Frigjøringspsykologi

Kritisk psykologi har kritisert mainstreampsykologien for manglende oppmerksomhet på maktforskjeller mellom ulike grupper i samfunnet, for eksempel mellom terapeuter og pasienter, og mellom velstående grupper og de mindre velstående. Konvensjonell psykologi antar gjerne at ting er slik de burde være, at dagens tilstand er naturlig. Som resultat har konvensjonell psykologi en tendens til å opprettholde status quo, bedrive offerklandring, og lokalisere problemene inne i individene, snarere enn den sosiale konteksten de er integrert i.

Psykolog Nora Sveaass skriver:

Røstene for en psykologi som er en aktiv del av politisk endring og frigjøring, finner vi i de delene av verden hvor fattigdom og undertrykking har dominert. Frigjøringspsykologien i Latin-Amerika hevder at fagets primære oppgave er å få mennesker til å forstå sin egen virkelighet gjennom å reflektere over egne sosiale erfaringer, og at psykologiens oppgave er å tydeliggjøre de undertryktes situasjon og gi dem tro på sin stemme og sin mulighet til opprør. Ikke uten grunn ble frigjøringspsykologiens «far», sosialpsykologen og jesuittpresten Ignacio Martin Baro, skutt og drept av El Salvadors militære på universitetets område i 1989.

Om Martin-Baró (f. 1942) sier den amerikanske psykologen Bruce E. Levine at han som teolog var tilhenger av frigjøringsteologien, fordi mainstreamteologien undertrykte de fattige. Som sosialpsykolog mente han at den importerte nordamerikanske psykologien undertrykte de marginaliserte. Martin-Baró mente at mye av den rådende psykologien tjente interessene til den herskende klassen og skapte fremmedgjøring hos undertrykte mennesker.

Den gjengse psykologi er altså ikke politisk nøytral, men favoriserer og opprettholder det bestående. For eksempel reduseres menneskelig motivasjon til størst mulig nytelse, noe som passer godt inn i den dominerende kulturen. Martin-Baró så at de fleste rådende psykologiske retninger - det være seg den psykoanalytiske, den behavioristiske eller den biokjemiske - godtar nytelsen som drivkraft bak menneskelig atferd, og ignorerer andre menneskelige motivasjoner, som behovet for rettferdighet. USA trenger sin egen variant av frigjøringspsykologien, sier Levine.

I Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1/2007 hadde Peder Kjøs en kronikk med tittelen "Klassepsykologi". Han omtaler psykoterapi som best egnet for klienter fra middelklassen, og den lavere klasse som ureflektert. Jeg tror vi trenger frigjøringspsykologi også i Norge.

Se også:
Writings for a Liberation Psychology (utdrag fra bok)
Annual Review of Critical Psychology
Community Psychology UK
Fordypningsoppgave om frigjøringsteologi

Livsstilssykdommer?

I begrepet livsstilssykdom ligger det normative og moralske føringer om at personen må endre sin livsstil. Her om dagen støtte jeg igjen på påstanden om at psykiske lidelser er livsstilssykdommer. Denne gangen kjente jeg at jeg hadde fått nok, så jeg ringte nettavisa som hadde publisert artikkelen, og lurte på hva de mente med at psykiske lidelser skyldes livsstil. Det kunne ikke journalisten svare meg på, så han gikk i stedet inn og endret formuleringen i artikkelen.

Flere journalister og helsepolitikere kaller psykiske lidelser livsstilssykdommer. I et intervju med daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen i Trønder-Avisa 6. juni kunne vi lese at såkalte livsstilssykdommer øker voldsomt, "bl.a. diabetes, rus, kols, overvekt, kreft og psykiske lidelser". Og i Fri Fagbevegelse 19. juni var den samme statsråden redd for at helsesystemet bryter sammen på grunn av veksten i helseutgiftene. "Livsstilssykdommer som kols, diabetes, fedme, demens, kreft, psykiske lidelser og rusavhengighet øker sterkt", sto det.

Helsepolitiker Jan Bøhler skrev i Aftenposten 26.10.07: "Vi ser at livsstilssykdommer som psykiske plager og lidelser, luftveissykdommer fra astma til KOLS, diabetes og nyresykdommer, kreftformer som lungekreft og prostata, sykelig overvekt og feilernæring og skader fra khat-, pille- og alkoholmisbruk er økende". I et intervju i Lokalavisen Groruddalen 17.04.08 kom det igjen: "Bøhler er urolig over livsstilssykdommer som kols, diabetes, psykiske plager og rusavhengighet". Foreligger det vedtak i Arbeiderpartiet på at psykiske plager er livsstilssykdommer?

Bør de ikke fortelle oss som sliter, hva det er ved livsstilen vår som har påført oss psykiske lidelser? Ta meg for eksempel: Jeg sliter psykisk etter mer enn ti år med traumer i barndommen påført av tillitspersoner, og er en av mange pasienter i helsevesenet som har en bakgrunn med interpersonlige traumer. Mener Hanssen og Bøhler at jeg håndterte det å leve med daglig trussel om overgrep på en klanderverdig måte som barn? Eller er det de posttraumatiske senvirkningene de ser på som en selvvalgt livsstil?

Jeg håper på et oppklarende svar.

Innlegget står på trykk i Psykisk helse nr 5/2009.
Der er det også et intervju med Virrvarr om blogging og psykisk helse.

Hvem er en psykiatrisk pasient?

Maria tar for seg uttrykket "psykiatrisk pasient" (som Aftenposten bruker i forbindelse med en skyteepisode i Ungarn). Jeg har blogget om det tidligere.

I dag spurte jeg på Twitter hva en psykiatrisk pasient er, fordi jeg var nysgjerrig på hva folk legger i det.

Resultatet kan du se her (tweetene må leses nedenfra og opp), dvs. det har også kommet til tweets om andre ting etter hvert. Oppsummert:

- en person som går i behandling hos psykiater, i motsetning til psykolog (kriterium: behandler)
- en som får behandling ved en psykiatrisk institusjon, og ikke hos privatpraktiserende psykiater eller psykolog (kriterium: behandlingssted)
- en som er psykotisk, i motsetning til å ha en ”lettere” lidelse (kriterium: diagnose)

Relaterte innlegg:
Er tenåringer "psykiatriske pasienter"?
Psykiatrisk pasient for en kveld

Diagnosedebatten i Morgenbladet

I dag har Siri Erika Gullestad et nytt innlegg om diagnoser i Morgenbladet:

Det er eksistensielt sett vesensforskjellig å tenke at «jeg er redd for å dumme meg ut og unngår derfor sosialt samvær», og å tenke at «jeg har en sosial fobi»; det er avgjørende annerledes å føle meg nedtrykt fordi jeg har lidd nederlag, enn å tenke at «jeg har en depresjon».

Når man i psykiatrien diskuterer hvilken diagnose pasienten egentlig har, er det lett å glemme at det er vi mennesker som har skapt kategoriene.

"Et resultat av en biologisk sårbarhet"

I forhold til borderlineproblematikk har Linehan en biososial teori, som hevder at borderlineklienter innehar en dysfunksjon i emosjonsreguleringssystemet. Borderline personlighetsforstyrrelse sees, med andre ord, på som et resultat av en biologisk sårbarhet for emosjonelt stimuli, paret med nedsatte evner til å modulere egne emosjoner. Som et resultat av dette igjen vil klienter med borderlineproblematikk oppleve intense emosjonelle reaksjoner i forhold til emosjonelt ladet stimuli, som ikke nødvendigvis andre ville ha opplevd på samme måte.

Terapiformer: Dialektisk atferdsterapi

Det er sånt som gjør meg helt matt: Å underslå konsekvenser av traumer i barndommen.

Aksjon mot Shells menneskerettighetsbrudd

I høst aksjonerer Amnesty i Norge og mange andre land for å stoppe menneskerettighetsbruddene Shell er ansvarlig for i Nigerdeltaet.

Amnesty International lanserte en rapport i sommer som viser at oljeindustrien, med Shell i spissen, er ansvarlige for omfattende menneskerettighetsbrudd i Nigeria. Oljeindustrien har tjent enorme penger på oljeutvinningen. Forurenset drikkevann, død fisk, ødelagt jordsmonn, fattigdom, hudsykdommer og pusteproblemer er konsekvensene for de som bor der.

I Norge startet kampanjen 29. oktober og aktivister har informert kunder og forbipasserende om menneskerettighetsbruddene og samlet underskrifter på 60 Shellstasjoner over hele landet. Hittil har 20.000 underskrifter kommet inn hvor man krever at Shell rydder opp. Disse skal, sammen med underskriftene fra de andre landene, overrekkes ledelsen i Shell i Nederland i januar.

Bli med og støtt kampanjen:

- Skriv om menneskerettighetsbruddene i Nigerdeltaet. Det kan være en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen, en tekst om miljøødeleggelsene i Nigeria eller noen helt annet som har med temaet å gjøre.

- Legg ut banner på bloggen din, som jeg har gjort i sidefeltet. Lenk til http://blogg.amnesty.no/2009/09/07/bli-med-pa-shell-aksjon-vi-trenger-deg-2/, slik at folk kan signere aksjonen der.

- Oppfordre andre bloggere til å spre kampanjen (du kan kopiere denne teksten). Du finner mer informasjon om temaet på Amnesty-bloggen.

- Signer her.

Mette Ellingsdalen om ECT

Nå kan du se andre og siste del av en reportasje om ECT-behandling på svensk TV. Den sendes i reprise på SVT1 i kveld kl. 23. Første og lengste del, der blant andre professor Harold Sackeim er med, ligger også på nettet.

Programmene handler mest om ECT-behandling i Sverige, men også litt om USA og Norge. Norske Mette Ellingsdalen er med i del to, prisbelønnet etter å ha stått fram med egne erfaringer med behandlingsmetoden.

Mette Ellingsdalen har offentlig fortalt om varige hukommelsesproblemer etter ECT-behandlingen hun fikk som 25-åring. Hennes og andres historie sto i skarp kontrast til informasjonen pasienter har fått før de har samtykket til behandlingen. Der har det stått at hukommelsen kan svekkes i én eller noen uker. Informasjonsmateriell ble laget av Norges fremste ekspert på ECT. Etter intervju med Ellingsdalen i Aftenposten, innrømmet han at informasjonen omtalte behandlingen "litt for pent".

Det stemmer ikke at Norge gjør det "helt annerledes" enn i Sverige, slik det sies i programmet. Selv om norske pasienter undertegner et samtykkeskjema før behandlingen, garanterer det altså på ingen måte et "fritt og informert" samtykke. Myndighetene har ikke gjort noe med problemet.

Det var i 2005 og 2006 at Aftenposten skrev om den sterke veksten i bruken av ECT og Ellingsdalen ble intervjuet. Da sa daværende leder i Norsk psykiatrisk forening at myndighetene burde ta tak i en registrering av omfang og bivirkninger. Sosial- og helsedirektoratet sa de ville ha en dialog, og foreningen og direktoratet samtalte om saken. Men ingenting ble likevel gjort. Bivirkninger av ECT-behandling blir fortsatt ikke registrert. Norske psykiatere har i dag ingen meldeplikt, og helsemyndighetene har heller ingen kontroll med omfanget av ECT-bruken i Norge, inkludert den som foretas uten pasientens samtykke (nødrettsprinsippet).

Ellingsdalens innsats gjorde oss oppmerksom på at det eksisterer "svarte hull", både i en del behandlede pasienters hukommelse og i fagkunnskapen om langtidsvirkninger av ECT-behandling.

Mette Ellingsdalen var med i arbeidsgruppa nedsatt av Helsedirektoratet som så på tiltak for å redusere og kvalitetssikre bruken av tvang i psykiatrien, og hun er leder i Landsforeningen We Shall Overcome (WSO).

Den første gangen

I dag er det den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, og jeg tenker på den første gangen han slo.

Vi hadde tatt langhelg på den lille hytta like utenfor byen. På fredag ettermiddag var han på grillfest med jobben, mens jeg var alene på hytta.

Jeg ble vekket grytidlig neste morgen.

- Kunne du lage noe mat til oss? Vi har ikke spist siden i går ettermiddag.
- Jeg sover.
- Ikke nå.
- Lag deg mat sjøl.
- Kan du ikke gjøre såpass som å ordne litt mat?
- Det er natt for meg. Jeg må få sove.
- Du kan vel legge deg etterpå?
- Slutt og mas!
- Hva er problemet, om jeg tør spørre?
- Jeg er ikke hushjelpa di.
- Så det er prinsipper som gjør at du ikke kan være litt sjenerøs?
- Det også.
- Kom igjen!
- Au! Gi deg!

Han halte meg ut av senga.

- Få på deg klær!
- NEI!

Han slo.

Jeg ble redd og kledde på meg. Om jeg måtte rømme, måtte jeg uansett være påkledd.

Han dro meg inn i stua. Der satt seks, for meg ukjente, menn.

- Får du ikke skikk på kjerringa? lo en.
- Jo da, hu er bare litt grinete om morran.

Jeg følte meg ydmyket, og nektet bestemt å lage mat.

Han slo igjen. Og igjen og igjen. Mens seks voksne mannfolk satt og så på. En eneste gang ba en av dem ham om å “ta det litt med ro”.

Med blodig munn gikk jeg og la meg.

Jeg hørte ham begynne å styre med kopper og kar, og skjønte at NÅ hadde han bestemt seg for å lage mat sjøl. Han hadde vel fått demonstrert tilstrekkelig hvem som var “sjefen”.

Hvordan kunne jeg fortsette å være sammen med ham etter dette?

Han var oppmerksom og omtenksom mesteparten av tida, mer enn noen annen kjæreste jeg hadde hatt. Jeg var ikke blant dem som livet hadde skjemt bort når det gjaldt gode opplevelser.

Se også: Menn som elsker kvinner av Anne Bitsch

Oppdatering: Lenker relatert til Anne Bitsch' innlegg som en venninne akkurat mailet meg:http://info.k4health.org/endvaw/resources/research.shtmlshtml "Around the world at least one woman in every three has been beaten, coerced into sex, or otherwise abused in her lifetime."http://www.who.int/mediacentre/factsheets/fs239/en/index.html WHO: "Facts about violence against women"
Og andre dels interessante sider om det samme:http://www.globalhealth.org/reports/text.php3?id=216216 http://new.vawnet.org/Assoc_Files_VAWnet/PopulationReports.pdf
Den norske undersøkelsen fra 2007 er omtalt her: http://www.amnesty.no/web.nsf/pages/A258532786FC9C29C12572C7004280A8 hvor det også finnes lenke til selve undersøkelsen hvor metode og spørreskjema er med: http://www.amnesty.no/web.nsf/files/hvem_bryr_seg.pdf/$file/hvem_bryr_seg.pdf
Den svenske mannsforskeren Lars Jalmert: http://leva.typepad.com/man/2006/09/lars_jalmert_ma.html
Et foredrag av ham holdt i 2006: "MEN´S VIOLENCE AGAINST WOMEN AND THE GENDER POWER ORDER": http://www.egokilan.net/upload/DOKUMENTUAK/Ponencia%20Jalmert%20inglés.pdf

Voldtekt

Ble seksuelt misbrukt som barn -->
Går flere år hos psykolog -->
Får bedre psykisk helsetilstand -->
Begynner på treårig høgskoleutdannelse -->
Blir voldtatt -->
Får psykiske problemer som følge av voldtekten -->
Permisjon fra skolen

Tiltalte ble frikjent i Oslo tingrett.

