1.1.10

Annus horribilis

Året vi akkurat har forlatt, har vært det minst gøye jeg har hatt etter at jeg ble voksen. Det har ikke vært gøy i det hele tatt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det, hvilken skuff man putter sånt i. Jeg har vært svært dårlig det siste året, og nesten utelukkende holdt senga.

Det gjør noe med identiteten å slutte med ting man har pleid å gjøre. Jeg kan for eksempel ikke lenger kalle meg en kulturell person, for jeg er ikke med på noe. Ikke engang et lesende menneske er jeg, slik jeg har vært helt fra barnsben av. Det siste året har jeg ikke lest så mye som en debattbok. Det begynner å bli pinlig. Hvem er jeg når jeg ikke lenger gjør det jeg pleier å gjøre?

Jeg savner dem som er mine og bor langt unna. Barna vokser "fra meg". De siste årene har det vært flere juler og sommerferier hvor jeg ikke har vært hos dem.

Det er slitsomt å bare være sliten. Den kroppslige utmattelsen, sammen med annen kroppslig sykdom som delvis er blitt verre den siste måneden, gjør også at jeg ikke helt kjenner igjen meg selv. Å ikke øyne noe realistisk håp, i tillegg til den ubearbeidede psykiske smerten som er der fra før, gjør at jeg har det så vondt innimellom at jeg ikke tror det er sant. Jeg overveldes av uvirkelighetsfølelse.

Selvsagt setter jeg pris på det bitte lille jeg klarer. Jeg klarer å skaffe meg mat, og jeg er takknemlig for at jeg har råd til å spise det jeg har lyst på. Men mat er liksom ikke alt her i verden. Jeg er også takknemlig for at jeg har greid å unngå å bli svært deprimert. Men det er fryktelig vondt over lang tid å bokstavelig talt være på stedet hvil.

Selv om jeg i øyeblikket ikke ser noe håp, så drømmer jeg om at det én dag vil være mulig å få profesjonell hjelp som ikke krenker. Den drømmen kan jeg ikke leve uten.

18 kommentarer:

  1. Hei Sigrun.
    Vi får håpe at dette året kan by på litt mer for oss begge. Det er ikke moro når helsa skranter, for det er så lite en selv får gjort på mange områder.

    Nok en gang Godt Nytt År og det er ikke bare jeg som trenger en skikkelig lykkeønskning i dette året.

    Jeg må medgi at i går så fikk jeg litt snev av latter etter å ha lest om Kristen Kristensen, du er flink til å få til passende fiktive navn, så humor i alvoret fant jeg.

    Anita

    SvarSlett
  2. Ønsker deg masse god bedring i det nye året, Sigrun! Takk igjen for at du blogger! Ser frem til den dagen drømmen går i oppfyllelse! Sender deg mange gode tanker!

    SvarSlett
  3. Jeg håper virkelig du finner en slik psykolog som ikke traumatiserer--først og fremst for din egen del,men også for den viktige bloggens del,se f.eks. hva Kamilla skriver etter nyttårshilsenen. Kanskje lesere av bloggen har en psykolog de kan anbefale?

    SvarSlett
  4. Jeg vet om en psykiater som muligens vil kunne være et godt alternativ, dersom du ønsker å vite om henne. Jeg gikk til henne etter å ha negativ erfaring og nærmest allergi mot psykiatrien, men møtte en annen mentalitet. Men jeg vet selvsagt ikke om du vil like henne like godt som meg...

    (og hun snakker bare om diagnoser hvis du selv ønsker det)

    SvarSlett
  5. Godt nytt år, Sigrun. Vi er sammen om den opplevelsen .. de siste år har jeg tenkt at "herregud, jeg håper da virkelig dette var et lavpunkt" når året tar slutt .. men så har det altså vist seg å kunne bli værre ..
    jotakk, murphy`s law begynner virkelig bli et begrep! Når jeg ønsker deg et godt nytt år - så mener jeg at jeg virkelig håper det blir et nytt, GODT år! ..sånn, for engangs skyld, liksom!? ;) Lykke til i det nye! Jeg gir meg aldri! Stå på :) Klem!

    SvarSlett
  6. Line: Har aldri gått hos psykiater. Setter hun aldri en diagnose i noe papir uten at pasienten samtykker? Jeg blir vel litt skeptisk siden du er tilhenger av diagnoser...

    SvarSlett
  7. Vel, jeg er tilhenger av diagnoser hvis det gjør folk friske, men hun jeg bruker har aldri nevnt noe om det, nettopp fordi hun på forhånd visste at jeg hadde brent meg på psykiatrien og at jeg i utgangspunktet var veldig skeptisk...

    Dette er en privatpraktiserende, og for meg var dette tryggere, da dps var en negativ erfaring for meg. Men jeg vet jo ikke hva du tidligere har prøvd...

    SvarSlett
  8. Det er bra det kommer nye år. Det gir oss tro på at det kan bli forandringer. Det er jo også et slags vendepunkt, tror jeg, å "våkne" opp nok til å se hvor man er. Ønsker deg alt godt for det nye året, Sigrun.

    SvarSlett
  9. a.m.1.1.10

    Uff, dette kjente jeg meg igjen i.
    Dette har vært et av mine verste år, det har vært år tidligere som det også har skjedd vonde ting, men i år har vært så godt som uten oppturer. Så mange dager har jeg vært redd og sliten og det har verket i kropp og sjel.

