19.9.10

Vits i å tro hjelpeapparatet kan endre seg?

Av Lise,
som har 30 års sammenhengende erfaring med terapeuter


Bør det advares mot selve terapiens grunnidé, og ikke bare mot enkelte terapeuter? Hvor mange får det bedre etter terapi, og hvor mange får det verre og blir gående hele livet og håpe på at noe skal hjelpe, mens problemene bare sementeres?

Det virker som om folk er terapifikserte og ikke ser at terapi kan gjøre ting verre.

Dersom barn slapp å vokse opp under slike forhold som vi har gjort, ville svært mange ansatte i psykiatri, rusomsorg, fengsel, sosial og hjelpeapparat generelt bli overflødige. Vil de det? Er det ikke i deres interesse at så mange som mulig blir vingestekket og sviktet som barn, og videre trent opp til å bli gode klienter og pasienter som aksepterer sin plass i hierarkiet og ber om mer hjelp?


Å være pasient i dette systemet er å bli fratatt all verdighet. At ens mest såre og intime erfaringer skal journalføres og oppbevares i statlige arkiver i all evighet er - vet ikke hva jeg skal kalle det.

Er krenkelse terapiens egentlige vesen - i praksis? Alice Miller var et engangstilfelle, den gjengse terapeut er ikke slik og vil aldri bli det.

Krenkelseserfaringer har vi multitraumatiserte nok av. Likevel er det mer av det de fleste opplever i hjelpeapparatet. Er det vits i å prøve å få det til å forandre seg? Er det ikke på tide å ta avstand fra det hele? Advare, lære folk å beskytte seg?

Er det ikke det multitraumatiserte er opplært til, å søke hjelp og trygghet hos overgripere (foreldrene)? Men nå er terapeutene i foreldrenes rolle. Vi tror de skal være gode, snille, hjelpe, men i praksis er de de nye foreldrene, som ikke er bedre enn de opprinnelige. Vi er opplært til å la oss krenke, skade og manipulere. Vi ser det ikke før det er for sent. Vi utleverer oss i blind tillit til stadig nye overgripere. Disse overgriperne er veltalende borgerlige og velutdannete mennesker, som ytre sett ikke har noe til felles med foreldrene. Men hva er de dypereliggende årakene til at de vil være terapeut? Hvorfor er det så viktig å ha guruposisjon overfor fortvilte, redde og ensomme mennesker?

Et fenomen som er kjent blant dem som arbeider i alle slags hjelpe-greier (de av dem som er villig til å se det), er at en del hjelpere kan være utrolig gode og støttende så lenge den som skal hjelpes ligger nede. Men om klienten begynner å komme seg på bena, få egenvilje, gjøre seg uavhengig av hjelperen, kan hjelperen snu helt og ikke tåle å se at den ynkelige står på egne ben og krever rett til å være sin egen autoritet. Til å ville noe annet enn hjelperen. Hjelperen kan da ofte være villig til å bruke hvilke midler som helst for å slå klienten ned, ødelegge det som er bygd opp, for å få klienten tilbake på plassen sin som ynkelig og hjelpetrengende.

Dessverre anser jeg det etterhvert som farlig å utsette seg for terapi.



Gjesteskribenters innlegg samsvarer ikke nødvendigvis med bloggeiers oppfatninger.
Jeg kjenner Lise IRL.

Sigrun

14 kommentarer:

  1. Dette var tanker som nok opp til flere sitter igjen med, etter år i terapi.

    Hvis terapi er "svaret" på den behandlingen man trenger etter år med undertrykkelse, da skulle det vært greit og møtt de menneskene som kan si, at terapien hjalp. Hvor finnes de ?

    Mvh B.

    SvarSlett
  2. Jeg er langt på vei enig i dette: Selve idéen om terapi er grunnleggende feil, og det er ingenting som tyder på at det hjelper. Å snakke om traumatiske ting er traumatisk og ingenting annet. Og journalene, særlig med myndighetenes nonchalante forhold til personvernet, er en krenkelse.

    SvarSlett
  3. tt: mening bliver til i kommunikation, og det, der ikke giver mening skræmmer. Hvis det kun er traumatisk, at snakke om traumatiske oplevelser, hvorfor er det så netop det, der lader folk overkomme deres traumer?

