3.5.10

Nederlag å spise piller?

Muriel skriver om psykofarmaka. Hun hadde motforestillinger mot å begynne å ta piller og opplevde det som ydmykende, nedverdigende, som et stort nederlag.

Jeg kjenner mange som er kritiske til medikamenter mot psykiske lidelser, men denne nederlagstankegangen er likevel ukjent for meg. Kanskje fins den i enkelte, "flinke" miljøer, hvor man forventes å kunne fikse alt på egen hånd og/eller mener at psykiske lidelser skyldes at man ikke tar seg sammen? 


Muriels lege anbefalte henne å starte med piller. Det står heldigvis ikke noe om press. Jeg har opplevd mye press fra leger. Ekstra ille ble det fordi de ikke engang gadd å forholde seg til livshistorien min. Men de senere årene har det vært mye, mye bedre. Om de har skjønt at det likevel ikke nytter, eller om legers holdning til piller som løsning på mine vansker har endret seg, skal være usagt. Jeg synes det uansett er "kjekt" å kunne være deprimert uten at legen skal prakke på meg noe jeg bare opplever som en plage.

Men kjenner du til forestillingen om at det er et nederlag å spise psykofarmaka?

Bilde: hughelectronic/Flickr



Bookmark and Share

21 kommentarer:

  1. Aina3.5.10

    Ja. Da jeg begynte med piller følte jeg det som et nederlag, fordi jeg følte at det var en måte å skyve problemene foran meg på, i stedet for å ta tak i dem. En måte å "rømme fra virkeligheten" ved hjelp av dop. Jeg følte meg som en stor feiging. Og jeg vet om flere som tenker/har tenkt på samme måten. Dessverre. Jeg har et helt annet syn på det nå, selvfølgelig...

    SvarSlett
  2. Det at jeg så på det å ta piller som et nederlag, kommer nok mye av at jeg på det tidspunktet ikke helt klarte å akseptere min egen sykdom. Jeg hadde fortsatt et sterkt ønske om å fikse alt på egen hånd, som du sier. Depresjonen bygde seg opp hos meg i mange måneder før jeg klarte å søke hjelp, jeg var nok/er nok en typisk "flink pike" - det passa liksom ikke for meg å være syk og trenge hjelp.

    Jeg ser det absolutt ikke som noe nederlag nå lenger, og har fått en helt annen forståelse for folk som trenger hjelp fra psykofarmaka, som meg selv. Hvis jeg hadde fått denne forståelsen tidligere og begynt på anti-depressiva på et tidligere tidspunkt, hadde jeg kanskje blitt fortere frisk, og ikke havnet i en like alvorlig depresjon.

    Som du sier så opplevde jeg ikke noe press fra legene, jeg har kun fått anbefalinger. Da jeg var innlagt presiserte de at de ville jeg skulle bruke medikamentene så kort tid som mulig.

    Flott at du skriver om dette :)

    SvarSlett
  3. Anonym3.5.10

    Hvis jeg hadde tatt psykofarmaka, og særlig Zyrexa som er avbildet her, så kan man si at det hadde vært et nederlag. For meg. For jeg hadde gjort det vel vitende om potensielle skadevirkninger, vel vitende om at disse preparatene ikke er noe jeg tror på som løsning på noe som helst. Man kan si det ville vært en typisk selvdestruktiv handling, antagelig fordi jeg da hadde gitt opp meg selv, min egen overbevisning, og overgitt meg til en psykiatrisk ideologi jeg ikke tror på.

    SvarSlett
  4. Anonym3.5.10

    Om ikke nederlag, så ville det ihvertfall ikke vært noe jeg ønsket for meg selv....

    SvarSlett
  5. Anonym3.5.10

    Jeg tenker så pragmatisk som mulig om medisin. Jeg har en lidelse,ergo bruker jeg medisin som letter symptomene,og øver meg i kognitive grep i tillegg.For egen del har det vært verdt forsøket-men jeg tar høyde for at andre av oss tenker annerledes om dette temaet.Vi reagerer kun forskjellig på ulike psykofarmaka !!

