28.11.10

Da jeg ble psykiatribekjemper

Gjesteskribent: En psykiatribekjemper

Denne uken ble det klart at statsminister Jens Stolt Enberg vil jobbe for å få ned levealderen her til lands. Dette vil blant annet berøre psykiatriske pasienter. Helsedirektoratet har fått beskjed om øyeblikkelig å stoppe all selvmordsforebygging - vel å merke overfor personer over 18 år, for ikke å få Hjer Mann på nakken.

En kald novemberdag oppsøker jeg Helsedirektoratet, for å få vite hva de mener om kursendringen. Men da jeg spør etter avdelingsdirektør Ellinor Maj Or, får jeg høre at hun har flyttet til Folkehelseinstituttet. Jeg får tilbud om å snakke med en annen, men avslår, fordi Maj Or har vært en særdeles sterk tilhenger av selvmordsforebygging. Så jeg praier en taxi, og kommer meg opp til Folkehelsa.

Der blir jeg vist inn i et ryddig og pent kontor med grønne planter, bak en dør med skiltet Ellinor Maj Or, assisterende divisjonsdirektør. Divisjonsdirektøren selv er en nett dame med tupert hår. Jeg presenterer meg og sier jeg er frilansjournalist for Galeavisa (hun tror jeg sier "Gateavisa").

Mens hun byr på kaffe, spør jeg hva hun synes om regjeringens beslutning.

- Dette er svært frustrerende for meg, og for Helsedirektoratet, sier Ellinor Maj Or. Man kan ikke slutte å anbefale bruk av ECT i psykiatrien nå!

Jeg innvender at det ikke fins vitenskapelig bevis for at elektrosjokk har selvmordsforebyggende effekt.

- Det er jo det man må finne ut, svarer Maj Or. Det kan man ikke gjøre uten å anvende behandlingsmetoden.

- Men dere har jo holdt på med dette i 70 år nå, påpeker jeg, og har ennå ikke klart å dokumentere at den redder liv.

- Ting tar tid i psykiatrien, sier divisjonsdirektøren rolig. Det fins sterke motkrefter som prøver å ødelegge for oss.

- Hvem da? vil jeg vite.

- Legemiddelindustrien liker ikke ECT, for de vil selge mest mulig piller. Sykehusdirektørene er likeledes vrange, fordi ECT-bruken gir høye strømregninger. Og så har vi antipsykiatrien, som hevder at ECT skader hjernen.

- Men det gjør den da også, argumenterer jeg. Selv ECT-guruen Harold Sackeim medgir nå at pasientens minne kan bli ødelagt. Og det vil ikke dere innrømme.

- Det er jo derfor man må fortsette med behandlingen, for å se hvordan det går: Hvor mange som dør og hvor mange som mister hukommelsen. Det er veldig spennende, skal jeg si deg, å følge med på hvordan pasienter reagerer på at hele kroppen deres kommer i sjokktilstand. Jeg har doktorgrad på traumer og har alltid vært i mitt ess når jeg fått holde på med ulike typer sjokk.

Jeg bestemmer meg for å fortelle henne om den gangen jeg hadde vaskejobb ved en psykiatrisk avdeling. Det var en jobb jeg måtte streve litt for å få. Fyren ved Arbeidsformidlingen så vantro på meg: "Er du sikker på at du kan ta en sånn jobb? Dette er ikke noe vanlig sykehus. Det er veldig spesielle mennesker der." Men jeg klarte å overbevise ham om at jeg var rette person på et slikt sted.

Det var den tredje dagen på jobb at jeg gikk jeg inn for å vaske på overlegens kontor, mens han var ute til lunsj. Der så jeg en brosjyre på bordet. "Informasjon om ECT-behandling", het den. Jeg leste: "Man vet ikke hvordan behandlingen virker, bare at den gjør det".

Denne dagen våknet min egentlige interesse for psykiatri, og gnisten som skulle føre til en livslang kamp mot psykiatrien, ble tent der inne på psykiatrisk avdeling denne augustdagen.

Nå var jeg så nysgjerrig at i stedet for å vaske, begynte jeg å lese i papirer som lå på skrivebordet. Der var journaler til pasienter, søknader om behandlingsplass ved andre asyler, en mottatt tvangsinnleggelsesbegjæring fra en doktor Vold, og en handleliste som innbefattet to hvitvin og én likør.

Jeg glemte både tid og sted der jeg sto.

Plutselig går dørhåndtaket ned, og overlegen står der. Jeg blir så nervøs at jeg snubler i vaskebøtta.

- Hva er det De driver med? sier overlegen.

- Jeg bare vasker kontoret Deres, svarer jeg ydmykt.

- Det er vann over hele gulvet! Får ikke dere vaskehjelper opplæring før dere begynner å jobbe? Hva! Hva!

- Dette har jeg ikke tid til, hører jeg en stemme si i det fjerne.

Jeg snur meg, og ser rett inn i tupertfrisyren til Ellinor Maj Or.

- Å, unnskyld, jeg glemte rent hvor jeg var, sier jeg. Men jeg må få fortelle ferdig.

- Bare om det er relevant for saken, altså ECT-behandling. For øvrig er jeg usikker på om du er helt frisk. Kanskje hadde du hatt godt av en runde med ECT? Vi har et testapparat stående på Helsedirektoratet. Vil du prøve det?

- Nei, tusen takk.

Jeg tar opp tråden fra overlegekontoret. Nå har jeg skjønt at jeg bare må få bort alt vannet fra gulvet. Plutselig får jeg en idé. "Gi meg tre minutter", sier jeg til overlegen, "så er alt vannet borte". Jeg går ut i bøttekottet, og griper støvsugeren. Før overlegen rekker å uttale så mye som en stavelse, har jeg støvsugd vannet. Katastrofen er et faktum.

