10.9.10

Vond barndom = personlighetsforstyrret barn

På bloggen Webpsykologen kan man lese: "Dersom denne følelsen eller ubevisste idémønsteret ligger dypt forankret i oss, og skriver seg fra uheldige omstendigheter og vonde erfaringer fra tidlig barndom, hender det at vi kaller det en personlighetsforstyrrelse."

En liten kommentar og spørsmål til psykologen fra meg:
"Her begår diagnostikere et etisk overgrep mot pasienter, ved å bedrive victim blaming. Ofrene for incest og barnemishandling er altså de som stemples som forstyrret og avvikende, noe som selvsagt gjør overgriperne glade. Hva tror du er årsaken til at mange behandlere ikke i stedet tar hensyn til pasientens ønsker og setter diagnose ved konsensus, slik at det blir brukermedvirkning? Eller at de rett og slett bare gir en traumatisert pasient en traumerelatert diagnose?"

9 kommentarer:

  1. Glad du skriver om dette Sigrun. Er nok mange som kan kjenne seg igjen i dine betraktninger ang å diagnostisere et barn som er påført traumer av andre.

    hilsen B.

    SvarSlett
  2. Svært bra post, betyr masse for meg å lesa dette, tragiske forhold som belyses.

    SvarSlett
  3. Jeg forstår hva du mener Sigrun, men jeg har lyst til å si hvordan jeg selv, og mange av mine kolleger tenker om diagnoser. Hensikten med diagnoser kan være mange, men hovedhensikten er å kategorisere problemer slik at man kan utvikle metoder og terapiteknikker som sikter seg inn mot å avhjelpe problemstillinger, som hver i sær er ulike, men likevel bærer non vesentlige likhetstrekk. Bortsett fra det, har diagnosen i mine øyne liten hensikt med mindre den kan være med på å skape større forståelse for klientens problemstillinger. Det er på INGEN måte et forsøk på å klandre pasienten, men et forsøk på å sette språk på vonde erfaringer. Vi blir på sett og vis et resultat av våre erfaringer. Og dersom man har blitt utsatt for overgrep og lignende vonde erfaringer, anstifter dette ofte en slags iboende frykt for tilværelsen. Det synes jeg selv er ganske naturlig og forståelig. Dersom man gjentatte ganger gjennom oppveksten blir satt i en slik hjelpesløs og farlig situasjon, kan det utvikle en så stor usikkerhet og frykt at personen vil bære på en mistenksomhet og alarmberedskap langt utover i voksenlivet. Når dette er grunnstemningen, altså en grunnmur av frykt basert på andres ugjerninger, kommer man raskt til å oppleve ”ufarlige” situasjoner som farlige. Grovt sagt. Kanskje man har vonde erfaringer med menn, hvorpå livsinnstillingen generaliseres på en måte hvor alle menn forbindes med fare, har man utviklet et uheldig mønster fordi det fører til frykt nesten over alt (menn utgjør tross alt litt under 50% av jordens befolkning). Dette vil kanskje føre til at ”offeret” for overgrep rammes av angst over alt, fordi avgjørende erfaringene tilsier at menn er farlige. Dette blir på mange måter en livsorientering som gjør vondt verre. Det må nødvendigvis ”forstyrre” et menneske svært mye i livet. Man føler seg liten og redd, og det betraktes altså som en forstyrret selvoppfattelse, nettopp fordi den IKKE representerer noe ”sannhet”. Personlighetsforstyrrelse må ikke forstås som en merkelapp som gir offeret noen som helst skyld, men som en beskrivelse av den ulykkelige situasjonen som er en konsekvens av å bli utsatt for overgrep gjentatte ganger fra en så tidlig alder at hele livsorienteringen til vedkommende er farget av frykt og usikkerhet. I psykologisk teori er diagnosen bare et tentativt utgangspunkt i et omseggripende forsøk på å forstå og leve seg inn i hvordan vonde erfaringer kommer til å avle angst i lang tid fremover. Det er ikke, ikke, ikke!!! en måte å uttrykke at vedkommende med en diagnose er uberegnelig og ”gal”. Det er et uttrykk for at vedkommende har opplevd så mye grusomheter at verdensbilde er farget av frykt, eller med andre ord forstyrret av frykt og usikkerhet.

    Jeg håper og tror at de fleste behandlere forstår diagnoser på denne måten, men jeg tror muligens at den generelle befolkningen har en annen og langt mer stigmatiserende forståelse av dette? Håper at WebPsykologen kan være med på å spre en slik forståelse!

    SvarSlett
  4. WebPsykologen: Det er nettopp fra mange behandlere og annet helse- og sosialpersonell at folk som får PF-diagnoser opplever at de blir stigmatisert og behandles annerledes enn tidligere. Flere som har fått slike diagnoser, har fortalt meg om det.

    Odd Volden skriver i dette innlegget: "En rutinert sykepleier jeg hadde som student for noen år siden, sa følgende under en veiledning:

    ”Du må for all del unngå å bli diagnostisert som ”personlighetsforstyrret”. Da er løpet kjørt. Personalet klarer ikke å håndtere slike diagnoser - de fyller dem øyeblikkelig med mye mer essens enn det er grunnlag for.”"

