I augustnummeret av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver presidenten i foreningen, Tor Levin Hofgaard, om Diagnosenes definisjonsmakt.
Det begynner bra. Han skriver: "Diagnosene i psykisk helse-feltet er høyst diskutable kategorier og i ulik grad forskningsforankret. Diagnosesystemene vi bruker, bør være gjenstand for brede faglige debatter der brukerne også blir hørt."
Men artikkelen framtrer likevel for denne blogger som et spill for galleriet, en måte å tilsynelatende være politisk korrekt og ta opp i seg kritikk av diagnostikk og diagnostisering - et grep som brukes flittig av blant andre psykiatere som jobber med den nye diagnosemanualen, DSM5.
"Når diagnosene representerer fagfeltets kategorisering som pasienten i utgangspunktet har negative fordommer mot og ofte engstelighet i forhold til, må vi ta betydningen av dialog om vår diagnose med pasienten alvorlig. Det er viktig å være tydelig overfor klientene om at en diagnose representerer et tilstandsbilde og at personen alltid er mye mer enn diagnosen."
Han kaller motforestillinger mot diagnostikken for fordommer! Å kalle meg fordomsfull fordi jeg er diagnosekritisk, blir nok en form for nedvurdering og stigmatisering. Og skal virkelig behandleren fortelle klienten at hun er mer enn en diagnose? Har ikke klienten noen livserfaringer, noen identitet, noen roller, før hun kommer til behandling?
Løsningen til Hofgaard er å undervise pasienter, som om vi var elever, om diagnoser, slik at vi skal "forstå" disse konstruksjonene gjennom blikket til dem som ønsker å tviholde på definisjonsmakten over oss. Dette til tross for at mange av oss ber om hjelp fordi vi gjennom livet har hatt for mange avmaktserfaringer. Det er bare så typisk psykoedukasjon når fagfolk skal lære uvitende amatører om "korrekt" betegnelse på "sykdommen". Dette er ikke dialog, slik Hofgaard kaller det.
Det står ikke ett ord i artikkelen om hvordan diagnostisering bør foregå for å ivareta klientens egen forståelse av sitt problem, og legge forholdene til rette for reell medbestemmelse i behandlingen.
5.8.10
7 kommentarer:
Alle kommentarer blir lest, også til eldre innlegg.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Godt sagt og sett, Sigrun, - Hofgaards forslag er absolutt ikke dialog, men indoktrinering!
SvarSlettJeg leser hos deg med stor interesse, Sigrun. Dette er et fagfelt jeg kan veldig lite om, og du snur på det bitte lille jeg allerede kan og får meg til å tenke i andre baner. Takk for det!
SvarSlettTakk for at eg får lesa dette. Verdighet.
SvarSlettDet er virkelig til å bli dårlig av.
SvarSlett"Når diagnosene representerer fagfeltets kategorisering som pasienten i utgangspunktet har negative fordommer mot og ofte engstelighet i forhold til, må vi ta betydningen av dialog om vår diagnose med pasienten alvorlig. Det er viktig å være tydelig overfor klientene om at en diagnose representerer et tilstandsbilde og at personen alltid er mye mer enn diagnosen."
Når tilstandsbildet fagfolket kategoriserer misoppfattes i utgangspunktet, venter det flere runder med overbærenhet, og diverse forsøk på å få den negative klienten til å "erkjenne" situasjonen.
Hvis denne forsøker å få fortelle om sine opplevelser og bakgrunnen til problemene sine, betegnes det som manglende evne til selvinnsikt. For eksempel.
Hvis klienten ikke har kunnskap om diagnoer, kan denne umulig å komme opp med noe bedre alternativ heller.
Det kan til tider minne om tortur; som hjernevask, og forsøk på å bryte ned en personlighet fullstendig. Hvis klienten fremdeles er vrang og ikke greier å kjenne seg igjen i denne diagnosen som er forsøkt forklart fra ulike innfallsvinkler - for dialogen tas seriøst, må vite...
Da er vel klienten "for syk til å kunne ta imot behandlig". Muligens "behandlingsresistent".
Og hvem vet - kanskje godskrives vedkommende med en personlighetsforstyrrelse, sånn på tampen.
Uten hjelp blir den i alle fall, som ikke får terapeutens kart til å stemme med sitt eget terreng - når det ansees uvesentlig for diagnosen terapeuten har funnet. Så kan det visst være det samme om denne diagnosen er noe som plager klienten - eller om DET er noe helt annet...
...og da sitter klienten der med en kork i halsen. Stigmatisert JA. Avvist JA. Retraumatisert JA.
I hvert fall om traumer var utgangspunktet.
Liker ikke Hofgaards innstilling, den måten å tenke på er nødt til å bli manipulativ i praksis.
Han er ute etter et far/barn-forhold.Faren tar barnet på fanget og viser demokratisk vilje til å lytte til alle synspunktene.Så sier han:"Jeg forstår og respekterer alt du har sagt.Nå skal jeg forklare deg hvordan situasjonen din er". "Men jeg er ikke enig". "Det sier du fordi du er i en vanskelig situasjon nå,og derfor ser litt uklart".
SvarSlettbestadig: Jeg fikk ulike diagnoser på akkurat samme tidspunkt av to psykologer.
SvarSlettFor kort tid siden hadde Hofgaard et svært fint innlegg i Dagbladet om diagnoser, og det får mrg til å lese ham litt annerledes i dag.
SvarSlett