikke betraktes som lemlestede ”freaks”. Ulsteins velmenende ærend blir i praksis til bagatellisering av systematisk og institusjonalisert traumatisering av barn.
Ifølge Ulstein er det ubalansert når kjønnslemlestelse gjøres til kjempetema mens vi knapt hever øyenbrynene når vi hører om plastisk kirurgi hos voksne. Angivelig er dette et misforhold som krenker de kvinnene som har vært utsatt for det Utstein beskriver som fjerning av bare litt av et kjønnsorgan. Som kjent har bagatellisering alltid vært en primær motreaksjon mot opprulling av overgrepshistorier. Men å sammenligne skjæring i småbarns genitalier under tvang med rike voksnes frivillige fiksing på utseendet, er ikke bare bagatellisering, det er hån. Det vi inntil nylig kalte ”rituell omskjæring” kan ikke omdefineres til et voksenproblem uten at man samtidig fortsetter å sende det lidende barn ut i kulden. Saken droppes da av bekymring for mulig hodepine blant de voksne. Denne taktikken er en klassisk invertering, ikke ulikt det å være mann og bråke om det krenkende i statistikk som viser at de fleste seksuelle overgripere er menn.
Ulstein vil nyansere forholdet til kjønnslemlestelse. Derfor trekker hun fram at handlingen enkelte steder fungerer som ”markering av kvinnelig kraft og makt”. Er det kvinnelig kraft å skade småjenter? Hvis vi lar dagens kanoniske sentenser, for eksempel om ”søstersolidaritet”, veie tyngre enn barnas rettssikkerhet, gjør vi oss blinde for en skjebne som er felles for kjønnene, uansett om den fysiske skaden ved ”omskjæring” er størst hos jenter. Problemet er at vi den dag i dag fortsetter å mane fram ”ekte kvinnelighet” og ”skikkelige mannfolk” ved å herse med neste generasjon. Mekanismen fungerer omtrent slik: Hvis mor og far er ute av stand til å håndtere sine liv på en ansvarlig og voksen måte, og for eksempel riste av seg trange kjønnsroller de ikke kan leve opp til, forsøker de som regel å tukte og ”kultivere” sitt kjønn gjennom barnas kropper.
En åpenbart traumatiserende måte å gjøre dette på, som nå heldigvis er forbudt mange steder, er kjønnslemlestelse. Her manifesteres mandighet fysisk som en glatt, enhetlig stang; kvinnelighet som et hull, eller som et usynlig intet som skal sprenges opp av stangen. Å dreie fokus bort fra denne morbide kjernen, for å dyrke den evinnelige diskursen om krenkede voksengrupper, glatter over det enkelte barns ensomme katastrofe, der de fysiske sår bare er traumets synlige overflate.
Ulstein bekymrer seg om at voksne med bestemte ytre kjennetegn kan mene seg krenket når de tenker på at andre kanskje tror de er ”freaks” som ikke kan ha noe sexliv. Mener hun at vi skal tie om fakta, når behovet er desperat for at fakta endelig skal slå inn? Det er det som trengs for at bare ”tradisjonsbærerne” som utsetter barn for slikt kan omtales med skjellsordet ”freak”. Angivelig hensynsfull taushet viker unna den avgrunn som barndomstraumer er. Da flykter vi samtidig fra det presserende faktum at ikke bare ”kulturenes” offentlige tradering av elendighet, men også tradering i moderne privathjem, er en primær kilde til senere overgrep, blind vold, rusavhengighet og psykisk undergang, for eksempel ekstremisme.
Gutter og jenter må straks få like sterkt rettsvern mot fysiske angrep på kjønnsorganene. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen har skrevet: ”De livredde guttene får koplet maskulinitet og kjønnsmakt inn sammen med smerten”. Skremmende lite kreativitet skal til for å parafrasere setningen slik at den passer for jentebarna. Den ”kraft” og de ”dyder” som formidles gjennom overgrep, må vi høylydt betakke oss for. Jeg vet ikke om jeg respekterer ”religiøse” og ”nasjonale følelser” her, men som bidrag til forståelsen av voldsmiljøer er det neppe irrelevant å nevne: Begge parter i den aggressivitet som foregår mellom USA og islamister, kommer fra kulturer der det helt fram til i dag har vært vanlig med rutinemessig skading av guttebarns penis.