Lampene freser. Rommet mørklegges. Fra naborommet høres et hyl som fra en annen verden.

- Hjelp, det er Hansen, pasienten min, skriker overlegen, og farer på dør.

Jeg løper etter. I gangen kommer en svart skikkelse til syne. Det er pasient Hansen, som har bråvåknet fra narkosen. Kortslutningen jeg har forårsaket, skjedde mens Hansen ble elektrosjokket, slik at håret hans tok fyr.

Jeg sikter mot utgangen, og løper så fort jeg bare kan. Det var den jobben.

På ettermiddagen finner de meg, enda jeg har tatt inn på hotell.

- Du må gå, sier Ellinor Maj Or. Dette er ikke et sted for sånne som deg.

- Skjønner du nå at ECT-behandling kan være farlig? spør jeg.

- Jeg skal ta en telefon til Bjørn Inge og be om at alle psykiatriske sykehus og avdelinger foretar en psykiatrisk vurdering av sine vaskehjelper, svarer hun.

Jeg går ut i dagen. Det er bare så typisk helsemyndighetene å ikke ville høre om faktiske og potensielle skader ved psykiatrisk behandling.

Del 2

4 kommentarer:

  1. Bøyer meg i støvet for denne psykiatribekjemperen

    SvarSlett
  2. Anonym29.11.10

    Morsomt fortalt,Sigrun. Å le er viktig.
    Har du tid til å høre litt på meg?

    For noen år siden fulgte jeg en nær venn til frivillig innleggelse. En godt voksen mann viss liv hadde falt i grus i løpet av kort tid. Skilsmisse og diverse sykdom, som ble diverse mer.Han ville og ville ikke ha hjelp. En vettug og klok person som var herjet av psykose. En ny og annerledes erfaring. Livet kan være nådeløst iblant. Jeg tenkte la alle gode guder være med oss, la innleggelsen gå bra, la den være riktig...

    Da vi parkerte utenfor sykehuset, stoppet en politibil ved siden av. Ut kom en høy, tynn ung mann, en betjent på hver side. Rolig og fredelig, den unge ble respektfullt behandlet. Han bar på to plastposer. Gikk opp trappen i alles påsyn, til sin tvangsinnleggelse.

    Så var det vår tur. Jeg ble presentert som nærmeste pårørende, fikk bli med på inntakssamtale. Takknemlig, samtidig full av smerte. Mitt og hans første møte med psyiatrien. I et vanvittig oransje rom, det skrek liksom. Eldre psykiater, virket empatisk, skapte en viss tillit.

    Første skritt på veien - på inntaksmøtet - ble elektrisk sjokk lansert som behandlingsmetode. Riktignok godt innpakket i andre ord. Som den eneste gode metoden. Rystende for meg. På grensen til overgrep overfor et menneske som var i sjokk og sterkt deprimert. Han følte avmakt. Som den kloke mannen han var, men forvirret, klarte han utrolig nok å holde en lav profil. Jeg hadde innvendinger. Lang erfarng med vitenskapelige tidsskrifter ga innblikk i bivirkningene ved elektrosjokk, sælig dette med faren for varig svikt i korttidsminnet, leste mye om dette den neste uken. Dessuten - elektrosjokk skal gis som s i s t e behandlingsalternativ i slike tilfeller. Etter at samtaleterapi og medikamentall behandling har vært prøvd uten virkning. Men det ble ikke opplyst på sykehuset, tidsskriftene var informasjonskilden her. Rystende og uetisk.

    Broren til 'pasienten' prøvde å få meg til å overtale vedkommende til å gå med på sjokkbehandling. Han ønsket jo hjelp, ønsket det aller beste for broren sin. tter all lesngen gikk jeg sterkt i mot det, og oppfordret vennen min til å si neitakk. - Det ble ingen elektrosjokkbehandling. Behandlingen på lukket avdeling besto derfor i medikamenter og ufaglærte som tuslet rundt på avdelingen, psykiater dukket opp kortere stunder to ganger i uken, mer som en turist i landskapet. Vennen min ble en slags ikke-person, en som motsatte seg behandling og samtidig oppførte seg pent og høflig,

    Det ble med den innleggelsen Nå er han død. Av somatisk og lngvarig sykdom som kan gi nevrologiske skader eller utfall. I ettertid vet vi at det var den underliggende årsaken til psykosen - som sammenfalt med livskrise og tap på ulike livsarenaer. Noe ingen tok seg tid til å tenke på mens det stormet som verst. - Etter dette har jeg mistet en del av tilliten til helseapparatet.
    Lisa

    SvarSlett
  3. Lisa: Det var en trist historie.

    SvarSlett
  4. Veldig fornøyelig lesning om Ellinor Maj Or!

    Minner i grunnen om denne traumespesialisten som alltid hadde all verdens tid (livstid) (andre sin livstid) til rådighet... Var det ikke tilstrekkelig utprøvd, hadde det ikke overveiende sannsynlig vist god nok effekt. Noe var det alltid! Når hun ble spurt om hvorfor folk ikke kunne få den slags hjelp de etterspurte. Hun var tross alt ekspertisen og avgjorde ting som det.

    Hadde hun sagt "Det er viktig å avdekke traumer tidlig" - og så lagt til "det er så fascinerende å studere utviklingen!" - kunne man bli forledet til å tro de var én og samme person.

    Nesten litt nifst.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post