27.8.09
- Uførepensjon i fare
Omleggingen av uføretrygden vil ramme folk som ikke har noe å miste.
Utgangspunktet for forslaget til omlegging er ikke hensynet til de uføretrygdedes situasjon, på tross av at omkring en fjerdedel regnes som levekårsfattige.
Dagens Klassekampen har en kronikk om uføretrygd, et aktuelt tema nå om dagen.
Rødt: Uførepensjonistene forsvinner
Oppdatering 09.09.09:
Sigve Indregard: Norge: et trygda høl?
Høyre om sosialklienter og uføre
Utgangspunktet for forslaget til omlegging er ikke hensynet til de uføretrygdedes situasjon, på tross av at omkring en fjerdedel regnes som levekårsfattige.
Dagens Klassekampen har en kronikk om uføretrygd, et aktuelt tema nå om dagen.
Rødt: Uførepensjonistene forsvinner
Oppdatering 09.09.09:
Sigve Indregard: Norge: et trygda høl?
Høyre om sosialklienter og uføre
26.8.09
Overgrep, foreldelse og erstatning
I forbindelse med lommemannsaken skrev Bergens Tidende i går om foreldelse i overgrepssaker.
En årsak til foreldelsesfrister er en oppfatning om at tiden leger de fleste sår. På tide å revurdere denne vrangforestillingen, kanskje?
Og så har journalisten vært i bloggen min og lest:
Voldsoffer og blogger Sigrun Tømmerås mener at straff er en slags «gjenopprettelse av det moralske univers, altså rettferdighet.» Hun skriver også at offeret slipper «følelsen av å bli ignorert og overlatt til seg selv og dermed bære byrden alene.»
Da jeg greide å anmelde min barndoms krenkere, var saken foreldet. Jeg angrer ikke på at jeg anmeldte, men det fikk altså ingen konsekvenser for et 15 års mareritt av en barndom.
Artikkelen i BT trøster med at ofrene har muligheter til å søke erstatning.
Jo takk, det tenkte jeg å gjøre på den tiden da jeg anmeldte. Men siden terapeutene jeg hadde gått hos bagatelliserte og ikke tok erfaringene mine alvorlig, hadde jeg ingen dokumentasjon å vise til. Derfor måtte jeg droppe å søke om erstatning. I tillegg kunne man ikke garantere at skadevolderne ikke fikk innsyn i søknaden min, der jeg blant annet skrev om nåværende helseproblemer.
OPPDATERING 15.02.10: Voldsoffererstatning gis ikke lenger når saken er foreldet! (dagens Dagbladet)
En årsak til foreldelsesfrister er en oppfatning om at tiden leger de fleste sår. På tide å revurdere denne vrangforestillingen, kanskje?
Og så har journalisten vært i bloggen min og lest:
Voldsoffer og blogger Sigrun Tømmerås mener at straff er en slags «gjenopprettelse av det moralske univers, altså rettferdighet.» Hun skriver også at offeret slipper «følelsen av å bli ignorert og overlatt til seg selv og dermed bære byrden alene.»
Da jeg greide å anmelde min barndoms krenkere, var saken foreldet. Jeg angrer ikke på at jeg anmeldte, men det fikk altså ingen konsekvenser for et 15 års mareritt av en barndom.
Artikkelen i BT trøster med at ofrene har muligheter til å søke erstatning.
Jo takk, det tenkte jeg å gjøre på den tiden da jeg anmeldte. Men siden terapeutene jeg hadde gått hos bagatelliserte og ikke tok erfaringene mine alvorlig, hadde jeg ingen dokumentasjon å vise til. Derfor måtte jeg droppe å søke om erstatning. I tillegg kunne man ikke garantere at skadevolderne ikke fikk innsyn i søknaden min, der jeg blant annet skrev om nåværende helseproblemer.
OPPDATERING 15.02.10: Voldsoffererstatning gis ikke lenger når saken er foreldet! (dagens Dagbladet)
Bergens Tidende om psykologmangel
I går skrev Bergens Tidende om psykologkøer: http://bit.ly/Wvh08 og http://bit.ly/1arYgK. Jeg er så vidt med i oppslaget.
Departementet har kommet med nye retninglinjer for samarbeid mellom fastleger, avtalespesialister og DPS, som BT forteller om.
Jeg kikket på retningslinjene for en tid tilbake, men er slett ikke sikker på om dette er noen god løsning for alle pasienter. Min viktigste innvending er at det bare er et begrenset antall psykologer hver fastlege kan henvise til.
Dessuten er mitt inntrykk at fastleger har liten kunnskap om ting jeg sliter med. Ingen har villet eller kunnet snakke med meg om min historie når jeg har hatt behov for det. Aldri. Jeg mener jeg selv har bedre forutsetninger for å vite hva jeg ønsker av en psykolog enn en fastlege har. Da jeg fortalte fastlegen at jeg var blitt traumatisert i en tidligere terapi, så hørte han det ikke engang. Jeg har blant annet blitt allergisk mot atferdsterapi etter den behandlingen.
Andre poster:
Da jeg fikk psykologfobi
Dårlig selvbilde
Verden går framover
Be a patient patient
Full kontroll
Annet:
Terapi som ikke virker
Psykolog Kari Lossius
Rapport Helse Sør Øst: Arbeidsgruppe tilgjengelighet hos avtalespesialister
Psykologforeningen
Departementet har kommet med nye retninglinjer for samarbeid mellom fastleger, avtalespesialister og DPS, som BT forteller om.
Jeg kikket på retningslinjene for en tid tilbake, men er slett ikke sikker på om dette er noen god løsning for alle pasienter. Min viktigste innvending er at det bare er et begrenset antall psykologer hver fastlege kan henvise til.
Dessuten er mitt inntrykk at fastleger har liten kunnskap om ting jeg sliter med. Ingen har villet eller kunnet snakke med meg om min historie når jeg har hatt behov for det. Aldri. Jeg mener jeg selv har bedre forutsetninger for å vite hva jeg ønsker av en psykolog enn en fastlege har. Da jeg fortalte fastlegen at jeg var blitt traumatisert i en tidligere terapi, så hørte han det ikke engang. Jeg har blant annet blitt allergisk mot atferdsterapi etter den behandlingen.
