4.9.10

Jeg vil prøve å leve

Jeg fikk meg en støkk den gangen jeg leste kloke Iskwews bloggpost om digitalt testamente: hva skal skje med det vi har lagt ut på nettet, når vi dør? Jeg må innrømme at jeg ikke hadde tenkt så langt, og jeg ble veldig lei meg overfor mine etterkommere.

Jeg nevnte det for datteren min, og beklaget at jeg hadde vært tankeløs. Vi ble enige om at hun skulle slette mine profiler når jeg er borte. Men fortsatt vil det ligge igjen ting jeg har skrevet, både kommentarer og avisinnlegg. Jeg spurte henne hva hun tenkte om det. "Om du dør når du er 90, vil det ikke gjøre meg noe, men skjer det i for ung alder, vil det bli vanskelig når navnet ditt dukker opp på nettet", svarte hun.

Den setningen utløste en forandring for meg, men på et annet område enn det vi snakket om. Jeg har tenkt på selvmord som en ikke usannsynlig utgang på livet. Det har vært smertefullt, og selvmord har framstått som en nødløsning om ikke noe annet hjalp. Jeg tror fortsatt at livet kan bli så vanskelig at jeg ikke har noen løsning, for jeg vet av erfaring at det ikke alltid fins noe hjelpeapparat som vil stille opp for meg når livet er uutholdelig. At jeg har vært selvmordstruet, er tvert imot blitt omskrevet til at jeg truer med selvmord. Det fins egentlig ikke ord for den likegyldighet man i den ytterste nød kan risikere å møte fra enkelte helsearbeidere, selv om jeg møtte bare omtanke da jeg ble behandlet for en overdose. Jeg kan heller ikke ta sjansen på å bli utsatt for tvang fra psykiatrien, for det kan gjøre meg enda mer traumatisert.

Da jeg hadde en samtale hos Fransiscus-hjelpen etter at eks'en min døde, fortalte jeg om selvmordstankene mine. Lederen for sorgtjenesten der sa noe viktig: "Om du tar ditt eget liv, vil datteren din få det så vondt at hun nesten vil dø." For en tid tilbake leste jeg en artikkel av journalist Trude Lorentzen i Dagbladet som skrev om at mammaen hennes tok sitt eget liv. Sammen med min datters utsagn om at det ville være vondt om jeg døde tidlig, har dette ført til at jeg har lagt "selvmord som løsning" fra meg.

Tidligere har jeg tenkt at jeg ikke kan leve bare for andres skyld, når livet oppleves som uutholdelig for meg. Nå tror jeg at jeg kan det likevel, rett og slett fordi jeg har et barn.

3 kommentarer:

  1. Jeg svelger tårer, men likevel: Gratulerer. Lykke til. Og takk.

    SvarSlett
  2. Sigrun, du setter ord på ting som er så ubegripelig - - at det nesten ikke er til å holde ut...
    At du greier det, er så sterkt! Føler takknemlighet for at du orker å formidle dette - og for at du er. Takk.
    Også håper jeg livets underfundige sammentreff sammen med ditt mot, vil gjøre slike tanker overflødige.

    At det skulle være psykiatrien som bidro til det, er vel heller usannsynlig - dessverre - uten mirakler også der...

    SvarSlett
  3. Kan berre slutta meg til det Titta og mia skriv. Svært vond sannhet i dette. Gjenkjennelig tematikk, men eg har ikkje barn, så det er jo ein stor forskjell. Eg vil også prøva å leva. Og står heilt aleine i det råe føler eg. Til tross for radikal lege, fast oppfølging psykisk helse osv. Eg blir ikkje hørt, møtt. Og terapi i øst og vest (hovedsaklig vestkanten), både privat men hovedsaklig den med driftstilskudd (sponsa av stat, lært på norske Universitet) gjorde meg så dårlig som det eg er i dag. Anar ikkje kor eg skal gå, her og no, akutt, med ei uutholdeig smerte og ein grusom tilstand.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post