8.7.10

Norge er et lite land II

Jeg begynte på et kurs for folk på attføring som hadde psykiske lidelser. En av de andre deltakerne var Lise. Under presentasjonsrunden fortalte hun:

"Jeg heter Lise. Jeg meldte meg på dette kurset fordi jeg trenger støtte og oppmuntring mens jeg søker jobb. Av utdannelse har jeg magistergrad i litteraturvitenskap. Jeg slet veldig psykisk mens jeg studerte, så jeg brukte hele 13 år på graden. Hadde nesten ikke trodd at jeg skulle greie det. Nå ønsker jeg å arbeide i forlag."

Jeg studerte litteraturvitenskap selv, men bare mellomfag. Da jeg fikk det vanskelig, hadde jeg noen timer med en veldig søt og hjelpsom sosionom ved Studenttjenesten. Han ba meg om ikke å gi opp, og kom med et oppmuntrende eksempel på at det går an å få til ting:

"En av mine tidligere klienter som slet psykisk, brukte 13 år på sin magistergrad."

"Heter hun Lise?" spurte jeg. Sosionomen ble veldig rar, og så beklaget han.


Noen år senere gikk jeg hos en psykolog, som en dag utbrøt at "det fins sterke mennesker som har opplevd overgrep".

"Hvordan sterke, da?" undret jeg.

"De vender det vonde til det positive", svarte psykologen. "Et eksempel er en klient jeg hadde som tok hovedfag ved SV-fakultetet og skrev oppgave om seksuelle overgrep. Hun brukte sine egne erfaringer på en konstruktiv måte. Sensor var veldig imponert. Ingen andre hadde skrevet om akkurat det hun gjorde, og hun fikk en god karakter."

Jeg skjønte det var min venninne Line hun snakket om. Og jeg merket meg at det bare var "det sterke" hun framhevet, ikke ett ord om hva Line faktisk hadde måttet slite med som student, med en veileder med stor kunnskapsmangel på feltet.

Jeg sa ikke til psykologen at jeg skjønte hun snakket om venninnen min, for jeg ble kald av redsel og tenkte:

Hva forteller hun andre om meg?

Les også: Norge er et lite land I

5 kommentarer:

  1. Anonym9.7.10

    Bra Sigrun! Historiene du forteller gjør oppmerksom på hvor lett det er å gå i fellen og bryte personvernloven - uten å ville det. Norge er virkelig et lite land, så dette kan vi alle lære av!

    SvarSlett
  2. Anonym9.7.10

    Har hørt om sosionomen som sto og snakket med noen, og nikket til en forhenværende sosialklient, da denne passerte. Sosionomen ble politianmeldt, fikk rettssak mot seg, for brudd på personvernet, ved å røpe til utenforstående ved hilse-nikk (sannsynligvis skjedd som automatisk alminnelig høflighet!) at forbipasserende hadde vært en av hennes klienter. Hvilke utfall rettssaken fikk er for meg ukjent.


    Så alvorlig kan det faktisk bli når man opptrer "bevisstløst" i gjerningsøyeblikket.

    Jeg synes det er veldig bra med streng reaksjon når det forekommer brudd på personvernet - uansett hvordan bruddet skjer!

    Offentlige saksbehandlere har vært altfor vernet og slappe når det gjelder dette, også slik du beskriver "forsnakkelsene" .

    SvarSlett
  3. Anonym9.7.10

    En av mine saksbehandlere ved sosialkontoret sa en gang: - Nå er det lenge siden jeg har sett din mor her!

    Typiske forsnakkelse, og brudd på personvernet. Slik røpet saksbehandleren at min mot også mottok sosialhjelp. Veldig ekkelt og ubarmhjertig. Gadd ikke gjøre noe med det. Noen ganger forsøker disse saksbehandlerne å opptre som kompiser, - og venninner - falske sådanne, det straffer seg som regel med avslag når de har fått tilstrekkelig nok innsyn i ens innerste privatlivs kroker.

    SvarSlett
  4. Mille9.7.10

    Jeg møtte en pleier (defintivt ikke min yndlingshjelpepleier for å si det mildt!) på en utekafe. Hadde ikke sett henne på årevis. Hun kom bort til meg og min venninne,hun kjente oss begge fra en avd. Hun dro i genseren til venninna mi mens hun sa høyt "HEEEEI! Er det dere? Så hyggelig!" Så begynte hun å spørre meg HØYT hvordan det gikk med meg og bablet i vei. Jeg svarte lavt og litt avvisende at jeg hadde det bra. Hun fortsatte å bable en stund før hun muligens tok hintet og gikk.

    Jeg husker hun snakket for mange år siden, om hvor viktig det var med taushetsplikt, men det var visst plutselig ikke så nøye lenger. Eller kanskje hun trodde det var greit å oppføre seg sånn, siden hun og min mor tilfeldigvis har en felles venninne? Sist jeg så henne, tok jeg spranget fra kafeen der jeg satt.

    SvarSlett
  5. Kjempeviktig at vi som er fagfolk holder oss strengt til taushetsplikten. Det er ikke nødvendig å gi konkrete eksempler på hva andre har oppnådd. Det holder å formidle at vi har tro på klienten. Det er heller ikke greit å oppføre seg familiært mot klienter man treffer ute. På den andre siden synes jeg historien om sosionomen som ble politianmeldt for et hodenikk er en trist indikasjon på sterke fordommer mot sosialklienter. Når jeg møter en klient på gaten venter jeg på signal fra dem om de vil kjenne meg eller ikke. Men jeg synes det er flott når de er med på å bryte ned fordommer ved å vinke og rope hei og introdusere meg til sine venner som "psykologen min". Det er en ærlig sak å gå til tannlege eller lege, og jeg ønsker å jobbe for at det samme skal gjelde å gå til psykolog.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post