Andre poster:
Da jeg fikk psykologfobi
Dårlig selvbilde
Verden går framover
Be a patient patient
Full kontroll
Annet:
Terapi som ikke virker
Psykolog Kari Lossius
Rapport Helse Sør Øst: Arbeidsgruppe tilgjengelighet hos avtalespesialister
Psykologforeningen
23.8.09
21.8.09
- Takk for at du skriver
I dag fikk jeg en hilsen fra en som har lest bloggen min i ett år (uten at jeg visste om henne):
Hei Sigrun!
Etter jeg fant bloggen din for et års tid siden, har det vært den bloggen jeg besøker først hver eneste dag, sist hver eneste kveld, og som gir meg mest å lese. Jeg blir aldri så glad, sint, redd, forbanna, håpefull som når jeg leser ordene dine.
...
Endelig, følte jeg da jeg fant bloggen din. En enorm lettelse. Av at noen skjønte, av at noen SÅ det samme jeg hadde sett, og i tillegg klarte å sette ord på det på en helt enestående måte.
Så er man ikke alene, så fins det folk som deg som kjemper, som skriver, som gjør noe som er så enormt viktig for så mange. Og jeg tenkte bare jeg ville fortelle deg at det du gjør er viktig og at det betyr noe for meg. For det vet man jo ikke før noen sier det, sant?
Takk for at du skriver, takk for at du bryr deg og aldri gir deg. Og jeg ønsker deg alt godt!
Vennlig hilsen "Christine"
Tusen takk!
Jeg blir rørt og glad.
Hei Sigrun!
Etter jeg fant bloggen din for et års tid siden, har det vært den bloggen jeg besøker først hver eneste dag, sist hver eneste kveld, og som gir meg mest å lese. Jeg blir aldri så glad, sint, redd, forbanna, håpefull som når jeg leser ordene dine.
...
Endelig, følte jeg da jeg fant bloggen din. En enorm lettelse. Av at noen skjønte, av at noen SÅ det samme jeg hadde sett, og i tillegg klarte å sette ord på det på en helt enestående måte.
Så er man ikke alene, så fins det folk som deg som kjemper, som skriver, som gjør noe som er så enormt viktig for så mange. Og jeg tenkte bare jeg ville fortelle deg at det du gjør er viktig og at det betyr noe for meg. For det vet man jo ikke før noen sier det, sant?
Takk for at du skriver, takk for at du bryr deg og aldri gir deg. Og jeg ønsker deg alt godt!
Vennlig hilsen "Christine"
Tusen takk!
Jeg blir rørt og glad.
Å være sårbar i mediene
Pressemannen Thor Bjarne Bore har skrevet en bloggpost om å beskytte folk (mot seg selv) i mediene. Temaet interesserer meg, både fordi jeg er opptatt av vanskeligstilte gruppers situasjon og fordi jeg har vært i slike situasjoner selv.
Stort sett har det gått greit, det vil si at jeg har fått det som jeg ville, samtidig som jeg forsøker å være et greit intervjuobjekt, selv om jeg noen ganger har måttet kjempe litt. Men én gang holdt det på å gå galt for meg. En annen gang sa jeg for mye om andre av ren ubetenksomhet, lite medievant som jeg var. Ved et tredje tilfelle kan jeg nok ha blitt gjenkjent i et intervju som skulle være anonymt, for da jeg spurte en som kjenner meg godt om hun skjønte at det var meg, kom det intet svar.
Noen ganger har jeg sett et slags forsøk på å beskytte folk "litt", som i denne avisartikkelen. Det er en reportasje fra et aktivitetssenter for mennesker med psykiske vansker. Senterets leder og en musiker er omtalt med fullt navn, slik voksne folk pleier å bli i mediene. Men brukerne nevnes med kun fornavn. På meg virker dette infantiliserende, spesielt siden de med bare fornavn var avbildet. Det sementerer bildet av psykisk lidende som noe annet enn voksne borgere.
For noen år siden ble jeg spurt om jeg ville delta på et seminar i en organisasjon jeg hadde kontakt med. Denne frivillige organisasjonen arbeider opp mot mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Jeg hadde tatt kontakt med dem etter at jeg fikk vite at de hadde et tilbud som var midt i blinken for meg på den tiden. Seminaret ble arrangert i samarbeid med en annen humanitær organisasjon, og hadde deltakere fra både inn- og utland. Jeg ble både glad og smigret over å være blant "de utvalgte" som fikk delta.
Det var ikke andre journalister til stede enn redaktøren for bladet som organisasjonen selv gir ut. Han ville lage en artikkel, og begynte å knipse bilder. Det var jeg slett ikke forberedt på. Bladet leses ikke bare av folk i organisasjonen, men ligger i hyllene til ulike offentlige og private instanser og på biblioteker. Det ligger også ute på nettet.
På det tidspunktet hadde jeg ennå ikke begynt å skrive avis- og blogginnlegg slik jeg gjør i dag, og orket ikke offentlig å framstå som "vanskeligstilt". Jeg ble fryktelig provosert, og truet med å forlate seminaret og å aldri mer ha noe med organisasjonen å gjøre. Jeg hadde jo kontakt med folk som ikke kjente til min situasjon.
Lederen i organisasjonen forsto ikke, eller godtok ikke, reaksjonen min. Det er da ikke noen skam å ha det vanskelig osv. Det er lett å si for deg i den posisjonen du har, sa jeg til ham. Men når dere er en organisasjon som er opptatt av vanskeligstiltes kår, så burde dere kunne sette dere inn i vanskelige situasjoner som vi kan oppleve, men som for andre ikke er det minste vanskelige, heller bare positive. Ja, men vi har alltid pleid å ta bilder av folk som har kontakt med oss, innvendte han. Da er det på tide at dere slutter med det, sa jeg.
