Svineinfluensa: Hvordan snakke med barn

Senter for krisepsykologi i Bergen har laget to veiledere om hvordan voksne kan snakke med barn om svineinfluensa.

Det er urettferdig at barn skal gå rundt og være ti ganger så redde som oss voksne hvis de ikke trenger å være det, skriver de.

De kommer med forslag til hva man kan svare på barns spørsmål:

Hva er svineinfluensa?
Er svineinfluensaen farlig?
Hvorfor snakker vi så mye om det hvis det ikke er farlig?
Kommer svineinfluensaen til Norge?
Hva kan barn gjøre?

Foreldre anbefales å snakke med barna sine om svineinfluensaen, og at de gjør det raskt slik at fantasiene ikke får vokse seg svært store. Det er lurt å sjekke hva barna har fått med seg, slik at man kan korrigere mulige feiloppfatninger og gi dem en begripelig forklaring som de kan bygge videre på. Veilederen for foreldre finnes ved å klikke her.

Lærere i barneskolen anbefales å sette svineinfluensa på dagsordenen fra dag en. Perspektivet er: Elevene skal trygges og de kan lære noe. Det er lurt at læreren sjekker hva barna har fått med seg, slik at mulige feiloppfatninger kan korrigeres og de kan få en begripelig forklaring som de kan bygge videre på. Veilederen for lærere finnes ved å klikke her.

Se også:
Samtale med barn om katastrofer
Samtaler om selvmord med barn

Etikk og moral

Finn-Erik Vinje blogger om ordene "etikk" og "moral".

Teologiprofessor Svein Aage Christoffersen har forklart forskjellen mellom de to ved å ta utgangspunkt i psykologiens skille mellom en krise som utfordrer vår identitet og en krise som utfordrer vår integritet.

I en integritetskrise vet vi hva som er rett å gjøre, men vi lever ikke opp til det vi vet. I en identitetskrise derimot, vet vi ikke hva som er rett; vi har ikke lenger en standard å definere vårt liv i forhold til.

Med andre ord: I en integritetskrise er det ikke målestokken som er problemet, men at vi kommer til kort i forhold til den. I en identitetskrise er selve målestokken blitt problematisk.

En integritetskrise er en moralsk krise, mens en identitetskrise er en etisk krise. Vi kan si at etikken er moralens teoretiske grunnlag.

Et etisk problem kan også være en konsekvens av et moralsk problem. Dersom vi ikke lever opp til vår standard, kan vi bli tvunget til å problematisere denne standarden. I en slik prosess ligger det en fristelse i å justere standarden slik at den passer oss bedre. Ved å omdefinere moralske problemer til etiske problemer, kan vi løpe unna moralske krav.

Christoffersen sier at de fleste av oss er tilbøyelige til å definere egne problemer som etiske problemer og andres som moralske problemer.

Idiotisk råd

Den tidligere talkshow-stjernen Ricki Lake forteller at hun som barn ble seksuelt misbrukt en gang.

"Medisinen" hun anbefaler andre seksuelt misbrukte kvinner å prøve, er å føde barn.

Et veldig dårlig råd.

Seksuelt misbrukte kan tvert imot få store problemer i forbindelse med fødsel. Noen får hallusinasjoner og tror det er overgriperens barn. Amming og fysisk nærhet med barnet kan også bli et problem.

Har man blitt utsatt for overgrep i sin egen familie, har man generelt et dårligere utgangspunkt for å være forelder.

Man burde få hjelp før man får barn.

Diskriminering av pasienter

Helse- og sosialombudet i Oslo, Petter Holm, ønsker seg en bredere forståelse av pasientdiskriminering.

- Det er viktig at begrepet diskriminering omfatter mer enn bare hudfarge og religion, sier han til VG.

Saken VG skriver om, gjelder en kvinne som tok kontakt med ambulansesentralen AMK fordi hun hadde intense vedvarende smerter i hodet og ufrivillig avgang av avføring og urin. Helsepersonellet på nødsentralen konfronterte henne med at hun hadde rusproblemer. Dette tilbakeviste hun, og fortalte at hun hadde vært rusfri i flere år. Da AMK kontaktet legevakten, hørte kvinnen at det ble lagt vekt på hennes tidligere rusmisbruk, og at AMK-operatøren var skeptisk til hennes framstilling av saken. Det ble ikke sendt ambulanse, og hun måtte på egen hånd komme seg til legevakten.

Historiene som når media er bare toppen av et isfjell, skrev en sykepleier som var et av vitnene i ambulansesaken i 2007:

- Fordommer og forskjellsbehandling forekommer ofte. Ikke bare hos ambulansetjenesten, AMK og Oslo legevakt, men i hele helse- og omsorgssektoren, mitt eget felt rusomsorgen inkludert. Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling.

Se også: Forskjellsbehandling på 113

Øyenvitneskildringer fra Mexico

BBC får rapporter fra folk som bor i eller besøker Mexico:

There is great fear among the medical community. We know that the situation is very serious and that we are at high risk of infection. But we are more scared of carrying it into our homes and infecting our loved ones. One of my colleagues that was exposed chose to stay in a hotel rather than run the risk of infecting her daughters.
Lege

When I first arrived I was very blasé about the swine flu outbreak but now I am concerned.
I have been here dozens of times before. Mexico City is usually busy - you normally cannot move, but now its very quiet. There is still traffic but the volume is so minimal. My trip from the airport took 20 minutes instead of an hour and ten minutes. I am staying at the Four Seasons and on my arrival the restaurants were closed.
Britisk besøkende

"Medfødt ufør"

Mange reagerer på prisvinner Monsens karakteristikk av homofile som "medfødt uføre". Det er det jo grunn til, men jeg reagerer også på det språklige uttrykket.

Det heter vel "medfødt uførhet" eller "født ufør"?

Man kan si at en person sliter med "medfødt sykdom", ikke at vedkommende er "medfødt syk"? Han er "født syk", kan vi derimot si.

Ikke bedre etter Opptrappingsplanen for psykisk helse

Rapporten Psykisk sykes levekår fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har undersøkt hvorvidt Opptrappingsplanen for psykisk helse har bidratt til å bedre levekårene for mennesker med psykiske problemer.

Til grunn for analysene ligger tre ulike datatilfang: Statistisk sentralbyrås Helse- og levekårsundersøkelser 1998, 2002 og 2005, survey sendt til samtlige norske kommuner v/ansvarlig for psykisk helsearbeid, og intervjuer med ansatte i psykisk helsearbeid i seks casekommuner.

Opptrappingsplanen for psykisk helse iverksatte flere tiltak som var rettet mot å bedre levekårene for denne gruppen. Selv om man må regne med at det kan ta tid før man ser store endringer i levekår som følge av satsingene i Opptrappingsplanen, hadde man forventet å finne en viss bedring av situasjonen i løpet av planperioden, heter det i rapporten.

Dataene fra Helse- og levekårsundersøkelsene tyder imidlertid ikke på at det er skjedd en slik bedring i levekårene mellom 1998 og 2005. For de fleste levekårindikatorene er det små endringer å spore. Denne gruppen har gjennomgående dårligere levekår enn den øvrige befolkningen, og også dårligere enn personer med somatiske sykdommer.

Det har vært en økning i forhold til høyere utdannelse i perioden, men en tilsvarende økning finner man også ellers i samfunnet. Tallene antyder dessuten at de som har en psykisk lidelse, har fått relativt sett lavere inntekt fra 2002 til 2005, om man sammenlikner med befolkningen ellers.

Av de levekårsforholdene rapporten tar for seg, har de største bedringene kommet i form av tiltak som har medført at personer med psykiske lidelser har fått økt sosial kontakt, slik som dagsentra og kultur- og fritidstiltak. Men en stor del av denne kontakten skjer med andre som har psykiske vansker.

En egentlig integrering ser ut til være betydelig vanskeligere å oppnå, konkluderer forskerne.

Se også:
Ellinor Major bør svare
Psykiatri og modellmakt

Foto: RuneA./Flickr

Jeg tar ikke "pillene mine", Aasrud

Scientologikritikk igjen.