    Stærkt uenig i, at terapi, forstået som en mulighed til at snakke om sine traumer, er traumatisk. Det kan være det modsatte, såfremt man respekteres 100% i terapien. At man i praksis generelt ikke respekteres, er en anden sag.

    I øvrigt helt enig i, hvad Lise skriver. Netop fordi respekt ser ud til at være et komplet fremmedord for terapeuter. Og det er det, der efter min mening er det, der grundlæggende er, og altid har været, galt med terapi: at den ikke var og er ment til at respektere, men derimod til at opdrage, tilpasse, og dermed undertrykke.

    SvarSlett
  4. Jeg mener ikke at man ikke skal få snakke om sine traumer, men at det å gjøre det i terapi er meget risikobetont. Tilbakemeldingene man får kan gjøre vondt verre. Og man er sjelden selv i stand til å se hva man utsettes for mens det skjer. Har opplev veldig mye benektelse fra terapeuter, det jeg forteller er ikke riktig, det var nok ikke vondt ment det mine foreldre gjorde, jeg må tenke poitivt, foreldre stakkars er ofte så slitne. Jeg tror ikke dine forldre har vært så fæle som du vil ha det til.

    Når jeg insisterte på at det jeg fortalte var sant, og at det gjorde forferdelig vondt, ble jeg utsatt for straff. Avvisning, benektning , manipulering. Sikkert vanskelig å forholde seg til deg jeg har opplevd, men da får man heller si at man ikke orker å høre om det, enn å insistere på at det ikke har skjedd.

    å snakke igjen og igjen om det uten å få lov til å ha kontakt med følesene bare sementerer. Man blir fjernere fra seg selv og enda mer føleslesmessig skadet. Man blir profesjonell på å fortelle sin historie. Det er uhyre skadelig å snakke om traumer man ikke har bearbeidet skikkelig til stadig nye mennesker, som som ikke bryr seg, men bare skal høre ennå en historie å skrive i journalen.

    å utsette seeg for terapi er å bevege seg inn i et minefeldt. Men, det er alltid noen som greier seg, som synes de får god hjelp. Men hvor mange blllllllir bare retraumatisert og ødelagt?

    SvarSlett
  5. Hva er forskjellen på gode og dårlige psykologer?
    1. Gode psykologer forstår at sjelelige problemer er problemer med sjelen,mens dårlige tror at det er viljen som brukes feil.
    2.Gode psykologer har som mål å gi mennesker indre frihet slik at de kan gjøre nye erfaringer,mens dårlige har som mål å gjøre dem identiske med en ferdig form.
    3.Gode psykologer ser på sjelelige skader på en like nøytral og objektiv måte som leger ser på fysiske skader,mens dårlige psykologer betrakter uheldige egenskaper som resultat av dårlig bruk av viljen.
    4.Gode psykologer møter mennesker som jevnbyrdige i et likestilt samspill,mens dårlige inntar den rollen som foreldre har overfor sine barn.
    5.Gode psykologer vet at sjelslivet er en form for liv og at tegn på sunnhet derfor er de samme som for alle andre livsformer,mens dårlige psykologer sjekker om produktet er identisk med en standardmodell.

    Kort sagt: Gode psykologer personifiserer mennesker,mens dårlige depersonifiserer dem yttterligere.

    SvarSlett
  6. Enig i alt Jorun sier. Men hvor mange terapeuter kan klassifiseres som gode da? Bør vi ikke innse at terapeuter er mennesker de også, med de feil og mangler det medfører? Som settes i en maktposisjon som ingen bør være i? Mange terapeuter kan dessuten begynne som gode, med god vilje. Ettersom terapien skrider fram skjer en forvandling som er umerkelig for en klient som allerede sitter på kroken. Det viktigste blir at terapeuten får dekket egne behov, kanskje uten å være klar over det selv. Maktbalansen er så skjev i et terapiforhold at det er vanskelig å se hvordan en pasient skal kunne behandles som likeverdig.
    Opplever at kravene til gode terapeuter er litt som å kreve av sine foreldre at de skal bli gode, oppføre seg anstendig, beskytte, gi frihet, se oss, gi oss det vi trenger. Men det står ikke i våre foreldres makt å være slik de burde være. De kan ikke. Og mange vil ikke heller. Er det ikke rimelig å anta at det er det samme med terapeuter? De KAN ikke være som de burde være. Å kreve det av dem er nytteløst. Bør vi ikke heller lære å beskytte oss mot dem? Sette ned foten og ikke la dem gjøre oss ennå mer vondt? Støtte hverandre så vi kan bli noe bedre enn psykolog-mat? Bruke våre erfaringer til å beskytte barn og unge mot å bli psykolog-mat?