En mellomleder som kjente meg godt og visste at jeg kunne gå fra å være vanskeligstilt til også å bli vanskelig når jeg opplevde å ikke bli respektert, forsto meg, og motsa sjefen sin. Så jeg fikk det som jeg ville. Og ikke nok med det: Fra da av sluttet organisasjonen også å vise fram vanskeligstilte når den var i de store mediene, dersom tillatelse ikke ble innhentet fra den enkelte på forhånd.
Se også:
Jeg er slem
Ikke utlever barnet ditt!
Stort sett har det gått greit, det vil si at jeg har fått det som jeg ville, samtidig som jeg forsøker å være et greit intervjuobjekt, selv om jeg noen ganger har måttet kjempe litt. Men én gang holdt det på å gå galt for meg. En annen gang sa jeg for mye om andre av ren ubetenksomhet, lite medievant som jeg var. Ved et tredje tilfelle kan jeg nok ha blitt gjenkjent i et intervju som skulle være anonymt, for da jeg spurte en som kjenner meg godt om hun skjønte at det var meg, kom det intet svar.
Noen ganger har jeg sett et slags forsøk på å beskytte folk "litt", som i denne avisartikkelen. Det er en reportasje fra et aktivitetssenter for mennesker med psykiske vansker. Senterets leder og en musiker er omtalt med fullt navn, slik voksne folk pleier å bli i mediene. Men brukerne nevnes med kun fornavn. På meg virker dette infantiliserende, spesielt siden de med bare fornavn var avbildet. Det sementerer bildet av psykisk lidende som noe annet enn voksne borgere.
For noen år siden ble jeg spurt om jeg ville delta på et seminar i en organisasjon jeg hadde kontakt med. Denne frivillige organisasjonen arbeider opp mot mennesker som er i en vanskelig livssituasjon. Jeg hadde tatt kontakt med dem etter at jeg fikk vite at de hadde et tilbud som var midt i blinken for meg på den tiden. Seminaret ble arrangert i samarbeid med en annen humanitær organisasjon, og hadde deltakere fra både inn- og utland. Jeg ble både glad og smigret over å være blant "de utvalgte" som fikk delta.
Det var ikke andre journalister til stede enn redaktøren for bladet som organisasjonen selv gir ut. Han ville lage en artikkel, og begynte å knipse bilder. Det var jeg slett ikke forberedt på. Bladet leses ikke bare av folk i organisasjonen, men ligger i hyllene til ulike offentlige og private instanser og på biblioteker. Det ligger også ute på nettet.
På det tidspunktet hadde jeg ennå ikke begynt å skrive avis- og blogginnlegg slik jeg gjør i dag, og orket ikke offentlig å framstå som "vanskeligstilt". Jeg ble fryktelig provosert, og truet med å forlate seminaret og å aldri mer ha noe med organisasjonen å gjøre. Jeg hadde jo kontakt med folk som ikke kjente til min situasjon.
Lederen i organisasjonen forsto ikke, eller godtok ikke, reaksjonen min. Det er da ikke noen skam å ha det vanskelig osv. Det er lett å si for deg i den posisjonen du har, sa jeg til ham. Men når dere er en organisasjon som er opptatt av vanskeligstiltes kår, så burde dere kunne sette dere inn i vanskelige situasjoner som vi kan oppleve, men som for andre ikke er det minste vanskelige, heller bare positive. Ja, men vi har alltid pleid å ta bilder av folk som har kontakt med oss, innvendte han. Da er det på tide at dere slutter med det, sa jeg.
En mellomleder som kjente meg godt og visste at jeg kunne gå fra å være vanskeligstilt til også å bli vanskelig når jeg opplevde å ikke bli respektert, forsto meg, og motsa sjefen sin. Så jeg fikk det som jeg ville. Og ikke nok med det: Fra da av sluttet organisasjonen også å vise fram vanskeligstilte når den var i de store mediene, dersom tillatelse ikke ble innhentet fra den enkelte på forhånd.
Se også:
Jeg er slem
Ikke utlever barnet ditt!
20.8.09
De svake og stemmeløse
I går anbefalte jeg bloggposten Svake mennesker av Fredrik E. Nilsen. Det trengs virkelig en problematisering av begrepet. Forrige uke hadde jeg en liten mailrunde med en politiker om psykisk helsevern og menneskerettigheter.
Han skrev:
Det er så viktig at du og andre kjemper for de stemmeløse. De svakeste har liten mulighet til å si fra selv.
Jeg svarte:
Det fins taleføre mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i psykiatrien. Så du Brennpunkt-programmet om tvang i fjor høst? Der var en ung mor med som vant en sak i Oslo tingrett. Hun er snart ferdig jurist, og jobbet med en doktorgrad i kjemi da det skjedde.
Det kom ikke noen respons, så jeg håper han fikk seg en liten vekker, politikeren.
Det virket som om politikeren tok det for gitt at jeg ikke var blant "de svake". Men jeg har vært utsatt for krenkelser i det psykiske helsevernet som utvilsomt er menneskerettighetsbrudd (det kan skje også overfor klienter og pasienter som ikke er under tvang), og jeg er da relativt flink til å si fra - eller hva?
Om svakhet skal plasseres hos noen, så må det vel være hos dem som ikke er lydhøre? Og/eller som straffer dem som klager?
Andre bloggposter:
"De svake"
De svake blant oss
Pasientklager i psykiatrien
Ytringsfrihet: risikosport for syke
Ytringsfrihet og psykiatrisering
- Et liv i passivitet
En kobling man ikke har gjort
Flott av kongen
Han skrev:
Det er så viktig at du og andre kjemper for de stemmeløse. De svakeste har liten mulighet til å si fra selv.
Jeg svarte:
Det fins taleføre mennesker som utsettes for menneskerettighetsbrudd i psykiatrien. Så du Brennpunkt-programmet om tvang i fjor høst? Der var en ung mor med som vant en sak i Oslo tingrett. Hun er snart ferdig jurist, og jobbet med en doktorgrad i kjemi da det skjedde.
Det kom ikke noen respons, så jeg håper han fikk seg en liten vekker, politikeren.
