Likte ikke rapport - forsker drapstruet og overfalt

En forsker bak rapporten om traumebehandlingen ved Betania i Malvik, har blitt overfalt og drapstruet.

Se hva Asbjørn Dyrendal skriver:

Allerede dagen etter at rapporten ble lagt frem for Betania, kunne man høre om et flertall drapstrusler og mer allmenn sjikane – fra et flertall personer.

Det glipper på Sørlandet

Nå er det hele ti dager siden jeg forfattet det eminente blogginnlegget En sekk på trikken. Så jeg har, selvsagt, ventet på å få høre om neste glipp.

I dag ble jeg ikke skuffet. På Sørlandet sykehus HF glipper det som bare det.

Vær så god og les:
Kreftdiagnose lå ute på internett
Pasientlisten ligger fortsatt på nett
Nok en pasientliste ligger på internett
Fylkeslegen vurderer å anmelde sykehuset

Laila synger ut

I dag begynte Laila å følge bloggen min. Jeg visste ikke om bloggen hennes før nå. Laila har jobberfaringer som er sjeldne i bloggverdenen:

De fattige skal altså ha det fælt, særlig sosialklientene må ha det ille, fordi de må ha det verre enn dem som jobber og tjener dårlig, dette mener samtlige politiske partier, hvis jeg har forstått dem rett. Og det tror jeg at jeg har. Man er selvfølgelig ikke interessert i å gjøre noe for at de som jobber og har det fælt skal få det bedre, derimot kan de få lov å trøste seg med at sosialklientene har det enda verre.

Da jeg startet bloggen ga jeg den adressen lavstatus, fordi jeg hadde skjønt at jeg tilhørte disse ”lavstatusgruppene” som jeg hadde lest så mye om i avisen. Jeg ble like irritert hver gang jeg så ordet, det inneholder store doser forakt, jeg ønsket å vise at vi som ble omtalt på en slik måte slett ikke var sånn som man trodde vi var.

Lailas liv som lavstatus anbefales.

Regjeringen må si nei!

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28. september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14. juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved Senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitiativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

I februar i år ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse -Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Folk som er med:
Lars-Henrik Michelsen
Carl Christian Grøndahl
Vox Populi
Per Aage Pleym Christensen
Bjørn Stærk
Oppviglerbloggen
Fred Rune Rahm
Beate Eiklid
Stian Ludvigsen
Sigrun Tømmerås og på ABC Nyheter og på Verdidebatt
Boye Bjerkholt
The Peace Prize Nation for Ron Paul
Undreverset
Lothiane
Iskew
Kvinnekongen
Oda Rygh
The loophole
Liv-Marit Davidsen
Kamikaze
Trips and tics
Konrads tankesmie
Sondre Bjellås på Digital Livsstil
Smileygirl83
Erlend Fuglum
Petter Kvinge Tvedt
Haugabloggen
Torkild Strandvik
Dekodet
Hemmelig adresse
Eva Kvelland
Linn Beate Kaald Thoresen
Jonas Stein Eilertsen
Floken i nettet
Frank E. Rundholt
FriBit
Venstresida.net
Simen Eide
Bjørn Magne Solvik
Anne Solsvik
Kyle Finnesand
Borgerrettighetsbloggen
Bjørgen sin blogg
Civita
Kompromissløse meninger
Goodwill
Tronds Orakel
Eidsvoll Venstre
Vince Casa
Hjerter i grønt
Onar Åm
Sigrid og Helge Rege Gårdsvoll
Kjellermennesket
Kristiansand Venstre
Hilde W. Wibe
Hjorthen
Mariann Rui Slettebakken
Niclas Ransted-Jøranli
Plausible fremtider
Ivar Johansen
Lasse Dahl
Dyadebloggen henviser til bloggstafetten fra i sommer.
Boye Bjerkholt har lenket til denne artikkelen i en bloggpost 28.09.
Vampus har lenket til denne artikkelen, i en bloggpost 30.09.

Disse "brukerne"

Jeg har tidligere skrevet om holdninger til "brukerne", og om egne erfaringer. I dag har Kari Gåsvatn, journalist og mor til en utviklingshemmet kvinne, en kronikk i Aftenposten med tittelen "Borger, ikke bruker".

Fordi hun [datteren] trenger bistand i dagliglivet, plasseres hun i en kategori av «brukere». Hun blir ikke forstått som borger med krav på respekt for autonomi og individualitet.

I sin saksfremstilling vrir og vrenger administrasjonen på det jeg har skrevet, fortier viktige momenter, og trekker samtidig inn forhold som er saken helt uvedkommende, eller tillegger meg meninger og uttalelser jeg aldri har kommet med. Ved hjelp av snedige formuleringer får fremstillingen en valør som bidrar til å frata meg troverdighet. Det er en form for hersketeknikk.

Noe å kjenne seg igjen i for flere, tror jeg.

Se også: En kobling man ikke har gjort

Staten og kroppen

Man skulle trodd at tvungne underlivsundersøkelser hørte hjemme på historiens skraphaug. Horene i 1800-tallets Christiania måtte til politilegen for å undersøkes. Viltre jentunger i det offentliges varetekt ble disiplinert i gynekologstolen på 1950-tallet.

Nå varsler Utlendingsdirektoratet (UDI) mer omfattende aldersundersøkelser av enslige mindreårige asylsøkere.

