16.2.10

Psykiske lidelser: forståelse og fordommer

Mange internasjonale studier finner at folk flest legger mye mer vekt på uheldige livshendelser enn på kjemisk ubalanse i hjernen eller gener for å forklare psykiske lidelser. Når en person beskrives som en som opplever hallusinasjoner, vrangforestillinger og så videre, attribuerer publikum psykososiale årsaker til dette. Den biologiske psykiatrien, entusiastisk støttet av den farmasøytiske industrien, insisterer derimot på å utdanne folk bort fra sin villfarelse. 

I flere tiår har forsøkene på å redusere fordommer mot personer med psykiske problemer vært basert på premisset om at løsningen ligger i å få folk til å tenke mer som biologiske psykiatere. Det velmenende "psykisk sykdom er en sykdom som alle andre sykdommer" for å redusere frykt og fordommer, er basert på antagelsen om at hvis du er syk er din oppførsel utenfor din kontroll og du kan ikke holdes ansvarlig. Å få publikum til å se ulike problemer som sykdommer og å sette diagnostiske etiketter på problemene (dette har kommet til å bli kalt "innsikt", i direkte motsetning til den opprinnelige betydningen av ordet: muligheten til å koble aktuelle problemer til tidligere livshendelser og konflikter) er altså medisinen mot fordommer.

Det er imidlertid biogenetiske forestillinger som skaper frykt og fordommer blant folk. De eneste studiene som viser folks preferanse for biogenetiske forklaringer, er de som bruker diagnostisk merkelapp. Dette tyder på at det å se problemer som sykdommer påvirker folks kausale tro. Diagnostiske merkelapper forsterker opplevelsen av alvor i personens vansker, reduserer troen på personens sosiale ferdigheter og skaper et pessimistisk syn på det å komme seg. Videre deler diagnoser befolkningen inn i to grupper og skaper distansering og avvisning fra flertallets side. I et eksperiment fant man at deltakerne økte bruken av elektriske støt raskere hvis de forsto den andres problemer som sykdom, enn om de trodde de var naturlige følger av uheldige forhold i vedkommendes barndom.

Dette skriver professor John Read om i denne artikkelen

42 kommentarer:

  1. Jørgen Lund16.2.10

    Meget godt sett og sagt: At den lovpriste "sykdomsinnsikt" faktisk pleier å være det samme som å adoptere lydig bruk av diagnostiserende merkelapper. Man kunne føye til at den uhyggelige makt som ligger i dette skyldes at det er en beskyldningslogikk, som reproduserer den strukturelle underordning vi alle har opplevd som barn. Det man lærer når noe er galt, er at det per definisjon er ens egen skyld: At man er slem, dum, svak eller syk.

    SvarSlett
  2. Anonym16.2.10

    JL: "Det man lærer når noe er galt, er at det per definisjon er ens egen skyld: At man er slem, dum, svak eller syk."


    DERFOR: Får de forkerte så meget magt i dag. Fordi "medløberne" tror på løgnen - så længe DET IKKE rammer dem selv...

    Ofelia

    SvarSlett
  3. Veldig viktige og riktige ting du tar opp her. Å tilskrive alt av feil en gjør til sykdommen (dvs kjemisk ubalanse i hjernen) er utvilsomt ansvarsfraskrivelse. Det er en vanskelig balansegang dette... Selv har jeg en tendens til å skylde på depresjonen min (dvs ikke meg selv, egentlig) dersom jeg sover for lenge en dag/ikke orker støvsuge o.l, mens jeg selv tar æren dersom jeg utretter noe bra.

    SvarSlett
  4. I mi tid har vi hatt tre store hovedteoriar om psykiatrien: Det var mors skyld. Det er samfunnets skyld. Det er biologisk ubalanse.

    Eg trur ikkje på EI forklaring på sjukdom eller nedsatt funksjonsevne. Eg trur heller ikkje på skillet mellom psykiatrisk og somatisk sjukdom. Det er menneske som er sjuke eller lider. Vi tar med oss arvestoff, vi blir utsatt for omgivelsane våre på godt og vondt - omsorg og overgrep, vi møter bakterier og giftstoff. Det vi kaller kroppsleg sjukdom kan gi sterke "psykiske" symptom. Det vi kaller psykiatrisk sjukdom påvirker sterkt "kroppslege" funksjonar. Nokre plager, feilfunksjonar og symptom kan lindrast med medikament, mange ikkje. Medikament aleine er nesten aldri nok. Menneske må møtast som heile menneske - ikkje som som ein biologisk feilfunksjon.

    SvarSlett
  5. Jørgen Lund17.2.10

    Ottar Grimstad, forstår jeg deg rett når jeg tror du sier at den første av psykiatriens tre forklaringer på psykisk lidelse var at "det var mors skyld"? Hvis du mener at det på et tidspunkt har vært psykiatrisk mainstream å skylde på foreldrene, hvordan belegger du dette? Freuds driftsteori var jo som kjent en beskyldning av pasienten, som angivelig ikke hadde maktet å håndtere, modnes og vokse ut av sine barnslige og voldelige drifter og ødipale begjær...

    SvarSlett
  6. Anonym17.2.10

    Freud duer ikke. Han kendte ikke til spejlneuroner.

    Ofelia

    SvarSlett
  7. Anonym17.2.10

    Det gør psykiaterne iøvrigt heller ikke. For så ville de være nødt til at se anderledes på tingene...

    Ofelia

    SvarSlett
  8. Jørgen Lund: Der har især igennem 1960'erne jo været en del bestræbelser, at udforske miljøets betydning for udviklingen af såkaldt "psykisk sygdom": Bateson, Laing, Arieti, og Lidz, der møntede begrebet "den skizofrenogene familie/mor", er nogle navne. I og for sig meget tiltrængte bestræbelser, efter, som du helt rigtigt skriver, Freud desværre lod sig overbevise, især af hans ven, lægen Wilhelm Fliess, en sand samfundsstøtte - og misbruger af sine egne børn, at det umuligt kunne være sandt, at samfundets ærbare støtter, som han selv (host, host), forgreb sig i stor stil på deres børn, hvorfor det simpelthen ikke kunne dreje sig om andet, end en syg fantasi, når disse børn så reagerede, med "hysteri", f.eks., og under behandlingen for denne "hysteri" fortalte om overgrebene mod dem.

