4.10.10

Fagpolitisk plattform for Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid

Vedtatte årsmøtepapirer fra Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid (NFPH) er lagt ut på foreningens blogg.

FAGPOLITISK PLATTFORM FOR NORSK FORENING FOR PSYKISK HELSEARBEID 2010 – 2012

Bakgrunn
Flere hundre års innesperring, segregering, knebling og stigmatisering har ført psykisk helsefeltet inn i det vi kan kalle den doble reduksjonismen. Den medisinske og sosiale reduksjonismen har gått hånd i hånd over lang tid og således bidratt til å støte mennesker med psykiske lidelser ut av alle ordinære og verdsatte fellesskap. For å slå tilbake denne totale paternalismen og umyndiggjøringen, må vi stille krav til alle som ønsker å bidra på psykisk helsefeltet at de kjenner, anerkjenner og legger til grunn menneskerettighetene og de funksjonshemmedes interessekamp, nasjonalt så vel som internasjonalt.

Mennesker med psykiske lidelser er alltid og i en hver sammenheng borgere med universelle rettigheter, på lik linje med andre borgere. Samfunnets og medisinens sykdoms- og behandlingsfokus må aldri overskygge at det først og fremst er krav om universell utforming, tilgjengelighet og tilrettelegging som er psykisk lidendes hovedanliggender, på lik linje med det som gjelder andre mennesker med funksjonsnedsettelser. 
Siden 1996 har det pågått en reform i psykisk helsefeltet i Norge. Den startet med Stortingsmelding 25 (1996-97). Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene (Sosial- og helsedepartementet, 1997). Stortingsmeldingen konkluderer slik: ”Hovedproblemene for mennesker med psykiske lidelser er at behandlingskjeden har brist i alle ledd.(…).

Pasientene får ikke all den hjelpen de trenger, personalet føler ikke at de får gjort en god nok jobb, og myndighetene makter ikke å gi befolkningen et fullverdig tilbud” (s.16). Veien fremover beskrives slik samme sted: ”Hard lut må til” (s.14), og konkretiseres i form av omstillingsvilje i tjenesteapparatet, kunnskapen om psykiske helse må utfylles, endringer i holdninger til psykiske lidelser både i befolkingen og i fagmiljøene samt utvide lokale behandlingstilbud.

Reformarbeidet var forankret både i et naturvitenskapelig og et samfunnsvitenskapelig perspektiv med vekt på humanistiske idealer. Den faglige inspirasjonen ble hentet innenfor fagfeltene i Storbritannia, USA, Italia og særlig Sverige. Stortinget vedtok enstemmig Stortingsmelding 25 og at meldingen skulle følges opp med en forpliktende økonomisk opptrappingsplan; Opptrappingsplanen for psykisk helse.

I ”Opptrappingsplanens mål og verdigrunnlag” beskrives et syn på menneske og psykisk helse som skal være styrende for all virksomhet i arbeidet med psykisk helse. Det skulle legges til et helhetlig syn på menneske hvor alle sider spiller inn og med personens psykiske helse. Det er en person i kontekst som erfarer psykisk uhelse og det viser seg på flere områder enn bare det biologiske eller det sosiale. Psykisk uhelse erfares både kroppslig og eksistensielt – spørsmål om en persons verdighet, integritet og selvforståelse settes i og på spill i disse erfaringene.

Det å oppleve psykisk helse er både et personlig og sosialt fenomen. Vi er alle mennesker som lever med vår psykiske helse som inkluderer psykiske vanskeligheter og opplevelser. Det er ikke en spesiell gruppe av mennesker eller en erfaring som bare noen kan oppleve. Vår psykiske helse lever i vårt daglige virke som den lidenskaplige kjærligheten til fotballaget vårt eller som den vanskelige samtalen med en kjæreste, kollega eller venn. Det å omtale en person som ”en schizofren” eller som ”psykisk syk” er en reduksjon av vedkommende til en endimensjonal person.

