Ensidig forsker

Elisabeth Backe-Hansen, forsker ved NOVA, mener barn har godt av å jobbe og at foreldre ikke skal være redde for å gi barna for mange plikter.

Ikke ett ord fra henne om at noen voksne utnytter barn.

Da jeg var barn, fikk jeg "valget" mellom å jobbe med gårdsarbeid ti timer daglig seks dager i uka i feriene, eller å bli slått. Den eneste gangen jeg hadde ferie på sommeren, var da jeg brakk armen som åtteåring.

Stein Husebø om aktiv dødshjelp

På katolsk.no leser jeg: "Stein Husebø angrer i dag at han satte dødssprøyten på et ekstremt lidende menneske. Så han er i dag motstander av aktiv dødshjelp."

Det stemmer ikke at han angrer det han gjorde, men han er motstander av å legalisere aktiv dødshjelp. I et intervju i helgens Morgenbladet (tilgjengelig på nett bare for abonnenter) sier han:

- Det finnes situasjoner hvor aktiv dødshjelp er riktig, men hensynet til 99 prosent av befolkningen tilsier at vi ikke kan utstyre legene med en lisens som gir dem som handlingsalternativ å ta livet av pasienten. Frps forslag er forståelig, men tyder på at de som vedtok det ikke har den erfaringen jeg har med mennesker som ikke ønsker å leve lenger og ber meg om en løsning. For det store flertallet av disse er det ikke smerte og lidelse som er problemet, men ensomhet og isolasjon. En lov vil garantert føre til misbruk hvor mange som har grunn til å leve vil få en sprøyte isteden.

Oppdatering: Brevveksling med Kari Vigeland i Morgenbladet

Stutum uttaler seg om psykisk lidende

Avliv dem. Drit i å kaste bort penger på å holde disse i live.
Kommentar på Psykisk syke- bur dem inne!!!

De skal bli tvangsinnlagt om de nekter og ta medisinen sin.
Psykriatrien er på knærne!

Psykiatri, tvang og drap av Bjørn Rishovd Rund, direktør Psykisk helse, Sykehuset Asker og Bærum og professor Psykologisk institutt, Universitet i Oslo:

- En økt bruk av tvang har ikke resultert i færre drap begått av alvorlig sinnslidende.
- Det er opplagt at om en hadde sperret inne alle med psykiske problemer, ville vi forhindret de fleste av de 4-5 drapene som hvert år begås av mennesker med en psykose. Om en også hadde sperret inne alle med et rusproblem, ville en forhindret langt flere. Og aller mest hadde en vunnet på å sperre inne alle menn med som har problemer med å kontrollere sin aggresjon og utøver vold i familien.
- Men det er kun 6 % av alle tvangsinnleggelser som alene er basert på tilleggskriteriet om ” å utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse”. Det er grunn til å tro at de fleste av disse er til fare for seg selv.
- Om lag 15 % av alle drap blir begått av en alvorlig sinnslidende.

Se også:
Jeg tar ikke "pillene mine", Aasrud
Listhaug, vil du sperre meg inne?

Sjokkbehandling

En person besvimte av bilder på storskjerm, flere måtte trekke frisk luft under den største og viktigste konferanse om barnemishandling som noensinne er holdt i Norge.
Tønsbergs Blad

Det er denne metoden jeg i mange år har tenkt at fagfolk burde utsettes for. Jeg sa til en psykolog jeg gikk hos, at behandlere burde bindes fast til stolen og tvinges til å se barnemishandling på film. Da ville de kanskje slutte å fornærme pasienter med "Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det", "Alle foreldre gjør så godt de kan","Det er aldri for sent å få en god barndom", "Det er bare sårbare barn som ikke tåler vold" osv.

Terapi tilpasset klienten

Frps stortingsrepresentanter Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan-Henrik Fredriksen foreslår fri etablerings- og refusjonsrett for psykologer og psykiatere. Psykiater Dag Coucheron jubler. Det er på tide, ja. Da jeg gikk hos en privatpraktiserende psykolog uten offentlig avtale, spiste jeg bare havregrøt til middag i to år.

Men dette tiltaket er likevel ikke nok for at alle skal få god hjelp. Søker man hjelp for en somatisk lidelse eller skade, spiller det ofte ikke så stor rolle hvem som behandler en. Med samtalebehandling forholder det seg annerledes, for terapeuter jobber forskjellig og har ulik forståelse av, og tilnærming til, det man måtte ha å slite med.

I Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2008 skrev sjefredaktør Bjørnar Olsen at om man får kontakt med en psykolog, er man ikke uten videre i en posisjon hvor man kan velge det "psykologproduktet" man ønsker:

- I en slik situasjon er det vanskelig både å etablere en likeverdig behandlingsallianse og kvalitetssikre produktet. Rett nok har standen selv mange gode måter å sikre kvaliteten på, men dette er interne tiltak, enten det gjelder veiledning, utdanning eller fagetiske råd. For kundene - den enkelte klient - er det derimot fortsatt et stykke igjen før de kan si: "Vet du, dette produktet er noe annet enn det jeg ba om - og det ser heller ikke ut til å virke."

Mange går i årevis i terapi som ikke virker eller gjør vondt verre; jeg er blant dem. En konsekvens er at disse klientene tar opp plass for andre som kanskje kunne hatt nytte av å gå hos nettopp "deres" terapeut.

Flere synes å være enige om at klienten skal ha et ord med i laget. Prosjektlederen for Helsedepartementets arbeid med St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet, psykolog Arild Gjertsen, sier i artikkelen Åpenhet og helhet ti år etter:

- Brukerne må gis innflytelse på mer varierte og betydningsfulle måter. Å ha med representanter fra etablerte brukerorganisasjoner i offentlige utvalg og formelle drøftinger og høringer er bare én form for brukermedvirkning, og etter min oppfatning ikke den viktigste formen. Det er viktig å nå vide grupper av brukere, ikke bare dem som er organisert. Den viktigste formen for brukermedvirkning er at tilbudene tilpasses hver enkelt brukers behov.

Når skal dette bli mer enn bare snakk?

Sannhetens pris

Vietnameseren Truong Quoc Huy sitter i fengsel fordi han chattet på internett. Hvordan kan noen få tastetrykk føre til fengselsstraff? Norske forfattere stiller spørsmålet i samtale med ungdom under Litteraturfestivalen på Lillehammer i ettermiddag.

Les mer om underskriftskampanjen for ham og tre andre og om flere arrangementer hos Amnesty International Norge og Norsk Litteraturfestival.

Psykologi = genetikk

Psykiatrien har forlengst kastet seg over genetikk, og nå følger sannelig psykologien etter. I dag går de fleste forskningsmidler og de store akademiske priser til genetiske prosjekter. De eneste psykologiske studier som kommer i prestisjetunge tidsskrifter handler om genetikk.

Dagbladet

Jeg er på Twitter

Også dere som leser bloggen min uten selv å blogge, må gjerne følge meg på Twitter. Det er kjapt å registrere seg. Twitter er ideelt til å dele linker og kvitre beskjeder og kommentarer.

Ida Aalen har skrevet om hva Twitter er her.

Sjekk @IvyBean104, en engelsk dame på 104 år som twitrer.

Juklerøds journal

En kronikk i Bergens Tidens i dag handler om ytringsfrihet. Forfatteren har nok selv en interesse i at ALT skal være tillatt å legges ut på nettet. Han la ut Juklerøds pasientjournal på nett. Datatilsynet anmeldte ham. Jeg vet ikke hvordan det endte.

Det er påfallende at en som angivelig er opptatt av psykiatriske pasienters rettigheter, kunne legge ut en usladdet journal, der Juklerøds medpasienter og familiemedlemmer var omtalt.

Samtidig hadde noen som støttet dette, et poeng i at behandlere ikke burde omtale andre navngitte personer i en journal.

Kritikk mot Hanssen

Det kommer kritikk fra Psykologforeningen om utvalg som skal granske drap begått av personer med psykiske lidelser:

Ifølge et lovforslag som regjeringen presenterte 15. mai, får nå «Enhver (…) uten hinder av taushetsplikt» plikt til å gi utvalget nødvendige opplysninger. Helsepersonell blir dermed pålagt å gi fra seg taushetsbelagt informasjon, uten pasientens samtykke.

Helseministeren glemmer imidlertid at det er så godt som umulig på grunnlag av psykiske lidelser alene, å forutsi skadelig atferd som for eksempel drap. Slik prediksjon hører bare hjemme i amerikanske TV serier som Criminal Minds. Annerledes er det hvis rusmisbruk er en del av problemet. Men vi trenger neppe å uthule taushetsplikten for å få vite at rusmisbruk øker sannsynligheten for voldsutøvelse.

Se også kritikken mot Helsedirektoratet om farlighetsvurdering av pasienter. Det synes jeg er enda verre, fordi det vil ramme mange uskyldige:

Å fange opp personer som virkelig er farlige («sanne positive») innebærer at man også må ta med mange som i realiteten ikke er farlige («falske positive»). Det er spesielt vanskelig å forutsi sjeldne hendelser (det vil si alvorlige hendelser).

Helsedirektoratet tenker seg at en risikovurdering eventuelt skal resultere i en «risikohåndteringsplan» som skal formidles «til øvrige behandlere i pasientens behandlingskjede». Hvilke pasienter vil ønske å få en beskrivelse av seg selv som potensiell voldsutøver sendt mellom samarbeidende parter i helsevesenet?

Nej tack!

Jeg fikk en mail i dag:

Jag är en svensk mamma som bor i Paris. Nyligen har jag öppnat en webshop som säljer skandinaviska barnkläder av välkända trendiga märken så som ...

Jag tänkte därmed att det kunde vara intressant för dina läsare av bloggen att få tips om ...

Nei takk!
Dette er ingen blogg for kjøp og salg.

Ord gjenspeiler verdier

Forskerne og psykologene Hilde Eileen Nafstad og Rolv Mikkel Blakar har tellet ord som er blitt brukt i norske aviser gjennom de siste 25 årene. De mener individualismen har eksplodert siden 1984.

Ordet grådighet har økt med 200 prosent. Men dette er jo et ord som ofte brukes i kritikk av fenomenet grådighet, så det er ikke lett å si hva slags verdi bruken av ordet reflekterer, synes jeg. Samtidig antar jeg at det gjenspeiler en økt utbredelse av fenomenet grådighet.

Akkurat det samme kan sies om bruken av ordet forbrukersamfunnet, som har økt med 100 prosent.

At ordet bruker har gått opp med 60 prosent, synes jeg ikke er det minste rart. Det har erstattet "tjenestemottaker" i eldreomsorgen, "klient" i sosialomsorgen og "pasient" i psykiatrien.

Forskerne sier at det ser ut til å være en verdiendring i motsatt retning siden 2005. Måtehold og beskjedenhet er nevnt som eksempler. Jeg ville ha foretrukket en renessanse for solidaritet, som er 60 prosent mindre brukt i dag enn i 1984. Måtehold og beskjedenhet er individuelle prosjekter for medlemmer av en fet middelklasse, mens solidaritet har omtanken for de mindre heldige for øye.

Artikkel hos TV2.

"Beundrer"

En "beundrer" sender meg mailer. Jeg er visst blitt "drømmekvinnen" hans på grunn av ting jeg har skrevet på nettet om overgrep, psykiatri og sånn.

Fins det noen diagnose for sånt?

Kan ikke fyren heller forfatte en bekjentskapsannonse? Jeg skal hjelpe ham:

En i egne øyne hyggelig mann søker kontakt med kvinne med psykiske problemer. Hun må ha vært utsatt for overgrep som barn og være seksuelt traumatisert, for slike pirrer min nysgjerrighet. Som meg må hun ha utdannelse på framhaldsskolenivå og tro på Snåsamannen. Mine interesser er: Astrologi og psykiatri, samt at jeg tror det fins mye mellom himmel og jord. B.m. Ivar-Erling, født i jomfruens tegn.

Bilde: Wikimedia Commons

RSMH støtter Anna Odell

RSMH, Riksförbundet för Social och Mental Hälsa, som er den svenske søsterorganisasjonen til Mental Helse, støtter Anna Odell. I en pressemelding skriver de blant annet:

Bara det faktum att Odell utsattes för samma behandling år 2009 som år 1995, med polistransport i handfängsel - som om hon vore kriminell - och bältesläggning på psykakuten på S:t Görans sjukhus, visar att det inte hänt mycket under de här femton åren.

Se også:
Anna Odell
Falsk galskap

Twingly + Vårt Land = Sant

Avisa Vårt Land er nå Twingly-integrert.

Twingly sørger for at bloggen din blir synlig på nettaviser når du skriver bloggposter og linker til artikler der. Jeg ser at Vårt Land ennå ikke har rukket å komme med på listen over medier som har denne tjenesten.

Når du pinger bloggen din, vil blogginnlegget bli synlig under selve artikkelen på nettsiden til avisen. På den måten når du ut til et stort antall lesere.

Kanskje du blir den første som blogger om hvor farlig det kan være å forelske seg i sommer, fordi du kan risikere at kjæresten en dag blir lei av deg?

Vi får håpe at Twingly og Vårt Land ikke blir lei av hverandre.

Livsfjern politiker

I går var jeg i kontakt med en politiker på Twitter om behandling etter overgrep i barndommen. Hun ba meg sende henne en mail.

Det gjorde jeg. Der la jeg ved to linker til blogginnlegg om dårlige terapierfaringer: dette og dette.
Som svar får jeg høre at hun er glad for å lese at jeg har forsøkt å få profesjonell hjelp. Enkelte gjør aldri det, sier hun.

Å uttrykke at hun er glad når jeg har fortalt at jeg er blitt retraumatisert i terapi, er utrolig frekt. Er politikere følelsemessige idioter? Eller bare dypt og grunnleggende overfladiske?

Og så kommer hun trekkende med Betania Malvik, som hun har hørt fine ting om (hva med de ikke så fine tingene, da?). Hvordan hun kan gjøre det når denne behandlingen har vært så omstridt, skjønner ikke jeg. Jeg har dessuten vært i kontakt med dem, og opplevde at de ikke ville informere meg om behandlingen før jeg eventuelt søkte. De brøt også taushetsplikten to ganger (som jeg vet om).

Behandlingen ved Betania Malvik er i tillegg innleggelse i psykiatrisk institusjon. Jeg har ikke behov for å bli innlagt på sykehus. Hvorfor dette skal være en ideell løsning når partiet hennes sier at de vil ha færre innleggelser på sykehus og mer lavterskelhjelp i kommunene, er heller ikke til å forstå.

Jeg er redd de gir blanke faen i ofre for overgrep.

Surf sikkert

Norton Safe Web er en Symantec-tjeneste for informasjon om omdømmet til webområder. Om jeg er usikker på om et område er trygt, bruker jeg Norton Safe Web.

Hva gjør du?

Diskursanalyse

Objektiviteten skjuler de mange alternative mulighetene for oss og er et resultat av makt. Makt er derfor en forutsetning for å forstå verden fordi den begrenser meningsmangfoldet og utelukker alternative måter å se verden på.

Det er sånt som en psykiatrikritiker vet.

Via Undre fikk jeg kjennskap til et kurs i diskursanalyse: http://diskursanalyse.wordpress.com/

Som et sosiologisk eller sosialkritisk begrep (Foucault) henviser diskurs til en institusjonelt fundert måte å tenke på. Diskursbegrepet framhever at det er en sammenheng mellom kreftene i samfunnet slik de materialiserer seg i institusjoner, i språket, og i individets erkjennelse. Diskurs i en slik betydning er tett forbundet med forskjellige teorier om makt, hvor det å kunne definere diskursen ofte sidestilles med det å definere virkeligheten selv. Wikipedia

På Psykisk-bloggen

Vil gjøre oppmerksom på kommentarfeltet til innlegget mitt om psykologfobi på Psykisk-bloggen, også relevant i forhold til gårsdagens post - Å ydmyke barn er bra.

Historieprøve

Historieprøve for femte klasse

Oppgave: Fortell om de viktigste næringsveiene i Norge i middelalderen.

Svar: De hadde ikke så gode veier i middelalderen. De hadde ikke gravemaskiner, så det var mye arbeid å lage veier. Men de måtte jo ha næring da også. De hadde ikke butikker slik vi vi har, tror jeg, så de kunne ikke bare kjøpe tran og Sanasol for å få nok vitaminer. Men de spiste fisk og appelsiner i stedet. Jeg tror de spiste appelsiner, men jeg er ikke helt sikker. Det vokste ikke appelsiner i Norge, så det ble jo veldig langt å reise for å få tak i appelsiner i middelalderen.

De hadde noen veier, slik at de fikk fraktet mat til dem som ikke hadde det. Det var ikke så store byer i middelalderen, for de fleste var bønder ute på landet. Bøndene trengte ikke næringsveier for å få næring, for de fikk den fra maten de selv dyrket og dyrene de hadde på gården sin. De spiste ikke poteter til middag i middelalderen, for det var senere at kirken ansatte prester til å få folk til å spise poteter.

Det var ikke lett å leve i middelalderen, tror jeg. De som bodde langt fra havet, fikk sikkert ikke spise fisk så ofte. Jeg tror barna var glade for det. Jeg har en bestefar som er fisker. Han kommer noen ganger til oss med fisk han har fisket. Han er snill, men jeg liker ikke all den fisken. Sei er det verste jeg vet. Det er ingen næringsvei som går fra der bestefar bor og til der jeg bor. Derfor går han mer enn en mil, tror jeg, gjennom skogen. På vinteren går han på ski.

En annen næringsvei de hadde i middelalderen for å frakte mat, var at de brukte båt. De hadde ikke motorbåter, men måtte ro. Jeg tror de hadde seilbåter også, men da måtte det være vind. Men det var også farlig å være på sjøen i vind. Noen ganger druknet de, så da fikk ikke folk næringen de trengte. Det fantes ikke redningsvester i middelalderen. Det tror jeg barna var glade for, men ikke når de druknet selvfølgelig.

De kjørte med hest og kjerre i middelalderen. Også kongen brukte det. De hadde ikke biler, tog og fly, slik som vi har.

I skogen var det sikkert små næringsveier, som kalles stier. Der gikk barna og plukket bær. De hadde ikke fryser i middelalderen, så de måtte sette syltetøyet i kjelleren. Det gjør bestemora mi også. Noen ganger blir det mugg på syltetøyet. Da nekter jeg å spise. Bestemor sier at jeg er bortskjemt og burde tenke på barna i Afrika, men jeg nekter likevel, selv om jeg ikke liker å få kjeft.

Jeg kommer ikke på noen flere næringsveier som de hadde i middelalderen. Jeg tror ikke de hadde annet enn dårlige veier på land og båt på havet. Men de fikk sikkert nok næring likevel, for de levde jo. Ellers hadde ikke vi levd i dag.

Navn: Sigrun
Klasse: 5a

PS. Denne gangen skrev ikke frøken "Svært bra" på oppgaven min. Hun skrev ingen ting.

- Å ydmyke barn er bra

Igjen er det gubber som er ute og forsvarer vold mot barn. Advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson skrev i Klassekampen på mandag:

I tidligere tider var ydmykhet bra. Jesus beskrev seg selv som ydmyk og ville at andre skulle ta etter. Departementet fremholder derimot flere ganger at det ikke er lov å ydmyke barn.

Blir oppdragelse uten refselsesrett en torso med godter som oppdragelsesmiddel? Blir det et bedrag at foreldrene har retten til oppdragelse når de fratas refselsesretten? Er det riktig når det hevdes at barn ikke må ydmykes eller påføres skam, eller er det slik at gjennom å feile og konfronteres med det, blir vi ydmyket og skammer oss, men vi bevisstgjøres og modnes også? Vil vi måtte bli meget forsiktige med hva vi gjør innen hjemmets fire vegger? Kan forslaget i sin kjerne hevdes å være splittende for familien? Vil vi på sett og vis miste barna når de i praksis skal oppdras av andre ut fra deres normer, ikke våre egne? Vil staten omskape mennesket? Riktige svar synes å være ja.

Ordet vold er meget negativt og gir uriktig assosiasjon når det benyttes til å dekke fysisk irettesettelse.

I dag intervjues filosof Einar Øverenget. Også han reagerer på at foreldre ikke skal ha lov til å ydmyke barna sine.

- Hva er problemet med å bli tvangsinnlagt?

Kontrollkommisjonenes hovedoppgave er å sikre den enkelte pasients rettssikkerhet i møtet med det psykiske helsevernet. Pasienter som er under tvang, kan klage til kontrollkommisjonen (unntatt på tvangsbehandling, hvor fylkeslegen er klageinstans).

Ulrik Hegnar, advokat og leder for en kontrollkommisjon, mener at fagfolk som krenker pasienter, ikke skal be om unnskyldning:

- Businessmenn og fagfolk sier aldri unnskyld. Det er å be om erstatningssak. Hvis folk vil ha en unnskyldning, får de bli katolikker og reise til Sør-Europa, sier Ulrik Hegnar.

- Hva er egentlig problemet med å være tvangsinnlagt for en dag eller to? undrer han.

Se Brennpunkt-dokumentar om tvang.

Hva er problemet med å traumatisere pasienter, med å bruke ulovlig tvang, med å krenke menneskerettighetene, er det Ulrik Hegnar lurer på.

Jeg tror det ville være bra for pasienters psykiske helse om man ba om unnskyldning etter å ha krenket dem. Det er jo det vi mener ellers i samfunnet.

Men alt fungerer kanskje motsatt når det gjelder "psykiatriske pasienter"?

- De har jo overlevd!

Innvandrere er mindre på uføretrygd enn nordmenn, viser ny undersøkelse. Derfor har regjeringen nå bestemt at det skal bli forbudt å hetse muslimer og ytlendinger.

- Vi må finne en ny grupper å hetse i framtiden, sier helseminister Bjarne Håkon Hanssen.

Han har i helgen gått gjennom innboksen til departementet sitt for å sjekk hvem som syter mest her i landet, og fant ut at de verste mailene var fra Sigrun Tømmerås. 90 prosent av disse hadde som subject "Behov for traumeterapi".

- Kan ikke folk som er blitt mishandlet som barn, heller være glade for at de overlevde, da? sier helseministeren i en pressemelding.

- Jeg har spurt fru Tømmerås om hun er narkoman og vil ha gratis heroin, men det tilbudet avslår hun, selv om vi alle vet at de som mishandles som barn, gjerne blir narkomane eller barnemishandlere selv. Dette er jo vitenskapelig bevist gjennom mange år. Jeg har til og med - i tillegg til gratis heroin - tilbudt henne gratis behandling for sin voldsproblematikk ved Alternativ til Vold. Men hun nekter konsekvent for at hun er voldelig, selv om forskningen taler sitt tydelige språk om hva sånne som henne holder på med.

- Det skulle heller ikke forundre meg det minste om hun er typen som ikke vil stå opp om mårran, legger helseministeren til.

Etter tips fra Tømmerås selv har helseminister Bjarne Håkon Hanssen nå tatt kontakt med et senter for overgrepsutsatte og der fått bekreftet det Tømmerås i årevis har hevdet: Flertallet av brukerne er ikke i lønnet arbeid. Mange er uføretrygdede, andre snylter ved å få attføringspenger mens de går på bibelskolen.

- Sånn kan vi ikke ha det, sier Hanssen. Jeg opplevde også en gang noe vondt da jeg var gutt, det var en annen gutt som var større og sterkere enn meg som tok lommekniven min. Men jeg kan da ikke bruke dette traumet som unnskyldning for å søke trygd!

Helseministeren varsler at han nå vil sette ned et utvalg for å granske alle snyltere som ikke gidder jobbe fordi de overlevde barndommen.

- Nå blir det slutt på snillismen vi har utvist overfor denne gruppen, sier han. Også når det gjelder eldreomsorgen, må disse som ikke tåler et vindpust før de bryter sammen, heretter ta et tak.

Helseminister Hanssen sikter til alle voksne barn som ikke vil pleie sine pedofile foreldre når disse blir gamle og pleietrengende.

- Her har vi mye å lære av muslimene og ytlendingene, avslutter Bjarne Håkon Hanssen.

Troll i ord

- Jeg skal slå deg slik at du angrer på at du ble født, kunne han si når han skamslo meg da jeg var barn.

Dessverre fikk han rett. Jeg har "angret" mange ganger.

I dag er en av de mange dagene hvor han fikk rett.

Om han leser bloggen, blir han sikkert glad i dag.

Morsomt om nynorsk

En liten anbefaling på en grå mandag:

Finn-Erik Vinje skriver veldig morsomt om nynorsk-styret. Ja, klokt også selvfølgelig.

Anna Odell

Sagt om Anna Odell:

Leder av Göran Greider:
Det visar sig att hon i många, många år hade allvarliga psykiska problem och togs in för behandling; hon fick vid någon tidpunkt tydligen diagnosen schizofreni. När hon spelade psyksjuk och såg ut att vilja kasta sig ner från en bro, så var det en gestaltning av vad hon redan varit med om i verkliga livet: Hon hade flera år tidigare balanserat på det där räcket.

Wallrafferiet i psykvården var alltså inte ett besök i en främmande värld, utan i en värld som uppenbarligen hela tiden varit närvarande i henne; hon förefaller ha traumatiska minnen av den vård hon fått.

En legestudent blogger:
När hon kom ut ur vårdkedjan blev hennes berättelser om upplevelser från vården inte tagna på allvar, du var ju psykotisk!

Odell menar att hon vill byta rollerna, ställa patienten i maktläge. Men att mena att det är en personlig revansch är alldeles för enkelt. Även om hennes personliga erfarenheter färgar (eller tack vare att de färgar av sig) kan inte hennes projekts subversivitet fråntas.

Eller självklart kan detta förnekas, som idag när Odell diskuteras på samma psykakut som hon blev intagen, där jag är som läkarstudent.

Det är som om Michel Foucaults ”Vansinnets historia” inte har blivit skriven.

Selv sier Odell:
När man är eller har varit sjuk och beskriver vad man varit med om blir man sällan trodd. Jag har berättat för så många om behandlingen jag fick den natten 1995 – att jag blev lagd i bälte trots att jag inte varit våldsam, att det står i min journal att ”pat. slagits” för att jag inte följt med frivilligt. Reaktionen är nästan alltid ”men riktigt så var det nog inte. Du hamnar inte i bälte om du inte varit farlig”.

Min mamma var orolig att jag skulle fara illa. Men det var ju vård jag skulle utsätta mig för! Att vården skapar rädsla triggade mig ännu mer. Om jag, som är frisk, riskerar att fara illa, tänk hur det är för dem som är sjuka på riktigt.

Om jag är frisk men spelar sjuk, är jag på den sjuka sidan då?

Fyra poliser och minst fyra vårdare hjälptes åt att bära in mig de högst sex metrarna till bältessängen. Jag spottade två gånger på golvet. De drog ner byxorna på mig och gav mig en spruta med lugnande medicin. Först fortsatte jag att försöka ta mig loss, men sedan fick jag två sprutor till. Efter det domnade jag bort.

Dagens Nyheter:
Ändå är hon inte emot tvångsvård. Men hon vill att behandlingsformerna ska diskuteras öppet. Hur reagerar en människa som mår dåligt på omhändertagen av polis och satt i handbojor? Kan inte det föda galenskap hos vem som helst? Är behandlingar som bältesläggning verkligen de bästa? Är vårdens redogörelser av ett skeende alltid sanna, eller kan det handla om omtolkningar för att släta över förhastade beslut?

- Ingen bivirkninger

- Du må prøve middel X og Y, sa min bekjente som jeg betrodde meg til om helseplager for et par uker siden.

Hun hadde prøvd begge midlene, og de var så bra.

- Bivirkninger, da? spurte jeg.

- Ingen, svarte hun. Dette er kosttilskudd. Hun fortalte hvilke planter de var laget av.

Sånt har jeg nå hørt før, tenkte jeg, så etter telefonsamtalen googlet jeg de to preparatene. På noen nettsteder som skrev om "sex, samliv og helse", virket det som om de var ufarlige. Men da jeg googlet preparatnavnet sammen med "forskning", skjønte jeg raskt at dette ikke var noe jeg turte prøve før jeg eventuelt fikk klarsignal fra legen i alle fall.

Nå gjaldt dette en somatisk tilstand, men jeg har fått mange "gode råd" for den psykiske helsen også. Jeg spiser ikke psykofarmaka, men med min forståelse av de tingene jeg sliter med er naturpreparater like lite aktuelle. Som den psykiatrikritiker jeg er har jeg hatt kontakt med mange likesinnede. Et lite mindretall av dem har jeg opplevd har vært skikkelig frelst på alternative legemidler. De har vært akkurat like lite lydhøre overfor innvendingene mine som de sier leger er overfor pasienter.

Ordet kosttilskudd høres vel ganske sunt ut, men gå og les dette innlegget på Skepsis blog.

Det tok sin tid

Neste måned kommer det krisetelefon for voldsutsatte barn i Norge.

Hvordan skal man tolke det at det tok vel 30 år fra voksne kvinner fikk et slikt tilbud og til barn fikk det?

17. mai en vanskelig dag for noen

Nasjonaldagen er en dag hvor man ellers kjenner mer på ensomheten, sier en i foreningen Mental Helse.

17. mai er en av årets verste dager når man er på utsiden. Ja, verre enn jul og påske, sier noen.

Jul, 17. mai, sommerferier og fødselsdager er begivenheter og erfaringer vi anser for å være verdifulle for unger. I en misbrukerfamilie er det ikke slik. Det er vanskelig å invitere til bursdag når man aldri vet om foreldrene vil være edrue den dagen. Å gå i 17. mai-tog kan være et mareritt, når redselen for at far skal dukke opp full på fortauskanten ligger der som et åpent sår og verker. "Jeg kom gående sammen med en flokk kamerater i byen, da en av demropte: hei - se på han fylliken der! Det var så forferdelig - det var jo faren min som sto der på andre siden av gata - full. Med ett visste jeg, at jeg aldri, aldri kunne bli sett ute sammen med pappa, og at jeg aldri, aldri måtte finne på å ta kamerater med hjem", sier en.

Fattigdomsopplevelsen forsterkes i sommerferier og helger, til jul og 17. mai, sier psykolog Kjell Underlid.

Å ha dårlig råd er skambelagt i et samfunn der «alle» synes så rike. Det bidrar til å gjøre fattigdom til et individuelt problem som må hemmeligholdes og takles av den enkelte. Foreldrene vi her snakker om, vet så inderlig vel at de tilhører den gruppen Bjarne Håkon Hanssen mener må ut i arbeidslivet. Men de vet også at de ikke er i stand til det. Deres psykiske helse hindrer dem. De er imidlertid innforstått med at de kan søke økonomisk bistand på sosialkontoret til ekstrautgifter i forbindelse med barnas fødselsdager, klær til 17. mai, fritidsaktiviteter, mv. Men problemet er at slike søknader gjerne avslås under henvisning til de generelle reglene for sosialhjelp, sier en ansatt i BUP.

Jeg avslo søknader om ferier, klær til 17. mai, ekstrautgifter til julefeiring og barnebursdager, slik er reglene. Det var stort sett småbarnsbursdager. Det er mange barn som lider av fattigdommen i Norge, sier en tidligere sosionom.

På festdager som nyttårsaften og 17. mai blir kontrastene i Norge helt sinnssyke, sier filmregissør Øystein Andresen.

Foto: Håkan Dahlström/Flickr

Mange flinke og forsømte barn blir 17. mai-talere

- Som psykoterapeut kjenner jeg påfallende mange som har holdt 17. maitaler om Kongen og fedrelandet, sa psykiater Finn Skårderud i et intervju en gang.

Han snakket om de flinke barna.

Barn har et urbehov for å bli sett og bli tatt alvorlig. Når det ikke skjer, er det en risiko for at barnet presenterer seg som noe annet enn det er i sin søken etter anerkjennelse og bekreftelse. De flinke barna virker selvgående og selvtilstrekkelige, men er selvsagt ikke det. Dyktigheten og selvstendigheten kamuflerer behovet for å være liten.

- Selv er de den første til å hjelpe andre. De utvikler ofte en særegen intuisjon for mennesker med problemer. Å hjelpe andre er for mange av dem en måte å hjelpe seg selv på, sier Skårderud.

Mange flinke barn synes dømt til en fremtid i helsevesenet som de gode hjelperne. Med sitt selvpålagte krav om å yte og prestere jobber mange livet av seg, og blir utbrente i altfor ung alder.

- I en behandlingssituasjon representerer de en utfordring for psykoterapeuten. De flinke barna blir selvsagt flinke pasienter, også. De svarer klokt og velformulert, og rapporterer om jevn fremgang, sier Skårderud.

Han legger ikke skjul på at han kjenner igjen trekk ved seg selv i de flinke barna.

Da jeg fikk psykologfobi

Jeg fikk meg et slags sjokk da jeg leste et innlegg om manipulering på dinevibber.no. Det var nemlig alt for mye å kjenne seg igjen i fra en terapi jeg gikk i. Jeg har vegret meg for å "diagnostisere" psykologen - jeg er ikke glad i å sette merkelapper på folk - og ikke vet jeg hva som er hans personlige måte å være på og hva som er "akseptable" manipulative terapiteknikker heller.

Om jeg hadde gått tilbake til ting jeg noterte ned mens det var som verst, samt hadde lest journalen min enda en gang, ville jeg nok ha kunnet skrive en god del om opplevelsen av å bli manipulert i terapien. Men det ville gjøre så vondt at jeg ikke orker, så jeg nevner kort noen av de tingene jeg ble utsatt for. "Gamle" lesere vil kunne kjenne igjen en del fra andre innlegg.

Tilbakeholdt informasjon
Psykologen holdt tilbake informasjon for meg om behandlingen. På den måten fikk jeg ikke anledning til å velge bort terapien. Han nektet også å fortelle hvilken diagnose han hadde satt på meg. Da jeg resignerte på det siste, ga han meg ros og sa at det var bra at jeg ga meg, slik at "det ikke ble en kamp".

Distrahering
Når jeg snakket om noe som var viktig for meg, kunne han bruke måter å få fokuset mitt bort fra det jeg var opptatt av. Det skjedde for eksempel når jeg sa at feminisme var viktig for meg. Når jeg nevnte Simone de Beauvoir, begynte han å snakke om Sartre. Når jeg fortalte om noe jeg hadde lest av Luce Irigaray, reiste han seg og hentet en notisblokk og ba meg stave navnet hennes sju ganger, samtidig som jeg skjønte at han aldri ville komme til å lese noen feminist.

Vage svar
Han svarte meg ofte på en måte som gjorde at jeg ikke fikk noe utav svaret og i stedet begynte å gruble masse på hva det var han mente. Dette opplever jeg sjelden i muntlig kommunikasjon ellers.

Skape skyldfølelse
Han hevdet flere ganger at det var min feil at jeg ikke opplevde terapien slik "den virkelig var", fordi jeg hadde skapt "min egen versjon" av den. Han bebreidet meg også kraftig, og flere ganger, for at jeg ikke ønsket å ha kontakt med min barndoms overgripere. Han snakket til meg som om jeg var et barn, og det klarte jeg ikke å godta, for jeg mener jeg har rett til å være en myndig, voksen person også når jeg er i klientrollen. Jeg kan ikke legge fra meg den rollen hjemme. Men skyldfølelse fikk jeg likevel, noe som kom fram særlig i nye drømmer.

Befalinger
Han spurte ikke hva jeg ønsket med mange ting i livet; han kom med befalinger. I dette innlegget har jeg nevnt hvor dårlig jeg fikk det på slutten av terapien. Tre år etter at jeg greide å slutte, ringte jeg psykologen og spurte om han kunne reparere ting som hadde skadet meg i behandlingen. Da sa han at jeg måtte ha mer av den terapien han hadde gitt meg, så vi skulle bare fortsette der vi slapp tre år tidligere.

Sykeliggjøring
Stadig vekk fikk jeg høre at krenkelser jeg opplevde i terapien bare var noe jeg innbilte meg fordi jeg hadde så store psykiske vansker. Når jeg kritiserte ham for noe, så var det egentlig mine egne projeksjoner, ikke noe han hadde sagt eller gjort.

Innta offerrollen
"Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre med deg. Jeg føler meg rådvill og hjelpeløs", kunne han si - i stedet for å lytte til mine ønsker angående terapien. Dermed syntes jeg noen ganger synd på ham. Da jeg en gang fortalte at jeg hadde sett hovedoppgaven hans bli omtalt i en fagbok, og han skjønte at jeg ble litt nysgjerrig på å lese den, sa han: "Det må du ikke gjøre. Den er en av mine ungdomssynder". Jeg følte at jeg ville være illojal om jeg gjorde det, så dessverre ventet jeg med det til jeg hadde bestemt meg for å avbryte terapien.

Spille uskyldig/uvitende/forvirret/Nekting
Når jeg konfronterte ham med en del sårende utsagn, for eksempel "Hva skal du med barndommen din?" da jeg gang på gang ba om hjelp til å bearbeide barndomstraumer, nektet han for det i neste time. "Det kan jeg ikke huske å ha sagt", sa han mange ganger.

Han var en teknisk sett dyktig terapeut, denne psykologen - dessverre for meg. En venn av meg som henvendte seg til en psykiatrisk poliklinikk med ønske om terapi, kunne fortelle at han fikk en liste over "anbefalte behandlere" med privatpraksis. Der sto denne psykologens navn.

Psykologfobi
Jeg utviklet sterk psykologfobi etter denne behandlingen. Selv ordet psykolog reagerte jeg på. Om jeg var i en bokhandel og så en hylle med skiltet Psykologi over, måtte jeg løpe ut. Terapien ble et svært traume for meg, og unngåelsesreaksjoner overfor ting som minner om traumet er typisk. Satt jeg i kirken og hørte en preken som minnet meg om noe psykologen hadde sagt, eller hørte jeg et foredrag der det ble referert til et eller annet fra psykologien, så måtte jeg reise meg og gå. Jeg fikk mye trim i den tiden. I tillegg kom en psykolog inn i familien min, gjennom giftermål. Men siden jeg er motstander av både tvangsekteskap og arrangerte ekteskap, var det lite jeg kunne gjøre med det...

Jeg hadde heldigvis også mye sinne i meg. I begynnelsen kunne det komme til uttrykk ved at jeg begynte å lese dødsannonser veldig nøye. Via en felles bekjent fikk jeg nemlig vite at psykologen hadde fått en alvorlig sykdom. Det første jeg gjorde hver morgen når jeg hentet inn Aftenposten, var forventningsfullt å slå opp på dødsannonsene. Men mine ønsker hjalp ikke denne gangen heller.

Så begynte jeg å skrive avisinnlegg om umulige terapeuter, og det var et steg i retning bort fra fobien. Riktignok var jeg på sammenbruddets rand da en psykologiprofessor tok meg fatt i en debatt, men siden jeg overlevde, valgte jeg å se det som min manndomsprøve. Kontakt med en hyggelig psykologistudent i forbindelse med at jeg tenkte å prøve å skrive en artikkel i et tidsskrift hun jobbet i, hjalp også.

Den dagen jeg hadde mitt første innlegg på trykk i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, var da det snudde. Det må vel kunne kalles å ta tyren ved hornene?

Takk for inspirasjon til dinevibber.no.

Også publisert på Psykisk-bloggen, med kommentarer.

Mobbing

Da Reidar Hjermann tiltrådte stillingen som barneombud, fortalte han om en undersøkelse som viste at 65 prosent av barne- og ungdomspsykiatriske pasienter var mobbeofre. Her kan det nok i mange tilfeller også ligge andre erfaringer til grunn, både for barnas psykiske lidelser og for at de blir mobbeofre. En studie på tidligere BUP-pasienter viste at 60 prosent av barna hadde vært utsatt for ulike typer omsorgssvikt, vold og overgrep. Mishandlede og misbrukte barn kan mangle verbale og sosiale ferdigheter og oftere bli utsatt for mobbing enn andre.

Psykiater Gunilla K. Fosse fant i sitt doktorgradsarbeid at omlag halvparten av voksenpsykiatriske pasienter hadde blitt mobbet som barn.

Jeg ble mobbet både på skolen og ellers av voksne (i tillegg til at de utsatte meg for vold/overgrep). Også foreldre mobber barn, slik at det kan bli “dobbel dose”. Dette synes jeg er viktig å få fram, for det er ikke alle barn som kan betro seg til sine foreldre om mobbing i skolegården, siden foreldrene kan være enda verre.

Mesteparten av tiden jeg var på skolen, var jeg redd. Dvs. jeg var skolens flinkeste når det gjaldt faglige prestasjoner. Dette var ikke fordi jeg er glup, men det er en måte å kompensere på for utsatte barn. Av en eller annen grunn snakkes det sjelden om dette; overgrepsutsatte barn skal visst bare omtales som “svake”. Men i alle fall oppnådde jeg å få anerkjennelse fra lærere og å skaffe meg en slags selvtillit. Jentene mobbet meg for at jeg var skoleflink, mens jeg opplevde at noen av guttene respekterte meg for nettopp det, spesielt på ungdomsskolen. Det var den fysiske mobbingen som var verst, og som jeg fryktet mest.

Dessverre har det ikke vært “lov” til å jobbe med mobbeerfaringene når jeg har gått i terapi, antakeligvis fordi terapeutene mente fokus på “det negative” ikke er bra. Men jeg ble bare mer ensom av å ikke få lov til å snakke om riktig ille ting jeg har opplevd.

En psykolog skriver om dårlig selvbilde:

Hvordan man ser på seg selv, henger sammen med hvordan man er blitt møtt av andre gjennom tidene. Tidlige erfaringer fra mellommenneskelig samspill danner på sett og vis et bakteppe og et forståelsesgrunnlag for hver og en av oss sine indre forestillinger og forventninger om hvordan vi selv er, hvordan andre vanligvis er, og hvordan vi forventer at andre skal se på oss. Disse fenomenene blir i fagspråket ofte kalt “interpersonlige forventninger”.

En person med lav selvaktelse vil vente at andre synes han eller hun er lite verd. Vedkommende vil i tillegg ha en tendens til å oppføre seg som om han eller hun var lite verd, og på mer eller mindre subtile måter legge til rette for at andre behandler vedkommende dårlig. Slik sett blir man fanget i en ond sirkel der indre forestillinger og ytre adferd gjensidig påvirker og forsterker hverandre.

Jeg greier ikke å skrive om mobbingen jeg opplevde, men for den som kan: Curly skal skrive bok om mobbing, og hun tar imot bidrag. Gå til Den store mobbebloggen.

Se også:
Virrvarr og Hjorthen om mobbing, samt Bloggurat.
Hvem blir mobbet, og hvem mobber?
Mobbere har liten medfølelse med ofrene

Også publisert på Psykisk-bloggen

Diagnose og demonisering

I posten Krenkelse som hjelp skrev jeg for noen dager siden om "personlighetsforstyrrelser". Hvordan er det for mennesker som har fått slike diagnoser, å lese om "seg selv" i mediene?

Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Rådet for psykisk helse, som jeg får tilsendt hver fredag. I nyhetsbrevet jeg fikk i dag var det 13 artikler i kategorien Personlighetsforstyrrelser:

Én handlet om bruk av "lykkepiller".
Én handlet om en filmkarakter.
Én var en karakteristikk av Høyre.
De øvrige ti omhandlet kriminalitet som voldtekt, seksuelle overgrep mot barn og drap.

Sånt blir jo folk opplyst av. Sikkert også de som er pårørende til dem som har fått slike diagnoser.

Se også: Forbi PTSD: Utviklingstrender i fagfeltet traumepsykologi

Falsk galskap

Jeg må le av VGs "tittel" falsk psykiatripasient. Skal man kanskje også begynne å kalle alle dem som tvangsinnlegges ulovlig i psykiatrien for falske psykiatripasienter?

Merkelig at denne historien vekker sånne reaksjoner. Eller kanskje nettopp ikke. Den svenske kunstneren som spilte psykotisk og suicidal, sier nemlig at hun ønsker å diskutere sider ved psykiatrien som ellers ikke blir belyst, og mener alle bør benytte retten man har til å utfordre lover man oppfatter som urettferdige.

Noen som vet hvordan det gikk med sosiologen David Rosenhans "falske psykiatripasienter"? Ble de også politianmeldt? Rosenhan var som kjent skeptisk til psykiatriens diagnoseverktøy. For å finne ut mer om dette, sendte han åtte ikke-psykotiske deltakere til ulike psykiatriske sykehus. De ble lagt inn med diagnosen schizofreni. Sykehuspersonalet oppdaget ikke at de var "falske psykiatripasienter". Det var det bare de (ekte) gale pasientene som gjorde.

Etter dette eksperimentet - for å imøtegå kritikk - avtalte Rosenhan med ledelsen ved en del andre sykehus, som mente de var bedre enn sykehusene i eksperimentet, at han i løpet av en tremåneders periode skulle sende dem noen som simulerte gale. I løpet av perioden ble flere som oppsøkte disse institusjonene, avslørt som Rosenhans "falske psykiatripasienter". Det var bare det, at han ikke hadde sendt noen.

Noen ganger spiller også "ekte psykiatripasienter" gale, men uten å være det. For mange år siden fortalte noen i den danske Galebevægelsen om et stunt de hadde gjort. Der var det en som spilte gal mens han satt på en kafé. Så kom det to falske politikonstabler (i uniformer de hadde lånt fra teateret) og kjørte ham til galehuset (altså et ekte). De hadde med seg en innleggelsesbegjæring fra en falsk psykiater, som egentlig var en "ekte psykiatripasient" som hadde stjålet skjema og stempel fra en ekte psykiater. Om det ble en ekte politianmeldelse i den saken, vet jeg ikke.

Hva synes du: Bør det være straffbart å spille gal når man ikke er det? Bør man i stedet være takknemlig? Og bør det også være straffbart å spille normal dersom man faktisk er gal?

OPPDATERING 16.05.: Se Anjas innlegg: "Om man ändå lurar till sig vård är det bedrägeri och oredligt förfarande och ska straffas. Jag hade kunnat köpa det sista resonemanget om inte "vården" hade inneburit frihetsberövning och bältesläggning. Om man skulle lura till sig dessa "fördelar" - har man då inte bevisat att man ÄR galen, om man inte gör det i syfte att debattera, att genomlysa psykvården?"

Se også: Anna Odell

Desperate mennesker

Nå kommer det forslag om krisesenter for menn for å begrense antallet familiedrap. Men hvorfor et krisesenter kun for å forhindre familiedrap, og hvorfor bare for menn?

Jeg har skrevet om dette før, men fordi bloggen har fått mange nye lesere, tar jeg det en gang til.

En blogger som jobber innen psykisk helsevern, skrev at han daglig møter desperasjon. Og desperate mennesker begår langt oftere selvmord enn drap. I 2007 døde 33 personer som følge av drap, mens 485 døde av selvmord.

Det er nesten utelukkende fagfolk og etterlatte som får "lov" til å snakke om selvmord i det offentlige rom, og man snakker om, ikke til eller med. For et par år siden var det en kampanje om åpenhet omkring selvmord. Der var det ingen plass for de selvmordstruede selv eller for dem som har prøvd å ta sitt eget liv (mange som dør av selvmord, gjør flere forsøk).

Når det snakkes om selvmord og når det skjer dramatiske ting som familiedrap eller skolemassakre, settes det ikke fokus på hva desperate mennesker kan gjøre uten å ta liv. Reflekterer mediene over hva slags budskap de sender til desperate mennesker som er i en livssituasjon og sinnstilstand der de opplever ikke å ha noe som helst å miste ved å ty til det ekstreme? Det brukes i alle fall ikke spalteplass på å henvende seg til desperate og ensomme. Dermed blir de ensomme enda mer ensomme, enda mer fremmedgjort.

Hvorfor kan man ikke opprette et krisesenter, en nødhavn, for alle desperate?

En anbefaling

En sak for seg er at jeg bare MÅ surfe innom alle mine faste nettsteder en siste gang før lysene slokkes. En annen ting er når bloggomanien gir meg så kraftige abstinenser at jeg etter bare et par timer bare MÅ besvare siste kommentarinnlegg. Og det helst FØR noen andre rekker å komme til orde.

Er det mulig at den høyfrekvente verdi-bloggingen har kommet noe ut av proporsjoner?

Dette skriver Per Søetorp i innlegget "Er du avhengig?" på Verdidebatt.no.

Vil Støre hjelpe nordmenn på flukt i eget land?

Jeg leser at Norge er valgt inn i FNs menneskerettighetsråd sammen med blant annet USA og Belgia.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) sier at Norge vil bruke plassen til å påvirke. Han er glad for at Norge ble valgt, men understreker at det er nå arbeidet for alvor begynner.

- Som medlem av rådet kommer vi til å fortsette arbeidet med forbud mot tortur og særlige utsatte gruppers rettigheter. Vi vil fokusere spesielt på mennesker på flukt i eget land, sier Støre i en pressemelding.

Vil han da hjelpe mennesker som har flyktet fra tvang i psykiatrien og som er på flukt fra norsk helsevesen?

Jeg vet at flere lever eller har levd som flyktninger i Norge på grunn av dette.

Se også:
Brennpunkt-dokumentar om psykiatrisk tvang
Psykiatrisk tvang og menneskerettigheter

Offerrolle

Jeg er ikke glad i ordet offerrolle, og vil helst begrense det til rettssalen. Men jeg har inntrykk av at det blir mer og mer brukt. I Retriever så det slik ut i antall treff (men jeg aner ikke hvor stor økningen er i prosent):

År Treff
1983: 1
1984: 2
1985: 0
1986: 2
1987: 1
1988: 1
1989: 2
1990: 1
1991: 1
1992: 4
1993: 10
1994: 7
1995: 14
1996: 16
1997: 8
1998: 12
1999: 23
2000: 27
2001: 30
2002: 40
2003: 53
2004: 78
2005: 86
2006: 113
2007: 110
2008: 158
2009: 97 (pr. 11.05.)

Blant den tross alt mer vettuge bruken av ordet fant jeg dette:

1993: - Det er ikke riktig at kvinner som lever i en offerrolle, som lar seg mishandle eller trakassere, ikke tar ansvar for situasjonen. Tvert imot, de tar kanskje altfor mye ansvar. De påtar seg skylden og dermed ansvaret for mishandlingen. Det er en av hovedårsakene til at de ikke kommer seg ut av rollen, sier Eva Axelsen, sjefpsykolog ved Psykiatrisk klinikk, Ullevål sykehus.
Hun har arbeidet mye med skyldproblemer, og mener at ofrene ofte er sterke personer. De tåler mye og er sterke til å holde ut:
- Ofrene tenker at mishandlingen er deres skyld, og at de må forbedre seg, så han slutter å slå. Kanskje er det tvert imot overgriperen som ikke tar ansvar for seg selv og sine handlinger, men skylder på sitt offer. (En favoritt!)

1996: Passiv røyking dreper. Medisinsk er det dokumenterte skadevirkninger av det å være passiv røyker. En slik offerrolle bør samfunnsdeltagerne ha en legitim rett til å motsette seg. Røykeloven er tenkt å skulle ivareta denne retten.
Imidlertid får det konsekvenser å påberope seg en slik beskyttelse. For det finnes jo så mange offerroller, og hvis alle skal beskyttes mot alle tenkelige offerroller, kan vi lett tenke oss at vi havner i en situasjon der forbudslisten blir uoverskuelig lang. Passiv inhalering av bileksos dreper også.

1998: Faren ved åpenhet om overgrep og psykiske lidelser er at rollen som offer kan sementeres. Mange vil oppleve at de etter en slik offentliggjørelse for alltid vil fremstå som dette i andres bevissthet, det blir deres identitet, og de kommer ikke løs fra denne merkelappen. Dette er særlig et problem der personen ikke er offentlig kjent for noe annet.
En berømt eller kjent person, derimot, som allerede har et ansikt og en identitet i det offentlige rom, løper på en måte en mindre risiko for å bli fastlåst i en endimensjonal offerrolle. Han eller hun er jo så mye annet, og i tillegg en modig maur som går foran og tar støyten for andre mer anonyme lidelsesfeller.
Rett skal være rett. Noen ganger er det omvendt. Den anonyme blir en helt, den offentlige personen blir en narr og taper ansikt. Verden er ikke enkel.

1999: I verste fall gir bitterheten seg utslag i kraftige, men naturlige, menneskelige reaksjoner overfor behandlerne, som tolker dette som sykdomstrekk, og igjen behandler med tvang. Jeg treffer noen ganger pasienter igjen når de er blitt bedre. De bærer da på et hat til psykiatrien. De er sinte, og tanker om den urettferdige behandlingen gnager og gnager. Bitterheten har ofte overtatt for den psykiske lidelsen, og de er blitt helt fastlåst i en offerrolle. Dette skjer fordi norsk psykiatri er mer opptatt av å beholde retten til tvangsbehandling enn å finne nye frivillige behandlingstilnærminger.

2001: At våre myndigheter ikke alltid har ført en politikk og praksis overfor egne borgere som sammenfaller med humanismens idealer eller lovbestemmelser om individets menneskerettslige stilling, skal ikke underslås. Ressurssvake mennesker som ikke kan påkalle noe engasjement for seg, har gjerne inngått i en offerrolle. Det er tilstrekkelig å vise til psykiatriske pasienter som i et stort antall ble lobotomert og definitivt ødelagt som mennesker i etterkrigsårene. Aldri er noen stilt til ansvar for disse overgrepene.

Går vi tilbake til boken fra Makt- og demokratiutredningen, peker den på en annen mekanisme som blir eksplosiv i voldelige bevegelser: Styrken mennesker kan få ved å tviholde på offerrollen. I «Avmakt» omtales eksempler som er ikkekriminelle og adskillig mer uskyldige enn Boot Boys. Like fullt er dette tanker som kan gjøre det lettere å sette grenser. Rasistiske ideologier kan ofte fremstå som helt usystematiske, skriver Marianne Gullestad. De kan være «diskriminerende handlinger på jakt etter en begrunnelse».
Til motmæle I nynazistisk propaganda fremstiller gruppene utrolig nok seg selv som offer for angrep og trusler fra innvandring. Slik rettferdiggjøres overgrep og voldskriminalitet som Boot Boys knivstikking av en nordafrikaner før jul, og drapet på Holmlia.

2002: Når ordet «offer» forbindes med en svak og passiv person, skyldes det antakelig en allmenn tendens vi har til å forveksle samfunnsmessig posisjon og personlige egenskaper.
I debatten om dagens feminisme støter en ofte på oppfordringer til kvinner om å bryte med «offerrollen». Underforstått: 1970-tallets kvinneforkjempere framstilte kvinner som ofre.
I en viss forstand er dette sant. 1970-tallets kvinneforkjempere var opptatt av å vise at kvinner var ofre for strukturell, kulturell og personlig mannsmakt. Mange andre kvinner ble rasende over dette; de syntes det var fornedrende å bli framstilt som undertrykt. Heller ikke den gangen var «offerrollen» populær.
Ordet offer blir gjerne forbundet med svakhet og passivitet, et offer er en som ikke kan handle sjøl, men må reddes av andre. De færreste kvinner ønsker å være svake, passive og uten handlingsevne. Hvis vi oppfatter offer slik, blir det imidlertid nokså underlig å se 1970-tallets kvinneforkjempere som representanter for «offerrollen», det var ikke mye svakhet, passivitet og handlingslammelse over datidas kvinnebevegelse. Og de som deltok hadde få illusjoner om at de ville bli reddet av andre. Kvinners frigjøring måtte være kvinnenes eget verk.
Men ordet offer kan også forstås på en annen måte: Det handler om posisjon i et maktforhold, ikke om personlige egenskaper. Millioner av kvinner i fattige land er ofre for IMFs strukturtilpasningsprogrammer, som raserer levevilkårene deres.
Betyr det at de er svake og passive og ikke prøver å handle i forhold til det de blir utsatt for? På ingen måte. Minoritetskvinner i vårt eget samfunn som tar opp kampen mot æresdrap, omskjæring og tvangsgifte er både sterke og modige. Men de er like fullt ofre for motbydelige former for mannsmakt. Det alle disse kvinnene (og mange flere) kvinner har felles, er at de kjemper mot de maktforholdene som gjør dem til ofre. Det samme gjorde 1970-tallets kvinnebevegelse. Det er noe annet enn å gå inn i «offerrollen».
Å gi individualiserte forklaringer på samfunnsmessige ulikheter er en lang tradisjon som har lett for å snike seg inn i måten vi tenker og snakker på. For eksempel ble ordet «ressurssvak» i sin tid konstruert for å understreke at det var manglende tilgang til ressurser som var problemet for mange mennesker. Men de færreste liker å bli kalt «ressurssvak» i dag; det oppleves som en lite flatterende personlig karakteristikk. (Definitivt favoritten! Av Kjersti Ericsson)

Marit Synnevåg kritiserer de såkalte «radikalfeministene» for å alltid tillegge kvinnen en offerrolle.
Er det det vi gjør når vi synes synd på pornoskuespillere og mener at de tvinges mot sin vilje? Det er sikkert noen som ønsker å gjøre dette frivillig og har det fint i pornobransjen, og det er stemmene til disse som slipper til i offentligheten. Vi får sjelden høre fra de som har det jævlig i denne industrien. «Shocking Truth» viser en jente som ikke kan stå på beina etter å ha blitt pult av fire menn. Er det noen som vil være i hennes situasjon? Det er lett for en universitetsbibliotekar og en professor å forsvare porno, deres verden er langt fra disse skuespillernes virkelighet, sier Hannah Helseth.

2004: Offerrolle. Lidelsesbeskrivelser. Eller enda verre: kvinneundertrykking, et ord moderne feminister av gode grunner velger ikke å ta i sin munn. Begrepene gir grøsninger langt inn i ethvert postmodernistisk, individualistisk livsprosjekt, som kvinner identifiserer seg med minst like heftig som menn. Og med god grunn. Det er lite glam ved offerposisjonen, og selv om erkjennelsen av den sannsynligvis var en forutsetning for nettopp kraften i 70-tallets kvinnebevegelse, var den også da et stigma de fleste var ivrige etter å kvitte seg med.
Det er bedre å være rik og sterk enn fattig og syk, også når det gjelder selvfølelse og omdømme. Å være en suksess er rett og slett stiligere enn å være en fiasko.
Dessuten er det noe grunnleggende ubehagelig ved offerrollen, i tillegg til egen skam. Den forutsetter jo en overgriper, og hvis det er kvinnen som er offer, er overgriperens kjønn i praksis gitt. En terminologi som til nød fortsatt er gangbar når det gjelder voldtekter og kvinnemishandling, men der omtrent går grensen.

2006: Dr.med. Anna Luise Kirkengen sier at det er forbløffende likhet mellom kvinner og menn når det gjelder konsekvensene av overgrep, selv om gutter ofte avreagerer på andre måter enn jenter.
- Bildet vi har er at menn havner i kriminalitet og tyr til vold, mens kvinner reagerer med sykelighet. Sannheten er at begge kjønn kan få problemer med alkohol, depresjoner og ikke minst selvmord etter slike overgrep, sier Kirkengen. Oppfatningen av at det stort sett er jenter og kvinner som får problemer etter å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep, er i ferd med å endre seg, mener hun.
- Offerbeskrivelsen passer best for kvinner, men i den senere tid er det blitt tydeligere at mannens offerrolle er veldig lik, sier Kirkengen. I sin bok påviser hun hvordan krenkelser som omsorgssvikt og seksuelt misbruk i ung alder også kommer til uttrykk i tilsynelatende uforståelige lidelser i voksen alder.

2007: - Lange ventetider er forskjellen på liv og død. Men rusmisbrukere presses inn i en offerrolle av samfunnet og systemet. Jeg var ressurssterk nok til å kjempe meg til en plass, men det er det ikke så mange som er.

2008: Fastlege Toril Nilsen påstår at de som argumenterer mot en tredeling av permisjonen med den begrunnelsen at amming er viktig det første året, utnytter sin «posisjon» ved å innta en offerrolle og stakkarsliggjøring av seg selv. Hun mener også at kvinner «utnytter» det at de trenger lang tid til å komme til hektene etter en fødsel.
Toril Nilsen går hardt ut mot amming, ved at hun ikke nevner en eneste positiv ting om amming for norske barn og mødre!

Nå ser jeg mer enn konturene av et nytt yrkesfelt som har ikledd seg offerrollen i samfunnet. Det er som et déjà vu å ha vandret i eldreomsorgssamfunnet i over 4 år. Bransjen får anerkjennelse bl.a. ved at man synes synd på dem og man er takknemlig for at noen vil utføre slikt et tøft arbeid. Politikere får pepper fordi det bevilges for lite midler. Begge deler fortjent, men slik slipper bransjen unna å selv gjøre noe med alt som ikke fungerer så bra.

Enkelthendelser

- God dag, dette er Krisesenteret for mishandlede og voldtatte kvinner.
- Hallo! Jeg må få komme til dere! Mannen min har nettopp slått meg!
- Å, har han det. Hvor mange ganger, da?
- Han har slått meg to ganger tidligere.
- Altså til sammen tre ganger i dag.
- Nei, én gang i dag.
- Men du sa tre ganger?
- Ja, han har slått meg to ganger før og én gang i dag.
- Når var de to andre gangene, da?
- Den første gangen var i fjor høst en gang, og gang nummer to var i juleferien.
- Det er enkelthendelser, det.
- Hva?
- Jeg sa enkelthendelser. Du ble jo ikke slått tre ganger på en dag.
- Men spiller det noen rolle, da?
- Ja, selvfølgelig.
- Å?
- Leste du ikke Aftenposten i går?
- Nei...
- Vel, da skal jeg fortelle deg om enkelthendelser. Hør godt etter nå!
"Hvor mye vold skal et barn tåle?" spurte Aftenposten i går. Det sto at barn tåler enkelthendelser med vold, derfor blir de sendt hjem igjen til foreldrene dersom de ikke blir slått hele tiden. I forarbeidene til barnevernloven står det nemlig at barn må tåle en viss skaderisiko, men at denne må reduseres til et akseptabelt nivå (Ot. prp.nr. 44 (1991-1992)).
Det er ikke slik at vold i hjemmet automatisk innebærer omsorgsovertagelse, fortalte barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt.
Skjønner du? Familien skal ikke splittes bare på grunn av litt vold.
- Ja, men jeg er ikke noe barn.
- Nettopp! Du som er voksen, tåler jo vold enda bedre enn barn. Barn har jo ikke engang krisesentre å rømme til uansett hvor mye de blir slått, så der strekker vi oss langt overfor voksne kvinner, vil jeg si. Det er ikke bare å komme her og komme her, skjønner du. Faktisk tenkte vi at vi måtte stenge hele krisesenteret, for vi får ikke nok penger.
Hør også hva en advokat skrev i VG for noen år siden. Jeg har avisa liggende her, for jeg pleier å sitere fra den til alle mas... alle kvinner som ringer. Jo, advokaten skriver: "Sykehus/leger har ikke anledning til å anmelde noen form for overgrep (seksuelle overgrep eller vold) som er begått - med mindre man regner med at det vil skje igjen". Dette gjelder altså barn - og har du noen gang hørt om en éngangspedofil? Videre: "Barnas utsagn tas ikke på alvor - man hører først og fremst på de voksne."
I Dagsavisen skrev også lederen i Norsk Barnevernsamband at det ikke fattes vedtak etter enkelthendelser eller bare barnets eget utsagn.
Men tilbake til deg, har du andre som kan bekrefte volden?
- Nei...
- Nei, se der! Vi har nå altså endret vårt tilbud, slik at kvinnene må bankes eller voldtas gang på gang før et krisesenteropphold kommer på tale. Og vi har sluttet å basere hjelpen vår på bare kvinnens eget utsagn.
- Mener du at jeg ikke får komme til dere???
- Jo da, men da må du bli slått gang på gang, og så må vi ha vitner som bekrefter det. Du er hjertelig velkommen til å ringe oss ved en senere anledning. Vi er jo her for å hjelpe.

Opprop: Redde små

Også publisert på Psykisk-bloggen

Om kona di ble voldtatt

De som mener at en jente eller en kvinne ikke må ta abort under noen omstendighet, anser jeg som religiøse ekstremister, fordi de ikke vil innta mer enn ett perspektiv i synet på abort. Jenters og kvinners lidelse distanserer de seg suverent fra, der de tror seg se verden med Guds øyne. Deres eget svar på abortspørsmålet mener de er det riktige uansett hvor ulike jenters og kvinners kår er her i verden.

Jeg kjente en gang en slik ekstremist. Han hadde et lederverv i KrF. Han sa til meg at abort alltid var galt.

Ja vel, sa jeg, men hva om kona di ble gravid etter voldtekt? Ville du da godta dette barnet som ditt eget? Ville du gjort det også om voldtektsmannen var svart, slik at alle naboene dine, slekta di og hele menigheten din skjønte at du ikke var faren?

Mannen ble taus, gitt. Fullstendig taus. Han svarte meg aldri på dette spørsmålet.

19 år igjen til dommedag

Jeg har republisert noen av mine bloggposter på verdidebatt.no, blant annet en om at kristendommen trenger ikke helvetet.

Jeg får en skikkelig uvirkelighetsfølelse når jeg blir møtt med masse bibelvers som argumentasjon, for jeg er ikke vant til denne måten å argumentere på. Det vil si, i barndommen var jeg jo det, men det er veldig mange debatter siden nå.

I dag har jeg fått vite at dommedag blir i år 2028.

Men det kan dukke opp snodige ting på min egen blogg også. I dag fikk jeg en kommentar til et fiktivt brev jeg skrev til politidirektør Killengren under hijabdebatten:

Til Sigrun
Efter at have læst dit indlæg om Smiths Venner, må jeg ganske enkelt sige: Du er syg. Søg proffesionel hjælp hos en psykolog.

Søk hjelp hos en psykolog? Jeg har til og med en annonse på bloggen min, jo, men det ser ikke ut til at noen vil ha meg. Det var imidlertid ikke for å lære om Smiths venner at jeg ønsket terapi.

Skjønner Friele

Jeg kan godt forstå reaksjonen til Kim Friele på tildelingen av Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Og jeg tror det er like greit at jeg med det samme kommer med en advarsel til dem som deler ut Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern:

Den dagen Monsen får denne prisen for sin lærebok i psykiatri, fordi hun er modig nok til å si det ingen andre tør si offentlig, den dagen blir det

BRÅK

På lukket avdeling

Fra nettmøte med pastor Torp:

Spørsmål: Dopet ned?
Det er nok noen i Norge som er demonbesatte. Men tror du ikke at flesteparten er dopet ned og er på en innstiusjon?
Skrevet av: Jan

Svar: Dopet ned?
Dette blir for tullete.
- Jan-Aage

Si ikke det!

Moralisme mot lidelse

Da jeg nylig ble intervjuet i et tidsskrift, ble jeg ekstra glad over at intervjuer skrev i artikkelen at det er viktig å ikke harmonisere, dekke til, gjøre det behagelig lettvint å lese om og forholde seg til menneskelig lidelse.

Det er slik at en del mennesker blir veldig provosert over at andre har det vondt. Også i bloggosfæren har jeg erfart at noen driver og forteller andre hva de skal gjøre. Selv når det er snakk om overgrep mot barn, kommer formaningene om å tilgi og slutte å tenke på hendelsen eller traumet.

Hendelsen? Traumet?

De klarer ikke engang å forestille seg at barn som utsettes for overgrep i mange tilfeller opplever dette gang på gang, år ut og år inn. Det er langvarige og gjentatte traumatiske belastninger hvor personens fysiske integritet er blitt angrepet med vilje, som skader mest, ikke enkeltstående traumer. Og jeg vil ut fra egne erfaringer hevde at selv gjentatt vold jeg opplevde som voksen (der blodet fløt mange ganger), var peanuts i forhold til det jeg opplevde som barn. Imidlertid har jeg som voksen ikke opplevd mange svært traumatiske seksuelle krenkelser, slik jeg gjorde som barn. Og langt mindre trodde jeg at Gud sto bak. Som voksen har jeg også hatt mulighet til å komme meg unna, blant annet takket være krisesenteret.

Når man ble traumatisert gjennom hele barndommen i såkalte nære relasjoner, måtte man glemme at man har vært barn dersom man skulle følge "oppskriften" til moralistene (som heller burde rette sine formaninger mot overgripere).

Se også:
I Guds navn

Når andre bloggere linker

Når andre bloggere linker til bloggen min, synes jeg det er kjekt å få vite det. Derfor abonnerer jeg på andres linker til bloggen via Twingly, og får da automatisk beskjed når noen viser til noe jeg har blogget om.

Det vil si, det funker ikke alltid. Hva kommer det av? Kan det være at relativt nye blogger ikke er inne i "systemet"? Må de foreta seg noe aktivt overfor Twingly for å bli oppdaget? Og/eller via Sesam Blogger og Google (Blog Search Ping Service)?

Dette burde jeg vel vite selv, men jeg har rett og slett glemt hvordan det var helt i starten da jeg ble blogger. Kanskje hjalp det at jeg innimellom var litt Twingly-hore?

Forklaringer på "mysteriet" mottas med takk.

OPPDATERING: Hej, i dagsläget kan vi bara känna av länkar från bloggar som pingar oss, forteller @twingly.

Krenkelse som hjelp

På avdelingen der jeg jobber, var det en pasient som hadde fått denne diagnosen. Hun hadde det fryktelig tungt. Jeg er glad hun ikke kom på å søke på diagnosen på internett, for hvis hun hadde fått lese slike karakteristikker av seg selv og sin personlighet, tror jeg hun hadde blitt fullstendig knekt.

Det er en som jobber i psykiatrien, som skriver dette i en kommentar på en psykologblogg om "narsissistisk personlighetsforstyrrelse".

Men hva med den dagen denne pasienten får vite det?

Jeg har fått mailer fra tre kvinner som er knust av å ha fått "personlighetsforstyrrelser" i journalen sin. To sier at de aldri mer kommer til å sette sin ben hos en terapeut. Alle tre er blitt lurt; diagnostiseringen har på ingen måte vært ledd i noe samarbeid der pasienten var involvert, til tross for at det gjennom mange år har vært skrevet det ene dokumentet etter det andre om brukermedvirkning. Ja, vi har til og med en lov som heter Pasientrettighetsloven. Slagordet har vært:

Pasienten først - og sist.

En forlagssjef kontaktet psykiatrien og ba om hjelp etter å ha mistet sin kone og sitt eneste barn i selvmord i løpet av ett år. Helt tilfeldig oppdaget også han at han hadde pådratt seg en sterkt nedvurderende diagnose, nettopp "narsissistisk personlighetsforstyrrelse". Psykiateren som stemplet ham som narsissist, medgir at han har opplevd at pasienter med denne diagnosen har tatt sitt eget liv etter krenkelsen diagnosen representerer. Derfor ville han ikke fortelle pasienten om diagnosen, men pasienter har krav på å få vite hvilke(n) diagnose(r) de har og rett til å lese journalen sin.

Andre diagnoser fører også til selvmord. Selv om psykiatrien har som en av sine oppgaver å hindre selvmord, tar den tydeligvis ikke fem øre for å krenke mennesker inn i døden.

Diagnosekritiske fagfolk er ofte redd for å gå løs på diagnosesystemet og praktiseringen av det. I verste fall opplever de da selv å bli hengt ut som "personlighetsforstyrret" av kolleger, noe jeg har sett i en diagnosedebatt i et norsk psykologisk tidsskrift.

På papiret bedrer altså psykisk helsevern pasientens psykiske helse; i praksis gjør det mye vondt verre. Hva er det som forblinder majoriteten av fagfolk slik at de ikke stiller samme spørsmål som lege Janecke Thesen?

Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?

I et intervju i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 9/2007 spurte Haldor Øvreeide, som er tidligere leder av Psykologforeningens fagetiske råd, hva det er dagens psykologer gjør som ettertiden vil dømme dem for.

Han svarte selv at dagens diagnostiseringspraksis kan vise seg å være uetisk.

Se også: Syk i hodet

Stigmatisering av forelskede

VG påstår i dag at forelskelse er galskap, selv om dette er en pandemi som bryter ut i sommerhalvåret hvert eneste år. Hvorfor driver de og stempler overlykkelige mennesker på denne måten?

Å, jeg vet det nok.

Ifølge psykiatriprofessor Donatella Marazziti er forelskelse en tvangstanke, og som kan utvikle seg til gravere former for psykopatologi, slik som paranoia. Årsaken til at hun kommer med en slik påstand finner du ved å foreta en nærlesning av VGs artikkel: Denne donnaen er nemlig leder for et psykofarmakologisk laboratorium.

Psykofarmaka får mye kritikk. Dette må legemiddelindustrien selvsagt gjøre noe med, og da er det bare å sykeliggjøre veldig utbredte tilstander slik som forelskelse og kåtskap, slik at alle forelskede kan settes på piller. Siden store deler av befolkningen har kuttet ut røyken, vil mange bli forgiftet av pillene. Jeg skal vedde på at det også ligger et element av misunnelse bak her, selv om penger utvilsomt er den viktigste drivkraften, for alle vet at misunnelsen er mye sterkere enn kjønnsdriften. Man blir blek og inntørket av å oppholde seg dag og natt på et psykofarmakologisk laboratorium. Sjekkekunsten man kanskje lærte i studietiden, er forlengst gått i glemmeboken. Her skal hevnes!

Piller mot galskap, altså psykofarmaka, kan fjerne sexlyst og evne til å få orgasme. I tillegg kan de gjøre oss uattraktive. Man kan få for eksempel hudproblemer og hudkreft, bevegelsesforstyrrelser og fedme, og man blir helt sløv i blikket. Slik vil de få full kontroll over livet vårt, pilleprodusentene.

Det koster selvsagt heller ikke ekspertene fem øre å ty til løgn når de advarer mot forelskelse:

- Kjærligheten er ustyrlig. Vi kan ikke selv bestemme hvem vi vil forelske oss i. Følelsene oppstår i den primitive delen av hjernen, og den har vi ingen innflytelse på, sier overlege ved Neurofysiologisk avdeling på Rigshospitalet i København, Troels W. Kjær, ifølge VG.

For noe sludder. Man kan så visst velge hvem den utkårede skal være. Forutsetningen er bare at man slutter å være så forferdelig prippen når det gjelder å ha sex første kvelden.

Hormonforskningen har forlengst funnet ut at hormonene gjør at man blir forelsket etter at man har hatt sex. Det er dette vitenskapelige funnet jeg som politisk radikal mener bør brukes for å forebygge klassefunderte ulikheter i helse og levealder i Norge. Den svært så kjekke Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet vil, i likhet med meg, slike forskjeller til livs. Han har nok i sitt stille sinn skjønt at naturmetoden både er billig og behagelig. Men han har ingen mulighet sålenge legestanden er selve bremseklossen, med sin utbredte homogami.

Ukulturen med arrangerte ekteskap er jeg nå mektig lei. Eksempelvis gifter bare hver tiende kvinnelige akademiker seg her til lands med en håndverker.

Jeg er for tiden ikke arbeidsfør, og kunne godt tenke meg å være gift med en milliardær.

Å tåle verden

VG og TV2 siterer leder Jan Emil Kristoffersen i Allmennlegeforeningen som i dagens Klassekampen sier at medienes formidling av utbruddet av svineinfluensa er overdramatisert.

- Foreløpig har vi en ren medieepidemi, og det er ikke tvil om at dekningen er egnet for å skape angst. Vi som sitter og møter de mest engstelige, ser at personer som allerede er i psykisk ubalanse kan reagere med forverring av sin tilstand, og psykiaterne får da også økt antall henvendelser, sier Kristoffersen

Jeg tviler ikke et øyeblikk på at allmennleger, psykiatere og psykologer får høre at mange er redde i disse dager. Sant å si kjente jeg redselen gripe fatt i meg selv, da jeg for noen dager siden hentet inn morgenavisen og leste at opptil 13.000 nordmenn kan komme til å dø av influensaen. Det var ikke meg selv jeg var mest redd for, men familien jeg er glad i.

Utpå dagen ble det lettere, for da hadde noen av mine kjære medbloggere begynt å skrive om mediehysteri, og om andre ting som er mye farligere her i verden. Takk for god terapi! Og nå kommer også Dagbladet og roer meg ned.

Selv om jeg som oftest klarer å kontrollere angsten som finnes i meg, så vet jeg at noen ganger skjer faktisk det verst tenkelige. Ikke at det bare er negativt; ofte slår jo ikke det verst tenkelige til, og da blir jeg fylt av takknemlighet for at det gikk bra.

Men jeg har kanskje lest mer om pest og plage enn jeg hadde godt av. Jeg er utdannet barne- og ungdomsbibliotekar, og som sisteårsstudent skrev jeg en større oppgave om svartedauen i skjønnlitteratur for ungdom. Det ble jeg mobbet en del for, ikke av medstudenter, men av andre som kjente meg: "Typisk deg! Du fant ikke noe verre å skrive om, nei?" Nei, jeg gjorde ikke det, tenk.

Det er sikkert lettere å bære over med egen angst enn med andres. Jeg har i alle fall én gang opplevd at min egen toleranse for andres vansker med å tåle en ubehagelighet, ble satt på prøve. For noen år siden døde en venninne av meg plutselig, og jeg tenkte jeg måtte gi beskjed om dødsfallet til en felles bekjent av oss, slik at hun fikk muligheten til å ta et siste farvel i begravelsen.

Denne kvinnen hadde til tider svært store psykiske vansker og var i perioder innlagt på psykiatrisk sykehus, og jeg ante ikke hvordan hun hadde det akkurat da venninnen var død. Derfor ringte jeg først legen hennes, men hun kunne ikke si så mye til meg. Så ringte jeg moren, og vi hadde en lang samtale. Moren sa hun skulle fortelle dette på en skånsom måte. Da det hadde gått noen dager, og begravelsen nærmet seg, ringte jeg henne selv. Det viste seg imidlertid at moren ikke hadde fortalt om dødsfallet, og det skulle visst ikke jeg ha gjort heller. Jeg fikk en overhøvling av en annen verden, og fikk vite at jeg var hensynsløs overfor henne som var psykiatrisk pasient. Hun var så skuffet over meg at hun ikke ville ha mer med meg å gjøre.

Og slik ble det. Hun tok aldri i ettertid kontakt for å si at hun hadde overreagert.

Bilde: Theodor Kittelsens Pesta kommer.

The good sense and reputation of psychiatry

March 9th, 2009

Dr. David J. Kupfer, MD
Chair of DSM-V Committee,
Dr. Thomas Detre Professor and Chair, Department of Psychiatry
Professor of Neuroscience, Western Psychiatric Institute and Clinic
5811 O'Hara Street
Pittsburgh, PA 15215

RE: Dissociative Identity Disorder and DSM-V

Dear Dr. Kupfer:

We are writing to you to express concern with respect to the continuation of Dissociative Identity Disorder as an approved diagnosis within the forthcoming DSM-V. We believe that the identification of Multiple Personality Disorder, and later its name change as Dissociative Identity Disorder, has been extremely harmful to the good sense and reputation of psychiatry, not to mention the cause of grave ill-effects to large numbers of patients and their families. In the attached document we maintain that the diagnosis should be removed from DSM-V and we provide the basis for our request.

Respectfully,
Signatories

Uthevet av meg.

Link til bloggen til en psykiatriprofessor.

Delara henrettet

Jarle Petterson forteller at @DelaraDarabi skal ha blitt henrettet i dag.

På nettsiden Iran Human Rights, som drives av den norsk-iranske menneskerettighetsforkjemperen, legen og forskeren Mahmood Amiry-Moghaddam, leser vi:

The minor offender Delara Darabi was hanged this morning. Human rights lawyer Mohammad Mostafaei wrote in his weblog that Delara’s lawyers were not informed about Delara’s scheduled execution. It was told that her execution had been postponed for two months. But however, according to reliable sources in Iran, she was hanged this morning in the central prison of Rasht.

Oppdatering:
Henrettelsen omtales av Iran Focus og Amnesty International.
Norske medier: VG TV2