10.3.10

- Er du ikke redd dem?

Helsetilsynet frikjenner psykiatrien for de fleste drap, leser vi. For en tid tilbake fikk jeg en mail med spørsmål om jeg ikke var redd "psykiatriske pasienter". Jeg har sjelden vært redd i det psykiatriske brukermiljøet. Men det har hendt.

For mange år siden var det en mann som fortalte at han skulle leie ut leiligheten sin. Han visste at jeg var på jakt etter et sted å bo. Derfor ble jeg med ham hjem og så på leiligheten, og sa at der kunne jeg godt tenke meg å bo. Men like før jeg skulle flytte inn overhørte jeg en telefonsamtale: "Jeg leier ut leiligheten til min forlovede, som heter Sigrun". "Hva i alle verden! Jeg er ikke din forlovede!" sa jeg. "Det gjør vel ikke noe om jeg sa det, vel!" svarte han. Jeg ble selvsagt betenkt, men siden jeg nå var forberedt på å flytte, skjøv jeg ubehaget fra meg - inntil jeg en dag kom hjem og så at et par ting han hadde latt bli stående igjen i leiligheten var borte. Jeg ringte ham og spurte hvordan i all verden han hadde kommet seg inn i leiligheten "min". Jo, han hadde ekstranøkkel. Da ble jeg engstelig, for tenk om han låste seg inn en natt mens jeg sov! I tiden før jeg fant et nytt sted å bo, ble det mye soving sammen med kjæresten.

En annen mann som jeg skjønte var forelsket i meg, ble jeg skikkelig redd en gang. Jeg vet ikke om han gikk på illegalt dop, slik det ble sagt, i tillegg til sterke psykofarmaka som preget hele hans fremtoning. I alle fall ble han av og til fryktelig aggressiv, slik at jeg ble redd for å være direkte avvisende. "Jeg har bursdag i dag", sa han en dag. "Gratulerer så mye", svarte jeg. "Derfor har jeg vært på Polet og kjøpt mye godt drikke til oss", sa han. "Oss?" undret jeg. "Ja, du kan vel bli med meg hjem og feire bursdagen min", svarte han. "Nei, det har jeg dessverre ikke tid til i dag", løy jeg. "Det var synd", sa han, "for jeg har kjøpt en ring til deg også, fordi jeg liker deg så godt, Sigrun". "Den får du spare og gi til en søt dame," sa jeg. "Men det er ingen jeg liker så godt som deg, Sigrun", var svaret. "Jeg trenger en pause fra menn nå", svarte jeg, "for jeg har nettopp avsluttet et forhold, og da trenger man alltid en tenkepause". Han var ikke fornøyd med svaret mitt og fulgte etter meg da jeg gikk til trikken. Han kjeftet og hyttet med armene, og jeg antar han var det man kaller "ustabil". "Jeg må inn her", sa jeg da vi passerte en kjolebutikk. Etter et kvarter gikk jeg ut på gata, og da var han borte.

Den tredje som gjorde meg litt engstelig, var et medlem i en brukerorganisasjon hvor jeg var kontorhjelp. Når jeg satt alene på kontoret, kunne denne mannen ringe på selv om han visste at det var utenfor tiden hvor vi offisielt hadde åpent (og var to som hadde vakt). Jeg åpnet aldri for ham, og de gangene han kom seg inn i bygningen fordi noen andre hadde sluppet ham inn, så lukket jeg aldri opp når han hamret på døra. Jeg visste at han hadde et godt øye til meg, for også når det var flere til stede haglet komplimentene, om håret mitt og jeg vet ikke hva. Det dumme med at jeg ble engstelig kontorrotte, var at heller ikke folk som hadde et virkelig ærend alltid ble sluppet inn.

Utover disse tre mennene har det ikke vært noen i brukermiljøet som jeg har vært redd for, selv om jeg kjenner svært mange med såkalt tunge diagnoser. Jeg har vært ute for enkelte ubehagelig innspåslitende mannfolk, men slike har jeg også møtt i andre, såkalt normale, sammenhenger. Fra kvinner har jeg aldri opplevd noe som har skremt meg.

2 kommentarer:

  1. Var lige ved at sige, at det jo ikke er på nogen måde "brugerspecifikt", at være ude efter dig, og ikke rigtigt vide, hvor grænsen går. Mange "normale", med helt nøjagtigt det samme problem.

    Selv er jeg nok mest betænkt overfor folk på en hulens masse psykofarmaka. Jeg kan forholde mig til et menneske, men jeg synes det er svært at forholde sig til måske især en SSRI, og må indrømme, at jeg nødigt ville være nødt til at bo under samme tag med en sådan en.

    SvarSlett
  2. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har møtt langt flere "normale" jeg har blitt skremt av, enn psykriatriske pasienter.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post