Opptrappingsplanen gir et begrep til det arbeidet som skal gjøres: psykisk helsearbeid. Betegnelsen brukes fordi helsetjenesten ikke lenger utelukkende skal knyttes til den medisinske subspesialiteten: Psykiatri. Organiseringen og innholdet skal omfatte alle hjelpetiltak for å bedre pasientenes psykiske helse. Dette innebærer en understrekning av ønsket om nytt innhold i tjenestene for personer med psykiske lidelser. Forskjellige tjenester: trygdeetat, arbeidskontor, helse- og sosialtjenesten skal samarbeide. De som trenger det skal få samordnet, individuelt tilpasset hjelp.

Dermed er det åpnet opp for at andre fagfolk, med en annen utdannelse enn leger og psykologer, skal spille en større rolle i det psykiske helsearbeidet. Psykisk helsearbeid åpner opp for nye profesjoner og et bredere og mer gjennomgripende tverrfaglig samarbeid. Psykisk helsearbeid som eget fag, vitenskapelig disiplin med egen tverrfaglig utdanning er etablert. Dette tilfører feltet ny komptanse og nye arbeidsformer. Dette skaper også ny diskusjon om hvordan de psykiske lidelsene skal forstås, hva en eventuell psykisk dysfunksjon skyldes og er uttrykk for, og hvordan hjelpearbeidet kan og skal drives.

Dette innebærer at kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsearbeid skal utvikles i en retning utover det tradisjonelle og det etablerte. Fagmiljøene oppfordres til å ha grunnlagsproblemene på dagsorden for å unngå pragmatisme og for å sikre et kritisk blikk på etablert viten og praksis. Mange blikk kan bidra til slike kritiske refleksjoner; brukere, pårørende, ulike fagprofesjoner og fagtradisjoner.

Jo flere stemmer som får mulighet til løfte frem sine erfaringer og kunnskap, jo bredere og samtidig individuelt tilpasset kan behovet for hjelp og støtte utformes. En sentral forutsetning i utviklingen av kunnskapsgrunnlaget i psykisk helsearbeid er anerkjennelsen av de ulike stemmene og deres legitime og demokratiske rett til å ytre seg.

Behovet for forandring
Både erfaringsbasert, helsepolitisk og forskningsmessig er behovet for å gjøre noe nytt og annerledes i samarbeidet omkring psykisk helse, veldokumentert. Rapporten ”Stykkevis og delt” (2003) viser til et stort empirisk materiale basert på enkeltpersoner, grupper og organisasjoner av brukere og deres forståelse av kvalitet i tjenestetilbudet i psykisk helsevern. Materialet viser til at mangesjeldent opplever å møte fagfolk som viser respekt gjennom å lytte til brukeren og ta dennes erfaringer på alvor og la disse få konsekvenser for samarbeidet.

Det konkluderes med: ”Summen av kvalitetsdiskusjonen antyder at det bør utvikles nytt psykisk helsearbeid (vår utheving) som organiseres ut fra brukers og pårørendes ønsker og ressurser og kontinuitet for bruker”.(Sosial- og helsedirektoratet, 2003a). Psykisk helseverns historie inneholder mange eksempler på dehumaniserende praksiser og tilsvarende forsøk på stadig å utvikle nye og humaniserende praksiser. Historien og aktuell systematisering av erfaringsbasert kunnskap tyder på at møter mellom den som søker hjelp og den som skal gi hjelp, aktualiserer praksiser som verdighet, respekt, integritet knyttet til det mellommenneskelige samarbeidet og relasjonen.

Utvidete perspektiver på psykisk helse, mennesket og kunnskap.
Opptrappingsplanen formulerer et helhetlig menneskesyn ved å forstå en person med psykiske problemer som ikke bare en pasient. Det skal tas utgangspunkt i personens åndelige og kulturelle behov, ikke bare de biologiske og sosiale. Psykiske lidelser berører grunnleggende eksistensielle spørsmål. En persons grunnleggende behov er knyttet til det å ha sted å bo, en jobb, økonomi og inngå i sosiale fellesskap: ”Brukernes behov må derfor være utgangspunktet for all behandling og kjernen i all pleie, og dette må prege oppbygging, praksis og ledelse av alle helsetjenester” (Sosial- og helsedepartement, 1998, s.6).

