Relevans

Noen ganger får jeg meg en latter når jeg leser aviser på nettet. I alle fall når det handler om psykisk helse. Nettavisene vil selvsagt at vi skal lese så mange av deres artikler som mulig når vi først har klikket oss inn hos dem, og da dukker det opp mange Les også, med linker til det som liksom skal være stoff i samme kategori.

Eksempel:

En av ti nybakte mødre får depresjon

En ny studie fra Folkehelseinstituttet viser at så mange som en av ti nybakte mødre får .... Bla bla bla bla.

Les også: Psykotisk morder tatt av politiet

Det mest vanlige er lettere plager, som kan behandles hos fastlegen eller på helsestasjonen.

En kanadisk undersøkelse har dessuten vist at også mange førstegangsfedre sliter med depressive ... Bla bla bla bla.

Les også: Schizofreni størst utbredelse i Nord-Sverige

Psykiatriprofessor Per Galen mener at foreldre som venter barn, bør forberede seg mentalt .... Bla bla bla bla.

Her er ti råd du bør følge for å unngå depresjon etter fødselen:
1. Sov godt. Ikke la ungen ta fra deg nattesøvnen.
2. Bla bla bla bla.

Les også: Psykisk syke på rømmen

I bestrebelsen på å "normalisere" psykiske lidelser, sier mange at å ha en psykisk lidelse er akkurat som å brekke beinet eller å ha kreft.

Så når får vi se ting som dette?

Eldre kvinner mest utsatt for beinbrudd på vinteren

Ferske tall fra Folkehelseinstituttet viser at langt flere eldre kvinner enn menn brekker ... Bla bla bla bla.

Professor Birger Behn mener dette skyldes at kvinner drikker for mye kaffe og for lite melk ... Bla bla bla bla.

Les også: Mann med ett bein slo kvinne med krykken

Veidirektoratet har nå nedsatt en ekspertgruppe .... Bla bla bla bla.

Les også: Svenske babyer lærer å gå før norske

Gårdeierne kan dessuten vente seg kraftige bøter om de ikke strør .... Bla bla bla bla.

Ti gode råd for å hindre beinbrudd:
1. Skaff deg bil.
2. Bla bla bla bla.

Les også: Falt fire etasjer. Måtte få nytt nesebein

Om selvmord

Av Hanne

Noe av det verste jeg noensinne har opplevd, var da bestevenninnen min begikk selvmord for litt over ett år siden. Hun hadde vært syk lenge, men jeg hadde tro på at hun skulle bli bedre og at vi skulle være venninner resten av livet.

Jeg er selv syk, men studerer nå til å bli psykolog, i håp om at en gang skal jeg kunne bidra med min kunnskap, både som fagperson og som bruker.

Det er litt under 600 personer som tar sitt eget liv i Norge hvert år. Om årsakene skriver Kari Dyregrov i en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift:

Årsakssammenhengene er sammensatte og kompliserte, men har fellestemaer som håpløshetsfølelse, manglende selvtillit, tap av ansikt, depresjon og ikke minst den psykiske smerten som gjør at en ikke orker å fortsette livet. Bak slike tilstander kan det ligge (langvarig) seksuelt misbruk, vold i hjemmet, psykisk sykdom, psykiske traumer eller traumatiske tap, mobbing, stoff/alkoholmisbruk, manglende aksept for seksuell legning, at en «tas med buksene nede» (underslag, forskningsfusk, spilleavhengighet/-gjeld), etc. Slike forhold kan dessuten være kombinert med en sårbar personlighet og liten sosial støtte.

Det er altså mange årsaker til at noen kan ønske å ta sitt eget liv. Og det er ofte det pårørende ønsker å vite etter at deres kjære er døde som følge av selvmord.

Fortvilelsen en har når en føler at en ikke orker å leve lenger, den er vond å holde ut. En ser ingen utvei og vet ikke hva en skal gjøre for at ting skal bli bedre. Det rådet jeg kan gi, er å prate med noen om det. Dette er ikke noe en skal gå rundt å tenke på alene. Ta kontakt med en lege, eventuelt hvis en ikke orker det, si fra til dine nærmeste, venner eller familie. Ting ser håpløse ut akkurat nå, men det trenger ikke være det for bestandig.

Jeg ønsker ikke å gi noen dårlig samvittighet, men en må likevel tenke på konsekvensene for pårørende som sitter igjen. Jeg slet veldig etter at venninnen min døde, og utviklet posttraumatisk stressyndrom, noe som er veldig vanlig. Jeg gikk allerede i terapi, og brukte lang tid på å komme over det. Fortsatt savner jeg henne veldig, og jeg er sint på sykehuset som skrev henne ut.

Også jeg har til tider syntes at livet er uutholdelig. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle klare å leve. Jeg var innlagt i flere år pga spiseforstyrrelser og diverse andre problemer. Den fortvilelsen jeg opplevde er jeg glad for at ikke er der lenger. Jeg klarte å vente lenge nok til at ting ble bedre, og det ble de. Jeg er ikke frisk ennå, men jeg har lært meg å leve med min psykiske lidelse, og jeg vet at om ting blir uutholdelige i et øyeblikk, så kan jeg be om hjelp og få noen å prate med.

Innlegget uttrykker ikke nødvendigvis bloggeiers mening.

En anbefaling

Jeg anbefaler innlegget Uførelivets parallellverden på bloggen Valgerds Verden.

Hva du eier i det øyeblikket du blir syk, og hvilken familie og venner du har, og hvilken bakgrunn du har - avgjør såklart mest hvordan fremtida blir. Som naiv sosialdemokrat har jeg hatt tiltro i hele mitt liv, til at hvis jeg faller, da tar dere andre i mot meg.

Det fins håp

Jeg deltok engang i ei samtalegruppe for folk med psykiske vansker. Der ble jeg kjent med to hvis senere livsløp har gjort inntrykk på meg.

En av deltakerne var Hilde. Hun var utdannet sykepleier og prest, men hadde like etter at hun avla teologisk embetseksamen blitt utsatt for et brutalt overgrep. Hun var blitt slått i hodet og hadde fått hjerneskade, og slet psykisk. Jeg forsto at mange syntes hun var rar. Det vil si, det gjorde jeg også. En gang hele gruppa gikk på byen for å spise middag like før jul, bestilte Hilde først dessert, så hovedrett, og til slutt forrett. Ingen av oss trodde vel det var "håp" for Hilde, til tross for at hun nå var i gang med en ny utdannelse. Hun studerte bibliotekfag og arkivistikk.

Da jeg mange år senere snakket med Elin, en av gruppedeltakerne jeg hadde fortsatt å ha litt kontakt med, fortalte hun at Hilde hadde fått en pris. Hun hadde bygget opp et helt nytt bibliotek med litteratur om traumer, der hun fikk bruke sin tidligere utdannelse som sykepleier og sjelesørger.