Det virket som om politikeren tok det for gitt at jeg ikke var blant "de svake". Men jeg har vært utsatt for krenkelser i det psykiske helsevernet som utvilsomt er menneskerettighetsbrudd (det kan skje også overfor klienter og pasienter som ikke er under tvang), og jeg er da relativt flink til å si fra - eller hva?
Om svakhet skal plasseres hos noen, så må det vel være hos dem som ikke er lydhøre? Og/eller som straffer dem som klager?
Andre bloggposter:
"De svake"
De svake blant oss
Pasientklager i psykiatrien
Ytringsfrihet: risikosport for syke
Ytringsfrihet og psykiatrisering
- Et liv i passivitet
En kobling man ikke har gjort
Flott av kongen
19.8.09
En anbefaling
Hver gang det er valgkamp trekker partiene frem begreper som ”de svakeste blant oss” eller “svake grupper” for å fortelle hvem de ønsker å gjøre mest for. Også de “svake gruppene” eller noen som kjenner noen av “de svakeste blant oss” bruker begrepene hele tiden for å fremme en viktig sak. Disse “svakeste” er gjerne funksjonshemmede, utviklingshemmede, uføretrygdede eller fysisk eller psykisk syke.
Les blogginnlegget Svake mennesker av Fredrik E. Nilsen. Også anbefalt på Sonitus i dag.
Les blogginnlegget Svake mennesker av Fredrik E. Nilsen. Også anbefalt på Sonitus i dag.
17.8.09
Valgblogg
Om det er stemning for det, kunne jeg tenke meg å opprette en egen blogg - en gruppeblogg - i forbindelse med stortingsvalget, der man kan stille spørsmål om helse- og sosialfeltet. Så sender jeg hele bloggen til samtlige partier, og ber dem pent om å svare i kommentarfeltet.
Det er jo lov å prøve seg.
Dersom minst 20 personer er interessert, oppretter jeg en valgblogg (som kan ha inntil 100 forfattere). Disse skriver altså egne innlegg med spørsmål til partiene.
Innleggene bør fortrinnsvis være korte, og inneholde konkrete spørsmål. Useriøse innlegg og innlegg som omtaler identifiserbare tredjepersoners helseforhold, for eksempel familiemedlemmers, vil bli slettet.
Om du ønsker å være med, må du sende meg en e-post, slik at jeg har en adresse å kontakte deg på og du får registrert deg som bloggforfatter. Jeg ønsker å vite ditt navn, men du bestemmer selv om du vil skrive under eget navn eller under pseudonym i bloggen.
Det er jo lov å prøve seg.
Dersom minst 20 personer er interessert, oppretter jeg en valgblogg (som kan ha inntil 100 forfattere). Disse skriver altså egne innlegg med spørsmål til partiene.
Innleggene bør fortrinnsvis være korte, og inneholde konkrete spørsmål. Useriøse innlegg og innlegg som omtaler identifiserbare tredjepersoners helseforhold, for eksempel familiemedlemmers, vil bli slettet.
Om du ønsker å være med, må du sende meg en e-post, slik at jeg har en adresse å kontakte deg på og du får registrert deg som bloggforfatter. Jeg ønsker å vite ditt navn, men du bestemmer selv om du vil skrive under eget navn eller under pseudonym i bloggen.
15.8.09
De siste tabuer
Her er våre siste tabuer:
Ensomhet.
Amming av barn over to år.
Nekrofili på film.
Religion.
Kritikk av religion.
Pedofili.
Incest.
Nazisymbolikk.
Dårlig økonomi.
Alkoholen.
Fedme.
Abort.
Frivillig barnløshet.
Homo-skolering av familievernet.
At heteroseksuelle menn ikke liker å se nakne menn.
Homofile superhelter.
Kvinners kjønnslepper.
Underlivsskader i forbindelse med fødsel.
Å være enslig.
Menns sexkjøp.
Mannlig prostitusjon.
Mannens impotens.
Sex i barnebøker.
At mamma har sex.
Å ikke ha en replikk å komme med.
Profesjonell boksing og porno på TV.
EØS.
Døden.
Og det fins enda flere ting som er tabu.
Vi trenger en tabuminister.
Ensomhet.
Amming av barn over to år.
Nekrofili på film.
Religion.
Kritikk av religion.
Pedofili.
Incest.
Nazisymbolikk.
Dårlig økonomi.
Alkoholen.
Fedme.
Abort.
Frivillig barnløshet.
Homo-skolering av familievernet.
At heteroseksuelle menn ikke liker å se nakne menn.
Homofile superhelter.
Kvinners kjønnslepper.
Underlivsskader i forbindelse med fødsel.
Å være enslig.
Menns sexkjøp.
Mannlig prostitusjon.
Mannens impotens.
Sex i barnebøker.
At mamma har sex.
Å ikke ha en replikk å komme med.
Profesjonell boksing og porno på TV.
EØS.
Døden.
Og det fins enda flere ting som er tabu.
Vi trenger en tabuminister.
13.8.09
Overgrep fra terapeuter
Jeg kan ikke fordra at profesjonelle lyver i jobben sin.
Da jeg søkte etter noe i Retriever, kom jeg over denne:
- Jeg tror overgrep forekommer svært sjelden, og det har sammenheng med utdannelsesnivået i Norge, sa daværende leder i Psykologforeningens fagetiske råd i 1998.
Virkelig?
En undersøkelse Psykologforeningen gjorde noen år tidligere, viste at hver tyvende psykolog som svarte, fortalte om seksuell kontakt med minst én klient.
Da jeg søkte etter noe i Retriever, kom jeg over denne:
- Jeg tror overgrep forekommer svært sjelden, og det har sammenheng med utdannelsesnivået i Norge, sa daværende leder i Psykologforeningens fagetiske råd i 1998.
Virkelig?
En undersøkelse Psykologforeningen gjorde noen år tidligere, viste at hver tyvende psykolog som svarte, fortalte om seksuell kontakt med minst én klient.
9.8.09
Psykiatri i valgkampen
Stortinget vedtok for ti år siden menneskerettighetsloven. Hva vil politikerne gjøre for å sikre at loven etterleves i det psykiske helsevern? spør jurist Gro Hillestad Thune i dagens Aftenposten.
