19.1.10

Åpent brev til Jarl Ovesen om "psykisk syke"

Åpent brev til Jarl Ovesen, FFO.

Jeg så du kom med kritikk mot Jenny Skavlan etter hennes uttalelse om å være deppa. Du hevder at du snakker på vegne av personer med psykiske lidelser, som du omtaler som "psykisk syke". Har det gått deg hus forbi at ikke alle ser på sin psykiske lidelse som en sykdom?

Jeg er en av mange som ble utsatt for gjentatte overgrep fra nærstående personer i barndommen, fra jeg var tre år eller mindre og til jeg var i tenårene. Aldri i verden om noen skal få meg til å akseptere problemene mine som noe sykt! For hva er da den normale reaksjonen på å ha blitt påført traumer igjen og igjen, år ut og år inn? Som feminist tar jeg avstand fra å sykeliggjøre reaksjonene til ofre for familievold/seksualisert vold.

Professor dr.med. Anna Luise Kirkengen, som har forsket på overgrep i barndommen, uttalte til nettstedet Kilden i 2005: "[Medisinen er] en av kreftene som fører til at skjult misbruk av makt ikke blir identifisert, mens de misbrukte blir definert som syke, enda de i bunn og grunn reagerer helt som man burde vente, gitt det de har vært utsatt for". Psykologene er like ille. Psykolog Per Isdal, ildsjel bak stiftelsen Alternativ til Vold, fortalte til Sinn & Samfunn i 2008 at psykologistudentene lærer like lite om familievold i dag som studentene gjorde for en generasjon siden.

Om du skal representere, og snakke på vegne av, folk med psykiske lidelser, så bør du ikke bruke en betegnelse som ikke alle kjenner seg igjen i, men opplever som krenkende. Det er jo det du anklager Skavlan for! Ville du brukt en merkelapp på personer med fysiske funksjonsnedsettelser som en utsatt gruppe ble krenket av?

Du er imidlertid ikke den eneste som tillater deg å kalle personer med en bakgrunn som min for syke. Jeg mener det nå er på tide at de som sier de jobber mot stigmatisering, begynner å ta hensyn til at folk selv vil ha et ord med i laget når problemet deres skal navngis.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo

10 kommentarer:

  1. Anonym19.1.10

    Takk Sigrun. Godt beskrevet og et veldig viktig innspill. Du er inne på helt essensiell kjærneproblematikk her.

    SvarSlett
  2. Mille19.1.10

    Veldig bra!

    SvarSlett
  3. Hva er den dypeste grunnen til at begrepet psykisk sykdom ikke godtas av mange? Kan det ikke skyldes at slikt kan medføre psykiatrisk behandling, hvilket bare er ødeleggende for mange? Tror dere ikke at den dagen det er etablert nye psykiske tjenester som hjelper folk, og ikke dagens psykiatri som skader så mange, tror dere ikke at den dagen så vil flere kalle seg for psykisk syke?

    SvarSlett
  4. Anonym og Mille: Takk.

    Jan Olaf: For meg er det ikke grunnen. Jeg til og med ønsker behandling (men bare samtalebehandling). Men jeg utelukker slett ikke at det kan være grunnen for andre.

    SvarSlett
  5. Mette19.1.10

    For min egen del handler det om å ikke støtte opp om den medisinske modellen for forståelse av psykiske problemer, som psykiatrien i stor grad bygger sitt menneskesyn og forståelse på. Samtidig sliter jeg med å være konsekvent selv i forhold til dette. Psykiske lidelser har jeg selv ikke så store problemer med, fordi det beskriver lidelse i psyken som jeg selv kjenner meg igjen i. Men ikke alle vil være enig i det. Psykososial funksjonsnedsettelse er et begrep vi bruker i forbindelse med CRPD, men det er et nytt begrep som heller ikke alle kjenner seg igjen i. Hva mener du er best, Sigrun ? Fint innlegg:)

    SvarSlett
  6. Eg forstår ikkje heilt motsetninga mellom "naturleg reaksjon" og "sjukdom". Sjukdommar kan vere forårsaka av naturlege reaksjonar på skadeleg påvirkning: hjernerystelse etter kraftig slag mot hodet, lungebetennelse etter smitte av bakteriar osv.