- Jeg er opprørt. Myndighetene er villige til å undersøke unge asylsøkeres kjønnsorganer og tarmer for å finne alderen. Det synes ikke å være noen grenser for hvor langt de er villige til å gå, sier Petter Eide, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Jeg var sterkt imot forslaget om å undersøke alle jenters underliv for å avdekke kjønnslemlestelse. Enden på visa ble "frivillige" undersøkelser av jenter med bakgrunn fra risikoland i enkelte kommuner.

Det nye tiltaket fra UDI, som også kalles "frivillig", er enda verre. Man kan ikke se på en kropp om den er 17 eller 18 år.

- Det medisinske fagmiljøet vi har snakket med hittil tviler sterkt på om denne undersøkelse faktisk gir noen resultater som vil være av betydning, sier Norsk Folkehjelp.

Dette er ikke undersøkelser til "pasientens" beste. Jeg kan ikke forstå at de er forenelig med legeetikken, som sier at legen skal ivareta den enkelte pasients interesse og integritet. Som Norsk Folkehjelp lurer jeg også på om de er i tråd med menneskerettighetene.

Og selvfølgelig bekymrer jeg meg spesielt for barn som har erfaringer med seksuell utnytting og/eller tortur.

At det går an!

Dagfinn Høybråten er Det gode menneske, med omtanke for de små og svake. Han opprøres over at traumetilbudet ved Betania i Malvik kanskje blir lagt ned. Derfor stilte han spørsmål til helseminister Bjarne Håkon Hanssen:

Jeg er gjort kjent med at behandlingstilbudet for seksuelt misbrukte barn ved Betania Malvik ikke vil bli videreført i samarbeid med Helse Midt-Norge. Vil statsråden gripe inn og hindre at tilbudet til denne sårbare gruppen legges ned, slik vedtaket i Helse Midt-Norge innebærer?

Ved siden av at det ikke er gjort noe vedtak ennå, så føler Høybråten seg altså kompetent til å mene at behandlingstilbudet bør fortsette - uten at han vet noe om det, for han tror det er for barn. Antakelig vet han at det drives av en kristelig stiftelse.

Helseministeren svarer:

Barn og unge som utsettes for seksuelt misbruk er i særlig grad sårbare for å ta med seg slike traumer videre i livet dersom de ikke får den hjelp, oppfølging og omsorg de har behov for. Jeg er derfor opptatt av at de ivaretas på en så forsvarlig og god måte som mulig, og at de gis tjenester av god kvalitet.

Jeg burde vel egentlig ikke latt meg overraske, for dette har jeg sett mye av: Politikere skjønner ikke at overgrepsutsatte - akkurat som alle andre - blir voksne. Jeg har ikke tall på alle henvendelser jeg har gjort til politikere og politiske partier om behandlingstilbud for mennesker som ble utsatt for overgrep i barndommen - og fått svar tilbake om barnehus og handlingsplaner mot vold i familien (altså vold mot voksne kvinner som lever i parforhold og mot dem som er barn i dag).

Noen burde informere disse politikerne om at det er mange pasienter i voksenpsykiatrien som er incestofre.

Se også: Åpenhet er ikke nok

Hjelp kinesisk menneskerettsadvokat

Gao Zhisheng er en av de mest kjente menneskerettighetsadvokatene i Kina. Han har blant annet representert menneskerettighetsforkjempere, Falun Gong-tilhengere, kristne, og i tillegg jobbet med saker som omhandlet dødsstraff.

Men i 2005 trakk myndighetene tilbake advokatlisensen hans. Han har blitt fengslet, sittet i husarrest, blitt torturert og trakassert. Siste gang han ble arrestert var i vinter, og han har siden da sittet fengslet uten kontakt med omverdenen. Han er i fare for å bli torturert og mishandlet i fengselet.

Gao Zhisheng var kandidat til Nobels fredspris i fjor.

Gå inn på Amnestys nettsider og gi dem din signatur, med krav om at han løslates.

Italiensk psykiatri

Det Italia har gjort med psykiatrien er blitt holdt opp som et ideal av mange. Asylene ble stengt.

Det er mye å lære for oss, men i en kronikk i Psykologforeningens tidsskrift stilles samtidig spørsmålet: Hva er baksiden av den italienske medaljen?

Norske psykisk helseturister bør be om å få se akuttposten på sykehuset, de bør spørre om hvordan man driver akuttbehandling, om det finnes tilstrekkelig med akuttsenger, om medikamentbruk generelt, og de bør spørre om familiens rolle i ettervern og medisinering. Både ved Sapienza-sykehuset i Roma og ved Borgo Roma-sykehuset i Verona består akuttposten av kun to saler, en for menn og en for kvinner, med 6-8 senger på hver. Det er neppe bedre noe annet sted i Italia. Hvordan driver man akuttpsykiatri under slike forhold? Med «sovekur», selvsagt, en behandlingsform man forlot i Norge på 60-tallet.

- Vil regjeringen ha politisk helsepersonell?

Arbeids og inkluderingsdepartementet (AID) har kommet med kritikk mot at helsepersonell har latt seg ansette ved Kirkens Bymisjon og Røde Kors sitt nye helsesenter for ulovlige asylsøkere.

Er det politisk helsepersonell vi ønsker oss i dette landet? spør Norsk Psykologforening.

La oss se hvordan AIDs logikk eventuelt kunne få utslag innen andre områder. Det er et selvsagt og sentralt mål for regjeringen å forebygge hjerte- og karsykdommer og diabetes. For å bidra i dette helsepolitiske målet kunne selvsagt helsepersonell velge å bare hjelpe dem som ikke spiste fet mat, ikke drakk sukkerholdig brus og som gikk på SATS tre ganger i uken.