Dom i Borgarting lagmannsrett.

Psykiske overgrep mot barn

Det har kommet kritikk for at jeg skriver om fysiske og seksuelle overgrep mot barn, men ikke om psykiske.

Årsaken ligger ikke i at jeg tror at psykiske overgrep ikke skader barn, men dels i at jeg ikke greier å skrive om psykiske overgrep som jeg opplevde da jeg var barn, dels i at de ofte var "innvevd" i de andre overgrepene. For meg var det verste å ikke få bestemme over egen kropp. Jeg har fortalt at jeg gikk rundt og var redd hele tiden og at overgrepene ble framstilt som Guds vilje, noe som skapte mye forvirring og skyldfølelse, i tillegg til skam.

De "rent" psykiske overgrepene skapte mest forvirring og opplevelse av urettferdighet hos meg, og før jeg gikk på ungdomsskolen var jeg ikke i stand til å svare rasjonelt på angrepene ("Hvorfor er du alltid umulig?", "Hvorfor kunne du ikke være gutt?"). Jeg har så vidt nevnt det jeg kalte mobbing fra voksne.

Siden dette er vanskelig for meg å skrive om, viser jeg heller til en kronikk som Gunhild Hofstad i Mental Helse hadde i BT i 2007:

Det skilles mellom fire former for omsorgssvikt: Fysiske overgrep, psykiske overgrep, seksuelle overgrep og vanskjøtsel. At ett og samme barn utsettes for flere av disse formene for overgrep er snarere regelen enn unntaket.

De fleste vet definisjonen på fysiske og seksuelle overgrep. Slike overgrep kan i enkelte «heldige» tilfeller bevises hvis de oppdages raskt, men sårene på sjelen lar seg ikke slette fra minnet. De er evig usynlige for alle, uansett type overgrep. Det sies at seksuelle overgrep er det største tabu, likevel er det nettopp fysiske og seksuelle overgrep som nevnes dersom det i noen sammenheng snakkes om overgrep mot barn i offentlig rom. Samfunnet erkjenner at det forekommer fysiske og seksuelle overgrep, mens det verbalt forulempede barnet står alene.

Rene psykiske overgrep er den mest alminnelige, men samtidig dem mest skjulte og vanskeligst bevisbare formen for omsorgssvikt. Det kreves meget kompetente og modige fagfolk for å kunne hjelpe barna som utsettes for ulike typer psykiske overgrep. Det kan bl.a. dreie seg om barn med psykisk syke foreldre, barn med rusmisbrukere/alkoholikere til foreldre, barn i isolerte trossamfunn eller barn som oppfattes annerledes enn de er. Denne siste gruppen barn kan forekomme i tilsynelatende utad helt velfungerende og vellykkede familier. Barn som oppfattes annerledes enn de er, tillegges av en eller annen grunn egenskaper - oftest negative - som de ikke har, og behandles deretter. Grunnen kan være noe så uskyldig og ubevisst som at barnet viser seg å ligne - i utseende eller væremåte - på en nær slektning som mor eller far har et negativt forhold til. Barnet blir offer for fiendtlig innstilling og avvisning fra omsorgspersonens side og skjønner tidlig at det er «dumt» eller «ondt». Det overses, avvises, latterliggjøres, blir tillagt skyld og utsettes for holdninger, omtale og tiltale som tydelig viser foreldrenes negative oppfatning av det. Noen ganger tar søsken etter foreldrene og blir delaktige i de psykiske overgrepene.
Jeg kjenner meg godt igjen i det Hofstad skriver.

Hun nevner også psykisk vanskjøtsel. Det er noe jeg garantert ikke evner å skrive om, for den var altomfattende, og jeg vet ikke av noe annet. Fysisk vanskjøtsel opplevde jeg derimot lite av, med unntak av at jeg ikke ble tatt med til legen et par ganger da jeg ble skadet (bl.a. armbrudd).

Se også: Anathemas post Når det dysfunksjonelle er malen

"Faglig korrekt diagnostisering"

Psykolog Sverre Hoem skriver på sin blogg:

Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.

Altså:
De negative effektene av diagnoser er bare potensielt negative.
Diagnostikerne opptrer faglig korrekt.
Ulempene kan reduseres.
De fleste diagnostikere er flinke til å ivareta pasienten.
Diagnostisering er "en prosess" på noen få timer.
Diagnosesetting skjer langt på vei som et samarbeid.
Psykologer og psykiatere er synske, siden de kan se effekten av diagnosen når NAV, helse- og sosialarbeidere og pårørende får kjennskap til den i framtiden.

En så vag ordbruk tyder på en praksis som er lite forpliktende og som ikke garanterer pasienten noen reell brukermedvirkning når det gjelder diagnosesetting (og dermed også ofte behandling).

Verken jeg eller de mange jeg har snakket med har opplevd noe som helst samarbeid i diagnostiseringen. Tvert imot kan man få seg en en skikkelig fæl overraskelse når man leser journalen sin.

Jeg gikk i en traumatisk terapi som gjorde at jeg fikk det mye verre enn før, og falt etterhvert ned i en fryktelig depresjon. Jeg ringte psykologen og sa at om jeg nå ikke tok livet mitt, så ville jeg klage på ham. Et par dager senere fikk jeg i postkassen en nyskrevet epikrise - dette var nesten to år etter at jeg hadde avsluttet terapien hos ham - med noe av det verste som fins av diagnoser og som han ikke hadde satt i journalen mens behandlingen pågikk. Den tilleggssmerten dette påførte meg, som da var blitt sengeliggende av depresjon, er hinsides alt annet jeg som voksen har opplevd av psykisk smerte.

En annen psykolog jeg gikk hos hadde skrevet en diagnose i papirer til det som nå kalles NAV og at pasienten ikke skulle ha innsyn i diagnosen. Ett år etter at jeg hadde avsluttet terapien ba jeg om kopi av papirene (i forbindelse med at jeg vurderte å søke erstatning for en tapt barndom). Heldigvis hadde den som kopierte dem, oversett denne merknaden, slik at jeg fikk se diagnosen. Jeg opplevde det som krenkende at dette var ment å holdes skjult for meg. Jeg verken var eller er noen voldelig person - det visste damen - eller suicidal mens jeg gikk hos henne, så hun kunne åpenbart ikke stå for sine handlinger.

Uttrykket "faglig korrekt" får meg til å le.

For noen dager siden viste jeg til et innlegg av en psykolog i Klassekampen, som skrev at svært mange ender opp med flere diagnoser uten rett til behandling. For det første skjer diagnostiseringen kjapt, for det andre betviler jeg at pasientene samarbeider om å få flere diagnoser når de vet at de kanskje ikke får noen behandling engang.

En psykolog som for en måned siden inviterte meg til å komme og snakke for psykologer om brukermedvirkning og diagnoser, sa til meg at "Vi tenker ofte ikke over at vi setter rimelig "heavy" merkelapper på folk" og at diagnosen må settes innen cirka fem timer. Den psykologen viser mer selvinnsikt enn hva jeg synes Hoem gjør.

For ett år siden satte jeg inn en annonse i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, der jeg søkte etter psykolog. Der skrev jeg at jeg var motstander av diagnoser, men at jeg likevel kunne godta en traumerelatert diagnose. Annonsen viste altså at jeg var en "samarbeidsvillig" pasient i forbindelse med diagnosesetting, men jeg fikk ikke et eneste svar fra noen psykolog i Oslo (noe som selvsagt også kunne skyldes at man ikke ønsket traumatiserte pasienter) .