    Desværre skete der jo det, som Ottar Grimstads kommentar ganske tydeligt illustrerer: samfundets støtter følte sig angrebet - eller måske skulle man sige afsløret -, ligesom tilbage i 1896, da Freud præsenterede sin "seduction theory", så også i 1960'erne igen, og gjorde følgeligt, hvad der stod i deres magt, for at bringe bestræbelserne i miskredit. Og antipsykiatrien leverede selv argumenterne, kunne man sige, ved at benytte sig af begreber som "skizofrenogen", der må siges, at være meget, meget uheldigt valgt, uanset hvor træffende begrebet på sin vis også er. Man kan dårligt forestille sig et begreb, der indbyder mere til at blive misfortolket, som Ottar Grimstad gør det, når han tolker: "mors skyld", underforstået: den onde mor, der, bevidst, mishandler respektive svigter sit barn. Det var nu ikke det, antipsykiatrien mente. Men det var sådan, mange valgte, at forstå det. Især de, der på en eller anden måde følte sig selv truffet (afsløret) af teorien.

    SvarSlett
  9. Jørgen Lund17.2.10

    Marian, takk for et informativt svar. Ut fra min begrensede kjennskap til materien, og manglende kunnskap om selve forsknings- og terapihistorien, ser det slik ut: Antipsykiatriens arbeid for å bringe foreldrene inn i regnskapet på 60-tallet maktet ikke å bryte mainstreams-tenkningens vane med beskyldning av pasientene, og dette kanskje i stor grad nettopp på grunn av den utbredte forvirring i forhold til begrepet skyld. Modige forsøk på å føre lidelsen tilbake til barndommen, på å historisere ved å fortelle hva som faktisk foregikk, strander ofte fordi de mistolkes som beskyldningsvirksomhet. I dette forblir rollen som skyldner bestemt gjennom en uerkjent historie som syndebukk for foreldrene, og man blir i sin forvirring gående å tro at faktisk opprulling av det inntrufne er jevngodt med misbruk av sakesløse, av dem som "får skylden". Jeg husker fra barndomshjemmet hvilken intens dårlig samvittighet som strømmet over meg ved synet av en bestemt 60-tallsbokrygg i hylla, med tittelen "Er det foreldrenes skyld?"

    SvarSlett
  10. Per Son18.2.10

    Ottar Grimstad:

    Din framstgilling er retrorisk forankret i "been there, done that"-argumentet, som foruten å være en logisk tankefeil, jo heller ikke stemmer:
    Det er en forvrengning å påstå at det på noe tidspunkt har vært mainstream-teori innen psykiatrien at "det var mors skyld". Tvert om har alle tilgjengelige teorier blitt brukt til å frata forledre ansvar, ikke minst Freuds teorier, som Jørgen Lund også nevner.

    Vi ser for oss et menneske som gjennom gjentatt mishandling fra foreldrene fra fødsel til voksen alder, tilslutt havner på en psykiatrisk institusjon.
    Tør du se denne personen inn i øynene, og gjenta det du nettopp har skrevet?

    SvarSlett
  11. Per Son: "Tør du se denne personen inn i øynene, og gjenta det du nettopp har skrevet?"

    Selv om det er dybt, dybt tragisk, fik du mig til at le: det er jo det, systemet generelt gør, at se folk ind i øjnene og fortælle dem, at det er deres egen (respektive deres defekte biologis, hvilket er hip som hap) skyld, hvis de lider psykisk. Og hvis de har været udsatte for mishandling fra deres forældres side, så har de da sikkert selv bedt om det, ved at opføre sig anderledes, gendefekt, fra starten af. Hvad skulle de stakkels forældre dog have gjort anderledes?? Og hvad mener du overhovedet, "mishandling"?? Nej, nu må du altså styre dig! Der er da ingen, der seriøst kan tro, at forældre kunne så meget som drømme om, at udsætte deres børn for en behandling, der f.eks. kunne resultere i DID, eller andet fra DSM'en. Mishandling sker ikke i vores samfund! Hvis nogen reagerer såpas ubalanceret på at blive en smule dyttet til, så må det være, fordi de var genetisk sårbare fra starten af.

    SvarSlett
  12. Mitt første avsnitt var meint som ei overfladisk parafrase på at det har vore mange skiftande og motstridande teoriar om årsakene til sjukdom. Det er ikkje ei uttømmande eller en gang korrekt framstilling. Det ser ut til at Marian veit meir om desse teoriane enn meg.

    Eg veit ikkje om Per Son sitt innlegg var meint som å seie at all psykisk sjukdom skuldes overgrep og mishandling frå foreldra - i så fall er vi ikkje enige. Men at overgrep og mishandling frå dei som skulle beskytte oss, er ekstremt skadeleg, er tvillaust.

    SvarSlett
  13. Ottar Grimstad:"Eg veit ikkje om Per Son sitt innlegg var meint som å seie at all psykisk sjukdom skuldes overgrep og mishandling frå foreldra - i så fall er vi ikkje enige."

    Nej, der er selvfølgeligt også alle onklerne - og tanterne. De rigtige, og de, man bare kalder for det.

    SvarSlett
  14. Jørgen Lund18.2.10

    Ottar Grimstad, det er umulig ikke å legge merke til at talevendinger av typen "det finnes ikke én årsak men mange" i dag inngår i den verbale pliktøvelse for forskere og helsepersonell som forsvarer den hevdvunne praksisen med å beskylde ofrene. Den svenske dokumentaren om lobotomi som Sigrun har linket til her på bloggen, er bare ett av uendelig mange eksempler der vi får se den ene professoren etter den andre komme med slike liksom "moderate" og "vitenskapelig åpne" fraser, ikke for å fremme forskning og empirisk kunnskap om enkelttifellene, men for å legitimere etablerte tankevaner og praksis, i dette tilfellet til og med "terapeutisk" praksis som de selv innrømmer er forbrytersk. Tankegangen som denne glattslikkede variant av vitenskapelighet luller seg inn i, er såvidt jeg kan forstå slik: "Fordi vi er vitenskapsfolk vet vi at vi intet vet, medisinsk kunnskap er ferskvare, og hvem er vi da til å avgjøre at status quo ikke tross alt er det beste?"

    Jeg må spørre deg: Hvorfor er det så viktig å insistere på at i hvert fall ikke "all psykisk sjukdom skuldes overgrep og mishandling"? Er ikke formuleringen "ikke all" nettopp vår tids smilende verbalisering av den nesten universelle unnskyldning for å slippe å gå motstrøms og begynne å støtte lidende mennesker i deres arbeid for å rulle opp lidelsens forhistorie?