Denne formuleringen tydeliggjør hvordan Opptrappingsplanen for psykisk helse har et grunnleggende kunnskapsmessig prosjekt; den inviterer oss til å forstå mennesket, dets psykiske helse og kunnskapene om disse forholdene på en annen og langt mer utvidet måte. Sist, men ikke minst, inviterer den oss til å samarbeide som brukere, potensielle brukere og fagpersoner på en annen måte enn tidligere fordi innholdet og utformingen av samarbeidet skal fundamenteres hos brukeren. Brukernes rolle skal styrkes gjennom et forpliktende samarbeid mellom brukerne selv, pårørende og fagfolk. Et samarbeid som anerkjenner brukernes egne erfaringer med og kunnskap om bedrings- og mestringsprosesser.

Kunnskapsgrunnlaget for det psykiske helsearbeidet er og skal være tverrfaglig og tverrvitenskapelig samt forskjellig fra den tradisjonelle medisinske kunnskapen (Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1999). Særpreget er at arbeidet foregår i menneskers nærmiljø og hjem, på arbeidsplasser og gjennom langt mer fleksible og samarbeidsorienterte relasjoner mellom hjelper, bruker og nærstående samt andre involverte parter.

Det er gitt statlige ønsker om opptrapping av og fokus på lokalbasert psykisk helsearbeid. I St prp nr 1 (2004-05) Statsbudsjettet for 2005, pekes det på hvilke områder som særlig skal ajourføres og følges opp gjennom opptrappingsplanen. Områdene knytter seg til styrking av brukeres posisjon, innflytelse og rettigheter, desentraliserte tjenester ved overgang fra psykiatri til psykisk helsearbeid, økt kommunal innsats og omstrukturering av det psykiske helsevern.

Målene i opptrappingsplanen forutsetter endring og omstilling i holdninger, faglig perspektiv, arbeidsmetoder og kompetanse hos fagfolk som har oppgaver innen psykisk helsevern og psykisk helsearbeid. Lokalbasert psykisk helsearbeid fokuserer et normaliseringsperspektiv hvor myndiggjøring og en selvbestemmende brukerrolle står sentralt. Lokalsamfunnet er rammen for brukernes dagligliv og sentrale foki er familie, nettverk, bolig, arbeid og fritid. Rettigheter og tilgjengelighet i relasjon til arbeid, utdanning, fritid, kulturliv, bolig og informasjon vektlegges uavhengig av språk og kulturell bakgrunn. Det drøftes videre problemstillinger knyttet til økonomiske levekår. Alle disse områdene er og vil være sentrale elementer i lokalbasert psykisk helsearbeid. Det pekes også på en styrking av kommunenes ansvar og posisjon i arbeidet med mennesker som opplever psykiske vansker (Finansdepartementet, 2005).

Fremtiden er nå!
Opptrappingsplanen har styrket psykisk helsefeltet på mange områder, og har utvilsomt vært av betydning for mange mennesker. Særlig har utviklingen av psykisk helsearbeid i kommunene vært viktig, og gitt flere mennesker muligheter for tilrettelagte tilbud og verdigere liv. NFPH mener samtidig at ikke alle målsettingene i opptrappingsplanen er innfridd, og at det fortsatt er stort behov for å forsterke arbeidet med å innfri visjonene i årene framover.

Tidsskrift for psykisk helsearbeid har utviklet syv punkter der det tydeliggjøres en retning i utviklingen av psykisk helsearbeid (Nr. 2, 2008). Med utgangspunkt i disse vil vi presentere syv utfordringer som nå synes vesentlige for å få en ny omdreining i arbeidet:

  • Stopp individualiseringen i forståelser og kunnskapsgrunnlag. Psykisk helsearbeid er politisk virksomhet! Familie, venner, hjem, skole, arbeid og trygg økonomi er avgjørende for god psykisk helse.
Verdens helseorganisasjon peker på at psykisk helse blir forstått på ulike måter i ulike kulturer, og uttrykker skepsis overfor universelle definisjoner av fenomenene. Forståelser av og kunnskap om psykisk helse og uhelse framstår kontekstavhengig, og må studeres i de sammenhengene de viser seg. Vi lever i et samfunn som domineres av individuelle forklaringsmodeller, og søker etter kontekstuavhengige svar. Dette slører vårt blikk og fører til en overdrevent tro på at helseproblemer er forankret i enkeltmennesker og gjerne da det biologiske arvematerialet.