Trøsten får være at utenfor behandlingsapparatet kan man si hva man vil - også om diagnoser - uten at kritikk diagnostiseres bort. Skjønt sikker kan man vel aldri være. Det er ikke lenge siden jeg fikk en mail fra en pasient i psykiatrien som kunne fortelle at NAV hadde klippet ut avisinnlegg og kronikker om hjelpeapparatet som denne pasienten har skrevet, og lagt dem i mappa til vedkommende.

Send appell mot henrettelser i USA

Problemer med bruk av giftspøyte førte til midlertidig stans i bruk av dødsstraff i den amerikanske delstaten Ohio tidligere i høst. Nå har myndighetene utarbeidet nye prosedyrer for henrettelser og satt dato for henrettelsen av seks menn. Den første allerede 8. desember.

Vær med og be om at henrettelsene stanses!
Gi Amnesty din underskrift.

Tamiflu kan gi psykiske plager

Det nye nummeret av bladet Psykisk helse, som kommer ut til uka, kan fortelle at Tamiflu kan gi psykiske plager.

Hvis man har psykiske problemer i utgangspunktet, bør man være spesielt oppmerksom når man bruker Tamiflu.

Det er Dagsavisen som skriver dette.

Tre prosent av verdens barn beskyttet mot vold

Sverige Finnland Danmark Norge Østerrike Kypros Kroatia Latvia Israel Tyskland Bulgaria Island Romania Ukraina Ungarn Hellas Nederland New Zealand Portugal Uruguray Venezuela Spania Costa Rica Moldovia

Hva er denne listen over land? Jo, en liste over de landene som har lovforbud mot å slå barn. FNs barnekonvensjon fyller i dag 20 år, og ikke flere enn disse av de over 190 landene i verden har et slikt lovforbud. Til sammenlikning er det forbudt å slå kvinner i vel halvparten av alle land.

I både Storbritannia og USA er det lov til å slå barn. I Storbritannia til tross for at landet har ratifisert barnekonvensjonen. USA har ikke ratifisert konvensjonen (sammen med Somalia), og der kan de slå barn både på skolen (gjelder ikke alle delstater) og i hjemmet, altså "god, gammeldags kristen oppdragelse" av "slemme barn".

I Norge ble et uttrykkelig forbud mot all vold mot barn (også "klaps") vedtatt i år...

Ex cathedra

Mann gikk amok i kirka, leser jeg, og kommer til å tenke på den gangen han gikk opp på talerstolen i menigheten jeg gikk i en periode.

Jeg hadde det vanskelig den siste tida vi var sammen. Via noen kjente ble jeg invitert med på et møte i en frikirkemenighet, og der møtte jeg mye menneskelig varme. En kvinne i menigheten som var sykepleier, tok seg mye av meg, inviterte meg hjem til seg mange ganger, og var et hjertegodt menneske.

Han likte det ikke. Han mente "sekter", altså det som var utenfor de store kirkesamfunnene, var farlige greier. Ja, ikke at han hadde noe positivt syn på statskirka altså - den trodde jo på en eventyrbok, den også - men man visste i det minste hvor man hadde den.

En lørdag kveld var det stort møte i en fullsatt menighetssal i "sekten". Jeg hadde det fint - helt til jeg så ham komme opp midtgangen. Etter at koret hadde avsluttet siste sang, og før predikanten hadde rukket å entre podiet, så sto han på talerstolen. Beruset.

Han løftet armen på predikantvis og pekte i retning meg, og hundrevis av hoder snudde seg:

- Hu der i rødt, hu mørke, hu har ikke noe her å gjøre. Vi er ikke tilhengere av sekter, vi. Dessuten er a ikke ordentlig religiøs, for hu drekker alkohol. Og det tenker jeg dere ikke liker. Det er bare for å terge meg at hu går hit. Hu er et nervevrak som har gått hos psykolog.

- Hvem er du? Og hva er ditt forhold til denne kvinnen? undret en av menighetens eldste, en mann i 70-årsalderen, idet han tok av seg brillene.

- Jeg er sammen med hu dama der. Tro det eller ei, så dårlig smak hadde jeg for noen år siden, svarte han.

- Sammen med? Er dere gift? spurte den "eldste".

- Nei, ikke gift, men vi har et forhold. Dessverre.

- Lever dere som om dere var ektefolk? ville den "eldste" vite.

- Mener du om jeg har pult a? spurte han.

- Jeg undres på om dere har et samliv slik ektefolk har, sa den "eldste".

- Vi har sex, om det er det ditt kryptiske spørsmål betyr.

Den "eldste" snudde stolen sin slik at han satt med ansiktet mot salen. Med hånden rettet mot meg tordnet han:

- Du kan ikke være kristen og leve i synd!

Flere av de eldste sluttet seg til. Alle formaninger ble rettet mot meg, ingen mot ham. Jeg var en syndig kvinne og ikke et Guds barn, fikk jeg vite. Den varmen jeg var blitt møtt med i menigheten, var der ikke nå. Jeg fattet ikke hvorfor de reagerte sånn, og ikke kastet ut en beruset mann.

Sykepleieren jeg kjente hjalp meg ut og kjørte oss hjem til seg. Jeg var hos henne til langt på natt. Hun kom ikke med ett fordømmende ord, men virket rådvill.

Da jeg kom hjem utpå natta, var det full fest med ham og en kamerat. Han satt og skrøt overfor kameraten om at han hadde kommet med noen "sannhetens ord" om meg:

- Alle der skjønte hvilken jævla uflaks jeg har hatt, som ble sammen med henne. Og de tok henne heldigvis fatt, de også.

Diagnoser i Morgenbladet

Anders Johan Wickstrøm Andersen er en fagperson etter mitt hjerte.

I dag har han et innlegg i diagnosedebatten i Morgenbladet.

Anders Johan W. Andersen er også redaktør for Tidsskrift for psykisk helsearbeid og sitter i juryen som deler ut Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern.

Se også: Post om diagnoser som krenker

Om ECT-behandling

Det har etter hvert kommet fram at ECT-behandling (elektrosjokk) kan gi varige hukommelsesproblemer hos noen pasienter, men kunnskapen og informasjonen om dette er ikke god nok ennå.

Svensk TV viste et program om dette denne uka. Jan Olaf og Marian har skrevet om programmet.

Överläkaren och psykiatern Håkan Odeberg står bakom en broschyr som under flera år använts för att informera om ECT. Informationsbroschyren finns i två versioner - en för de läkare och annan personal som ska sköta behandlingarna och en för patienterna. I den version som läkarna fått läsa framgår det tydligt att forskningen visar att det finns risk för bestående minnesskador efter ECT-behandling. Men i den broschyr patienterna fått läsa inför behandling ger Odeberg en helt annan bild - i den slås tvärtom fast att "i forskning har man inte kunnat visa kvarstående minnesstörning".
Läkarna fick veta om riskerna med ECT - men inte patienterna

Det är inte rättvist mot patienten att inte få veta vilka möjliga biverkningar som finns, säger ECT-förespråkaren Harold Sackeim.
I USA växer kritiken mot ECT-behandlingarna

Psykiatrikern Johan Stiernstedt berättade om flera patienter han mött på som fått ECT och som sedan, alla, hade stora problem med minnet. Det var en minnesförlust som inte påminde om den han normalt brukade observera i samband med depressioner. De här problemen liknade traumaskador. När Johan Stiernstedt försökte ta reda på om detta var vanligt, upptäckte han att det inte fanns någon sådan samlad uppföljning av ECT. När han ville rapportera de misstänkta biverkningarna, fick han veta att det inte fanns något biverkningsregister.
Så gjorde vi reportaget om ECT

Kunnskapssenteret og Helsedrektoratet framstiller det på sine sider som om det ikke fins langsiktige bivirkninger av ECT.

I andre og siste delen av det svenske programmet deltar norske Mette Ellingsdalen. Les om henne her.