Det som diskuteres er antall senger, antall pasienter, antall unge som får eller som venter på psykiatrisk behandling osv. Innholdet i behandlingen av mennesker med mentale lidelser er fortsatt i stor grad et ikke-tema.
Norsk psykiatri trenger en menneskerettighetskommisjon, sier Hillestad Thune.
Tar noen politikere utfordringen?
Torsdag 27. august kl. 12.00: Menneskerettigheter for alle. Markering om tvang og menneskerettigheter foran Stortinget. Appeller fra kl. 13.00.
Det som diskuteres er antall senger, antall pasienter, antall unge som får eller som venter på psykiatrisk behandling osv. Innholdet i behandlingen av mennesker med mentale lidelser er fortsatt i stor grad et ikke-tema.
Norsk psykiatri trenger en menneskerettighetskommisjon, sier Hillestad Thune.
Tar noen politikere utfordringen?
Torsdag 27. august kl. 12.00: Menneskerettigheter for alle. Markering om tvang og menneskerettigheter foran Stortinget. Appeller fra kl. 13.00.
8.8.09
Kreativ mamma om meg og bloggen
Nettstedet Kreativ mamma ønsket å sette fokus på overgrep mot barn, og har gjort et intervju med meg.
Dette er et tema som trenger oppmerksomhet. En barnevernssjef sa i går at offentlige instanser er for dårlige til å melde fra om vold mot barn.
Andre bloggposter:
Når mødre ikke vet
Enkelthendelser
- Som for tyve år siden
Sympati for overgripere
Barnemishandling for døve ører
Taushetsplikt i barne- og ungdomspsykiatrien
Flere typer kunnskap
Normalisering av overgrep
Kunnskapssenter om overgrep
Barnebok som utgangspunkt for samtale
Skriv under på oppropet Redde små.
Dette er et tema som trenger oppmerksomhet. En barnevernssjef sa i går at offentlige instanser er for dårlige til å melde fra om vold mot barn.
Andre bloggposter:
Når mødre ikke vet
Enkelthendelser
- Som for tyve år siden
Sympati for overgripere
Barnemishandling for døve ører
Taushetsplikt i barne- og ungdomspsykiatrien
Flere typer kunnskap
Normalisering av overgrep
Kunnskapssenter om overgrep
Barnebok som utgangspunkt for samtale
Skriv under på oppropet Redde små.
7.8.09
Verden går framover
Verden går jammen framover. Til og med ekspertene "på oss" innser at vi er mennesker - med individuelle menneskelige behov - også vi som sliter.
Eksistensielle behov bør bli viktigere i terapi, leser jeg i artikkelen Meningsbærende tilstander og deres relevans for forståelsen av det gode liv av Leiv E. Gabrielsen og Reidulf G. Watten i Psykologforeningens tidsskrift:
Er individets særegne behov for mening godt nok ivaretatt av psykologer og andre fagpersoner? Er man seg fullt ut bevisst hvilke ressurser som kan mobiliseres der handling sammenfaller med mening? Vi tror ikke det. I mange sammenhenger formes tiltak ut fra ytre definerte måltilstander, og behandlingstilbud iverksettes ofte ut fra patologiorienterte diagnoser og symptomer.
De skriver om noe som kalles Modell for mening og sammenheng.
Klienten blir utfordret på bevisstgjøring av hvilke områder i livet han eller hun vurderer som meningsfulle, og hvilke indre behov for mening som berøres av disse. I tillegg til verdien av et slikt samtaletema i seg selv får også fagpersonen gjennom dette innsikt i, og forståelse av, hvordan klienten selv konstruerer sin meningsverden. Når klient og fagperson skal definere felles mål, bør disse dermed få et idiosynkratisk preg ved at de knyttes opp mot de hovedkategoriene innenfor mening som klienten selv beskriver som viktige.
Det er meningsaspektet jeg har savnet mest av alt når jeg har gått i terapi. Det er jo noe helt annet å oppleve endring ved at en selv, ut fra sine verdier, bestemmer seg for nye valg, enn at en annen (terapeuten) former en - i en meningsløs terapi.
Eksistensielle behov bør bli viktigere i terapi, leser jeg i artikkelen Meningsbærende tilstander og deres relevans for forståelsen av det gode liv av Leiv E. Gabrielsen og Reidulf G. Watten i Psykologforeningens tidsskrift:
Er individets særegne behov for mening godt nok ivaretatt av psykologer og andre fagpersoner? Er man seg fullt ut bevisst hvilke ressurser som kan mobiliseres der handling sammenfaller med mening? Vi tror ikke det. I mange sammenhenger formes tiltak ut fra ytre definerte måltilstander, og behandlingstilbud iverksettes ofte ut fra patologiorienterte diagnoser og symptomer.
De skriver om noe som kalles Modell for mening og sammenheng.
Klienten blir utfordret på bevisstgjøring av hvilke områder i livet han eller hun vurderer som meningsfulle, og hvilke indre behov for mening som berøres av disse. I tillegg til verdien av et slikt samtaletema i seg selv får også fagpersonen gjennom dette innsikt i, og forståelse av, hvordan klienten selv konstruerer sin meningsverden. Når klient og fagperson skal definere felles mål, bør disse dermed få et idiosynkratisk preg ved at de knyttes opp mot de hovedkategoriene innenfor mening som klienten selv beskriver som viktige.
Det er meningsaspektet jeg har savnet mest av alt når jeg har gått i terapi. Det er jo noe helt annet å oppleve endring ved at en selv, ut fra sine verdier, bestemmer seg for nye valg, enn at en annen (terapeuten) former en - i en meningsløs terapi.
Tenk det!
Psykolog Odin Hjemdal forteller at mennesker likevel ikke tåler alt.
Jeg får bare gratulere forskerne med innsikten!
Nå kan kanskje andre som har opplevd årelange traumer, få slippe å bli utsatt for det jeg opplevde hos en psykolog: Å bli bebreidet for at jeg ikke "klarte meg" godt nok. Han refererte flere ganger til "løvetannbarn", og mente jeg burde ha taklet å bli traumatisert
gjennom hele barndommen, samtidig som jeg ikke hadde ett menneske å snakke med.