Phd i kunsthistorie
Hege Ulsteins kommentar i Dagsavisen 20. februar advarer mot å la den nye oppmerksomheten om kjønnslemlestelse stigmatisere og spre myter om de voksne kvinnene som har vært utsatt for dette. De må ikke betraktes som lemlestede ”freaks”. Ulsteins velmenende ærend blir i praksis til bagatellisering av systematisk og institusjonalisert traumatisering av barn.
Ifølge Ulstein er det ubalansert når kjønnslemlestelse gjøres til kjempetema mens vi knapt hever øyenbrynene når vi hører om plastisk kirurgi hos voksne. Angivelig er dette et misforhold som krenker de kvinnene som har vært utsatt for det Utstein beskriver som fjerning av bare litt av et kjønnsorgan. Som kjent har bagatellisering alltid vært en primær motreaksjon mot opprulling av overgrepshistorier. Men å sammenligne skjæring i småbarns genitalier under tvang med rike voksnes frivillige fiksing på utseendet, er ikke bare bagatellisering, det er hån. Det vi inntil nylig kalte ”rituell omskjæring” kan ikke omdefineres til et voksenproblem uten at man samtidig fortsetter å sende det lidende barn ut i kulden. Saken droppes da av bekymring for mulig hodepine blant de voksne. Denne taktikken er en klassisk invertering, ikke ulikt det å være mann og bråke om det krenkende i statistikk som viser at de fleste seksuelle overgripere er menn.
Ulstein vil nyansere forholdet til kjønnslemlestelse. Derfor trekker hun fram at handlingen enkelte steder fungerer som ”markering av kvinnelig kraft og makt”. Er det kvinnelig kraft å skade småjenter? Hvis vi lar dagens kanoniske sentenser, for eksempel om ”søstersolidaritet”, veie tyngre enn barnas rettssikkerhet, gjør vi oss blinde for en skjebne som er felles for kjønnene, uansett om den fysiske skaden ved ”omskjæring” er størst hos jenter. Problemet er at vi den dag i dag fortsetter å mane fram ”ekte kvinnelighet” og ”skikkelige mannfolk” ved å herse med neste generasjon. Mekanismen fungerer omtrent slik: Hvis mor og far er ute av stand til å håndtere sine liv på en ansvarlig og voksen måte, og for eksempel riste av seg trange kjønnsroller de ikke kan leve opp til, forsøker de som regel å tukte og ”kultivere” sitt kjønn gjennom barnas kropper.
En åpenbart traumatiserende måte å gjøre dette på, som nå heldigvis er forbudt mange steder, er kjønnslemlestelse. Her manifesteres mandighet fysisk som en glatt, enhetlig stang; kvinnelighet som et hull, eller som et usynlig intet som skal sprenges opp av stangen. Å dreie fokus bort fra denne morbide kjernen, for å dyrke den evinnelige diskursen om krenkede voksengrupper, glatter over det enkelte barns ensomme katastrofe, der de fysiske sår bare er traumets synlige overflate.
Ulstein bekymrer seg om at voksne med bestemte ytre kjennetegn kan mene seg krenket når de tenker på at andre kanskje tror de er ”freaks” som ikke kan ha noe sexliv. Mener hun at vi skal tie om fakta, når behovet er desperat for at fakta endelig skal slå inn? Det er det som trengs for at bare ”tradisjonsbærerne” som utsetter barn for slikt kan omtales med skjellsordet ”freak”. Angivelig hensynsfull taushet viker unna den avgrunn som barndomstraumer er. Da flykter vi samtidig fra det presserende faktum at ikke bare ”kulturenes” offentlige tradering av elendighet, men også tradering i moderne privathjem, er en primær kilde til senere overgrep, blind vold, rusavhengighet og psykisk undergang, for eksempel ekstremisme.
Gutter og jenter må straks få like sterkt rettsvern mot fysiske angrep på kjønnsorganene. Kjønnsforsker Jørgen Lorentzen har skrevet: ”De livredde guttene får koplet maskulinitet og kjønnsmakt inn sammen med smerten”. Skremmende lite kreativitet skal til for å parafrasere setningen slik at den passer for jentebarna. Den ”kraft” og de ”dyder” som formidles gjennom overgrep, må vi høylydt betakke oss for. Jeg vet ikke om jeg respekterer ”religiøse” og ”nasjonale følelser” her, men som bidrag til forståelsen av voldsmiljøer er det neppe irrelevant å nevne: Begge parter i den aggressivitet som foregår mellom USA og islamister, kommer fra kulturer der det helt fram til i dag har vært vanlig med rutinemessig skading av guttebarns penis.
