Godt nyttår

Samtale med en forsker

- Hallo, det er Kristen Kristensen.
- God dag, mitt navn er Sigrun Tømmerås.
- God dag. Hva kan jeg gjøre for deg?
- Jeg hørte et intervju med deg på radioen. Du snakket så nedlatende om folk som er ofre. Det var ille å høre slike ting fra en teolog. Hva slags menneskesyn er det du egentlig har? Kalle folk som sliter tungt for viljeløse, egosentriske, passive ofre.
- Hvorfor reagerte du på det?
- Det er du som har bevisbyrden her! Hvorfor forakter du voldsofre?
- Det gjør jeg da ikke. Jeg har ikke nevnt voldsofre med ett ord.
- Hvilke ofre mente du, da?
- Personer som er ofre i sin alminnelighet.
- Hva betyr det? I sin alminnlighet? Folk er da ofre for noe! Voldtekt for eksempel. Eller tsunamien. Jeg er overgrepsoffer, fra da jeg var barn.
- Noen er ofre uten grunn. Det vil si: De oppfører seg som ofre uten å ha opplevd slike ting som du nevner. Det var slike jeg tenkte på da jeg snakket i radioen.
- For det første burde du da ha presisert det: "Jeg tenker her på personer som er ofre uten å ha offererfaringer". Ha-ha. For det andre: Hva vet du om hva folk har opplevd i livet?
- Jeg kjenner en i familien. Vedkommende oppfører seg som et offer uten grunn.
- Hva vet du om det? Og hva betyr som et offer?
- Vedkommende er bare opptatt av seg og sine behov. Forsømmer familien. Det har gitt meg innblikk i offerrollen. Dette skriver jeg om i boken jeg nå jobber med. Jeg har fått et stipend til dette arbeidet.
- Basert på et tilfelle fra privatlivet ditt? Jeg tror av og til jeg blir gal av dere akademikere. Igjen og igjen oppdager jeg at det ligger private ting til grunn for mange av standpunktene og vinklingene deres, når det kommer til stykket. Jeg blir ...
- Du, kan jeg spørre deg om noe? Det er noe jeg har lurt veldig på.
- Ja?
- Er ofre ensomme?
- Mer ensomme enn folk flest, tror jeg. Det ligger i traumets natur.
- Hva gjør deg mindre ensom? Hva reduserer følelsen av ensomhet?
- Takknemlighetsfølelse. Altså å ha noen å føle takknemlighet overfor.
- Aha! Da fikk jeg svar på det. Tusen takk. Dette har jeg lurt på. Jeg kom ikke helt i mål, fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si om det. Men nå vet jeg hvordan jeg skal avslutte boken min. Takk for hjelpen. Men nå må jeg i et møte. Ha det bra. Atter en gang: Tusen takk.

Om DSM

DSM har det endelige ordet når det gjelder hva som er og ikke er en psykisk lidelse, med enorm innflytelse både innen medisinen og i verden utenfor. Elimineringen av homofili som psykisk lidelse i den tredje DSM-utgaven i 1970-årene er nå allment sett på som et vannskille i samfunnsutviklingen, fra regelrett fiendtlighet til varierende grad av aksept.

Psykiater Shirah Vollmer i Psychology Today

Moralisme som medisin

Noen mener alle psykiske lidelser kommer av traumer, spesielt fra barndommen. Men om jeg
lar det spørsmålet ligge, og tar som utgangspunkt at det fins psykiske lidelser som kommer av traumer og psykiske lidelser som ikke gjør det:

Hvorfor er det slik at noen mennesker mener at de som sliter med psykiske lidelser av traumatisk art kan kurere seg selv, mens de andre trenger faglig hjelp?

Jeg har støtt på dette synspunktet noen ganger på nettet. Ved lidelser som kommer av traumer, kan man

- legge dem bak seg/la dem fare
- tilgi traumatøren

Ingen sier hvordan man skal gjøre dette, eller at det fins utilgivelige krenkelser. Påbudet er: Du må! Eller: Alt avhenger av din egen vilje.

Man skal svært langt ned i folkedypet før man finner holdningen om at alle psykiske lidelser kan kureres ved hjelp av viljesanstrengelse. Men altså traumer - og paradoksalt nok er det offeret for overgrep, ikke overgriperen, som møtes med denne moralismen.

Uavsluttet nyttårsaften

På nyttårsaften da jeg var bortreist på juleferie, ringte politiet meg på mobilen:

- Er du i familie med NN?
- Vi har bak oss et langt forhold, ja. Har han gjort noe kriminelt, siden politiet ringer meg?
- Han omkom i en brann i dag.
- NEEEEEEEEEEI!

Jeg ringte opp politiet:

- Han var nok bevisstløs av røyken. Vi ser ofte at folk er bevisstløse selv når de løper ut av et brennende hus.

Jeg ringte naboen under leiligheten som brant:

- Jeg hørte masse bråk ovenfra. Men da jeg gikk opp og ringte på, var det helt stille der.

Jeg ringte en annen:

- Politiet sa han sovnet inn. Jeg forsto det slik at han ble funnet i sengen.

Jeg ringte en venn av ham:

- Politiet sa han ble funnet på badet. Det var ikke mulig å få liv i ham.

Jeg var inne i leiligheten. To ganger. Strømmen var gått. Det var kaldt og mørkt og luktet vondt.

Jeg tok med meg skoene hans, som et minne.

På stuebordet lå handlelista til nyttårsaften.

Røykvarsleren lå smeltet på entrégulvet.

Men hvordan kunne han ha segnet om på det lille badet, når ingen ting der var veltet?

Jeg var formelt sett ikke hans nærmeste, og hadde ikke tilgang til politirapporten. Derfor får jeg aldri avsluttet historien om brannen. Jeg ser ham for meg, igjen og igjen, løpende rundt i blinde i mørk, ugjennomtrengelig røyk, uten å finne utgangsdøra.

Å, om jeg hadde hatt en visshet om at Gud var til. Da hadde jeg kanskje hatt en fortelling om at Gud tok ham i sine armer.

Vær forsiktig med fyrverkeri og åpen ild!

Poeng for psykopati

Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten psykopat-post igjen, for å få opp besøkstallet på bloggen. Nei da, jeg bare tuller. Men det som ikke er tull, er at mange kommer til bloggen etter å ha googlet "psykopat".

I jula har det vært urovekkende mange. Jeg regner med at det har vært mye krangling i noen av de tusen hjem. For er det noe som er sikkert, så er det at psykopatstempelet sitter ganske løst overfor partnere og tidligere partnere. Det er da også mange blogglesere som har søkt på "psykopat" sammen med "menn" eller "kvinner".

Jeg gikk engang i en gruppeterapi for mishandlede kvinner. Der var det helt legitimt å slenge rundt seg med psykopatetiketten. Ja, ikke bare det: Vi ble oppmuntret til det. Vi fikk et skjema vi skulle fylle ut over foreldre og (tidligere) partner, der vi skulle regne ut hvor mange psykopatpoeng de fortjente. Det var nok for å få oss til å forstå at det var alvorlige ting vi hadde opplevd. Men det fins vel flere måter å gjøre ting på? For hva skal man med denne psykopatmerkelappen? Gå hjem til partneren etter gruppeterapien og si: "Vet du, i dag fikk jeg vite at du ..."?

I tillegg ble vi fortalt av de kvinnelige gruppelederne at det var glidende overgang mellom psykopati og den tradisjonelle mannsrollen. Men stemmer det? En av de snilleste mennene jeg har kjent, var en erkekonservativ eldre mann, med litt av noen rolleforventninger til kjønnene. Han liknet så visst ikke noen psykopat.

Ved et annet senter for volds-/overgrepsutsatte kvinner var en gang en kvinne til stede som var fornærmet i en medieomtalt overgrepssak. Lederen ved senteret introduserte kvinnen for oss som "hun som anmeldte NN". Da noen brukere litt senere begynte å snakke om "psykopatiske menn med et tillitsvekkende ytre", sa lederen til denne kvinnen, høyt så alle hørte det: "Ja, er det ikke sånn de er da, du?" Om en navngitt person som vi bare kjente fra mediene, altså.

Selvhjelpsgrupper har også livnært seg på psykopaten. Jeg var en gang på et foredrag på Ullevål sykehus, der psykiater Sigmund Karterud tok fatt en dame fra et selvhjelpsmiljø for psykopatfokuset de hadde. Selv om psykopati sies ikke å være identisk med noen diagnose, så knyttes den ofte til diagnosene antisosial personlighetsforstyrrelse i den amerikanske diagnosemanualen og dyssosial personlighetsforstyrrelse i WHO sin. Professor Karterud viste oss kriteriene for de to diagnosene, og understreket hvor relativt lite som skal til før man kan stille diagnosen dyssosial. Følgende tre kriterier er tilstrekkelig:

- Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
- Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
- Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

Enda et hakk verre synes jeg det var da en psykolog på høstens bokmesse inkluderte "borderline" blant psykopatene. Jeg tenkte: Hvor mange i salen kunne ikke kjenne noen med den diagnosen? Kanskje var det pårørende der, eller folk som selv hadde fått diagnosen.

Jeg tror det er uheldig at mediene driver og skriver om psykopater. Spesielt når de har med sjekklister ("Sjekk om partneren din er psykopat!"). Visst fins det både vanskelige og voldelige mennesker, men hvem av oss kan vite sikkert hvem som er blottet for empati og potensial for empati? Fagfolk burde slutte å stille opp i psykopatintervjuer i medier og på -foredrag i populariserende fora.

Mangel på ansvar

Mange prøver flere terapier, fordi de blir skuffet over terapeuten - enten fordi terapien ikke har noen effekt eller fordi den har negativ virkning. Dette vet både terapeuter, profesjonsforeninger og helsemyndigheter. Men jeg tror ikke det til fulle er forstått hvordan negative terapierfaringer kan påvirke klienter.

Jeg var annerledes som klient i min siste terapi enn jeg var i den første. I den første hadde jeg ingen grunn til ikke å tro at terapeuten visste hva som var riktig hjelp for meg. Men senere ble jeg skeptisk, fordi jeg opplevde at terapeuter slett ikke alltid visste mitt beste. Jeg mente at jeg selv visste noe om hva jeg trengte, ofte mer enn en i utgangspunktet vilt fremmed terapeut. Dette medførte antakelig at jeg etter hvert framsto som en krevende klient.

Etter som årene gikk også utenfor terapirommene, gjorde jeg erfaringer med å bli møtt med respekt for eksempelvis meningene mine. Dette virket igjen inn på rollen min som klient, slik at jeg lettere følte meg umyndiggjort i terapirommet, fordi kontrasten mellom å være borger og å være klient ble stor.

Det jeg snakker om, er en kumulativ effekt av negative terapierfaringer.

