Ikke gal nok for psykiatrisk legevakt

I går ble jeg, for annen gang på halvannen uke, så dårlig at jeg måtte til lege. Forrige uke sendte legevakten meg på sykehus.

Jeg takler ikke å være syk, mer presist at noen gjør noe med kroppen min. Innvendig føler jeg at jeg går helt i oppløsning. I dag ba jeg derfor om å få snakke med psykiatrisk legevakt, som holder til på samme sted. Men jeg er tydeligvis ikke gal nok. Sykepleieren ville ikke la meg komme inn der. Hun sa at jeg i stedet kunne dra til voldtektsmottaket, som også er i samme bygg, for der kunne jeg få rådgivning. Rådgivning! Jeg er da ikke nylig blitt voldtatt. Det var psykisk helsehjelp jeg trengte.

Det overrasket meg veldig at jeg liksom ikke hadde det vondt nok til å slippe inn. "En psykiater kan ikke gjøre noe i denne situasjonen", sa sykepleieren. "Jo, det kan han, det", sa jeg, "dersom han er en dyktig terapeut". Men nei, jeg fikk ikke.

Jeg antar den egentlige grunnen er at de har registrert bloggen min på PC-en, fordi jeg skriver så mye stygt om psykiatere og sånn. Og når de taster inn navnet mitt, går alarmen, og det blinker i rødt på skjermen. Siden jeg ikke finner noen annen fornuftig forklaring, så er det nok sånn det henger sammen.

- Bryter fortielsens sirkel

Uansett graden av biografisk korrekthet, er Knausgård med Min kamp mer ansvarlig og modig enn de fleste av oss, og bryter fortielsens sirkel. Det dreier seg om å snakke om realitetene, ikke bare om det Karl Ove har gjort, men – det viktigste, og forutsetningen for nettopp å kunne dette – det faren gjorde mot ham da han var liten.

Har du lest Karl Ove Knausgårds Min kamp? Ph.d. i kunsthistorie Jørgen Lund har et innlegg i dagens Morgenbladet som kan vekke interesse hos noen blogglesere.

Nei til kors og hijab!

For halvannen uke siden sendte jeg en e-post til Likestillings- og diskrimineringsombudet angående religiøse symboler i politiet, om at det kan være belastende for publikum som har vært utsatt for overgrep eller undertrykking i religionens navn.

I "svaret" som kom i dag, skrev rådgiver Schreiber:

Vedlagt følger to linker til høringsuttalelse og uttalelse når det gjelder vårt standpunkt til hijab i politiet og domstolen.

Likestillings- og diskrimineringsombudets høringsuttalelse til domstolsadministrasjonen: http://www.ldo.no/no/Aktuelt/Ombudet-mener/Horingsuttalelser1/Arkiv/2010/Bruk-av-religiost-og-politisk-betingede-plagg-og-symboler-i-domstolene/

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse til justisdepartementet: http://www.ldo.no/Documents/hijabuttalelse.pdf

Der står det ingen verdens ting om mitt tema.

Heldigvis vet jeg via bekjentskaper litt om lesevanene til vårt nye Likestillings- og diskrimineringsombud. Så jeg sendte et innlegg til bladet Sinn & Samfunn:

Nei til kors og hijab!

Likestillings- og diskrimineringsombudet ønsker å tillate at politiet ifører seg religiøse markører. Det forundrer meg, tatt i betraktning at politiet ikke bare skal fakke tyver, men også hjelpe mennesker som har det vondt. En del mennesker som kontakter politiet har erfaringer av overgrep og undertrykking i religionens navn, og kan ha blitt påført betydelige psykososiale funksjonsnedsettelser.

Da jeg var barn, ble jeg i over ti år utsatt for seksuelle og fysiske overgrep med bibelsk legitimering, samtidig som overgriper offisielt hevdet at sex utenfor ekteskapet var synd. De forferdelige opplevelsene som ble knyttet til Gud, førte til at jeg opplevde Gud som ond. Jeg trodde at Gud ville overgrepene, til tross for at han da mente at jeg var syndig. Selv som voksen klarte jeg dårlig å være i rom med kristne symboler uten å gå i stykker innvendig.

Mange med slike erfaringer kontakter politiet i en relativt tidlig fase av rehabiliteringsprosessen, og har ikke fått bearbeidet traumene verken psykologisk eller religiøst. Teologen Helene Horsfjord, som har skrevet spesialoppgave om kvinners gudsbilde etter seksuelle overgrep, sier at selv om det har gått lang tid siden overgrepene stoppet, skal det ofte lite til før skyld-, skam-, underlegenhets- og avmaktsopplevelsen gjenopplives hvis man ikke har fått bearbeidet sin skadete religiøsitet. Når Gud og religiøsitet blandes sammen med skyldfølelse, så blir skyldfølelsen noe langt mer enn uten religiøs "innblanding".

At mange ikke har skjønt alvoret ved å blande religiøsitet inn i rollen som profesjonell hjelper, kom til gagns til syne for to år siden, da det ble ytret ønske om hijab-bruk for psykologer. Psykolog- og politiyrket har jo det til felles at dets utøvere både griper inn i menneskers personlige liv og har med mennesker i nød å gjøre. Det er mangel på profesjonalitet om yrkesutøveren flagger personlig overbevisning og verdisyn i slike yrker. Jeg blir skremt over enkeltes mangel på bevissthet om hvem sine behov som skal være relevant i slike møter mellom profesjon og borger.

Til slutt: Hvorfor skal religion behandles som noe helt for seg selv, som trenger beskyttelse og særrettigheter? Jeg slutter meg til professor i religionshistorie Anne Stensvold, som sier mye ville vært vunnet dersom man betraktet religioner som det de er: en type interesseorganisasjoner i et demokratisk samfunn.

Aksjon for ikke-psykotisk tvangsinnlagt på Ullevål

Urgent human rights alert!
Free Leiv Hodne from Ulleval Hospital Psychiatric Institution in Norway!
David W. Oaks

A 29-year-old man is being held in a psychiatric institution in Norway against his will. The chair of We Shall Overcome (WSO) together with MindFreedom International, has issued an urgent human rights alert, saying the way he is being treated is endangering his life and well being. There is an easy way for you to speak out via the web.

Leiv Hodne, 29 years old, is being held against his will in a closed psychiatric ward in Ulleval Hospital, Oslo, Norway.

Leiv is denied necessary help to eat and drink.

"Help me before they kill me!" Leiv wrote in a message to WSO on Thurs., 21 January 2010.

He is not suicidal -- he wants to live.

He does not have anorexia -- he wants to eat, and eat enough when only accommodated to do so.
He has never been a threat or danger to anyone else.

He was totally without food and liquid for more than nine days, because he was not provided with necessary help to eat and drink, and has lost more than 11.5 kilos (more than 25 pounds) in this period. This created a life-threatening situation.

Monday, 25 January 2010, the hospital finally gave him nutrition and water intravenously to prevent total dehydration, that could very shortly have led to his death.

However, this situation is created by the hospital itself.
Leiv is not a threat to his own life or health. He was eating and drinking on a daily basis and was in good physical health until he was forcefully committed on Friday, 15 January 2010. Leiv's problem is deep anxiety in certain situations, and he has been diagnosed with OCD (obsessive compulsive disorder).

The accommodation he needs to be able to drink, is to be walked to a nearby cafeteria on the hospital area, where he can get drinks from a dispenser. This he is denied, leaving him in a situation depending on nutrition through a needle, a situation created by the hospital.

This is not help or care, this is inhuman treatment and a human-right violation.
Leiv is deprived of his liberty. He has restrictions in communication with the world outside the hospital, and his freedom of speech has been limited. He is denied all visitation from his family and friends. He is denied reasonable accommodation that he needs to eat and drink.

Leiv Hodne was forcefully committed Friday, 15 January 2010, without legal grounds. At that time he was in normal physical shape and well nourished, even though his life situation was rather difficult.

Six and a half month ago Leiv was forcefully committed for the first time, and because of a similar situation to the one he is in today, he ran away from the hospital. For 16 days he and his father were on the run in Sweden, until he was brought back to the hospital by Swedish police. Leiv had done nothing wrong, except asking for help with his problems from the healthcare system.

After this experience Leiv has been very afraid of psychiatry, and that they again would use force against him, leaving him and his father basically alone to cope with the problems, without any aid from the healthcare system. Even in this difficult situation Leiv was calm and focused on finding solutions to his problems.

On Friday, 15 January 2010, Leiv Hodne was again forcefully committed without legal grounds. He was retrieved by the police while sleeping in a hotel room, without there being any acute danger to his life or health.

Leiv has clearly stated that this is not what he wants. This does not help him, it destroys him. As one cannot possibly help a person that is claustrophobic by forcefully and against his will locking him up in a closed room, this cannot help Leiv with his problems, but only gives him deeper traumatic wounds. Everyone who knows Leiv, including his doctor, sees that this harms him.

"Let me fight this cause outside with my pen and my speech, not being a martyr locked up in here," said Leiv in a phone call from the hospital ward.

You can help Leiv to get his freedom back.
~~~~~~~~~~~~
* * * ACTION * * * ACTION * * * ACTION * * *
Please e-mail the Norwegian minister of health, Anne-Grethe Strøm-Erichsen, about Leiv Hodne.

Sample message, though your own words are best:
"Leiv Hodne has a right to respect for his human rights. He has a right to liberty. According to a human rights alert, he has broken no law. He has a right to get his basic needs for food and water. Leiv must be released from Ulleval Hospital Psychiatric Institution in Norway immediately!

Use this web form to directly contact the Ministry of Health in Norway: http://bit.ly/norway-health
If possible, please e-mail a copy of your comments to We Shall Overcome at: post@wso.no
WSO may show some of these comments to Leiv to keep up his morale.

On behalf of Leiv Hodne:
Mette Ellingsdalen
Chair, We Shall Overcome (WSO), Norway
http://www.wso.no

MindFreedom International http://www.mindfreedom.org

Blogging og integritet

Ingen av oss tror på alt vi leser på nettet, heller ikke i blogger. Da jeg før jul kom over en blogg angivelig skrevet av to prostituerte kvinner, syntes jeg den ikke virket troverdig. Fordi jeg selv er kvinne, har jeg rett og slett vanskelig for å tro på at en ung kvinne debuterer seksuelt med en horekunde, slik jeg leste der.

Når det gjelder ordentlige profesjonelle, har jeg derimot forventninger. Om jeg leser noe advokat Jon Wessel-Aas blogger om datalagringsdirektivet og menneskerettighetskonvensjonen, så tar jeg det som en selvfølge både at han vet hva han skriver om og at han mener det han skriver. Jeg forventer at han har faglig integritet (det har han da også, jeg bare bruker ham som eksempel her).

Men så viser det seg altså at også en fagperson kan jukse. Og siden det handler om helse, stigmatisering og å ta fra folk håpet, blir jeg opprørt. Det gjelder bloggposten Terapiresistente psykiatriske pasienter, som er skrevet av en lege. Eller kanskje er han bare en fiktiv lege, en skikkelig jukse-lege. Hva vet jeg?

Vedkommende skrev om umulige pasienter, som ikke kan oppnå bedring. Bloggeren klarte å overbevise Sonitus - vi bygger jo livet på tillit, inntil vi erfarer det motsatte - og innlegget er lest av mange, som nå altså har fått "kunnskaper" om håpløse pasienter. Noen lesere, som selv har fått en diagnose, er kanskje blitt fratatt håpet om å få det bedre.

Bloggerens angivelige søster skriver nå i en kommentar etter masse kritikk i kommentarfeltet, og i blogg fra en vi vet er en ekte lege:

Jeg opplever ikke at beskrivelsen av de med alvorlige ustabile personlighetsforstyrrelser som en tilstand som min bror nøvendigvis går god for. Han er ikke psykiater. Derimot var denne beskrivelsen klippet ut av en mail som min far fikk da han tok kontakt med en tilfeldig behandler jeg hadde under en innleggelse, hvor han ba om en forklaring på en helt spesiell episode som skjedde under en av mine nylige innleggelser.

Vedkommende angivelige lege hadde altså bare klippet noe fra en mail som hans far hadde fått, og vi kan liksom ikke regne med at han selv skal stå for det han skriver i bloggen. Selv om det er tre dager siden innlegget ble publisert, har han heller ikke svart på en eneste kommentar.

Jeg håper jeg slipper å møte en sånn lege neste gang jeg er syk.

Nærhet hjelper mot fordommer

Mange sykepleierstudenter har få erfaringer med psykiske lidelser før de starter i psykiatrisk praksis.

De har med seg forestillinger om denne verden som ikke stemmer overens med virkeligheten. Det kommer klart fram at mange ser på pasienter med psykiske lidelser som annerledes enn «oss vanlige», og annerledes enn andre pasientgrupper de har møtt i tidligere praktiske studier. Noen ser på psykiatriske pasienter som uforutsigbare, truende, farlige, utilnærmelige. Mennesker med psykiske lidelser sees på som en egen befolkningsgruppe med andre (og mer negative) egenskaper enn den befolkningsgruppen som studenten selv tilhører. Stereotypiene florerer, og konsekvensen er at noen er redde og gruer seg til å gå i praksis. Etter hvert endrer studentene oppfatning. Mange blir klar over at det bildet de hadde dannet seg på forhånd var preget av mangelfull kunnskap og påfølgende forutinntatthet. De ser selv at de var styrt av fordommer og at fordommene hindret mulighetene for å kunne kommunisere med pasienter på en hensiktsmessig måte. Pasienter oppfattes etter hvert som «vanlige» mennesker med vanlige ønsker og mål.

Forskningsartikkel

Alt for leserne?

Da jeg leste artikkelen Den usynlige om en svært ensom, navngitt manns liv og død i Dagbladet Magasinet 23. januar, stilte jeg meg spørsmålet: Er det etisk riktig å utlevere en vanlig borgers lidelse uten samtykke fra vedkommende, og selv om personen er død?

Det samme spørsmålet måtte jeg stille da A-magasinet i 2008 publiserte artikkelen I glemselens rike om yngre demente. Sykdomsforløpet var kommet så langt at de ikke hadde mulighet til å gi sitt samtykke til å bli eksponert i full offentlighet. I dette tilfellet hadde journalisten samarbeidet med kommunen, ledelsen ved sykehjemmet og de pårørende, og sistnevnte hadde godkjent artikkelen, men det fins ingen garanti for at de pårørende og sykehjemsbeboeren hadde felles interesser og ville sett likt på eksponeringen.

På Twitter opplevde jeg begeistring for Dagbladets artikkel. Kan den skyldes at leserne synes de får "utvidet horisonten" gjennom å lese om elendighet som de tror de ikke vil få oppleve selv? Hvordan liker leseren tanken på å skulle bli gjenstand for samme oppmerksomhet, dersom livet tok en uventet vending og endte i fortvilelse?

Det fins mer enn nok smerte i livet til mange levende og oppegående mennesker som selv kan si ja eller nei til å bli omtalt offentlig, og som kan være med og bestemme hvordan et fenomen eller et livsløp skal forstås og presenteres. De fleste mennesker ønsker selv å ha det siste ordet om sitt eget liv.

Oppdatering: Olav Brostrup Müller: End of Story

Ingen kommentar

En avis intervjuet meg fordi jeg var kritisk til måten en stiftelse drev et senter mot overgrep på, etter at jeg og andre brukere ikke hadde kommet noen vei med kritikken vår overfor ledelsen.

Etter at journalisten hadde intervjuet meg, kontaktet avisen senteret for at de skulle få anledning til å imøtegå påstandene mine.

Lederen for senteret avsluttet et lengre intervju med avisen med å si at de ikke ville kommentere saken.

Avisen hadde da i to dager vært i kontakt med den daglige lederen for å gi senteret anledning til å svare på påstandene. Et langt stykke ute i intervjuet andre dagen, trakk lederen tilbake det hun hadde sagt - og det hun hadde spurt journalisten om. Hun ba om å få påstandene og spørsmålene tilsendt skriftlig i stedet, med tanke på skriftlig svar som redegjorde for senterets arbeid, men som ikke kommenterte klienten (altså meg).

Idet spørsmålene skulle oversendes, ringte lederen tilbake til journalisten. Hun ville ikke ha noe tilsendt likevel. Hun ville heller ikke ha spørsmålene opplest på nytt. Nå var følgende hennes eneste offisielle uttalelse:

- Vi kan ikke kommentere enkeltmenneskers forhold til senteret. Men vi forteller gjerne om hvordan vi arbeider. Men dette må skje i en annen sammenheng. Vi ønsker åpenhet om dette.

Avisen spurte blant annet om hvordan senteret jobbet, og om påstandene stemte med virkeligheten. Den spurte om klientene fikk være subjekt i prosessen sin, og om senteret ønsket kontroll og underordning.

Dette ville altså daglig leder ikke svare på.

Men det som står med svart skrift, kom på trykk.

Sjokkert over Aftenposten

Jeg fikk helt sjokk da jeg leste noe om Virrvarr og Aftenposten i Beates bloggpost Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?

Den er en kommentar til journalist Kristin Stoltenbergs artikkel Full åpenhet i A-magasinet.

Denne saken har gjort meg mer bevisst på en ting:

Jeg har noen ganger fått mailer fra andre bloggere/twitrere med konkrete spørsmål om privatlivet mitt, og som på en eller annen måte har med bakgrunnen min å gjøre. Det har vært ganske ubehagelig, men jeg har følt at det var uhøflig å ikke svare på spørsmål. Heretter kommer jeg imidlertid ikke til å besvare spørsmål om privatlivet mitt, men bare om ting jeg har tanker og meninger om.

Mer demonisering

Nok et eksempel på demonisering av "personlighetsforstyrrede", fra en lege som blogger: Terapiresistente psykiatriske pasienter.

OPPDATERING: Behandlingsresistens og psykisk helse, Bloggpost av en annen lege(spesialist).

Se også:
"Terapiresistent"
Krenkelse som hjelp

Jesus var barn av sin tid

Teolog og tidligere misjonsprest Øyvind M. Eide sier til Bergens Tidende at eksorsismer kan føre til alvorlig psykisk skade. Og at det teologiske fundamentet er uholdbart. Han har jobbet teologisk med bibelmateriale om sykdomsforståelsen på Jesu tid.

- Alle typer psykisk lidelse ble på den tiden sett på som demonbesettelse. Omfattende dokumentasjon viser at man ikke hadde begreper om psykiske lidelser i antikken, sier Eide.

Han sier Jesus opererte innenfor sin tids medisinforståelse.

- Jesus ble jo menneske. Han kunne ikke gå rundt med vår tids forståelse av sykdom.

- Jesus driver for eksempel ut ånder fra en kvinne som ser ut til å ha vært revmatisk og en gutt som ser ut til å ha hatt epilepsi. I antikken trodde man feber skyldes demoner. Spesielt malaria opptrer jo i anfall, og fører tidvis til delirium.

- Men de som påstår de er bibeltro driver ikke ut ånder av malariasyke eller revmatikere i dag. Det viser at de leser tekstene selektivt og unngår dermed å ta opp de teologiske spørsmål som reises i møte med Bibelens sykdomsforståelse.

