7.3.10

Gjesteblogger: Aktiv og passiv vold

Av Jørgen Lund
Phd i kunsthistorie

Wencke Mühleisens tekst i Klassekampen 22. februar med utgangspunkt i Karl Ove Knausgårds Min kamp, om ansvarsfraskrivelse og ”passiv kvinnelig vold”, er ytterst betimelig. Den mor som ikke gjør noe for å stoppe vold og overgrep mot barna, kan ikke kalles kjærlig og forståelsesfull, selv om vi rett som det er faktisk er så virkelighetsfjerne. Knausgårds idealisering av moren er snarere regelen enn unntaket. Men det trengs en vesentlig tilførsel.

”Den maskuline voldens synlighet gjør oss blind for passiv kvinnelig aksept”, sier Mühleisen meget presist. Men samtidig skriver hun seg inn i en språkbruk og et sett av forestillinger som selv deltar i ansvarsfraskrivelsen. Det dreier seg om begrepskoblinger av velkjent og i og for seg velbegrunnet slag: På den ene siden kvinnelig, aksept og svik, og på den andre siden maskulin, aggresjon, fysisk og overgrep. Men selve det massive tradisjonsbånd mellom begrepene mor, kvinne og passivitet er og blir et bidrag til tåkeleggingen av kvinners aktive vold.

Mødre har slått og slår, ikke få, men mange. Mødre smekker på fingrene, mødre rister knøttsmå mennesker. Mødre dreper. Mühleisens tekst påstår overhodet ikke at det ikke er slik. Men hun lar begreper og konnotasjoner som i praksis er idealiserende og tåkeleggende, passere uanfektet. Den virkelig farlige moren er ikke hun som ser bort, men hun som slår. Den nesten universelle redselen for å ta dette faktum inn over seg, ligger bak den virkelig farlige vanen med å se bort. Den som snakker åpent med venner om temaet, og den som våger å lytte til folks modige barndomsberetninger på nettfora, vet at aktiv kvinnelig vold er vanlig. Det vi trenger er bare å se og huske.

Dagens offentlige bevissthet vil fremdeles oppfatte formuleringen ”voldelig mor” som tilløp til selvmotsigelse, mens å si ”voldelig far” i grunnen bare er å gå i detaljer. Problemet er overhodet ikke at dette skulle være urettferdig overfor far, men at vi dermed forviser mange som har konkrete erfaringer med mors vold til ensomhet, skam og fortrengning. Mühleisen påpeker at det trengs et språkarbeid. Men å la dette være opp til kunsten og romanen, er å fortsette å se bort.

Det er ingen tvil om at den tradisjonelle mannsrollen stiller krav om større nærhet til vold enn kvinnerollen, og at ”gutteverdier” fremdeles har affinitet til brutalitet. Gjennomsnittlig har også en mann større kapasitet for mekanisk ødeleggelse enn en kvinne. Men for å nærme oss temaet vold mot barn, nødvendig både for barnas skyld og for barnet i oss voksne, må vi rett og slett gå til barndomsrealiteten, det å være liten. Det vil si å være avhengig av og prisgitt de store. Det eneste som teller i denne sammenhengen, er den absolutte forskjellen mellom voksenkropp og barnekropp, et proporsjonalt rått parti. Og dette er fullstendig ukjønnet.

Når en mor griper barnets arm så hardt at det verker, har hun brukt sin fysiske styrke til å skremme barnet. Hvis vi fortsetter å si at slike handlinger er noe andre gjør, overlater vi barnet til seg selv. Å innrømme dette, har ingenting å gjøre med bagatellisering av menns vold. En slik refleksmessig tanke er i seg selv en svært typisk realitetsflukt. Innrømmelsen innebærer derimot blant annet at samfunnets langvarige slit for å innrømme menns vold som vold bærer frukter.

Både individuelt og kollektivt utløser én sannhet den neste. Knausgårds skriving om faren er først og fremst et eksempel på at vi nå endelig begynner å lette på tabuet mot å anklage foreldre. I den grad det omsider blir gangbart, ikke lenger bare å kritisere menn og mannsrollen, men å si sannheten om far, er heldigvis neste kapittel gitt. Men selve forutsigbarheten er så alvorlig at det ikke er tidspunktet for å briljere og foreslå veddemål.

Innlegget ble refusert av Klassekampen.

Share/Bookmark

3 kommentarer:

  1. Anonym7.3.10

    Takk for viktig innlegg! Av en mann! Kjenner meg igjen i utfordringen med å stå opp og si nok er nok! Flauheten. Alle som nå vil få vite det bare svært få har visst. Og alle som vil tvile, kritisere, misbillige, baktale meg, som kvinne. Hvorfor har hun ikke sagt noe før? Hvorfor har hun tiet så lenge? Hva er hun ute etter? Hevn? som en advokat spurte om. Eller penger? Erstatning? Hvorfor har hun vært feig så lenge? Er det mulig å lide i taushet så vannvittig lenge uten å ha røpet noe til andre? Jeg kjenner ikke denne kvinnen igjen, hun er ikke slik jeg trodde! Det er vannvittig vanskelig, utfordrende, ekkelt - men også triumferende god lettelse når noen sier: Jeg tror på deg! Våger jeg å tro han eller hun mener det? JA! Det bare MÅ jeg tro på!

