Hva som er lov og ikke lov

Sjefredaktør Bjørnar Olsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening hadde et tankevekkende innlegg i Dagbladet i april, Når pasienten redigeres vekk. Noen brukerstemmer får ikke høres i offentlig debatt, og forvises til bloggsfæren, sier han. Men selv om det som skrives i bloggsfæren stort sett ikke påvirker hoveddiskursen, er bloggsfæren ikke avsondret fra og upåvirket av den etablerte samtalen. Heller ikke i bloggsfæren kan man skrive hva som helst.

Jeg har i min tid som blogger om psykisk helsevern mottatt kritikk for at jeg ikke nevner navn på profesjonelle hjelpere som jeg eller andre klienter og pasienter har opplevd klanderverdig atferd fra. Eksempel: "Jeg ser ikke helt forskjellen i å anonymisere en psykolog hvis yrke er utført på et vis slik at det har oppstått en større psykisk skade, og en rørlegger hvis yrke er utført slik at det har oppstått en større vannskade? Kan noen forklare hva forskjellen eventuelt består i?"

Standpunktet mitt har vært at jeg tror det ville skape problemer om vi skulle offentliggjøre navnene på alle i hjelpeapparatet som har krenket oss. De fleste klienter og pasienter har sikkert blitt krenket ved en eller annen anledning. I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr. 8/2005 uttalte Nina Berg, leder i Fagetisk råd i Psykologforeningen: "Psykologers arbeidshverdag inneholder etiske dilemmaer og utfordringer som fører til at en kan gjøre overtramp. Mange av oss vet med oss selv at vi har sagt og gjort ting som ikke holder etisk god standard." Så hvor skulle man sette grensen for hvem som skulle havne i en offentlig gapestokk? Ville ting nødvendigvis bli bedre av det?

I går bestemte jeg meg for å kompromisse litt, og opprettet en lukket blogg hvor folk kunne dele overgrep, overtramp og vonde erfaringer de hadde opplevd i terapi. Blogglesere med smertefulle terapierfaringer har ytret ønske om å beskytte andre som søker hjelp. Denne bloggen skulle ikke være søkbar og offentlig tilgjengelig på internett, slik at navngitte hjelpere ville slippe å oppleve å bli uthengt på Google.

Men hva skjer? Dagen etter ser jeg at over 160 faste lesere har avsluttet sitt abonnement på den to år gamle bloggen min. Siden jeg ikke har opplevd noe slikt tidligere, er det nærliggende å tolke det som at det ikke er legitimt å kritisere behandlere innen psykisk helsevern for dårlig arbeid, og jeg må si jeg ble ikke lite overrasket. Som før ser jeg ikke poenget med å kritisere navngitte hjelpere offentlig, men hendelsen styrker meg i troen på at brukerstemmen innen psykisk helsevern – også når den er indignert og kritisk – må få en annen status og troverdighet enn den har.

Flertallet av bloggleserne mine er hyppige brukere av "vanlige" medier, og der mangler altså den upolerte brukerstemmen ifølge Bjørnar Olsen. I 2006 disputerte medieforsker Lisbeth Morlandstø på medienes framstilling av psykiske lidelser. Ett av funnene hennes var at brukerne også kvantitativt kommer lite til orde i mediene. Bare ni prosent av jornalistenes kilder i slike saker hadde selv hatt en psykisk lidelse.

Jeg har ikke noen løsning på hvordan forlags- , avis- og tidsskriftredaktører skal gå fram, men slutter meg til Bjørnar Olsen i at det er grunn til å være bekymret.  

Les også De nye pasientene i Tidsskrift for Den norske legeforening.