Jeg ble så glad på Hildes vegne over framgangen og anerkjennelsen hun fikk.


Den andre som gjorde inntrykk, er Jan. Han slet med veldig depressive tanker og snakket mye om selvmord. En litt kjedelig fyr, syntes jeg, men svært intelligent. Han studerte biologi.

Flere år senere ble jeg syk og måtte en tur på sykehus. I korridoren så jeg Jan - i hvit frakk. Jeg sa hei, og Jan fortalte at han snart var ferdig lege. Det mest oppsiktsvekkende ved utseendet hans var imidlertid ikke antrekket, men kroppsholdning og ansikt: Jan utstrålte at han hadde det godt. Det samme menneske som før, men likevel helt forskjellig. Han sa han skulle flytte litt utenfor byen snart, men først skulle han gifte seg med kjæresten sin.

Det sa Jan, han som hadde følt seg så mislykket at han var sikker på at ingen ville ha ham.

Unødvendig Blogspot-funksjon

En del Blogspot-blogger har ordbekreftelse for kommentarer:

Dette gjør at brukere som skriver inn kommentarer på bloggen, må fullføre en ordbekreftelse. Dette er et trinn i bekjempelsen av kommentarsøppelpost. Mer informasjon
Bloggforfattere vil ikke se ordbekreftelsen for kommentarer.

Blogspot er litt treg å kommentere på uansett. Ofte må jeg prøve to eller tre ganger. Når bloggen i tillegg har en slik ordbekreftelse, går det enda tregere.

Jeg har ikke ordbekreftelse på bloggen min, og får likevel ikke spam-kommentarer. Totalt har jeg kun fått tre slike kommentarer i løpet av vel halvannet år som blogger, og da har jeg bare slettet dem.

Dårlig moral

Incestofre er selvopptatte og har svært dårlig arbeidsmoral. En undersøkelse ledet av professor Pallesen ved Psykologisk institutt i Bergen viser at bare halvparten av dem gidder å jobbe. Den samme andel som ved senteret for overgrepsutsatte kvinner hvor jeg var bruker.

De er vel vant til å ligge på rygg og glane i taket.

Uskyldige ofre for overgrepshysteriet kan dessuten fortelle at de går rundt og frister skikkelige folk til kriminell atferd fra de er små.

- Hvert individ er unikt

I dag hadde jeg time hos fastlegen. Jeg har en sykdom som jeg må få kontrollert en gang i året.

Siden jeg har fått mange plager i det siste, ble det en time med snakk om mangt. Jeg var der i to timer og tok masse prøver.

Da jeg kom inn døra hjemme, ringte legen og ba meg dra til spesialist. Han fortalte hva som feilte meg (dvs. enda en sykdom). Jeg dro til spesialisten, som jobber ved et sykehus, og trodde det var en poliklinisk undersøkelse, men jeg ble innlagt - uten at legen hadde nevnt muligheten med ett ord.

Det var et mareritt uten like. Du vet bakgrunnen min. Jeg ba om å få snakke med en psykolog eller psykiater, for jeg trengte både forståelse, trøst og å bli roet ned. Men det gikk ikke. I stedet bestilte sykepleieren en prest, uten å spørre meg. Jeg ble provosert, og sa at jeg er muslim. De avbestilte presten.

Etter en lang undersøkelse ble jeg plassert på overvåkningen i et fryktelig varmt rom, og med mange andre senger og prat hele tiden. Personalet gjør helt sikkert så godt de kan, men de kan ikke snakke med meg om det som er vanskelig. Ikke vil de fortelle om sykdommen heller. Når jeg spør, kommer det bare bla bla-svar. Men jeg leste litt på nettet før jeg dro til poliklin ... jeg mener sykehuset, og så at tilstanden kan være svært farlig.

Jeg hadde ikke spist i det hele tatt i løpet av dagen, men måtte likevel mase flere ganger før jeg fikk en liten tallerken mat. Og vi får vann intravenøst, slik at pleierne slipper å gi oss vann i glass.

Sykehusets egenreklame sier:

Hver enkelt pasient og pårørende skal møtes med den respekt som alle mennesker fortjener - fordi hvert individ er unikt. Dette er særlig viktig når vi står overfor mennesker i en sårbar situasjon.

Særlig.

Nå har jeg revet av meg alle slanger og rømt hjem. Jeg får klaustrofobi og kan i alle fall ikke sove på dette stedet. Men jeg må tilbake, og gruer meg fryktelig, fordi det egentlig ikke er noen der som jeg kan snakke med.

Oppdatering: Jeg dro tilbake til sykehuset i dag tidlig. Nye undersøkelser viste at de medisinsk hadde gjort en god jobb. Jeg er nå symptomfri for det jeg ble innlagt for. Skal ta to ulike medikamenter framover.

Men jeg er likevel lei meg. Jeg gråt da jeg dro derfra, blant annet over ting som sto i epikrisen til fastlegen.

Alle dem som

Er det noen som vet om forskning på narrativer om den psykiatriske pasient?

Det som gjør at jeg spør, er sånt som jeg fant i denne artikkelen i dag:

alle dem som sitter hjemme bak skjermende gardiner

Alternativet for mange er rus, ensomhet og forlatthet.

Vi er kampklare!

Det er mulig at noen av bloggens lesere har blitt overrasket i dag over at forsvarsministeren er blitt helseminister. Selv mener jeg at en forsvarsminister har de aller beste forutsetningene for å få skikk på folkehelsen.

Hun har den rikige metaforikken innabords.

Først og fremst skal den nye Samhandlingsreformen KJEMPES frem. Til dette trengs en statsråd som klarer å holde kontroll på en BATALJON av BAKKEMANNSKAPER, STRATEGER og andre. Hun må gå til KAMP mot sure fastleger som ikke har sans for reformen, men det er BOMBESIKKERT at hun til slutt vil OVERVINNE og BESEIRE alle MOTSTANDERE.

De typiske livsstilssykdommene er det den nye helseministeren primært skal rette sine ANGREP mot, uten å la seg OVERFALLE av mismot underveis. Her regner jeg med at hun får hjelp fra mange VÅPENFELLER av noen helsefanatikere rundt omkring i vårt ganske land.

Så er det de aller alvorligste sykdommene våre hun skal GÅ TIL KRIG mot. Verst er nok kreften, som hvert år INVADERER tusener av uskyldige menneskekropper, som blir en SLAGMARK mellom denne stygge FIENDEN og snille leger som DRIVER UT den, dog med kraftig SKYTS.

Det mest spennende vil selvsagt bli hvordan hun skal få skikk på psykiatrien. Med opprettelsen av et nytt lovutvalg tror jeg nok at hun vil tvinge maktsyke psykiatere til RETRETT. Selvfølgelig vil de komme i KRIGSHUMØR når de føler at andre sniker seg inn på deres TERRITORIUM, men det er sånt man må regne med. Nå har det vært snakk om brukermedvirkning i evigheter, men intet er blitt gjort, så nå vil pasientene være på KRIGSSTIEN helt til de opplever å få ordentlig hjelp. Det er ikke det minste rart at selvbildet deres blir RAMMET, sånn som de blir behandlet. Det er derfor de går på byen hver gang de får PERMISJON, drikker seg KANON og lærer bort til de andre alle de dårlige psykiatervitsene de har på LAGER - i tunge stunder deres eneste VÅPEN.