Jeg får bare gratulere forskerne med innsikten!
Nå kan kanskje andre som har opplevd årelange traumer, få slippe å bli utsatt for det jeg opplevde hos en psykolog: Å bli bebreidet for at jeg ikke "klarte meg" godt nok. Han refererte flere ganger til "løvetannbarn", og mente jeg burde ha taklet å bli traumatisert
gjennom hele barndommen, samtidig som jeg ikke hadde ett menneske å snakke med.
Bedre i Kina etter OL?
OL i Beijing styrket ikke respekten for menneskerettighetene i Kina. Ett år etter sitter OL-fangene fremdeles i fengsel og forfølgelsen av menneskerettighetsforkjempere har økt. Over hele Kina har forfølgelsen av menneskerettighetsaktivister, advokater, journalister og utøvere av ulike religioner og etniske minoriteter økt i året etter OL.
Men Amnesty oppnådde med sin kampanje i forkant av OL å få enorm oppmerksomhet om overgrepene i Kina.
Les saken hos Amnesty.
Jeg blogget litt om OL i Beijing i fjor.
Men Amnesty oppnådde med sin kampanje i forkant av OL å få enorm oppmerksomhet om overgrepene i Kina.
Les saken hos Amnesty.
Jeg blogget litt om OL i Beijing i fjor.
6.8.09
Folloklinikken og hjelp etter traumer
Jeg blir sint når jeg leser om Folloklinikkens tilbud etter traumer. Ikke fordi det er noe galt med et slikt tilbud, men fordi jeg synes Folloklinikken er hyklersk.
Faste lesere kjenner til saken der Oslo tingrett konkluderte med brudd på flere artikler i EMK da en ung mor ble tvangsinnlagt i psykiatrien. Hun hadde selv bedt om hjelp fra Folloklinikken i forbindelse med en fødselsdepresjon da fastlegen hadde sommerferie, og fikk tilbud om innleggelse og medisinering, som hun ikke ønsket. Da kom det en telefonbeskjed fra Folloklinikken om at dersom hun ikke innfant seg hos dem innen en time, vil politiet komme og hente henne. Hun turte ikke annet enn å møte opp. Men to uniformerte politimenn kom til Folloklinikken - og kjørte henne til lukket avdeling.
Lederen ved voksenpsykiatrisk avdeling ved Folloklinikken, Carsten Bjerke, uttalte senere at de var ikke villige til å beklage feil, siden "vi gjorde alt riktig". Klinikksjef Ellen Hagemo viser på nettsiden til Aker Universitetssykehus til at Statens helsetilsyns konklusjon var at sykehusets vurdering av bruk av tvang "fulgte retningslinjer". Men Helsetilsynet gir jo blaffen i pasienters menneskerettigheter!
- Rettsaken viste at noen vi ville hjelpe opplevde at vi krenket dem. Slik skal det ikke være når man skal hjelpe, og vi beklager at vi gjorde noe som ble opplevet som krenkende, sier Ellen Hagemo.
Bare subjektivt opplevd?
De (u)ansvarlige bak tvangsinnleggelsen nektet både å delta i Brennpunkt-programmet og å be kvinnen som ble traumatisert av tvangen, om tilgivelse. Med det viser de at de ikke har noen anelse om hva traumer er.
Psykiatriprofessor emeritus Nils Johan Lavik har jobbet med ofre for tortur. Han påpeker at rehabilitering er knyttet sammen med at offeret får en anerkjennelse av at urett er begått. Gjenopprettelse av det moralske univers må være et kollektivt anliggende og ikke en ensom og isolert kamp for offeret. Det nytter ikke å underslå den intime sammenhengen mellom mental sunnhet og moralsk sannhet, sier Lavik.
Behandlere og institusjoner som er opptatt av traumer, må være de første til å ta ansvar overfor mennesker de selv har påført traumer. Ellers framstår de som hyklere, og har ikke den rette forutsetningen for å hjelpe traumatiserte.
Faste lesere kjenner til saken der Oslo tingrett konkluderte med brudd på flere artikler i EMK da en ung mor ble tvangsinnlagt i psykiatrien. Hun hadde selv bedt om hjelp fra Folloklinikken i forbindelse med en fødselsdepresjon da fastlegen hadde sommerferie, og fikk tilbud om innleggelse og medisinering, som hun ikke ønsket. Da kom det en telefonbeskjed fra Folloklinikken om at dersom hun ikke innfant seg hos dem innen en time, vil politiet komme og hente henne. Hun turte ikke annet enn å møte opp. Men to uniformerte politimenn kom til Folloklinikken - og kjørte henne til lukket avdeling.
Lederen ved voksenpsykiatrisk avdeling ved Folloklinikken, Carsten Bjerke, uttalte senere at de var ikke villige til å beklage feil, siden "vi gjorde alt riktig". Klinikksjef Ellen Hagemo viser på nettsiden til Aker Universitetssykehus til at Statens helsetilsyns konklusjon var at sykehusets vurdering av bruk av tvang "fulgte retningslinjer". Men Helsetilsynet gir jo blaffen i pasienters menneskerettigheter!
- Rettsaken viste at noen vi ville hjelpe opplevde at vi krenket dem. Slik skal det ikke være når man skal hjelpe, og vi beklager at vi gjorde noe som ble opplevet som krenkende, sier Ellen Hagemo.
Bare subjektivt opplevd?
De (u)ansvarlige bak tvangsinnleggelsen nektet både å delta i Brennpunkt-programmet og å be kvinnen som ble traumatisert av tvangen, om tilgivelse. Med det viser de at de ikke har noen anelse om hva traumer er.
Psykiatriprofessor emeritus Nils Johan Lavik har jobbet med ofre for tortur. Han påpeker at rehabilitering er knyttet sammen med at offeret får en anerkjennelse av at urett er begått. Gjenopprettelse av det moralske univers må være et kollektivt anliggende og ikke en ensom og isolert kamp for offeret. Det nytter ikke å underslå den intime sammenhengen mellom mental sunnhet og moralsk sannhet, sier Lavik.