Se også: Manglende informasjon til pasientene om kunnskapsgrunnlaget

Stortinget ville ikke høre

I dag 19. november er det Verdensdagen for forebygging av seksuelle overgrep mot barn. Dette temaet er som kjent blitt veldig interessant for politikere som ellers ikke snakker spesielt mye om overgrepsproblematikken. Datalagringsdirektivet var ment som et direktiv for å bekjempe terrorisme, men har fått seksuelle overgrep mot barn som et nytt, "kjekt å ha"-argument. Som motstander av direktivet og samtidig over gjennomsnittet opptatt av å bekjempe overgrep, vil jeg gjerne friske opp politikernes hukommelse når det gjelder å bekjempe overgrep mot barn.

Ett nyttig tiltak ville være å opprette egne krisesentre for barn. I 2004 behandlet Stortinget et forslag fra SVs May Hansen og Inga Marte Thorkildsen om opprettelse av slike krisesentre.

Thorkildsen sa i sitt hovedinnlegg 10.12.04:

- Jeg har lyst til å lese opp et brev som er blitt sendt til hele familie-, kultur og administrasjonskomiteen. Jeg tror det er viktig at vi tenker på hva dette betyr for enkeltmennesker. Brevet er fra en kvinne som tok kontakt med oss, uten at hun visste at vi hadde foreslått å opprette et krisesenter for barn.

Denne kvinnen var meg, og her er brevet jeg sendte til barne- og familieminister Laila Dåvøy og en rekke stortingsrepresentanter, inkludert Familiekomiteen, og som ble lest opp fra Stortingets talerstol:

Som forhenværende mishandlet og misbrukt barnt vil jeg på det mest innstendige insistere på at krisesentre er nødvendig. Ikke alle overgrepsutsatte barn er så heldige at voksne avdekker eller mistenker overgrepene. Det er store mørketall. Voksne kvinner i Norge har i mange år nå hatt krisesentre å dra til. Barn har ingen steder å flykte til, til tross for at de skades langt alvorligere enn voksne kvinner som opplever mishandling eller voldtekt.

Dersom overgrepsutsatte barn fikk oppleve at samfunnet ga dem reell beskyttelse, ville det helt klart resultere i færre sosiale problemer og ulike typer avvik både i barne- og ungdomstiden og senere i livet (sosiologiprofessor Willy Pedersen skriver i et innlegg i Aftenposten i dag» – og dette er 1. desember – «om seksuelt misbrukte jenters sårbarhet for tidlig alkoholdebut). Jeg opplevde selv som barn fortvilelsen over ikke å ha noe sted å flykte til; hadde ikke andre «fluktmuligheter» enn bøker, selvmord(sforsøk) og alkohol. Dessuten ble jeg svært deprimert og var redd hele tiden.

Jeg mener selvsagt at det er voksnes ansvar å oppdage overgrep mot barn, men vi vet hvor vanskelig dette er i praksis, og at voksne ofte kvier seg for å ta problemet opp. Viser til et debattinnlegg om dette i Dagbladet 4.10 i år av psykolog Turid Moen. Slik det har vært opp til i dag, lever mange barn i rene konsentrasjonsleire i hjemmene sine, og dette gjelder kanskje også fortsatt i institusjoner for noen barn. Jeg har snakket med andre voksne som ble utsatt for overgrep som barn som har kunnet fortelle at de gikk gatelangs på kvelden eller natten fordi de ikke ønsket å gå hjem og legge seg, siden de ikke fikk ligge alene i sengen sin. Selv streifet jeg alene rundt i skogen, og til tider gjemte jeg meg i fjøset eller låven der jeg vokste opp.

Dersom de mest utsatte barna i samfunnet vårt skal tas på ramme alvor, må voksensamfunnet orke å ta opp kampen også mot de uheldige sidene ved familielivet, som at hjemmet og familien slett ikke alltid er det sted hvor barn «naturlig» føler de hører til.

Thorkildsen fortsatte:

- Jeg syns at dette er sterke og alvorlige ord som komiteen egentlig burde tenkt enda nøyere igjennom før man valgte å avvise dette så resolutt som det komiteen har valgt å gjøre. Det er mange barn som lever i tilsvarende situasjon, og som ikke aner hvor de skal be om hjelp. Etter at vi også har inkorporert FNs barnekonvensjon, mener vi fra SVs side at Norge har et ekstra stort ansvar for å ta barn på alvor. Da må vi også legge forholdene til rette for at det skal være mulig.

Kun 12 stortingsrepresentanter stemte for forslaget om krisesentre for å hjelpe utsatte barn, mens 83 stemte mot. Så hvor genuint opptatt er politikerne av å forhindre overgrep mot barn? Er det ikke verdt å opprette krisesentre om vi så bare redder ett barn?

Konspirasjonsteoriteori

I det siste har det vært spesielt mye snakk om konspirasjonsteorier. Og ja, også jeg synes det er mye rart å lese om svineinfluensaen og -vaksinen og fra alternativ behandlingsbransjen, og jeg har slettet mailer som ville fortelle meg "sannheten" om influensaen. Men er det nødvendig å stemple folk i tide og utide?

Jeg merker at det av og til skal svært lite til før man får på seg et paranoiastempel, og nå begynner jeg å bli forbannet. Jeg har ingen kontakt med slike alternative miljøer, men bare i løpet av de siste dagene har tre stemplet meg som gal.

Det ene tilfellet skyldtes at jeg hadde skrevet at psykiatere som vedtar diagnoser, ofte har bindinger til legemiddelindustrien. Da fikk jeg høre at jeg beskylder fagfolk for å begå kriminalitet, fordi jeg egentlig mener at psykiatere setter diagnoser på grunn av bindinger de har til legemiddelindustrien. Det ble også påstått at jeg dermed mente at det var CIA som står bak diagnostiseringen av psykiske lidelser.

Men om jeg er gal, så må vel også Washington Post og andre som skrev om saken være det, samt fagtidsskriftet Psychotherapy and Psychosomatics som publiserte studien?

En annen dag skrev jeg om at pasienter kan bli krenket av stigmatiserende diagnoser. Da kom spørsmålet om hvor jeg tar det fra at helsepersonell går inn for å gjøre pasienter vondt. Det har jeg aldri hevdet; jeg snakket om konsekvens, ikke intensjon. Tidligere har jeg opplevd å få høre at jeg mener at psykiaterne gir medikamenter til pasienter for å være jævlige mot dem, for "det mener alle dere som kritiserer psykiatrien". Ja, og så er vi selvsagt scientologer.

Siden det i dag ellers er comme il faut å kritisere samfunnsmakt, uten at kritikk blir ansett som symptom på galskap, må dette handle om at det er psykiatrien som av en eller annen grunn ikke skal kritiseres. At dette synet også innehas av mennesker som ellers bekjenner seg til liberale verdier, er meg et mysterium. Få andre samfunnsinstitusjoner kan jo gripe så dypt inn i borgernes liv.

Se også:
Kritikk for ikke å være kritisk (nok)
Ytringsfrihet og psykiatrisering

Personlig ombud

I tirsdagens Aften hadde lederen for Pårørende i Oslos ressurssenter for psykisk helse et innlegg om personlig ombud for folk med store psykiske problemer:

Landsforeningen We shall overcome mener personlig ombud kan være til stor hjelp for mennesker med store psykiske utfordringer. Som borgere har vi visse rettigheter. Ved en psykisk lidelse er makt og kontroll over eget liv en viktig forutsetning for å ha en slik mulighet i praksis. Et personlig ombud kan være et middel for å oppnå nettopp det.

Dette er en svensk ordning flere av oss har hørt om. Maths Jesperson har i flere år vært på Amaliedagene i Oslo og snakket om personlig ombud.

