28.1.10

Nei til kors og hijab!

Likestillings- og diskrimineringsombudet ønsker å tillate at politiet ifører seg religiøse markører. Det forundrer meg, tatt i betraktning at politiet ikke bare skal fakke tyver, men også hjelpe mennesker som har det vondt. En del mennesker som kontakter politiet har erfaringer av overgrep og undertrykking i religionens navn, og kan ha blitt påført betydelige psykososiale funksjonsnedsettelser.

Da jeg var barn, ble jeg i over ti år utsatt for seksuelle og fysiske overgrep med bibelsk legitimering, samtidig som overgriper offisielt hevdet at sex utenfor ekteskapet var synd. De forferdelige opplevelsene som ble knyttet til Gud, førte til at jeg opplevde Gud som ond. Jeg trodde at Gud ville overgrepene, til tross for at han da mente at jeg var syndig. Selv som voksen klarte jeg dårlig å være i rom med kristne symboler uten å gå i stykker innvendig.

Mange med slike erfaringer kontakter politiet i en relativt tidlig fase av rehabiliteringsprosessen, og har ikke fått bearbeidet traumene verken psykologisk eller religiøst. Teologen Helene Horsfjord, som har skrevet spesialoppgave om kvinners gudsbilde etter seksuelle overgrep, sier at selv om det har gått lang tid siden overgrepene stoppet, skal det ofte lite til før skyld-, skam-, underlegenhets- og avmaktsopplevelsen gjenopplives hvis man ikke har fått bearbeidet sin skadete religiøsitet. Når Gud og religiøsitet blandes sammen med skyldfølelse, så blir skyldfølelsen noe langt mer enn uten religiøs "innblanding".

At mange ikke har skjønt alvoret ved å blande religiøsitet inn i rollen som profesjonell hjelper, kom til gagns til syne for to år siden, da det ble ytret ønske om hijab-bruk for psykologer. Psykolog- og politiyrket har jo det til felles at dets utøvere både griper inn i menneskers personlige liv og har med mennesker i nød å gjøre. Det er mangel på profesjonalitet om yrkesutøveren flagger personlig overbevisning og verdisyn i slike yrker. Jeg blir skremt over enkeltes mangel på bevissthet om hvem sine behov som skal være relevant i slike møter mellom profesjon og borger.

Til slutt: Hvorfor skal religion behandles som noe helt for seg selv, som trenger beskyttelse og særrettigheter? Jeg slutter meg til professor i religionshistorie Anne Stensvold, som sier mye ville vært vunnet dersom man betraktet religioner som det de er: en type interesseorganisasjoner i et demokratisk samfunn.

Share/Bookmark

1 kommentar:

  1. Jeg har også problemer med å møte behandlere som flagger sin religion, om enn av andre og mer trivielle grunner enn det du har. Men jeg syns det er en uting at de gjør det - jeg føler meg utrygg når jeg vet at en behandler har et sterkt religiøst fundament, jeg tror nemlig ikke at det går an å "legge fra seg" når man går på legejobben sin om morgenen, og at det vil påvirke hvordan man nærmer seg pasienter og lidelser, hvilke råd man gir og hvilke holdninger man signaliserer.

    På samme måte som jeg har møtt en del av disse "friskus-legene" som går på ski over Grønland og sånn, og som sier "kom deg ut og jogg deg en tur i skogen!!" som en kvikk løsning på komplekse problemer - råd som i hvertfall vil være med på å gjøre meg sykere. (Og det er man selvfølgelig vrang når man påpeker.)

    Det ble en liten avsporing, men bare noen tanker herfra.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post