    SvarSlett
  7. Jeg tror egentlig at mennesker med sjelelige problemer har mer bruk for filosofer enn for psykologer. De trenger å lære seg å tenke på en annen måte,ikke å få bevisstgjort hva skadene går ut på. Virkelige skader forsvinner ikke gjennom bevisstgjøring,hverken benbrudd, influensa eller psykiske skader.
    Det viktigste filosofien kan lære oss,tror jeg er at bare ord som kan defineres er virkelige begreper. Ved å rydde bort fra språket alle ord som ikke kan defineres, forsvinner alle maktordene som narrer mennesker til å vise lydighet.Dermed settes mennesker i frihet og den sjelelige friheten forløser livskreftene i dem. De er fantastisk sterke når de får slippe til. Slik en nedtråkket spire med bare litt liv tilbake kan reise seg å bli til en stor,vakker plante når livsvilkårene legges til rette,slik kan det samme skje med mennesker.

    SvarSlett
  8. Og hvad er det, der gør filosoffer så meget mere ufejlbarlige som mennesker, end psykologer? Hvad er forskellen mellem indlæring af anderledes tankemønstre, foretaget af en filosof, og indlæring af anderledes tankemønstre, foretaget af en (kognitiv) psykolog?

    Benbrud og andre skader/sygdomme heler kun, hvis man er sig bevidst om, at noget er galt, benet er brudt. Det er det, vi har smerten til. Til at bevidstgøre.

    Accept af det, der er, er forudsætning for forandring. Uden bevidstgørelse, ingen accept, og dermed ingen forandring. Virkelig forandring kommer indefra, fra selvet. Den kommer hverken fra en eller anden besserwisser-psykolog, eller fra en eller anden besserwisser-filosof.

    SvarSlett
  9. Jeg har ikke sagt-og mener ikke,at filosofene er ufeilbarlige som mennesker. De har derimot lært seg teknikker for å skille mellom sannhet og ønsketenkning,mellom et språk som fungerer som verktøy i erkjennelse av virkelighet og et maktspråk.
    Sjelslivet har selvsagt sin rot i vårt fysiske liv,og derfor fungerer begge etter de samme grunnprinsipper:
    1. Like lite som vi vanligvis trenger bevisstgjøring for å vite at noe er galt fysisk,like lite er det nødvendig sjelelig. Følelse av livløshet og destruktive drivkrefter viser at vi ikke fungerer slik vi skal.
    2.Både når det gjelder fysiske og sjelelige skader er det livskreftene som må stå for gjenoppbyggingen. Bare de har skaperkraft, og de vet selv hva som skal til.
    3.Oppgaven er derfor i begge tilfeller å finne ut hva det er som låser livskreftene fast slik at de ikke kan utføre gjenoppbyggingen.I fysisk sammenheng kan årsaken være bakterier,mangel på viktige nærinsstoffer o.l. De sjelelige problemene kan være et resultat av sjelelige maktovergrep. Sjelelige maktovergrep er avhengige av at mennesker narres ved hjelp av språket. Ingen underkaster seg andres makt hvis de ikke er narret til å tro at dette vil lønne seg for dem selv. Filosofien kan bidra til at ordene ikke kan brukes på denne måten. Hvis de defineres,vil vi se at alle de vakre ordene har en dobbeltbetydning. På den ene siden betyr de de positive resutatene av indre frihet,og på den andre siden betyr de viljen til å underkaste seg andres makt.