Det siste året har jeg hatt et par telefonsamtaler med "verdens verste" psykolog, som jeg gikk hos for en del år siden. Han skuffet meg ikke bare; han traumatiserte meg. Å avbryte den vonde terapien var mer smertefullt enn å være i en vanskelig skilsmissesituasjon (som jeg har vært i to ganger). I terapirelasjonen er maktasymmetrien helt annerledes enn i "normale" relasjoner, samtidig som den likner en nær relasjon fordi klienten knytter seg følelsesmessig til terapeuten. Det har hjulpet meg litt å snakke med psykologen. Jeg synes han viser noe mer respekt overfor meg nå enn i terapien, selv om samtalen blir på et litt overfladisk høflighetsplan. Han er den andre terapeuten som har innrømmet at han feildiagnostiserte meg. Denne psykologen har også sagt at han "beklager at du fortsatt har det vondt på grunn av terapien", men uten å beklage noe han selv har gjort. Det er en kjent form for ansvarsfraskrivelse å "beklage" noens følelser.

Det er jeg som har måttet ta initiativet til kontakt, og jeg skjønner ikke hvorfor overtramp fra terapeut skal være klientens problem. Profesjonsforeningene, som Legeforeningen og Psykologforeningen, har ikke opprettet organer eller ordninger til å ivareta pasientene etter overgrep, skrev psykolog Mette Sundt Gundersen i boka Det skal ikke hende … Grenseoverskridelser og seksuelle overgrep i terapi. Jeg har ikke opplevd seksuelle overgrep i terapi - "bare" sexprat fra terapeuten - men etiske overtramp har snarere vært regelen enn unntaket. Derfor mener jeg det burde eksistere et sted hvor man kunne møtes utenfor terapirommet, en ordning som kan ivareta klienten når terapien går galt, for eksempel fordi terapeuten ikke hører på klienten, men overkjører henne. Det må da også være av interesse for terapeuter å få vite hva som har gått galt, slik at de ikke gjentar samme feil med andre klienter?

I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2005 uttalte Nina Berg, leder i Fagetisk råd i Norsk Psykologforening: "Psykologers arbeidshverdag inneholder etiske dilemmaer og utfordringer som fører til at en kan gjøre overtramp. Mange av oss vet med oss selv at vi har sagt og gjort ting som ikke holder etisk god standard."

Så hvorfor ikke ta konsekvensen av dette og slutte å la klienten bare seile sin egen sjø? Profesjonell likegyldighet påfører folk store lidelser.

Religion og behandling

På Twitter så jeg i dag antydning til diskusjon om rusbehandling i kristen kontekst. Jeg har lurt på hva som er spesielt med rusbehandling - i motsetning til annen behandling - som gjør den spesielt egnet til å overlates til religiøse aktører. Er det for eksempel noen prinsipiell forskjell på behandling av rusproblemer og psykiske problemer?

Jeg er motstander av terapi med religiøse rammer. Det har jeg nemlig dårlig erfaring med. En psykolog forsøkte å prakke på meg kristendomsvarianten ved det diakonale senteret hvor hun jobbet. Den eneste begrunnelsen hun kom med, var at dette var sunn kristendom.

Jeg ble, og blir, opprørt når klienters religionsfrihet ikke respekteres. Trosfrihet handler faktisk om klienters menneskerettigheter. Terapeuters religiøse tro må være totalt irrelevant for behandling. Det er derfor jeg er motstander av hijabpsykologer.

En annen ting er selvsagt om terapeuter greier å sette eget livssyn helt i parentes. Det kan se ut som om de ikke alltid klarer det. I novembernummeret av Psykologforeningens tidsskrift skriver psykologspesialist Heine Hagenberg i et debattinnlegg om religiøse temaer i terapi:

En studie med en tilpasset kognitiv terapi for kristne med depresjon viste til og med at ikke-troende terapeuter hadde bedre behandlingsresultater enn kristne terapeuter.

[D]et kan ikke utelukkes at nettopp forskjellen i livssyn kan gjøre enkelte temaer lettere å ta opp, og at denne sonen mellom ståsteder danner et rom for gjensidig utvikling.

Faren ved delt religiøs overbevisning mellom terapeut og klient kan være at deres oppfatning av sin religion spriker. Dette kan skape problemer, både med tanke på definering av mål og valg av tilnærminger, og det kan også stenge for terapeutens forståelse av pasientens individuelle forhold til sin gudstro.

Se på bildet over, hva vil du kalle det? Et bilde på hva kristen tro er? Jeg kaller det ikke det. For meg er dette et bilde på pietistisk kristentro.

Jeg mener terapeuten i religiøse spørsmål kan formidle til klienten teologisk kunnskap, altså ta veien om religionens grunnlag, teologien, men ikke noe av egen religiøse tro, eller mangel på religiøs tro. Gjennom kunnskap om mangfoldet i den religiøse tradisjonen kan derimot en klient med en "trang" religiøs bakgrunn få økt valgfrihet på det religiøse plan.

Klientens trosfrihet må alltid respekteres, samme hva terapeuten mener om klientens tro. Det eneste unntaket er når troen er i strid med menneskerettighetene (i likhet med enkelte politiske ideologier, som nazismen), for eksempel ved at den legitimerer vold mot kvinner eller barn. Behandling skal ha menneskerettighetene som verdigrunnlag.

Men altså utgangspunktet: Hva er det som prinsipielt skiller rusbehandling fra psykoterapi og gjør det legitimt for behandlingsinstitusjoner å bedrive religiøs forkynnelse?

Foto: Flickr

Samme krenkelse oppleves ulikt

Enhver krenkelse oppfattes ulikt av dem som rammes. Samme type overgrep, eksempelvis oralt misbruk, resulterer ikke i at de personene som misbrukes opplever det samme. Hvordan den krenkede oppfatter farger, lyder, lukter og former avgjør hvordan vedkommende preges av opplevelsen. Krenkelsen fører til like alvorlige, men ikke like konsekvenser for den misbrukte.

- Et barn som opplever en av de mest destruktive former for overgrep, nemlig oral penetrasjon, har opplevd å bli påtvunget en motbydelig, kvalmende og ofte bokstavelig talt kneblende og kvelende fremmedgjøring av sin munn, sier Anna Luise Kirkengen.

På et seminar jeg var på fortalte Kirkengen om en pasient som var svært overvektig. Overvekten ble et stort problem da pasienten fikk en alvorlig sykdom og burde opereres. Legene sa at vedkommende måtte spise mye mindre.

Ingen spurte hvorfor matinntaket var så høyt.

Pasienten ble oralt misbrukt som barn. Smaken av sperma var i munnen hele tiden. Den eneste måten å slippe unna den på, var å spise.

Et apropos til debatten om overgrep, løvetannbarn og gener.

Se også: Å klare seg

Et lys for en blogger

Vennlige Anita som over en tid har lest og kommentert i bloggen min, begynte selv å blogge i høst.

Nå leser jeg Som livet endrer seg. Anita har fått tilbakefall av en alvorlig sykdom.

Jeg tenner et lys for deg, Anita.

Foto: geirarne/Flickr

Artikkel av Kirkengen

På Twitter i dag kom jeg til å nevne for en doktoravhandlingen til Anna Luise Kirkengen. Da kom jeg på en artikkel av Kirkengen i Legeforeningens tidsskrift, som jeg ikke har lest på mange år, men som jeg tror kan være interessant for en del av bloggens lesere fordi den gir et innblikk i hva Kirkengen er opptatt av.

Medisinske behandlere overhørte og ugyldiggjorde fortellinger om seksuelle overgrep og deltok på denne måten i samfunnets allmenne fortielse av det som ikke skal nevnes.

Line ble voldtatt av sin far da hun var åtte, 12 og 20 år. Etter den siste voldtekten søkte hun hjelp for søvnproblemer. Da legen spurte om grunnen, nevnte hun voldtekten. Som om han ikke hadde hørt, skrev legen en resept og advarte mot å blande tablettene med alkohol.

Medisinske undersøkelser, legitimert som hjelp, representerte nye krenkelser som i mangt liknet på de opprinnelige:

Grethe var blitt voldtatt av sin far i flere år før hun torde betro seg til sin farmor. Farmor anmeldte Grethes far til politiet. Politiet begjærte en legeundersøkelse. Grethe, 13 år, ble undersøkt gynekologisk med fastspente bein under trussel av å få satt en sprøyte.

Oppsamlet faglig erfaring fra mer enn 20 års allmennpraksis i møte med hovedsakelig kvinnelige pasienter i alle aldre, kvinner med ulik sosial tilhørighet og etnisitet, hadde påtvunget meg en svært ubehagelig erkjennelse. Den handlet om at mange kvinners helseproblemer var knyttet til seksuell krenkelseserfaring. Denne var som oftest aldri blitt fortalt til noen, heller ikke til meg, disse kvinnenes primærlege. Jeg selv hadde heller ikke systematisk spurt etter slike erfaringer i konsultasjonene. Fortellinger om slike krenkelser kom som oftest frem når kvinnene sammen med meg søkte om trygdeytelser for kroniske helseproblemer som ikke bedret seg etter en antatt adekvat behandling.

Her er artikkelen.

Ny kommentarregel på bloggen

Fra nå av innføres en ny regel for kommentering i bloggen. Kommentarer som henger ut en gruppe mennesker på en måte som er eller grenser til det ærekrenkende, er ikke ønsket og vil bli slettet.

Eksempler:
- Psykiatere, psykologer, pleiere og andre ansatte i psykisk helsvern som framstilles som nazister (med mindre noen beviselig er nazist i politisk forstand).
- Prester, psykologer og andre fagpersoner som framstilles som fascister.
- Personer med psykiske lidelser som framstilles som rasister.
- Personer som kritiserer psykisk helsevern som framstilles som scientologer (med mindre noen faktisk er tilknyttet Scientologikirken).

Som bloggeier ber jeg om unnskyldning for kommentarer som er skrevet i bloggen tidligere, som kan ha rammet grupper av blogglesere.

Uklokt av kongen

Hans Majestet kong Harald mottok 20. november Redd Barnas Eglantyne Jebb-pris. Kongen ble tildelt prisen for sitt engasjement i arbeidet mot vold og overgrep mot barn.

Det var vi glade for.

Desto større er forskrekkelsen over at kongen nå har tildelt Aslam Ahsan fortjenestmedaljen i gull. Aslam Ahsan er tilhenger av å slå barn. I 2007 oppfordret han offentlig voksne til å bruke vold.

Personer som forherliger og oppfordrer til vold, bør ikke få gullmedalje.

Oslo-borgeren

I innleggene En omstridt, vennlig mann og Gatekrigeren skrev jeg om Arild Knutsen, som var nominert til Årets Oslo-borger 2009.

Min venn vant kåringen!

Aftenposten Aften kan kjøpes her.

Bare tillatt å være religiøs på julaften?