    SvarSlett
  6. Siste anonym: Jeg har (dessverre) prøvd nok av psykofarmaka til aldri å ville prøve verken antidepressiva eller nevroleptika igjen - uansett hvilke navn de måtte ha. Ingen av dem kurerer en traumatisk historie, og jeg vet av erfaring at jeg uten piller kan komme ut av depresjon selv inntil det suicidale (men jeg har riktignok aldri vært dypt deprimert over mer enn bare noen uker eller få måneder ad gangen). Jeg ser det snarere som et nederlag fra helsevesenets side om de ikke har noe bedre å tilby meg.

    SvarSlett
  7. Anonym3.5.10

    Sentrene i hjernen som har å gjøre med frykt,sinne,depresjon,angst mm. heter amygdala.
    De er mandelformede,en tomme lange og sitter i tinninglappene.
    Bipolare og unipolare pasienter har unormalt stor blodgjennomstrømming og glukosestoffskifte i amygdala. Medisiner som litium øker den biokjemiske produskjonen, og dette beskytter nevronene mot overaktivisering.

    Ved hjelp av PET-tomografi eller MR bilder er det mulig å undersøke amygdalas funksjon. Dette er kanskje noe å tenke på for mennesker som opplever at helsevesenet ikke tar deres sinnstilstand alvorlig nok? Det å kunne "slå i bordet" med konkrete fakta kan være nyttig.

    SvarSlett
  8. Sidste anonym: scanningsbilleder kan man stort set få at vise hvad som helst. Men du har ret, når du siger, at det kan være nyttigt, at kunne henvise til konkrete fakta. Jeg kan bare ikke se, hvorfor det behøves at være scanningsbilleder, hvorfor en fortid som overgrebsoffer ikke skulle være konkret nok.

    SvarSlett
  9. Carla3.5.10

    Siste anonym: Jeg trur det gir et litt forenkla bilde å vise til disse hjerneavbildningsfunnene. Det stemmer at mange frykt- og sinnereaksjoner er forbundet med aktivitet i amygdala. Dermed kan vi regne med at det er aktivitet her hvis vi for eksempel blir sint på noen som har behandla oss respektløst eller vi blir skremt av noe som truer oss. Aktivitet i dette området henger altså sammen med følelser som alle mennesker har fra tid til annen, og som noen har ekstra mye av. Imidlertid mener jeg det gir liten mening å se på hjerneområder isolert på denne måten, fordi hjernen er et sammenhengende nettverk der de ulike områdene samspiller kontinuerlig. Opplevelser av følelsene frykt, sinne, depresjon og angst kan jo være svært komplekse, og vil nødvendigvis involvere større hjerneområder.

    At noen har mye av disse følelsene (overaktivitet) kan komme av mange ting, for eksempel tidligere traumer eller en vanskelig nåværende livssituasjon. Å kalle dette sykdom er kun én måte å se det på. Navn som bipolar eller unipolar lidelse er ord som komitéer av psykiatere har laget og bestemt at de vil bruke når mennesker har de og de følelsene over så og så lang tid. Mange synes det gir mening å tenke på dette som sykdom, men ikke alle synes det. Og uansett er og blir det konstruksjoner, for vi kan aldri bevise at sykdommen finnes - inne i hjernen. (Det gjelder forøvrig alle psykiatriske diagnoser.) Det vi kan bevise er at noen mennesker har det vanskelig og fælt, fordi de forteller om det eller viser det på andre måter. Og det burde etter min mening være mer enn nok til at man skulle ta disse menneskene alvorlig! Det er fryktelig ille at så mange mennesker ikke blir hørt når de prøver å få hjelp.

    Jeg synes bare ikke det skulle være nødvendig å gi noe "status" som sykdom for at man skal ta det alvorlig.

    Når det gjelder litiums effekt på disse følelsene, finnes det mange ulike meninger - som ellers i hjerneforskningen er det gjort mange ulike funn. Psykiateren Joanna Moncrieff hevder at litium generelt har en dempende effekt både på emosjoner og kognisjon, og altså demper aktiviteten i (noen) nevroner. Hun mener altså at det ikke demper noen bestemte følelser spesifikt, men man kan jo tenke seg at en sånn effekt best vil merkes på slike følelser som ellers er intense og sterke.