- Jeg mener folk bør holde seg til å oppsøke leger og bruke medisiner de anbefaler, samt forholde seg til de rådene som blir gitt derfra, sier statssekretær Rigmor Aasrud.

Jeg er enig i at folk som ikke er fagpersoner, skal være forsiktige med å gi råd om medikamentbruk. Men Aasruds mening må jeg likevel sette et stort spørsmålstegn ved når det gjelder psykofarmakabruk.

Jeg har vært utsatt for et massivt pillepress fra leger (som ikke har ønsket å hjelpe meg med å bearbeide mer enn ti år med overgrep i barndommen). Jeg er sjeleglad for at jeg ikke har fulgt legenes råd og tatt alle medikamentene de har anbefalt. Tilsammen har jeg vel prøvd piller i noen uker eller noen få måneder, og fikk svære bivirkninger, blant annet oksehunger og taleproblemer.

Sett på bakgrunn av at jeg ikke har fått terapi for det jeg flere ganger har bedt om, blir jeg mektig provosert over denne statssekretærens sykdomstenkning.

Se også: Hvorfor akkurat Scientologikirken?

Intervju

Intervju i et teologisk tidsskrift endelig i boks. Ingen ubehagelig nærgående spørsmål, eller påstander om "virkeligheten" som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Det er ikke så skummelt å bli intervjuet om veldig personlige ting når intervjuet er preget av respekt for objektet og ikke av intervjuerens nysgjerrighet, som jeg har vært borti ved noen tilfeller.

For ikke å snakke om de to gangene hvor journalisten la noen ord i munnen på meg. Men da var den konkrete saken så viktig for meg at jeg fant meg i det.

Psykisk helse er ingen sykdom

I dagens Aftenposten er det en artikkel om kraftig vekst i sosialhjelpen. Om sosialklientene i bydel Sagene i Oslo står det at "nesten halvparten sliter med psykisk helse".

Dersom det hadde stått "psykisk uhelse", hadde setningen gitt mening, eller "dårlig psykisk helse". Det kunne også ha stått at de sliter med "sin psykiske helse" - som da underforstått er dårlig - eller med en ”psykisk lidelse”.

Å framstille det å ha en psykisk helse som noe slitsomt, blir i alle fall feil. Mange har jo god psykisk helse, akkurat som de kan ha god fysisk helse.

Det er viktig å være bevisst på at psykisk helse er noe vi alle har, slik at man ikke kommer i skade for å tro at psykisk helse - ja, det er noe de har, som ikke riktig er som alle oss andre.

Se også: - Dessverre er De ikke schizofren, fru Hansen

Også publisert på Psykisk-bloggen

Tak over hodet

Depresjonen hadde blitt verre de siste ukene. Hun kjente at hun brygget på noe alvorlig igjen, det føltes akkurat som influensa.

Klokka var seks. Det var snart to og et halvt døgn siden hun hadde spist, og hun var sulten og forferdelig slapp.

Hun kjente at hun ikke orket å gå ut i dag heller. Så hun fikk vente til frokosten i morgen. Men da måtte hun.

Den som hadde et hjem!

Hun snudde seg over på siden, og lukket øynene.

* * * *

Etter en natt med lite søvn kjente hun at hun ikke greide å stå opp i dag heller. Hadde hun hatt råd, skulle hun ha ringt etter pizza. Eller - nei, kinamat ville hun ha. Men det gikk jo ikke. Hun fikk gå på Maliks og spise middag når hun orket.

Men neste morgen stavret hun seg opp. Det var et slit å stå oppreist i dusjen og vaske håret. Tok på seg det siste rene skiftet. Å, nå måtte hun gå på vaskeriet.

Men hun var så sliiiten.

Hun gikk ned i frokostsalen. Drakk tre glass appelsinjuice, spiste en yoghurt - og måtte løpe på toalettet for å spy. Tålte visst ikke engang drikke nå etter noen dagers ufrivillig faste. Hun tok med seg hospitsmaten - rundstykker og noen pakker margarin og leverpostei - i veska da hun gikk opp på rommet.

Ut på kvelden klarte hun å spise og drikke uten at det kom opp igjen. Nå var hun fryktelig sulten, og måtte ha noe ordentlig å spise.

Hun tok fram mobilen og bestilte kinamat. Måtte få krefter til å komme seg ut.

- Som å stå på torget med buksene nede

Å vite at mange har tilgang til journalen din og ikke vite hvem de er,
kan sammenlignes med å stå på torget med buksene nede og bind for øynene.

Dette sier Målfrid J. Frahm Jensen til Aftenposten i dag.

Hun opplevde at alt helsepersonell som var i kontakt med henne på psykiatrisk avdeling, kunne logge seg inn og lese journalen hennes. Til og med nattevakten og fysioterapeuten hadde lest alt om henne. I løpet av fem dager var 11 personer innom den elektroniske journalen hennes og kunne lese fortrolige samtaler hun hadde hatt med psykiateren sin.

Dette fikk hun vite først da hun ba om å få utskrift av journalen.

Hun hadde merket at fysioterapeuten endret atferd overfor henne, og lurte på hvorfor. Det viste seg så at fysioterapeuten hadde logget seg på 23 ganger.

- Det var en vond opplevelse. Fysioterapeuten hadde ikke behov for noen av opplysningene i journalen. Altfor mange har tilgang til altfor mye, sier Frahm Jensen.

Også Venstres Trine Skei Grande intervjues. Et av forslagene på Venstres landsmøte er nemlig å fjerne dagens elektroniske journaler - som flyter fritt mellom sykehusene og helseforetak - med en såkalt kjernejournal der kun livsnødvendige opplysninger registreres.

- Blir man behandlet på sykehus, må det fremkomme i journalen at man f.eks. går på hjertemedisin, men alle trenger ikke å vite om pasienten har hatt en kjønnssykdom, sier Skei Grande.

- Myndighetene har ikke tatt innover seg hvilken integritetskrenkelse dette er, sier Frahm Jensen.

Hun synes Venstres forslag om en kjernejournal er veldig bra.

Se også: Taushetsplikt og elektronisk pasientjournal

Helsedirektøren blogger

I siste utgave av bladet Psykisk helse er det profilintervju med Lars E. Hanssen, direktør i Statens helsetilsyn. Intervjuet dreier seg naturlig nok om tilsynet med helsetjenesten, men tror du ikke det i den sammenheng også blir litt snakk om blogging!

I forrige nummer var det også intervju med en blogger, så nå har nok redaksjonen fått øynene opp. Jeg venter spent på når de skal oppdage Virrvarrs blogg.

Men tilbake til intervjuet. Journalisten spør helsedirektøren hvorfor han har begynt å blogge. Lars E. Hanssen svarer at det er en del av den pedagogiske utfordringen. I bloggen ber han om tilbakemeldinger fra leserne og om gode råd. Man kan lære mer i dialog, sier han.

Så blir han spurt om han leser andre blogger. Ja, særlig i ambulansesaken leste han ulike blogger om hendelsen. Han sier det er nyttig å se hvordan andre oppfatter saken.

Og skulle han være interessert i hvordan andre ser på psykisk helseverns behandling av traumer - ja, så er det bare å kikke litt rundt, da også.

Foto: Helsetilsynet

Monsens lærebok i psykiatri

Morten Strøksnes om prisvinner Monsens bok Kunsten å tenke:

Når hodet roter

Det påfølgende er snarere en advarsel enn en bokanmeldelse.

«Psykisk forstyrrede mennesker er naturlig nok lite interessert i å tenke bedre. De vet heller ikke at egen tenkning spiller en rolle. De foretrekker å føle og reagere.»

«Disse menneskene (mennesker med dårlige liv) har antagelig valgt verdier som produserer tanker som stadig gjør dem sårbare, hårsåre, egoistiske og selvsentrerte.»

Det er utrolig at det i 2001 ble utgitt en bok under vignetten filosofi, og som handler om følelser, der forfatteren tror at følelser i det store og det hele er fremmedlegemer som fører til rot og umoral i sjelen.

I bokens innledning står det: «Spesielt vil boken være nyttig for psykiatere, psykologer og alle ansatte i helse- og sosialvesenet, som i all hovedsak bruker språket i sitt arbeid med mennesker som har psykiske problemer.»