Dette svekker vår oppmerksomhet mot betydningen familie, venner, skole, bolig, skole, arbeid og økonomi har for psykisk (u)helse og psykisk helsearbeid. Individualiseringen gjør at vi ikke får øye på den samfunnsskapte uhelsen. Vi godtar derigjennom at befolkningen får psykiske helseproblemer uten at vi retter kritiske spørsmål til den velferdspolitikken som føres. Psykisk helse og psykisk helsearbeid må politiseres ikke bare i form av diskusjoner omkring bevilgninger til tjenesteapparatet, men kanskje først og fremst i form av tydeliggjøring av og diskusjoner omkring de politiske veivalg som skaper psykiske lidelser.

  • Sykdomsmodellen må forlates som det dominerende paradigmet i feltet. Hold fokus på mestring av hverdagsliv, på ressurser og kompetanse - ikke avvik, symptomer og diagnoser.
Historisk sett har det vi kaller psykiske lidelser blitt definert som et anliggende for den medisinske disiplin. Det har vært legene og sykehusene som skal gi hjelp, og det har vært psykiatrien, her forstått som disiplin innen medisinen, som har hatt kunnskapen og metodene for behandling. Feltet har på denne måten adoptert sykdomsmodellen fra somatikken. Naturvitenskapelige forståelsesformer og en diagnostiserings- og klassifiseringstankegang har dermed i stor grad blitt bestemmende for forståelse og behandling i møte med mennesker med psykiske problemer. Psykiske lidelser møtes med kartlegging, diagnostisering og behandling med tilhørende metoder/teknikker. Spørsmålet er om vi ikke nå bør føre feltet og det psykiske helsearbeidet ut av et slikt paradigme. Psykiske vansker vil alltid være innvevd i den enkelte persons historie, relasjoner og virkelighetsforståelse, og knyttet være tett knyttet sammen med de livsbetingelsene den enkelte lever under.

Derfor vil psykiske vansker vanskelig la seg fange inn i generelle diagnostiske klassifiseringssystem og møtes med standardiserte behandlingsmetoder - uten at helt vesentlige aspekter går tapt. Sykdomsmodellen står i fare for å snevre inn våre perspektiver og samtidig innsette ekspertene som autoriteter på våre liv. Dette gjør at den som eier problemet og opplevelsen, blir fremmedgjort og opplever seg som avmektig i forhold til endringsarbeidet.

Psykisk helsearbeid må forstås som kontekstuelt arbeid. Det handler om å forstå det enkelte menneske og dets opplevde problemer i lys av deres historie, den sammenhengen de lever i, de relasjoner de står i og i lys av deres forståelse av seg selv og virkeligheten. Slik sett vil psykisk helsearbeid dreie seg om å forsøke å gå den enkelte i møte og i samarbeid utvikle en forståelse og gå inn i et endringsarbeid.

Psykisk helsearbeid er tjent med å vende seg fra et sykdomsfokus til ethelsefokus. De viktige spørsmål blir da: Hva kan være helsebringende i min situasjon og i mitt liv? Hvordan kan endring skje i den sammenheng jeg står i? Hvordan kan en mulig vei til bedring se ut for meg i min situasjon? Samarbeid for bedring blir da ikke forstått som behandling av en sykdom, men som en søken etter hva som kan skape bedring, hva som kan bidra til mestring av hverdagen og hva som skal til for å inkluderes i sosiale fellesskap og i samfunnet generelt.