Foto: Røros kirke. Fra Kirkenorge.no

I julen er det legitimt å vise tro og religiøsitet, sier en prest til Fædrelandsvennen:

Det er mye religiøsitet og tro blant folk, og på julaften blir det legitimt å ta dette frem. Det er mye vanskeligere å gjøre det ellers i året.

Det samme har en annen prest påstått i årevis, i det ene avisinnlegget etter det andre:

Ola og Kari må alltid ha en grunn for å gå i kirken. I julen har de så godt som ca. 1,5 millioner andre nordmenn en god grunn. For desember gir oss lov til å være religiøse.

Desember rører ved noe av det dypeste i oss. Vi får kontakt med det religiøse som resten av året ligger gjemt bak låste dører hos oss.

En merkelig påstand fra en prest, dette siste. Men altså:

Er det dokumentert at
- nordmenn må ha en grunn for å gå i kirken?
- denne grunnen bare er til stede på julaften?
- man blir sett rart på om man ellers i året går til høymesse?

Nå har ikke jeg lest all verdens religionssosiologi, men om den kan bevise at disse prestene har rett, hvorfor viser de ikke da selv til slik forskning?

Inntil noen kommer med dokumentasjon, velger jeg å tro at dette er prester som bedriver ren ønsketenkning. Jeg tror det er tradisjon, og ikke religiøse grunner, som gjør at mange går i kirken julaften. Min erfaring er nemlig at det, bokstavelig talt, er lite rom for religiøse opplevelser å sitte i kirken som sild i tønne.

(Og til syvende og sist: It's all about sex)

God Jul

En julehilsen til dere som følger bloggen min.

Så en til dere som støtt og stadig har kommentert her.

Og til alle bloggens lesere.

Dernest til mine medbloggere som har det vondt. Dere tapre kjempere fortjener en spesiell hilsen.

Og så til dere som skaper et miljø for oss bloggere: Sonitus-redaksjonen, dere som lager kåringer, Borgeravisen og alle andre.

Sist, men ikke minst til dere herlige folk som følger meg på Twitter.

Måtte dere alle få en riktig

God Jul

Norge er et lite land

- Hallo, det er Sigrun.
- Hei Sigrun, det er Kim.
- Å hei, Kim. Så hyggelig at du ringer.
- Står til med deg?
- Samme som før. Dere, da?
- Bra. Mye å gjøre. Jeg har mange utfordrende klienter. Men jeg ringer egentlig for å spørre deg om noe. Ble nysgjerrig.
- Fyr løs.
- Har du gått hos Hans Hansen? Psykologen, altså.
- Ja, hvordan det? Jobber du sammen med ham?
- Nei, men jeg hørte et foredrag av ham på onsdag. Si meg, har du hatt kontakt med ham nå i det siste?
- Ja, for et par måneder siden. Hvordan det?
- Jeg tror han snakket om deg. Jeg tenkte i alle fall: Dette må da være Sigrun.
- Hva sa han?
- Han fortalte at du hadde ringt ham. Det gjaldt noe han hadde skrevet. Så hadde dere hatt litt kontakt, og han forsto at han hadde krenket deg veldig.
- Ja, det jeg leste av ham var så bra. Derfor kontaktet jeg ham og lurte på hvorfor han ikke kunne etterleve dette i terapirommet. Det endte med at han kom med en dyptfølt unnskyldning. Men hvordan kunne du vite at det var meg?
- Vi kjenner jo hverandre godt. Hvor lenge? Ti år? Hansen trakk fram forfattere jeg visste du hadde lest: Fanon, Bourdieu, Habermas. Han nevnte din interesse for religionen. Han fortalte at du skrev i aviser og sånn. Jeg var nesten hundre prosent sikker på at det var deg.
- Da håper jeg han ikke sa noe negativt, siden du gjenkjente meg. Sa han noe om hvilken diagnose han ga meg?
- Ja. Det var det som var poenget med foredraget hans. Det handlet om diagnostikk.
- Så nå vet du altså hvilken diagnose jeg fikk?
- Ja.

In principio erat Verbum - Forstår du latin ?

Evangelium secundum Ioannem
Evangeliet etter Johannes

In principio erat Verbum, et Verbum erat apud Deum, et Deus erat Verbum.
I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.

Hoc erat in principio apud Deum.
Han var i begynnelsen hos Gud.

Omnia per ipsum facta sunt, et sine ipso factum est nihil, quod factum est;
Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til.

in ipso vita erat, et vita erat lux hominum,
I ham var liv, og livet var menneskenes lys.

et lux in tenebris lucet, et tenebrae eam non comprehenderunt.
Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det.

Fuit homo missus a Deo, cui nomen erat Ioannes;
Det fremstod en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes;

hic venit in testimonium, ut testimonium perhiberet de lumine, ut omnes crederent per illum.
han kom til vidnesbyrd, for å vidne om lyset, forat alle skulde komme til troen ved ham.

Non erat ille lux, sed ut testimonium perhiberet de lumine.
Han var ikke lyset, men han skulde vidne om lyset.

Erat lux vera, quae illuminat omnem hominem, veniens in mundum.
Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.

In mundo erat, et mundus per ipsum factus est, et mundus eum non cognovit.
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.

In propria venit, et sui eum non receperunt.
Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.

Slå opp enkeltord her
Om Johannesevangeliet hos Wikipedia
Bok om det latinske språket: Latin: kulturen, historien, språket av Tore Janson (julegavetips!)

- Diagnosegalskap helt ned i barnehagealder

Etter innlegget mitt om diagnoser i Morgenbladet fikk jeg en mail fra en barneverns- og spesialpedagog som har erfaring fra ulike deler av hjelpeapparatet for barn. Vedkommende skriver:

Denne diagnosegalskapen går helt ned i barnehagealder. Da er det PPT og kompetansesentrene som merker barn for livet, og gjør det bortimot umulig for barnet å utvikle seg bort fra de begrensende og fordomsfulle forventningene og angsten som barnet siden blir møtt med over alt. Spesielt forferdelig opplevde jeg det å være den eneste i et team som gang etter gang ga barn som etter mitt syn måtte være overgrepsutsatt, diagnoser som epilepsi, schizofreni, ADHD, personlighetsforstyrrelse, autisme, depresjon mv, og så ga disse stakkars ungene medikamentell behandling i stedet for terapi og beskyttelse mot overgriper.

Det er jo mye lettere å stemple barnet enn å mistenke en forelder for fysiske og/eller seksuelle overgrep mot barnet eller søsken eller mor. Argumenter jeg har hørt fra psykologer, PP-rådgivere og erfarne spesialpedagoger, for å medisinere barn med overgrepssymptomer, er f.eks. ”Vi skal jo samarbeide med denne familien”, ”Incest­mistanker ødelegger samarbeidet”, ”Nei, uff… jeg kan ikke nok om dette her, jeg!”. Dette er jo alt sammen reelt nok, men å ofre barnet p.g.a. manglende kompetanse og behandlingstilbud for familien … hvor er etikken i det?

Nominert til Digital Superheltinne

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, men blir jo både veldig glad og ydmyk. Juryen Kvinnekongen og Iskwew har nemlig nominert meg til Digital Superheltinne 2009 - sammen med de kvinnene!

Les begrunnelse og stem her.
Pollen vil være åpen til mandag 21. desember klokka 20:00.

OPPDATERING 21.12. kl. 20:42
And the winner is... Se her

Tusen takk til
~SerendipityCat~, MariasMetode, Jorun og Politikeren, som foreslo meg!

Følg @iskwews superheltinneliste på Twitter!!

Om terapi i Morgenbladet

I artikkelen Det konkrete, mellommenneskelige i helgas utgave av Morgenbladet skriver psykolog Christian Moltu om psykoterapi:

Jeg har selv gjennomført en studie av erfarne, norske psykoterapeuter med ulike terapitilnærminger. På tvers av sine ulike terapiteorier deler de en forståelse av at det å klare å være mellommenneskelig tilstede i møte med pasienters tunge lidelse over tid, skaper grunnlaget for utvikling og ny meningsskapning. Dette klarer de ved å forholde seg åpne til egne vanskelige følelser og opplevde håpløshet i prosessen, samtidig som de dyrker en refleksiv prosess omkring hvordan disse opplevelsene henger sammen med den lidelsen pasienten bærer. De forteller også at de fra tid til annen kjenner sterke impulser til å gi opp og distansere seg fra pasienten, eller kanskje til og med å gå i strupen på vedkommende, men at de klarer å jobbe med disse impulsene inne i seg uten å agere på dem. Er det her de dårlige terapeutene svikter? Det er interessant at flere nevner at det å skyve terapiteknikken foran seg som et skjold, og på den måten ikke selv være tilstede som menneske i det vanskelige, er en vanlig og destruktiv utageringsimpuls.

Hvem var Jesus?

Jeg var på en forelesning med en mariolog, som spurte om vi var klar over at Jesus mest sannsynlig var italiener. En lettere forskrekket forsamling ristet på hodet. Men bevisene som ble lagt fram, talte for at dette faktisk medfører riktighet:
- La mamma ser på sønnen som en gud
- Sønnen tror at la mamma er jomfru

Dessuten drakk han jo vin til maten.

Men det fins også bevis på at Jesus var meksikaner:
- Han het Jesus
- Han ble alltid forstyrret av myndighetene

Samtidig fins det indikasjoner på at Jesus var svart:
- Han kalte alle "bror"
- Han likte gospel
- Han kunne ikke få en rettferdig rettssak

Men ytterligere fakta tyder på at Jesus kan ha vært fra California:
- Han klippet aldri håret
- Han gikk barbent
- Han grunnla en ny religion

Men de mest overbevisende fakta taler for at Jesus var kvinne:
- Han ble nødt til å servere en mengde mennesker på kort varsel, selv om det ikke var noe mat
- Han forsøkte å bli hørt blant en mengde menn som ikke hørte etter
- Da han var død, ble han til og med nødt til å stå opp igjen, fordi det var flere oppgaver som ventet.

Ny behandlingsmetode skaper håp

Da politiet saumfarte nettet i jakten på psykisk ustabile personer i forbindelse med Obamas Oslo-besøk, ble myndighetene for første gang klar over alle bloggere som har det vondt psykisk.

Helseminister Anne-Grete Strøm-Eriksen ble sjokkert over det hun fikk vite. Disse personene må få profesjonell hjelp straks, mente hun. Hun forteller at hun flere ganger var på gråten over blogginnlegg som hennes sekretær viste henne.

Statsråden sier at en av de gruppene som er mest forsømt innen psykisk helsevern, er de som har hatt det vondt hele livet. Derfor tok hun øyeblikkelig kontakt med Norsk Psykologforening, som i løpet av den siste uken har utviklet en helt ny ee-terapi (Electronic Exposure Therapy).

Målgruppen er tidligere mishandlede og misbrukte barn som nå er voksne bloggere, og som kommer i sterk psykisk ubalanse hver gang de hører eller leser om seksuelle overgrep og mishandling av barn. De trenger å trenes opp til å håndtere doser med traumer som de har kapasitet til å tåle, forteller fagsjef Skuterud i Psykologforeningen.

