5.4.10

Et snilt barn

Denne artikkelen hos Forskning.no fikk meg til å tenke på et par ganger hvor jeg skulle være veldig snill og utøve god moral. Jeg var et sted mellom fire og seks år.

En dag jeg gikk inn i snekkerboden, så jeg at bestemors sofa sto der. Jeg tror det var fordi et bein skulle repareres. Sofaen var brun, og det syntes ikke jeg var noen pen farge, så jeg kom plutselig på at jeg kunne glede bestemor ved å freshe opp sofaen hennes. Det sto masse malingsspann i snekkerboden og jeg fant et med en fin, lilla farge. Dette var første gang jeg malte noe selv, men jeg hadde jo sett voksne male, så jeg tok sjansen. Dermed satte jeg i gang og malte armlenene på sofaen lilla.

Da jeg var ferdig, løp jeg inn og fortalte at jeg hadde vært snill og hjulpet bestemor til å få en mye finere sofa. "Men jeg greide ikke å male beina", sa jeg, "så det må noen voksne gjøre." Da bestemor fikk se sofaen sin, ble hun merkelig nok ikke glad. Og jeg skammet meg veldig, fordi jeg, uten å ville det, hadde gjort noe galt.

En annen gang jeg i egne øyne opptrådte moralsk høyverdig, var da listet meg inn på rommet til ei tenåringsjente i familien mens hun var på skolen. De voksne hadde fortalt at Gud ble sint når noen sminket seg eller farget håret, og denne jenta gjorde begge deler. Derfor ville jeg glede både Gud og de voksne som sa at dette var synd. Inne på rommet hennes var det leppestifter, neglelakk, øyensverte, hårspray og mange slike dumme ting. Jeg tok alt med meg ut og kastet det i søpla. Parfymen lot jeg stå igjen, for jeg var ikke sikker på om den var synd, fordi flere damer luktet parfyme på bedehuset, og bedehusdamer gjorde ikke noe som var synd.

Overmåte fornøyd med meg selv løp jeg inn på kjøkkenet og fortalte hvor flink jeg hadde vært. De voksne sa ingen ting, men det gjorde derimot jenta som ikke lenger hadde noen sminke da hun kom hjem fra skolen. Jeg fikk høre at jeg var verdens verste unge. Igjen skammet jeg meg, men denne gangen visste jeg i alle fall at Gud syntes jeg var snill.

Bookmark and Share

8 kommentarer:

  1. Anonym5.4.10

    Kjenner meg igjen i historiene dine! Min enslige, slitne mor kastet meg ut på gangen og låste døren, da jeg som 4-5 åring, forsøkte å være snill ved å lette en trykket og stresset stemning med å være litt klovn, være morsom, for å få min mor til å le istedet for å være stresset og sint. - Husker ikke helt hva jeg gjorde.

    Men min mor syntes ikke jeg var hverken snill eller morsom! Hun ble bare enda mer stresset og sint. Mens hun og mine søsken koste seg på kjøkkenet, ble jeg jaget ut, og måtte sitte mutters alene på det iskalde stengulvet, foran en stengt kjøkkendør.

    Etter den opplevelsen mistet jeg evnen til å være morsom.

    Humor er ikke en del av mitt liv. Selv om jeg av og til humrer av dine morsomheter, Sigrun. Livet er tvert imot ramme alvor. Etter den opplevelsen har jeg alltid bevisst/ubevisst forventet å bli avvist hvis jeg skulle slumpe til å være morsom, gøyal, klovnete.

    SvarSlett
  2. Anonym5.4.10

    Hm, liker din humor. :)

    Kom til at tænke på, at i mit barndomshjem skulle vi ikke være vrede, ikke selvstændige, ikke sige imod, tie og lade os styre af de voksnes ønsker.

    Jeg har lige opdaget, at en traumatiseret barndom er "lysarbejdernes" bedste kort.

    De mener nemlig; at lysarbejderens ego er så lille - at de altid vil (skal) ofre sig og acceptere enhver undertrykkelse...

    Så de overtager det "traumatiserede menneske" og gør traumet og dysfunktionerne (selvundertrykkelsen) til højtpriste dyder.

    HVORFOR er den bevægelse (lightworkers) blevet så stor ???

    Jeg synes det var sjovt, da jeg fik ideen til at skrive om den "sublimering", men når jeg læser det. Bliver jeg egentlig mere bange på menneskehedens vegne...

    Lotte

    SvarSlett
  3. Anonym5.4.10

    Nå forstår jeg hvorfor du ikke lenger er snill, Sigrun! :-)

    På et ubevisst plan forventer du sannsynligvis på bakgrunn av dine barndomserferinger at de du er snille mot likevel ikke blir glade, men heller det motsatte?

    Med mindre opplevelsestapen fra det årstrinnet du opplevde de historiene du her forteller om, nå har blitt slettet og erstattet med nye, positive erfaringer fra det å ta i et tak for å hjelpe andre?

    SvarSlett
  4. Anonym: Er jeg ikke lenger snill?

    Jeg vil helst slippe psykologisering av enkeltpersoner i bloggen, meg selv inkludert. Innlegget var bare et forsøk på å se noe gjennom barneøyne.

    SvarSlett
  5. Anonym6.4.10

    Erindringer er jo heller ikke udtryk for, hvor man står nu? Man kan sagtens skrive om noget, og alligevel være et andet sted..

    jeg har skrevet om min teenagetids fordomme, om faser, jeg har været i, om de tilstande, jeg husker fra min ungdom. Men jeg er et andet menneske. Jeg ER IKKE mine tekster.

    Den skelnen kunne man tage med sig, når man læser tekster. Jeg vil nødig identificeres med de erindringer jeg har skrevet om. Jeg har skrevet dem fra et sted - hvor jeg HAR været. Men det betyder IKKE, at jeg er der mere.

    Hm. God refleksion, du gav mig der, Sigrun.. :)

    Lotte

    SvarSlett
  6. Anonym6.4.10

    Og en glimrende beskrivelse af effekten af moralsk double-binding - selvom du ikke vil psykologisere... ;)

    Lotte

    SvarSlett
  7. Anonym7.4.10

    Kjære Sigrun, det var jeg som "psykologiserte" -som et resultat av hvor jeg selv befinner meg i min egen livsprosess, der de første barndomslæringer er tema for det jeg møter som voksen. Beklager! JA DU ER SNILL, VELDIG SNILL, VAKKER, KLOK OG VIKTIG!!!!! :-)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post