    SvarSlett
  15. Per Son18.2.10

    Det Jørgen Lund beskriver her er det jeg kaller voksenleken. Det er en handlemåte konstruert for å bevare status quo ved å kvele tiltakslyst og idealisme. Det er lek der spørsmål mot det bestående besvares med noe som er så langt unna et svar på det det spørres om som det nesten er mulig og komme. Det er en lek der systemkritikk bygget på dokumentasjon taper i forhold til den mikroskopiske tvil: "Det er ikke HELT sikkert at det er slik". Det er en lek der vinneren, ved hjelp av akademiske fraser, er den som er flinkest til å avlede oppmerksomheten fra problemtes kjerne. Vinneren av denne leken er også den som får motparten til å framstå som barnslig og ekstrem ved lene seg tilbake og si: "La oss ikke handle overilt, la oss ikke rive med, la oss være nøkterne, la oss diskutere dette på en voksen måte".
    Altså: "La oss for all del slippe å gjøre noe med problemet nå, SELV OM vi har et gigantisk problem, og SELV OM vi kjenner til problemets rot (eller deler av den)".

    Konkret, når det gjelder forbindelsen mellom "omsorgssvikt" og senere psykisk uhelse, så er denne forbindelsen så godt dokumentert at det å skulle lene seg tilbake og leke voksenleken, røper en manglende vilje til å ta den lidelsen som er midt i blant oss på alvor.

    Jeg skrev ev gang til Folkehelseinstituttet og spurte om hvorfor overgrep var helt utelatt i en spesiell studie der dette i høyeste grad burde være relevant. Svaret jeg fikk fra hovedpersonen bak studien var (hvis jeg skreller bort de flotte akademiske frasene)
    1) at det fantes ulike tilnærmingsmåter,
    2) og at noen mente at disse utfylte hverandre mens
    3) andre mente de sto i kontrast til hverandre.
    Ulike tilnærmingsmåter til hva? Hva består disse tilnærmingsmåtene i? Hvem mener at de utfyller hverandre og hvem mener at de står i kontrast til hverandre? Og HVA mener HOVEDPERSONEN om dette? Og HVORFOR er ikke OVERGREP forsket på eller i det heletatt nevnt som mulig årsak til senere problemer (det opprinnelige spørsmålet)?
    Svaret jeg fikk var altså langt ute i tåkeheimen, men godt fundamentert i voksenlekens premisser.

    SvarSlett
  16. Overgrep er svært skadelege og påvirker både vår biologi og vårt sinn, dersom ein fortsatt skal bruke dette skillet. Eg meiner ikkje at ein skal oversjå eller bagatellisere slike årsaksfaktorar. I møtet med den pasienten Per Son skreiv om, ville eg kunne gjenta det eg skreiv. Det er med på å forklare korfor desse handlingane ikkje berre forårsaker fortviling og "psykisk" smerter, men også kroppslege reaksjonar som hjertebank, muskelsmerter, nedsett motstandskraft mot infeksjonar mm Det er også vist at det påvirker hjerna vår på måter som kan påvisast med nyare funksjonelle og bildedannande undersøkingsmetoder - "biologiske" forandringar. Sinnet vårt lever ikkje eit liv lausreve frå kroppen. Vi er eit heilt individ.

    I behandlinga må ein sjølvsagt møtes som mennesker, lytte til historiene som blir fortalt, hjelpe til å forstå årsakssammenhengar, finne dei "friske" sidene og støtte dei, leite etter handlingsalternativ som kan gjere livet bedre, - men også bruke behandlingsprinsipp som påvirker biologien direkte når det er kan hjelpe den som lider, f.eks. medikament.

    Eg kan lese enkelte av innlegga her slik at det finnes ingen "psykisk" sjukdom som ikkje er forårsaka av overgrep. Det er ein påstand som er vanskeleg å dokumentere og som eg meiner er feil.

    SvarSlett
  17. Det er fort gjort å snakke forbi hverandre når det gjelder ordet skyld,for skyld kan både brukes i betydningen årsak til,og i betydningen skyldnere.
    Oppdragere er ofte--om kanskje ikke alltid,årsak til problemene. Men dette betyr ikke at de er skyldige i betydningen skyldnere. For min del,vet jeg at foreldrene mine ikke fortjener bebreidelser. Min far var psykisk syk,og min mor --trolig på grunn av disse problemene, ble helt sugd inn i fundamentalistisk, personlighetsknusende kristendom hvor det heter " Du skal være intet i deg selv,du skal dø i deg selv" osv.
    Grunnlaget for ny sunnhet er en revolusjon. "Alle verdier må omprøves". Det å måtte bryte med alt en har fått med seg og starte helt på nytt i voksen alder,er tøft. En ting sto klart for meg i oppbruddsfasen: Du må vise deg selv at du kan! Det er livsfarlig å bruke medisiner eller å be, slik at forandringene kan forklares på andre måter. Jeg er derfor skeptisk til alle medisiner som i virkeligheten ikke gjør annet enn å sløve ned evnen til å kjempe denne veldige kampen. Det eneste som kan erstatte denne kampen,er en helt ny,revolusjonerende erfaring: Erfaringen av å ha egenverdi som person.
    Mine foreldre var offer,og hadde ingen skyld i betydningen av å være skyldnere. Foreldre som aktivt mishandler sine barn,kommer i en annen kategori. Men dypest sett er også de offer. De har fått mennesket i seg knust og tilintetgjort, og fungerer mentalt sett som zombier.

    SvarSlett
  18. Per Son19.2.10

    Ottar Grimstad:
    "Eg kan lese enkelte av innlegga her slik at det finnes ingen "psykisk" sjukdom som ikkje er forårsaka av overgrep. Det er ein påstand som er vanskeleg å dokumentere og som eg meiner er feil."

    Svar:
    Det finnes neppe noen form for psykisk uhelse (som faller inn under de vanligste psykiatriske diagnosene) som ikke er forårsaket av miljømessige forhold. Ikke dermed sagt at alt dette er forårsaket av overgrep, i de vanligste definisjonene av ordet. Hvis vi tar seksuelle, fysiske, psykiske overgrep (som mobbing osv) + vanskjøtsel, så kommer vi rimelig nær å kunne forklare brorparten av all psykisk uhelse. Men dette forutsetter at vi ikke tror livet begynner når barn er et par år gamle, men at også de alle første uker, dager og timer etter fødselen er av stor betydning (her finnes det mye forskning). Hvis vi så slenger på perinatale og prenatale forhold som f.eks mors nivå av hormonet kortisol (stress) under svangerskapet, så begynner vi å nærme oss. Her kan det nevnes at det i Nederland er forsket en del på dette og at man her har funnet at nivået av mors kortisolnivå under svangerskapet, er sterkt bestemmende for barnets fysiske, psykiske, kognitive og adferdsmessige utvikling senere. En meget metodesunn kohortstudie fra New York har dessuten fulgt en gruppe mennesker fra småbarnsalder til godt voksen alder (ca 40 år), og sjekket for 23 ulike antatte uheldige typer foreldreadferd. Her er det svært interssante resultater som vel kan sies å slå bena under en ren genetisk forklaing og også en genetisk sårbarhetsmodell. Når man sammenlikner 1) slektskap opp mot psykiatriske diagnoser, 2) uheldig foreldreadferd mot psykiatriske diagnoser og endelig 3) disse to funksjonene opp mot hverandre, så finnes det intet statistisk signifikant rom mellom kurvene der man kunne puttet inn en genetisk forklaring. Det skal imidlertid legges til at de 23 typene uheldig foreldreadferd sannsynligvis samvarierer med andre miljømessige faktorer som overgrep o.a. (altså at de som behandler barna ille ut fra kriteriene for uheldig foreldreadferd tilhører en gruppe der det også finnes mer av (andre) uheldige faktorer.

    Hmm..jeg ser nå at den forklaringen jeg gir over på hvorfor det ikke kan del-forklares genetisk, kanskje er litt tungvinn. Da prøver jeg en litt enklere forklaring: Barn av "friske" foreldre FIKK psykiatriske diagnoser hvis de hadde blitt behandlet ille, OG barn av foreldre med psykiatriske diagnoser fikk ikke selv psykiatriske diagnoser MED MINDRE de SAMTIDIG hadde blitt behandlet ille.

    Siden 1990-tallet er det også blitt forsket på mer subtile overgrep av blant andre Berit Bae i Norge og Erik Sigsgaard i Danmark. Noe av denne forskningen har fokusert på tingliggjøring. Før var det en selvfølge at voksne snakket OM barna - gjerne også negativt - MENS barna var tilstede. Nå begynner vi å få en litt vond smak i munnen når dette foregår. Vi ser ut til å kunne begynne å kartlegge fler av de mer subtile overgrepene der den skjulte objektiveringen av barn, kanskje danner en slags fellesnevner.

    SvarSlett
  19. Jørgen Lund19.2.10

    Ottar Grimstad, jeg tror at all psykisk lidelse skyldes, og er, uoppløste traumer. De man ikke får i barndommen, ville neppe forblitt uoppløste hvis ikke fortrengte barndomstraumer forhindret en fra å få dem oppløst. Dette er noe jeg tror og bygger på det jeg har rukket å erfare her i livet, men fordi jeg ikke er lege, behøver jeg ikke i særlig grad bekymre meg for om det er "dokumentert" eller ikke. Jeg skjønner at det kreves ulik opptreden i ulike roller, og at mange leger svermer rundt uttrykk som "dokumentert" og "påvist". Men dette tilhører ikke bare vitenskapelig metodikk, men er språkbruk, og mitt anliggende i denne sammenhengen kan kalles språkkritisk: Det dreier seg om bruk av bestemte uttrykk, slik det illustreres godt av det Per Son kaller "voksenleken".

    Jeg kan til en viss grad svare med hard valuta ved å si at jeg baserer meg på den observasjon at voksenfrasene kommer påfallende ofte i bestemte sammenhenger, nemlig når "vitenskapen" eller "behandleren" konfronteres med noe følsomt og blir rådville. Man behøver ikke være lege for å legge merke til og forstå at dette skjer rett som det er, og at det har mye å gjøre med frihet og selvstendighet i rollen. Uansett hvor mye "dokumentert" kunnskap som fins, foretar behandleren selvfølgelig valg blant kunnskapen, det vil si mener noe, et uttrrykk du selv bruker. For eksempel må det menes og velges mellom all den dokumentasjon som vitterlig fastslår sammenheng mellom traumer og psykisk lidelse, og på den andre siden eventuelle informasjoner som kunne tyde på at det noen sinne har eksistert andre årsaker.

    Poenget mitt er at slike valg, og hvilket språk man gjør valgene gjeldende gjennom, avhenger av hvor fri og selvstendig man er som menneske. Jeg for min del er overbevist om at den svært utbredte refleksen med å leke voksenlek når psykisk lidelse er på tale, for eksempel omkvedet om at "det finnes mange årsaker og ikke én", er et uttrykk for at den som sier det fremdeles frykter sannheten om lidelsene. Nettopp den frykten er den primære komponent i samfunnets dokumenterbart sviktende evne til å forholde seg hjelpende til psykisk lidelse. Jeg er også overbevist om at den bare kan bekjempes ved at hver enkelt av oss møter sin egen personlige frykt, og det betyr å se hvordan den henger sammen med egen barndom.

    SvarSlett
  20. Per Son Jeg har forstått det slik at du er lege/psykiater, og jeg opplever det som en stor lettelse at det etterhvert erkjennes innen legevitenskapen hvor viktige subtile overgrep som objektivering er. Det er etter mitt syn her selve kjernen ligger. Barnet ble depersonifisert til et objekt som oppdragerne forsøkte å tilpasse etter egne nødløsninger. Ny sunnhet ligger i å "subjektivere" mennesker igjen, sette dem i stand til å fungere ut fra drivkreftene i seg selv og i sin natur som frie og helhetlige enkletindivider. The turning point ligger i å oppdage at en har evne til å fungere som subjekt.

    SvarSlett
  21. Mit bedste bud på, hvorfor det er så uhyre vigtigt, at gang på gang slå fast, at ikke al "psykisk sygdom" er en reaktion på miljøpåvirkninger, er at man ad den vej undgår, at anerkende at nogen som helst "psykisk sygdom" skulle være en reaktion på miljøpåvirkninger. Så længe det påstås, at den individuelle biologi bare så meget som kan være årsag, er der ingen, der i det specifikke enkelttilfælde kan udelukke denne til at være årsag. Selv ved traumerelaterede diagnoser, som PTSD, taler man jo om en sandsynlig genetisk prædisposition. Efter mottoet: "Hvis det ikke var for din genetiske sårbarhed, havde du næppe reageret så kraftigt, som du gør/ville du næppe lide så meget, som du gør/ville du næppe være os til så meget besvær, som du er."

    Underforstået ved denne argumentation er, at genetisk sårbarhed, eller prædisposition, rammer individet tilfældigt, ud af den blå luft, at det drejer sig om en af "naturens luner", der har resulteret i en hele vejen igennem uhensigtsmæssig genmutation, der gør individet mindre modstandsdygtigt, svag - apropos "de svage" -, og altså må betragtes som en defekt. Tankegangen bygger på den forældede og forkerte antagelse, at gener er altings alfa og omega, at de lever deres helt egne liv, isoleret fra miljøet. Vi ved imidlertid i dag, at dette ikke er tilfældet. Gener, som alt andet på denne jord, er underlagt miljøpåvirkninger, deres udformning tilpasset miljøet. Hvis det forholdt sig anderledes, havde livet på denne planet næppe haft en chance overhovedet.