Tanken på at noen innenfor helse og sosialvesenet kommer over denne boken og er ukyndige nok til å bruke den på folk i trøbbel får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Erstatning, stigmatisering og behandling

Det var færre som søkte voldsoffererstatning for seksuelle overgrep i barndommen i fjor enn tidligere år. Man vet ikke hvorfor, men det skulle ikke forundre meg om det har å gjøre med stigmatiseringen av ofre. Jeg synes den har bredt om seg i samfunnet.

Fra før har vi problemet med kunnskapsmangel hos behandlere. For en del år siden tenkte jeg å søke om erstatning for det jeg opplevde i barndommen. Jeg skrev for å innhente dokumentasjon hos blant andre psykologer jeg hadde gått hos, men burde jo ha skjønt på forhånd at det ikke var noe å hente der. Siden terapeutene bagatelliserte og ikke tok erfaringene alvorlig, hadde jeg ingen dokumentasjon å vise til. Derfor måtte jeg droppe å søke om erstatning.

Mens jeg som voksen gikk i en terapi, ble jeg ble utsatt for vold. Da sa psykologen at jeg ikke burde politianmelde saken, for jeg måtte "legge episoden bak meg".

Ulovlige tvangsinnleggelser

Daglig får styreleder Levi Fragell i Foreningen Retten til en verdig død telefoner fra mennesker som ber om hjelp til å dø. Personer i den andre enden har hatt pistolen klar i skuffen.

– Jeg har ikke visst min arme råd. Jeg kan ikke si ifra til noen, da blir de hentet og lagt inn på psykiatrisk sykehus. Mennesker har krav på å få gjøre sine egne valg. Dette er intelligente mennesker som er klare i hodet, sier Fragell.

De som kontakter ham, er i alle aldre. De fleste har kreft eller nevrologiske lidelser som MS eller ALS. De har en hverdag fylt av angst, kramper, smerter og kvalme.

Dagsavisen skriver om aktiv dødshjelp - og selvmord.

Som nevnt i denne posten: Å tvangsinnlegge folk i psykiatrien uten at de er alvorlig sinnslidende, er ulovlig, men en psykiater sa i Aftenposten for noen dager siden at han tror at rundt en tredjedel av tvangsinnleggelsene i Norge i dag er ulovlige.

Nå bekrefter Levi Fragell også at det skjer slike lovbrudd.

Men han kunne ha spart seg å antyde at de som ellers tvangsinnlegges, er uintelligente personer. Hvor kommer denne stadige trangen fra, i én god saks tjeneste å stigmatisere en annen gruppe: personer som har vært i kontakt med psykiatrien og/eller har en psykisk lidelse? Senest i går var jeg ute for dette. Da var det Henrik Lunde, informasjonsleder ved Antirasistisk Senter, som for å bekjempe rasisme "måtte" henge ut traumatiserte og psykisk lidende.

Ikke rart at deprimerte tar livet av seg.

Feminister på web

Ovenstående er tittelen på en artikkel i siste nummer av Ottar, skrevet av Martine Votvik.

Det finnes mye kunnskap om feminisme på nettet, men det kan være vanskelig å finne ut hva som er interessant. Hva gjør du som ny og håpefull om du ønsker å finne ut hva nettet har å by på av feministisk utfoldelse?

Selvsagt kan du google "feminisme", men hvor er det du finner de andre feministene? skriver hun.

Svaret: Blogger.

Det er en informativ innføring i blogging Martine gir i denne artikkelen.

Foto: Dave Malkoff/Flickr

- Det mest heroiske forsøk

Ved å gi [Nina Karin] Monsen denne prisen og bruke adjektivet «gjennomreflektert» - ikke «utrettelig» eller «engasjert» - anerkjenner Fritt Ord hennes tankearbeid.

Det gjør ikke matematikeren Bjørn Smestad, som i sin blogg i fjor omtalte Monsen om «filosof», i anførselstegn. Den lange utvekslingen som fulgte, er det mest heroiske forsøket jeg har sett på å føre en samtale med Monsen.

Dette skriver idéhistoriker Mie Hidle i Stavanger Aftenblad i dag.

Gratulerer!

PS. Og til alle som har lurt på hvorfor Monsen fikk prisen: Svaret har presidenten i Psykologforeningen.

- Hovedfokuset i psykiatrien må være hjelp

Helsedirektoratet vil nå pålegge psykiatriske behandlingssteder å etablere rutiner for voldsrisikovurdering av pasientene, ut fra direktoratets rundskriv fra 2007 om bruk av strukturerte kliniske verktøy.

- Rundskrivet bør trekkes tilbake. Jeg tror ikke Helsedirektoratet har vurdert dette kritisk. Problemet er at de ikke har hørt på andre deler av fagmiljøet før de viderefører synspunkter fra Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst, sier Georg Høyer, professor i sosialmedisin ved Universitetet i Tromsø, i et intervju i Klassekampen.

Han peker på at dette kan være skadelig for relasjonen mellom pasient og behandler, og holder fram risikoen for å ramme en rekke mennesker som slett ikke er eller vil bli farlige.

- Konsekvensen av dette synet vil være en langt mer kontrollerende psykiatri. Og hva skal en eventuelt gjøre med dem som kan bli registrert som «potensielt farlige»? Skal de bures inne på livstid? undrer han.

Sammen med Magnus P. Hald, klinikksjef ved Allmennpsykiatrisk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge, og Siren Hoven, avdelingsoverlege ved Psykiatrisk senter for Tromsø og omegn, kritiserer han rundskrivet i en artikkel.

De skriver at å fange opp personer som virkelig er farlige («sanne positive») innebærer at man også må ta med mange som i realiteten ikke er farlige («falske positive»). Det er spesielt vanskelig å forutsi sjeldne hendelser (det vil si alvorlige hendelser).

Undersøkelsen som ligger til grunn for dette rundskrivet, viser at det bare er fem prosent av akuttavdelinger innenfor psykisk helsevern for voksne som ofte føler seg usikre når det gjelder vurdering av voldsrisiko.

Hovedfokuset i psykiatrien må i første rekke være hjelp og behandling, ikke sosial kontroll, skriver de. Personer med alvorlige psykiske problemer opplever seg jo ofte som ensomme og marginaliserte. Fokusering på vold og risikovurdering hos «psykiatriske pasienter» vil representere en tilleggsbelastning for denne gruppen, som det ikke er grunnlag for. De sier det er tankevekkende at begrepet «psykiatrisk pasient» først og fremst brukes i sammenhenger hvor vold omtales.

Helsedirektoratet tenker seg at en risikovurdering eventuelt skal resultere i en «risikohåndteringsplan» som skal formidles «til øvrige behandlere i pasientens behandlingskjede». Hvilke pasienter vil ønske å få en beskrivelse av seg selv som potensiell voldsutøver sendt mellom samarbeidende parter i helsevesenet? spør artikkelforfatterne.

I rundskrivet pekes det på forskjellige «forebyggende tiltak hvis det er avdekket indikasjon på voldsrisiko». Dette punktet framstår som spesielt provoserende:

Direktoratet bruker 11 linjer på å ramse opp tiltak som burde være en selvfølge for et godt psykisk helsevern. For eksempel behandling av underliggende lidelse, sikring av tett oppfølging etter utskrivelse, bidrag til tilfredsstillende ytelser og kontakt med sosial nettverk, og eventuelt utarbeidelse av individuell plan.

I psykiatrien har det gjennom all tid vært en tendens til å beskrive pasientene og deres familier i et negativt språk, noe som ofte har bidratt til at det har vært vanskelig å få til et godt samarbeid om utvikling av behandlingstilbud. Rundskrivet går rett inn i denne tradisjonen, skriver Hald, Høyer og Hoven.