Vi er KAMPKLARE, Strøm-Erichsen! Vi vil aldri KAPITULERE!

Hva er voldtektsforsøk?

Jeg har vært utsatt for voldtektsforsøk flere ganger. En gang fant jeg en planke og slo ned drittsekken, før jeg løp bort.

Men de andre gangene har idiotene faktisk gitt seg før det kom til samleie, fordi jeg gjorde så kraftig motstand og gråt. Det kunne virke som om de kom ut av transen og skjønte hva de holdt på med. Noen ganger har jeg lurt på om de sluttet fordi de ved å få meg til å gråte fikk demonstrert hvem som har makt.

Jeg ble aldri slått, men holdt fast så jeg ikke kunne rikke meg.

Jeg lurer på: Regnes det som voldtektsforsøk når gjerningsmannen selv stopper?

Å bli en eks

Frr skriver om endring, identitet og avstand på bloggen. Identitet er et spennende tema.

Helen Rose Fuchs Ebaugh er en amerikansk professor i sosiologi, men også en tidligere nonne som giftet seg og fikk familie. Hun har skrevet boka Becoming an Ex. The Process of Role Exit, hvor hun intervjuer eks-er, for eksempel nonner som har forlatt klosterlivet, pensjonerte leger, tidligere alkoholikere, transseksuelle.

Hva kreves for å forlate en rolle?
1. first doubts
2. seeking and weighing role alternatives
3. a turning point
4. establishing an ex-role identity

Du kan lese mer om stadiene i denne svenske studien om hvorfor mishandlede kvinner går (fra side 21 i teksten).

Endring fordrer at man inkorporerer sin eks-status i den nye identiteten som man skaper. Samfunnets holdninger kan være en utfordring for mange eks-er - mens de for andre også blir en fordel. Folk har nemlig en tendens til å legge vekt på ens tidligere status (hun er tidligere narkoman og prostituert, hun er tidligere modell).

De vanskeligste overgangene er der det skjer et fall i status, og ikke bare sosioøkonomisk, men også ved at man havner i en stigmatisert gruppe. Det gjorde jeg da barnet mitt ble boende hos faren sin, fordi jeg var for deprimert til å fungere godt nok som alenemor (ifølge meg selv). Sånt gjør ikke en kvinne helt ustraffet. Ja, barnet kan også få merke hva slags mor det har.

Har du opplevd spesielt utfordrende endringer i identitet?

På bloggen min kan du være anonym når du skriver. Jeg ser ikke hvem du er.

Da jeg fikk en utmattelsestilstand

I nesten tre år hadde jeg kjempet mot kommunen i en støysak. De hadde brukt sju måneder på bare å besvare den første henvendelsen fra meg. De hadde rukket å prøve å få meg tvangsinnlagt i psykiatrien, men heldigvis hadde jeg en støyrapport som viste at støyen befant seg utenfor hodet mitt.

Det tredje året fikk jeg beskjed om at det skulle være et møte om støysaken. Siden jeg var klager i saken, tok jeg det som en selvfølge at jeg skulle få være med; det var jo min sak. Men den gang ei. Jeg ba om begrunnelse, og fikk til svar at møtet ble regnet som "intern saksforberedelse".

Resultatet av møtet var at de presenterte meg for et pest-eller-kolera-valg, eller en catch-22. Men jeg kunne ikke velge, selv om de mente at jeg burde det, nå når de hadde vært så greie og gi meg et tilbud. Jeg klarer ikke å velge i umulige situasjoner, hvor et reelt valg ikke fins. Det minner meg om da jeg var jente og stadig måtte velge mellom å jobbe ti timer om dagen på åkeren eller å få trukket ned underbuksa og bli slått med bjørkeris eller belte.

Jeg opplevde en traumatisering av å bli satt i en sånn avmaktssituasjon av de kommuneansatte (hvorav to helsearbeidere innen miljørettet helsevern), som er satt til å tjene kommunens innbyggere. Hvordan kunne de, når de kjente til min traumatiske bakgrunn og påfølgende sårbarhet for krenkelser i asymmetriske relasjoner? De var også klar over at jeg hadde en somatisk sykdom som kan forverres av stress, og at jeg lenge hadde levd under forhold som gjorde at jeg aldri fikk sove en natt igjennom.

De to påfølgende dagene etter dette var jeg i full vigør. Fordi jeg ventet besøk langveisfra, måtte jeg skyve det vonde fra meg. Men da gjestene hadde reist hjem, kjente jeg hvor ekstremt sliten jeg egentlig var.

Jeg satte meg ned og slappet av. Idet jeg trakk pusten dypt kjente jeg hvordan kroppsfølelsen forandret seg. Det startet i brystet og gikk nedover. I løpet av 20 sekunder hadde jeg fått en "annen" kropp, en følt oldingekropp.

Opplevelsen var meget skremmende. Den liknet intet annet jeg hadde vært borti, og heller ikke noe jeg hadde lest eller hørt om. Jeg skjønte absolutt ingen ting. Men jeg kjente at jeg var veldig sliten. Fra nå av kunne jeg ikke lenger sitte i timesvis og lese, men måtte gå og legge meg etter en halvtime i sittestilling.

Lite ante jeg den gangen at dette var begynnelsen på en kronisk tilstand, og at den skulle bli verre og verre etter som tiden gikk. Utmattelsen har blitt kraftigere, men også andre symptomer har kommet til. Og spesielt etter at jeg har tatt meg sammen og vært flink, dvs. gjort noe sosialt som normale mennesker pleier å gjøre - som å feire jul.

Jeg tolker "dødgjøringen" av kroppen som et forsøk på å komme seg ut av en situasjon det var umulig å være i. Det er mulig det fins et virus som er bakenforliggende årsak, men det vet jeg ikke noe om. Det jeg derimot vet, er at langvarig avmakt hos meg som allerede var svært traumatisert kulminerte i et psykisk traume som det hadde stått i menneskelig makt å unngå, og dette utløste utmattelsetilstanden min.

Og at den dermed var helt unødvendig.

Det er ikke sikkert at jeg orker å svare på spørsmål, men du må gjerne legge igjen en kommentar om egne erfaringer med utmattelse.

Noen forskere mener å ha funnet sammanheng mellom barndomstraumer og utmattelse.

Se også: En kobling man ikke har gjort

Bloggere som skriver om ME

Gode blogger om ME (myalgisk encefalopati):

Beates rasteplasss
Iskwews MEblogg
Lothiane
Marias Metode
Neglecta
Rockette
Rutts tankespinn
Selsiusplass
~SerendipityCat~
Syltegeek
Tante Grønn
Tired of ME
Tornerose

Hjelp til med å fremme ME-saken!

Det ligger mennesker rundt omkring i Norge som er overfølsomme for selv den minste påvirkning av lyd eller lys, med store smerter og utrolige plager. Kroppene deres har totalt kollapset, men helsevesenet har stort sett ingenting å tilby disse pasientene, som ofte lider i årevis uten å få stilt en riktig diagnose og uten å få noen adekvat behandling. Pasientene er i stor grad overlatt til seg selv.

Det bevilges skammelig lite midler på forskning om sykdommen ME i Norge – en sykdom som er langt mer utbredt i Europa enn for eksempel MS og AIDS.

9. oktober i år ble banebrytende forskning offentliggjort i vitenskapsmagasinet Science. Denne forskningen kan bety at man nå er mye nærmere en løsning på ME-gåten enn noen gang før, og dermed også nærmere å kunne finne en behandling til ME-pasienter. Du kan lese mer om hva denne forskningen innebærer her. Når man ser hva man kan oppnå med forskning, så er det ikke tvil om at dette er veien å gå. Vi trenger mer forskning NÅ!

Tidligere i år ble det laget et opprop som krever bl.a. mer biomedisinsk forskning på ME og behandling. Om du ikke allerede har underskrevet, vil jeg gjerne be deg om å signere oppropet – og få gjerne med deg pårørende, venner og bekjente også.

Oppropet ble levert til helseminister Bjarne Håkon Hansen 3. juli og det er nå et oppfølgingsmøte med Helsedirektoratet under planlegging. De bak oppropet håper å kunne klare å legge et stort trykk på helsemyndighetene når det gjelder disse sakene, og de trenger din støtte i arbeidet! Det er nemlig én ting man må være mange om å få til, og det er å samle så mange underskrifter man kan for å vise politikerne at dette oppropet er det kraft bak. Kan du hjelpe til med å oppnå dette?

Ønsker du å signere med fullt navn, signerer du på denne linken. (OBS! Sjekk at navnet ditt kommer opp rett etter du har sendt så de ikke mister din signatur pga kodefeil.)
Ønsker du å være anonym, benytter du denne linken.

Du kan også sende din signatur på SMS. Send meldingen ‘opprop meopprop ditt navn’ til 2400. Det koster 1,50 per melding.

Ønsker du å gjøre mer?
På et eget underforum på Me-forum vil du bl.a. finne ferdige tekster du kan videresende i mail eller poste på Twitter, i bloggen din, på Facebook o.l. Informasjon om det foreliggende møtet med Helsedirektoratet vil bli lagt ut både på Me-forum og på Facebook-gruppen før neste møte finner sted.

Det er fritt for alle å melde seg inn i Facebook-gruppen.

På forhånd tusen takk for din støtte – hver underskrift teller!

Kilde

Jobb søkes

Norske Sengeforhandleres Forening

Som Deres forening sikkert har fått med seg, er det mange som er frustererte over alle oss snyltere som ikke er i lønnet arbeid. Jeg ser meg derfor nødt til å be Dem skaffe meg en stilling.

Mine akademiske kvalifikasjoner:
Cand.mag., med fordypning i svartedauen. Snakker middelalderlatin, men på ingen måte flytende.

Jeg søker jobb som sengemodell i en av Deres forretninger. Siden jeg har en sykdom som lenker meg til sengen store deler av døgnet, er dette den eneste jobben jeg er i stand til å utføre.

Jeg er riktignok ikke alltid like sengevakker - det tror jeg noen av mine tidligere beilere ville kunne skrive under på en lørdag morgen når jeg hadde vært på byen kvelden før - men jeg antar at alle modeller freshes litt opp før de går til sengs. Jeg tar gjerne på meg lang parykk, for jeg har alltid ønsket meg like langt hår som Vibeke Løkkeberg.

I sengeforretningen hvor jeg skal jobbe, må det ikke være skarpt lys ved sengen. Jeg er nemlig overømfindtlig for lys for tiden, det er en del av sykdommen min. I tillegg har jeg fra før en psykisk lidelse som gjør meg hypersensitiv for lyder - og dessuten gjør at jeg ikke tåler stress. Derfor må de dempe lydnivået så mye som overhodet mulig i butikken, med arabiske tepper, puter og slikt, så jeg slipper å ta inn all kranglingen fra gamle ektepar på sengehandel (De vet den om dobbeltseng vs to enkeltsenger).

Det er mulig De synes jeg virker litt gal, men jeg er veldig snill. Jeg lover å ikke røyke på sengen.

Jeg vurderte en stund å søke jobb hos Begravelsebyråenes Landssammenslutning, for der ville det vært stillere, men jeg får så vondt i kroppen av å ligge i samme stilling hele tiden, så jeg ombestemte meg. Dessuten er deres senger veldig trange og smale.

Jeg mener meg godt kvalifisert til å ligge i sengen hele dagen og samtidig motta lønn. Det passer mitt funksjonsnivå og min lommebok perfekt.

Jeg ser frem til svar fra Dem.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås

Se også: Fremad marsj - uten retning på bloggen Marias metode

Bloggen min leses!

Jeg fikk en svært uventet henvendelse i dag: En forespørsel om å holde foredrag for masse psykologer - om brukermedvirkning og diagnoser! Det sto blant annet: " Vi tenker ofte ikke over at vi setter rimelig "heavy" merkelapper på folk".

Det var overraskende, siden jeg kjefter så mye på profesjonen. Ikke desto mindre er det veldig rørende at "motpartens" meninger og erfaringer har en betydning. Dette er jo én form for brukermedvirkning.

Hadde jeg vært frisk, hadde jeg selvfølgelig sagt ja, selv om det ville vært litt skummelt (jeg har aldri holdt foredrag for behandlere før). Men kroppen min fungerer ikke, hodet heller ikke så godt, og jeg sitter her med hovne føtter som ikke får på seg pensko, har en kul på halsen, og øyne som er ømme og svir. Så jeg foreslo en annen foredragsholder.

Ikke rart at jeg elsker internett, sånn som situasjonen er.

Lovutvalg om psykisk helsevern

I 2010 skal det opprettes et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis ved bruk av tvang innen psykisk helsevern, foreslår Helse- og omsorgsdepartementet i statsbudsjett for neste år.
Rådet for psykisk helse

I tråd med anbefalingen fra arbeidsgruppen, som har vurdert behandlingskriteriet mv., og Helsedirektoratet, vil det opprettes et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regler og praksis innen psykisk helsevern. Både spørsmålet om justering/fjerning av behandlingskriteriet og vilkårene for behandling under tvang (herunder tvangsmedisinering) forutsettes gjennomgått. Videre bør utvalget gjennomgå lovverket generelt, inkludert forholdet mellom psykisk helsevernloven og pasientrettighetsloven samt Norges menneskerettighetsforpliktelser.
Statsbudsjettet

"Farlige psykiatriske pasienter"?

En ny studie omtalt i ScienceDaily forteller at drap på fremmede mennesker begått av psykotiske personer er svært uvanlig. Det er en forekomst på ca 1 tilfelle per 14 millioner innbyggere per år (lavere enn i Norge, vil jeg tro. Flere land var med i undersøkelsen, blant annet Finland og Tyskland).

De som drepte fremmede, hadde større sannsynlighet for å være hjemløse, ha en historie med atferdsproblemer i barndommen og ha gjentatt antisosial atferd som voksen.

I motsetning til annen forskning hadde de fleste av dem som drepte fremmede i denne studien aldri fått behandling med antipsykotiske medikamenter eller vært innlagt på sykehus, til tross for at de ofte hadde vært dårlig i mange år.

Mens drap på fremmede var ekstremt sjelden begått av personer som fikk behandling med antipsykotiske medikamenter på drapstidspunktet, var mesteparten av dem som hadde drept ukjent for det psykiske helsevernet. Dermed var det ingen muligheter til å vurdere risikoen hos disse personene.

Dessuten betyr den sjeldne forekomsten av drap på ukjente begått av ubehandlede pasienter som er i kontakt med helsetjenesten og av tidligere behandlede pasienter, at det er små utsikter til å kunne utvikle et risikovurderingsinstrument som er tilstrekkelig sensitivt eller spesifikt til å forutsi hvilke pasienter som kan begå denne typen lovbrudd.

En nedgang i andelen drap begått av personer med psykiske lidelser i Storbritannia sammenfalt med tilgangen til lavterskeltilbud med psykisk helsetjenester. Henvendelser som har fulgt drap av kjente pasienter har ofte markert svikt i rutinen i behandlingen, snarere enn en manglende evne til å forutsi hendelsen

Konklusjon: Siden slike hendelser skjer så sjelden, vil ikke identifisering av den enkelte pasient som kan komme til å drepe være mulig.

Mangelfullt personvern på psykiatrisk avd.

I fjor skrev Virrvarr en bloggpost om mangelfullt personvern ved et psykiatrisk sykehus:

Jeg er svimmel over nettsikkerheten på sykehuset. Jeg får låne pc av sektretæren på avdelingen, og den velmenende sykepleieren logger meg inn. “Jeg må sitte her mens du bruker maskinen. Du har jo tilgang på pasientinformasjon og sånt.” sier hun.

“Har du logget meg inn som…admin?” spør jeg.

“Haha, ja. Brukernavn “Admin” passord “Admin”. Det er så mye greiere når alle kan det, vet du.”

Så nå sitter jeg her og knoter i IE og kan i prinsippet rote rundt i medisinbestillinger og sykepleieplaner. Ikke bare det, de har hengt opp hurtigtastene og rekkefølgen informasjonen ligger i databasen på små laminerte lapper under skjermen.

Om krenkelser i Fædrelandsvennen

På Verdensdagen for psykisk helse hadde samfunnsredaktør i Fædrelandsvennen Ole Lillesvangstu en kommentar, der han blant annet skriver:

Den europeiske torturkomiteen har påvist flere grove brudd på menneskerettighetene i psykiatriske institusjoner i Norge. Advokat Gro Hillestad Thune, som har jobbet ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, mener dette skjer uten at politikere, byråkrater og tilsynsmyndigheter bryr seg.

Hillestad Thune fokuserer på menneskesynet hun mener rår i norsk psykiatri. Etter hennes oppfatning trenger ansatte i psykiatrien kunnskap om hvilke grenser menneskerettighetene setter – både når det gjelder frihetsberøvelse, inngrep i den personlige integritet og i privat- og familielivet. Hun tror helsepersonell ofte ikke skjønner selv at de opptrer krenkende i møte med pasientene.

Det er et alvorlig problem når mange psykisk syke opplever seg ydmyket og tråkket på av mennesker som skal hjelpe og støtte dem.

Prisen på en hjerne

I dag leste jeg dødsannonsen til Mary Lehne. Hun ble 71 år gammel.

Jeg ble lei meg da jeg så at hun er død, spesielt fordi jeg tror at Mary ikke fikk noe godt liv.

Mary Lehne var de lobotomertes talskvinne i Norge. Med andre ord en modig dame, som offentlig fortalte at hun var blitt lobotomert som 19-åring.

Noen enkeltpasienter hadde søkt om erstatning, men i 1994 gikk Mary Lehne ut og krevde erstatning til alle lobotomerte. Hun startet foreningen LOBOS (LOBotomi-Overlevendes Støttegruppe).

I 1996 vedtok Stortinget at alle gjenlevende lobotomerte kunne få erstatning. Prisen på en skadet hjerne ble satt til 100 000 kr. Mary hadde krevd en million.

Det er skammelig at psykiatrien aldri ba Mary og de andre pasientene som de hadde lobotomert, om unnskyldning.

Det var kriminolog Joar Tranøy som hadde gravd fram lobotomisaken fra Gaustad sykehus sine arkiver. Det begynte mens han var i praksis ved Gaustad i 1989, da han kom over dokumenter som viste at sykehuset hadde drevet med lobotomi helt fram til midten av 70-årene.

- Jeg ga først ut en stensil som jeg kalte "Forfalskingen av lobotomeringens historie ved Gaustad sykehus". Da startet bråket. Stensilen ble faktisk underkastet en tverrfaglig gransking. Resultatet var at dette ikke kunne kalles forsking, men ingen kunne finne noen faktiske feil, har Tranøy fortalt.

Han fant at minst 2.500 pasienter hadde blitt lobotomert i Norge. Det kom massiv kritikk fra ledende psykiatere, blant annet fordi Tranøy var kritisk til hele psykiatrien. En psykiatriprofessor hevdet at det "bare" var 800 som hadde blitt lobotomert og at slike inngrep kun ble utført i fire år. Men den første lobotomioperasjonen i Norge ble utført i 1941; den siste i 1974. Av 15 som ble lobotomert på Gaustad de første fem årene, var det ni som døde. Pasientene blødde i hjel.

Så kom det kritikk mot psykiatrien fra psykolog Per Johan Isdahl, som selv var en del av systemet. I boka Grepet om hjernen fra 1993 hevdet Isdahl at mangelen på debatt er en del av psykiatriens kultur. Hver ny metode knyttes til profesjonell og vitenskapelig prestisje, akkurat som ved lobotomi. Det skal sterk lut til før behandleren slutter å bruke en metode, selv om forskning viser at den er irrelevant eller skadelig. På det viset har hypoteser blitt til såkalte faglige sannheter; bruken av medisiner og elektrosjokk i moderne psykiatri er eksempler på det samme fenomenet, skrev han.

Det kom flere støttespillere til, blant dem RV og foreningen Aurora.

Resultatet av lobotomiforskningen til Joar Tranøy ble samlet i bøker. Han fikk Forfatterforeningens ytringsfrihetspris i 1996.

Les mer:
Historikeren Per Haave i Legeforeningens tidsskrift
NTB: - En seier for alle lobotomerte

Verdensdagen er en skrytedag

I anledning Verdensdagen for psykisk helse i går vil jeg minne om denne kronikken som generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse skrev på Verdensdagen for to år siden:

I Norge er Verdensdagen for psykisk helse blitt en skrytedag, der helsemyndigheter og politikere reklamerer for alt det gode de har gjort. De holder i tøylene for hvilket fokus vi skal ha. Resultatet er en "se så flinke vi er"-dag.

Fortsatt lar vi noen yrkesgrupper - og kanskje i særdeleshet psykiatere og psykologer - få definere hva som er sannheten om god hjelp, mens alt tyder på at når brukere selv setter definisjonen, vil hjelpen hjelpe. Fortsatt tør få utfordre småkonger i Helse-Norge som får lov til å holde på som de alltid har gjort.

Fortsatt lever mennesker med psykiske lidelser altfor mange steder under uverdige forhold, fordi mange kommuner ikke har tatt det ansvaret de er pålagt å ha for alle sine innbyggere.

Det er tid for bråk. Det er tid for å få slutt på at psykisk helsefeltet bare går videre i samme retning, med mer penger i sekken. Vi må ha en debatt om hvem som skal bestemme, om makt og tvang, om menneskerettigheter og verdighet.

Ulovlig tvangsinnleggelse

I dag kan vi lese om en kvinne som hadde lagt seg inn frivillig ved Sykehuset Østfolds psykiatriske avdeling på Veum i Fredrikstad. Hun ble imidlertid tvangsinnlagt da hun ønsket å skrive seg ut av akuttposten på Veum. Helsetilsynet konkluderer med at det ikke var noen risiko for at hun skulle være til fare for seg selv eller andre, slik konverteringsparagrafen i psykisk helsevernloven krever.

Tidligere var det et totalforbud mot overføring fra frivillig psykisk helsevern til tvungent psykisk helsevern (konverteringsforbudet), men fra 1.1.07 ble det åpnet for slik overføring dersom "utskriving innebærer at pasienten utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse".

Mange har reagert på den nye paragrafen; på folkemunne kalles den "musefelleparagrafen". Dersom man legger seg inn frivillig eller er under frivillig psykisk helsevern uten døgnopphold, og man ønsker å skrive seg ut, kan det altså skje at man ender opp under tvungent psykisk helsevern. Dette kan tenkes også å bli brukt som pressmiddel for å opprettholde "frivillig" psykisk helsevern.

Det NRK imidlertid ikke skriver om denne saken, er at det er begått brudd på menneskerettighetene. Lovskravet er ikke oppfylt, og det er dermed begått brudd på EMK art. 5 1e og art. 8.

Endre holdninger

Arne Holte fra Folkehelsa stilte i et nettmøte hos Aftenposten.

Sliter med psykiske problemer etter en lang traumatisk barndom. Kan fagfolk hjelpe med det?
Arne

Kjære navnebror. Jeg må svare deg generelt. Da er svaret ja. Ingen kan ta bort minnene dine, din livserfaring og det du har tapt. Men, gjennom psykologisk behandling, kan du finne frem til både å se de lyse sidene og til å endre dine holdninger til mange av erfaringene og måten du ser på deg selv og dine nærmeste på. Vel så viktig: Du kan lære deg måter å tenke på som gjør deg bedre rustet til å møte motstand når det røyner på, slik at du slipper å gå i dørken hver gang. Ta kontakt med fastlegen din, få fastlegen til å henvise deg til en spesialist, psykolog eller psykiater som tilbyr psykoterapi. Ikke avfinn deg med noe mindre. De som står på vinner frem. Jeg tror på deg. Lykke til, navnebror. Vennlig hilsen, Arne

Dette er bare så typisk psykologsvar! Hvorfor er det den som sliter etter en traumatisk oppvekst som skal endre seg og sine holdninger?! Og måten han/hun ser på seg selv og sine nærmeste? Denne tilnærmingen til mennesker som har opplevd traumer, og kanskje overgrep (fra sine nærmeste), er etisk forkastelig. Jeg har flere erfaringer med psykologer som har prøvd å få meg til å se lysere på barndommen og på overgripere.

Burde det ikke være overgriper som må endre holdning?

Se også: Dårlig selvbilde

Møte med voldtektsmottaket

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening har Peder Kjøs en kronikk om et møte med et voldtektsmottak. Ei ung jente han kjenner hadde blitt voldtatt og han fulgte henne til mottaket. Det ble ikke slik han hadde forventet:

Jeg hadde sett for meg at mottaket kom til å ligne et krisesenter. Jeg hadde forventet at noen vennlige og forståelsesfulle mennesker i vanlige klær skulle ta henne imot i en sofa og gi henne et ullteppe og god tid til å snakke om hvor redd hun hadde vært, hva hun trengte nå, hvordan hun kunne komme videre. I stedet for omsorg ble hun møtt ut fra to perspektiver: jus og medisin. Det viktigste for teamet var åpenbart å "sikre spor".

Undersøkelsene varte i fire timer, og altså med lite hensyn til den menneskelige faktor - overfor en som nettopp hadde blitt voldtatt.

Jeg ble rystet over det jeg leste, og lurer på om det er slik mange voldtektsofre blir møtt. Da burde mottakene og Helsedirektoratet få tilbakemelding fra tidligere brukere.

Tidsskriftet kan leses på større biblioteker eller bestilles her.

I psykisk ubalanse

Da jeg fortalte at jeg kom til å flytte fra ham, reagerte han med å invitere meg ut på byen og spille gentleman - så lenge det varte.

- Hvorfor måtte du danse med den innvandreren? Hva!
- Spiller vel ingen rolle hva slags hudfarge en dansepartner har, vel!
- Du gjorde det bare for å provosere meg!
- Gi deg!

Han grep fatt i meg, og før jeg rakk å tenke noe som helst, hadde han tatt kvelertak på meg. I noen sekunder - eller var det minutter - kjente jeg dødsangst. Men da jeg innså at jeg var sjanseløs, resignerte jeg og tenkte: Vi traff kjente på byen. Noen visste vi var sammen den kvelden. Det var vitner til at han grep tak i meg på dansegulvet mens jeg danset med Innvandreren. De kom til å skjønne hvem som drepte meg. En slags tilfredsstillelse for meg idet mørket var i ferd med å omslutte meg.

I siste liten slapp han taket.

Jeg tok veska mi, løp ut, opp veien, tok til venstre, fant telefonkiosken. Ringte opplysningen og ba om nummeret til krisesenteret.

Mens jeg sto i telefonen og forklarte situasjonen til damen, kjente jeg et klapp på skulderen.

- Du må bli med oss, du, sa den uniformerte politimannen.
- Hva? sa jeg. Har dere arrestert ham? Hvordan greide dere...
- Vi har fått beskjed om at du er i psykisk ubalanse, sa politimannen.
- Dette er en misforståpelse, sa jeg. Det må være lov til å reagere når noen tar kvelertak på deg.
- Kom nå!

Inn i politibilen med meg. De ringte et psykiatrisk sykehus.

- Det er en kvinne her som er i psykisk ubalanse. Hun hevder noen har tatt kvelertak på henne. Men vi synes hun virker hysterisk. Det var en mann som ringte oss og fortalte at hun er psykisk syk. Vi er framme innen et kvarter.

Visst var jeg redd for å bli tvangsinnlagt, men jeg var mest forbannet. Tross alt ville jeg mye heller overnatte på psykiatrisk avdeling, for der ville ingen ta kvelertak på meg.

Gjett hvem som åpnet da politiet kom fram til akuttavdelingen: Min tidligere nabo Helene, som var sykepleier. Hun visste at jeg aldri hadde vært gal, og nå så hun ut til å tro på det jeg fortalte.

- Du kan ligge over her til i morgen. sa hun. Men så må du tenke over hvordan du skal innrette livet ditt.

På formiddagen kom han for å hente meg.

- Jeg var redd de skulle sperre deg inne, sa han.
- Det var vel det du ville, sa jeg. Du brukte mot meg at jeg sliter psykisk. Eller savner du hushjelpa di? Forresten: Ha deg ut herfra, din jævla morder!

Han stakk, men det kom en mannlig sykepleier inn på rommet og kjeftet på meg fordi jeg hadde skreket jævla morder.

Sånn er det vel ofte: Noen forstår vold, andre gjør det ikke.

En måned senere hadde jeg flyttet fra ham.

Gjesteskribent: MIN journal?

Av Carla

Jeg har vært innlagt på sykehus. Der har de journalen min liggende. Jeg har også vært på legevakta og snakket med psykiater. Flere ganger. Også der har de dokumentert at jeg har vært der, og notert litt om hva jeg har snakket om. Det veit jeg, for det står det i loven at de har plikt til.

Nå har jeg funnet ut at jeg har lyst til sjøl å bestemme hvem som skal få lese det som er skrevet om meg. Jeg ønsker ikke at de neste gang jeg kommer på legevakta skal slå opp og lese om de vonde tingene jeg har snakket om der tidligere, uten å spørre meg om lov først. Og hvis jeg en gang igjen skulle bli lagt inn på sykehus, ønsker jeg på ingen måte at de skal lese hva som ble skrevet om meg sist jeg var der. Jeg har lest det sjøl, og jeg er uenig i en del av det de har skrevet. Det gjorde vondt å lese det, og tanken på at andre fagpersoner skal ta dette som riktige og objektive opplysninger om meg gjør meg redd. Jeg ønsker å fortelle min egen versjon av min historie dersom jeg skal motta hjelp fra helsepersonell i framtida.

I et skriv fra pasientombudet leser jeg at jeg kan kreve sperring av journalen min. Så jeg ringer legevakta og spør hvordan jeg skal gå fram.

- Ja, det er lege XX.
- Hei, jeg skulle gjerne vite hvordan jeg går fram for å sperre journalen min.
- Sperre journalen din?
- Ja.
- Hvorfor det?
- Jeg vil bare gjerne vite hvordan jeg går fram.
- Du kan ikke sperre journalen din, da kan jo ikke vi lese den. Tenk om du kommer inn bevisstløs og vi ikke vet noen ting om deg.
- Jeg trur ikke det står noe i min journal som vil være av betydning da. Ifølge pasientombudet har jeg rett til å kreve sperring, slik at det bare er jeg som bestemmer om journalen kan åpnes igjen.
- Det har jeg aldri hørt om.
- Men...
- Det er bare i helt spesielle tilfeller vi kan begrense tilgangen, og da må man ha en god grunn, og skrive et brev til direktøren slik at han kan avgjøre det.
- Pasientombudet sier at man ikke trenger å oppgi noen begrunnelse.
- Det tror jeg ikke. Hvilken lov står det i? Det står ingenting om det i noen av lovene jeg kjenner.
- Jeg... er ikke sikker på hvor det står.
- Hvorfor vil du sperre journalen din?
- Det var egentlig ikke det jeg ringte for å snakke om. Men takk skal du ha.

Jeg skjønner at de, når de får en bevisstløs person inn på legevakta, kan ha bruk for å vite om denne personen har hjerteproblemer eller er allergisk mot antibiotika. Jeg skjønner at dette ville vært til mitt eget beste dersom jeg var denne personen. Men nå er det sånn at min journal ikke inneholder noen slike opplysninger. Og om den nå hadde gjort det: Skulle jeg ikke likevel ha rett til å velge å sperre den? Kunne jeg ikke få velge å heller gå med en lapp i lommeboka med viktige helseopplysninger? Burde jeg ikke fått mulighet til å sperre hele journalen unntatt den delen der disse opplysningene var nevnt? Og: Hvis jeg nå faktisk ønsket å ta risikoen ved å holde disse opplysningene tilbake – skulle jeg ikke rent prinsipielt ha rett til det?

Selvfølgelig måtte jeg undersøke hvilken lov pasientombudet legger til grunn for retten til sperring av journal. Jeg fant at dette hjemles i pasientrettighetsloven, helsepersonelloven og helseregisterloven. Men jeg fant også at man i nødstilfeller og ved alvorlige psykiske lidelser kan bestemme at journalen skal åpnes sjøl om pasienten har fått den sperret. Og jeg spør meg hvor mye en slik rettighet da egentlig er verdt.

Jeg har tenkt på å ta en telefon til legevakta igjen, og opplyse legen om de lovparagrafene som han altså ikke kjente til. Men noe har holdt meg tilbake. Kanskje er det en frykt for at jeg likevel ikke vil nå fram med mitt krav. At de på legevakta vil tolke loven annerledes enn det pasientombudet gjør. Kanskje kvier jeg meg for igjen å framstå som en urimelig person fordi jeg ønsker å bestemme over min journal.

Kanskje kjenner jeg på en ulmende redsel for å komme til den erkjennelsen at det faktisk ikke er jeg som bestemmer.

Se også:
1.4 Unntak fra taushetsplikten for opplysninger som er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp i Rundskriv vedrørende tilgang til og utlevering av opplysninger i elektroniske pasientjournaler

Selvmord: Små gryter har også ører

Siden selvmord ikke registreres på barn under ti år, vet vi ikke hvor mange yngre barn som kan ha blitt rammet. Men jeg vil tro de fins. I Jørgen Haaves biografi om filosofen Peter Wessel Zapffe kan man lese at seksåringen Peter var på vei ned til sjøen for å drukne seg. Han ble voldsomt mishandlet av sin far, og følte naturlig nok at livet var uutholdelig.

En redd og dypt fortvilt guttunge går ut i tromsønatten på begynnelsen av dette århundret. Guttungen gråter ikke lenger, han har bestemt seg. Han vil ta sitt eget liv. Slik skal hans lidelser opphøre, slik skal hans ensomhet og farens brutale mishandling ta en endelig slutt.

Idet han går mot bryggene for å kaste seg på havet, brøler en stemme til ham: – Hva i himmelens navn gjør du her ute midt på natten?

Det er faren, apoteker Zapffe, som griper sin sønn i skulderen og fører ham hjem til nye runder med ridepisken. På denne måten hindres en dypt deprimert Peter Wessel Zapffe i et selvmordsforsøk allerede tidlig i barndommen.
Kilde

Jeg tenkte ikke på selvmord før jeg var åtte, for jeg ante ikke hvordan man kunne komme seg ut av livet (en psykolog sa forresten til meg for noen år siden at grunnen til at såpass få barn tar livet sitt ikke er at alle barn har det bra, men at de ikke vet hvordan det skal gjøres). Men da jeg var åtte, overhørte jeg ei tante som snakket om ei 17-årig jente som hadde druknet seg fordi hun var gravid. Jenta kom fra en svært streng Smiths venner-familie, og så ingen bedre løsning enn selvmord. Jeg fulgte med på historien som ble fortalt, og skjønte for første gang hvordan man konkret kunne gjøre det.

Det var etter dette jeg begynte å gruble over hvordan jeg skulle begå selvmord. Drukning fristet lite, fordi jeg visste hvor ubehagelig det var med kaldt vann og å få vann i munnen. Dessuten var jeg redd for at Gud ville skjønne at det var selvmord, og da ville Han sende meg til helvete. Først da jeg var ti, hadde jeg grublet meg til en måte å dø på som jeg mente Gud måtte godta, for jeg hadde ikke hørt at dette var noen kjent selvmordsmetode, men derimot at mange ved ren uflaks hadde dødd på denne måten.

Som voksen har tanken på selvmord vært en slags trøst, fordi jeg visste at det var en utvei. Men jeg tror det bare forsterket smerten min som barn (skjønt det kan selvsagt ha vært andre grunner til at jeg hadde det mye vondere som tiåring enn som åtteåring).

Konklusjonen min må bli at man skal være forsiktig med å snakke om selvmord når barn hører det. Jeg slutter meg også til Magne Raundalens råd om å si til barn at selvmord skyldes tankesykommer, selv om jeg mener at selvmord ikke er noen sykdom. Men Raundalen sier også (når et barn har mistet en av sine nærmeste):

Viktigst med sannheten er at de ikke gradvis opplever at fakta blir verre og verre ettersom tiden (årene) går og versjonen av det som skjedde utvides. De må få vite at det var hengning og hva hengning er. De må få vite om drukning, overdose, skyting og overskårne pulsårer. Hvorfor må de få vite det nå? En sentral begrunnelse er den negative virkningen av hemmeligheter i familien.

Men hva om (man lurer på om) barnet selv er deprimert? Skal man da følge Raundalens råd om å fortelle om selvmordsmetoden til en som har tatt sitt liv?

Når barns protest blir sykdom

Hos klikk.no kan man lese om kriteriene for diagnosen "opposisjonell atferdsforstyrrelse" på barn. Jeg merker meg at disse kriteriene er nok for å få diagnosen:

- Er nærtagende og blir lett irritert
- Blir fort sint og fornærmet
- Mister lett besinnelsen
- Krangler mye med voksne

Dermed hadde jeg ligget tynt an som barn. Bare jeg hørte noen snakke om noe som minnet meg om overgrepene jeg selv ble utsatt for, kunne jeg få et raserianfall. Ikke godtok jeg behandlingen jeg fikk heller, i alle fall ikke etter at jeg var seks. Jo eldre jeg ble, jo kraftigere demonstrerte jeg med hele meg den avskyen jeg følte.

Jeg ble stadig truet med psykiatrien - slik noen barn blir truet med barnehjem - og var livredd for å bli sendt dit, fordi psykiatere ble framstilt som verre enn de voksne jeg vokste opp med. Siden jeg ikke ble slått hver eneste dag, så trodde jeg på ramme alvor at psykiatere slo barn, hver dag.

Det som irriterer meg overmåte med artikkelen hos klikk.no, er at det ikke står ett ord om årsaker eller umulige foreldre (slik det heller ikke gjorde i artikkelen deres om ADHD). Men de fleste - ikke alle - ungdommer med alvorlige atferdsproblemer har hatt en belastet barndom. En australsk studie viste at gutter som hadde vært utsatt for seksuelt misbruk, hadde 20 ganger større risiko enn andre for å få diagnosen atferdsvansker. Man vet at BUP i liten grad fokuserer på hva pasientene har opplevd av traumatiske ting.

Barnepsykolog Magne Raundalen skrev i Befringutvalgets rapport NOU 2004: 23: "De barna som blir ”naturlig lydige” unngår mye av hardheten, bortsett fra som tilskuere, mens de som ikke innordner seg, alt etter graden av opposisjon og avvik fra normene, kan risikere å bli satt på ubarmhjertige program, også i terapiens navn. Det stridige barnet har i våre dager fått sin egen diagnose, faktisk i to varianter, CD-Conduct Disorder og ODD-Oppositional and Disobedience Disorder."

Ubarmhjertige program, ja. I 2005 sendte TV 2 en dokumentar om en barnevernsinstitusjon i Rogaland, der behandlingsopplegget var utviklet av psykolog Tore Andreassen, den samme som er ansvarlig for MultifunC i Norge. Det var utelukkende fokus på barnet som årsak til egne og familiens problemer. En av guttene sa det selv i klartekst: Det var han som var problemet. Vi så personale med stoppeklokke, forbud mot at ungdommene på institusjonen fikk være sammen på tomannshånd, og en 14-åring bli sendt på rommet (”time-out”). Det som var verst, var den gjennomgående uempatiske innstillingen fra de ansatte, som ikke gjorde noe annet enn å "sette grenser" for ungdommene, dvs. ydmyke dem.

En journalist som skrev om slike behandlingsprogrammer, sa til meg: "En jeg hadde en samtale med, men som ikke kunne stå fram med sin kritikk i denne omgang, snakket om 'amerikanske dressurmetoder'". En annen journalist som jobbet med barnevern, har fortalt meg at nettopp mange overgripende foreldre henvender seg til hjelpeapparatet fordi barna etter deres mening er "umulige". Da Kreativ mamma intervjuet meg for kort tid siden, fortalte jeg at det først var etter en rekke henvendelser fra meg, at et landsdekkende behandlingsprogram for familier med "vanskelige" barn overhodet satte overgrep på dagsordenen.

Men fortsatt er det vanlige å betrakte problematferd som barnets skyld. Problemforeldre snakkes det jo ikke om.