Behandlere og institusjoner som er opptatt av traumer, må være de første til å ta ansvar overfor mennesker de selv har påført traumer. Ellers framstår de som hyklere, og har ikke den rette forutsetningen for å hjelpe traumatiserte.
5.8.09
- Penger er mye
Den sveitsiske velferdsøkonomen og professoren Bruno Frey deltok på Den europeiske psykologikongressen i Oslo forrige måned. Han forsker på blant annet lykke, og intervjues i augustnummeret av Psykologforeningens tidsskrift.
Blant de ting som er viktige for at mennesker skal være lykkelige, er medbestemmelse og sånn passelig mye med penger, sier han:
Penger er ikke alt, men penger er mye − og helt avgjørende opp til et visst punkt. Ingen blir lykkelig av å være fattig. Ingen fattige er lykkelige.
Arbeidsledighet er en av de absolutt heftigste faktorene på ikke-lykkeligbarometeret. Det er ikke sant at folk trives med å være arbeidsledige. Arbeid gir en følelse av liv, og er ingen byrde.
Men når velstanden når et visst punkt, flater det ut på lykkeaksen. En blir ikke vesentlig lykkeligere om en har mer. På et punkt kommer andre forhold inn, som veier tyngre enn den materielle velstanden, ikke minst gode menneskelige relasjoner.
Utdannelse bidrar også til å gjøre oss lykkelige. Utdannelse gir oss flere valgmuligheter − og en høyere grad av selvbestemmelse.
Blant de ting som er viktige for at mennesker skal være lykkelige, er medbestemmelse og sånn passelig mye med penger, sier han:
Penger er ikke alt, men penger er mye − og helt avgjørende opp til et visst punkt. Ingen blir lykkelig av å være fattig. Ingen fattige er lykkelige.
Arbeidsledighet er en av de absolutt heftigste faktorene på ikke-lykkeligbarometeret. Det er ikke sant at folk trives med å være arbeidsledige. Arbeid gir en følelse av liv, og er ingen byrde.
Men når velstanden når et visst punkt, flater det ut på lykkeaksen. En blir ikke vesentlig lykkeligere om en har mer. På et punkt kommer andre forhold inn, som veier tyngre enn den materielle velstanden, ikke minst gode menneskelige relasjoner.
Utdannelse bidrar også til å gjøre oss lykkelige. Utdannelse gir oss flere valgmuligheter − og en høyere grad av selvbestemmelse.
Manglende troverdighet
REDD VÅRE BARN FRA DESTRUKTIVT BARNEVERN!:
- Sigrun Tømmerås er blant dem som ønsker full rulle igjen med overgreps-beskyldninger over alt.
- Er det noen som kan oppdatere meg og andre på hvem Sigrun Tømmerås er?
- Dersom damen er en notorisk kverulant, bør vi vel hennes innlegg stå uimotsagt her med kun kildehenvisning. Så hvorfor ikke lage en egen rubrikk med tittel: "Sigrun Tømmerås"
- Muligens har hun gjennom sin kontakt med psykiatrien fått en forståelse av at alle hennes problemer bunner i den omsorgssvikt hun opplevde som barn.
- Kanskje er hun alkoholisert også, for hun snøvlet i telefonen etter at hun kom fra tannlegen (og fikk ikke taxi, fordi Oslo Taxi trodde hun var full, mens hun hadde fått bedøvelse).
Det kan virke som anti-barnevernmiljøet mener det bare skal være tillatt å snakke om at overgrep kan skje i barnevernet. Som mor har jeg ingen problemer med å forestille meg avmakten og fortvilelsen hos foreldre som blir fratatt omsorgen for sine barn. Men den som led overlast som barn, er også sårbar og utsatt - og jeg er virkelig ikke ansvarlig for maktovergrep som disse foreldrene forteller om.
Jeg har debattert mot to fra dette miljøet i en avis. Men så leste jeg i Bergens Tidende:
Falsk kampanje mot barnevernet. Personene som skrev disse leserbrevene, eksisterer ikke.
I artikkelen står det:
Mange av innleggene er også lesbare på nettstedet barnasrett.no, som tidligere har fått mye kritikk for å ha publisert navn på barnevernsansatte. Det blir drevet av Jarl Rune Nilsson, som blir pinlig berørt når BT forteller han om samlingen.
- Falske leserbrev har jeg svært liten sans for. Det er vanskelig nok å ikke bli dømt som fanatiker i utgangspunktet. Sender du inn noe til en avis, har du plikt til å gi beskjed om hvem du er, sier Nilsson.
Men på sitt nettsted forsvarer BarnasRett de falske leserbrevene.
- Sigrun Tømmerås er blant dem som ønsker full rulle igjen med overgreps-beskyldninger over alt.
- Er det noen som kan oppdatere meg og andre på hvem Sigrun Tømmerås er?
- Dersom damen er en notorisk kverulant, bør vi vel hennes innlegg stå uimotsagt her med kun kildehenvisning. Så hvorfor ikke lage en egen rubrikk med tittel: "Sigrun Tømmerås"
- Muligens har hun gjennom sin kontakt med psykiatrien fått en forståelse av at alle hennes problemer bunner i den omsorgssvikt hun opplevde som barn.
- Kanskje er hun alkoholisert også, for hun snøvlet i telefonen etter at hun kom fra tannlegen (og fikk ikke taxi, fordi Oslo Taxi trodde hun var full, mens hun hadde fått bedøvelse).
Det kan virke som anti-barnevernmiljøet mener det bare skal være tillatt å snakke om at overgrep kan skje i barnevernet. Som mor har jeg ingen problemer med å forestille meg avmakten og fortvilelsen hos foreldre som blir fratatt omsorgen for sine barn. Men den som led overlast som barn, er også sårbar og utsatt - og jeg er virkelig ikke ansvarlig for maktovergrep som disse foreldrene forteller om.
Jeg har debattert mot to fra dette miljøet i en avis. Men så leste jeg i Bergens Tidende:
Falsk kampanje mot barnevernet. Personene som skrev disse leserbrevene, eksisterer ikke.