1.3.10
Guðrún Jónas tegnefabrikk
Guðrún Jóna, som har laget headeren min, tar imot tegneoppdrag. Så ønsker du deg ny header på bloggen din eller kanskje en tegning av favorittungen, så kan du bestille det her.
Fagfolk avkledd
TV 2 tar opp undersøkelsen om psykiatrisk tvang som for et år siden ble presentert av Norsk psykiatrisk forening sammen med Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, der det tilsynelatende kom fram at flertallet av et representativt utvalg av befolkningen sa ja til omfattende bruk av tvang overfor psykisk lidende.
Jeg satte meg umiddelbart ned og skrev et kritisk innlegg til Klassekampen om denne såkalte undersøkelsen, men utrolig nok trykket de det ikke. Utrolig, fordi det ikke var dårligere enn mye annet jeg har fått på trykk og viktigere enn prostitusjon og annet jeg har skrevet om. Jeg regner med at de rett og slett ikke fant meg like troverdig som fagfolkene bak undersøkelsen. Det er et ikke ukjent fenomen fra sosiologien at det viktigste for å bli trodd ikke er hva som sies, men hvem som sier det. Men professor Frank Aarebrot kritiserer undersøkelsen i TV 2 sitt intervju, og han befinner seg i alle fall høyt i troverdighetshierarkiet.
Jeg blogget to poster om undersøkelsen da den ble offentliggjort. Jeg påpekte at tittelen var Holdning til psykisk helsevern og bruk av tvangsbehandling, mens det i realiteten ble spurt om tvungen undersøkelse/innleggelse. Ingen typer tvangsbehandling var nevnt; ikke ett ord om sterke medikamenter eller om tvangsmidler. Spørsmålene om tvang var tvang mot medmennesker, ikke mot respondentene selv.
Respondentene ble ikke blitt spurt om hva de tenkte om tvangens traumefremkallende virkning. Dersom de hadde blitt spurt om de ville vært enige i at en seksuelt misbrukt søster hadde fått dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre henne et nytt traume, er det ikke sikkert at de ville ha svart ja til tvang. En stor andel innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn, og det ble ikke berørt i undersøkelsen. Menneskerettighetene ble ikke engang nevnt!
Bare halvparten av de spurte mente kompetansen hos helsepersonellet er god eller svært god. Likevel ville de altså ha tvangsinnleggelse på sykehus hvor dette helsepersonellet jobber. Er dette pålitelige svar?
Respondentene ble ikke spurt om de kjente lovverket før de avga sine svar. De færreste nordmenn vet hvilke kriterier som ligger til grunn for tvangsinnleggelser. Mange tror man må være farlig for seg selv eller andre for å bli utsatt for psykiatriens tvang. Også journalister, inkludert NTB, som presenterte undersøkelsen, viste seg å tro det. De var rene mikrofonstativ for Psykiaterforeningen, selv om pressens selvforståelse er at den er vaktbikkje når det gjelder overgrep mot mannen i gata. Selv Aftenpostens erfarne journalist Anne Hafstad gikk i baret.
Journalister burde stilt spørsmål ved hvorfor Psykologforeningen uttalte at de ønsket å beholde behandlingskriteriet, når de tre år tidligere mente at man burde vurdere å fjerne det. Da undersøkelsen ble presentert, sa psykologene: "Det er gledelig å se at en så stor del av befolkningen slutter opp om den lovgivning vi har for psykisk helsevern." Snakk om schizofreni!
Nå sier foreningen sammen med Sykepleierforbundet til TV 2 at de ble misbrukt av psykiaterne. Denne offerrollen kler dem dårlig. De burde hatt integritet nok til å trekke seg fra samarbeidet. Gjennom kontakter i miljøet fikk jeg vite i fjor vinter at de var klar over at de spilte for galleriet da undersøkelsen ble presentert. Det er svært alvorlig at de som skal hjelpe mennesker med deres livsproblemer, kan gå så til de grader på akkord med egen moral.
Tidspunktet for denne undersøkelsen var heller ikke tilfeldig. Den ble foretatt mens et utvalg arbeidet med behandlingskriteriet. Jeg er kjent med at representanter for Norsk psykiatrisk forening ville ha med undersøkelsen i rapporten som utvalget kom med i fjor sommer!
