8.12.10

Da jeg ble psykiatribekjemper, 3. og siste del

Gjesteskribent: En psykiatribekjemper

Fortsettelse av del 2.

Etter at en politimann hadde fulgt meg på flyet fra Bergen, var jeg tilbake på psykiatrisk avdeling.

Nå var jeg under streng bevoktning, og jeg bestemte meg for å oppføre meg pent. Jeg gjorde alt de ba meg om, og mere til. Blant annet spurte jeg om jeg ikke kunne få litt større doser av pillene de trodde jeg svelget.

Innsatsen hjalp. Jeg fikk mye mer frihet. Kontaktsykepleieren skrøt av meg til overlegen.

- Tenk om alle pasienter hadde vist bedring så raskt! sa hun.

Da de endelig slappet av, var det min tur.

Jeg ringte den internasjonale brukerbevegelsen.

- They have locked me up, sa jeg. Can you help?

- Of course we can, var svaret. In Germany there is a Weglaufhaus. That's the place for people who run away from psychiatry.

- Excellent, sa jeg. Someone have to come to Norway and pick me up.

- Someone has, sa stemmen.

- Oh, I'm sorry, sa jeg. Someone has to come to Norway and pick me up.

- I'll send a message to our network, var svaret.

Da jeg ringte tilbake to dager senere, fikk jeg vite at Klaus og Maria fra Berlin skulle komme og hente meg søndag kveld.

Den søndagen ble veldig, veldig lang. Jeg skalv innvendig av en kombinasjon av nervøsitet og forventning.

Da sovepillene til alle medpasientene hadde sendt dem til drømmeland, og bare nattsøster var på vakt, slo jeg til. Jeg gikk inn på bøttekottet og fant frem støvsugeren. I gangen på vei til prøvekjøkkenet - der pasientene fikk opplæring i matstell - støtte jeg på bakvakthavende lege.

- Skal du gjøre husarbeid nå? undret han.

- Nei, bare få opp noen kakesmuler fra gulvet, sa jeg. Ha en riktig god natt.

- God natt til deg også, svarte han.

Inne på kjøkkenet lukket jeg døren, og fylte opp oppvaskkummen med vann. Satte i stikkontakten, og støvsugde. Det freste fra lysrørene. Så ble det mørkt.

Jeg tok opp lommelykten fra lommen. Uten å tenne den åpnet jeg døren forsiktig, tok til venstre, forbi vareheisen jeg visste var der. Ned baktrappen, inn i kjelleren til et slags maskinrom med masse rør og greier der håndverkerne ofte jobbet. Der tente jeg lommelykten. Jeg fant døren til trappen som gikk opp til gangen ut til resepsjonen i første etasje. I trappen vrengte jeg av meg ytterste plagg, og glattet ut den hvite frakken jeg hadde under.

- Kunne du åpne døren, er du snill? sa jeg så lett jeg kunne til damen i resepsjonen. Jeg har glemt nøkkelknippet ute i bilen.

Hun trykket på knappen. Jeg var ute.

Lengst borte på parkeringsplassen sto bilen.

- Jetzt bin ich ein freier Mensch! erklærte jeg. Schnell, bitte!

Vi kjørte via Sverige, og kom oss uten problemer ned til Berlin.

Der var jeg i vel et år. Jeg jobbet som vaskehjelp im Weglaufhaus, og lærte de andre brukerne støvsugertrikset. På fritiden gikk jeg på omskoleringskurs, der vi avlærte alt vi tidligere hadde blitt indoktrinert med om psykiatri. Vi ble grundig skolert i antipsykiatriske, og tildels psykiatrikritiske, klassikere, i alle bivirkninger av psykofarmaka som sto nedtegnet i den amerikanske felleskatalogen, og vi fikk kurs i selvhevdelse og argumentasjonsteknikk. Det var som endelig å ha kommet hjem. Og jeg lærte enormt mye tysk.

Der hjemme sluttet avisene å skrive om den forsvunnede psykiatriske pasienten etter et par måneder, siden jeg ikke ble ansett som farlig for mennesker. Men jeg gikk raskt en annen vei hver gang jeg så noen fra die Heilsarmee, altså Frelsearmeen, siden de driver og spionerer på folk som vil gjemme seg.

J
eg tror det bare var mor som led under fraværet mitt. Senere fikk jeg vite at hun hadde etterlyst meg gjennom Interpol. Til jul sendte jeg mor en stor bukett tulipaner, for sikkerhets skyld bestilt via en blomsterforretning i Thereses gate i Oslo. På kortet skrev jeg:

For langt borte for en klem, men jeg kommer snart hjem. 

I november i år satte jeg endelig foten på norsk jord igjen. I kofferten lå en attest fra en amerikansk antipsykiatrisk psykiater som bodde i Tyskland, på at jeg ikke hadde symptomer på noen form for psykopatologi, og heller ikke hadde trengt noen psykiatrisk behandling under oppholdet i Tyskland. Jeg måtte selvsagt skjule den for Nav, skjønt de tror jo på diagnosen fra galehuset uansett. Jeg kom rett hjem til ledig frilansjobb for Galeavisa, etter at jeg i lengre tid hadde hatt mailkontakt med den norske Galeforeningen.

Mitt første oppdrag var å intervjue Ellinor Maj Or.

3 kommentarer:

  1. Marianne Billing15.10.11

    Veldig bra. Og veldig morsomt.

    SvarSlett
  2. Anonym26.6.12

    Du e tøff som delar med oss. Tusan takk. Eg vonar du har da bra. Ås.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, psykiatribekjemperen er en modig person.

      Slett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post