Noen av de tingene som skal predikere farlighet er:
- Pasienten har urealistiske framtidsplaner fordi han/hun har urealistiske forventninger til støtte fra familie, sosialt nettverk, fra hjelpeapparatet og pasienten ikke er samarbeidsvillig.
- Pasienten har stor mulighet for å bli utsatt for påkjenninger og belastende situasjoner i framtiden, for eksempel bostedsløshet.
- Pasienten er mistenksom og ser ut til å være "på vakt" (som jo er vanlig etter alvorlige traumer).
- Pasienten har misbrukt rusmidler på et eller annet tidspunkt.
- Pasienten har fått en alvorlig diagnose på rullebladet en gang i tiden (psykose, personlighetsforstyrrelse).

Direktoratet ønsker at dette ikke bare skal brukes på tvangsinnlagte pasienter - nei, ikke bare innlagte engang. Tar man seg en tur til psykolog, kan man også risikere å bli "voldsrisikovurdert".

For da er man jo en "psykiatrisk pasient" som går løs.

Også publisert på Psykisk-bloggen

Menn mer åpne i blogger

I Personvernsundersøkelsen 2009 - En undersøkelse om integritet og grenser fra Datatilsynet er et landsrepresentativt utvalg på 1000 personer spurt om hvem de deler personlig informasjon med og hvordan de gjør dette.

51 prosent av de spurte har ytret seg på nett. 80 prosent av dem under 30 år har gjort dette, men bare 27 prosent av aldersgruppen over 60 år. De som har ytret seg på nett, synes det er mer greit å dele personlige opplysninger i de ulike kommunikasjonskanalene enn de som ikke har gjort dette. Men det viser seg at det ikke er normalt blant unge å dele mye personlig informasjon på nettet. Yngre deler riktignok personlige opplysninger noe mer åpent enn eldre, men jo mer personlig et tema oppfattes å være, jo mindre er forskjellen.

17 prosent av de spurte mener det er greit å snakke om sin religiøse overbevisning/livssyn i en åpen blogg, mens kun to prosent synes det samme om depresjon/utbrenthet. Til tross for større åpenhet rundt psykiske helseproblemer, er dette åpenbart fortsatt noe folk oppfatter som svært følsomt. 87 prosent vil dele slike opplysninger med nær familie, 82 prosent med nære venner, 36 prosent med kolleger, 11 prosent med bekjente, 38 prosent med sjefen/læreren og fem prosent med hvem som helst.

Det er små forskjeller mellom kjønnene med henblikk på hvilke kommunikasjonsformer de synes det er greit å bruke for å snakke om personlige temaer på nettet. Unntaket er åpne blogger og personlige hjemmesider. Menn er i større grad enn kvinner villige til å dele personlige opplysninger i åpne blogger. Kvinner foretrekker mer enn menn å dele personlig informasjon med nær familie og nære venner.

Bloggaksjon for Delara Darabi

Bli med på en verdensomspennende aksjon for å redde Delara Darabi.

Press i Iran og internasjonalt har fått iranske myndigheter til å utsette henrettelsen av Delara Darabi i to måneder. I Norge ble nærmere 20.000 mennesker med på appell for å redde livet til Delara.

Det nytter!


Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder.

Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss.

Analysen til Amnesty International og andre menneskerettighetsforkjempere er at det store engasjementet i denne saken har vært utslagsgivende for utsettelsen. Amnesty International kommer til å følge saken videre, og ber fremdeles folk om å bli med på appell for å få omgjort dødsstraffen til Delara Darabi.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser. Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse. Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet. Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

Amnesty Norge

Du kan bidra på flere måter:
- Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
- Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
- Kopier teksten under, som kan mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir eller info@dadiran.ir- fakses til + 98 21 3390 4986

Head of the Judiciary
Ayatollah Mahmoud Hashemi Shahroudi
Howzeh Riyasat-e Qoveh Qazaiyeh (Office of the Head of the Judiciary)
Pasteur St., Vali Asr Ave., south of Serah-e Jomhouri
Tehran 1316814737, Islamic Republic of Iran
Email: In the subject line write: FAO Ayatollah Shahroudi
Salutation: Your Excellency

Your Excellency

I am expressing my concern that the juvenile offender Delara Darabi is in imminent danger of being executed for a murder that was committed when she was 17 years old.

I am also concerned that reports say that Delara Darabi confessed to the murder in order to defend her co-accused.

I urge that the planned execution of Delara Darabi is halted, and that the death sentence imposed on her is commuted immediately. The Iranian authorities have by undertaking the International Covenant on Civil and Political Rights committed to the law constituting that “sentence of death shall not be imposed for crimes committed by persons below eighteen years of age.”

Furthermore, I call on the Iranian authorities to implement the recommendations of the United Nations Committee on the Rights of the Child, which called on Iran in January 2005 to “immediately suspend the execution of all death penalties imposed on persons for having committed a crime before the age of 18, and to abolish the death penalty as a sentence imposed on persons for having committed crimes before the age of 18, as required by article 37 of the Convention”.

I acknowledge that governments have a responsibility to bring to justice those suspected of criminal offences such as murder, but I unconditionally oppose to the death penalty. It is the ultimate cruel, inhuman and degrading punishment and violation to the right to life.

Yours sincerely

Takk til initiativtaker Jarle Petterson. Om du ønsker å utfordre utenlandske/engelsktalende bloggere, kan du bruke denne bloggposten hans som utgangspunkt.

Neologismer

"Jeg har nettopp fått en viktig henvendelse som peker på at vi nok har undervurdert sykepleiere og annet miljøpersonale når vi retter kritikk mot utformingen av og innholdet i tjenestene [i psykisk helsevern]. Sykepleiediagnoser, pleieplaner og andre ”tekster og taler” fra miljøpersonalets side kan være vel så store hindere for brukermedvirkning og dialog som overlegens diagnoser, teorier og tiltak", skriver Odd Volden på bloggen sin.

Det har han jammen rett i. I fjor var det et innlegg om de fryktelige sykepleiediagnosene i Aften:

ineffektiv mestring, ineffektiv benekting, inadekvat rolleadferd, forstyrret sosial samhandling, tankeimplantering, svekket stemningsregulering, risiko for aktivitetsintoleranse, neologismer, tankeblokker, ordsalat

Flere innlegg: her, her og her.

Psykiatere bruker tvang forskjellig

Hvilken psykiater du møter avgjør om tvang blir brukt eller ikke. Én psykiater tvangsinnlegger 68 prosent av sine pasienter. En annen finner tvang nødvendig bare for 11 prosent. De jobber på samme sted.

For første gang er det kartlagt forskjeller i tvangsbruk mellom behandlere. Kartleggingen av bruk av tvangsinnleggelser er gjort ved Psykiatrisk legevakt i Oslo.

Det er Aftenposten som skriver om dette i dag.

– Psykiaterne er sosialisert inn i forskjellige kulturer og har ulik forståelse av lovverket, sier Ewa Ness, seksjonsoverlege ved Psykiatrisk legevakt og fagsjef for Psykiatrisk divisjon, Oslo universitetssykehus Ullevål.

I de siste årene har hun arbeidet systematisk for å få ned tvangsbruken. På Ullevål er antall tvangsinnleggelser halvert de siste årene. På Legevakten er andelen pasienter som legges inn på institusjon derfra med tvang redusert med 33 prosent på to år.

– Det handler mye om bevisstgjøring hos den enkelte psykiater, sier Ness.

Psykiater Ole Steen er en av psykiaterne ved Psykiatrisk legevakt som bruker minst tvang. Han er også assisterende avdelingsoverlege ved Akuttpsykiatrisk avdeling på Ullevål.

– Jeg tror at rundt en tredjedel av tvangsinnleggelsene i Norge i dag er ulovlige, sier Steen.

Han forteller at typiske ulovlige måter å tvangsinnlegge pasienter på, kan være berusede personer som sier de vil ta livet av seg. Rus er ikke noen alvorlig sinnslidelse, men øker likevel selvmordsrisikoen sterkt. Han legger til at selvmordsfare alene ikke er grunn til tvangsinnleggelse med mindre pasienten også har en alvorlig sinnslidelse.

– Mange leger benytter tvangsparagrafen for å unngå å få skylden om noe går galt, for eksempel at pasienten tar sitt eget liv, sier Steen.

Jeg synes det er skremmende at heller ikke kontrollkommisjonen, som ledes av en jurist, allltid følger loven, slik det kommer fram i en kommentar til en post jeg skrev om selvmord. Kontrollkommisjonen er jo pasientens klageinstans.

