14.1.10

Psykologens ungdomssynder

Noe jeg har reagert negativt på når det gjelder terapeuter jeg har gått hos, er et omtrentlig forhold til den utenomspråklige virkeligheten og til sannhet. Det har vært ordenes uttrykksside som har betydd noe, ikke innholdssiden og det ordet refererer til. Et litt uskyldig eksempel på dette er bruken av "ung" og "ungdom".

Da jeg gikk hos den verste relativisten av dem, fortalte jeg ham en dag at jeg hadde sett hovedoppgaven hans i litteraturlisten i en bok. Han skjønte nok at jeg ble litt nysgjerrig på den, for han sa: "Den må du ikke lese! Den er en av mine ungdomssynder." Jeg stusset veldig, for siden jeg hadde årstallet på oppgaven, fant jeg ut at han var i 30-årene da han skrev den. Er man faglig ung og dum da?

Dessverre for meg var jeg en lojal klient, så jeg gikk ikke på UB og lånte oppgaven hans. Jeg ønsket ikke å gjøre det pinlig for ham. Samtidig syntes jeg det var rart at oppgaven skulle være så dårlig når den var i bibliografien i et bokkapittel skrevet av en av våre kjente psykologer. Som så mange ganger før i denne terapien ble jeg gående og gruble på hvordan ting egentlig hang sammen. Det var først da jeg skjønte at jeg bare måtte avslutte terapien, at jeg gikk på UB. Da var det i realiteten for sent for meg å lese den, for jeg var blitt svært skadet på det tidspunktet.

Det andre eksemplet er faktisk fra i går. På grunn av innføringen av elektronisk fellesjournal, ringte jeg en psykolog jeg gikk hos på 90-tallet, for å be om at journalen min ble sperret. Siden vi ikke hadde snakket sammen etter at jeg sluttet hos henne, hadde jeg også trang til å si henne min hjertens mening om en terapi som hadde null prosent fokus på traumene som jeg ba om hjelp med da jeg begynte hos henne. Da presterte damen å si: "Dette er så lenge siden. Da var jeg så ung og visste mindre enn nå." Ung? Herregud, hun var i 40-årene da jeg gikk hos henne!

Noen ganger har jeg lurt på om terapeuter prøver å gjøre klienten gal.

13 kommentarer:

  1. anonym feiging14.1.10

    Mange psykologer i Norge tar først en annen utdannelse, dvs. at det er gode muligheter for at de psykologene du nevner var rimelig nyutdannede. En annen mindre sannsynlig mulighet er at de referte til at de ikke var ferdig med spesialiseringen da du gikk hos dem, noe som tar fem år. En siste mulighet er at du avslørte inkompetanse, eller rett og slett feilvurderinger, og i tråd med kognitiv dissonans, var det lettere for dem å skylde på sin egen påståtte uerfarenhet, og slik mer eller mindre avfeie kritikken din som et faglig innspill.

    Det er et problem for terapifeltet at man i mindre grad arbeider etter evidensbaserte metoder, slik f.eks legefeltet gjør. Dette betyr at psykologer er mer sårbare for å havne på galeien med idiosynkratiske påfunn og terapiretninger som må kunne kalles idé fixe. Men når det er sagt så arbeider alle psykologer jeg kjenner utifra veletablerte faglige rammer og retningslinjer. Det er også under endring i helse-Norge med større krav til såkalt evidensbasert behandling, med manualassistert terapi m.m. Dette er på mange måter både bra og dårlig. Det vil nok kunne luke ut en del useriøse metoder, men vil også kunne gi en falsk trygghet. For det vil ikke kunne endre på det faktum at terapeutfaktoren ofte er det mest virksomme i et terapiforløp. Det vil altså fortsatt være psykologer som tar fryktelig dårlige avgjørelser, slik det virker som du har opplevd.

    SvarSlett
  2. Anonym feiging: Begge de to psykologene var spesialister i klinisk psykologi. De hadde jobbet ca 15 år som psykologer da jeg begynte hos dem. Den ene var også sjefpsykolog ved en institusjon ved siden av privatpraksisen.

    De manglet etisk integritet, noe som var skadelig for meg som var oppvokst med overgrep og faenskap.

    Vedr. evidensbasert terapi, så er ikke jeg overbevist om at det nødvendigvis er til klientens beste. For hvem definerer hva som er klientens problem? Jeg er for en radikal brukermedvirkning. Mange av synspunktene mine kunne jeg gjenkjenne i boken "Klienten - den glemte terapeut", selv om jeg finner KOR utilstrekkelig for å sikre brukermedvirkning.

    Ellers er det overhodet ikke feigt å kommentere anonymt i denne bloggen. Men når det blir mange som bare kaller seg "Anonym" (det gjør ikke du) i en og sammme debatt, så kan det bli vanskelig å vite hvem som er hvem, så da hender det at bloggeieren blir litt sur...

    SvarSlett
  3. Jørgen Lund14.1.10

    Anonym feiging, som jeg ikke syns du er: Hva mener du med terapeutfaktoren? Beklager hvis det er en gangbar term, jeg kjenner den bare ikke. Jeg håper at ordet betyr omtrent noe slikt som: Hjelpeevne, som bestemmes av i hvilken grad terapeuten har et fritt og ærlig forhold til sin egen barndom. Jeg er nemlig overbevist om at ingen retningslinjer, vedtatte prinsipper, teorier og metoder kan avgjøre i hvilken grad de profesjonelle hjelperne faktisk hjelper. Det kan bare avgjøres av den enkelte hjelpers kontakt med egne følelser, det vil si frihet i forhold til egen individuelle historie og frihet til å anklage foreldrene sine.

    En ny undersøkelse ved Universitet i Bergen fremholder at "relasjonen til terapeuten" er det avgjørende når det gjelder effekt av terapi: http://hubro.uib.no/hubro4-2009/trylleformel.html Etter min mening burde da neste forskningsprosjekt ikke fortsette å ta pasientene som forskningsobjekt, men nettopp de behandlerne som i inneværende undersøkelse har vist seg å inngå i gode pasientrelasjoner. Jeg vedder bilen min på at det i så fall vil vise seg at ingen av dem bryr seg om det fjerde bud.

    SvarSlett
  4. "Manualassisteret terapi"?! Er vi ved at være dér, hvor terapeuter sidder med deres laptop og siger: "Øjeblik, jeg skal lige google og se, hvordan jeg nu bør reagere."??? Gys!

    SvarSlett
  5. En Google søgning afslører: det er vi vist. I hvert fald efter antallet af træf på Google - ikke overraskende de fleste af dem i forbindelse med nævnelsen af CBT... - at dømme. Suk.

    SvarSlett
  6. Per Son14.1.10

    Jørgen Lund:
    Enig! :)

    SvarSlett
  7. Alle her er enige i at psykologens personlighet er avgjørende. Det synes jeg er logisk.
    Grunnproblemet er at det finnes avgjørende erfaringer de skadede aldri har gjort. De har aldri erfart hvem de er i seg selv som personer,og at de har egenverdi i kraft av seg selv. Årsaken er at de hadde oppdragere som forsøkte å løse egne problemer ved å flykte fra seg selv,og som derfor manglet evne til å stå i et ekte samspill med barnet ut fra seg selv.

    Fordi et slikt barn mangler de erfaringene som kan gi en ekte selvfølelse,må det finne nødløsninger.Nødløsningen er av logiske årsaker den nevrotiske tilpasningsformen. Barnet har erfart at det som ble verdsatt var viljen til å sette alt i seg selv og i sin natur ut av kraft,slik at det kunne formes og styres utenfra som en utvidelse av oppdragerne, som en del av den vegeterende enheten. Fordi denne tilpasnisngsformen ble verdsatt,ga den en form for selvfølelse. Den oppfattes som et uttrykk for høy moral og etikk.

    Psykologer med den gode personligheten gir de skadede de erfaringene som oppdragerne ikke kunne gi dem. De skadede oppdager hvem de er i seg selv som personer, og at dette har verdi. Kjennetegnet på at psykologen har lykkes,er at klientene føler takknemlighet.De vil si noe slikt som:"Du gjorde meg hel og levende igjen".
    Resten går helt av seg selv. Ingen drikker saltvann når de oppdager at de har tilgang på friskt kildevann. Det ødeleggende saltvannet (Den nevrotiske tilpasningsformen) frister ikke lenger.

    SvarSlett
  8. Jorunn: Takknemlighet kan man føle også i destruktive relasjoner. Da jeg var barn, følte jeg "takknemlighet" for at jeg ikke ble slått ihjel. Dermed "var de snille".

    Eller er jeg lei av at du stadig snakker om "DE skadede". Du omtaler "DE skadede" som en egen slags mennesker, som du vet hvordan er. La meg få slippe.

    SvarSlett
  9. Taknemmelighed kan man endda føle for at blive mishandlet/-brugt. Jf. f.eks. Stockholmsyndromet.

    SvarSlett
  10. Sigrun Jeg er enig i at uttrykket "de skadde" ikke er godt, og bruker det bare av mangel på noe bedre. Har du noe forslag? Jeg kan jo ikke si "de syke",for nevroser er ingen sykdom,men en tilpasningsform.

    Når det gjelder takknemlighet vet jeg at psykologer noen ganger klager på at klientene mangler evne til å vise takknemlighet. Det bør de ta som et tegn på at de metodene de bruker er feil.Ekte takknemlighet tror jeg bare vi kan føle hvis noen gjennom sine holdninger og handlinger forløser livskrefter i oss.
    Det er et spørsmål om bruk av språket,men jeg ville ikke kalle den følelsen du fikk fordi du ikke ble slått ihjel for takknemlighet. Jeg ville heller si at du var glad for det,fordi du ikke tok det som en selvfølge.

    SvarSlett
  11. Jorunn: Jeg blir provosert når du forteller meg hva jeg var. Jeg var aldeles ikke GLAD for å leve.

    SvarSlett
  12. Sigrun Jeg mente bare at en potensiell drapsmann ikke fortjener noen form for takknemlighet. Han ser på andre som verdiløse gjenstander,og når han avholder seg fra å gå til handlinger er han derfor bare motivert ut fra sine egne interesser.Hvordan kan du da skylde han takknemlighet da? Du må jo bare være glad for at interessene hans førte til en annen konklusjon. De eneste jeg var ute etter,var å reflektere litt over begrepet takknemlighet.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post