It’s hard to translate our Swedish word ‘personligt ombud’ into English. The best translation is probably ‘personal agent’, but I translate it often as ‘personal ombudsman’, because then I can use the same abbreviation in English as in Swedish, namely PO.

A PO is a professional, highly skilled person, who works to 100 % on the commission of his client only. The PO is in no alliance with psychiatry or the social services or any other authority, and not with the client’s relatives or any other person in his surroundings.

The PO doesn’t act according to what he thinks is “for his client’s own good”. He only carries out what his client tells him to do. All decisions are made by the client himself and the PO just helps him to express and implement them.
Kilde

Attityder och förhållningssätt
- den enskilde personen bestämmer själv – ombudet ska stödja den enskilde med resurser för att nå egna mål
- personkontinuitet – samma ombud över tid
- långsiktighet – en "grundbult" för att nå resultat i arbetet tillsammans med den enskilde personen
- nära relation – lära känna den enskilde personen och etablera en förtroendefull relation innan mål kan formuleras och förändring påbörjas
- arbeta i den enskilde personens naturliga miljöer genom exempelvis hembesök
- arbeta flexibelt i nuet – den enskilde personens unika behov och just nu aktuella funktionsnivå och hälsotillstånd är utgångspunkt för allt arbete
Kilde

Jeg mener vi absolutt bør ta etter svenskene og få en slik ordning også i Norge. Dette er empowerment i praksis.

Flere diagnoser, ingen behandling

Alle pasienter som henvises til offentlig psykisk helsevern har rett til en vurdering innen tretti virkedager. Henvisningsmengden er tiltakende og imøtekommes hovedsakelig ved skjemabasert kartlegging av ytre symptomer etter matematiske mål. Det blir lite tid til en klinisk, åpen og lyttende samtale med oppmerksomhet rettet mot den enkelte pasient og plagens grunnlag. Svært mange ender opp med flere diagnoser uten rett til behandling.

Innlegg i Klassekampen av klinisk psykolog Tove Kjersti Kjølseth.

Dette er én grunn til at jeg aldri vil finne på å søke om terapi ved en psykiatrisk poliklinikk. Jeg har verken ønske om eller behov for flere diagnoser på "rullebladet".

Dette var jeg opptatt av også da jeg henvendte meg til traumeavdelingen ved Betania i Malvik. Det tilbudet ble presentert som å være på brukernes premisser. Jeg tok opp denne problemstillingen med både brukerorganisasjonen jeg da var medlem i, en terapeut og ledelsen ved Betania, fordi jeg var redd for å bli sittende igjen med kun nye diagnoser. Men det var som å snakke til veggen.

Diagnoser ... forblir sjelden en ikke-kommunisert og "privat" viten. De nedtegnes i journaler, epikriser, søknader, og andre dokumenter. Disse lagres og oppbevares over tid, og forfølger personen så lenge vedkommende befinner seg i behandlingssystemet, eller nært tilknyttede systemer (som f. eks. trygde- og rehabiliteringssystemet), av og til også langt utover dette (W. Rognes: "Klassifikasjonssystemer og diagnostisk praksis", Impuls 1/03).

Med elektroniske pasientjournaler på tvers av virksomheter, personidentifiserbart Norsk Pasientregister, helseregisteret IPLOS og NAV, må jeg si at dette virkelig er å krenke pasienter unødig.

Datalagringsdirektivet og EMK

DLD - og dets krav om statspålagt masselagring av alles trafikkdata på vegne av staten, og til bruk, foreløpig, for politiformål - reiser først og fremst spørsmål i forhold til EMK artikkel 8 som blant annet beskytter retten til privat kommunikasjon og privatliv. DLD reiser imidlertid også spørsmål i forhold til EMK artikkel 10 om ytringsfrihet og artikkel 11 om forsamlings og foreningsfrihet, samt uskyldspresumsjonen i artikkel 6.

Les Jon Wessel-Aas' blogginnlegg Datalagringsekstremisme utdypet - en analyse i forhold til EMK.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK)
Art 6. Retten til en rettferdig rettergang
Art 8. Retten til respekt for privatliv og familieliv
Art 10. Ytringsfrihet
Art 11. Forsamlings- og foreningsfrihet

stoppdld.no

Datalagringsdirektivet
Direktivet innebærer lagring av informasjon om hvem som kommuniserte med hvem, når kommunikasjonen skjedde, hvor de kommuniserende befant seg og hvilket kommunikasjonsmedium som ble benyttet. Direktivet gjelder så vel fasttelefoni, mobiltelefon, IP-telefon, SMS, MMS, e-post og tilkobling til internett.
Kilde: Datatilsynets personvernrapport 2007

Fortell din historie om tvang

Via Anita fikk jeg vite om et seminar i Oslo 23. november, der brukere, pårørende og fagfolk møtes for å samtale om erfaringer med tvang og møter i psykiatrien.

Ofte vonde, smertefulle erfaringer, men helt nødvendige historier for å forstå hva som skjer i slike møter.

Eventuelle spørsmål om seminaret kan rettes til psykolog Olav Nyttingnes i Rådet for psykisk helse.

Dobbel belastning

For første gang kunne man 25. august lese akkurat hva Lommemannen er tiltalt for når det gjelder overgrepet mot den bestemte gutten på det bestemte stedet.

Den siste lille private informasjonen om overgrepet som barnet har fortalt politiet sto svart på hvitt i nettutgaven til en landsdekkende avis, og slik informasjon spres fort til barnets omgivelser.

Gutten vår sa selv at dersom han hadde visst at det ble så mye omtale i pressen, ville han aldri gått til politiet og anmeldt overgrepet.

Dette forteller en pårørende til ett av Lommemannens ofre i en kronikk i Aftenposten.

Sunniva Ørstavik nytt likestillings- og diskrimineringsombud

Om noen ennå ikke har fått det med seg:

Sunniva Ørstavik blir nytt likestillings- og diskrimineringsombud.

Ørstavik er i dag generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

Vi er mange som setter stor pris på hennes arbeid i Rådet, og det er ingen tvil om at hun vil være et godt likestillings- og diskrimineringsombud.

Selv om hun vil bli savnet i Rådet, gratuleres hun så mye med den nye, viktige jobben.

Les også: Psykiatri og modellmakt

Intervju med en voldtektsmann

Kjernen av hvorfor voldtekt fungerer i 2009 er fundert på et avgjørende moment i den norske justisen vedrørende sånne typer utskeielser. Det er nemlig VOLDEN i VOLDtekt som kanskje, om maks uflaks, domfeller deg. Unngår du den, går du fri. I de aller fleste tilfeller er det asylsøkere og slikt som, totalt ødelagt av krigsminner, fattigdom, idioti, whatever, tyr til den unødvendige porsjonen av knyttnever, blått øye og truende kjøttkniver. For oss andre er det bare å spille kortene riktig, så skjer ingenting annet enn det du hadde planlagt i utgangspunktet.

Intervju i NATT&DAG

Selvopptatt pornodiskusjon

Jeg blir helt matt av pornodiskusjoner, slik som denne artikkelen jeg så i dag. Fokuset er på betrakteren, konsumenten, og spørsmålet er alltid om det skader ham og parforholdet hans. Selv to unge kristenledere glemmer dem som er pornoens virkelige ofre.

Nettverket PRIS - Prostituerades Revansch I Samhället, som består av nåværende og tidligere "ansatte" i sexbransjen, som prostituerte, pornomodeller og strippere, understreker at mange veksler mellom ulike "jobber" i sexbransjen. Å diskutere porno uten å ha fokuset på dem som "jobber" i pornobransjen, blir som å avgrense diskusjonen om prostitusjon til hvorvidt den er skadelig eller ikke for horekundene.