"Psykisk syke" i kommunale boliger

For et par uker siden skrev jeg at Barneombudet mener Barnekonvensjonen brytes blant annet fordi det bor "psykisk syke" i samme kommunale gårder som barnefamilier. Derfor spurte jeg: Hvem er de "psykisk syke"?

Gruppen framstilles som farlig og bråkete. Det nevnes ikke med ett ord at mange med en psykisk lidelse som bor i kommunale gårder, lider under utrygge forhold der. Hvorfor gjør det aldri det?

Jeg vet om en eldre kvinne med en vond historie fra psykiatrien som var livredd i hjemmet sitt. Hun var ute og gikk hele dagen fordi hun ikke følte seg trygg i det som skulle være et hjem. Jeg lurer på hva hun og de som er i samme situasjon som hun var, tenker når de leser at personer med psykiske lidelser gjør livet utrygt for folk i sin nærhet.

Så langt har ingen fagfolk tatt til motmæle mot disse framstillingene.

Vet de kanskje ikke hvordan mange i pasientgruppen bor?

Også publisert på Psykisk-bloggen

AIDS-forsker: Paven har rett

Via bloggen antropologi.info ble jeg oppmerksom på at en AIDS-forsker hevder at paven har rett i at kondomer ikke hjelper mot AIDS i Afrika.

Kondombruk øker sjansen for å ha mer risikofylt sex.

Les saken her.


Foto: mvcorks/Flickr

Traumer og psykisk sjekk

Byrådslederen i Oslo vil ha psykisk sjekk av alle asylsøkere, fordi mange av dem er traumatiserte. Dette skyldes ikke at Lae er spesielt opptatt av traumatiserte menneskers ve og vel. For da hadde han ikke nøyd seg med en sjekk, men ha villet opprette hjelpetilbud.

Det er etisk betenkelig bare å kartlegge lidende mennesker på denne måten, også fordi dette er integritetskrenkende. Tenk om noen foreslo psykiatriske tvangsundersøkelser av hele befolkningen, for eksempel på grunn av den store kunnskapsmangelen om psykiske lidelser eller fordi det er hevet over enhver tvil at det går tusenvis av udiagnostiserte nordmenn der ute som ville ha oppfylt kriteriet for en psykiatrisk diagnose. Jeg tviler på at det ville bli kjekt å innkalles til "en helsesjekk".

Jeg som selv er traumatisert, har dessuten skrevet til Lae i en svært vanskelig situasjon, fordi jeg opplevde ingen forståelse for måten bakgrunnen min preger meg på fra hjelpeapparatet i kommunen hans. Han grep imidlertid ikke inn, og ikke svarte han på henvendelsene mine heller.

I intervjuet kommer det fram at det er voldtekter Lae er særlig bekymret for. Men hvorfor mener han da at alle asylsøkere skal sjekkes? Jeg har aldri hørt om kvinnelige asylsøkere som begår voldtekt, jeg.

Det er ikke bare asylsøkende menn som er traumatiserte. I rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress som det vises til, oppgir 31,4 prosent av kvinnene å ha vært utsatt for voldtekt, og 13,6 prosent av mennene. Når det gjelder erfaringer med å ha blitt torturert, så er forskjellen mellom kjønnene svært liten.

I lengre tid har det vært snakk om at de gale er farlige og bør sperres inne. Da følte jeg meg relativt trygg. Men så kom for kort tid siden Frp-byråd Listhaug og ville sperre inne sånne som meg også.

Og nå er det altså de traumatiserte som skal til pers. Men, Lae, det er faktisk slik at folk på ett tidspunkt kan oppfylle kriteriet for en diagnose uten at det trenger å bli kronisk. En studie publisert i The Lancet viste at i et land med langvarig borgerkrig, Sierra Leone, "passet" diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) på 99 prosent av 245 tilfeldig intervjuede innbyggere. Det hadde da pågått en brutal borgerkrig i ni år, og undersøkelsen ble foretatt rett etter en ekstremt blodig tid. Det ville vært galskap å ikke reagere med nærmest konstant redsel, alarmberedskap og utrygghet på slike forhold. Men hvorvidt resultatene ville vært de samme om intervjuene hadde blitt gjort under andre omstendigheter, er ikke godt å vite, og undersøkelsen har blitt kritisert. Det man imidlertid kan si, er at også asylsøkere er i en svært stressende livsituasjon, og ofte har vært det over lang tid.

Uansett: I solidaritet med de mange voldtatte kvinnene bør jeg vel melde meg til Oslo kommune. For det kan da ikke være slik at hudfargen bestemmer hvem som kan være farlig?

Det ingen vil se

Den åtte år gamle gutten ble funnet død i sengen sin, med munn og nese tilstoppet med papir. I over et halvt år har politiet i all hemmelighet etterforsket det mistenkelige dødsfallet til den åtte år gamle gutten fra Østlandet. Obduksjonsrapporten gir ikke svar på hva gutten døde av. Etter omfattende etterforskning innstiller politiet på at det mistenkelige dødsfallet henlegges som «intet straffbart forhold».

Det leste jeg i 2005.

Senere har stefaren blitt dømt til seks års fengsel, men vil anke dommen. Han og guttens mor har nå et lite barn sammen.

Historien om Christoffers siste levetid bringer A-magasinet i dag:

Ingen varslet sine bekymringer. Skolen vurderte det faktisk dagen før han døde, da de oppdaget enda en skade på Christoffer. Men de valgte heller å kalle inn moren til bekymringsmøte.

I tingretten ble stefaren støttet av guttens biologiske mor. Hun sa at Christoffer hadde hatt et godt forhold til ham, og at stefaren våket over gutten om natten, fordi han hadde ADHD og ofte var våken. Begge påpekte at gutten hadde en tendens til å falle og slå seg, og at han kunne være selvskader, selv om de ikke hadde sett det.

Uansett hvordan skadene oppstår: Skadene er etter hvert så synlige at enkelte blir uvel av å se ham. Men man kan også snu på det: Skadene er blitt så synlige at ingen nå kan overse dem. Likevel er det akkurat det som skjer.

Våren og sommeren 2004 er det flere møter mellom BUPA og stefaren og moren. De uttrykker bekymring og frustrasjon, for det er noe med Christoffer. Ifølge BUPA-notater ønsker foreldrene økt dose Ritalin, og Melatonin for å roe ham og bedre søvnen.

BUPA avtaler senere et hastemøte. Får Christoffer komme? Nei, de blir enige om at mor og stefar kommer uten ham. Etter det A-magasinet erfarer spør ikke BUPA Christoffer selv om hvorfor han er sint, søvnløs og trist eller hvorfor han, ifølge foreldrene, kan skade seg selv eller omgivelsene. (Helsetilsynet vurderte nylig å granske BUPA, men lot det være, da ingen der hadde sett Christoffers skader).

En høstmorgen kommer Christoffer på skolen med blå og hoven nese. På spørsmål svarer han at han har slått seg på et skap mens han sov. Ingen på skolen spør mer om nesen.

Da besteforeldrene drar til sykehuset, kjenner de nesten ikke igjen barnebarnet. Øyet er gjenklistret og ansiktet blålilla. Bestemor husker at gutten skriker og klamrer seg rundt henne. Og at hodet virrer så fælt. For å klare å se barne-TV, må han holde hodet sitt fast med egne hender. Dagen etter innleggelse konkluderer legen med at hodebevegelsene og svimmelheten skyldes overdosering av Ritalin. Medisineringen avbrytes, og hodebevegelsene avtar raskt. Mulige årsaker til overdoseringen sjekkes ikke.

Ifølge Fylkeslegen, som har gransket sykehuset, er helsepersonell flinke til å melde omsorgssvikt. Men mistanker om barnemishandling meldes nesten aldri. I rapporten får sykehuset sterk kritikk for i for stor grad å ha lent seg til foreldrenes historie, og for ikke å ha tenkt at skadene kan skyldes mishandling.

Så kan ikke skolen overse skadene lenger. Men i samråd med rektor, varsles ikke Barnevernet. Ifølge flere kilder synes de mistanken er så ubehagelig, at de vil være helt sikre før de melder fra. Så hva gjør de? De innkaller moren til møte samme dag.