  • Lytt til folks erfaringer og tro på det de sier. Etikk og dialog må komme først. Hjelpen må forankres i folks egne erfaringer av hva som er til best hjelp.
I psykisk helsearbeid kan det se ut som om de etiske aspektene ved møtene mellom mennesker kanskje er helt vesentlige når en skal forsøke å identifiseres det som er virksomt og skaper endring. Det er når gode møter og gode dialoger oppstår mellom mennesker at endring ofte skjer. Bedringshistorier som fortelles av dem som har egenerfaring peker ofte på slike etisk-relasjonelle forhold. Slik sett blir de etiske kvalitetene ved måten vi møter den andre på, helt sentralt i psykisk helsearbeid. Det er i stor grad gjennom dialogen at vi trer inn i hverandres liv, og virker inn på hverandre.

Vi skaper og gjenskaper virkeligheten i møter med hverandre. Gjennom dialogene kan også våre liv endres. Etikken og dialogen bør dermed ha en primær plass i psykisk helsearbeid. Psykisk helsearbeid må bli til - både når det gjelder arbeidet med den enkelte og når det gjelder utvikling av fag og praksis - ved at en lytter til hva folks egne erfaringer og refleksjoner og tror på det de sier. Den kunnskapen og forståelsen den enkelte har om seg selv, sin historie, etniske bakgrunn og sitt forhold til sine omgivelser må være helt grunnleggende å få frem i endringsarbeidet.

I forskningen på bedringsprosesser har en gått til mennesker som har opplevd å komme seg fra psykiske problemer og spurt hva som hjalp dem. Denne forskningen har dermed på en systematisk måte frembrakt erfaringskunnskap som kan være med å forme psykisk helsearbeid, både fag og praksis. Den erfaringskunnskap som slik kvalitativ forskningen frembringer, ser ut til å peke på andre forhold enn de som ifølge en sykdomsmodell skulle være vesentlige. Det som ofte blir fremhevet som viktig er betydningsfulle, personlige møter med andre. Relasjoner som utvikler seg.

Dette kan være møte med profesjonelle eller det kan være andre personer i den enkeltes omgivelser. Erfaringsstemmene sier oss også at den enkeltes eget arbeid og innsats står helt sentralt, og at ulike sosiale livshendelser ofte representerer avgjørende vendepunkter. Slike endringsskapende elementer som mennesker med erfaring fremhever, må vi spille på lag med i det psykiske helsearbeidet.

  • Folk må få hjelp når de selv mener de trenger det. Hjelpen må være frivillig og tjenestetilbudet må være mangfoldig slik at folk får reelle valgmuligheter.
I St.prp. nr. 1 (2003-2004) kunne vi lese følgende: ”Mange pasienter med psykiske lidelser får ikke det tilbudet de har krav på. Økte ressurser er alene ikke nok for å nå målene i opptrappingsplanen for psykisk helse. Det trengs til dels store omstillinger og omstruktureringer. Endring av virksomhetskulturer og holdninger i tjenesteapparatet er en av de viktigste uløste oppgavene.” (s. 2) Fremdeles får mange mennesker ikke den hjelpen de trenger, når de trenger den. Aldri før er det blitt overført mer penger til tjenesteapparatet.

Men: - Hvor ble endringen av virksomhetskultur av? Hva skjedde med holdningsarbeidet blant ansatte innen psykisk helsefeltet? Diskusjonen om frivillig hjelp kontra tvangsbruk, dreier seg i tillegg til lovverk, også i stor grad om holdninger, organisasjonskultur, standardiserte arbeidsformer og profesjonsmakt. Den høye tvangsbruken bidrar til å undergrave brukernes tillit til hjelpeapparatet og dette fører til store motsetninger mellom den som trenger hjelp – og den som skal hjelpe.

Når de som fatter vedtak om tvang gjør dette før det er forsøkt andre alternativer, eller tvangsinnlegger mennesker som ville ha gått med på å få hjelpen frivillig, vitner dette om moralsk ansvarsfraskrivelse. All dokumentasjonen som foreligger om brukeres erfaringer med senskader etter tvangsinnleggelser, viser et stort behov for kvalitetsutvikling og et skrikende behov for å utvikle alternativer slik at praksis endres og folk får reelle muligheter til å opprettholde kontrollen over eget liv.