Jeg antar årsaken både ligger i at langt flere konsumerer porno enn dem som går ut på gata og kjøper en kropp (en parallell til at rusdebatter som oftest handler om de relativt få som bruker sterke, illegale stoffer framfor alle oss som drikker alkohol), at pornoens ofre fysisk befinner seg mye lenger unna, og at de ikke plager gode borgere på Karl Johan.

Kanskje ligger det også noe tilslørende - ja, forførende - i språket. Å være modell høres ikke riktig så ille ut som å være hore.

Du vet aldri

Jeg abonnerer på mange nyhetsbrev. Fra politiske partier, forlag, universiteter og faglige institusjoner, interesse-, pasient- og profesjonsforeninger. Ett av dem er nyhetsbrevet fra Rådet for psykisk helse.

For en tid tilbake fikk jeg en for meg merkelig mail fra en ukjent person, en mail som jeg forsto hadde et eller annet med et nyhetsbrev å gjøre. Men jeg skjønte ikke sammenhengen.

I dag skjedde det igjen. Nå fikk jeg tre mailer, fra like mange ukjente personer. Mailenes adressat var en institusjon som jeg abonnerer på nyhetsbrev fra. De gjaldt henholdsvis opphør av abonnement og opplysning om bytte av mailadresser. På den måten fikk jeg både navn og mailadresse til privatpersoner som abonnerer på akkurat dette nyhetsbrevet.

Da jeg kontaktet institusjonen, skjønte sjefen ingen ting.

Noen borgere er medlemmer i, eller har kontakt med, organisasjoner som andre ikke skal vite om. Kanskje abonnerer privatpersoner på nyheter om rus- eller samlivsproblemer fra Rådet for psykisk helse.

Jeg tror ikke de er helt trygge.

To artikler verdt å ta med seg

Morgenbladet trykker i dag et essay om diagnoser av psykologiprofessor Siri Gullestad. Det begynner slik:

Å diagnostisere betyr å bestemme egenarten av et fenomen ved å klarlegge karakteristiske kjennetegn. Innen medisinen innebærer det å diagnostisere å avgjøre hvilken sykdom pasienten lider av i henhold til et fastsatt klassifiseringssystem. Også psykiske lidelser kan diagnostiseres på denne måten, med utgangspunkt i de rådende klassifikasjonssystemene ICD eller DSM utviklet av den amerikanske psykiaterforeningen. Utvilsomt kan diagnostisk klassifikasjon være nyttig for enkelte formål, som for eksempel forskning. Men, er den hensiktsmessig i forhold til behandling? Dessuten, hva gjør diagnosene med vår selvforståelse?

En grunnleggende forutsetning for psykiatriske kategoriseringssystemer er en tro på at psykiske lidelser, i tråd med klassisk medisinsk modell, kan inndeles i adskilte sykdomsgrupper. Innen somatisk medisin innebærer en diagnose imidlertid i prinsippet kunnskap om bakenforliggende årsaker, sykdomsprosess og prognose, det vil si at diagnosen gir relativt fyldig informasjon om pasientens tilstand. Ikke minst betyr det at behandlingen følger av diagnosen. Slik er det ikke når det gjelder psykiske lidelser. I ICD-10 og DSM-IV finner diagnostisering sted i henhold til pasientens presenterte symptomer. Systemene er rent deskriptive, og uten teori om årsaker.


Barnepsykolog Magne Raundalen har en kronikk om vårt syn på barn i ulike perioder i nytt nummer av Psykologforeningens tidsskrift:

Vi psykologer måtte innføre et nytt begrep for at foreldrene skulle få bedre tak på livet der hjemme. Valget falt på grensesetting. Opprinnelig var det et hjelpeverktøy til foreldrene for å si nei til behovstyrannen og gi klar melding om at de ikke ville strekke seg lenger. Strikken kunne ryke, til smerte for begge parter. Vi foreldre måtte lære å sette grenser for oss selv. Vi behøvde ikke umiddelbart å etterkomme kravene fra et oppmerksomhetssøkende barn. Vi fikk lov til å lese ferdig avisen først. Senere ble grensesettingen flyttet fra de voksne til barna, og den ble til et uklart og til dels aggressivt budskap om å ta de uskikkelige barna, og det systematisk og hardt.

Grensesetting ble et begrep som var svært lite egnet til å gi oss de moralske og stødige samfunnsborgere vi ønsket oss som resultat. Særlig fordi det å sette grenser innebar å bli styrt utenfra, i motsetning til det egentlige målet, nemlig å sørge for at barnet blir styrt innenfra av egenkontroll, og etter hvert rede til å ta ansvar for sine handlinger.

Total svikt

Avisene skriver støtt og stadig om psykiske plager. Ofte ber de lesere som sliter med angst, depresjon, selvmordstanker, spiseforstyrrelser, traumer etter overgrep, tvangslidelser eller som slår kona, om å søke hjelp. Når psykose omtales, henvender de seg sjelden til de rammede selv, noe som antakelig skyldes at de mener psykotiske mennesker mangler sykdomsinnsikt.

Pedofile, incestovergripere, barnemishandlere og voldtektsmenn henvender de seg aldri til, verken pressen eller helsemyndighetene med alle sine åpenhetskampanjer. Det kan virke som om de ønsker at disse skal få lov til å begå overgrep før de får profesjonell hjelp.

Med henvisning til Lommemann-saken spurte journalisten i dagens Ukeslutt hvorfor pedofile ikke søker hjelp. Psykologspesialist John Nicolaysen svarte at det har med skam å gjøre. Selvsagt har det det. Å begå overgrep mot barn skal være belagt med skam, være et tabu.

Samtidig er profesjonalitet noe vi forbinder med også å hjelpe med skamfulle ting. De som har myndighet til å kunne påvirke, særlig helsemyndigheter og presse, har sviktet totalt på dette området. De burde hver gang de tematiserte overgrep, sterkt oppfordret overgripere til å søke hjelp og fortalt hvor de skulle henvende seg.

I tillegg burde de drevet informasjonsarbeid om skadevirkninger av overgrep, ikke minst kort- og langsiktige konsekvenser av overgrep mot barn. Dermed ville (potensielle) overgripere fått kunnskap om følgene av slike handlinger, og de kunne ikke etterpå komme og si at de ikke visste.

Utilregnelig universitet

Jeg ble nesten målløs da jeg leste dette:

Gjennom en enkel telefonsamtale med Universitetet i Oslos studieavdeling, kan du bli kategorisert som psykisk ustabil.

Det er saksbehandlere ved UiO, altså ikke helsepersonell engang, som skal vurdere vilt fremmede mennesker på telefonen. Mennesker som kanskje har traumer (jeg gråter ganske ofte i telefonen, men jeg bruker aldri vold), kjærlighetssorg, opplevd dødsfall, fått alvorlig sykdom.

UiO var ikke tilregnelig i gjerningsøyeblikket da de bestemte dette.

Oppdatering 11.11.: Mental Helses leder har innlegg

Å sove i timen

I våre dager når vi har internett og greier, så trodde jeg at det var lett å følge med på hva som skjer.

Men det er det ikke alle som gjør, ser jeg. 10. november skal nemlig Verdensdagen for psykisk helse markeres, selv om den var 10. oktober.

Lite psykisk helse på Twitter

Det er ytterst få som jobber med psykisk helse som er på Twitter. Tidsskrift for psykisk helsearbeid er der. Men de er de eneste, tror jeg. Verken Rådet for psykisk helse, Mental Helse eller noen profesjonsforeninger er der.

Ei heller sentre som jobber med overgrepsproblematikk er å finne der.

Godt de har meg, sier jeg.

Men Twitter er en glimrende måte å nå ut til mange med informasjon på.

Ikke er det noe å skjemmes over heller. Ifølge Anne Viken er nemlig Twitter for eliten av befolkningen.