Psykologforeningen har engasjert firmaet STAS, som består av Staff, pastor Torp, (Aslam) Ahsan og (Finn) Sandmæl, til å utføre profesjonell blogging. Under fiktive navn skal de blogge, samt kommentere i andres blogger, der de blant annet vil oppfordre til vold mot barn. Under kyndig veiledning fra psykologer vil de porsjonere ut passe, og gradvis økende, doser med faenskap.

- Vi ser meget positivt på dette samarbeidet, sier president Hofgaard i Psykologforeningen. Dette er et genuint lavterskeltilbud, noe vi i vår forening har ivret for i årevis.

Han sier at et par års daglige provokasjoner fra gamle gubber vil være nok til å helbrede en gjennomsnittlig traumatisert blogger.

Helseminister Strøm-Erichsen er svært begeistret. Dette er verdens rimeligste terapi, sier hun. Staff og Sandmæl er i pensjonsalderen, så de trenger ikke lønn. De to andre gubbene drar også på årene. Torp kan leve på kollekten han samler inn og Guds ord, forklarer hun.

Hun er imidlertid klar over at dette kan komme til å møte motstand blant bloggerne.

- Det eksisterer visst en egen kultur blant bloggere, sier Strøm-Erichsen. Jeg har sett at de har egne kåringer og de viser stadig til hverandres blogger. Det virker som om de ønsker å ha det hyggelig. Men jeg håper virkelig at de vil forstå at helse er overordnet hygge.

Departementet har sendt brev til Norsk Bloggerforbund ved styreleder Hjorthen, med tre ukers høringsfrist.

Hvem blir ny sjef i Rådet for psykisk helse?

Sunniva Ø. fratrer som generalsekretær i Rådet for psykisk helse ved nyttår, for å bli vårt nye Likestillings- og diskrimineringsombud. Dermed er spenningen stor når det gjelder hvem som blir ny sjef i Rådet. Som julegave til våre lesere kan vi i dag røpe favorittene til stillingen:

Ansgar G.
Tidligere helseminister som ikke fikk utrettet noe som helst, og som derfor måtte klage sin nød over psykiatrien etter at han gikk av. Samtidig er han snill som julenissen, og ga gratis bok i julegave til alle ansatte i psykiatrien i Norge i 2007 (pasientene måtte kjøpe den til full pris).

Bjarne Håkon H.
Tidligere helseminister som ikke liker psykiatrien. Har ingen tro på evidensbasert behandling, men er åpen for hva som helst. Det vil bety stor valgfrihet i framtiden for alle psyke i Norge dersom han kommer i posisjon som sjef i Rådet.

Flettfrid A.
Damen har ikke bare en fortid som pasient på psykiatrisk klinikk, men har også skjønt hvor viktig tilpasning er for den psykiske helsen. Hun omgås de riktige menneskene, holder på formene, og bør være et ideal for alle som prøver å virke normale.

Kjell Magne B.
Arbeider for fred og fordragelighet mellom så vel mennesker som nasjoner, og mellom menneske og Gud. Mener selv at han har de beste forutsetninger til å forstå hvordan alle innesperrede har det, fordi han selv hang med nebbet i tre uker. Forelsker seg heftig i kvinnelige Nobelpris-vinnere, til fru Bjørgs vedvarende fortvilelse, og har derfor lang erfaring som klient i familieterapi.

Sigrun T.
Gal blogger, som alle dannede i bloggverdenen prøver å være snille mot, for hun har det jo så vanskelig. Alle ønsker imidlertid at hun skal få denne jobben, fordi de ville bli lettet om de slapp den evinnelige bloggingen om psykiatri, dag ut og dag inn. Har ikke fullt så tøff tone på tomannshånd som på nettet, vel å merke i edru tilstand.

Hvem er din favoritt? Er du selv uteglemt fra lista? Legg igjen en kommentar nedenfor, eller send en mail til radet-radet@radet-radet.no. Alle forslag må være begrunnet.

Innlegg i Morgenbladet

Jeg sendte inn et lite innlegg til Morgenbladet, som de har trykt i dag.

Det er så kjekt å ha en blogg, for da kan man bare ta en setning her, så en setning der, kopiere og lime.

Alene i jula

Jeg feirer ikke jul i år, for jeg er for dårlig til å reise.

Det er trist, særlig fordi det er en liten prinsesse som for et par år siden sa at jeg måtte være der om det skulle bli jul.

Når det er sagt, så er det å være ufrivillig alene i jula ikke alltid det samme. Jeg har vært alene flere juler, selv om jeg de fleste år har feiret jul sammen med andre. Den store forskjellen for meg er om jeg har noen jeg er glad i og som er glad i meg, og som jeg kunne feiret jul med om jeg var frisk. Det har jeg nå, og kjærlighet er det som betyr mest.

Jul er ikke bare lett

Tom Arne Møllerbråten skriver på bloggen sin om (barne)fattigdom:

Jeg har mange ganger tenkt på kirken julaften. Så mange stivpyntede folk som lukter godt. Bilene er nyvaskede. Det er velstand fra ende til annen. "Alle" gleder seg til å komme hjem til en solid julemiddag og rikelig med pakker. Er dette den dagen det er vanskeligst å være fattig i kirken?

At det er vondt å ikke kunne gi ordentlige julegaver, eller gi en jul slik julen skal være, til sine egne barn, er det ingen tvil om. Eller dersom foreldrene lever langt fra hverandre, at barna aldri har råd til å reise og feire jul sammen med den andre. Jeg vet at enkelte sosialkontorer ikke synes jule- og bursdagsfeiring er "livsnødvendig".

Skiller mellom mennesker forstørres i julen.

En prest som ble utsatt for incest i barndommen, skrev under praktikum en oppgave om hvordan det er å være incestutsatt barn på julaften. Hun gikk gjennom prekenene fra flere års julaftensgudstjenester i menigheten hvor hun jobbet, som hun leste med et misbrukt barns blikk. Hennes konklusjon var at det var svært lite å kjenne seg igjen i for et barn som lever med overgrep. Presten snakket tvert imot om hjemmet som et godt sted og at alle barn var glade denne dagen.

Da jeg var barn, boikottet jeg et år julaften. Jeg holdt meg på rommet hele kvelden, og åpnet ikke engang gaver. Det skal mye til før et barn sier nei til å feire julaften. Men jeg var samtidig stolt av meg selv, som hadde viljestyrke til å si nei takk til dette "fellesskapet".

Tom Arne Møllerbråten siterer også litt fra et intervju med meg i Tidsskrift for Sjelesorg. Jeg konstaterer at jeg er enig med meg der.

- Diagnose dreper kjærlighet

Jeg ble sjokkert over å høre av psykologspesialisten jeg snakket med i går, at han verken kjente til eksistensen av pleie- og omsorgsregisteret IPLOS eller at Norsk Pasientregister nå er knyttet til personnummer (personidentifiserbart fra april 2009). Skal en person søke om for eksempel støttekontakt, registreres vedkommende av kommunen/bydelen i IPLOS - som i realiteten er et register over avvik.

Er andre psykologer klar over dette?

Det har kommet mye kritikk mot IPLOS, blant annet mot registreringen av psykiatriske diagnoser. Da jeg for ett år siden snakket med seniorrådgiver Elisabeth Vatten i Helsedirektoratet, forsto jeg det slik at det derfor hadde blitt tillatt for søkere til kommunale helse- og omsorgstjenester å reservere seg mot at fastlegen utleverer diagnose fra spesialisthelsetjenesten til kommunen. Dette fordrer imidlertid at søkerne vet om det, og selv foretar seg noe aktivt. Direktoratet har nektet å droppe registreringen av diagnoser.

Så til en annen følge av å ha fått en diagnose, som bør vekke ettertanke. Jeg har fått tillatelse fra L., som sendte meg en mail i morgentimene, til å sitere en sterk sak fra L. sin mail:

Da jeg var pasient ved distriktspsykiatrisk senter, fikk jeg en PF-diagnose. Jeg begynte å lese om diagnosen og skjønte at behandlerstanden så på meg som et slett menneske. Dette var beskrivelser av dårlige menneskelige egenskaper. Jeg forsto at jeg ikke var et godt menneske.

Det store spørsmålet for meg ble om jeg kunne elske når det var slik jeg var. Jeg hadde alltid følt at jeg var svært glad i datteren min. Nå begynte jeg å tvile på det, fordi jeg i "ekspertenes" øyne hadde så liten verdi. Etter en tid sluttet jeg å føle at jeg var glad i mitt eget barn, noe som påførte meg mye skyldfølelse. Det verste er at jeg måtte slutte å si til henne at jeg var glad i henne, for å slippe og lyve. Hun gikk da på barneskolen.

Vet disse "ekspertene" hva de gjør med folks liv? Vet de at de dreper kjærlighet?

Se også: Krenkelse som hjelp

Å samle på gode ord

Selvskryt er ingen typisk norsk dyd. Det er rett og slett ikke legitimt. Like fullt har jeg samlet litt skryt fra andre om bloggen min i sidefeltet.

Jeg har nemlig fått høre gang på gang at jeg "bare fokuserer på det negative i livet".

Hvilket herved er motbevist.

Kunde i helsevesenet

I dag hadde jeg time på sykehuset. Etter undersøkelsen satt overlegen og pratet med meg. Lenge. Hun var bekymret over at jeg helsemessig står på stedet hvil.

Psykisk, fordi jeg ikke mer tør å bare prøve enda en psykolog, etter å ha blitt traumatisert i terapi. Jeg tør ikke å risikere å bli enda verre én gang til. Jeg tør ikke å oppsøke et apparat som kanskje gir meg en diagnose jeg ikke kan leve med.

Fysisk - og det var grunnen til at jeg var hos legen i dag - fordi jeg ikke tør å la noen gjøre ting med kroppen min, som jeg selv ikke har kontroll over, og som dessuten - i aller verste fall, om jeg er blant de uheldige - kan gi en livsvarig bivirkning med store konsekvenser. Uten denne behandlingen har man imidlertid økt risiko for å få en svært alvorlig sykdom, som man kan dø av.

Det var snilt av henne å bruke så mye tid, og uten at jeg engang hadde invitert til det.

Da jeg kom hjem, ringte jeg "verdens verste" psykolog, som jeg gikk hos i fire år, for å spørre ham om noe som ikke hadde med terapien hos ham å gjøre. Det ble til en litt lengre samtale, og han sa at i dag ville han ikke gitt meg diagnosen han sendte meg i posten for en del år siden, og som gjorde så uutholdelig vondt. Han ville vurdere om han skulle fjerne den nå i ettertid.