  • Ulike levemåter og annerledestenkende/følende må anerkjennes som menneskelige. Stigmatisering og sosial eksklusjon må påtales og stoppes. Menneskerettighetene må fokuseres og overholdes.
Parallelt med en generell velstandsutvikling i samfunnet, kan det se ut for at livsrommet for den enkelte snevres inn. Mennesket av i dag skal både være spesielle og unike, men samtidig innenfor regulerte rammer. Det er lite rom for grensesprengende annerledeshet i hverdagen - selv om det også her finnes gode eksempler. Mennesker med psykiske lidelser stigmatiseres fort i media og blant folk flest, og offentligheten kobler foruroligende fort spørsmål om farlighet til psykiske lidelser. Det er i slike sammenhenger heller ikke uvanlig med demonisering av mennesker med psykiske problemer.

Å påpeke stigmatisering og forsøk på eksklusjon av mennesker med psykiske problemer og lidelser, må også være del av en profesjonell yrkesutøvelse. Enkeltmenneskets verdighet må i mye større grad fokuseres; uansett måte å leve på. Dette gjelder i særlig grad mennesker med innvandrerbakgrunn, som kan ha erfart mangel på likeverdighet i tjenester og manglende hensyn til enkeltmenneskers verdighet fra ulike fagpersoner. Psykisk helsearbeid må fokusere inkludering i nærmiljø og ha som visjon at alle skal inviteres til aktivt medborgerskap. Menneskerettighetene skal gjelde for alle.

  • Hold fokus på personlig og faglig kompetanse, ikke bestemte profesjoner. Den profesjonsbaserte makten må identifiseres og reduseres. Ansett flere mennesker med brukererfaring som sin viktigste kompetanse.
I dag er det samarbeid med brukerne og deres kompetanse som gjelder. Dette stiller andre krav til de ulike profesjonene. Grensen mellom profesjonene har endret seg de siste årene. Mange ansatte har både sammensatte erfaringer og utdanninger utover kun profesjon som relevant kompetanse i psykisk helsearbeid. Brukere framhever betydningen av medmenneskelighet, åpenhet, ekthet og kunnskaper hos den gode hjelperen, ikke primært profesjonen.

Den store utfordringen er viljen og evnen hos de ulike profesjonene til å samarbeide fruktbart, lytte og fremme ulike kunnskapstyper. Kunnskap fra både fag og erfaring er rimelig sammenfallende når det gjelder synet på gode hjelpere. Det handler mer om person og relasjon enn profesjon og metode. Det blir da nærliggende å fokusere sterkere på utvikling av personlig og faglig kompetanse både i utdanninger og tjenestetilbud, og mindre fokus på utvikling av profesjonsidentitet.

Helse- og sosialarbeidere har makt og utøver makt. Forholdet mellom tjenesteutøver og bruker er asymmetrisk. Denne ujevne maktfordelingen må erkjennes. Hvordan forholder vi oss til dette? Det er på tide at helsearbeidere går sammen om å bedre kultur og holdninger i tjenestene, i stedet for å være opptatt av egne behov. Å gi fra seg makt er ikke enkelt, det viser historien. Er fagfolkene villige, og i stand til å dele makten, og til å gi fra seg noe av makten til brukere av tjenestene?