Et slags forsvar for det kristne

I går fikk jeg en kommentar til innlegget Menneskesyn og humanitet som ikke hadde noe som helst med blogginnlegget å gjøre, og jeg slettet den derfor. Det samme har jeg opplevd tidligere når jeg har skrevet om kristendommen uten å sable den helt ned. Nå sist skrev jeg om humanitet, og fikk en kommentar som angrep kristendommen p.g.a. at kristne samarbeidet med Hitler og kristenkonservative i USA forsvarer dødsstraff. Verken nazisme eller dødstraff kan sies å representere humanitet, men det motsatte. Det som gjorde at vedkommende skrev kommentaren, var at boka jeg refererte fra hadde begrepet "kristen kulturarv" i undertittelen.

Forfatteren er teolog, og boka er preget av tenkningen til den danske moralfilosofen og teologen K.E. Løgstrup, som har inspireret så vel helsearbeidere som jobber med etiske spørsmål, som filosofer og teologer. Det er en allmenn etisk modell som skisseres i boka, som kan benyttes uavhengig av tro. Jeg kan ikke engang se hva som skulle være "kristent" i blogginnlegget jeg skrev. En kristen - som forfatteren er - vil selvsagt begrunne enkeltmenneskets avhengighet av samfunnet og naturen med at Gud bruker samfunn og natur for å holde oss i live, men det forandrer ikke saken. En human-etiker, miljøverner eller marxist vil kunne begrunne med andre ord.

At kristendommen eller den kristne kulturarven bare skulle ha negative sider ved seg, er like lite sant som at enhver tro eller ideologi er "ren". Jeg ser på meg selv som sosialist, men det er ikke alt ved sosialismen jeg liker. Kanskje er jeg like mye sosialliberalist.

Når det gjelder nazisme og dødsstraff, så har kirken også representert protest. I Norge reagerte kirken mot nazistene. I Kongo har kirkeledere protestert mot dødsstraffdommene mot to nordmenn. Det var med innføring av kristendommen at vi fikk forbud mot å sette ut barn for at de skulle dø.

Misjonærer har gitt mange et skriftspråk. I Latin-Amerika har frigjøringsteologisk orienterte prester risikert ikke bare kappe og krage, men også hodet, i sitt arbeid for rettferdighet for fattige og undertrykte. Om ikke det er humanitet, så vet ikke jeg.

Dette er ingen "kristenblogg". Tvert imot har jeg sagt mye negativt om kirke, kristendom og kristne. Men det må være tillatt å vise til noe godt fra kristent hold også - slik man kan si at det kan komme noe godt fra Vesten, for eksempel menneskerettighetene, uten at man av den grunn er intolerant og imperialistisk. Selvsagt kan man diskutere hva som er kristent og ikke i kulturarven vår, men hva som er religiøst, sekulært, humanistisk og kulturelt blir en annen debatt (hvem vet for eksempel om/hvor mye ateistene Marx og Freud var påvirket av sin religiøse bakgrunn i frigjøringsprosjektene sine?).

Folk som føler behov for å angripe alt som er mulig å forbinde med noe kristent, står fritt til å opprette sin egen blogg.

Menneskesyn og humanitet

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen har skrevet boka Handling og dømmekraft. Etikk i lys av kristen kulturarv. Blant bokas temaer er menneskesyn.

Markedsøkonomien impliserer et bestemt menneskesyn: Homo oeconomicus, mennesket som utelukkende handler ut fra egne interesser. Ingen kjøper eller selger for å være "snill".

Teknologien retter søkelyset mot menneskets teknologiske ferdigheter, evnen til å produsere og manipulere. Dette er homo faber.

Problemet med disse antropologiske forestillingene oppstår når de ikke lenger brukes for å framheve bestemte trekk ved samfunnet vi lever i, men blir gjort til svar på spørsmålet om hva som er menneskets humanitet.

Begge de to forestillingene domineres av tanken om det aktive skapende, handlekraftige menneske, som klarer seg selv og ikke er avhengig av andre. Dersom menneskeverdet baseres på slike egenskaper, blir respekten for enkeltindividet relativisert og kvantifisert. Mennesker som må leve på andres omsorg, blir lett degradert til annenrangs samfunnsborgere. Da møter de ikke den samme respekten for integritet og verdighet som det handlekraftige menneske gjør.

Men uansett hvor selvstendige og kreative vi er, er vårt livsgrunnlag og våre livsmuligheter skapt av andre. Evnen til å leve på andres innsats og andres bekostning er en forutsetning for all tradisjon, all kultur. Her finner vi også menneskets spesifikke form for sårbarhet: Uten et stort antall andre å leve på, blir vi hjelpeløse.

At vi alle lever på andres innsats og bekostning, viser et antropologisk grunnfenomen: menneskets mottakelighet. Grunnlaget for vår selvstendighet gis oss gjennom fellesskapet og naturen vi er innfelt i. Humaniteten må søkes i homo communicans, mennesket som blir til gjennom samliv med andre. Dette utelukker naturligvis ikke homo oeconomicus og homo faber, men når spørsmålet om hva som er mest grunnleggende ved humaniteten dukker opp, bør det ikke være noen tvil om rangordningen.

Vår menneskelighet ligger i evnen til å utvide samhørigheten med andre mennesker og annet liv, inkludert de fremmede, de syke, de funksjonshemmede, de gamle, og våre medskapninger dyrene. Det er i dag en viktig oppgave å motarbeide tendenser til å forankre menneskets verd i dets funksjonalitet.

Rapport til FN om menneskerettigheter

Rapport til FN (s. 17):

Coercion in the mental health services

International statistics on the use of coercion in the mental health sector indicate that the frequency of coercion is high in Norway. The Government receives many inputs and reactions from patients and relatives, health personnel and others that describe perceived abuse in this connection. In the period 1998-2008, an extensive improvement plan for the mental health services produced results in many areas. However, several challenges remain.

Incorrect and inadequate reporting on the various forms of coercion within and between the Norwegian health regions contributes to the uncertainty of figures concerning how much and what kinds of coercion are used. Geographical variations in the reported data reflect differences in coercive practices. Consequently it is assumed that reducing the use of coercion is an achievable objective.

Several measures have been initiated to improve documentation of the use of coercion in the mental health service. A working group has considered the need for the treatment criterion in the Mental Health Care Act and the need for new measures in the Action Plan. The working group has expressed concern about the high and varying coercion figures in Norway and has proposed a number of measures for further action. A process has been initiated to follow up the report.

En sekk på trikken

Da har det skjedd en liten glipp igjen i helsevesenet. En sånn litt lei ting som hender i hverdagen, for også helsepersonell er som kjent bare mennesker. Og det er jo så lenge som to uker siden VG fortalte om to glipper ved Ullevål sykehus.

Denne gangen er det psykiatritjenesten på Grünerløkka i Oslo som har vært offer for uflaks. Eller uhell, som avdelingslederen ved Fagavdeling for miljøarbeid- og psykisk helse i bydelen kaller det. En ansatt der hadde papirer i en sekk som dessverre ble mistet på trikken i førjulsrushet. Og så var de av en eller annen mysteriøs grunn havnet på Galgeberg - der det ikke går noen trikk.

Siden det var en sekk, er min hypotese at det var nissen som i førjulsstresset tok feil sekk med seg da han gikk av trikken. Men da han så hva det var han hadde i sekken, ble han så lei seg at han la den fra seg ved nærmeste søppelkasse. Dette var jo ikke noe å gi til snille barn på julaften.

Dagbladets lesere beroliges med at det ikke var noen diagnoser i papirene som lå på bakken. Det var godt å høre at det bare var navn, adresse og telefonnummer til pasienter som fikk antipsykotiske medikamenter, ikke var flinke nok til å vaske seg nedentil og slikt, som kom på avveie. Den som hadde hemmelig telefonnummer fordi vedkommende ikke ville kontaktes av sin familie, var sikkert en som hadde blitt psykisk skadet av sine nærmeste og var redd dem.

Men ærlig talt, det enkleste er jo pistol. Det er bare å oppsøke bestemte puber her i byen, så får man kontakt med klientell som selger sånne dingser. Er man litt nervøs av seg og ikke tør gjøre det selv, så kan man leie en torpedo som tar kål på de pårørende en gang for alle, så er det problemet ute av verden. Hvis vedkommende er veldig psyk i hodet sitt, så vil jo han eller hun uansett slippe straff, men får i stedet gratis helsehjelp.

Som kjent er ingen ting her i verden så galt at det ikke er godt for noe. Nå skal de ansatte i psykiatritjenesten på Grünerløkka bevisstgjøres. Da får de lære at de har taushetsplikt og sånn. Det høres bra ut.

Blogginnlegget som ble fjernet

For en tid tilbake leste jeg et feminismekritisk blogginnlegg om personer som definerer seg selv som ofre. De som gjør det, skylder alltid på andre fordi de ikke har det bra, sto det. Ofre oppfatter alt som angrep på dem selv, og at verden er mot dem. Ikke synes de det er nødvendig å argumentere heller, siden det er de andre som er dumme.

Avmakten de opplever er ofte fiksjon, leste jeg også, men de er likevel bare opptatt av sin egen "virkelighet". Det var henvisning til psykologien om at det er slik ofre er. Da tenkte jeg: Om dette er den psykologiske "sannhet", hvorfor har man ikke da tatt til orde mot å la tidligere barnehjemsbarn få erstatning?

Jeg betegner meg som overgrepsoffer og ble ikke lite provosert, over noe av det verste jeg har sett av victim-blaming. Derfor la jeg igjen en liten kommentar til innlegget. Like etter var hele blogginnlegget borte. Årsaken var nok ikke at bloggeren mente det var dårlig skrevet, for dette er en av de skriveføre bloggerne.

Det gjorde sterkt inntrykk på meg at bloggeren fjernet det. Vedkommende innså altså at det å være offer er realitet for mange, og ikke en rolle man velger.

Og feminist, det ble jeg av ren nød(vendighet).

Se også: Det er ofrene som skammer seg

Psykiatri: Advarsel om nettsted

Jeg har fått en mail fra en som har sett at jeg blogger om psykiatri. Vedkommende prøvde å lokke meg til nettstedet akuttpost.no, som er et utrygt område som kan skade datamaskinen.

Altså: Ikke svar om også du får mail fra noen som har en mailadresse som ser seriøs ut og prøver å få deg til å gå inn på dette nettstedet. Det har ingen ting med psykiatrien å gjøre, selv om det ligger psykiatristoff på siden.

Oppdatering: Det var Google som viste meg et varsel om at dette var et utrygt område som kan skade datamaskinen. Det har altså ingen ting å gjøre med om hvorvidt jeg liker nettstedet eller ikke. Det er forøvrig mange nettsteder jeg ikke liker, men jeg driver av den grunn ikke og advarer folk mot å besøke dem.

Finner ikke ord

NAV overlater saksbehandling til private.

Organisasjoner og sosiale medier

Jeg leste en interessant post om Kreftforeningen og sosiale medier i dag. Det stilles spørsmål om hvordan de bør forholde seg til bloggere som er berørt av kreft:

Vil det oppleves som positivt dersom Kreftforeningen / en ansatt i Kreftforeningen kommenterer bloggen din... Vil det oppleves som et overtramp? Vil bloggeren føle seg overvåket? Vil bloggeren synes det er sårt om vi kommer inn i deres "private" blogg...

Selvsagt kan ikke jeg la være å se spørsmålene i forhold til psykisk helse (jeg har aldri vært kreftsyk). Ville jeg likt om foreningen Mental Helse kommenterte i bloggen min?

Jeg ble glad da lederen var innom og gratulerte meg med ytringsfrihetsprisen (hun var også en av dem som hadde foreslått meg). Ansatte i organisasjoner som jeg kjenner personlig, må gjerne kommentere. Men generelt ville jeg nok ikke sette pris på at en organisasjon ivrig kommenterte i bloggen.

På Twitter opplevde jeg engang at en som er (eller har vært) ansatt i en helseorganisasjon hvor jeg er medlem, kom i diskusjon med meg. Vi hadde totalt ulike meninger om saken, og det opplevdes som veldig opprivende. Etter mitt syn bør organisasjoner vise hensyn overfor sine mer eller mindre sårbare medlemmer i det offentlige rom.

Hva tenker dere andre som blogger om helse?

Blogget seg til prestetittel

Det er ganske mange som leser denne bloggen som ikke blogger selv. Jeg synes jeg må underrette dem om at bloggingens veier er uransakelige.

Stikk innom bloggeren som blogget seg til prestetittel. Ja, du leste riktig. Han ble ordinert til prest i Den norske unitarkirke 6. september. Ordinasjonen skjedde i Béla Bartók kirke i Budapest. Og nei, han er ikke utdannet teolog.

Bildet viser dåp av første nordmann i Béla Bartók unitarkirke i 2006.
Foto: Wikimedia Commons

Selv venter jeg spent på tilbud fra Den norske frigjøringsteologiske kirke.

Oppdatering: Unitarpresten Knut Heidelberg har skrevet boka Hva er kristen unitarisme? Den kan lastes ned fra bloggen hans.

Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern

Vi inviterer til seminar og prisutdeling 10. desember 2009 kl. 09.00-15.00 på Litteraturhuset i Oslo. Deltakeravgift: 700,- / 350,-

Narrativ terapi og narrativ praksis er en arbeidsform som tilgodeser mange krav til godt psykisk helse-arbeid. Dette gjelder ikke minst kravet om større vektlegging av brukerperspektivet og det kontekstbaserte perspektivet. Vi har gleden av å presentere landets mest profilerte narrativpraktiker, familieterapeuten Geir Lundby, som under årets prisseminar vil presentere narrativ terapi og narrativ praksis sammen med andre bidragsytere til boka Terapi som samarbeid. Om narrativ praksis som kom ut på Pax tidligere i år.

Program for dagen:
09.00 Velkommen! v/ Inger Beate Larsen
09.10 Tale til psykiatrien v/ Turid Foss
09.30 Narrativ teori og praksis v/ Geir Lundby
10.15 Pause
10.35 Geir Lundby fortsetter
11.45 Lunsj
12.45 Historie fra Odd Volden
13.00 Historie fra Ellen Walnum
13.30 Pause
13.45 Historie fra Sara Bjørnsdatter Foss og Turid Foss
14.15 Refleksjoner og innspill fra salen
14.45 Utdeling av ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2009
15.00 Avslutning

Begrunnede forslag på kandidater til prisen sendes Inger Beate Larsen på e-post: inger.b.larsen (ætt) uia (dått) no innen 1. november.

Kr 700,-/350,- settes inn på kto.nr. 6311.6630968. Tillegg for lunsj kr 150,- gis beskjed om ved påmelding.

For Stiftelsen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern
Inger Beate Larsen, Arnhild Lauveng, Iris Anette Olsen, Anders J.W. Andersen, Bengt Karlsson, Torbjørn Steinhaug og Odd Volden

P.S. Også innlegg hos ABC Nyheter

OPPDATERING: Pris til menneskerettig­hetenes Eva Jolie

Avmaktens politikk

Ved kommunevalget for to år siden sa Karl-Fredrik Tangen, samfunnsgeograf og førstelektor ved Oslo Markedshøyskole, at de som ikke stemmer ved valg først og fremst er unge mennesker og folk som er langt nede i samfunnshierarkiet. De som bruker stemmeretten er de samme menneskene som opplever at de har makt over tilværelsen i andre sammenhenger også.

- Jeg tror de som opplever maktesløshet ellers i livet opplever politikken som en forlengelse av den maktesløsheten. Ikke som et hjelpemiddel for å få det bedre, uttalte Tangen.

Nå har jeg vært flink og stemt ved de fleste valg. Å bestemme hvilket parti jeg skulle stemme på, har ikke vært særlig vanskelig. For det meste har jeg vurdert to partier som aktuelle. Men det har likevel ofte vært veldig smertefullt og forvirrende å gå og stemme, så noen ganger lot jeg det være.

Jeg har mange erfaringer av "utenforskap". Jeg har vært fattig, og til og med hjemløs. Jeg har opplevd å bli tråkket på gang på gang av "gode hjelpere". Den dårlige behandlingen har jeg ofte tatt som "bevis" på at jeg ikke var et elsk-verdig menneske.

Som klient er det lett å se autoritetspersoner man er avhengig av som representanter for samfunnet (noe jeg mistenker profesjonelle for ikke å være klar over). Når jeg så ofte ikke ble møtt med tillit av dem som representerte samfunnet, skjønte jeg heller ikke hvorfor man plutselig kunne ha tillit til meg annethvert år, når det var valg. Det var noe som ikke stemte. På mitt mest deprimerte hadde jeg lyst til å levere inn valgkortet og be om å bli umyndiggjort, slik at det ble et samsvar mellom liv og lære, så å si.

Å forhindre avmakt er politikk for meg.

Blogger

Da har jeg tatt med Aurorabloggen, Bak virkeligheten, Bipolarias verden, Bluefairy, Dortheas Efterfølger, Ettertid, Flinke Pike, imadeablog.net, Life as it is, liljensverden, Line Berg, liseliten, Mellom virkelighet og drøm!, Min hverdag! Mine tanker!, Mitt liv, Pilletrille, Legen's enkle sukkertøy -, psykoser, Radikal Front, rakel mirakel, reflektioner och speglingar..., reflektioner och speglingar - Alice Miller... , Revolusjonært roteloft, Salander, Sigruns blogg, Silent Sea Spheres, Tankekaos, Tanker og ideer om livet, Temabloggen ~psykisk~, The VOICE, Unrescuable schizo, Vannet Under Broen og Victoria på oversikt over blogger om psykisk helse.

Forrige innlegg: Blogger du om psykisk helse?

Blogger du om psykisk helse?

Jeg lurer på om det er noen interesse for å opprette en samleside over blogger om psykisk helse fra et brukerperspektiv.

Mange kommer til bloggen min etter å ha googlet et eller annet om psykiske problemer eller psykisk helsevern. Men det er ikke sikkert at de finner det de var ute etter her. Derfor tenkte jeg en oversikt over blogger kunne være tingen.

Da ville hver blogg bli kjent for et større publikum. Det gikk an å ha link til samlesiden på sin egen blogg.

Om du skulle synes dette var en bra idé, så legg igjen bloggadresse, navn (nick eller virkelig) og et par setninger som beskriver bloggen eller bloggeren i kommentarfeltet.

Blogger som oppfordrer til en eller annen form for selvskading er ikke ønsket.

Oppdatering: Da har jeg opprettet en samleside.

Artikler om ME

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening er det en fagartikkel samt redaksjonelt om ME.

Eit optimistisk behandlingsperspektiv på kronisk utmattingssyndrom/ME:
Sjølv har eg arbeidd med kronisk utmattingssyndrom i 10 år, klinisk og forskingsmessig, gjort eit medisinsk doktorgradsarbeid om emnet og drive eit intensivt behandlingsprogram for pasientar med CFS/ME*. Vi har eit spesialistsenter med psykiater og psykologspesialist, ei forskingsgruppe rundt klinisk praksis og deltar i eit nasjonalt forskningsnettverk for CFS/ME. Eg lever altså i ei verd der interessa for og kunnskapen om CFS/ME er stor, og der eg ser pasientar meistre ME og arbeide seg ut av sjukdommen.

Kognitiv terapi ved kronisk utmattelsessyndrom/ME:
En del pasienter er skeptiske til kognitiv terapi og til psykologisk behandling generelt. Det er viktig at vi i helsevesenet forsøker å forstå hvorfor, slik at vi kan komme pasientene i møte på en bedre måte. Vi må lytte til hvilke erfaringer de har hatt i behandlingsapparatet og innhente deres synspunkter på årsaksforhold og hva som vil være til hjelp.

Terapeuten tror ikke at sykdommen er uttrykk for psykisk lidelse, for eksempel depresjon, men ser på eventuelle depressive plager og bekymringsangst som en følge av den primære lidelsen. Terapeuten formidler at årsaker til kronisk utmattelsessyndrom/ME kan deles inn i sårbarhetsfaktorer, utløsende faktorer og opprettholdende faktorer. Kognitiv terapi retter seg mot de sistnevnte faktorene, de onde sirklene som bidrar til at utmattelsen blir kronisk, og målet er mestring og økt livskvalitet.

Tidsskriftet kan bestilles her (nr 9/2009). Større biblioteker har det også, der man kan ta kopi av artiklene.

*CFS/ME=Chronic Fatigue Syndrome/Myalgic Encephylomyalitis

Se også SerendipityCats blogg: ME i Tidsskrift for Norsk Psykologforening

Psykisk helse: Hva bør pasienter stemme?

Mange faste lesere av bloggen er opptatt av psykisk helse. Jeg har sett på om partiene tar med menneskerettighetene når de skriver om psykisk helsevern i programmet.

Resultat: Rødt og SV gjør det.

Det er nesten oppsiktsvekkende at det bare er to partier, siden det har vært mye fokus på menneskerettigheter og psykiatri ganske lenge.

Her i landet fordeles alle penger til menneskerettighetsformål gjennom Utenriksdepartementet, og er altså forbeholdt arbeid utenfor Norges grenser. Helseprofesjoner lærer lite eller ingenting om de grenser menneskerettighetsloven setter for pasientbehandling.

Jeg har tvitret om temaet flere ganger, og det kan nesten virke som de fleste politikere ikke skjønner dette med menneskerettigheter og psykisk helsevern. Senterpartiet har problemer. To ganger har de forsøkt å svare meg. Se det siste svaret, som jeg fikk i dag, øverst på denne siden.

Venstre er partiet som er mest opptatt av personvernet i helsevesenet, som er eksepsjonelt viktig når man har psykiske problemer. Det vil gjennomgå psykiatriloven, og noen vil også fjerne særlovgivningen innen psykisk helsevern.

Se også: Psykiatri i valgkampen

Skjemmer sosialtjenesten bort folk?

Dagens VG kan fortelle at det er lukrativt å gå på sosialkontoret. Der kan man "tjene" 400.000 i året uten å jobbe.

Vel, stønad til livsopphold (mat, klær, helse, massemedier og alt annet man trenger for å leve) utgjør cirka 50.000 i året for en person. Å tro at noen som har 350.000 i boutgifter i året, altså 30.000 i måneden, skulle få lov til å beholde boligen og samtidig motta sosialstønad er sludder.

Jeg ba sosialtjenesten om hjelp i forbindelse med at jeg trengte bolig. Som jeg har skrevet om tidligere: Jeg har erfaring med vold i forhold. Da jeg ble redd nok, skjønte jeg at jeg bare måtte flytte fra ham. Utryggheten eskalerte i løpet av meget kort tid.

Jeg fikk tak i en hybel der jeg kunne være trygg. Siden dette var like etter ferien, hadde jeg imidlertid ikke penger til depositum. Derfor bestilte jeg time på sosialkontoret og ba om sosial garanti for depositum.

Jeg fikk det ikke.

Garantien kostet ikke sosialtjenesten fem øre, og jeg hadde heller ingen betalingsanmerkninger. Likevel nektet de. Jeg er overbevist om at det var fordi de ikke ville ha nok en klient, altså en måte å sikre at antallet klienter var så lavt som overhodet mulig.

Jeg gråt og tryglet, og følte jeg gikk i oppløsning psykisk. Jeg fortalte dem at jeg hadde en svært voldelig barndom, var fortsatt traumatisert og tålte vold dårlig som voksen. Videre viste jeg til statlige føringer og kommunale handlingsplaner om vold mot kvinner. Men ingen ting bet på dem.

De etterlot meg i den ytterste nød.

Se også: Høyre om sosialklienter og uføre

Psykiatriens hellige ku

Mange foreldre tør ikke protestere mot barnediagnoser, skriver dagens Dagbladet. Det forstår jeg godt. Ikke bare pasienter, men også pårørende som oppleves som "vanskelige", kan bli ansett for å være personlighetsforstyrret, slik en psykolog skriver om i artikkelen "I glasshuset".

Jeg har tidligere skrevet om diagnosen barnet i Dagbladet fikk, ADHD, i dette innlegget: ADHD-diagnose og traumer.

I en artikkel i siste nummer av Psykologforeningens tidsskrift leser man:

Barn som opplever traumer eller er utsatt for vesentlige belastninger over tid (stress, psykisk sykdom, rus i nære relasjoner, mobbing, disharmoni, trusler og så videre), vil alle være mer eller mindre rammet av konsentrasjons- og oppmerksomhetsproblemer. Det er ikke uvanlig at barn som har multiple livsbelastninger, også sliter med konsentrasjon, oppmerksomhet og reguleringsvansker. Tvert om, det er det normale, og ikke nødvendigvis annet enn et tegn på at noe rundt barnet er vanskelig.

I spalten Leserne spør i samme nummer er det en nesten ferdig psykolog som bekymrer seg over at BUP vil gi hans lillesøster en diagnose han er uenig i. Konsekvensen er at hun fremdeles ikke får den hjelpen jeg tror hun trenger, skriver han.

Svaret han får er: Du er her kun bror av en pasient. Du skal ikke diagnostisere din søster.

Men betyr ikke brukermedvirkning at pasienter og pårørende skal kunne ha et ord med i laget, da? Eller er det slik som en fagperson sa til meg, at diagnoser er en hellig ku i hjelpeapparatet, som ikke får problematiseres?

Mer om diagnoser:
Krenkelse som hjelp
Psykiatri og modellmakt
Først ADHD, så bipolar

En glipp på Ullevål

Det har skjedd en liten glipp igjen, eller rettere sagt to glipper, ved Ullevål Universitetssykehus.

Vi gratulerer!

Administrerende direktør Tove Strand bedyrer at sykehuset jobber kontinuerlig med personvern.

Det gjorde virkelig godt å høre at Ullevål tar personvernet så alvorlig, for her i huset har man vært pasient ved universitetssykehuset tre ganger. Den ene gangen ba man om kopi av journalen, slik man har rett til som pasient. Det fikk man selvfølgelig ikke, så man måtte klage til Helse- og sosialombudet og vente i ti uker på kopien.

Like før man omsider fikk den, ringte legen ved Ullevål hjem til en og spurte om hun snakket med doktor Tømmerås. Dum som man var, spilte man ikke doktor, men sa at nei, man var pasient Tømmerås. Legen ringte for å snakke om pasienten med en annen av pasientens leger, utenfor sykehuset, uten å innhente samtykke fra pasienten.

Andre glipp-poster:
Bare et tastetrykk...
- Dette må være en menneskelig glipp
Datakollaps i Norsk Helsenett
Nok en glipp
Underlivsoperasjon på avveie
Slikt som ikke skal skje
Taushetsplikt og elektronisk pasientjournal

Doktoravhandling om psykiatri

En antropolog og en sykepleier skriver en doktoravhandling sammen.

Tema: Dagliglivet i en psykiatrisk institusjon. Doktorgraden er basert på et ni måneder langt etnografisk feltarbeid på et norsk psykiatrisk sykehus.

Sykepleieren og antropologen mener man burde avskaffe begrepet brukermedvirkning i norsk psykiatri.

Stikk innom antropologi.info og les.

Se også: - Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp

Traumebehandling

I går kom en evalueringsrapport om traumetilbudet for gjentatt seksuelt misbrukte ved Betania i Malvik. Helse Midt-Norge sier evalueringen ikke gir faglig grunnlag for å videreføre tilbudet.

Leseren bør stikke innom Skepsis blog og se hva Asbjørn Dyrendal skriver om saken. Den som ikke har hørt om den tidligere, vil der finne lenker til artikler fra noen år tilbake og få innblikk i hvorfor behandlingen har vært omstridt ("falske minner").

Pasientene fordeler seg på en gruppe som har opplevd positive/forbedrende endringer etter behandlingen, en gruppe som oppgir ingen endring eller midlertidig bedring, og en gruppe som har opplevd forverring etter behandlingen. Mange har fått større behov for helsetjenesten enn de hadde tidligere.

Undersøkelsen er både kvalitativ (intervju) og kvantitativ (spørreskjema). For pasienter som ikke hadde opplevd noen bedring eller som hadde opplevd forverring, var det samsvar mellom intervju og spørreskjema. Det overraskede var at dette ikke gjaldt hele gruppen som rapporterte bedring.

I gruppen av respondenter som i intervju oppga en opplevelse av bedring/endring fremgår det imidlertid flere uoverensstemmelser. I denne gruppen var det både forventet en gjennomsnittlig lavere symptombelastning for angst, depresjon, somatisering og traumespesifikke symptomer, samt en høyere grad av mestring og tilpasning, enn det som fremkom av det kvantitative datamaterialet. Det var også forventet at spredningen skulle være mindre innad i denne gruppen, ettersom det var denne gruppen som fremstod som mest homogen med tanke på informasjon som ble oppgitt i de kvalitative intervjuene.

Årsaker kan man bare spekulere over. Rapporten nevner at mange i gruppen kan ha hatt det enda verre før de begynte i behandling. Jeg kan også tenke meg at en del subjektivt kan føle at de har det bedre fordi de endelig har fått behandling et sted der overgrep "tas på alvor", slik mange opplever hjelpeapparatet ellers ikke gjør. Å oppleve seg sett og forstått, og kunne føle takknemlighet, gjør godt.

Men siden jeg for noen år tilbake over lengre tid var i kontakt med miljøet rundt Betania, kan jeg også tenke meg en annen grunn. Da dette behandlingstilbudet var i planleggingsfasen, var det ikke måte på hvor bra det skulle bli. Alt hørtes så riktig ut. Da jeg imidlertid begynte å stille spørsmål, var det ikke like kjekt. Jeg ble en slags "forræder", og fikk beskjed om at dersom jeg uttalte noe kritisk om behandlingsstedet, ville jeg bli ekskludert fra miljøet.

Det var altså et stort press om å mene og være som "gjengen". Og det er det jeg nå undrer om kan være én grunn til at en del som "objektivt" antakelig ikke har fått det bedre etter behandlingen, likevel forteller at de har fått hjelp. Om de mener at de har fått god hjelp, får de lov til å høre til, i et miljø der det er lett å snakke om overgrep, i motsetning til hva mange opplever ellers i samfunnet.

Det har vært flere medieoppslag fra dette behandlingstilbudet, også i riksdekkende aviser og på TV. Framstillingene har vært udelt positive. Brukerne mener ditt og brukerne mener datt, og alle synes det er så bra. En journalist som laget en stor reportasje, ble overrasket da jeg fortalte at jeg ikke hadde så godt inntrykk av behandlingsinstitusjonen: "Men da vi var der, sa alle brukerne at ...".

Hvorfor fikk vi aldri høre stemmene til dem som hadde blitt verre av behandlingen? Jeg synes det er merkelig, i og med at behandlingstilbudet har fått plass i mediene så mange ganger. Hvorfor tok de ikke kontakt med journalister? Om de ikke lenger hadde kontakt med miljøet, og sikkert ville fått være anonyme, så skjønner jeg det ikke.

En annen ting som slo meg i rapporten:

Forskeren har i tillegg i løpet av evalueringsperioden mottatt henvendelser via telefon og brev fra et antall personer som vurderte/besluttet å ikke delta i studien på bakgrunn av at de ikke følte seg trygge på at deres historier forble anonyme, og at kjennetegn og trekk ved deres gjengivelser fra behandlingsoppholdet ville være direkte identifiserbare. Et antall respondenter som oppga dette utrykte at de hadde hatt erfaringer med brudd på taushetsplikten i løpet av oppholdet ved Betania og at de var bekymret for at detaljer fra deres erfaringer med behandlingen som var lett gjenkjennbare skulle bli gjengitt i rapporten eller i andre publikasjoner. (Uthevet her)

Au au au. Dette opplevde jeg også, allerede før jeg kom så langt som til å søke om behandlingsplass. To ganger (som jeg vet om) ble taushetsplikten brutt (se fra og med fjerde avsnitt i dette innlegget). Da jeg klaget, ble det fra Helsetilsynets side understreket overfor traumebehandlerne at overgrepsutsatte er en særlig sårbar gruppe.

Og så lærte de likevel ikke noe så fundamentalt som å respektere taushet overfor pasienter.

Relaterte lenker:
PFU-sak 027/07
Betania-forsker drapstrua
Kronikk i Adressa av Asbjørn Dyrendal