    Overgrep og traumer kan skape sterke kroppslege reaksjonar og også symptom som vi vanlegvis kaller psykiske: søvnforstyrrelse, angst, flashback. Dette kan gi så sterkt nedsatt funksjonevne at det er rimeleg å kalle det sjukdom.

    Personleg liker eg ikkje skillet mellom somatiske og psykiatriske sjukdommar. Det heng igjen frå antikkens skille mellom kropp og sjel. Eg ønsker å sjå mennesket som eit helt menneske. Det er mange eksempel på at "fysiske" skader og feilfunksjonar kan gi "psykiske" symptom - og at "psykiske" belastningar kan gi endringar i kroppslege funksjonar.

    SvarSlett
  7. Jørgen Lund19.1.10

    For meg er Sigruns åpne brev til Ovesen viktig fordi jeg oppfatter det som forkludrende, usant og undergravende når psykisk lidelse settes under samme generelle heading som alt det som foregår på et "sykehus" og i "medisinen". Fordi fenomenet psykisk lidelse er mye enklere og mer entydig i sin opprinnelse og mulige behandling enn hele feltet fra fødselsskader til geriatri, mener jeg at man bør fase ut betegnelser som "psykiatrisk sykehus" og erstatte det med noe i retning av "senter for støtte og oppreisningshjelp" etter modell fra og i naturlig kontinuitet med sentrene mot seksuelle overgrep og vold. Hvis man skal komme noen vei, må man omtale problemene med deres rette navn.

    SvarSlett
  8. Jeg vil give Ottar Grimstad ret i, at sygdom selvfølgeligt er en naturlig reaktion på sygdomsfremkaldende miljøpåvirkninger.

    Grunden til, at jeg afviser, at betragte de ekstreme sindstilstande (aka "psykose"), som jeg har oplevet som sygdom, er at det ikke er dem, jeg har oplevet som den egentlige sygdom, men snarere den disse sindstilstande forudgående fornægtelse af mit sande selv (sand selv i Laingsk betydning). Det er denne, min "psykosen", "skizofrenien" forudgående tilpasning - via afsplittelse og fornægtelse af mit følelsesliv - til et sygt miljø, jeg betragter som syg, mens det, psykiatrien betegner som "sygdom", altså selve "psykosen", for mig helt klart var et helbredelsesforsøg (og det lykkedes jo så også :) ), dvs. en meget sund reaktion. Det er jo heller ikke feberen, der er selve sygdommen, når et menneske har en virusinfektion f.eks. Feberen er, tværtimod, tegn på, at kroppens immunforsvar virker, og altså er sundt.

    Psykiatrien (og den kliniske psykologi) vender i mine øjne tingene på hovedet, ved at betegne et velfungerende, sundt immunforsvar som "sygt", mens den egentlige sygdom betragtes som værende sund, "normal". Dvs. at "splittelse", det, at ikke være i kontakt med sig selv, betragtes som værende "normal". Og ja, det er det vist også i vores fremmedgjorte og fremmedgørende kultur.

    Tyske Dorothea Buck skriver i sin selvbiografi Auf der Spur des Morgensterns, at hun aldrig har følt sig mere hel (som i "helbred), end i "psykosen". Ditto hér.

    SvarSlett
  9. Anonym20.1.10

    Hei Sigrun !
    Dette var et meget godt innlegg:)
    Hilsen Berit.

    SvarSlett
  10. Anonym21.1.10

    Ottar Grimstad.
    Jeg har et spørsmål til deg i og med at du er lege, og sier du liker å se mennesker som "hele mennesker".

    I hvilken grad tror du det er hensiktsmessig å ta tydeligere oppgjør og mer avstand fra de som utfører krenkende handlinger?

    Og i hvilken grad tror du det vil hjelpe offeret at den eller de som står for krenkelsen(e) av et annet menneske blir tydelig stillt til ansvar for skaden?

    Har du noen formening om hvorvidt det å tydelig plassere ansvaret for skaden, der ansvaret ligger, har betydning for helingsprosessen hos den skadede?

    pf. takk for svar
    (første anonym)

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post