Jeg sa til ham at jeg fikk psykologfobi av terapien hans, men at det hadde hjulpet meg litt å utveksle meninger med fagfolk på nettet/gjennom blogging. Da opplever jeg at jeg behandles mye bedre, sa jeg, for de presser meg ikke inn i en trang klientrolle de jeg "treffer" på nettet. Dette blir to forskjellige ting, sa han, for i klientrollen er det ingen jevnbyrdighet.

Men hva med likeverdigheten som understrekes i offentlige dokumenter? Brukermedvirkningen, som det for psykisk helseverns vedkommende har vært enormt mye fokus på i skrift og tale(r) de siste 10-15 år? Den som har lest litt rolleteori, vet også at roller ikke må være statiske, men kan endres.

Jeg verken kan forstå eller godta at klient-/pasientrollen må være en undertrykt posisjon. Avmakt har da aldri vært bra for helsa!

Morsomt om familieliv

En av dem som er verdt å følge på Twitter, er @litekj, som twitrer om blant annet barn og familieliv. Han har nemlig både småfolk, hund og husfrue, som alle krever sitt - og han oppdaterer oss jevnlig om livet som familiefar:

Småfolket og husfruen har inntatt badet. Ingen av dem er i slekt med Lynvingen.

Har sendt småfolket ut med lommene fulle av kakemenn slik at de kan lære seg kunsten å kjøpe venner.

Da er det pynting av småfolk foran ettermiddagens Lucia-tog. Tar med brannslukkingsapparat for å hindre katastrofe.

På tide å sette kursen hjemover. Har et ørlite håp om at morgendagens hovedstadtur ikke resulterer i farløse småfolk.

Hunden er såpass sosial at han ikke skiller mellom mennesketyper. Sannsynligvis langt bedre oppdrager enn meg.

Gratulerer, Line Konstali!

Line Konstali, som intervjuet meg i sommer, skriver på bloggen sin:

Fra og med januar neste år trer jeg inn i rollen som redaktør i Norges Kvinne- og Familieforbund. Nå kan jeg skrive om unge mødre, vold mot kvinner, kvinnediskriminering, vold mot barn, egne krisesentre for barn, fødsels- og barselomsorg, mobbing, psykiatri +++ og best av alt: jeg kan sende bladet direkte til alle våre ministre og være med å påvirke!

Line Konstali følger bloggen min, og herfra gratuleres det igjen!
Igjen, fordi hun nylig kom ut med en bok, Ikke bare mamma.

Hevnen

Jeg var forbannet, og ringte psykolog Tale Strømmen, som jeg fant på gule sider.

- Hallo, det er psykolog Tale Strømmen.
- Ja hallo, jeg lurte på om du har noe ledig kapasitet?
- Ja, men ikke før om tre måneder. Kan du kort si hva du ønsker hjelp med?
- Jeg sliter med flere ting, men først ønsker jeg å få en mann ut av systemet.
- Kjærlighetssorg?
- Nei, kall det sinne. Jeg hater lystløgnere. Jeg er så forbannet at jeg ikke vet hva jeg gjør.

Tre måneder senere.

- Han løy for deg?
- Om han gjorde! Han lot som om han ikke var fornøyd i ekteskapet og ikke helt visste hva han skulle gjøre. Han hadde ofte ikke tid til å ringe meg. Men en uke da jeg skulle jobbe mandag, onsdag og fredag, og det senere ble endringer i planen, ringte han hjem til meg på onsdag og sa det var så synd at han ikke traff meg. Han hadde trodd jeg hadde fri den dagen, sa han, men kanskje han husket feil? Jeg hadde jo i virkeligheten fri, men lot være å ta telefonen da jeg så nummeret hans, fordi jeg var spent på hva han ville legge igjen på svareren. Han sa han hadde tid til overs denne dagen, og ville så gjerne ha truffet meg for en lunsj. Da jeg så straks etter ringte ham, tok han ikke telefonen. Vi skulle også reise bort sammen, til hytta hans nede på Sørlandet, og så ringte han dagen før og bare avlyste.
- Så han var gift?
- Ja, han har kone og to voksne sønner.
- Hadde du dårlig samvittighet overfor henne?
- Nei, hun angikk meg ikke. Hvordan han stelte seg, var hans greie, ikke min.
- Ja, det var nok han som burde tenkt seg om der.
- Det tror jeg Frode Thuen ville sagt også.
- Hva behager?
- Han er jo psykolog, akkurat som deg. Og han moraliserer ikke overfor folk som har sex med en de ikke er gift med, sånn som jeg hadde. Men det er klart jeg var et naivt fjols. Nei! Jeg var sårbar, og møtte en som lot som om han likte meg, men bare utnyttet meg. Jeg hater Tore.
- Han het Tore? Hva jobbet han med?
- Han har eget firma. Innen elektronikk. Men hva har det med saken å gjøre?
- Som terapeut prøver jeg alltid å danne meg et bilde av situasjoner og relasjoner. Men si meg, møttes dere hjemme hos deg?
- Nei, jeg var på vei ut av et skrantende samboerskap, så vi møttes på hotell.
- Hvilket hotell?
- Det angår vel ikke saken? Det var et kjedehotell som firmaet hans bruker. Ja, firmaet betalte for moroa hans. Vil du vite hva vi drakk på hotellrommet også? Og hvordan han var i senga? For å finne ut hva jeg søkte, mener jeg.
- Je...
- Du, hva er poenget med å lyve for andre?
- Det er ulike grunner til at folk lyver. Men du løy vel også, for samboeren din?
- Jeg lot være å si ting, ja. Men siden det var full krise før jeg traff denne Tore Strømmen, så hadde jeg ikke så veldig dårlig samvittighet.
- Het han virkelig ....
- Ja, det er vel et vanlig etternavn, det, selv om det er det samme som ditt. Men hva er det? Si meg: Er du syk?

Alle historier på denne bloggen er sanne, selv om mange av dem er omskrevet, for å skjerme involverte personer. Ovenstående fortelling forble imidlertid en fantasi. Jeg ringte og avbestilte timen hos psykolog Tale Strømmen to uker etter at jeg hadde bestilt den.

Dødsstraff og psykiatri

For å bli idømt dødsstraff må man også i Japan være tilregnelig, dvs. ingen alvorlig psykisk lidelse. Det spesielle problemet i Japan er at innsatte som venter på dødsstraffen soner under svært vanskelige forhold. Når en slik fange utvikler en psykose eller annen alvorlig psykisk lidelse som følge av vanskelige soningsforhold, vil en behandlende psykiater komme opp i et etisk dilemma. Den innsatte lider og har bruk for behandling. Dersom han får behandling og den alvorlige psykiske lidelsen forsvinner, kan fangen henrettes. Les mer hos Norsk psykiatrisk forening.

Nissetro og psykisk helse

ADVAR-
SEL:
Dette
inn-
legget
har
7 års
alders-
grense.



Det har vært hissig debatt blant psykiatere om hvorvidt det er positivt eller negativt for barn å tro på julenissen. Dette kan vi lese om i artikkelen Julemandssyndromet og andre risici forbundet med julen i tidsskriftet til den danske legeforeningen.

Et argument mot nissen er at barn ikke har godt av at foreldrene lurer dem. Barnets glede julaften er i virkeligheten en følelse av lettelse: Julenissen er borte i nok et år. Den konstante følelsen av å bli lurt og løyet for av foreldrene stopper endelig opp, heter det i en artikkel.

Men heldigvis viser vitenskapelige undersøkelser at barn kun i en periode av barndommen tror på nissen, og at deres forventninger til julen egentlig er begrenset.

En større undersøkelse av barn og deres foreldre viste at når gennomsnittsbarnet er 7,01 år gammelt, tror det ikke lenger på nissen, og jo smartere barnet er, desto raskere finner det ut av sannheten.

Forklaringen som foreldrene hyppigst brukte for å overbevise sine barn om at nissen fantes, var at han bor på Nordpolen. Dette er imidlertid et høyst diskutabelt faktum. Artikkelen Do reindeer and children know something that we don't? i tidsskriftet til den kanadiske legeforeningen sier nemlig at nissens hjemsted mest sannsynlig er Lappland i Finland.

Vel halvparten av foreldrene brukte også forklaringer som at julenissen kun kommer med gaver til snille barn, og at nissen vet om barn er snille. Det er derfor ikke så merkelig at barna ikke følte noen skuffelse når de fant ut at nissen ikke eksisterte.

Det er karakteristisk for barn at de later som om julenissen eksisterer for å glede sine foreldre. Barns hensyn og lojalitet overfor sine foreldre er som kjent nesten grenseløs.

Den hyppigste reaksjonen hos foreldre når barna oppga troen, var bedrøvelse (40 prosent). Forfatterne kunne derfor konkludere med at barnets erkjennelse av nissens manglende eksistens var vanskeligere å akseptere for foreldrene enn for barna.

I tillegg til psykiatrien har også den somatiske medisinen fått øynene opp for nisseforskning.

Voksne som planlegger å iføre seg nissedrakt og leke nisse, advares mot at det krever mange års trening for å bli like smidig som den riktige nissen til å komme seg opp og ned gjennom pipa. Atskillige personer har kommet alvorlig til skade ved å benytte pipa som inngang til huset. Kliniske funn ved fastklemming i skorsteinen er kvelning, hud- og luftveisforbrenninger og blødninger. Diagnosen heter The Santa Claus Syndrome.


Foto: Flickr/Lasre

Julenissens opphav

Julenissen er en etterlevning etter den hellige Nikolas.

Nikolas ble født av velstående foreldre i Patara i Lilleasia. Allerede som barn pleide han i hemmelighet å gi gaver til fattige barnefamilier. Dette fortsatte han med da han som ganske ung ble valgt til biskop i Myra i Lykia (Kale i Tyrkia).

Han var ydmyk og beskjeden av natur. Når han ga til de fattige, skjedde det alltid i det stille, slik at ingen skulle rose og berømme ham.

Under kristenforfølgelsen i 310 ble Nikolas fengslet og torturert. Men i 325 deltok han på kirkemøtet i Nikea. Han skal ha dødd 6. desember mellom år 345 og 351. Den dagen har blitt til Nilsmesse.

Mange legender forteller om hvordan Nikolas hjalp fattige barn. En gang brukte han kirkens skatter for å kjøpe fri barn som ble tatt til fange av sjørøvere. Han pleide også å kaste inn gullpenger gjennom vinduer eller peisen hos fattige familier. Dette har ført til tradisjonen i flere land med å sette sko eller tallerkener under peisen eller i vinduskarmen, eller henge opp sokker under peisen eller ved senga. Slik kan barna finne gaver og godterier når de våkner.

Historien om de tre jomfruer i Patara er godt kjent. Faren hadde mistet sin formue og hadde ikke råd til døtrenes medgift, så i desperasjon ville han selge dem til et bordell. Da Nikolas hørte om dette, kom han i hemmelighet til huset om natten og kastet en sekk med gull inn gjennom vinduet. Det var tilstrekkelig for medgift til en av søstrene. Han gjentok dette ved tre anledninger og reddet dem dermed fra et liv på bordell.