Tvangsmedisinert

Høsten 1997 utviklet jeg en livstruende bivirkning av medisinene, som det tok meg hele 1998 å rehabilitere meg rent fysiologisk fra. Medisinene påførte meg en bevisstløs tilstand og kroppen ble stiv. Etter at jeg våknet gjennomgikk jeg alle stegene fra å være langvarig intravenøst ernært, via etterhvert å bli matet med flytende føde og små brødbiter, til etterhvert å kunne klare å gripe mat med egne hender; videre gjennomgikk jeg alle stegene fra å være kroppslig stiv i armer og bein og dermed sengeliggende, via å sitte i rullestol utover vinteren 1998, og deretter svimlende skritt med gåstol, til forsiktige spaserturer for egen maskin utover våren 1998, og stadig lengre spaserturer utover sommeren 1998. Og jeg måtte trene opp min stemme, fra å ikke kunne prate i flere måneder, via å peke på JA/NEI-lapp, til å kunne tale enkeltstående ord sommeren 1998, til å kunne tale en hel setning per gang utover høsten 1998, til etterhvert å klare å prate flere setninger etter hverandre, fra desember 1998.

Etter den alvorlige medikamentelle bivirkningen – og den krevende fysiologiske opptreningen deretter – hadde jeg endelig kommet meg tilbake til livet. Men i stedet for å la meg få bearbeide de mentale traumer som dette hadde påført meg, så ble jeg påført nye traumer gjennom det tvangsregimet jeg deretter skulle bli utsatt for. Uten at det var noen som helst nødrettslig situasjon til stede, ble jeg 11. februar 1999 overført fra frivillig innleggelse til tvangsinnleggelse. Det var så dypt provoserende, at ingen aner det.

I den samme korridoren som jeg ett år tidligere hadde blitt trillet i rullestol grunnet den medikamentelle bivirkningen, var jeg nå innesperret gjennom et papirvedtak. Og ikke nok med det, etter få dager startet også tvangsmedisineringen igjen – riktig nok med andre typer medikamenter enn sist, men det var så dypt krenkende – det fins ikke ord for det.

Dette medførte at jeg igangsatte kraftige protestaksjoner mot sykehuset, hvilket ble møtt med enda mer tvang fra sykehusets side.

Fra Jan Olafs blogg

Misforståelse på Karl Johan

Det var en fin høstdag i månedsskiftet oktober/november. Jeg gikk opp Karl Johan, og like før jeg skulle svinge inn i Dronningens gate ropte en mannsstemme bak meg:

- Hei, du! Stopp!

Jeg snudde meg halvt om.

- Hva?

- Jeg vil gjerne snakke med deg. Du ser så spennende ut.

- Hva var det du ville snakke om?

- Jeg ble nysgjerrig på hvem du var. Du hadde så fin frisyre. Stilige klær. Jeg heter forresten Børge Fagerholm.

- Ja, det navnet kjenner jeg jo.

- Det er jeg som har skrevet boka Ensom kjærlighet.

- Det vet jeg. Jeg har lest den. God bok. Og så vet jeg at du er psykolog av utdannelse. Men nå må jeg skynde meg videre.

- Hva skal du?

- Filmens Hus. Se film.

- Og når er den ferdig, da?

- Aaaaaner ikke. (løgn)

- Sånn cirka?

- Jeg har ikke peiling.

- Jeg hadde synes at det var hyggelig å kunne bli bedre kjent med ....

- Det hadde du helt sikkert. Jeg tror deg!

- Hva heter du?

- Sigrun. Hvordan det?

- Og hvilke drømmer har du, Sigrun?

- Åh! Nå går jeg. Ha det!

Da jeg noen dager senere hadde time hos psykologen min, fortalte jeg om fyren, men turte ikke å fortelle at han var en kollega.

- Han der var ingen amatør, sa psykologen.

Nei, det var han ikke.

Halvannet år senere var jeg i en bokhandel, da jeg så hans nye bok: Kvinners hemmelige liv.

Nå var det jeg som var nysgjerrig, så jeg kjøpte boka.

Herregud, nå skjønte jeg i hva slags situasjon det var han hadde stoppet meg. Antakelig var det ingen sjekkesituasjon, slik jeg hadde trodd. Fyren hadde skrevet ei bok der han intervjuet masse kvinner om deres seksualliv, det ene mer utrolig enn det andre. Dette var ikke kvinner som hadde ligget med bare to stykker utenom mannen sin, nei.

Jeg trodde jeg skulle dø da jeg leste:

Den hyppigst brukte måten å rekruttere informanter på var å stille meg på Karl Johan, ofte ved Egertorget. Der speidet jeg etter kvinner som jeg syntes så spennende ut, for det var spennende kvinners spennende seksualliv jeg ville utforske. De fleste kvinner ble glade da jeg tok kontakt, og det gikk ofte ikke mange minuttene før jeg sto med en lapp med et telefonnummer i hånden.

I'm sure the guy had a good time when he wrote that book.

Problem med Google Reader-feed

Som man vil se av brukerprofilen min abonnerer jeg på mange blogger som jeg leser via Google Reader. Men i den senere tid har jeg hatt et problem, og lurer nå på om dette gjelder flere enn meg.

Jeg leser oppdateringer fra blogger jeg abonnerer på via feeden (atom), men i det siste har jeg fått opp kun max 20 nye bloggposter ad gangen. Det vil si at om jeg ikke har lest nye innlegg på ett døgn, og mange bloggere jeg leser har vært produktive i løpet av det siste døgnet, så får jeg ikke lest alle nye innlegg, kun de 20 sist publiserte.

Det merkelige er at dette ikke var et problem da jeg begynte å bruke Google Reader, men er altså blitt det nå.

Har andre enn meg dette problemet? Og er det noe jeg kan gjøre med det?

Har du fordommer?

Ikke det?

Prøv en eller flere av testene her.

Det handler om implisitte assosiasjoner (om hudfarge, nasjonalitet, kjønn, alder, overvekt, seksuell orientering). Dessverre for meg og mange av bloggens lesere er ikke psykiske lidelser med.

Tenk om det viste seg at vi har fordommer mot "oss selv"...

Se også:
Implicit Social Cognition
Fordomstester på Kathrines blogg

Tilgjengelighet hos psykologer

Jeg leste artikkelen "Hos psykologen" i gårsdagens Magasinet. Dagblad-journalisten skriver at hun håper psykologer er litt rettferdige når de velger sine pasienter. Intet galt i det selvsagt, men jeg kan ikke fri meg fra å lure på hva reaksjonen ville blitt om en journalist hadde uttrykt det samme om somatisk helsehjelp.

Smerte er verst når den varer over tid og man ikke vet om eller når den vil ta slutt. Det vet den som har hatt tannpine, og som kjente trøst og lettelse når man endelig satt på tannlegens venteværelse og visste at det snart var over. Psykisk lidelse er også smerte, og kan vare i flere år. Dette godtar politikerne, i dagens system med alt for få terapeuter. Ville de på samme måte latt folk med fysisk smerte bare seile sin egen sjø?

Det er for få psykologer, men enda færre med avtale. Dette er litt av et paradoks, siden nettopp mange med psykiske lidelser har det trangt økonomisk. For eksempel viser en undersøkelse fra Universitetet i Bergen at halvparten av incestofre ikke klarer å arbeide. Så hvorfor ikke gi alle psykologspesialister med privatpraksis avtale? Dersom det, slik det stadig hevdes, virkelig er like legitimt å ha psykisk smerte som å ha smerte i kroppen, må jo dette avspeile seg i praksis. Inntil noe skjer kommer jeg til å hyle hver gang noen sier at det er like verdig å ha en psykisk lidelse som det er å brekke beinet eller å ha kreft.