Dagen etter er Christoffer død.

Bilder av Christoffer er her.

Se også:
Når skolebarn sliter
Barnemishandling for døve ører

Opprop: Redde små

Gjør en god gjerning i dag

Den 23-årige iranske kvinnen Delara Darabi har fått henrettelsen fastsatt. Hun er dømt til å bli offentlig hengt. Ifølge avisen Etemad skjer henrettelsen i morgen 18. april, ifølge en annen kilde den 20. april.

Send appeller umiddelbart og be om at henrettelsen stanses og dødsdommen oppheves! Gå inn på Amnestys side og signer en e-post.

Delta i flere Amnesty-aksjoner her. Har du faks, send appell for en kvinne i Jemen som kan bli henrettet en av de nærmeste dagene.

Psykiatrisk tvang og menneskerettigheter

I kronikken Menneskerettigheter også for psykiatriske pasienter i Norge? i Legeforeningens tidsskrift i 2006 ble det presentert ti bekymringspunkter knyttet til dagens praksis når det gjelder tvang og makt overfor norske pasienter i psykisk helsevern:

- Den europeiske torturkomitéen har bemerket at bruk av håndjern og fotlenker på personer som fraktes fra egne hjem til psykiatriske institusjoner må opphøre.

- Pasienter som blir tvangsinnlagt klager på at de pga. tvangsmedisinering, er neddopet og ute av stand til å argumentere for seg når klagen behandles i kontrollkommisjonen.

- Det er store geografiske forskjeller i Norge i bruken av tvang i psykisk helsevern med og uten døgnopphold.

- Det er stor enighet om at tvang er nødvendig overfor pasienter som er til fare for seg selv eller andre. Det er ikke like stor enighet om nytten av tvang overfor pasienter som ikke anses å være til fare for seg selv eller andre.

- Det er uakseptabelt at ECT-behandling mot pasienters vilje foregår utenfor myndighetenes kontroll og regulering.

- Den europeiske torturkomitéen har oppfordret europeiske stater til å redusere bruken av skjerming.

- Til tross for sterke oppfordringer fra Den europeiske torturkomitéen er det fortsatt eksempler på mangelfull informasjon til pasienter og pårørende om deres rettigheter og også om mulighetene til å klage.

- Mange institusjoner utarbeider egne "husregler" som vil kunne brukes i strid med pasienters rett til privatliv.

- Mange får ikke bolig.

- Ansattes behov for utdanning og støtte i å fastholde grunnleggende etiske og menneskelige prinsipper i tvangssituasjoner ivaretas ikke godt nok.

Forfattere: Siri Blesvik, Rigmor Diseth, Tonje Lossius Husum, Ragnfrid Kogstad, Hege J. Orefellen og Gro Hillestad Thune.

Elektrosjokk med tvang

Det har vært en eksplosiv økning i bruken av elektrosjokk (ECT) i psykiatrien de siste 20 årene, men det som ikke har vært så kjent er at en del av den foregår som tvangsbehandling.

Kravet om frivillig samtykke fra pasienten til ECT-behandling er i utgangspunktet sterkt her i landet. Loven setter forbud mot tvangsbehandling som innebærer alvorlige inngrep, og elektrosjokk er nevnt som et eksempel på dette. Likevel kan tvangsbehandling med ECT brukes om nødrett påberopes. Statens helsetilsyn innrømmer at de ikke har oversikt over bruken av ECT under tvang.

Verdens helseorganisasjon har krevd forbud mot å gi pasienter elektrosjokk mot deres vilje. En rapport fra FNs torturgransker omtaler dette som tortur. Forbundet MindFreedom International oppfordrer folk til å protestere mot bruk av ECT med tvang. De har klart å få stoppet ytterligere tvangsbehandlinger av amerikanske borgere, som Simone D. - som hadde fått 200 elektrosjokk.

For tiden protesterer de mot tvangsbehandlingen av Ray Sandford. Marian og Jan Olaf har blogget om saken.

Se også:
Manglende informasjon til pasientene om kunnskapsgrunnlaget
Intervju med Mette Ellingsdalen
"The Cognitive Effects of Electroconvulsive Therapy in Community Settings" (som viser at langt flere kvinner enn menn fikk langtidsskader)

Selvskading

Overlegen i psykiatri bestemte seg for å legge om kursen, slik at selvskadende pasienter ble innlagt på åpen i stedet for lukket avdeling. Hele personalgruppen ble grundig kurset.

Ett av problemene med å behandle pasientene på lukket avdeling var at personalet ikke ble behandlere, men voktere. Oppførselen til pasientene ble oppfattet som så truende at personalet ikke klarte å forholde seg til pasienten som person. Utryggheten smittet over på pasientene, og det oppsto en ond sirkel og en slags maktkamp mellom behandlere og pasienter. Personalet opplevde selvskadingen som provokasjoner og forsøk på manipulering. Pasientene opplevde at de ikke ble sett.

Les intervju i Tidsskrift for Den norske legeforening, temanummer om selvskading.

Flere artikler:
Innsiktsfullt om selvskading
Legen som skalv på hendene mens han sydde
Selvskading – et voldelig uttrykk
Å angripe egen kropp
Hva er selvskading?
Selvskading – hva gjør vi?
Kroppens tekster – selvskading i skjønnlitteratur
En smittsom praksis

Se også bloggen til Vilja

Personvern bare for velstående

Den nye forskriften om innsamling og behandling av helseopplysninger i Norsk Pasientregister trådte i kraft i går.

– [V]i kan aldri være helt sikre på at informasjon ikke misbrukes. Det vi kan, er å sørge for et best mulig lovverk og så stor grad av beskyttelse som mulig, sier direktør Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet.

En britisk professor har advart mot et sentralisert pasientregister.

Tenk når det skjer "en liten glipp"!

Heretter må alle de som går i behandling hos psykolog eller psykiater, gynekolog eller urolog, og som ikke ønsker at opplysninger om vedkommende skal registreres sentralt, gå til en privatpraktiserende behandler uten avtale, og betale alt selv.

Personvern skal altså koste penger i våre dager.

Jeg er ingen fagperson

På 90-tallet var jeg telefonvakt på en krisetelefon i en frivillig organisasjon. I motsetning til Demi Moore spurte vi om innringeren ønsket at vi skulle kontakte helsetjenesten når noen hadde alvorlige selvmordstanker. Vi fikk noen gledestrålende tilbakemeldinger fra innringere om at livet deres var blitt reddet på denne måten.

Samtidig var vi bare amatører, de fleste av oss. Men vi fikk kursing og regelmessig veiledning. Telefonvaktens personlige mening om for eksempel psykofarmaka skulle ikke komme til uttrykk overfor innringeren.

Amatør er jeg fortsatt. Jeg er verken helsearbeider eller jurist. Jeg må understreke dette, fordi jeg i dag fikk en mail fra en i en vanskelig livssituasjon som ønsket svar på noen spørsmål. Dersom jeg hadde vært helt sikker i min sak i for eksempel et juridisk spørsmål, ville jeg nok ha svart, men samtidig bedt vedkommende få informasjonen bekreftet av en jurist.

Man kan få svar på juridiske spørsmål hos Juridisk rådgivning for kvinner (JURK) eller Juss-Buss. Det går også an å ringe eller maile og stille generelle spørsmål til Justisdepartementet. Noen ganger kan man ha krav på fri rettshjelp. Lover og forskrifter fins på Lovdata. Gjelder det helsejuss, fins det jurister hos pasientombudet og Helsetilsynet.

I medisinske spørsmål kan jeg bare vise til helsevesenet og helsemyndighetene. Jeg har ringt lege hos Helsetilsynet for å få informasjon om sykdom. Medikamenter kan man finne informasjon om i Felleskatalogen, og det går an å ringe apoteket for å få forklart vanskelige ord og uttrykk. Det er også mulig å kontakte Institutt for farmakoterapi.