Det er synd at pressen ikke var våken og bevisst sitt ansvar da undersøkelsen ble presentert i fjor, men jeg håper i det minste at de kan få seg en vekker. Det er svært gledelig at TV 2 nå avkler fagfolk som er mer opptatt av egen makt og prestisje enn av menneskene de er satt til å hjelpe.
Oppdatering 03.01.:
Psykologforeningen presiserer om TV2-innslag
TV 2 endrer artikkelen
Jeg satte meg umiddelbart ned og skrev et kritisk innlegg til Klassekampen om denne såkalte undersøkelsen, men utrolig nok trykket de det ikke. Utrolig, fordi det ikke var dårligere enn mye annet jeg har fått på trykk og viktigere enn prostitusjon og annet jeg har skrevet om. Jeg regner med at de rett og slett ikke fant meg like troverdig som fagfolkene bak undersøkelsen. Det er et ikke ukjent fenomen fra sosiologien at det viktigste for å bli trodd ikke er hva som sies, men hvem som sier det. Men professor Frank Aarebrot kritiserer undersøkelsen i TV 2 sitt intervju, og han befinner seg i alle fall høyt i troverdighetshierarkiet.
Jeg blogget to poster om undersøkelsen da den ble offentliggjort. Jeg påpekte at tittelen var Holdning til psykisk helsevern og bruk av tvangsbehandling, mens det i realiteten ble spurt om tvungen undersøkelse/innleggelse. Ingen typer tvangsbehandling var nevnt; ikke ett ord om sterke medikamenter eller om tvangsmidler. Spørsmålene om tvang var tvang mot medmennesker, ikke mot respondentene selv.
Respondentene ble ikke blitt spurt om hva de tenkte om tvangens traumefremkallende virkning. Dersom de hadde blitt spurt om de ville vært enige i at en seksuelt misbrukt søster hadde fått dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre henne et nytt traume, er det ikke sikkert at de ville ha svart ja til tvang. En stor andel innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn, og det ble ikke berørt i undersøkelsen. Menneskerettighetene ble ikke engang nevnt!
Bare halvparten av de spurte mente kompetansen hos helsepersonellet er god eller svært god. Likevel ville de altså ha tvangsinnleggelse på sykehus hvor dette helsepersonellet jobber. Er dette pålitelige svar?
Respondentene ble ikke spurt om de kjente lovverket før de avga sine svar. De færreste nordmenn vet hvilke kriterier som ligger til grunn for tvangsinnleggelser. Mange tror man må være farlig for seg selv eller andre for å bli utsatt for psykiatriens tvang. Også journalister, inkludert NTB, som presenterte undersøkelsen, viste seg å tro det. De var rene mikrofonstativ for Psykiaterforeningen, selv om pressens selvforståelse er at den er vaktbikkje når det gjelder overgrep mot mannen i gata. Selv Aftenpostens erfarne journalist Anne Hafstad gikk i baret.
Journalister burde stilt spørsmål ved hvorfor Psykologforeningen uttalte at de ønsket å beholde behandlingskriteriet, når de tre år tidligere mente at man burde vurdere å fjerne det. Da undersøkelsen ble presentert, sa psykologene: "Det er gledelig å se at en så stor del av befolkningen slutter opp om den lovgivning vi har for psykisk helsevern." Snakk om schizofreni!
Nå sier foreningen sammen med Sykepleierforbundet til TV 2 at de ble misbrukt av psykiaterne. Denne offerrollen kler dem dårlig. De burde hatt integritet nok til å trekke seg fra samarbeidet. Gjennom kontakter i miljøet fikk jeg vite i fjor vinter at de var klar over at de spilte for galleriet da undersøkelsen ble presentert. Det er svært alvorlig at de som skal hjelpe mennesker med deres livsproblemer, kan gå så til de grader på akkord med egen moral.
Tidspunktet for denne undersøkelsen var heller ikke tilfeldig. Den ble foretatt mens et utvalg arbeidet med behandlingskriteriet. Jeg er kjent med at representanter for Norsk psykiatrisk forening ville ha med undersøkelsen i rapporten som utvalget kom med i fjor sommer!
Det er synd at pressen ikke var våken og bevisst sitt ansvar da undersøkelsen ble presentert i fjor, men jeg håper i det minste at de kan få seg en vekker. Det er svært gledelig at TV 2 nå avkler fagfolk som er mer opptatt av egen makt og prestisje enn av menneskene de er satt til å hjelpe.
Oppdatering 03.01.:
Psykologforeningen presiserer om TV2-innslag
TV 2 endrer artikkelen
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner