10.1.10

Stemmene i journalistens hode

Feilsitering i mediene er ikke morsomt for den som utsettes for det. Men noen ganger har jeg vært usikker på hva som er feilsitering og ikke, fordi man kan ty til "feilsitering" som forklaring uten at det virker troverdig.

Et eksempel på det har jeg fra da Dåvøy var barneminister. Hun ble intervjuet i et avisbilag om utdanning. Der snakket hun om ungdom som hadde problemer. Samtidig minnet hun om at "de fleste ungdommer har ikke problemer, men er flotte ungdommer". Jeg ringte departementet, men statsråden var ikke til stede, så jeg fikk snakke med en forværelsesdame. Jeg fortalte at jeg reagerte på at ungdommer med problemer settes opp som motsetning til flotte ungdommer. Damen sa at det mente ikke Dåvøy. Hvorfor sa hun det om hun ikke mente det? spurte jeg. Hun er feilsitert, var svaret. Jeg syntes det var merkelig at ikke en statsråd sjekket sitater før publisering, så jeg ringte journalisten. Jo, sitatene var gjennomlest og godkjent av Dåvøy. Damen på Dåvøys forværelse løy sannsynligvis.

Et annet, merkelig eksempel har jeg beskrevet tidligere. Det gjaldt en politimann som ble intervjuet om psykiatri i Aftenposten:

- Noen pasienter hopper rett og slett over gjerdet og rømmer fra sykehuset, mens andre ikke møter til avtalt tidspunkt for medisinering.

Det stemmer ikke at det er gjerde på Gaustad i dag, innvendte jeg. Å, dette var da bare metaforisk ment, fikk jeg til svar. Metaforisk gjerde, hva er det for noe? Han sier jo at de rett og slett hopper over gjerdet. Jeg ringte både den intervjuede politimannen og journalisten, men ingen av de to ville gå med på at de burde ha ordlagt seg annerledes.

Så har jeg et eksempel på det som antakelig er reell feilsitering. Jeg leste et intervju om barn med psykolog Moe i bladet Psykisk helse i 2006. Han uttalte: "Alle ønsker det beste for barna sine." Jeg skrev til ham at jeg var "rystet over at en barnepsykolog kan være så naiv og tro at foreldre er en særskilt sorts mennesker med de beste motiver". Det kom svar etter tre måneder: "Jeg er helt sikker på at jeg i selve intervjuet ikke har sagt at "alle" foreldre ønsker det beste for barna sine, det pleier jeg aldri å si. Jeg beklager at jeg ikke oppdaget dette under gjennomlesning av intervjuet før det kom på trykk." Men om han ikke har sagt det, er det da noe journalisten har diktet opp og lagt i munnen på psykologen?

Palode skriver:
Ved to tilfeller har journalisten diktet opp ting jeg aldri har sagt – begge gangene ting jeg ikke en gang mener. Det er en sær opplevelse å være uenig med sitt medieselv.
Etter som sitatpraksisen blir stadig slappere, blir intervjuobjekter oftere tillagt uttalelser som i virkeligheten siterer stemmene i journalistens eget hode.

1 kommentar:

  1. Jeg har blitt feilsitert i mediene, også etter at jeg har gjort dem oppmerksom på det i forkant. Men vanligvis, når jeg ber om å få det opplest før trykk, vil jeg få korrigert det jeg sier.

    Noen ganger er det alt for lett å skylde på feilsitering. Noen ganger er det neppe sant, andre ganger skykdes feilsiteringen at utsagnet i utgangspunktet har vært så uklart at det kunne misforstås. Når noen hevder seg feilsitert for å "komme ut av" en situasjon, er det absolutt grunn til å sjekke dette litt nærmere.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post