I mailen jeg fikk i dag var det også spørsmål om jeg har taushetsplikt. Jeg er ikke underlagt juridiske taushetspliktsbestemmelser som fagfolk og byråkrater er, og jeg synes vel det er verre at brukerorganisasjoner ikke har noen slik taushetsplikt enn at en blogger ikke har det (jeg har selv opplevd overtramp fra en organisasjon). Men jeg pålegger meg selv en etisk taushetsplikt, slik at jeg aldri videresender mailer eller nevner navn på privatpersoner som kontakter meg. Hvis ønskelig, kan jeg slette mailer.

scribo scribebam scripsi scripseram scribam scribsero

I dag er det nøyaktig fem år siden jeg fikk tilbake evnen til å skrive, som var borte i seks år etter en skikkelig hjernekrymping, hovedsakelig finansiert av den norske stat.


Så i dag skåler jeg for at ikke alt er like ille som det var.

Foto: emarinuk/Flickr

Voldsutsatte barn og politisk vilje

Noen barn har erfart at å fortelle om vold i familien har ført til mer vold og flere problemer hjemme, leser vi i en kronikk i Dagbladet.

Derfor bør det sørges for å lovfeste taushetsplikt overfor voldsutsatte barn i helsevesenet, slik at foreldre ikke får rett til informasjon og innsyn i journalen når barn forteller om vold og overgrep i familien. I dag er det slik at når barnet er over 16 år, er hovedregelen at informasjon til pårørende må basere seg på samtykke fra pasienten. Den eller de som har foreldreansvar skal likevel ikke informeres dersom pasienten er over 12 år, og ikke ønsker slik formidling på grunn av årsaker som helsepersonellet mener bør respekteres. Barn er altså prisgitt helsepersonells vurderinger, og de under 12 år er uansett sjanseløse.

Det kan være svært vanskelig å finne ordene som beskriver opplevelser som aldri har blitt fortalt til noen før, skriver kronikkforfatterne Unni Marie Heltne, Senter for Krisepsykologi i Bergen, og Per Øystein Steinsvåg, Alternativ til Vold i Oslo.

Nettopp derfor trenger barn krisesentre. I forrige stortingsperiode la SV-representantene May Hansen og Inga Marte Thorkildsen fram et dok.8-forslag om opprettelse av krisesentre for barn, som et lavterskeltilbud barn selv kunne oppsøke. Svært få politikere viste forståelse for at barn kan ha behov for et slikt tilbud, og Stortinget nedstemte forslaget. Nedstemt ble også forslaget fra Høyres Elisabeth Aspaker, André Oktay Dahl og Olemic Thommesen. Hvorfor mener politikerne våre at det er viktigere med krisesentre for voksne kvinner enn for barn? En rapport fra NOVA viste at mødre er minst like voldelige mot barn som fedre, så det går ikke an å lene seg tilbake og tro at barn i voldelige hjem kommer seg til krisesenter sammen med mor. Justisminister Knut Storberget er helt på jordet når han i en slik sammenheng sier: "Det er svært få kvinner i Norge som begår kriminalitet". Dessuten stemmer det ikke, slik han påstår, at de såkalte barnehusene er "et slags krisesentre", for de er kun for de barna der volden og overgrepene allerede er avdekket.

Dette er to, av flere, ting som kan gjøres for å hjelpe voldsutsatte barn. Dersom det fins politisk vilje.

Opprop: Redde små

Integrasjon

- Integrasjon og religion er blitt sauset sammen i én og samme debatt. Det er individene som skal integreres i det norske storsamfunnet, ikke religionen.

Trenger Norge muslimer på blå resept? av Shahzad Rana i dagens Aftenposten

Å snakke på vegne av det store Vi

På Litteraturhuset er det førstkommende lørdag Tidsskriftlørdag om skrift og psyke.

Jeg reagerer på noe av presentasjonen, jeg:

[H]vordan kan det ha seg at media fremdeles snakker om tikkende bomber og hiver begreper som "schizofrent" og "manisk" rundt seg?

Vår tids psykisk lidende lar seg ikke lenger beskrive som passive "psykiatriske pasienter". Vi er stolte av å være gale, uten at vi dermed romantiserer galskapen.

For det første er det psykiatrien selv som slenger rundt seg med stempler som schizofren og manisk, det er ikke ord journalister har funnet på.

For det andre kjenner jeg meg som psykisk lidende ikke igjen i at jeg er stolt av å være gal, for jeg er ikke gal. Jeg synes det er uheldig å presentere det som om det er likhetstegn mellom psykisk lidelse og galskap, og at man bruker ordet "vi" - som om man snakker på vegne av alle, inkludert altså meg. Ikke er jeg "stolt" av å ha blitt traumatisert heller. Det skulle jeg helst vært foruten.

OPPDATERING: Tidsskriftforeningen har ikke lenger det med galskap på sin hjemmeside.

Se også:
Syk i hodet
Er det greit å kalle noen gale?
Hvem er "psykisk syk"?

Relativt farlighetsbegrep

Det var mye fokus på farlighet i tiden før påske. Her er en som ikke anses som farlig:

Det var i 17-tida i går at mannen skal ha tvunget seg inn på hybelen til en 23-årig norsk kvinne og prøvd å true til seg sex ved hjelp av en kniv. I basketaket som oppsto, ble begge skadd, og begge hyblene ble tilgriset av blod.

- Ikke farlig
- Vi anser ham ikke som farlig - men vi ønsker selvsagt å pågripe ham, sier vaktlederen.

90-talls om internett

Via singitback82 fikk jeg vite om et leserinnlegg i Dagens Næringsliv fra 1996:

Internett er en flop; det vil si en "motegreie" som kommer til å dø ut om et par år.

Den store feil fremtidsforskerne og datafreakene gjør er imidlertid å trekke erfaringene fra bruk av PC på arbeidsplassene inn i hjemmet. De påstår derfor at en tilsvarende revolusjon vil skje der, men en slik projisering holder ikke, hverken i teori eller praksis. Utbredelsen av PCer i hjemmene vil nok øke noe i årene som kommer, men jeg tror vi allerede er nær toppen.

Grunnen til dette er simpelthen at mennesket er et sosialt vesen, og etter en stund kommer til å bli lei av å kommunisere med en maskin i fritiden. Det er forbløffende å konstatere hvordan fremtidsforskere og dataeksperter overser dette fundamentale sosiale element hos mennesket. Det er enkelt å registrere at vi mennesker er slik skapt at vi faktisk ikke ønsker å forholde oss til en datamaskin hele dagen, men at vi trenger å kommunisere med andre levende vesener.

Hvordan det er mulig å lage så mye styr omkring et medium som 99 prosent av folket ikke benytter seg av privat, kan bare forklares med at det er massemediene som er hovedaktørene også på Internett.

Forfatteren het Leif Osvold, og var cand.philol., aktuar og selvstendig næringsdrivende.

Tilsvar fikk han blant annet her og her og her.

Kritisk debatt om Internett er bra. Men debatten bør helst være basert på faktakunnskap, skrev Jan Omdahl:

Internett-skeptikerne elsker å fremstille nettet som et kaldt og asosialt medium. Men det er nettopp løsninger som fremmer kommunikasjon mellom mennesker som oppnår størst suksess på Internett. Et eksempel: Aldri i menneskehetens historie er det skrevet så mange brev som etter at elektronisk post ble alment tilgjengelig.

I 1998 var Osvold på'n igjen:

I de tre siste måneder har de som følger godt med kunnet registrere at bruken av internett i Norge har gått ned. Det er ganske naturlig at bruken av internett nå har stagnert og begynner å synke. Jeg har spådd dette for lenge siden, som eneste person i Norge, og blitt ledd av. Den første nysgjerrigheten har nå lagt seg, og folk er blitt lei av å lete mer eller mindre formålsløst på nettet.

Og i 1999:

Det er kun 20 prosent av dem som har tilgang til nettet som bruker det daglig. Det vites ikke hvor mye og til hva. Trolig foregår det meste av denne daglige bruken på jobben, til for eksempel avislesing. Andelen er oppsiktsvekkende lav, og vil nok ikke stige i tiden fremover. Den var for eksempel mye høyere for ett år siden.