En annen historie forteller om noen sjøfolk som kom i havsnød og holdt på å forlise i et forrykende uvær utenfor Lykias kyst. I sin nød anropte de Nikolas, og straks var det en mann hos dem som hjalp til med seil og tauverk og stillet stormen. Da de var kommet trygt i land, gikk de opp i kirken for å takke. Men da de så biskopen, gjenkjente de sin hjelper ute fra havet. Derfor er han skytshelgen for sjøfolk og reisende. Mange kirker er viet ham, særlig i sjøfartsbyer.

Den protestantiske kirke forsøkte å få slutt på folks helgentro. Men troen på St. Nikolas hadde fått dype røtter og lot seg ikke knekke. Hollandske protestantiske immigranter tok med seg Sinterklaas, som de kalte ham, til Amerika. Der holdt de skikken med å feire ham i hevd. Sinterklaas er opphavet til Santa Claus.

I flere land, deriblant Nederland, Belgia og Tyskland, feires Sinterklaas med en festdag for både troende og ikke-troende. Over hele Nederland er det tilstelninger, med overføringer på TV.

I den germanske tradisjonen har nissen fått en slem medhjelper, Krampus, som straffer barn som ikke har vært snille. Heldigvis har han ikke slått an hos oss. Nikolas-tradisjonen har derimot smeltet sammen med forestillingen om nissen på låven.

- Psykologer spiller et spill

Fagfolk fortsetter å diskutere seg imellom om diagnoser i Morgenbladet. I helgas utgave skriver psykologspesialist Leif Jonny Mandelid blant annet:

Jeg tar som utgangspunkt at diagnoser er ment å være til hjelp for både behandler og bruker. Hva som hjelper og hvordan, kan ikke være et enten-eller, men et både-og i vår sammenheng. Hvis ikke, representerer hjelperne en utvidelse av brukernes psykopatologi og ikke et alternativ til den. Diagnoser hjelper fagfolk til å kommunisere seg imellom. De utløser rettigheter i forhold til trygdeverk og tjenestetilbud. Virkningen av det å få en diagnose kan være helsefremmende eller nedbrytende, ut ifra hvordan den som blir tildelt diagnosen fortolker betydningen av den. (Uthevet her)

Jeg slenger på noen sitater fra bra folk, henholdsvis en filosof, to psykologer, en psykiater og en biolog.

Arne Johan Vetlesen: Det er den etiske tenknings egentlige natur aldri å nedverdige seg til å akseptere "det gitte".

Jan Smedslund: Mennesker er farlige for hverandre. Å sette diagnoser er en måte å skjule og dekke seg og gjøre det til noe helt annet enn noe som virker inkluderende. Psykologer spiller et spill som er ganske destruktivt og ikke til det beste for folk. Å stille diagnoser er å forsøke å inkorporere den andre i din verden og dine kategorier.

Waldemar Rognes: Det ligger allerede i at alle kategoriene i systemet kalles "forstyrrelser", dvs, den som faller inn under en eller flere av dem er "avvikende", "fungerer ikke som man skal eller bør", "har en feil av et eller annet slag", osv. I tillegg kommer at nesten alle "forstyrrelsene" har betegnelser med negative semantiske over- eller undertoner i den alminnelige befolkning (knfr. f.eks. "schizofren", "manisk", "paranoid"). Ikke minst gjelder dette personlighetsdiagnosene, som for en realistisk og uhildet sosialpsykologisk betraktning neppe kan oppfattes som annet enn sterkt nedvurderende. Hvordan vil leseren like å bli betegnet som "tvangspreget", "avhengig", "ustabil", "antisosial", "dramatiserende", "narsissistisk", osv.?

Christiane Kolberg: Vi mennesker er avhengig av samhandling og respons, men de fleste foretrekker å ha siste ord selv, om hvordan en skal forstås.

Markus Lindholm: Humanisme er at folk selv tilkjennes frihet og individuell definisjonsmakt over hvem og hva de er.

- Hvor skal min hjelp komme fra?

For noen år siden slet jeg med både det ene og det andre. Jeg trengte blant annet hjelp med å sette sammen et monsterskap jeg hadde kjøpt på IKEA, og det fikk jeg av en hyggelig frivillig ved en frivillighetssentral.

Etterpå fortalte den hjelpsomme mannen meg at det skulle være en sammenkomst på frivillighetssentralen før jul, og han lurte på om jeg hadde lyst til å komme. Siden jeg hadde skuffen full av gratisbilletter med danskebåten - jeg husker virkelig ikke hvordan jeg kom i besittelse av dem, hmm... - tenkte jeg at de måtte det vel være fint å gi bort til brukere av frivillighetssentralen. Mange minstepensjonister setter pris på såkalte minicruise der de kan kjøpe bogskinke.

Vi spiste julemat. En av dem som serverte - en dresskledd herre - så ut som bydelspolitiker. Det var han antakelig også. Og han så ut til å trives godt i rollen som velgjører for bydelens mindre bemidlede.

På slutten holdt han en tale, om julas budskap og sånn. Da snakket han om "de av oss" som dessverre måtte tilbringe jula i ensomhet. Det kunne han beklageligvis ikke gjøre noe med, sa han, men han skulle gi de frammøtte noen trøstens ord med på veien.

Han leste fra Salme 121:

Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene:
Hvor skal min hjelp komme fra?
Min hjelp kommer fra Herren,
han som skapte himmel og jord.

Under lesningen sukket de gamle damene og sa at ja, det er så sant som det er sagt, og amen.

Selv kokte jeg innvendig. For hvorfor informerte han ikke i stedet om at det fins julearrangementer i byen for dem som er ufrivillig alene? Kirkens Bymisjon har hvert år en fin julefeiring som også vil passe for eldre.

Bymisjonens julefeiring er kjent. Dessuten samarbeidet denne frivillighetssentralen med Bymisjonen, så de hadde ingen unnskyldning for ikke å opplyse sine brukere om julaftensfeiringen og andre arrangementer. Likevel var det ikke engang hengt opp en lapp på oppslagstavla.

Etterpå nevnte jeg det for lederen ved frivillighetssentralen.

- Vi vet ikke når påmeldingsfristen er og andre detaljer, sa hun.

- Har dere ikke internett eller telefon, da? sa jeg.

Dette er bare ett av mange tilfeller hvor jeg har blitt overrasket over mangelen på helhetstenkning omkring situasjonen til brukere av velferdstjenester.

Kristen eller annen barmhjertighet er mer enn bibelvers eller fromme ønsker. Om den skal være troverdig.

Å klare seg

- Men om du ikke har fått god hjelp, hvordan har du klart deg da? spurte journalisten.
- Klart meg? undret jeg.
- Ja, du ser jo ut til å klare deg godt, svarte han.
- Hva vet du om det? sa jeg. Hva betyr å klare seg? Jeg ønsker ikke å fortelle i avisa di om de to gangene jeg stakk av fra jobben allerede første dagen, fordi jeg ikke greide å være sammen med andre mennesker. Eller om seksuallivet. Eller andre ting som handler om ikke å såkalt klare seg.

Jeg fortalte ham at jeg hadde jobbet så hardt på skolen at jeg gikk ut av ungdomsskolen som landets tredje beste elev det året.

- Nettopp! Du klarte deg svært godt, sa han.
- Jeg fikk etter hvert så store problemer at jeg brukte elleve år på videregående, sa jeg.
- Å, ikke si det! sa journalisten.

Man er så opptatt av dette, at vi skal klare oss. Alle blir så glade når de kan lese om incestoverleveren som ga ut en eller flere bøker. Eller hun som ga ut plate. De utropes til "vinner i eget liv", sikkert i motsetning til andre, såkalte tapere.

- Mange klarer seg godt etter overgrep i barndommen, skrev en psykiater på nettstedet Helsenett.

En kvinne la igjen en kommentar. Utdrag:

Hva er definisjonen på "å klare seg godt"?

For tiden (det siste halve året) har jeg slitt med selvmordstanker og har hatt et helseforbruk som ligger langt over gjennomsnittet. Jeg har store problemer med å fungere sammen med andre mennesker, jeg klarer ikke å være en samarbeidende voksen eller en god seksualpartner sammen med min mann. Jeg sliter med å være en tilgjengelig voksen for mine barn. Jeg har store problemer med å fungere i min jobb. Utad vet jeg at jeg regnes som en sterk person, en som klarer "alt", innvendig er verden et eneste stort tomrom som er fylt av selvmordstanker og utilstrekkelighet.

Har det gått bra med meg, jeg er i midten av 40-årene og nesten ute av arbeidsmarkedet? Nesten ute av ekteskapet. Nesten ute som mamma, siden jeg ikke klarer å være tilstede for dem.

Så hva er å klare seg godt og er det en øvre aldergrense for det?

Det kom ikke noe svar fra psykiateren.

Hun som offentlig ble kalt "heltinne" av barneministeren, fordi hun var så "sterk", fortalte senere i medlemsbladet til en brukerorganisasjon at hun slet med både fysiske og psykiske posttraumatiske plager.

De som sitter som uføretrygdet i en kommunal leilighet resten av livet, de som går på gata, eller de som er innesperret på lukket avdeling, er ikke interessante for allmennheten og politikerne qua incestoverlevere. Det ulevelige som de har overlevd, gjemmes bort under andre merkelapper. De blir til "trygdede med dårlig arbeidsmoral", "narkomane", "prostituerte", og "psykisk syke".

Se også:
Marias Metode Om Løver og Løvetannbarn

Pris til menneskerettig­hetenes Eva Joly

Advokat og menneskerettighetsrådgiver Gro Hillestad Thune har i dag fått Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.

Hun er aktiv i den offentlige debatten. I fjor kom hun ut med en bok om menneskerettigheter og psykiatri. Boken er et "must" for alle som arbeider med mennesker med psykiske lidelser, også utenfor det tvungne psykiske helsevernet.

Gro Hillestad Thune har vært medlem av menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg. Hun var med og tok initiativ til å opprette en krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia etter å ha deltatt i en observatørgruppe fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Hun har også vært tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

Enkelte betrakter henne som en slags menneskerettig­hetenes Eva Joly.

Styret for fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern begrunner tildelingen slik:

Årets prisvinner har vist et stort engasjement i forhold som angår psykisk helsevern. Prisvinneren har satt søkelys på situasjoner som har bidratt, og bidrar, til å krenke mennesker som trenger hjelp. Gjennom foredrag og forfatterskap blir det pekt på at psykisk lidende er særlig utsatt for brudd på menneskerettighetene. Prisvinneren evner å få i stand konstruktive debatter om hvordan lovgivningen som tillater helsepersonell å bruke fysisk makt, alltid innebærer fare for maktmisbruk. Det som skjer innen psykisk helsevern må få konsekvenser når menneskerettighetene er tatt inn i lovverket på et overordnet nivå.

Kandidaten er mer opptatt av handling enn handlingsplaner. For å få til menneskevennlige behandlingsmiljøer må det tenkes strategisk. Hun kjemper for å etablere en norsk menneskerettighetskommisjon, og er vel så opptatt av å formidle hva som duger, enn å påpeke det som ikke gjør det.

Årets prisvinner har vært medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjon i 15 år. Hun har også vært tilknyttet Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo. Hun er en menneskerettighetsadvokat med et stort hjerte for et psykisk helsevern med mindre bruk av tvang.

Om prisen:
Historien viser at mennesker har blitt og fortsatt blir utsatt for krenkende og uverdig behandling innen psykisk helsevern, hvor også retten til den frie ytring og grunnleggende menneskerettigheter settes til side. ”Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern” har til hensikt å rette oppmerksomheten mot, og bidra til å sikre vilkårene for, den frie ytring på et bredt grunnlag innen psykisk helsevern. Prisvinneren bør ha pekt på forslag til endringer som kan ivareta en grunnleggende respekt for mennesket, dets integritet og rett til ytring, medbestemmelse og deltakelse i behandlingssamarbeidet. Prisen deles ut til en person, institusjon eller organisasjon som har utmerket seg i den forbindelse. Prisen, på kr. 10 000, ble første gang utdelt i 2002, og deles ut for åttende gang i år.

Gro Hillestad Thune gratuleres hjerteligst med ytringsfrihetsprisen.

Les også: Føler seg som tante Sofie

Den Ene, spesielle jenta

Maria utfordrer meg til å skrive om Den Ene. Først stikker det i meg, for da jeg var barn, var Ingen der.

Men kanskje jeg var litt Den Ene for ei anna lita jente, mange år senere?

Da jeg kom fra jobben, så jeg den lille lyshårede stå ute på gårdsplassen. Hun så ensom ut. Jeg stoppet og sa hei. Hun sa hei tilbake og så opp på meg. Jeg gikk inn.

Neste dag så jeg henne igjen. Hun sto og "lekte" med en sykkelpumpe.
Nei men hei! sa jeg. Hva heter du?
Elise, svarte hun.
Bor du her? lurte jeg på.
Pappa bor der, sa hun og pekte.
Å, er han Ola pappaen din? Så du er og besøker ham, du?
Ja, det var hun.
Jeg må gå opp med maten jeg har handlet, sa jeg, men vi ses sikkert igjen.
Mmmm, sa hun og nikket.

Det samme skjedde neste dag. På kvelden forhørte jeg meg med en nabo som satt i borettslagets styre.
Jo, dette var datteren til han Ola. Han og kona var skilt.
Det virker ikke som at han tar seg særlig mye av jenta når hun er hos ham, sa jeg.
Han var enig.
Hun virker ensom. Derfor lurer på hvordan hun har det hjemme også, sa jeg.
Naboen sa at moren hennes drev en fotpleiesalong og virket grei nok. Men han Ola visste vi jo litt om allerede, vi naboene. Nå for tiden var han bare opptatt av den nye kjæresten. Tid til ungen hadde han ikke.

Men det hadde jeg! Jeg bodde alene, og savnet en unge i leiligheten. Derfor ba jeg Elise med inn fjerde gangen vi møttes.
Men løp inn til pappa først og spør om det er greit, sa jeg.
Hun ringte på to minutter senere.
Vil du hjelpe meg med å lage mat? spurte jeg. Så kan vi to spise middag sammen etterpå.
Iherdig nikking.

Etter det var fireårige Elise hos meg hele dagen mens hun egentlig var hos pappaen sin i helgene. Hun bare sov hos ham og kjæresten. Når hun hadde stått opp og spist frokost, kom hun opp til meg - og var der helt til pappaen eller kjæresten ringte på og sa at det var leggetid. Vi bakte, leste, så på TV sammen. Det var jeg som lærte henne de første bokstavene.

Elise var ikke noe verbalt barn. Hun sa aldri noe uten å bli spurt. Sånn var hun veldig ulik alle andre barn jeg har kjent. Hun tok ikke initiativ til noe annet heller. Men hun var straks med på det jeg foreslo.

Jeg skjønte at det ikke bare var hennes lite krevende vesen som tiltrakk meg, men at hun liknet på meg da jeg var liten. Det gjorde ikke noe om hun snakket lite, det var som om vi forsto hverandre likevel. Jeg følte en dyp fred i sinnet når jeg var sammen med Elise. Det var som om jeg fikk være Den Ene for den jeg engang var som barn, samtidig som Elise var Elise.

I ett års tid hadde Elise og jeg denne nære kontakten. Så uteble hun. Jeg ventet, ventet og ventet. Hun kom ikke. Jeg ringte på hos naboen som satt i styret i borettslaget.
Moren hennes vil ikke at hun skal ha samvær med han Ola lenger, for han er jo bare opptatt av damemennesket, sa naboen. Dessuten drikker han. Du vet han har sittet inne?
Ja.

Jeg har aldri følt så sterkt for noen andre sine barn, som for henne. Og fordi hun traff meg følelsesmessig på en helt spesiell måte, ble savnet etter henne enormt. Jeg gikk rundt som i kjærlighetssorg, og det var vanskelig å godta at vi ikke skulle være sammen mer. Men jeg hadde aldri truffet moren hennes, og syntes ikke jeg hadde noe med å gripe inn i denne kvinnens liv.

Jeg trøstet meg selv med at Elise hadde kommet til meg helt frivillig alle de gangene hun ringte på. Og selv om hun var et stille barn, så ble det mer liv i den lille kroppen når vi var sammen om å gjøre et eller annet. Jeg har aldri hatt så god hjelp på kjøkkenet noen gang. Jeg oppfattet det slik at det var bra for henne å være hos meg.

Jeg ble i så fall Den Ene Naboen.

Les om Den Ene her.

Jeg utfordrer disse til å skrive om Sin Ene, hvordan de selv har vært Den Ene, eller tanker om dette temaet:

Anja
Victoria
Farogbarn.no
Lin
Ingunn
Embla
Emil André Erstad
K

Send gjerne utfordringen videre!

Gatekrigeren

Da jeg laget et - ikke helt autentisk - intervju med Arild Knutsen 4. desember, ble det ikke mye om Oslo og hans daglige vandringer blant gatefolket der. Men mannen er jo kandidat til Årets Oslo-borger 2009! Derfor lenker jeg til et intervju med ham i gårsdagens Aften:

Du finner Arild Knutsen (40) blant byens mest utslåtte rusmiddelmisbrukere. Som regel utstyrt med sort veske over skulderen, full av engangssprøyter, sterilt vann, askorbinsyre, små kokekar og filtre; alt utstyret en sprøytenarkoman trenger for å gjøre heroinet klart til injisering på en ren måte.

Andre ganger har han med mat og drikke til gatefolket. Akutt hjelp? Arild Knutsen hjelper til med dét og. Nylig fulgte han en 19 år gammel ruset jente som danset rundt med en jernstang, til en akuttinstitusjon, der hun straks ble innlagt.

Stem i vei!
E-post: osloborger@aftenposten.no
SMS: Send "oslo4"til 1905

Rettspsykiater: - Bloggeren er ikke farlig for Obama

Politiet frykter for ustabile personer under Obamas besøk i Oslo. De har derfor tatt alle mulige forholdsregler som overhodet tenkes kan.

De har blant annet googlet hele weben, og scannet alle blogger tilhørende personer bosatt i Oslo-området.

En av dem er bloggen tilhørende Sigrun Tømmerås. Der fant de så mye rart at de sporenstreks tilkalte psykiatrisk og psykologisk ekspertise. Professor i psykiatri og ekspert på psykopati og personlighetsforstyrrelser A. A. Dahl er ikke i tvil: Damen er ustabil.

- Her ser man en blomstrende emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, sier han til TV 2, og utdyper:

- Den utbredte, og høyst ubegrunnede, aggessiviteten mot fagfolkene våre og de gode fagmiljøene vi har i Norge levner ingen tvil om diagnosen. Hun er ustabil i ordets rette forstand.

Professor i psykologi, og ekspert på det samme som Dahl, S. Torgersen er helt enig:

- Det er en tidlig forankret, alvorlig psykopatologi hos denne damen. Jeg tror bestemt hun er uhelbredelig ustabil.

Begge professorene håper dog på det beste: At hun vil tilbringe hele dagen i morgen med å blogge de dumme innleggene sine. Da er hun ingen fare for Obama.

Men tenk om datamaskinen hennes skulle krasje akkurat i morgen?

- Da er Oslo en utrygg by, sier professor Dahl. Slike personer eksploderer nemlig i raseri ved den minste lille motgang.

Både Oslo Taxi og Oslo Sporveier er underrettet om den potensielle faren ved at bloggerens PC kan stoppe i morgen. Derfor har alle sjåfører fått bilde av bloggeren, som de skal sjekke mot alle brunetter som i morgen skal ut og reise.

- Hun er så dum at hun har lagt ut bilde av seg selv på bloggen, så der fikk vi en lett jobb. Vi får bare håpe at hun ikke har en parykk liggende i skuffen, eller at hun farger håret sitt i kveld, sier politiet.

TV 2 kontakter også rettspsykiater R. Rosenqvist. Hun medgir at denne såkalte bloggeren Sigrun Tømmerås er et tragisk tilfelle, og at skriveriene hennes røper at hun ikke er helt frisk. Rosenqvist har gang på gang ergret seg over å støte på disse såkalte leserinnleggene til damen når hun på fredagskvelden brygger seg en kraftig pjolter og setter seg ned for å kose seg med det siste nummeret av bladet Psykisk helse.

- Jeg skjønner virkelig ikke redaksjonen, som kan trykke sånt tøv, sier hun. Dette bladet var ment å handle om galskap, ikke å framvise den i all sin prakt. Jeg får snakke med min kollega JoJo, leder i Psykiaterforeningen, og høre om vi ikke skal trekke støtten vår til Rådet for psykisk helse.

På spørsmålet om den såkalte skribenten utgjør noen fare for fredsprisvinneren sier hun imidlertid:

- Nei, på ingen måte. Men om det hadde vært presidenten i den amerikanske psykologforeningen som hadde fått fredsprisen, så hadde det vært all grunn til å være på vakt.

Hvorfor jeg gjerne skulle vært på seminar i morgen

Folk har nok ulike, kanskje ambivalente, forventninger til morgendagen. Jeg tenker selvsagt på utdelingen av Fredsprisen til Barack Obama. Selv forstår jeg ikke Nobelkomiteens beslutning, og føler meg like flau som kanskje prisvinneren selv er.

Hadde jeg vært i form, ville jeg derfor brukt dagen til noe helt annet enn å tenke på Fredsprisen. Jeg ville tatt veien til Litteraturhuset, der det er seminar om narrativ terapi og utdeling av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern. 10. desember er jo menneskerettighetsdagen.