    SvarSlett
  10. Jørgen Lund22.9.10

    Filosofer i betydningen tenkende i en understreket forstand er vi vel alle i de tilfellene da vi anvender vår livskraft til å trenge gjennom løgn og for eksempel manipulerende språkbruk. Det er, tror jeg, bare i den grad vi kan beholde og ivareta evnen til dette at vi kan hjelpe oss selv og/eller andre. Ingen utdannelse eller beskrivbar metodisk kompetanse, for eksempel verken i navn av psykologi eller filosofi, gir såvidt jeg kan skjønne noen spesialtilgang til en slik evne. Det å trenge gjennom løgn kan ikke etableres i form av en fast teknikk eller kompetanse, blant annet fordi det fins akkurat så mange medier eller "språk" for løgn og manipulering som livet selv finner opp fra dag til dag. Det er derfor klokkertro på teorier om begrepskritikk og "tvangsfri kommunikasjon" blir så magre og lodder så grunt i praksis. Det blir fagre ord, nok et håp om en frelser som skal komme. Jeg tror det er både ufilosofisk og terapeutisk betenkelig å forestille seg en bestemt kompetansegruppe - "filosofer" eller "terapeuter" - som innehar og forvalter frigjøring som metode. Det avgjørende er hvor man står i livet.

    SvarSlett
  11. Jørgen Lund: Tak!

    Jorunn: Til "destruktive drivkræfter" kan jeg kun sige, at jeg både kender en del mennesker, der har drevet med, der kaldes for selvdestruktivitet, og også selv har erfaring med det (der er vist egentligt ikke nogen, der ikke har det). Under stregen har netop bevidstgørelse resulteret i erkendelsen, at det angiveligt destruktive var (er) overlevelsesstrategier, og dermed ikke så destruktivt igen, men snarere en styrke, og noget, der fungerer helt nøjagtigt som det skal, hvis overlevelsen skal sikres.

    Så, i stedet for at få at vide, at man er behersket af "destruktive drivkræfter", hvilket svarer meget fint til at man, i en biopsykiatrisk sammenhæng, får at vide, at man er syg, har bevidstgørelsen og forståelsen af de "destruktive drivkræfter" som egentligt værende ens overlevelsesvilje og -evne i fuld aktion, muliggjort ændringen af reelt måske nok selv-/destruktive, men fra et metaforisk synspunkt absolut selvbevarende, reaktioner til også reelt selvbevarende, konstruktive sådanne.

    Og det helt vidunderligt fantastiske ved det er, at man ikke har brug for nogen som helst indlæring. Man ved nemlig allerede. Og selv bedst. (Apropos bruger styring...)

    SvarSlett
  12. Jørgen Lund.Jeg snakker ikke om teorier,men om å lære seg å se kritisk på de ordene vi bruker. La meg bruke ordet kjærlighet som eksempel på at "de vakre ord" både brukes om de positive konsekvensene av indre frihet,og om viljen til å underkaste seg ytre makt:

    A."Betingelsesløs kjærlighet" er et resultat av indre frihet. Mennesker som har indre frihet har evnen til å tilfredsstille behovet for å knyttes sammen med andre ut fra bevisstheten om seg selv. All behovstilfredsstillelse skaper positive følelser.Siden den andre gir verdier gjennom seg selv som person,stilles det ingen betingelser til ytre egenskaper.

    B."Uselvisk kjærlighet" er et uttrykk med helt motsatt innhold.Mennesker skal gi avkall på sitt selv,det bevissthetssenteret som de skulle knyttes sammen med andre gjennom. Det er bare de som vil ha makt over andre som er ute etter slike depersonifiserte gjenstander.

    Marian. Jeg er enig med deg i at destruktive handlinger kan være et resultat av nødvendige nødløsninger. Når det indre trykket blir for stort,trenges det en sikkerhetsventil. Det jeg derimot snakker om,er destruktive drivkrefter. Mennesker som lever i fredelig sameksistens med seg selv fordi de har gjennomskuet og frigjort seg fra ytre maktovergrep,har i hovedsak et konstruktivt reaksjonsmønster.

    SvarSlett
  13. Takk til Sigrun, Lise og deltakerne i denne diskusjonen. Interessant og nyttig.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post