    SvarSlett
  22. Ottar Grimstad skriver: "I behandlinga må ein sjølvsagt møtes som mennesker, lytte til historiene som blir fortalt, hjelpe til å forstå årsakssammenhengar, finne dei "friske" sidene og støtte dei, leite etter handlingsalternativ som kan gjere livet bedre, - men også bruke behandlingsprinsipp som påvirker biologien direkte når det er kan hjelpe den som lider, f.eks. medikament."

    Der er ingen tvivl om, at krop og sjæl hænger uløseligt sammen, og at også kroppen lider, når sjælen lider. Kroniske smerter er således et symptom af uforløst, psykologisk trauma. Men at "behandle" både de psykiske som de fysiske smerter ved at gøre hele organismen ufølsom overfor smerten, svarer til at sætte organismens eget immunforsvar ud af drift, således at de udefrakommende, ødelæggende påvirkninger, om det er bakterier eller traumatiske oplevelser, i mag og ro kan fortsætte deres ødelæggelse i organismen. I den somatiske medicin gør man dette kun i ekstreme nødstilfælde, såsom før en transplantation, netop for at hindre, at kroppens immunforsvar frastøder det transplanterede organ. Ingen læge i den somatiske medicin ville gøre dette i en situation, hvor den udefrakommende påvirkning, som immunforsvaret reagerer på, er til skade for organismen. Det er det kun psykiatrien, der gør.

    At nedbryde kroppens immunforsvar, er i sidste ende dødeligt for kroppen. At nedbryde sjælens immunforsvar ved hjælp af bevidsthedsreducerende stoffer, er i sidste ende dødeligt for sjælen, med mindre man, tilsvarende som det gøres, når man er nødt til at sætte kroppens immunforsvar i en periode ud af drift, isolerer sjælen fra enhver miljøpåvirkning. På sin vis gør man dette i psykiatrien ved at advare f.eks. for stress. På den anden side udsætter psykiatrien selv, også via disse advarsler (jf. expressed emotion) sit klientels sjæle i stor stil for retraumatiserende miljøpåvirkninger, der så, i det omfang som immunforsvaret er sat ude af spil, dræber sjælen.

    Hvis man virkeligt vil hjælpe den lidende, er der derfor ingen vits i at nedbryde også kropsbevidstheden med såvel den åndelige som den fysiske bevidsthed reducerende stoffer. Tværtimod så kræver det også kropsbevidstheden fremmende behandlingstiltag.

    Medicinsk "behandling" af eksistentiel lidelse svarer til, at man simpelthen bedøver folk, der lider af en infektion, så de ikke føler smerten mens infektionen langsomt men sikkert tager livet af dem.

    SvarSlett
  23. Per Son19.2.10

    Jorunn:
    Jeg er ikke lege eller psykiater.

    SvarSlett
  24. Per Son19.2.10

    Marian:
    "Mit bedste bud på, hvorfor det er så uhyre vigtigt, at gang på gang slå fast, at ikke al "psykisk sygdom" er en reaktion på miljøpåvirkninger, er at man ad den vej undgår, at anerkende at nogen som helst "psykisk sygdom" skulle være en reaktion på miljøpåvirkninger."

    Nettopp! Når en behandler er stilt overfor en pasient i en konkret situasjon, skjer følgende:
    "Det er ikke SIKKERT at barndommen er årsaken" blir på mystisk vis omgjort til:
    "Det er SIKKERT ikke barndommen som er årsaken".
    Det hører til voksenlekens regler at man skal være "skeptisk", men alltid SELEKTIVT skeptisk, altså skeptisk til tanker og ideer som utløser vår egen frykt.

    Jørgen Lund:
    "Nettopp den frykten er den primære komponent i samfunnets dokumenterbart sviktende evne til å forholde seg hjelpende til psykisk lidelse. Jeg er også overbevist om at den bare kan bekjempes ved at hver enkelt av oss møter sin egen personlige frykt, og det betyr å se hvordan den henger sammen med egen barndom."

    Nettopp!

    SvarSlett
  25. Jeg ville aldri hevde at psykiske lidelser bare kan ha sin opprinnelse i barndomstraumer.
    For det første kjenner jeg ikke de aller, aller fleste mennesker i verden som har psykiske vansker.
    For det andre synes jeg det ville være et overgrep å si til enhver jeg møter som sliter psykisk, at "du har hatt en traumatisk barndom" - dersom vedkommende selv benekter dette. Det synes jeg ville være å invadere andre mennesker - og oppnevne meg selv til ekspert på deres liv.
    For det tredje ville det være nærmest å framstille alle foreldre tmed barn av psykisk lidende som skurker. Det har jeg intet belegg for å gjøre. Ingen foreldre er riktignok perfekte, og å være barn innebærer mye avmakt, men likevel: Noen foreldre er langt bedre omsorgspersoner enn andre.

    SvarSlett
  26. Blir ikke skillet mellom kropp og sjel noe utvannet dersom man, som Kirkengen, ser på kroppen mer som historie enn som materie?

    SvarSlett
  27. Sigrun: Hvis man siger, at ikke alle psykiske problemer i sidste ende bunder i miljøpåvirkninger, så siger man dermed, at der i det mindste findes ét enkelt menneske i denne verden, der ikke på nogen måde har lidt overlast, og altså faktisk selv er skyld i sin psykiske lidelse. Hvem skal vi sige, er dette menneske? Er det mig? Eller er det måske dig? For, hvem siger, at du eller jeg ikke uanset var kommet ud for de psykiske problemer, vi hver især har oplevet, når nu ikke al psykisk lidelse har sin årsag i miljøpåvirkninger?...

    Jeg må indrømme, at jeg nødigt ville være den, der udpeger vedkommende, og jeg mener, at det er at underkende folks lidelse på det groveste, at påstå, at ikke al psykisk lidelse bunder i miljøpåvirkninger, så længe der ikke findes i hvert fald ét tilfælde af psykisk lidelse, hvor det med 100% sikkerhed kan slås fast, at miljøet ikke spiller nogen som helst rolle.