I artikkelen står det:
Mange av innleggene er også lesbare på nettstedet barnasrett.no, som tidligere har fått mye kritikk for å ha publisert navn på barnevernsansatte. Det blir drevet av Jarl Rune Nilsson, som blir pinlig berørt når BT forteller han om samlingen.
- Falske leserbrev har jeg svært liten sans for. Det er vanskelig nok å ikke bli dømt som fanatiker i utgangspunktet. Sender du inn noe til en avis, har du plikt til å gi beskjed om hvem du er, sier Nilsson.
Men på sitt nettsted forsvarer BarnasRett de falske leserbrevene.
4.8.09
Sesam, Sesam, lukk deg opp - igjen!
Sesam brukes som en døråpner i eventyret, og er et uttrykk forbundet med muligheten for tilgang til noe som er viktig.
Sesam var en norsk søketjeneste som ble lansert høsten 2005. Per mai 2007 hadde Sesam om lag 480 000 unike brukere i uken, og var en av Norges 12 mest besøkte nettsider. Målet var å bli best på norske søk.
Jeg har benyttet Sesam Nyheter flittig. Tjenesten tillot trunkering av søkeord. Siden jeg blant annet er interessert i nyheter om psykisk helse, om psykiatri og om hva psykologer mener, har jeg trengt å bruke kun ett søkeord: psyk*. Slik er en av feedene jeg har abonnert på. Daglig har jeg blitt oppdatert på nyheter om flere tema.
Sesam Nyheter var også kjekt å ha som arkiv når jeg husket å ha lest om en sak i en bestemt avis på et bestemt tidspunkt, og ville finne saken igjen. Man kunne søke på både avis, år og måned.
Men i dag er det slutt. Når jeg nå går inn på sesam.no/nyheter, finner jeg dette.
Kunne de ikke i stedet for å legge ned, ha laget en betalt abonnementstjeneste som var mulig å bruke for privatpersoner?
3.8.09
2.8.09
"Gå på rommet!" - om skjerming i psykiatrien
Skjerming i psykiatrien regnes ikke som tvangsmiddel. Også frivillig innlagte pasienter kan bli utsatt for det. Men det kan likevel erfares som tvang, og være ydmykende.
En pasient hadde hatt hyggelig pårørendebesøk ute i hagen. Hun ville ikke inn på skjermet avsnitt igjen da den tilmålte besøkstiden var over. Protesten førte til at vi bar henne inn under rop og gråt. Jeg fant denne praksisen etisk vanskelig og tenkte at det måtte finnes andre måter å gjøre dette på. Dette sa jeg til en kollega, som svarte ganske kort at hun ikke opplevde praksisen som noe problem siden disse pasientene jo var syke.
På skjermingsrommet ble jeg en sykepleier som snakket strengt og bryskt til pasientene; ”Gå inn på rommet, ikke gjør dette!” Jeg ble en annen enn den jeg var i somatiske sykehusavdelinger hvor omsorgsfull tilnærming til pasientene stod mer i fokus.
Jeg opplevde også episoder på skjermet avsnitt hvor personalatferden var av en slik karakter at den ville vært oppsigelsesgrunn på en somatisk avdeling. Pasientenes lave sosiale status på psykiatriske akuttposter i forhold til i somatiske sykehusavdelinger var åpenbar, blant annet når det gjaldt aksept for uhøflig personaloppførsel.
I hvilken grad postene benyttet seg av skjerming som metode, avhang av om personalet så på metoden som et gode eller som uheldig tvang man burde unngå.
Jo mer bruk av kontroll, jo sterkere virket også behovet for å beskytte seg mot reaksjonene på kontrollutøvelsen.
Fra Reidun Norvolls doktoravhandling om skjerming.
Noen brukere forteller at de samfunnsmessige fordommene mot personer med psykiske lidelser kan være smertefullt fordi det skaper avstand. De mente også at dette gjenspeiler seg i personalets holdninger som ofte skiller for skarpt mellom "oss og de", i stedet for å se at de selv kunne hatt problemer om de hadde samme bakgrunn.
Sintef-rapport om brukerorienterte alternativer til tvang.
En pasient hadde hatt hyggelig pårørendebesøk ute i hagen. Hun ville ikke inn på skjermet avsnitt igjen da den tilmålte besøkstiden var over. Protesten førte til at vi bar henne inn under rop og gråt. Jeg fant denne praksisen etisk vanskelig og tenkte at det måtte finnes andre måter å gjøre dette på. Dette sa jeg til en kollega, som svarte ganske kort at hun ikke opplevde praksisen som noe problem siden disse pasientene jo var syke.
På skjermingsrommet ble jeg en sykepleier som snakket strengt og bryskt til pasientene; ”Gå inn på rommet, ikke gjør dette!” Jeg ble en annen enn den jeg var i somatiske sykehusavdelinger hvor omsorgsfull tilnærming til pasientene stod mer i fokus.
Jeg opplevde også episoder på skjermet avsnitt hvor personalatferden var av en slik karakter at den ville vært oppsigelsesgrunn på en somatisk avdeling. Pasientenes lave sosiale status på psykiatriske akuttposter i forhold til i somatiske sykehusavdelinger var åpenbar, blant annet når det gjaldt aksept for uhøflig personaloppførsel.
I hvilken grad postene benyttet seg av skjerming som metode, avhang av om personalet så på metoden som et gode eller som uheldig tvang man burde unngå.
Jo mer bruk av kontroll, jo sterkere virket også behovet for å beskytte seg mot reaksjonene på kontrollutøvelsen.
Fra Reidun Norvolls doktoravhandling om skjerming.
Noen brukere forteller at de samfunnsmessige fordommene mot personer med psykiske lidelser kan være smertefullt fordi det skaper avstand. De mente også at dette gjenspeiler seg i personalets holdninger som ofte skiller for skarpt mellom "oss og de", i stedet for å se at de selv kunne hatt problemer om de hadde samme bakgrunn.
Sintef-rapport om brukerorienterte alternativer til tvang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner