6.12.10

Nettet skaper kaos i kategoriene

- Ja, det er helsedirektøren.
- Assisterende divisjonsdirektør ved Folkehelsa her.
- Nei men det var hyggelig, Ellinor, at du ville slå på tråden til din gamle sjef. Står til?
- Jo takk, bare bra. Men jeg er overarbeidet. Det er jo så mange gale her i dette landet.
- Kanskje jeg kunne få spandere på deg en kopp kaffe en dag, skal vi si i Helsedirektorat-kantina?
- Jeg tar gjerne en kopp kaffe, men jeg betaler den selv.
- Nei, den må jeg få lov til å spandere.
- Du er mann, Bjørn-Inge, og som feminist lar jeg aldri noen mann spandere på meg.
- Er jeg mann, Ellinor? For deg, også?
- Du er en sjarmerende mann, Bjørn Inge.
- Det er det jammen lenge siden jeg har hørt. Hjemme hos meg...
- Du jobber jo døgnet rundt, så det er ingen hjemme hos deg som rekker å si noe som helst.
- Du sier noe, Ellinor. Du sier noe.
- Men kaffen betaler jeg altså selv.
- Det blir vi nok to om. Men hva ringte du egentlig for?
- Har du greie på blogging, Bjørn Inge?
- Nei, sånt har jeg i alle fall ikke tid til.
- Har du ikke lest noen? Er du klar over at det er mange svært syke bloggere der ute?
- Skriver de stygge ting om oss?
- Det også. Men det kan vi bruke mot dem når diagnosen skal stilles.
- Hva er problemet, slik du ser det?
- Det var ikke dette vi mente med desentralisert psykiatri, Bjørn Inge. Ikke noe i nærheten en gang.
- Forklar, er du snill.
- Da ramaskriket kom på 70-tallet om at gjerdene måte rives ... ja, særlig etter Reitgjerdet-saken, eller -skandalen som pressen og antipsykiatribevegelsen kaller den, da var jo ikke hensikten vår at de gale skulle slippes helt løs.
- Nei, absolutt ikke.
- Meningen vår var jo å skape et ferniss av humanisme. Eller heter det humanitet, Bjørn Inge?
- Jeg er sannelig ikke sikker, Ellinor. Men jeg skjønner hva du mener.
- Vel, planen vår var i alle fall å fortsette å ha de gale under kontroll. Desentralisert psykiatri betydde at disse menneskene enten satt hjemme i trygdeboligen sin, var på DPS'et, eller flettet kurver på dagsenteret. Kort sagt: Vi visste hvor vi hadde dem. Men hva skjer nå? De er over alt.
- Jeg vet ikke om jeg er helt med.
- De er på internett. Og ikke bare på siden til Rådet for psykisk helse, der de får lov til å legge igjen sine kommentarer. De er over alt.
- Hva gjør de, da?
- De blogger, de kommenterer i andres blogger, de er på Twitter, de skriver i nettaviser - ja, til og med i de store utenlandske mediene er de. En jeg stadig støter på, heter Sigrun. Hun hiver seg inn i debatter om psykiatri. "In my country, Norway", pleier hun å begynne med, "forced psychiatric interventions are very much used". Ikke bare psykiatriens, men selve landets omdømme blir skadelidende på denne måten.
- Dette er uholdbart, Ellinor. Internasjonal distriktspsykiatri er en selvmotsigelse!
- De blander seg skamløst med alle normale. Hele bloggermiljøet er infisert. De behandles av de normale bloggerne som om de var riktige mennesker.
- Gjør de virkelig det?
- Ja, de får til og med delta på lik linje med andre i kåringer som fremtredende bloggere arrangerer. Hadde de enda hatt en egen klasse, Veldedighetsklassen eller noe sånt. Men nei.
- Ellinor, ikke bli sint på meg nå, men tror du ikke du burde ta litt selvkritikk?
- Jeg? Jeg har da aldri oppfordret gale folk til å skrive på nettet!
- Tenk deg litt om nå.
- Jeg aner ikke hva du snakker om.
- Det er du som har vært pådriver for disse åpenhetskampanjene fra Helsedirektoratet i år etter år.
- Og så ble de tatt bokstavelig?
- Jaggu ble de det.
- Men jeg ville jo bare være god sosialist, og da må man være politisk korrekt.
- Skandalen er et ubestridelig faktum. Bare denne fredsprisseremonien er overstått nå, så skal jeg...
- Er du invitert til seremonien, Bjørn Inge? Det er ikke jeg.
- Ja, jeg er selvsagt invitert. Men nå har jeg ombestemt meg og kommer ikke til å gå.
- Åååååå?
- Jeg skal kontakte Kina så fort som overhodet mulig, for å få hjelp til å stenge våre gale ute fra nettet. Vi lager i stedet et lukket nett for dem, der de kan kommunisere med hverandre.
- Å, Bjørn Inge, du er genial, altså! Dette blir nesten som i gode, gamle dager, da de gale ble passet på innenfor tykke murer. The Great Walls. Jeg tror vi tar den kaffen snart, jeg.

5 kommentarer:

  1. Anonym6.12.10

    HAHAHA - hvor tar du det fra, Sigrun?! Håper du lar denne posten ligge til kåringen av SUPERHELTINNE er avgjort, slik at alle som er interesserte får se denne siden av deg. HERLIG! Håper Ellinor og Bjørn Inge ( jo, han er ganske så kjekk!) leser bloggen din!

    SvarSlett
  2. Mille6.12.10

    Knallbra, Sigrun!

    SvarSlett
  3. Takker så mye :)

    SvarSlett
  4. Hahaha...!
    Det er sjelden jeg ler så godt, men du så befriende.

    "Internasjonal distriktspsykiatri"! Jo, jeg kan forstå at Bjørn Inge syntes det var en skremmende arena for å debattere denne, selvmotsigende eller ei.
    Takk!

    Forresten har jeg stemt på min heltinne, og burde vel føle meg priviligert som stemmeberettiget. I hvert fall føler jeg meg sjelden så normal som Ellinor.
    Du er fenomenal, Sigrun.

    SvarSlett
  5. Mia: Tusen millioner takk:)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post