    Miljøpåvirkningerne er meget ofte, men behøves bestemt ikke at være mishandling/svigt fra forældrenes side. Desuden må man jo også se sagen lidt mere nuanceret, i stedet for straks at tro, at alle forældre angribes og kaldes for kolde og kyniske voldsforbrydere: man gør ikke mod andre, hvad der ikke er blevet gjort mod én selv. Det gælder også for forældre. Men når det er sagt, så har forældre et ansvar, og når de svigter mht. dette ansvar, så må det kunne påtales, uden at den der påtaler det, forventes at forgå af skyldfølelser: "Du skal ære (osv.)" Iøvrigt er erfaringen, at de forældre, der virkeligt tager deres ansvar som forældre alvorligt, ikke fornægter deres eget ansvar mht. deres børns psykiske ve og vel. De ved, at de, i det mindste delvist, er medansvarlige, når deres børn lider psykisk, og de er i stand til at indrømme det. Der er ikke nogen, der er fejlfri, heller ikke forældre. Men hvis vi, af hvilke årsager det end måtte være, er bange for, at påtale fejlene, hvor de sker, så kan ingen rette op på dem, og de vil blive ved med at blive begået.

    SvarSlett
  28. Sigrun: Eg er heilt samd med det du skriv om overgrep som einaste årsak.

    Marian: Korfor skal det vere en som er skyldig, enten pasienten eller ein overgripar? Ein kan få alvorlege psykiske sympotom av høgt stoffskifte, hjernesvulstar, alvorlege arvelege lidingar som Huntingtons chorea. Ein vil ikkje rekne pasienten som den skyldige likevel. Svært ofte veit vi ikkje sikkert kva som er årsaka. Da må vi vere så ydmyke at vi erkjenner at vi ikkje veit, og ikkje starte å skylde på pasienten, eller leite etter løysinga i ein standardårsak som alle skal pressast inn i enten det er sant eller ikkje.

    SvarSlett
  29. Ottar Grimstad: Også somatiske sygdomme har en årsag, der kan findes i individets miljø. Der er ikke noget, der bare sådan, pang, sker ud af den blå luft. Ting har en årsag, de er reaktioner på noget.

    Jeg synes ikke, det er spor "ydmygt" at sige, at "vi ikke ved", når det så fører til, som det gør det ved "psykisk sygdom" i dag, at vi fortæller den udpegede psykiatriske patient, det jo nok er hans/hendes hjernekemi, der er ude af balance, hvorfor vedkommende desværre vil være nødt til at sluge "medicin", der umiddelbart bl.a. nedsætter vedkommendes kognitive evner og hukommelsen, og derved fratager vedkommende sin livshistorie og sit sprog, og således også muligheden for at komme sig, og der i sidste ende vil koste vedkommende livet. Men hvad, bare samfundet slipper for at skulle tage noget ansvar, ikke? Så kommer det ikke så meget an på en loonie mere eller mindre, nej.

    En ting er sikkert: ydmyghed betyder noget andet i min verden. For hvis vi ikke ved, Ottar, så har vi ikke den mindste ret til at behandle et menneske, der lider psykisk, som vi gør det i dag. Og det inkluderer, at vi faktisk ikke har ret til at fortælle dette menneske noget som helst om, hvad vi måske mener, er årsag til hans/hendes lidelse. Dvs. historier om arvelighed, genetisk prædisposition, om biologisk hjernesygdom etc, ville vi heller ikke være berettiget til at fortælle længere. Lige så lidt ret ville vi have til at tvinge nogen som helst til at have den berømte "sygdomsindsigt", eller til at gå med til at indtage i høj grad giftige, recovery forhindrende, afhængighedsskabende stoffer.

    Så, når vi nu allesammen skal være så ydmyge, så må konsekvensen vel være, at vi omgående afskaffer psykiatrien, der jo klart må siges, at mangle enhver form for ydmyghed. Taget i betragtning, at den konsekvent gennemtvinger sit syn på sagen som det eneste gyldige, uanset hvad dens klientel mener om det, og uanset kendsgerningen, at der ikke findes bevis på nogen af psykiatriens påstande.

    For resten vil jeg lige understrege igen, at det selvfølgeligt kan være andre miljøpåvirkninger, end barndomstraumer, der resulterer i psykisk lidelse. Man kan f.eks. blive ret så depri af at gå igennem en skilsmisse, miste sit job, og lign. Og det kan altså være andre personer, end forældrene, der svigter. Jeg kan, som sagt, bare ikke se noget som helst ydmygt i, at søge efter årsagen til psykisk lidelse i det psykisk lidende individ, mens det nærmest fornægtes, at ethvert individ er omgivet af et miljø, det reagerer på. Og så kan det komme i nok så medlidenhedsdrivende vendinger: "Nådada, det var vel nok synd for dig, at du skulle være hjernesyg, ja." Det er og bliver et trauma oveni et trauma.

    SvarSlett
  30. anonym3.3.10

    Eller det kan være infeksjoner:
    http://www.lakartidningen.se/engine.php?sectionId=0&articleId=13873

    Har vi et utgangspunkt i at hvert menneske skal møtes med respekt, er det ingen motsetning mellom det å erkjenne at årsakssammenhenger kan være mangfoldige.

    Underliggende infeksjoner kan gi en sårbarhetsfaktor. Underliggende traumer kan gi en sårbarhetsfaktor.

    At enkelte psykiske sykdommer kan behandles med feks infeksjonsreduserende midler, eller andre medisinskfaglige invensjoner, fratar da ikke menneskeheten ansvaret for å søke å opptre respekt- og omsorgsfullt overfor hverandre?

    Og snudd på hodet; at mennesker opptrer respekt- og omsorgsfullt overfor hverandre vil da ikke i seg selv forhindre at noen rammes av cyster eller infektuøse tilstander (mm)?

    SvarSlett
  31. Men dersom en stoffskiftesykdom, infeksjon, hjernesvulst eller annen somatisk sykdom fremkaller psykiske symptomer, så får vel ikke pasienten en psykiatrisk diagnose? Da er det vel en somatisk diagnose vedkommende skal ha? I og med at det er en somatisk sykdom.

    Anonym: Å kalle traumer "underliggende" og "sårbarhetsfaktor" dersom det dreier seg om senvirkninger av alvorlige traumer som f.eks. langvarig incest, synes jeg blir feil.

    SvarSlett
  32. Anonym3.3.10

    Sigrun, jeg tror det kan karakteriseres som en allmenn missforståelse at leger er allvitende guder, og gjennom enkeltblodprøver umiddelbart kartlegger om en person kvalifiserer til en psykiatrisk eller somatisk diagnose?

    Det er vel også en viss forståelse her på denne bloggen for at diagnoser i utgangspunktet er menneskeskapte hjelpeverktøy, og ikke nødvendigvis en naturvitenskapelig fasit?

    Med traume som underliggende sårbarhetsfaktor mener jeg at den somatiske tilstanden som kan følge psykologiske traumer kan være den tilstanden som gir økt disposisjon for feks somatiske tilstander.
    Det ene utelukker vel ikke det andre?