    God Kvinnedag 2010!

    Hilsen en som våknet sent. Men som nå SER. Og ber himmelske skarer om hjelp og styrke til denne livets styrkeprøve!

    SvarSlett
  2. Anonym17.3.10

    Det er litt "bull" her. Kvinner som aktivt forsøker å stanse mannlig vold og mannlige overgrep blir fort klassifisert, stigmatisert, diagnostisert og parkert.
    Å stanse mannlig overgrep mot barn blir stillt opp som et forsøk på å stanse mannens rett til å være mann og far og omsorgsperson.
    Man krenker ikke mannens rett til å være far på egne premisser, og det skal være særdeles entydige bevis for at "mannen", "faren", har begått klare beviselige overgrep før en kvinne får aksept på at hennes forsøk på å stanse overgrepene er legitime.

    Hvordan skal kvinner stanse overgrep mot barn, utført av menn? I realiteten?
    Når de ikke sees på som legitime budbærere?

    Som motsats stilles det uhyre sterke krav til morskap. Kvinner kal være snille, omsorgsfulle, milde, forståelsesfulle, ansvarsfulle, trøstende, tydelige, skikkelige, tilstedeværende og kjærlige. Kan man påpeke at kvinnen svikter på ett eller flere punkter her - EN GANG - så er det kvinnen som kan klandres for barnets ikke-fantastisk-lykke-tilværelse.

    Det er noen skevheter her som bør frem i lyset.

    At barn trenger stødige, omsorgsfulle, saklig rasjonellt-tenkende, glade og ansvarfulle omsorgspersoner er helt klart.

    Men legger vi grunnen for det med de det med den merkelige ubalanserte holdningen samfunnet har overfor foreldre ut i fra kjønn og forventning?

    SvarSlett
  3. Jørgen Lund18.3.10

    Anonym, i det du sier kan jeg ikke se stort annet enn mer ansvarsfraskrivelse. Jeg er enig i at den som reiser seg mot vold kan bli møtt med allskens stigmatiseringer og motreaksjoner, men mitt poeng er jo at man også ved å skylde på dette svikter barna. Livet er vanskelig, men som voksne mennesker kan vi ikke fortsette å skylde på "samfunnets forventninger", "kjønnsroller" eller "stigmatisering" når vi ser gjennom fingrene med overgrep mot barn og lar dem gå for lut og kaldt vann. Hvordan kan vi ellers bli "legitime budbærere", som du sier?

    Legitimitet og ansvarlighet er ikke noe man får tildelt eller som vedtas av en politisk øvrighet som liksom skal administrere "kvinnesyn" og "mannssyn", men noe man tar seg. Å si dette innebærer ingen moralisering over dem av oss voksne mennesker som står under faktisk tvang, for eksempel innenfor hjemmets fire vegger, men snarere en påminnelse om at dette i vårt samfunn er få. Praksis i Norge i dag kan vi selvfølgelig ha forskjellige erfaringer med, men alt i alt er mitt inntrykk at politiet har en sterk tradisjon for å støtte særlig kvinner i slike situasjoner. Totalt sett tror jeg det er mange flere tilfeller av at konvensjonalitet og redsel for hva "folk skal si" holder folk i destruktive forhold enn tilfeller der det er reell fare for liv og lemmer. Å si dette er såvidt jeg kan skjønne det motsatte av bagatellisering, nemlig snarere en påminnelse om forskjellen mellom de forferdelige tilfellene av faktisk livsfare og på den andre siden en generell og diffus stemning av krenkelse som egentlig kommer annetsteds fra, nemlig fra ikke-vedståtte lidelser i barndommen.

    At mødre, (tillike med fedre!) klandres for "barnets ikke-faktisk-lykke-tilværelse", har du rett i, men i den grad dette er en byrde som gjør det vanskelig og for trangt for foreldre, er det bare i den grad foreldrene selv ikke våger å ta barndommens lidelser inn over seg, slik at de kan se at voksenkrenkelsene i den store sammenhengen er bagateller, utført av tullinger. For eksempel slike "skyhøye forventninger" til foreldreskapet som kommer til uttrykk i mengden bøker om "oppdragelse", er det ingen andre enn en selv som kan kaste av seg. For å kunne det, kommer man ikke utenom spørsmålet om hvordan man er blitt så opptatt av hva folk sier at man sliter med å ta ansvar for eget liv. Svaret på det, ligger i barndommen.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post