    Det er ikke sikkert Moncrieff har rett, men vi veit heller ikke om noen av de andre synspunktene på dette kan regnes som en enerådende, generaliserbar sannhet. Antageligvis kan de ikke det, for dette er utrolig komplekse saker!

    SvarSlett
  10. Heisann :)
    Svimset bare innom for å tipse deg om denne: http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2010/04/30/immunendring-kan-gi-depres/ En meget interresant artikkel om depresjoner, psyke og immunendringer som årsaken bakenfor.

    SvarSlett
  11. random4.5.10

    Jeg hørte jo ikke om annet, da jeg begynte å fortelle folk at jeg sleit - de gjentok det hele tia, at det var ikke noe feil i å ta medisiner, at det var som når man har diabetes og trenger insulin osv. (Det var ingen som spurte meg hva slags syn jeg hadde på medisinering, da hadde de oppdaga at det var unødvendig å drive å overbevise meg om noe jeg ikke hadde noen problemer med å godta...) Antagelig var de veldig opptatt av at jeg skulle bli normal igjen, bare få i meg de medisinene så jeg kunne bli normal og ikke være til bry. At jeg faktisk aldri hadde vært normal og dermed ikke kunne vende tilbake til det burde de kanskje også sjekka ut på forhånd.

    Nå har jeg heldigvis fått riktige diagnoser og vet at det ikke finnes medisiner for det jeg har, og at det som gjorde meg så dårlig den gangen var å ikke vite om autismen min, ikke autismen i seg selv.

    SvarSlett
  12. random: Takk. Tankevekkende.

    Catalyzator: Takk. Jeg leste artikkelen her om dagen, men vet selv ikke om noen som dette er et aktuelt problem for.

    SvarSlett
  13. Sigrun: Har du læst det hér? Jeg synes ikke, det er så forunderligt, at du selv kan komme ud af at være depri, uden "medicin". Og egentligt forholder det sig jo sådan med nærmest alle de såkaldte "psykiske sygdomme". Aldrig før har der været så mange "kronikere", som i dag. Ligegyldigt, om vi snakker "depression", eller "bipolar lidelse", eller "skizofreni", eller eller eller. Man skulle tro, medicin var noget, der blev anvendt for netop også at forhindre kronificering af en sygdom, ikke for at forårsage den (og egentligt, via bivirkningerne og de forandringer i hjernen, psykofarmaka står for, først skabe faktisk, somatisk sygdom).

    Mht. nederlagsspørgsmålet: Medicin, og især psykofarmaka, har et element af "expressed emotion", EE, dvs. ved at ordinere den, siger lægen til patienten: "Du kan ikke klare situationen selv, du er nødt til at lade medicinen om det." Det kan meget vel føles som et nederlag, som sagt, især i forbindelse med psykofarmaka, fordi man sådan set får at vide, at man på et rent eksistentielt niveau (altså ikke bare et fysisk, formelt som ved somatisk sygdom) ikke er i stand til at være til i verdenen.

    En af årsagerne til, at jeg havnede i krise, er at jeg konsekvent havde fået at vide, at jeg ikke duede til livet. Ikke nødvendigvis på en direkte sårende måde, men som oftest i form af bekymring og misforstået omsorg: "Du er alt for følsom til verdenen. Du kommer aldrig til at klare dig på egen hånd, hvis du ikke lærer at tage tingene mindre tungt," osv. Krisen var min protest mod disse nedgørelser og forsøg på, at holde mig fast i hjælpeløs afhængighed (og EE hænger tæt sammen med "learned helplessness"). Så, klart at jeg reagerde med et kategorisk "nej" til psykofarmaka, ikke så meget pga. nogen viden om bivirkninger, som jeg ikke havde på det tidspunkt, men fordi det havde været den ultimative kapitulation fra min side til de kræfter, der overhovedet havde bragt mig i situationen. Det ultimative nederlag. Så ultimativ, at jeg, som den allersidste udvej, var fast besluttet, at tage mit liv, hvis jeg skulle komme ud for, at blive tvunget til at tage psykofarmaka.

    Det var nu min personlige oplevelse, der selvfølgeligt var præget af en vished om, at det var "now or never", frihed nu, eller slaveriet for evigt - og så hellere døden. Og det er ikke sådan, at jeg nødvendigvis vil sige, det altid er et nederlag, når nogen vælger at ty til psykofarmaka. Jeg tænker, det kan endda være et udtryk for autonomitet, at bruge dem, hvis man gør det helt selvbestemt (jf. Patricia Deegan, "Personal Medicine", som ofte er andet, end medikamenter, men også kan omfatte dem).

    Alt i alt ser jeg dog, at psykofarmaka af systemet bl.a. bruges, for netop at formidle "Du kan ikke selv"-budskabet, og således, på det psykologiske plan, at indgyde angst og styrke fornemmelsen af hjælpeløs afhængighed (og dermed af nederlag) hos "patienten". Om man som "patient" så oplever det bevidst som et nederlag, eller ej, er en anden sag. Jf. Ann-Louise Silver: http://www.youtube.com/watch?v=0lRk3Mc_u-Q

    SvarSlett
  14. Sunniva6.5.10

    Det er mange fordommer mot psykofarmaka og de som bruker dem, og personlig hadde jeg ikke lyst til å bli en pillespiser. Men etter det siste året kjente jeg i vår at jeg ikke orket å ha det mer vondt. Hadde gått til en psykolog i seks måneder, som jeg var fornøyd med, men følte ikke at det var nok. Jeg hadde det så vondt at jeg var villig til å prøve alt. Så jeg gikk til legen og forhørte meg om antidepressiva. Jeg fikk utskrevet et merke han hadde bra erfaring med og beskjed om å komme tilbake etter en måned. Pillene har hatt en veldig god effekt på meg, og jeg har mye høyere livskvalitet nå. Venner sier at jeg ser glad ut, også i øynene, noe jeg også føler selv. Så akkurat nå føles det som det motsatte av nederlag. Jeg er stolt av å gjort et valg som var riktig for meg, slik at situasjonen min bedret seg.

    (Må bare presisere at jeg ikke har et ukritisk forhold til psykofarmaka og jeg skjønner at ikke alle opplever like god, eller noen som helst effekt, bare så det er sagt.)

    SvarSlett
  15. Hadde det bare vært så vel, at ikke alle opplever like god effekt, eller ikke noen som helst effekt, av psykiatrisk medisin. Men det er så mye verre, for mange nok av oss påføres kun negative effekter av psykiatrisk medisin - noen av oss påføres også svært dypt negative effekter av psykiatrisk medisin. Men psykiatrien ser det ikke! De tolker negative effekter av psykiatrisk medisin og annen psykiatrisk virksomhet som symptomer på medfødte psykiatriske grunnlidelser, hvilket er totalt feilaktig! Vi trenger noen helt annet enn psykiatrisk medisin og annen psykiatrisk virksomhet! Det må opprettes en offentlig konkurrent til psykiatrien! Les mer her: http://janolaf.wordpress.com/2010/03/18/opprett-en-offentlig-konkurrerent-til-psykiatrien/ - en konkurrerende, offentlig psykisk helsetjeneste, fullstendig fri for alt som har med dagens psykiatri å gjøre! Vi er mange som har fått mye mer enn nok av psykiatrien! Vi trenger noe helt annet!

    SvarSlett
  16. Selv har jeg aldri spist piller for psykisk sykdom, og jeg mener at enhver får gjøre etter sin overbevisning og at dette må skje fullstendig uten tvang. Når en har sett på nært hold hvordan disse pillene kan ødelegge kroppen, blir en skeptisk. Jeg opplevde det med min mor da hun var innlagt i psykiatrisk sjukehus, og dt sitter som spikret i kroppen og har vært og er et traume for meg, at du blir ødelagt for noe som i utgangspunktet skal være deg til hjelp. Det har lært meg å se på symptomet som en ressurs, en mulighet til å gjøre noe med sin situasjon. Jeg leser mest teori som støtter meg i dette synet, og jeg kan anbefale Eva Dalsgaard Axelsen: Symptomet som ressurs." Det var bl.a. etter å ha lest den boka at det gikk opp for meg at psykiatri i Norge bruker de samme elementer som i undertrykking. Jeg stiller meg undrende til at en kan medisinere følelser, tanker etc. Alle kommr borti vanskelige situasjoner i livet sitt . I en slik situasjon ville jeg foretrukket å komme bort kompetente mennesker som kunne hjulpet meg til å finne frem til min egen kraft slik at jeg kunne kommet utav situasjonen med styrket selvbilde og selvtillit.

    SvarSlett
  17. Mia: Jeg elsket også boka til Eva Axelsen. De som ikke kjenner den, kan lese et intervju med psykologen.

    SvarSlett
  18. Her fant jeg Eva Axelsens bok  Symptomet som ressurs

    SvarSlett
  19. Jørgen Lund10.5.10

    Situasjonene er forskjellig for hver enkelt, og hva det ville bety i hvert enkelt tilfelle å ta piller eller la være, er ulikt, psykisk som fysisk. Noe som dog er kollektivt, er at den rene eksistensen av psykofarmaka spiller en viktig rolle i dagens utgave av den ideologi, etter min mening den livsfarlige vrangforestilling, som sier at psykiske lidelser er medfødt og "rent fysiologisk" forårsaket. De mange som får panikk allerede ved tanken om at det er sammenheng mellom barndomserfaringer og senere lidelser, vil i dag i stor grad gjøre seg til talspersoner for piller og den psykiatriske forestilling om at en kjemisk skrue er løs i hjernen. Når jeg i ettertid tenker tilbake på fasen da jeg enda ikke hadde våget å skjønne bakgrunnen for mine egne problemer, er det nesten latterlig lett å gjennomskue: Både blant venner og leger opplevde jeg folk som mer enn gjerne ville pushe "medisiner", før de hadde ervervet snurten av innsikt i meg og mitt. Grunnen til så stupid oppførsel fra høyt utdannede mennesker, var ikke lidenskapelig lyst til å hjelpe, men blindt behov for å fjerne fra blikkfeltet en faktor som truet deres forsvarsverker og tabuer. Stilt overfor vedstått smerte fikk de panikk når de innerst inne fornemmet at tabuet mot å anklage foreldrene står for fall. Den kanskje viktigste lærdommen jeg syns jeg har trukket av dette, er at man aldri kan overdrive hvor langt barndomsfornektende mennesker kan gå når de opplever sine forsvarsverker truet. Verken sannheten eller de involvertes liv og helse, selv helsa til "de nærmeste", er da verdt mer enn en pølse i slaktetida. Alt dette handler om deres personlige panikk når sannheten banker på, ikke om den "problematiske" som våger å vise sin lidelse.

    SvarSlett
  20. Anonym1.8.10

    Jeg har lest litt på de ulike inneleggene her.. Husker ikke helt hva jeg leste (litt dårlig hukommelse, hehe). Men ville dele mine personlige erfaringer og meninger. For snart tre år siden fikk jeg diagnosen bipolar II lidelse. Jeg har egentlig vært veldig i mot medisinering. Hverken lege eller psykiater har presset meg til å ta medisiner, men de har ment at det har vært den eneste (?) og beste løsningen. Så dette har det blitt diskutering av. Jeg prøvde Lamictal etter at jeg fikk diagnosen, det hjalp, det merket jeg, men bivirkningene ødela så mye for meg på samme tid. Så jeg valgte å slutte, uten å konfrontere psykiateren min. Da jeg kom dit i desember i fjor, var formen dårlig. Jeg var dypt deprimert. Etter en vår og sommer med hypomani hvor alt føltes fabelaktig, kom depresjonen, enda jeg egentlig hadde det like bra. Den finner liksom alltid veien.. Psykiateren min ble irritert på meg, å jeg ble straks satt på Litium. Medisinene hjelper, bivirkningene prøver jeg så godt jeg kan å leve med. Men om jeg skammer meg for at jeg bruker medisiner? Aboslutt. Jeg har enda ikke fullt ut akseptert diagnosen min. Men det er et jævlig vanskelig valg å ta. Enten leve uten medisiner, med et halvt år av gangen i den mørke depresjonen, eller bruke medisiner og slite med skjelvinger, magekramper/plager og akner? Jeg vet ikke.. Hadde samfunnet kanskje lagt ting litt mer til rette i arbeidslivet og ikke skulle plassere alle i en bås, så ville jeg levd som en fri bipolar person, og omfavnet alt som livet hadde å by på av oppturer og nedturer. Men man må jo passe inn i A4 systemet til dette landet her..

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post