    En traume i seg selv kan være behandlingskrevende. En traume kan i seg selv føre til andre tilstander som også kan være behandlingskrevende, i kraft av hvordan traumer kan påvirke kroppen til å bli mer disponibelt for somatiske tilstander som kan bli behandlingstrengende. Eller vise versa; Enkelte somatiske sykdommer kan gjøre en person mer disponibel for psykologiske tilstander som også kan bli behandlingstrengende.

    SvarSlett
  33. Selvfølgeligt er specielt psykdiagnoser menneskeskabte hjælpeværktøjer og ikke naturvidenskabeligt facit. Siden der ikke er nogen naturvidenskab at underbygge noget facit med indenfor psykiatrien.

    Spørgsmålet er, hvad hjælpeværktøjerne er beregnede til at hjælpe med. Svaret ligger på hånden: til at finde frem til en virksom behandling. For hver diagnose, hver sygdom, findes der en eller flere klart definerede behandlingsmetoder, der har vist sig, at være effektive. Og i det omfang som der findes naturvidenskabeligt veldefinerede, effektive behandlingsmetoder, kan diagnosen betegnes som et videnskabeligt facit.

    Ser vi på psykiatrien, så ser vi her, ligesom i den somatiske medicin, at diagnoser sættes for at afgøre hvilken behandling der skal komme til anvendelse. I psykiatrien findes der, ligesom i den somatiske medicin, for hver diagnose en eller flere klart definerede behandlingsmetoder - der imidlertid ikke har vist sig effektive på samme måde som behandlingsmetoderne i den somatiske medicin. For hver psykdiagnose er der et overvældende stort antal diagnosticerede, for hvem den eller de klart definerede behandlingsmetode/-r ikke har effekt. Faktisk et så stort antal, at det i den somatiske medicin ville føre til, at behandlingsmetoden enten slet ikke ville blive godkendt til anvendelse, eller i hvert fald ville blive forkastet efter ganske kort tid.

    Problemet er, at en forkølelse er en forkølelse, og diabetes type 2 er diabetes type 2. Men "skizofreni" er ikke "skizofreni", lige så idt som "depression" er "depression", osv. Menneskelig lidelse er individuel. Meget, meget mere individuel, end at en diagnose, uanset hvor udspecificeret den måtte være, nogensinde kunne tilgodese denne individualitet tilstrækkeligt til at lade behandlerne komme frem til den mest effektive behandlingsmetode via den. Den mest effektive tilnærmelsesmetode (for lige at undgå patologiens diskurs bare lidt) mht. menneskelig lidelse når man kun frem til ved at se individet - som diagnosen skygger for, respektive fratager sin individualitet. Ville man undgå dette, så måtte man have en individuel diagnose for hver enkel person, der skal diagnosticeres. Og så kan vi lige så godt lade være med at diagnosticere, ikke? Jo, det synes jeg. Så blev behandlerne nemlig nødt til, at se individet, og finde frem til den netop for dette ene individ effektive tilnærmelsesmetode, om de så måtte opfinde den først i hvert enkelt tilfælde. Som det er nu, er det, på trods af al snak om at "mennesket bag diagnosen" skal ses, desværre diagnosen, der ses, og som der alene (be-)handles efter. Hvorfor effekten meget ofte udebliver.

    Se hertil også denne blogpost, citatet ang. DSM'en (og min kommentar), og ikke mindst også denne kommentar fra en person, der åbenbart er behandler (og jeg gyser... ).

    SvarSlett
  34. Carla3.3.10

    Så skal jo også de psykiatriske diagnosene være reint deskriptive, dvs. at de er (konstruerte) betegnelser på det som kommer til uttrykk; symptomer, oppførsel eller følelser. Det ligger ikke implisitt i dette at det bakenfor disse finnes bestemte sykdommer, nevrobiologiske feil eller avvik. Dermed kan man også spørre hvor mye disse betegnelsene kan hjelpe oss til å velge riktig behandling - når de altså ikke skal si noe om årsak eller bakenforliggende mekanismer. Som Siri Gullestad skriver i sitt essay i Morgenbladet (trur Sigrun har linka til det tidligere) så kan det være svært mange ulike grunner til at personer er f.eks. deprimerte. Ulike problemer på ulike stadier av livet kan manifesteres i uttrykk som har noen fellestrekk, og som dermed får samme diagnostiske merkelapp.

    Spesifiteten ved psykiatrisk behandling må man også stille spørsmål ved. Svært mange ulike typer psykofarmaka har f.eks. til felles en beroligende effekt, sjøl om de i navnet skal svare til behandling av ulike "sykdommer". Endel medikamenter er også foreskrevet for flere av disse sykdommene. F.eks. fikk firmaet som produserer Zyprexa (Olanzapin), kjent som et antipsykotikum, utvida bruksområdet for dette til også å omfatte bipolar lidelse. (På samme tid som firmaet fikk dette gjennom formelt, passa de på å sende en reklamefilm på amerikansk tv der de oppfordra folk til å oppsøke legen sin om de kjente seg igjen i symptomene på bipolar lidelse.) Se Joanna Moncrieffs "The myth of the chemical cure" for mer om dette.

    Hvorvidt det finnes en spesifitet ved ulike former for psykoterapi som skal svare til ulike lidelser definert ved diagnoser, er også et diskusjonstema. Metastudier på psykoterapi har i hovedsak vist at heller enn forskjellige terapeutiske retninger, metoder og teknikker er det kvaliteter ved terapeuten som person som avgjør hvor vellykket en terapi blir. Da kan man også diskutere hvorvidt diagnose er viktig for å velge riktig form for psykoterapi. Sjøl om noen hevder (og forskning viser) f.eks. at kognitiv terapi har god effekt ved depresjon, finnes det også studier som viser at den samme terapien har god effekt på "schizofreni", på "tvangslidelse" osv.

    Jeg mener altså at det ikke er uproblematisk å sammenligne psykiatriske diagnoser med somatiske når det gjelder formålet å velge riktig behandling. Som det ble pekt på, kan somatiske diagnoser også være upresise eller uten implisitt årsaksforklaring (f.eks. endel utelukkelsesdiagnoser), men dette må vel likevel sies å gjelde i enda større grad i psykiatriske diagnoser.

    SvarSlett
  35. Innen somatikken brukes symptomene som hjelpemiddel til å finne årsaken til problemene. Årsaken kan være forskjellige typer bakterier og virus,mangel på spesielle næringsstoffer,fysiske belastninger osv. Legene vet at pasientene bare kan bli friske hvis selve årsaken fjernes. Det å angripe symptomene er som å forsøke å lege "røde hunder" ved å smøre salve på utslettene.