Han mener demonutdrivere i dag bygger på den samme forståelsen av demonologi som ble anvendt under hekseprosessene på 15-1600-tallet.

Samtidig kunne en katolsk eksorsist fortelle til A-magasinet før jul at mange foretrekker å være besatte framfor å bli ansett som gale:

- Det kan virke absurd, men ofte foretrekker folk å tro de er besatt av demoner enn å måtte søke behandling av en lege. Jeg forteller dem alltid: "Hør, det er bedre å være gal enn besatt!".

Offentlighet og klasse

Det at offentligheten tillater det såkalte private språket, åpner rommet for flere grupper og stemmer. For det er tross alt slik at noen behersker det analytiske og perspektivrike språket bedre enn andre. Skillet mellom det private og det personlige har ofte et klassemessig aspekt som kritikerne ser bort fra.

Det er derfor en stor demokratisk gevinst at så mange kommunikasjonsmåter slipper til, det være seg av banalt, trivielt eller følelsesmessig slag. Også slike erfaringer kan ha relevans for det samfunnsmessige, og si noe vesentlig om hvordan vi innretter livene våre.

Og for dere som er redde for at det analytiske språket skal bli fortrengt: Slapp av. Vi har trolig aldri hatt et så pluralisert og mangefasettert medielandskap som nå. Ordet intimitetstyranniet har derfor utspilt sin rolle.

Unn Conradi Andersen i Dagbladet Magasinet.

Se også: Full åpenhet

Mennesker som er feilvarer

For overraskende mange er negative personlighetstrekk så omfattende at de defineres som personlighetsforstyrrelser.

Det som gjør personlighetsforstyrrelsesbegrepet annerledes og mer sensitivt enn andre i psykiatrien, er at det i bunn og grunn ikke dreier som om noe man har, men om noe man er.
Noe må det være med mennesker som ikke handler som andre. Vi forundres, irriteres eller til og med sjokkeres.

Spaltist, psykiater og avdelingsoverlege Anders Gaasland i artikkelen For en personlighet! i Morgenbladet* 8. januar. Uthevelsene er gjort her.

Ikke ett ord om traumer. Og ikke ett ord om at traumerelaterte diagnoser ofte kan brukes i stedet for "personlighetsforstyrrelse" - dersom psykiateren eller psykologen vil.

Siden Gaasland utelater traumer, synes han antakelig det er helt i orden at samfunnet stempler barn som det sviktet mens de var små, med nedsettende merkelapper når de blir store.

Se også:
Kommentar i en annen blogg: Det er slett ikke alltid at diagnostiseringen har vært god nok eller uansett har noe konstruktivt for seg. Når man så kommer til en behandler eller avdeling med en ferdig diagnose, så fungere denne nærmest som et astrologisk stjernetegn, man blir tolket ut ifra diagnosen. Alle tenkelige årsaker til pasientens handlingsmåter blir innskrenket til å passe inn i symptombildet tilhørende diagnosen. Mange forklaringer går dermed tapt. Og pasienten vil følgelig ikke oppleve behandlingen som konstruktiv.
Krenkelse som hjelp

* Tilgjengelig på nett kun for abonnenter.

Styrke eller svakhet

Skildringer av psykisk lidelse i Alf Prøysens debutbok, het en artikkel i Legeforeningens tidsskrift i 2005. Tre av novellene i denne Prøysen-boken handler om mennesker som utvikler psykiske lidelser. De tre er kvinner, og de heter alle Karen.

Artikkelen drøfter de tre tilfellene på bakgrunn av psykodynamisk teori, men også ut fra alternative fortolkninger, altså uten et psykiatrisk perspektiv.

I "Et steg for langt" treffer vi den første Karen.

Psykiatrisk perspektiv
Prøysen forteller om utviklingen av en psykose hos Karen, og han beskriver forhold som kan ha vært med på å utløse den.

Hun utvikler tegn på en depresjon, blir irritabel og isolerer seg. Fremdeles har hun virkelighetssansen i behold, hun har ikke gjort noe galt. Men under lurer likevel skyldfølelsen og skammen.

Til slutt bryter hun helt sammen. En kveld går hun rundt i bygda. Hun er ustelt, skriker og ler. Nå skal hun brenne opp både stua hun bor i, og Aksel med, forteller hun til skrekkslagne bygdefolk som da ringer etter doktoren.

Alternativt perspektiv
Vi kan også lese «Et steg for langt» uten et psykiatrisk eller psykodynamisk perspektiv. Når Karen trekker seg tilbake og isolerer seg, trenger ikke det være tegn på en depresjon. Det kan være et bevisst valg.

Det kan ses som et tegn på Karens styrke og mot at hun på slutten går rundt og skriker ut sin fortvilelse mot det sosiale presset i bygdemiljøet.

Hva som er styrke og hva som er svakhet, avhenger av fortolkning. Det vil vel også gjelde i forhold til fenomenet åpenhet om det såkalt private i det offentlige rom, som helgens A-magasinet skriver om.

Tenk det, Hedda!

- Professor Christie! Stopp!
- Hva er det? Hvem er du og hva er det du vil? Hedda venter på meg med middagen, så jeg må skynde meg hjem.
- Nei, vent! Jeg vil intervjue deg til bloggen min.
- Bloggen? Jeg vet ikke hvem Bloggen er. Og jeg er lei av intervjuer. Hele mitt liv er jeg blitt intervjuet. Sist i fredagens Morgenbladet.
- Det var nettopp på grunn av intervjuet i Morgenbladet jeg stoppet deg. Du serverer sprøyt når du kommer med en flik sannhet, for så å late som om den er en allmenn sannhet.
- Si meg, hva var galt i det intervjuet?
- Det tøvet som du har gjentatt siden 1952 om at nærhet og blikk er det som skal til for å få bukt med vold og overgrep.
- Det stemmer det, skjønner du.
- Det gjør det ikke. De verste og mest langvarige overgrepene skjer i familien, der man har konstant nærhet og møter hverandres blikk.
- Er du så sikker på det? Jeg har riktignok ikke drevet feltarbeid under pågående overgrep, men min hypotese er at ofre for familievold er noen svake skapninger som ikke tør å se overgriperen i øynene. Jeg har lest noe psykiater Skårderud skrev om skam, om at de svake ofrene lider av en sykelig skam. Og skam vet vi jo gjør at man ikke tør å møte blikket til den andre. Så jeg er temmelig overbevist om at fordi ofrene viker med blikket, i stedet for å være modige og stå opp for seg selv og møte utøverens blikk, så får utøveren aldri mulighet til å se hva han har forvoldt.
- Nei, vet du hva, prof...
- Jo, jeg er sikker på at det er sånn det er. Jeg er lei av å høre om alle disse som inntar offerrollen i stedet for å ta tak i livet sitt.
- "Å ta tak i livet sitt" er altså å se på overgriperen under overgrepet?
- Ja, da ville han øyeblikkelig stoppet overgrepet.
- Dette er det verste akademiske erkesludderet jeg har hørt! Du kan da ikke forlange at ....
- Jeg forlanger ingen ting, jeg. Jeg bare påpeker hva som er mest effektivt for å stoppe overgrep. Du kan kalle det evidensbasert kriminalitetsbekjempelse, selv om kriminalitet i realiteten ikke finnes.
- Tror du at små barn som utsettes for overgrep, klarer å skjule øynene sine hele tiden? Jeg prøvde å ikke vise hvor vondt det var for meg da jeg ble krenket som barn. Det var for at overgriperen ikke skulle se hvor stor makt vedkommende hadde over meg. Jeg laget meg et helt uttrykksløst ansikt. Helt tomt var det.
- Ja, se der! Du stoppet ham altså ikke. Det er så typisk!
- Professor, man skal også overleve psykisk. Derfor beskytter man sin indre kjerne så godt man kan. Barn, som er helt utlevert til voksne, har ingen annen måte å beskytte seg på. Så lenge det ikke fins krisesentre for barn ...
- Mennesket har ingen kjerne. Vi er akkurat som løken ...
- Snakk for dæ sjøl!
- Er du trønder?
- Ja. Men hva har det med saken å gjøre?
- Jeg hørte plutselig ... Du har en stemme som minner sterkt om Liv Ullmanns.
- Ja da. Det har jeg hørt tusen ganger. Men dessverre har jeg altså ikke hennes skuespillertalent. Og det er det du forventer av folk som utsettes for overgrep: De skal forstille seg, late som om de slett ikke er i ekstrem avmakt, men skal tvert imot ha som oppgave å være terapeut for overgriperen, og hjelpe ham ved å hypnotisere ham med blikket. Du er gal, Christie! Vet du det? Klin kokos! Og en ting til: Sadister ... sadister nyter å se lidelsen i den andres blikk. Den trigger dem til enda mer faenskap.
- Sier du det? Vet du, akkurat det har jeg faktisk aldri tenkt over. Men da må jeg jo justere teorien min likevel! Er du sikker? Helt sikker?
- Ja, 100 prosent sikker. Der får du en nøtt å knekke, professor.
- Men hva vil journalistene si? Jeg har jo i 58 år hevdet at ...
- Si du har drevet banebrytende feltarbeid og nå har tilført kriminologien noe helt nytt, gjennom antropologisk metode brukt på offererfaringer. Ja, for ellers er det jo nesten utelukkende forbryterne dere kriminologer bryr dere om. Dette vil du få pris og medalje for, Christie. Skynd deg nå, du begynner å dra på årene. Vis dem at aldrende professorer også er nytenkende!
- Oj, hvilken dag! Hvilken herlig dag! Nå blir Hedda glad. Tenk at dette skulle vederfares meg! Ja, tenk det, Hedda!
- Adjø, professor Christie.

En bok om kjærlighet

Foto: Guillaume Paumier/Wikimedia Commons

En bok som merkelig nok ikke har blitt trukket inn i debatten om aktiv dødshjelp av dødshjelpmotstanderne, er Døden nær av den franske psykologen og psykoanalytikeren Marie de Hennezel. Den burde vært midt i blinken for dem som sier de vil ha aktiv livshjelp.

Forfatteren jobbet i flere år ved en avdeling for palliativt syke i Paris, og beskriver i boken egne erfaringer og opplevelser som psykolog og ledsager for døende pasienter.

I går var det premiere på teaterversjonen av boken på Den Nationale Scene. Bergens Tidende kaller forestillingen "Vakkert om livet før døden".

Da jeg leste boken, gjorde den til skamme min forestilling om hvordan en bok om døden må være. Den er et paradoks av en bok: Den handler jo om døden og døende mennesker, men den bejubler livet. Institusjonens credo er at mennesker er fullt levende helt til de er fysisk døde - en kontrast til hvordan gamle, syke og døende kan behandles i vår kultur, der mange er sosialt døde lenge før den fysiske død inntreffer. I forbindelse med at boken ble oversatt til norsk, skrev Bergens Tidende:

Selv om også de Hennezel snakker om hvordan livsfylde kan fjerne litt av angsten før døden, er det avgjørende likevel at døden ikke trenger være ensom: Hun understreker gang på gang hvor viktig det er for den døende (som i aller høyeste grad er en levende) med menneskelighet, samhold, forening med andre i møtet med døden.
(29.03.97)

Den menneskelige varme som preger dette sykehuset blir nesten en fysisk opplevelse for leseren, som forstår at jo, virkelig omsorg er mulig også når den er profesjonell og utøves på institusjon. Fordi jeg vokste opp som foreldreløs i eksistensiell forstand og derfor har følt et stort og sterkt behov for omsorg, treffer kanskje denne boken meg på en spesiell måte. Men siden den også er en umåtelig vakker bok, vil den egne seg for alle som setter pris på det gode i livet.

François Mitterrand, som selv hadde kreft, har skrevet forord til boken.

Videoklipp fra stykket

Forfatterens hjemmeside (på fransk)

Full åpenhet

Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv. Noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholdet til partneren sin, skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overraskende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter.

-- Man kan bli totalt utleverende fordi grenser er noe man ikke vet så mye om. Og da kan man komme i skade for å invitere folket inn i sitt soverom og baderom. Det mener jeg er et sterkt tegn på at noe er gått i stykker, sier Anna Luise Kirkengen.

Samtidig er det en tendens i tiden til at kjente mennesker forteller om personlige ting for å fjerne tabuer. Det mener Kirkengen i og for seg er positivt fordi det handler om å tilkjennegi at man ikke vil bidra til å opprettholde fortielser, tabuer eller stigmatisering.

-- Å stå frem med overgrepshistorien er én ting, men hva med de andre private historiene? Det finnes for eksempel endel bloggere som slipper leserne tett innpå livet. Hvor skal man sette grensen?

Artikkel i A-magasinet.

OPPDATERING: Les dette: Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?

Se også: Offentlighet og klasse

Uten håp?

- I den klassiske behandlingen forventes det ikke at den overgrepsutsatte har forutsetninger til å etablere positive seksuelle relasjoner, leser jeg.

Stemmer det? Hvorfor sier da ikke behandlerne det rett ut til klientene, så de vet hva de har å forholde seg til?

Er det en slik innstilling som gjør at terapeuter kan oppmuntre til promiskuitet?

Jeg ble kvalm da jeg leste i journalen min:

Klienten ble med en mann som hun traff ute på byen hjem. Hun fant ham svært attraktiv, og de flørtet, men hun ville ikke ligge med ham. Det virker som om det stoppet opp før det kom til samleie.

Idiot! Jeg ville ikke ha noe one-night-stand med ham, og det hadde helt andre grunner enn at jeg "stoppet opp" seksuelt. Jeg bare prøvde å være fornuftig - og det burde vel heller blitt ansett som noe positivt?

En mannlig psykolog og jeg forbandt antakelig det å bli med noen hjem fra fest med litt ulike ting.

Pass opp for "psykiatrikritikere"!

Jeg satt og pratet med min bekjente Erik, som fortalte at han hadde litt kontakt med terapeut Olsen. De hadde blant annet vært ute og spist middag sammen. Olsen er offentlig godkjent helsearbeider og driver egen terapipraksis.

Mange har satt pris på Olsens utspill i den offentlige debatten, for Olsen er kritisk til en del av den psykiatriske praksis. Olsen fikk fort en høy stjerne blant psykiatrikritiske brukere og eksbrukere.

- Ja, Olsens kritikk er betimelig, sa jeg til Erik, selv om jeg slett ikke har sans for alt Olsen skriver om terapi. Jeg lurer på om ikke Olsens synspunkter kan ha noe med private erfaringer å gjøre.

- Private erfaringer? Hva mener du? undret Erik.

- Vet du ikke at Olsen har et barn med store problemer? spurte jeg.

Nei, det visste ikke Erik. Og han lovte å ikke bringe dette videre til noen. Men det var nettopp det han gjorde. Han fortalte det til Olsen selv. Olsen reagerte på dette som om jeg hadde ønsket å sverte, noe som overhodet ikke hadde vært i mine tanker. Jeg mener, man snakker faktisk av og til om folks problemer uten å ha noen intensjoner om å skade.

Olsen ble så rasende for at jeg hadde sagt dette til Erik, at jeg ble uthengt som gal. Ja, ikke bare jeg, men hele det kritiske brukermiljøet jeg var del av. "Mange der er schizofrene", skrev Olsen i en mail til Erik. Erik skrev ut mailen til meg, og den oste av forakt overfor folk med psykiske vansker.

Jeg fortalte det videre bare til Anne, som var en felles bekjent av Olsen og meg. Hun ble sjokkert over Olsens sterke reaksjon, men la til at hun selv syntes Olsen ble for mye forgudet for sine psykiatrikritiske synspunkter.

Litt tidligere var det en annen psykiatrikritisk terapeut vi fikk slite med. Den behandleren fikk også en høy stjerne hos mange, men ingen av oss visste hva slags terapi vedkommende bedrev. Terapeuten virket veldig all-right inntil det skulle ordnes opp i en konflikt, og da trodde jeg vedkommende bare hadde en dårlig dag.

Det viste seg imidlertid at terapeuten var ganske spesiell. Vedkommende skrev i journalen til folk som gikk, eller hadde gått, i terapi etter å ha truffet dem i helt andre settinger enn i terapirommet. Noen av terapitimene foregikk på kafé, tydeligvis uten tanke på taushetsplikten. Klienter fra privatpraksisen ble invitert inn i miljøet vårt, slik at vi på den måten skjønte at de gikk i terapi. En av oss ble lagt for hat og terapeuten begynte regelrett trakassering av vedkommende. Senere fikk vi vite at terapeuten på den tiden var i Helsetilsynets søkelys.

Vi har også opplevd en psykiatrikritisk behandler som har brutt taushetsplikten, ved å viderebringe helseopplysninger om en av oss som behandleren hadde kontakt med. Og en til som brøt taushetsplikten, var en som min venninne Hilde begynte i terapi hos. Hilde og jeg traff terapeuten på et psykiatrimøte, hvor vedkommende holdt et psykiatrikritisk foredrag. Hilde fortalte at hun var deprimert. "Ring meg", sa terapeuten, "for jeg har ledig time". Det var en del ting Hilde reagerte på, blant annet at terapeuten pirket borti gudstroen hennes. Hilde og jeg delte leilighet på den tiden, og en dag ringte terapeuten mens Hilde var ute og begynte å diskutere hennes helse med meg! Begge disse var autorisert helsepersonell.

Jeg er overbevist om at ikke alle som kontakter det psykiatrikritiske miljøet, gjør det av rent uegennyttige og idealistiske grunner. Både autorisert helsepersonell uten avtale med det offentlige, og alternativbehandlere som tilbyr alt fra håranalyse til Hawaii-massasje, kan ha rent økonomiske motiver. Godkjent helsepersonell kan søke tilhengere og klienter fordi de driver litt kontroversiell behandling. Pågangen fra alternativbransjen er enorm.

Det er all grunn til å vise samme sunne kritiske sans overfor folk som kan gi uttrykk for samme mening som en selv har, som overfor dem en pleier å identifisere som meningsmotstandere.

Vil ha åpenhet om personlig overbevisning

Likestillings- og diskrimineringsombudet har bestemt at religionen skal få bedre kår i Norge. Ørsta Vik minner om at religionsfiendtlighetens tid forlengst er forbi.

- Nå lever vi med religionens gjenkomst og kulturens refortrylling, påpeker hun. Det er på tide at vi tar farvel med 70-tallet.

Hun sier at det ikke lenger er noen skam å være religiøs, og at skambekjempelse er noe hun har jobbet med i årevis, sist som generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

På spørsmålet om hun ser for seg en adgang til å forkynne sin tro ved hjelp av skaut, luer, buttons osv i flere yrker enn politi- og dommeryrket, svarer hun et ubetinget ja.

- Blant annet skal alle helsearbeidere nå få flagge egen religiøse overbevisning. Det skal bli slutt på at de skjuler ideologien sin bak vitenskapelige floskler.

Vi har også kontaktet blogger Sigrun Tømmerås, som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvilke syn som gjemmer seg bak profesjonelle masker. Bloggeren sier det er flott at pasientene skal få vite hva de går til om de tar kontakt med for eksempel en psykolog. Og hun går enda lenger enn Ørsta Vik:

- Jeg vil ha en bekjennelsesplikt inn i helsevesenet, sier hun. Alt personell skal være pliktig i å vise omverdenen hva de tror på. Og da tenker jeg ikke bare på gudstro i snever forstand, men også at nyliberalistene, freudianerne og hedonistene kommer ut av skapet.

Vi kontakter Psykologforeningen, og spør presidenten om han tror dette vil være en fordel for syke mennesker.

- Absolutt, svarer Hof Gaard. Siden vi har fått mye kjeft for at vi ikke praktiserer nok brukermedvirkning, vil vi fra nå av legge mye mer vekt på pasientens ønsker. Noen pasienter ønsker jo gode, rolige samtaler med terapeuten sin. Dette er terapeuten som venn. De foretrekker å samtale med noen som mener det samme som dem selv. Det vil styrke selvbildet kraftig når terapeuten stadig bekrefter at deres meninger er av ypperste klasse. Dette er noe deprimerte pasienter vil profittere sterkt på.

- Men vil noen også kunne velge en terapeut med helt andre oppfatninger enn dem selv? spør vi så.

- Ja, alle kverulantene vil selvsagt søke etter en behandler med en overbevisning de finner helt forkastelig, svarer Hof Gaard. Dette er terapeuten som fiende. Det blir klart en utfordring for våre medlemmer, ikke minst for de nyutdannede terapeutene, men vi er samtidig vant til å være skyteskive for alle slags eksistenser. Jeg vil også legge til at mer fredelige pasienter vil ha nytte av terapi hos en med et syn de selv vil ta avstand fra. Disse trenger terapeuten som motsetning. Det vi her snakker om er ubesluttsomme, vinglete personer som aldri er i stand til å gjøre seg opp en mening på egen hånd. De har en parasittær livsstil, ved at de alltid vil komme til å mene det motsatte av sin samtalepartner. Vi fagfolk omtaler dette som at identitet dannes kontrastivt.

- Hva kalte du det? spør vi.

- Kontrastivt, gjentar psykologenes leder. Ordet er beslektet med kontrast.

- Å ja! utbryter vi. Men i et psykisk helse-blad sto det at du er med i Arbeiderpartiet, selv om du ikke ser ut som en arbeider. Hvordan har din åpenhet om politisk overbevisning påvirket pasientene du selv har hatt?

- Pasientene har jo fått med seg at jeg er Ap-mann. I alle fall en del av dem. Flere av kverulantpasientene mine har meldt seg inn i KrF og Kristent Samlingsparti, også fordi jeg er åpent homofil.

- Men da vil jo terapien få politiske konsekvenser! utbryter vi forskrekket.

- Det har terapi alltid hatt, sier psykologpresidenten. Vi psykologer har jobbet hardt for å få folk til å slå seg til ro med tingenes tilstand, uavhengig av hvem som har sittet med regjeringsmakten. Jeg tror mindre forutsigbarhet, mer opprør og mer bevegelse er sunt for demokratiet.

Vi skjønner at vi går spennende tider i møte.

Judi Chamberlin er død

Sist lørdag døde Judi Chamberlin (f. 1944). Hun hadde vært alvorlig syk en tid, og i denne tiden blogget hun.

På bloggen presenterte hun seg slik:

I have been an activist in the psychiatric survivor movement since 1971. I am the author of "On Our Own," the first book about the goals and principles of the movement (available from the National Empowerment Center (http://power2u.org/). I believe that until people labeled as "mentally ill" have the same rights as others, we will continue to be marginalized and discriminated against.

Hun var en frontfigur blant THE ANTIES.

Jeg husker en litt morsom sak fra 90-tallet. Sosial- og helsedirektoratet skulle arrangere en stor konferanse om brukermedvirkning i psykiatrien. En mann som satt i styret i en brukerorganisasjon, fikk vite om konferansen fordi han mailet med Judi. Hans forening var altså ikke invitert. Men han sørget selvsagt for at de fikk bli med, selv om det var litt rart at han fikk vite om arrangementet fra den andre siden av Atlanteren. Judi var en av tre foredragsholdere fra den amerikanske brukerbevegelsen på denne konferansen. Det var de par dagene hun da var i Oslo, at jeg traff henne. En meget sympatisk kvinne.

Her er Judis blogg.

Les mer om Judi hos Marian.

Kommentar til Hans Rustad

Hans Rustad på Document.no synes underlivsundersøkelser av mindreårige asylsøkere er en bra ting.

Psykiske traumer

Rustad "argumenterer":

I andre sammenhenger hører vi om alt de har gjennomgått under reisen, vi hører også om voldtekter av gutter i Afghanistan. Trolig er en kroppsundersøkelse bagatell mot det guttene kjenner fra egen bakgrunn.

"Bagatell"??? "Trolig"? Hvor tar han det fra? At slike undersøkelser skulle være en bagatell fordi noen er voldtatt tidligere, er det motsatte av hva som kan skje. Seksuelt traumatiserte kan selvsagt bli retraumatisert av underlivsundersøkelser. Det skal faktisk relativt lite til før en alvorlig retraumatisering kan finne sted. Krenkelsen i seg selv trenger ikke å ha noe seksuelt innhold.

En psykolog jeg gikk hos nektet meg en gang informasjon jeg hadde rett til som pasient og så samtidig på meg med et strengt blikk. Blikket minnet meg om overgriperens blikk fra da jeg var barn og det sendte meg tilbake i tid, med den konsekvens at jeg på et øyeblikk gikk "ut av" meg selv. "Jeg" sluttet å være til. Da jeg noen dager senere vasket kjøkkengulvet hjemme, reflekterte jeg over det merkverdige i situasjonen: Jeg vasket gulv selv om jeg ikke lenger fantes. Senere i terapien, da enda en alvorlig retraumatisering fant sted, ble det så lite igjen av meg at jeg også sluttet å kjenne sult og tørst. Det oppdaget jeg ikke selv engang; jeg bare svarte "er ikke sulten" hver gang mannen min spurte om jeg ikke skulle spise. Først da han sa at jeg ikke hadde spist på fem dager, gikk det opp for meg at jeg ikke kjente noe som helst lenger.

Disse to hendelsene ligger flere år tilbake i tid, men jeg har fremdeles ikke "fått tilbake" meg selv helt. Smerten ved retraumatisering kan oppleves som ren psykisk tortur og kan ha et forflatet følelsesliv som følge.

Menneskerettigheter

Hans Rustad blåser opp unntaksregelen i artikkel 8 i EMK om retten til respekt for privatliv og familieliv og gjør unntaket til hovedsak. Han mener underlivsundersøkelser av barn er nødvendig i et demokratisk samfunn. Vel, hva ville han sagt til følgende inngrep, for både å forebygge kriminalitet og beskytte helse?

Siden mesteparten av kriminaliteten og de fleste drap begås av menn, skal alle menn i Norge underkastes tvungne psykiatriske undersøkelser.

Det er noe som heter proporsjonalitetskravet, som betyr at det må være rimelig forholdsmessighet mellom formålet med inngrepet og den personlige belastningen for den enkelte person. I dette kravet ligger det en plikt for alle som på samfunnets vegne utsetter en person for tvang eller makt, til å foreta en helt konkret avveining av belastningen for personen i forhold til hva man oppnår.

En klinisk undersøkelse vil måtte foretas av helsepersonell. I Etiske regler for leger heter det:

Legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Pasienten skal behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt.

Å risikere å påføre et ungt menneske som allerede har vært utsatt for ekstreme påkjenninger et nytt traume, er ikke å ivareta vedkommedes integritet.

Scientologer om 11. september

Scientologists Try to Explain How Psychiatrists Caused 9/11 - Funny blooper videos are here

Se også:
Church of Scientology blames Pearl Harbor, 9/11 on psychiatry
The Church of Scientology and psychiatry
Anti-psychiatry
Critical psychiatry

Leger Uten Grenser i Haiti

Telt som Leger Uten Grenser har satt opp for pasienter.



En brasiliansk kirurg i gang med å hjelpe en skadet mann på en svært provisorisk operasjonsstue.

Foto: Julie Remy/MSF.

Leger Uten Grenser i Haiti
- over 3000 pasienter behandlet
- 400 kirurgiske inngrep utført
- 550 haitiske hjelpearbeidere
- 165 internasjonale hjelpearbeidere
- jobber på 10 steder

Vil du støtte Leger Uten Grensers arbeid? Klikk på bloggens header.

Åpent brev til Jarl Ovesen om "psykisk syke"

Åpent brev til Jarl Ovesen, FFO.

Jeg så du kom med kritikk mot Jenny Skavlan etter hennes uttalelse om å være deppa. Du hevder at du snakker på vegne av personer med psykiske lidelser, som du omtaler som "psykisk syke". Har det gått deg hus forbi at ikke alle ser på sin psykiske lidelse som en sykdom?

Jeg er en av mange som ble utsatt for gjentatte overgrep fra nærstående personer i barndommen, fra jeg var tre år eller mindre og til jeg var i tenårene. Aldri i verden om noen skal få meg til å akseptere problemene mine som noe sykt! For hva er da den normale reaksjonen på å ha blitt påført traumer igjen og igjen, år ut og år inn? Som feminist tar jeg avstand fra å sykeliggjøre reaksjonene til ofre for familievold/seksualisert vold.

Professor dr.med. Anna Luise Kirkengen, som har forsket på overgrep i barndommen, uttalte til nettstedet Kilden i 2005: "[Medisinen er] en av kreftene som fører til at skjult misbruk av makt ikke blir identifisert, mens de misbrukte blir definert som syke, enda de i bunn og grunn reagerer helt som man burde vente, gitt det de har vært utsatt for". Psykologene er like ille. Psykolog Per Isdal, ildsjel bak stiftelsen Alternativ til Vold, fortalte til Sinn & Samfunn i 2008 at psykologistudentene lærer like lite om familievold i dag som studentene gjorde for en generasjon siden.

Om du skal representere, og snakke på vegne av, folk med psykiske lidelser, så bør du ikke bruke en betegnelse som ikke alle kjenner seg igjen i, men opplever som krenkende. Det er jo det du anklager Skavlan for! Ville du brukt en merkelapp på personer med fysiske funksjonsnedsettelser som en utsatt gruppe ble krenket av?

Du er imidlertid ikke den eneste som tillater deg å kalle personer med en bakgrunn som min for syke. Jeg mener det nå er på tide at de som sier de jobber mot stigmatisering, begynner å ta hensyn til at folk selv vil ha et ord med i laget når problemet deres skal navngis.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo

Forslag til Stocke-Nicolaisen

Petter T. Stocke-Nicolaisen, redaktør i Mediaplanet, har av Adresseavisen blitt innvilget spalteplass 18. desember for å bedrive offentlig mobbing ved å stemple medmennesker som tapere, mislykkede og snyltere. Han tror at det å være offer er en rolle man velger.

Da forskere fra Agderforskning og Universitetet i Agder før jul kom med rapporten "Et liv jeg ikke valgte", påpekte de at man ikke har tenkt de lange linjer fra tidlig barndom til ung voksen alder og at ting henger sammen. En viktig årsak til uførhet viste seg nemlig å ligge i overgrep og omsorgssvikt i barndommen. Det burde ikke være noen overraskelse. Forskerne bak den store undersøkelsen Adverse Childhood Experiences Study har fortalt at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA.

Jeg foreslår at Petter T. Stocke-Nicolaisen bruker sitt samfunnsengasjement og sin skrivelyst på å diskutere hvordan vi kan bedre hjelpen til utsatte barn, i stedet for å gjøre narr av at folk blir sviktet av for eksempel psykiatrien. I en studie publisert i Nordic Journal of Psychiatry i 2006 kommer det fram at bare 12 prosent av de seksuelt misbrukte barna som fikk behandling hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrien), var blitt identifisert som overgrepsofre, og blant de voldsutsatte pasientene var kun én prosent registrert med voldsbakgrunn. På den måten får både ofrene feil behandling og overgrepene får fortsette. Vi kan ikke ha det sånn.

Adressa 18. januar.

Ang. politihijab

From: Sigrun Tømmerås
To: post@Ldo.no
Sent: Monday, January 18, 2010 6:40 AM
Subject: Ang. hijab i politiet

Likestillings- og diskrimineringsombudet

I saken om hijab-bruk i politiet fokuserer Ombudet på yrkesutøveren, og ikke på publikum som politiet skal tjene. Vi så noe av det samme hos en del debattanter for to år siden da psykologhijab ble diskutert.

Politi- og psykologyrket har det til felles at dets utøvere begge griper inn i menneskers personlige liv, og da skal man ikke flagge egne personlige overbevisninger. Det er uprofesjonelt å la yrkesutøverens behov være i sentrum i slike yrker.

Mange som kontakter politiet, gjør det fordi de har vært utsatt for overgrep eller undertrykking i religionens navn. Jeg har selv en bakgrunn med mer enn ti år med bibelsk legitimerte (seksuelle og fysiske) overgrep i et kristent miljø fra da jeg vokste opp. Det ville vært svært belastende om jeg skulle blitt møtt av politifolk iført religiøse markører da jeg kontaktet politiet for å anmelde saken.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo

Forbudet mot trakassering

From: Sigrun Tømmerås
To: post@Ldo.no
Sent: Monday, January 18, 2010 5:04 AM
Subject: Trakassering

Likestillings- og diskrimineringsombudet

Jeg antar diskriminerings- og tilgjengelighetsloven også gjelder i helsevesenet?
.
Vil det i så fall være forbudt med ytringer fra helsepersonell som virker krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende når de brukes som karakteristikk av (antatt) nedsatt funksjonsevne?

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo

SVAR:
[Det står] i forarbeidene at trakasserende ytringer må sees i lys av ytringsfriheten, og at det bare er ytringer som er rettet mot en bestemt eller flere bestemte personer som regnes som trakassering etter loven. Enkeltstående utsagn av trakasserende art utenfor arbeidslivet omfattes ikke, men gjentatte trakasserende ytringer rammes av loven.

Slagord til gatemagasinselgere

For to uker siden fortalte jeg om en kåring av beste slagord hos Stormberg.

Nå er det finale. Les og stem i posten Stem på slagord til gatemagasinselgerne. Ved å stemme, er du også med på å bestemme hvilken organisasjon som skal få 10.000 kroner.

Frist: Mandag 18. januar kl. 22.

Dagsseminar for brukere

Galeforeningen inviterer medlemmer og andre brukere av psykisk helsevern til seminar 29.02.10 kl. 9-14.

Hvordan uttale seg i det offentlige rom?

Program:

09.00 Velkommen! Ved Galeforeningens leder.
09.15-10.00 Foredrag ved overlege og psykiater O. Bakke: Hvordan psykiatrisere sine meningsmotstandere i det offentlige rom.
10.00-10.15 Pause.
10.15-11.00 Foredrag ved brukerrepresentant: Hvorfor du ikke må komme med kritikk av behandlingsapparatet uten samtidig å legge til setningen "De aller fleste ansatte i psykisk helsevern gjør en fantastisk innsats".
11.00-11.15 Pause.
11.15-12.00 Foredrag ved brukerrepresentant: Hvorfor du ikke må komme med kritikk av behandlingsapparatet uten samtidig å legge til setningen "Mange brukere opplever at de får god hjelp i det psykiske helsevernet".
12.00-12.45 Lunsj.
12.45-13.30 Foredrag ved brukerrepresentant: Hvorfor du ikke må komme med kritikk av behandlingsapparatet uten samtidig å legge til setningen "Mange brukere er glade for å bli utsatt for tvang".
13.30-14.00 Oppsummering og avslutning.

Sted: Kantina på Gaustad.

Når terapi går galt

Jeg ringte psykologspesialisten som hadde skadet meg, og la igjen en melding på svareren hans der jeg lurte på om han kunne ringe meg tilbake og fortelle om han fremdeles mente at terapien hans var bra for meg, altså "objektivt sett" og uavhengig av hvordan den var for meg. Eller om han mente at han kunne gjort ting annerledes, og i så fall hva. Det hadde vært ok for meg å høre ham si hvordan han burde ha handlet.

Han ringte meg ikke. Det kan virke som om det er farlig å innrømme feil.

Nå vet jo ikke jeg hva slags katastrofetanker den mannen sliter med, men da jeg i telefonen konfronterte ham med at han pleide å omskrive sextrakassering fra fremmede menn på byen til "menns hyggelige flørt", svarte han: "Hva skulle jeg ellers gjøre, da? Du var jo så fortvilt over det du opplevde."

Heldigvis hadde jeg så mye erfaring med det annet kjønn at kjente meget godt til forskjellen på flørt og trakassering. Men kanskje han har greid å lure en mer uerfaren kvinnelig klient enn meg? Og hvordan tror han selvbildet blir når jeg erfarer at jeg er så lite verdt at selv ikke en behandler trenger å ta meg alvorlig?

Har noen et eksempel på en terapeut som har tatt ansvar etter å ha gitt klienten dårlig behandling? Finnes slike, eller bryr behandlere seg så lite om klientene sine at de ikke løfter en finger etter å ha forvoldt skade?

Blogger-test

Test: Hvilken type blogger er du?

Svar: Autoritetsblogger.
Bloggen er først og fremst et verktøy for andre oppdrag, og jobber.

Særlig.

Via SerendipityCat

Ny giv for psykisk syke: Jobb i politiet!

Politidirektøren viser i sin innstilling til Justisdepartementet til "Plan for mangfoldsarbeidet i politi- og lensmannsetaten", der hun framhever at politietaten må speile samfunnet både med hensyn til kjønn, alder, funksjonsevne, sosial, etnisk og kulturell bakgrunn. Hun utelater religion, så vi kan bare droppe debatten om hijab. Det mest interessante er at hun tar med funksjonsevne.

Siden jeg skriver mye om psykiatri i denne bloggen, ble jeg selvsagt veldig glad, for nå kan det omsider bli mulig for de psykisk syke å komme seg ut i arbeid. Integreringen har nemlig vist seg å være vanskelig så langt. Mange sliter med stigmatiserende diagnoser, men nå vil de endelig kunne få brukt avviket sitt til noe konstruktivt.

Politiet får mange ulike typer oppdrag bare i løpet av en dag. Mye av jobben handler om å hjelpe mennesker i en eller annen form for nød, og dette krever en ikke ubetydelig grad av menneskelig innlevelsesevne. Det er nettopp i slike situasjoner at de psykisk syke har sine helt spesielle forutsetninger.

Det er nærliggende for meg å begynne med den traumatiserte, som den oppvakte leser vil skjønne har evnen til umiddelbart å sette seg inn i mishandlede kvinners og krigsofres situasjon. I tillegg vil vedkommende utmerket kunne forstå den ulykkelige som politiet har fått i oppdrag å tvangsinnlegge på sykehus, fordi vi traumatiserte er svært følsomme for enhver tvang og ufrihet. Dermed vil vi en gang for alle kunne få ned antallet tvangsinnleggelser av uskyldige, ikke-kriminelle mennesker her til lands. Helseministeren skjønner jo likevel ikke bæret.

Vi går videre til den deprimerte, som uten noen som helst problemer vil forstå fortvilte mennesker som ringer politiet fordi de ikke har noen andre å ringe til. Og tenk på dem som har opplevd en eller annen form for personlig tragedie. Den deprimerte politimann eller -kvinne vil kunne sette seg ned i sofaen sammen med den andre ulykkelige og de vil sammen finne tonen og geberde seg over all livets elendighet.

Så har vi den maniske. Han eller hun vil kunne være til stor hjelp for medmennesker som av økonomisk nød har ranet, la oss si en bank eller bensinstasjon. Manikeren har som kjent ofte et umettelig behov for penger og vil derfor lett kunne forstå ranerens behov. Derfor kan han eller hun også sørge for at den ulykkelige slipper påtale og straff, ved å tilby seg å la vedkommende slippe unna, mot at de to deler byttet.

Tvangsnevrotikeren vil egne seg godt når trafikken skal dirigeres, men også til å hjelpe dem som lider av for lite tvang. Stadig vekk må politi og brannvesen trå til fordi eldre mennesker glemmer at de har satt på kokeplata, slik at alarmen går. Jeg er overbevist om at tvangsnevrotikeren har et knep eller ti å lære bort.

Hva så med den paranoide? Den paranoide er vant til alltid å være på vakt, er en årvåken iakttaker av omgivelsene, og vil kunne bidra med mye nyttig erfaring for mennesker som av en eller annen grunn er på flukt fra politi og øvrighet, eller fra (andre) kriminelle. Dessuten vil han eller hun på denne måten få normalisert sitt syn på egen lidelse, gjennom å få bekreftet at mennesker har en reell grunn til å føle seg forfulgt og dermed være redd.

Psykopaten, da? Også han eller hun vil kunne tre støttende til for den ulykkelige som er i kontakt med politiet, fordi vedkommende uten vanskeligheter vil kunne forstå det faktum at noen velger å sette seg ut over lover og regler og vanlige normer for adferd. Det fins snille psykopater, som viser omsorg for andre mennesker, men som samtidig ikke skjønner hva vi skal med lover og regler i samfunnet. De vil kunne gi lovovertrederne en ny sjanse i livet, jamfør den pågående debatten om ungdomsfengsel.

Endelig har vi sadisten. Dersom han eller hun ikke har en velutviklet evne til sublimering og gode nok karakterer fra skolen til å komme inn på legestudiet og utdanne seg til kirurg, kan vedkommende sikkert få utløp for sine impulser i politiet.

Om noen ikke makter en jobb i politiet, er det et bevis på at psykiaterens eller psykologens diagnose er feil. Siden psykiatrien jo ikke kan stille diagnoser som normale leger, ut fra blodprøve, får den nå en unik mulighet til å identifisere all feildiagnostisering.

Innlegget er en republisering fra februar 2009. Det burde være av interesse for diskrimineringsombud Ørstavik, som kommer rett fra Rådet for psykisk helse.

Farge på nett-tilværelsen

Twitter-bakgrunn med vennebilder: http://twilk.com/

Vinterblek blogg?
Fresh den opp med HTML Color Codes.

Leger Uten Grenser: - Vi gjør alt vi kan på Haiti

Haiti er rammet av en forferdelig katastrofe og landet trenger internasjonal støtte. Leger Uten Grensers folk er der og flere er på vei. De er nå inne i første fase etter jordskjelvet og befolkningen på Haiti har akutte medisinske behov. For å kunne redde liv kan de med din og andres hjelp gjøre mer.

Jordskjelvet er ikke den første katastrofen som rammer Haitis befolkning. Derfor har Leger Uten Grenser arbeidet på Haiti siden 1991, og derfor var de der da katastrofen inntraff. Pasientene deres har ikke råd til at organisasjonen forlater Haiti når kameraene drar. For å sikre at de kan hjelpe der nøden er størst, trenger de mennesker som er villige til å støtte arbeidet deres. Bare slik kan de hjelpe barn og mødre som nå står uten tak over hodet. Dette er en katastrofe som ingen ennå kjenner omfanget av. Det vil ta tid før de har oversikt over antall drepte og skadde; mennesker er fremdeles begravd i ruinene.

- Sammen kan vi redde liv!

Gi støtte online til Leger Uten Grensers arbeid via Mastercard eller Visa-kort. Eller benytt konto 5010.05.53500.

Følg arbeidet videre på Twitter, Facebook eller http://www.legerutengrenser.no/.

Leger Uten Grenser
Leger Uten Grenser er spesialisert på å gi medisinsk hjelp til de mest sårbare og utsatte i verdenssamfunnet. De mottok i 1999 Nobels fredspris for sin medisinske innsats i akutte kriser, samt sitt engasjement og opplysningsarbeid i forhold til potensielle humanitære katastrofer.
Leger Uten Grenser er fullstendig avhengig av ekstern støtte. 80 prosent av Leger Uten Grensers inntekter er bidrag fra privatpersoner.

Spre ordet på din blogg. Leger Uten Grenser har laget bannere til blogger.

Psykologers ungdomssynder

Noe jeg har reagert negativt på når det gjelder terapeuter jeg har gått hos, er et omtrentlig forhold til den utenomspråklige virkeligheten og til sannhet. Det har vært ordenes uttrykksside som har betydd noe, ikke innholdssiden og det ordet refererer til. Et litt uskyldig eksempel på dette er bruken av "ung" og "ungdom".

Da jeg gikk hos den verste relativisten av dem, fortalte jeg ham en dag at jeg hadde sett hovedoppgaven hans i litteraturlisten i en bok. Han skjønte nok at jeg ble litt nysgjerrig på den, for han sa: "Den må du ikke lese! Den er en av mine ungdomssynder." Jeg stusset veldig, for siden jeg hadde årstallet på oppgaven, fant jeg ut at han var i 30-årene da han skrev den. Er man faglig ung og dum da?

Dessverre for meg var jeg en lojal klient, så jeg gikk ikke på UB og lånte oppgaven hans. Jeg ønsket ikke å gjøre det pinlig for ham. Samtidig syntes jeg det var rart at oppgaven skulle være så dårlig når den var i bibliografien i et bokkapittel skrevet av en av våre kjente psykologer. Som så mange ganger før i denne terapien ble jeg gående og gruble på hvordan ting egentlig hang sammen. Det var først da jeg skjønte at jeg bare måtte avslutte terapien, at jeg gikk på UB. Da var det i realiteten for sent for meg å lese den, for jeg var blitt svært skadet på det tidspunktet.

Det andre eksemplet er faktisk fra i går. På grunn av innføringen av elektronisk fellesjournal, ringte jeg en psykolog jeg gikk hos på 90-tallet, for å be om at journalen min ble sperret. Siden vi ikke hadde snakket sammen etter at jeg sluttet hos henne, hadde jeg også trang til å si henne min hjertens mening om en terapi som hadde null prosent fokus på traumene som jeg ba om hjelp med da jeg begynte hos henne. Da presterte damen å si: "Dette er så lenge siden. Da var jeg så ung og visste mindre enn nå." Ung? Herregud, hun var i 40-årene da jeg gikk hos henne!

Noen ganger har jeg lurt på om terapeuter prøver å gjøre klienten gal.

Nøytral og objektiv diagnose?

Du har sett det i avisdebatter, du har sett det i blogger: Fagfolk forsvarer bruken av diagnoser gjennom mantraet "faglig korrekt diagnostisering". De later som om diagnostisering er basert på objektive funn. Og så later de som om diagnostikeren er i en opphøyd, overmenneskelig posisjon og derfor ikke påvirkes av egne fordommer og kjepphester, kjønn, kultur, alder, politisk ståsted, utdanningssted, arbeidsplass osv.

Går du i terapi og som klient gir uttrykk for din tvil eller motstand omkring diagnostisering eller diagnosen du selv har fått, så blir det du sier bare sett på som et symptom på at diagnosen er riktig. I stedet for å samtale med deg om temaet, spør terapeuten deg: "Hvorfor er du opptatt av det?"

Psykologibloggen har nettopp publisert innlegget Confirmation bias: Verstingen blant tankefellene. Der leser vi at confirmation bias er en tendens til å søke bekreftende bevis for en teori eller hypotese man har. Så jeg stilte et spørsmål til psykologen i kommentarfeltet: "Hvordan påvirker dette psykologene når de diagnostiserer folk?"

Psykolog Waldemar Rognes skriver i Impuls 1/03:

Diagnoser (også DSM IV-diagnoser) forblir sjelden en ikke-kommunisert og "privat" viten. De nedtegnes i journaler, epikriser, søknader, og andre dokumenter. Disse lagres og oppbevares over tid, og forfølger personen sålenge vedkommende befinner seg i behandlingssystemet, eller nært tilknyttede systemer ( som f. eks. trygde- og rehabiliteringssystemet), av og til også langt utover dette. I den utstrekning nye behandlere leser dokumentene og merker seg diagnosene, er konsekvensen at personen om og om igjen blir møtt med de samme selektivt pregede, realitetsfastfrysende, selvoppfyllende og negative forventningene. Selve det sosiale systemet omkring personen vil ha en tendens til å opprettholde det potensielt realitetsdefinerende (potensielt sykdomsfremkallende og sykdomvedlikeholdende) "speilet" som det diagnostiske systemet representerer. (Uthevet her)

Stikk innom Psykologibloggen og les. Kanskje har du også spørsmål?

Intervju med professor Skåning

- Professor Espen Skåning, det var fint at du ville la meg få intervjue deg.
- Hvem er du, forresten?
- Jeg? Jeg er blogger. Det var et bloggintervju jeg spurte om du kunne tenke deg å stille opp på.
- Blogg... Er det noe som smerter? Er det en straff for noe galt man har gjort?
- Ja, det kan gjøre fryktelig vondt å blogge. Grusomt. Men ikke alltid. For det kan være veldig morsomt å skrive i bloggen, også. Særlig når man er så gal som meg. Men jeg vet altså ikke om det er like gøy for mine lesere. Gud, nå satte du meg på en idé! Jeg har glemt å lage meningsmåling for leserne! Det skal jeg gjøre straks du har gått. Altså høre om de synes bloggen min er gøy å lese. Eller om lesingen oppleves som...
- En straff?
- Ja, en straff. Eller kanskje en kjedelig, protestantisk plikt.
- Kulturen er straffende, vet du. Den elsker å straffe.
- I know. Men du, si meg - du som virker som en fornuftig kar når du skriver om noe annet enn straff - har du opplevd å bli pisket?
- Nei, ikke jeg. Jeg har aldri gjort noe galt.
- Men det har jeg. Blitt pisket, altså. Og jeg tror ikke du aner hva du snakker om.
- Psykisk vold er verre.
- Jaha?
- Tenk på dem som henges ut i mediene for eksempel. I fjor var det Navarsete. Om du husker forslaget om ny blasfemiparagraf.
- Ja, gjett om jeg husker den, du. Jeg blogget på meg muesarm på grunn av den. Den og hijabpolitiet.
- Ja, det straffer seg, ser du. Men husker du mediehetsen på grunn av et skarve stabbur?
- Ja, det også. Og poenget var...
- Kroppsstraff ville vært mye bedre enn mediekjøret.
- Du mener oksepisk på Haga?
- Ja, det ville jo vært overstått i løpet av bare noen timer eller dager.
- Etter timer eller dager ville hun vært død, min gode professor. Se på denne videoen, du. Og har du aldri hørt at traumer kan gi vedvarende skader? Hvis man ikke dør. Stadige flashbacks som gjør vanvittig vondt. Samme mareritt som kommer igjen og igjen - år ut og år inn. Og hvordan tror du pisking virker på dem som har blitt banket i barndommen? Har du lest Holocaust-memoarene til den jødiske psykologen Bruno Bettelheim, om hvordan konsentrasjonsleirfanger reagerte når de ble utsatt for det samme i leiren som de hadde opplevd som barn?
- Nei, jeg har ikke det. Hva er det du sier, kvinne? Og jeg som har blitt intervjuet av Dagbladet, og var så stolt over resultatet. Jeg har svevet som på en sky i hele dag!
- Så kom deg ned på jorda, og hold kjeft når du ikke vet hva du snakker om. Det sømmer seg en professor. Takk for intervjuet.
- Er du ferdig alt?! Jeg har jo ikke engang fått forklare meg...
- Det er slutt nå.
- Dette var intet skånsomt intervju. Du straffer meg. Det gjør vondt inni meg.
- Det gir jeg f... i.
- Au au. Au au au. Dette var det verste. Mye verre enn kroppsstraff.
- Jeg bruker ikke pisk. Adjø, professor.

Hva synes du om innlegget?
	Stryker nesten med av latter
	Gjeeeesp
	Det er rett og slett sykt
	Det kjennes som en straff
pollcode.com free polls

- Du, Sigrun?
- Har du ikke gått ennå? Hva er det nå, da?
- Har du ikke hørt om MOS? Medieoffer-syndromet. Det er en diagnose som er laget av en journalist, en medieviter og en psykiater. Det gjør like vondt som PTSD.

Ville du gitt penger ut fra Twitter-profilen min?

Bakgrunnen for ovenstående spørsmål er at noen av oss fikk litt kritikk i dag fordi vi ikke ville overføre 100 kroner til kontoen tilhørende en vilt fremmed person, som trengte penger akkurat nå. Vedkommende er anonym blogger og twitrer, og skrev om å være alene med et barn og snart kunne bli hjemløs. Selvsagt er dette en situasjon man ganske lett kan leve seg inn i. Men jeg hadde aldri hørt om vedkommende før i dag, og for meg var det uaktuelt å gi noe.

Neste gang er det kanskje jeg som trenger penger. Ville du gitt meg det, siden jeg både har Twitter-konto og blogg?

Invitasjon til å skrive

Tidsskrift for psykisk helsearbeid lanserte i 2008 følgende definisjon av psykisk helsearbeid:

Psykisk helsearbeid er et flervitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forsknings- og arbeidsfelt, og omfatter alle deler av tjenestene. Psykisk helsearbeid fokuserer på å fremme og bedre menneskers psykiske helse samt påpeke og søke å endre forhold i samfunnet som skaper psykisk uhelse og bidrar til stigmatiseringsprosesser og sosial utstøting. Hensikten er å styrke menneskers opplevde egenverd og livskraft, bistå i prosesser som utvikler opplevelser av sammenheng og muligheter for å mestre hverdagens utfordringer samt skape inkluderende lokalmiljø.

Med utgangspunkt i denne definisjonen ønsker tidsskriftet å invitere ulike aktører til å svare på spørsmålet

Hva er godt psykisk helsearbeid?

Se Retningslinjer for forfattere og papirutgaven eller PDF-versjonen av TPH 4/2009.

Frist for innsendelse av bidrag er 1. desember 2010.

Les mer om tidsskriftet her.

- Kan behandling skade?

I fjorårets siste nummer av Tidsskrift for psykisk helsearbeid spør overlege i psykiatri Christiane Kolberg: Hvordan kan vi unngå at psykisk helsevern skader mer enn det hjelper?

Artikkelen setter et kritisk søkelys på faren for å skade ved ulike tiltak innen psykisk helsevern. Til det brukes utsagn fra en undersøkelse av tidligere pasienters erfaringer, filosofiske betraktninger og forfatterens egne erfaringer og refleksjoner. Videre beskrives arbeidsformen til Akutt-teamet ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, der de tilstreber en nettverksbasert og dialogisk tilnærming.

Kan samtaler skade?

Ved å uttrykke oss, bli tatt imot og respondert på, kan vi få tilbake et bilde av oss selv. Gjennom kommunikasjon kan vi også bli krenket, invadert eller oversett. Det bildet vi da får av oss selv, kan gjøre situasjonen verre.

I et psykiatrisk intervju blir pasienten objekt for vår undersøkelse. Selv om det er en samtale, har den en monologisk form, fordi den ene parten styrer hva som er målsetningen med samtalen. En annen samtaleform er den dialogiske... Utfallet av samtalen er ikke gitt, men skapes i samtalen. En dialog er derfor en skapende prosess, der deltakerne er gjensidige subjekter.

Kan diagnostisering skade?

Diagnostisering av psykiske lidelser bygger ikke på objektive fenomener, men på en objektivering av menneskers uttrykte tanker, følelser og handlinger. En diagnose er et øyeblikksbilde... Men det er et øyeblikksbilde som fryses, og som lett blir knyttet til personen som en egenskap, en identitet. Når forståelsen foregår på det medisinske systemets premisser, gjør det pasienten til passiv mottager for psykiatriens definisjoner. De blir objekt for vår forståelse og behandling.

Andre spørsmål hun stiller:
Kan medisiner skade?
Kan innleggelse skade?

Innvending mot Legeforeningens nettkurs

Jeg så litt på Legeforeningens nye nettkurs i helseetikk. Jeg har grunnfagseksamen i etikk fra TF, og jeg synes nettkurset var magert.

Én viktig ting som mangler i delen som omhandler tvangsbehandling, er de negative konsekvensene av tvangsmedisinering i psykiatrien, for eksempel retraumatisering av incestutsatte og medisinske konsekvenser som kan ramme alle.

Incestutsatte Inga forteller i Gro Hillestad Thunes bok om overgrep i psykiatrien:

Jeg ble lagt i gulvet, lempa over på en båre og beltelagt. Det virker sånn at du får belter rundt anklene og rundt livet. Armene er festet til beltet i livet. Man sitter helt fast. Det går an å få belte rundt hodet også men det fikk ikke jeg heldigvis. Jeg husker at de dro ned buksa mi og satte sprøyte i skinka mi mens jeg var reimlagt.

Jeg har fått vite etterpå at det ikke er nødvendig å trekke ned buksa for å sette sprøyten i skinka. Den kunne like godt blitt satt i armen. Hvorfor gjorde de ikke det da når de visste at jeg er incestutsatt? For meg har det vært en endeløs rekke av nye overgrep. Både at jeg ble beltelagt, måten det ble gjort på, at jeg ikke fikk tisse og at jeg ikke fikk være alene. Alt minner om overgrepene fra jeg var liten. Forstår de ikke det? Burde ikke psykiatrien forstå?

Om medisinske konsekvenser skriver blogger Jan Olaf Ellefsen:

Høsten 1997 utviklet jeg en livstruende bivirkning av medisinene, som det tok meg hele 1998 å rehabilitere meg rent fysiologisk fra. Medisinene påførte meg en bevisstløs tilstand og kroppen ble stiv. Etter at jeg våknet gjennomgikk jeg alle stegene fra å være langvarig intravenøst ernært, via etterhvert å bli matet med flytende føde og små brødbiter, til etterhvert å kunne klare å gripe mat med egne hender; videre gjennomgikk jeg alle stegene fra å være kroppslig stiv i armer og bein og dermed sengeliggende, via å sitte i rullestol utover vinteren 1998, og deretter svimlende skritt med gåstol, til forsiktige spaserturer for egen maskin utover våren 1998, og stadig lengre spaserturer utover sommeren 1998.

I Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern fra Helsedirektoratet leser man:

Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang... Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt.

Kloke hoders etiske avveininger hjelper ikke all verden, så lenge de ikke forholder seg til negative følger av tvang. Det er et symptom at det ikke finnes noe tilbud for mennesker som er traumatisert av helsevesenet, ikke så mye som en samtalegruppe.
Kurset lenker til et innlegg i Virrvarrs blogg, der Virrvarr kritiserer psykiatrikritikere. Nå virker ikke lenken (hun har slettet innlegget), men det er talende at Legeforeningen tok med en bruker som kritiserer kritiske brukere, samtidig som den utelater brukere som er kritiske. Dette blir nesten like pinlig som undersøkelsen til psykiaterne i Legeforeningen i fjor vinter.

I en kommentar som kom til Virrvarrs innlegg, som jeg har lest tidligere, er det imidlertid noe viktig:
Det at noen får hjelp gjennom psykiatriske tvangsinngrep, kan aldri veie opp for eller rettferdiggjøre at det er mange andre som skades og krenkes gjennom de samme tvangsinngrepene. Vi må derfor bygge opp systemer og lovverk som ivaretar begge grupper, og som ikke diskriminerer på basis av psykososiale funksjonsnedsettelser, slik som tilfelle er pr. i dag. Det er fullt mulig å få til dette, og det er helt nødvendig.

Uansett hvor mange som er strålende fornøyd med behandlingen de får i psykiatrien, så må mishandlingen, undertrykkelsen og tvangsovergrepene mot de mange enkeltmennesker som skjer der stoppes.
Legeforeningen kunne, i tillegg til Virrvarrs blogg, ha lenket til denne Brennpunkt-dokumentaren om tvang. Den handler riktignok om tvangsinnleggelse, og ikke om tvangsmedisinering, men frykten for tvangsbehandling rammer blant andre alle tvangsinnlagte.

Lenke til denne bloggposten mailes Legeforeningen.
Husk nettmøte fra kl. 11 i dag.

Mer hetsing

Så lenge noen trenger håp, finnes heltehistoriene – og de håpefulle er det mange av ennu. De er sågar de samme som på Askeladdens storhetstid: de mislykkede – de som ikke når sine mål i hverdagen, men må drømme om dem. Det er mobbeofre, skoletapere og de bent ut late, som aldri kommer seg opp av sofaen for å ta seg utdannelse eller arbeid. Det er de som ikke tar livet i egne, besluttsomme hender, men inntar offerrollen overfor alle og enhver, og det offentlige især: Skolen sviktet visst, psykiatrien sviktet, fastlegen sviktet og Nav sviktet dem mest av alle, mange av de 350000 som nå mottar uføretrygd.

Kommentar av Petter T. Stocke-Nicolaisen, redaktør Mediaplanet.

Nettkurs i helseetikk

Stavanger Aftenblad skriver om et nettkurs i helseetikk fra Legeforeningen og Senter for medisinsk etikk ved Universitet i Oslo. Kurset består av blant annet tre kortfilmer:

Den ene filmen handler om tvangsmedisinering og pårørendes rolle i medisinering av psykisk syke, den andre om en pasient som har levd med feil diagnose i flere tiår og som risikerer å miste rettigheter dersom diagnosen slettes. Den tredje filmen forteller historien om en ung pasient med en stor hjerneskade som har fått kunstig ernæring i sju år.

Anne Aaby skriver mer utførlig her, og Aftenpostens Anne Hafstad i en kommentar.

Tvangsbehandling i psykiatrien er altså ett av temaene. Derfor ble jeg invitert til et møte som Legeforeningen arrangerer i kveld i forbindelse med lanseringen. Siden jeg ikke kunne komme, forslo jeg noen andre. Jeg har riktignok aldri vært tvangsbehandlet, men jeg har synspunkter på blant annet tvangsmedisinering av folk som har en overgrepsbakgrunn.

Jeg håper alle psykisk helse-aktivister og de som selv er berørt av tvangsmedisinering, vil se på kurset. Tirsdag fra klokka 11 har Aftenposten nettmøte. Fyr løs med spørsmål om tvang!

Se også: Bloggposten Innvending mot Legeforeningens nettkurs