    SvarSlett
  5. Stort set hver gang, når psykdiagnoserne kritiseres, bliver det dér med "forståelsen" og "at sætte ord på" trukket frem af hatten af fortalerne for stemplerne. Forståelse? Hvordan i al verden skal det fremme forståelsen for et menneske, at se og definere dette menneske isoleret fra sin livshistorie, hvilket ubestrideligt er, hvad psykdiagnoser gør?? Og hvordan skal det forestille, at sætte ord på et menneskes væremåde, der jo altid er resultat af dette menneskes erfaringer i tilværelsen, når diagnoserne ikke nævner disse erfaringer med et eneste ord, men alene beskriver væremåden i patologiserende termer, der umisforståeligt udtrykker, at væremåden er resultat af en individet iboende patologi, mens det, den egentligt er resultat af, erfaringerne, ties ihjel??

    Og så er der den dér med hvilke behandlingstiltag, hvilke metoder, til hvilke problemer. Vigtigt er diagnoser her kun, hvis behandling sigter mod adfærdsmodifikation. Jo, der skal måske en anden slags dressur til, at få en "borderliner" til at makke ret, end en "skizofren". Men hvis hjælpen sigter mod, at finde en løsning for problemerne, er der kun én vej at gå for hjælperen: at lytte, forstå, og lade mennesket, der står med problemerne, selv sætte sine egne ord på dem.

    SvarSlett
  6. P.S.: Erfaringsmæssigt kan intet lukke munden på stemplede mennesker mere effektivt, og blokkere mere for enhver forståelse, end stemplerne selv.

    SvarSlett
  7. Webpsykologen:
    Jeg trur dessverre ikke det er så enkelt som at vi kan bestemme oss for at diagnoser kun er tentative utgangspunkt for forståelse. Diagnoser begynner, så snart de står på papiret, å leve sine egne liv både i systemet og i de involverte personenes bevissthet. Diagnosesystemet tar mål av seg for å være vitenskapelig; diagnosene framstår som objektive, avgrensede kategorier og ikke som de abstraksjonene de i virkeligheten er, derfor blir de gjerne tatt for sannhet. Diagnosene kan virke mystifiserende ved at de viser til sammensatte syndromer eller til bakenforliggende lidelser som behandleren har kunnskap om men som pasienten sjøl "ikke kan se" - hun eller han kan merke sine plager eller sin smerte, men sitter ikke med makten til å bestemme hva denne skal kalles eller delta i diskusjonen om diagnostiske vurderinger. "Bruk mest mulig vanlige ord" sier en av mine forelesere om det å snakke om klientens plager. Jeg er enig, og trur symptomdiagnoser som f.eks. angst, depresjon eller spiseforstyrrelser er langt bedre egnet til samtale og felles forståelse enn den mystifiserende "schizofreni" eller de karakterdømmende "personlighetsforstyrrelsene". Diagnoser er ikke objektive sannheter, og vi må kunne ha meninger om dem - istedenfor å ta for gitt at systemet må være som det er og forsøke å få befolkningen til å endre oppfatning.

    SvarSlett
  8. Jørgen Lund23.5.11

    WebPsykologen, du skriver: "I psykologisk teori er diagnosen bare et tentativt utgangspunkt i et omseggripende forsøk på å forstå og leve seg inn i hvordan vonde erfaringer kommer til å avle angst i lang tid fremover. [...] Det er et uttrykk for at vedkommende har opplevd så mye grusomheter at verdensbilde er farget av frykt, eller med andre ord forstyrret av frykt og usikkerhet."

    Ja, det er utvilsomt slik som du beskriver, at opplevelser preger oss og vårt forhold til verden. Men er psykologi en beskrivelse av dette, eller en støttevirksomhet til dem som lider på grunn av bestemte opplevelser? Jeg gjetter på at de fleste vil si at psykologi er begge deler, men jeg syns din replikk uttrykker et uavklart eller ugjennomtenkt forhold til denne dobbelheten. Når du snakker om diagnoser som del av forsøk på å "forstå og leve seg inn i" høres det ut som om du beskriver en støttende virksomhet, men du fortsetter setningen på en måte som snarere dreier seg om psykologiske mekanismer generelt: "..hvordan vonde erfaringer kommer til å avle angst i lang tid fremover". For meg høres det ut som om du blander sammen hjelper-funksjonen med en vitenskapelig beskriver-funksjon som så å si står på avstand og studerer hvordan "mennesket" fungerer. Jeg vil tro at det er denne sammenblandingen som gjør at du ikke forstår de terapeutisk betenkelige konsekvensene av diagnoser. Min erfaring og overbevisning er at det man som støttetrengende trenger, ikke er karakteristikker og ord satt på konsekvensene av de hendelsene man har vært gjennom, for slike karakteristikker har man i sannhet fått mer enn nok av fra dag én ("rar", "gal", "sær" osv.) Det som trengs er derimot opprulling og åpenhet om det som skjedde. Symptomer er ikke en slags merkelig feil fra evolusjonens side, en "forstyrrelse" eller blindtarm som gjør at vår angst og kriseberedskap liksom varer alt for lenge uten grunn helt inntil vitenskapen i sin visdom kommer og skjærer den bort, men derimot i stor grad den eneste tilgangen man har til slik opprulling og dermed til sannheten. Traume er som kjent ikke en vond hendelse, men det at en vond hendelse ikke blir anerkjent som sådan, en tilstand som har en tendens til å fortsette fordi kollektivet med sine avvisningsmekanismer har gjort seg medskyldig i skaden. Jeg kan ikke se at diagnoser er noe annet enn en fornektelses- og avledningsmanøvre som fortsetter å slå ned på offeret som "dysfunksjonell" osv. Dette burde etter min mening få den som agerer som talsperson for diagnoser til å begynne å historisere sitt eget behov for å bedrive en slik strutsepolitikk.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post