    Inne psykiatrien er det motsatt. Der er det symptomene som behandles. Symptomene samles i "clusters",og slike "clusters" kalles for diagnoser. Hensikten er å velge ut riktig medisin. Men en slik fremgangsmåte er selvsagt som å ville "drepe budbringeren i stedet for å gjøre noe med budskapet".Det er å oppføre seg som små barn som legger et teppe over forskjellige gjenstander og triumferende utbryter: Borte! Hvordan kan så intelligente mennesker som det psykiaterne er,nekte å se i øynene den enkleste form for filosofi?

    SvarSlett
  36. Jorunn: Intellektuel intelligens er ingen forsikring mod angst. Tværtimod. Den kan være ganske nyttigt til at konstruere velfungerende fortrængnings- og fornægtelsesmekanismer.

    SvarSlett
  37. Marian.Jeg er enig i at intelligens bare er et verktøy,en spade. Spaden kan brukes til å grave seg nedover mot virkeligheten,eller til å kaste jord over den. Øverst plantes det vakre "blomster": Jo vakrere ord mennesker bruker,jo mer har de å skjule.Legg f.eks. merke til at sjelelige maktovergrep allitd kamufleres av mengder med vakre ord.
    Men psykiaterne burde være så trente i logisk tenkning at de unngikk et slikt selvbedrag.

    SvarSlett
  38. Jorunn: Jeg er ikke nogen andre steder i samfundet stødt på en så gennemført Kafkaesk "logik", som netop i det psykiatriske system. Det er på sin vis, og som du skriver, også en kunst, der kræver et vist mål af intelligens, at kunne dyrke Kafkaesk logik til perfektion. Ligesom det er det, at beherske almindeligt, common sense logik. Og den professionelle træning på området går ofte ud på, at erstatte den almindelige, common sense logik med Kafkaesk "logik". Jeg kender folk, der har droppet uddannelsen, netop fordi de oplevede dette meget bevidst, og ikke fandt det foreneligt med deres egne erfaringer. Folk, der ikke har bevidste erfaringer i forvejen, vil derimod ofte lade sig overbevise om, at der, overordnet set, gælder love for "psykisk syge" personer, der nærmest er diametralt modsat dem, der gælder for "almindelige" mennesker. Uanset intelligens. Det er et spørgsmål om bevidsthed. Ikke om intelligens.

    SvarSlett
  39. Marian: Min common sense sier meg at alt som ikke er i samsvar med common sense hører hjemme i søppelbøtta.Mye vold og elendighet i verden kunne ha vært unngått hvis alle hadde tenkt slik. Ideologier er f.eks.ikke noe annet enn luftige tankeballonger på veg mot et fiktivt paradis.Hvis mange nok hadde brukt common sense og punktert ballongene i tide,kunne vi f.eks. ha unngått det kommunistiske og nazistiske helvete.

    Nå er oppgaven å punktere psykiatriens luftballonger med common sense. Det er ikke lett,for de har bygd en solid borg rundt dem. Borgen består av en egen,nokså ugjennomtrengelig terminologi,en hierakisk maktstruktur og evne til å opptre med stor autoriet overfor politikere.

    Min egen veg ut av den nevrotiske tilpasningsformen gikk ut på å analysere ord. Jeg innsåg at alle de vakre ordene som ble brukt om viljen til innordning og lydighet,viljen til å gi avkall på alt eget og underkaste seg ytre makt,var tvers igjennom falske. Dermed ga den destruktive tilpasningsformen ikke lenger noen belønning,og det var nødvendig å finne et alternativ. Jeg tror den sammen fremgangsmåten er riktig når det gjelder psykiatrien. Den nålen som skal til for å stikke hull på ballongene består i å be dem definere de ordene de bruker.

    SvarSlett
  40. Anonym7.3.10

    Hva gjenstår av psykiatrien uten alle ordene?

    SvarSlett
  41. Det høres kanskje underlig ut for noen at jeg slapp ut av den destruktive tilpasningsformen gjennom en analyse av ord,og jeg vil derfor forklare sammenhengen bedre.
    Mennesker velger ikke den destruktive tilpasningsformen fordi de er dumme,men for å oppnå sjelelige nødløsninger. Oppdragere som flykter fra seg selv, kan ikke lære dem at de har evne til å tilfredsstille sine grunnleggende sjelelige behov på en ekte måte gjennom seg selv som personer.
    De lærer tvert imot at oppdragerne ønsker at de skal gi avkall på alt i seg selv og i sin natur og la seg formes og styres utenfra. Dermed kan oppdragerne tilpasse dem etter egne behov. Fordi oppdragerne har et slikt ønske,tror barnet at dette fortjener ros. Alle andre maktmennesker bruker også rosende ord om vilje til innordning og lydighet. Dermed gir en slik vilje sjelelige nødløsninger, en form for selvfølelse og håp om fellesskap og senere belønning.
    Men mennesker med den destruktive tilpasningsformen aner hele tiden at det er noe som ikke stemmer. Jeg begynte derfor å undersøke de ordene som ble brukt om lydighet og selvovergivelse. Det fremstilles f.eks. som positivt å vise u-selv-iske kjærlighet. Hvis mennesker ikke skal elske med sitt selv,hva skal de da bruke? Kjærlighet er jo tvert imot selvets verdsetting av det andre er i seg selv som personer.
    Det å gjennomskue språket og miste alle nødløsnignene er skremmende,for mennesker velger jo nettopp den destruktive tilpasnigsformen fordi de ikke kjenner noe alternativ. Men uten språkets forførende slavebånd settes mennesker i sjelelig frihet,og dermed forløses også de gjenskapende livskreftene.
    Langt bedre ville det selvsagt være hvis noen kunne gi de skadede de kunnskapene som oppdragerne ikke kunne gi dem. De skal ikke gjøre noe annet enn å stille seg selv og sitt sunne reaksjonsmønster til disposisjon for dem. De skadede må i sitt eget tempo få prøve seg selv ut mot dem. Da vil de gjøre den revolusjonerende oppdagelsen at sunne mennesker inntar helt motsatte holdninger i forhold til oppdragerne: I stedet for å ville bryte ned alt i dem selv og i deres natur for å kunne overta all utforming og kontroll,tilpasse dem som en lem på organismen, søker sunne mennesker tvert imot utbytte av det de er i seg selv som personer. De gir dem også frihet fordi de vet at de har tiltrekningskraft i seg selv som personer. Andres frihet utgjør ingen trussel om isolasjon.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post