En mulig lakmustest på dette spørsmålet er forholdet til brukeransettelser, og slik sett en aktiv verdsetting den erfaringsbaserte kunnskapen. En bevisst ansettelsespolitikk av mennesker med brukererfaring i psykisk helsearbeid vil tilføre feltet dypere erkjennelse og forståelse av dagens utfordringer mht å møte og fremme psykisk helse. Det handler om å erkjenne ulike typer kunnskap. De ulike kunnskapsområder kan sammen øke vår kompetanse til å fremme og bedre menneskers psykisk helse.
  • Unngå fragmentering og manglende sammenheng i tjenestene. Etabler ett tjenestenivå med en ledelse – forankret lokalt.
Stortingsmelding 25 varslet en større omorganisering i feltet i retning av større desentralisering av tjenestene med nedbygging av sykehuspsykiatrien og kraftig oppbygging av kommunalt psykisk helsearbeid. Dette har vist seg vanskelig å gjennomføre både økonomisk og organisatorisk. Fremdeles strever tjenestene med manglende samarbeid og koordinering på tvers av tjenestenivå. Myndighetene peker på at flere mennesker har fått hjelp innen psykisk helsevern, men uttrykker bekymring over at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke får den hjelpen de har behov for. Det er da ekstra bekymringsfullt at det skapes et økende skille mellom tjenester på kommunalt nivå og tjenester på spesialisthelsetjenestenivå. Et slikt skille stimulerer til ulik terminologi og kunnskapsforankring, og vanskeliggjør felles kunnskapsutvikling, kommunikasjon og samhandling i feltet.

Modellen med ulike nivå og styring på tjenestene i psykisk helsearbeid framstår kostnadsdrivende, unødig byråkratisk og skaper en gråsone mellom tjenestene. En gråsone som fører litt for mange mennesker ut i tåka. Modellen vanskeliggjør styring og skaper større behov for psykisk helsearbeid. Norge har utviklet en modell med to parallelle spor. Vi trenger å samle tjenesten for psykisk helsearbeid på et nivå. I tråd med visjonene i opptrappingsplanen må denne ledelsen forankres lokalt.

Psykisk helsearbeid er et felt i stadig omforming, og skal være det. Samtidig skjemmes feltet av en manglende definisjonsmessig avklaring. Vi vil derfor avslutningsvis presentere en definisjon som har forankring i det overstående, og som etter vår oppfatning kan bidra til å holde fokus og stimulere til videreutvikling av feltet. Psykisk helsearbeid er et flervitenskapelig og tverrfaglig utdannings-, forsknings- og arbeidsfelt, og omfatter alle deler av tjenestene.

Psykisk helsearbeid fokuserer på å fremme og bedre menneskers psykiske helse samt påpeke og søke å endre forhold i samfunnet som skaper psykisk uhelse og bidrar til stigmatiseringsprosesser og sosial utstøting. Dette gjelder uansett etnisk og kulturell bakgrunn. Hensikten er å styrke menneskers opplevde egenverd og livskraft, bistå i prosesser som utvikler opplevelser av sammenheng og muligheter for å mestre hverdagens utfordringer samt skape inkluderende lokalmiljø.

Rådet for psykisk helse har utarbeidet syv kjensgjerninger for tjenestetilbudet innen psykisk helse (http://www.psykiskhelse.no) Disse kjensgjerningene er basert på et fireårig Kvalitetsutviklingsprosjekt (KUP) som gjennom systematisk kunnskapsutvikling gir grunnlag for å si hva som er god kvalitet i psykisk helsetjenester. Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid slutter seg til disse syv kjensgjerningene og ønsker å arbeide for at disse blir realisert og konkretisert i et hvert samarbeid i psykisk helsearbeid:

  1. Det trengs tjenestenettverk, ikke tjenestekjeder
  2. Det en bruker kan, må tjenestene ikke gå glipp av
  3. Vi trenger skreddersøm og valgfrihet
  4. Vi lever i hverdagen og må få hjelp i hverdagen
  5. Gode tjenester trenger sjelden tvang
  6. Ansatte brukere hever kvaliteten
  7. Utdanninger må følge utviklingen

På denne bakgrunn vil Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid særlig arbeide for:
  1. Et mangfold av forståelser i relasjon til psykisk uhelse kombinert med at den medisinske sykdomsmodellen må detroniseres.
  2. Alle tilbud om psykisk helsehjelp skal være basert på frivillighet.
  3. Det må ansettes personer med egenerfaring i alle psykisk helsetjenester.
  4. Fagpersoner med psykisk helsearbeidkompetanse og psykisk helsearbeids arbeidsformer må gis sentral plass i alle psykiske helsetjenester.
  5. Det må et etableres ett tjenestenivå i psykisk helse som er lokalt forankret.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post