11.4.10

Gjesteblogger: Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn

Skrevet av: Lille Meg

Min mor har skrevet i minneboka mi, der står det:

Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn
og lyse for Ham hver dag
i hjem og på skole, i all min dag
Ham være til behag.
Refreng: Et solskinnsbarn, et solskinnsbarn...
ja, det vil jeg være for Ham.

Lille Meg vokste opp på en gård, i ei lita bygd, en noe avsidesliggende plass i Norge. Lille Meg tilhørte en streng, konservativ kristen familie. Far var leder for både menighetsrådet og indremisjonsforeningen i bygda, og mor ledet søndagsskolen i 25 år. Min mor hadde tid til andre barn, men ikke til meg.

Lille Meg var minst av fem søsken. En skikkelig ”attpåklatt” som kom til verden nesten ti år etter mitt nærmeste søsken, en bror. Det var stor stas med en odelsgutt på gården, min bror hadde høy status hos mine foreldre. I de første årene av mitt liv var det mine tre storesøstre som tok seg av meg. De badet meg og ga meg mat. Jeg kan ikke huske jeg satt på fanget til min mor som liten. Det var især min ene storesøster som stelte med meg. Da jeg var fem, flyttet min søster som hadde hatt mest omsorg for meg. Og jeg tror jeg gikk inn i en stor sorg. Det var ingen som trøstet meg, for alle hadde liksom nok med sitt.

Vi søsken delte ett soverom, riktignok var det ganske stort, men både min bror og vi søstre sov sammen der. En kveld kom min ti år eldre bror og la seg mens jeg ennå var våken. Han spurte om jeg ville komme bort og ligge litt hos ham. Jeg som savnet sånn omsorg fra min søster, gikk bort til ham. Han dirret av et eller annet. Jeg ble litt usikker på det hele. Han ville jeg skulle kile ham, og det var ikke hvilken som helst plass han ville bli kilt… Og Lille Meg på fem år skjønte ikke hva dette var for noe.

Det sier seg vel selv hva som foregikk den kvelden. Hadde det bare blitt med den kvelden, var det kanskje ikke blitt så stort. Men det ble begynnelsen på ti års seksuelle overgrep utført av min bror. Vi delte rom i hele den perioden. Jeg husker at jeg forsøkte en gang å få mine foreldre til å forstå at jeg ville ha rom alene, men det var ikke aktuelt. Å fortelle noen om hva som skjedde var heller ikke aktuelt. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg ikke sa noe til noen, det ble bare lagt lokk på, og det lokket lå på til jeg var 35 år gammel.

Jeg har mange ganger tenkt på lyder som kom fra dette rommet som jeg og min bror etter hvert hadde alene, da alle mine søstre hadde flyttet hjemmefra. Vi hadde rom rett ved siden av mine foreldres, og jeg kan ikke forstå at det kunne gå an å overhøre de lydene som kom fra dette barne-/ungdomsrommet. Jeg hadde sånn respekt for mine foreldre, og når morgenen kom var det bare å ta på masken og spille skuespill, og ære min skaper for at jeg hadde brød på bordet og hus å bo i og familie som var glad i meg. Dette som skjedde meg skulle jeg altså takke for. Jeg skulle sitte der sammen med min bror som begikk overgrep mot meg, og takke for familien som var glad i meg… Min kristne, gode familie…, selv i ”den beste familie” skjer slikt. Og ingen så at Lille Meg endret seg på grunn av denne påkjenningen, selv om jeg fikk magesår som 11-åring.

Jeg har i perioder forsvart min bror for meg selv, med at han også var et barn da dette begynte. Vel å merke var han bare 15 år, men han sluttet ikke da han ble voksen. Og han truet meg til å tie stille. Han kom etter hvert med ”tomme trusler” – du sier ikke noe om dette, ellers….- og så hang det noe usagt i luften. Dette gjorde at jeg så for meg at alt kunne skje hvis jeg sa fra om dette… og jeg tidde og tidde.

I ettertid har jeg kjent på at det ikke var så viktig hva jeg følte, for det viktigste var hvordan jeg oppførte meg som kristen. Og da skulle Lille Meg være et solskinnsbarn og lyse for Gud hver dag, og være Ham til behag…

Bloggeier vet hvem Lille Meg er.
Har du opplevd overgrep i en kristen setting? Send meg gjerne din historie.
Sigrun 

2 kommentarer:

  1. Jeg lurer på om ikke jeg kjenner igjen denne holdningen, og om ikke den er karakteristisk for bygde-Norge. (Lille Meg kommer kanskje fra Hedemark?) Problemer skal skyves under teppet; man skal ikke klage, den som er snill er den som tier og tåler. Foreldrene vet hva som foregår, men dette skal det ikke snakkes om.

    SvarSlett
  2. Anonym12.4.10

    Lille meg kommer fra Sunnmøre, hva?

    Takk og pris for at OGSÅ mor nå må ta ansvar for at barnet hennes ikke utsettes for overgrep! Jfr. Sigruns gratulasjonskake til alle barn forleden.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post