Jeg var der i fjor, da selvmord var tema. For et år siden var jeg ikke så dårlig som nå, og siden jeg skulle få prisen, syntes jeg at jeg måtte møte opp. I mange år hadde jeg ikke vært på noe arrangement som hadde med psykisk helse å gjøre - heller ikke mens kroppen var frisk og rask - med unntak av Amaliedagene, fordi jeg ofte har opplevd at det har blitt for mye på "systemets" premisser. Konsekvensen har blitt psykisk belastning for meg, og jeg synes ikke jeg har lært noe av det heller. Flotte konferanser med middag under lysekroner og muligheter for flørt i baren med en eller annen kjekkas fra Helsedirektoratet, har ikke vært nok til å lokke meg ut på sånne arrangementer. I tillegg har jeg fått kjeft etterpå fordi jeg ble litt for intim med Fienden.

På seminaret 10. desember i fjor var det imidlertid godt å være, selv uten flørting. Det var en svært avslappet og god atmosfære, ingen splitting i "fagfolk" og "brukere". Ingen var sinte - ikke jeg engang - slik noen kan bli når partene møtes. Jeg kommer garantert til å bli med på disse seminarene igjen om eller når jeg en gang blir bedre.

Hovedinnleder på seminaret i morgen er, som jeg tidligere har skrevet, familieterapeut og narrativpraktiker Geir Lundby. Han har sammen med andre bidragsytere gitt ut boka Terapi som samarbeid. Om narrativ praksis i år. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om narrativ terapi, men nettopp derfor skulle jeg gjerne vært der, for å lære mer og for å kunne stille spørsmål. Det aner meg at de gode "unntaksfortellingene" som Michael White er opptatt av, kan utarte til det absurde, slik at livshistorien, det levde livet, og livsfortellingen får leve hvert sitt liv. Men det kan godt være at jeg tar feil. Narrativer synes jeg generelt er spennende - jeg har mellomfag og et ikke fullført hovedfagsstudium i litteraturvitenskap bak meg - men det blir liksom litt annerledes når de skal handle om ens eget liv. Vi er heller ikke bare våre fortellinger, men også kropp. Volden fins også før og utenfor språket.

Jeg fortalte for noen dager siden at Odd Volden, brukeraktivist og skribent, har en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift denne måneden. Volden er en av bidragsyterne i Lundbys bok, med "En personlig beretning om selvforståelse i skvis mellom sykdom og identitet", og han er blant dem som skal snakke på seminaret i morgen. I psykologtidsskriftet sier han:

Jeg har i liten grad vært bitter over det jeg ofte tenker på som "de tapte årene" – de periodene da jeg surret rundt mellom innleggelser, terapier og annen att-og-fram-føring. For meg har gleden over omsider å ha funnet et bærekraftig liv vært mye sterkere. Men i møtet med narrativ praksis, riktignok bare i en teoretisk og ikke-klinisk ramme, har jeg tidvis kjent på en sorg over tapte år og tapte muligheter som følge av at mine problemer ble møtt med tilnærminger og intervensjoner som ikke utløste de positive anleggene og kreftene som jeg har visst har ligget der hele tiden.

Boka Terapi som samarbeid skal jeg gi meg selv i julegave i år.

Se også: Fagseminar om bedringsforskning

Fagseminar om bedringsforskning

Fagforum for psykisk helsearbeid
inviterer til seminar

Hva hjelper mennesker med alvorlige psykiske lidelser til å bli bedre? – om bedringsforskning og betydning for psykisk helsearbeid

Alain Topor

Leder for Forsknings- og Utviklingsenheten innen Psykiatrin Södra i Stockholm samt Dosent ved Institusjonen for Sosialt Arbeid ved Stockholms Universitet.

Seminaret vil fokusere det arbeidet som Alain Topor og hans kollegaer har gjennomført i Sverige for å utvikle psykisk helsearbeid i tråd med folks egne erfaringer av hva som hjelper. Topor vil løfte fram hovedpoengene fra det som på norsk beskrives som bedringsforskning eller recovery, og vise hvordan denne forskningen kan danne utgangspunkt for utviklingen av sosialt psykisk helsearbeid i ulike deler av helse- og sosialtjenestene. Bedringsforskningen blir i økende grad løftet fram som en viktig inspirasjonskilde både av fagfolk og bruker- og pårørendeorganisasjoner, og utgjør for mange en av grunnsteinene i et kunnskapsbasert psykisk helsearbeid. Topor vil utdype sentrale forutsetninger for og innhold i evidensbaserte tilnærminger i psykisk helsearbeid. Temaet vil også bli belyst gjennom innspill fra personer som selv har erfaring med psykiske problemer, og seminaret vil på den måten åpne for samtaler også omkring utfordringer og erfaringer for psykisk helsearbeid i et brukerperspektiv.

Tid: Mandag 26. april 2010 kl. 09.00 – 16.00
Sted: Høgskolen i Oslo, SU, Pilestredet Park 35, Auditoriet - Oslo
Konferanseavgift: Seminaret koster kr. 900. Maksimalt deltagerantall er 240 personer
Påmelding: Per e-post til nina@linguafil.no. Oppgi navn, adresse og arbeidssted eller organisasjon
Betal kr. 900 innen 23.04.09 til konto 6311.05.60720 Tidsskrift for psykisk helsearbeid, c/o Anders J. W. Andersen, Kjenna, 4818 Færvik. Organisasjonsnummer 994 516 515. Merk innbetalingen med navn på deltakere. Vi gir gjerne kvittering på innbetalt beløp under konferansen, men sender ikke ut faktura.
Prisen inkluderer kaffe/te og lunsj.
Arrangører: Tidsskrift for psykisk helsearbeid og Høgskolen i Oslo

Fagforum for psykisk helsearbeid består av tidsskriftets redaksjonsutvalg som i samarbeid med Universitetsforlaget og andre organisasjoner og utvalg arrangerer faglige treff over tema som er sentrale i psykisk helsearbeid.

Psykiatere mangler sexappeal

Psykiatere er verken morsomme eller intelligente, og de har dårlig sexappeal.

Dette er ikke noe jeg har funnet på eller ut, så frekk og generaliserende er selv ikke jeg. Det er Marianne Mjaaland, selv utdannet psykiater, som forteller dette til Dagens Medisin.

Jeg vet ikke engang om det stemmer, jeg. Jeg husker nemlig en kvinne jeg kjente for flere år siden, som fikk tildelt avdelingsoverlegen ved et DPS som behandler. Han var psykiater, og så vakker var han at hun nektet å være hans pasient. Som gammel traver (god kunde) i psykiatrien mente hun at hun måtte få et ord med i laget der.

- Jeg kommer bare til å bli så distrahert av ham at jeg ikke vil greie å konsentrere meg i timene, sa hun til meg.

Så vidt jeg husker tok de hensyn til ønsket, slik at hun fikk en ganske sur kvinnelig psykiater i stedet.

Det var danske Dagens Medicin som opprinnelig publiserte nyheten om denne meget vitenskapelige undersøkelsen om legers attraktivitet. Resultatene fins her, og man kan også se - stikk i strid med hva enkelte av denne bloggens lesere synes å tro - at psykiatere ikke har noe stort ego. Marianne Mjaaland sier også at psykiatere tenker veldig lenge - og det høres da bra ut?

Mjaaland er ikke overrasket over at psykiatere scorer dårlig i testen. Det har med stemningen i psykiatrien å gjøre, sier hun.

Akkurat. Det er som alltid når feil og mangler påpekes i psykiatrien, egentlig pasientenes skyld.

Han visste ikke

Adressa skriver om en kvinne som tok sitt eget liv etter å ha blitt seksuelt utnyttet over lang tid av to mannlige ansatte i psykiatrien.

I kvinnens medisinske journal står det at hun er seksuelt misbrukt av en psykiater i Sør-Trøndelag, to helsearbeidere på Nordmøre, voldtatt av en sjåfør i en pirattaxi i Trondheim, misbrukt av lærer og rådmann i en kommune i Nordland, utsatt for overgrep fra far og farlige trusler fra mor.

Den ene av mennene sier at han ikke visste om alle disse tingene i kvinnens liv.

Kan noen vennligst opplyse alle ansatte i psykiatrien om at veldig mange pasienter der har en overgrepsbakgrunn?

Svar på mail

Jeg har fått mail fra en bloggleser med diagnosen ADHD, som lurer på om jeg vet om blogger som handler om voksne og ADHD.

Dortheas Efterfølger
zhayena.net
ADHD-verden

Du kan jo stikke innom psykolog Sverre Hoems blogg. Jeg vet han har skrevet bok om diagnosen, og kanskje kan du finne andre bloggere som skriver om dette, i kommentarfeltet på bloggen hans?

Bad timing

Et par uker før jul serverer ABC Nyheter et intervju med prest og sexolog Knut Hermstad, som vil ha oss til å forstå overgripere. Ved å ikke se dem som riktige, ansvarlige voksne som selv kan velge å avstå fra alvorlige kriminelle handlinger, gjør han dem til noen stakkarer.

Men like ille er det at nettavisen kommer med det nå før jul. Tenker de ikke på hvordan mange overgrepsofre har det i jula? De som har blitt utsatt for overgrep i egen familie, må ofte velge mellom å feire julene sine sammen med overgriperen eller å være alene.

De fleste overgripere blir ikke tatt. De kan fortsette å leve livet som om de aldri har gjort noe galt. Flere som ble utsatt for overgrep som barn, har fått erfare at slekta velger å tro på overgriperen stedet for på den som er offer, som kan bli stående mutters alene i verden.

Blogganbefaling

Bodø Senior Høyre sier samleie er en menneskerett, og derfor vil de ha bordellbesøk på blå resept for eldre og funksjonshemmede.

De har helt rett. Selvsagt er det en menneskerett - like viktig som torturforbudet, ytringsfriheten og personvernet til sammen. Det var kun blygsel som gjorde at den ikke kom med i EMK.

Dagens blogganbefaling er Undreversets Alt for damene!

Demonisering

Jeg kom akkurat over et blogginnlegg om blant andre Helge Fossmo. Forfatteren kunne åpenbart ikke dy seg, men "måtte" komme trekkende med personlighetsforstyrrelse-kortet. Folk med "personlighetsforstyrrelser" tåler ikke krenkelser, leste jeg, så de klager og syter - i tillegg til at de altså er farlige psykopater som kan begå drap.

Jeg har skrevet om slike diagnoser tidligere. I bloggens kommentarfelt har jeg fått vite at tidligere pasienter anses som "personlighetsforstyrrede" av behandlere dersom de krenkes av psykiatrisk tvang og/eller av nettopp diagnoser.

I anknytning til forrige innlegg bør man kanskje spørre om menneskerettighetsbrudd egentlig er greit, som noe man burde tåle uten å oppleve seg krenket.

Hvem er det som ter seg lite medmenneskelig her?