    Det er interessant at du skriver at du ikke har vært kulturell dette året, for akkurat det tenkte på for noen dager siden, hvor lite jeg har hatt overskudd til å få med meg i det siste.

    Jeg har helt i det siste begynt å gå til en psykiater jeg er meget fornøyd med...
    Og jeg er veldig motstander av å komme med negative uttalelser om pasienten og å tvinge på folk krenkende diagnoser og behandlingsformer. Hittil har jeg ikke opplevd det der, så tror jeg kan anbefale ham.

    Nå vet jeg ikke om det er praktisk eller om du kommer til å bli fornøyd, men jeg kan sende deg en mail med navn på ham og litt info senere (har bare vært der noen få ganger, så kan si ifra litt etterhvert)hvis du vil.

    Sender deg en nyttårsklem og ønsker at 2010 blir et bedre år for deg. Håper at helsa blir bedre og at du får noen som kan hjelpe deg som ser og respekterer deg.

    SvarSlett
  10. Line: Det er privatpraktiserende avtalespesialister og en uten avtale jeg har gått hos (psykologer).

    a.m.: Men har han ikke satt diagnose på deg, da? Om han har avtale, må han jo det.

    En psykolog jeg gikk hos, sa til meg at han "ikke er opptatt av diagnoser". Til tross for dette ga han meg en svært krenkende diagnose. Han sendte epikrisen hjem til meg i posten lenge etter avsluttet terapi. Så hvordan kan man vite hvem som har etisk integritet og hvem som taler med to tunger blant fagfolk?

    SvarSlett
  11. Alt jeg kan si, er at jeg stoler på henne. Jeg forstår at du er skeptisk, og det har du sikkert all grunn til å være, men du har vel krav på innsyn i slike dokumenter?

    SvarSlett
  12. Hei Sigrun,
    sender stor hilsen til deg for 2010 og håper det kan bli et år med noen lyspunkter. Så har jeg lyst til å legge til (og dette er ikke for å redusere din opplevelse av fortvilelse og håpløshet) at du har skrevet en rekke viktige, tankevekkende og velformulerte leserbrev i 2009, blant annet i Klassekampen og Morgenbladet om tema som diagnostisering og maktmisbruk. Disse har jeg lest med stor interesse. Bloggen din har jeg ikke oppdaget før nå i romjulen, ser frem til å få lest mer av den.
    Vennlig hilsen
    Jofrid

    SvarSlett
  13. Line: Du sier man har krav på innsyn. Men da er jo skaden eventuelt allerede skjedd!
    En av de tingene jeg skrev i innlegget i Morgenbladet uken før jul, og som Jofrid Bjørkvik viser til, er at diagnosen ikke forblir innenfor terapirommets fire vegger. Det jeg ønsker meg, er at om diagnose skal settes, må den være basert på konsensus mellom terapeut og klient. Jeg nevnte også at jeg har fått henvendelser fra tidligere klienter som sier de aldri mer kommer til å sette sine ben hos en terapeut, fordi de fikk seg et sjokk da de "fikk innsyn". Selvmord skjer også, det fortalte en som både er etterlatt etter selvmord og tillitsvalgt i en brukerorganisasjon.

    Til alle: Jeg takker for mange gode ønsker, og jeg sender ønsket om et godt nytt år i retur.

    SvarSlett
  14. Ja, jeg kjenner til slike saker. Men i dette konkrete tilfellet: det virker som om erfaringen med psykiatrien er så negativ at uansett hvilken psykolog, psykiater e.l. du vil oppsøke i fremtiden, vil du møte vedkommende med en viss skepsis. Dette forstår jeg, for jeg har selv vært der, og dersom min erfaring ikke var positiv andre gangen, hadde jeg nok holdt meg unna resten av livet.

    I ditt tilfelle ville jeg ha forhørt meg med noen jeg stoler på om de kan anbefale en for deg, som muligens ikke ville utsette deg for den krenkelsen. Så ville jeg ha sagt fra på første time at dette er din erfaring, og at du derfor tar noen forholdsregler. At du vil forsikre deg om at vedkommende ikke stiller en diagnose på deg uten ditt samtykke. Dette gjorde jeg, og jeg møtte den forståelsen. Diagnosen jeg fikk var som sagt etter ønske fra meg, og etter min oppfordring. Jeg har aldri opplevd noe press i noen retning.

    SvarSlett
  15. Sigrun; til tross for at dette har vært et dårlig år for deg, har du utrettet mye for andre.

    Jeg kan nesten ikke forestille meg hvor mye du vil kunne bidra med til neste år; året som skal bli mye bedre enn dette!

    SvarSlett
  16. Ønsker at året som ligger foran oss kan bli et bedre år for deg.

    Takk for at du makter blogge.

    SvarSlett
  17. Jeg skjønner deg så veldig, veldig godt når du snakker om et slitsomt år! Ja, forferdelig er et riktig ord å bruke noen ganger. Du har mine aller varmeste, mest dypfølte ønsker om at 2010 blir bedre, større og mer innholdsrikt.

    Og dette sier jeg samtidig som jeg føler at du har gitt masse godt og viktig av deg selv til oss som leser og følger deg. Jeg håper det kan være en slags trøst når man ligger der i mørket. At det finnes mange som setter pris på deg og ønsker deg det gode.

    Jeg håper også at du får gode tips og finner en psykolog som tar deg på alvor og er god for deg!

    SvarSlett
  18. ~SerendipityCat~
    Litleheten
    Maria:

    TAKK!

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post