Bruk av internett i hjemmet er frustrerende og tidkrevende. Det er fundamentalt forskjellig fra de gamle medier telefon, tv og radio, som alle enkelt kan bruke fra sofakroken. Disse medier har den unike egenskap at brukeren ser et ansikt og/eller hører en stemme. I så måte er nettet "fremmedgjørende". For å bruke nettet må man gå inn i et annet rom (samtidig forlater man det sosiale fellesskap - bortsett fra de enslige nerder), skru på pc'en, koble seg opp mot nettet, vente og så begynne å lete. En solitær virksomhet! Med de svært store mengder stoff som ligger på nettet og de svært begrensede treff som søkestedene gir, medfører det økende ergrelse og tidsforbruk å finne det man er ute etter.

Nettfrelste personer venter fremdeles på et gjennombrudd for nettet i massemarkedet, og spår at det vil bli like alment brukt som øvrige medier. Disse spådommer har vært prolongert gjentatte ganger de siste par år, og har nå mistet sin troverdighet.

Dødsdømt

17-årig iransk jente ble dømt til døden.
I dag langfredag skriver Amnesty at henrettelsen kan være nært forestående.
Delara Darabi heter hun, den nå 22-årige, dødsdømte kvinnen på bildet.

Dødsstraff
Land som har henrettet noen de siste 10 årene
AFGHANISTAN ANTIGUA OG BARBUDA BAHAMAS BAHRAIN BANGLADESH BARBADOS BELIZE BOTSWANA BURUNDI CUBA DE FORENTE ARABISKE MIRATER DEN DOMINIKANSKE REPUBLIKK EGYPT EKVATORIAL-GUINEA ETIOPIA GUATEMALA GUINEA GUYANA HVITERUSSLAND INDIA INDONESIA IRAN IRAK JAMAICA JAPAN JEMEN JORDAN KASAKHSTAN KINA KOMORENE KONGO KUWAIT LESOTHO LIBANON LIBYA MALAYSIA MONGOLIA NIGERIA NORD-KOREA OMAN PAKISTAN PALESTINSKE SELVSTYREOMRÅDER QATAR ST. KITTS OG NEVIS ST. LUCIA ST.VINCENT OG GRENADINENE SAUDI ARABIA SIERRA LEONE SINGAPORE SOMALIA SUDAN SYRIA TAIWAN THAILAND TRINIDAD OG TOBAGO TSJAD UGANDA USA VIET NAM ZIMBABWE

Korsfestelse
Crucifixion in the Islamic Republic of Iran
Ifølge dagens iranske straffelov brukes korsfestelse som straff for moharebeh (fiendskap mot Gud), en alvorlig kriminell handling mot islam og den islamske republikken Iran.

Sudan: Imminent Execution/Torture/Unfair trial Amnesty International
I Sudan rapporterte lokale biskoper om flere tilfeller av korsfestelse av kristne prester på 1990-tallet. Straffeloven er basert på regjeringens tolkning av Sharia. Så sent som i 2002 ble 88 personer dømt til å korsfestes.

Yemen: Fear of execution Amnesty International
I Jemen benyttes ikke-dødelig korsfestelse av kriminelle, en straff forbeholdt dødsdømte.

En blogganbefaling på langfredag: Hildring: Den absolutte ensomheten

Oppdatering om Darabi: Gå til Amnesty

Om å (ikke) bli hørt i Kirken

Jeg trodde knapt mine egne øyne da jeg for ikke lenge siden fikk en mail fra en teolog som hadde lest ting jeg har skrevet i avisa og på bloggen, og som spurte om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet i et teologisk tidsskrift. Det var en rar opplevelse å få et slikt spørsmål lenge etter at jeg meldte meg ut av Kirken og ikke lenger er i stand til å tro. Mens jeg var innenfor, kjempet jeg mye for å bli hørt, men erfarte at det var umulig å komme med kritikk. Men nå vil Kirken liksom lytte, når toget er gått for meg.

I sju år hadde jeg kontakt med en kirkelig, diakonal stiftelse som skulle yte hjelp til folk med en historie med bibelsk legitimerte overgrep. Noen av de tingene jeg reagerte på der, var:

I senterets årsmelding sto det at de som fikk gratis terapi ved stiftelsen, var de som hadde erfaring med
1) rituelt misbruk,
2) sammenblanding av religiøse fortolkninger og vold, eller
3) vold og overgrep der flere tillitspersoner har vært brutale gjennom oppveksten.

Jeg oppfylte både punkt 2 og 3, men måtte likevel betale hele terapien selv, til tross for at jeg ikke klarte å være i jobb.

En gang jeg var dypt deprimert med selvmordstanker, "informerte" en psykolog ved stiftelsen meg om at det finnes et senter i Sveits som hjelper folk til å ta livet sitt. Jeg kunne ikke annet enn oppleve dette som likegyldighet, og reagerte særlig på at noe slikt kunne bli sagt på et kirkelig sted, når Kirken sier at den er opptatt av vern om livet. Det var kanskje et terapeutisk grep fra psykologens side, men krenkende og uetisk var det like fullt.

Det var ikke rom for å komme med initiativ og forslag til aktiviteter. Jeg mener sånt er viktig, fordi mange brukere var oppvokst med at initiativ var noe det ble slått ned på. Det var de ansatte som satte dagsordenen/la premissene så å si hele tiden. Liturgigruppen jeg var med i, som skulle lage egne liturgier til dette senteret, ble av de ansatte utad omtalt som det sted hvor liturgien ble skapt av brukerne. I realiteten fikk vi bare en ferdig liturgitekst lagt foran oss av presten, og så fikk vi lov til å bytte ut noen ord med andre ord som vi likte bedre - hvis presten godtok det.

Tre konkrete forslag jeg hadde til aktiviteter som ikke engang ble diskutert:

1) At teologen Kjetil Grandal kunne komme og foredra om livet etter dette. Jeg syntes nemlig senteret lot overgriperne slippe alt for lett unna, siden de mente at Gud uforbeholdent elsket både overgriper og offer, mens jeg mente det måtte utgjøre en aldri så liten forskjell for Gud om man begikk overgrep eller var utsatt for overgrep. I avhandlingen sin viste Grandal at det fins nyanser.
2) At filosofen Arne Johan Vetlesen kunne komme og snakke om å være offer. Han er en av få intellektuelle som bruker dette begrepet og er opptatt av rettferdighet etter begått urett.
3) At senteret diskuterte og eventuelt protesterte fordi det var snakk om at Fadervår skulle oversettes til "Fader vår". Mens den arkaiserende formuleringen Fader skaper en viss distanse, kan Far bli for nært for mange med vonde erfaringer fra familien (og ikke er vel Gud nødvendigvis mann heller). Senere ble det imidlertid til at jeg på egen hånd tok initiativ til dette temaet i et radioprogram.

Jeg sa til lederen at man burde ha brukerrepresentanter i stiftelsens styre, men fikk ikke gehør for det. Mange av brukerne hadde stedets liturgiske liv som sin eneste kontakt med Kirken, slik at det ble deres menighet. Ellers har jo Den norske kirke menighetsråd, som nettopp er brukerråd. Dette er et stort paradoks ved et senter som presenterer seg som diakonalt. Den diakonale holdning er et viktig korrektiv til den profesjonelle. Da jeg fulgte forelesninger i diakoni på en teologisk høgskole, ble studenter med helse- og sosialfaglig bakgrunn avlært sine gamle roller som "eksperter" på andre mennesker. Jesus spurte jo den hjelpetrengende: "Hva vil du jeg skal gjøre for deg?"

Da samhandlingen skar seg helt og jeg skjønte at flere forsøk på kommunikasjon var dødfødt, gikk jeg (og etterhvert flere) til avisa. Innen da hadde jeg også kontaktet styrelederen, uten at det førte noe steds hen. Jeg klaget også til Biskopen, men saksbehandlingen der ble et nytt, lite mareritt, som varte i et års tid. Selv om Kirken er underlagt forvaltningsloven, fikk jeg ikke innsyn i uttalelser fra motparten m.m. Motparten bare beklaget mine opplevelser, og som kjent er ikke andre menneskers subjektive opplevelser noe som kan beklages.

Men etter oppmerksomheten stiftelsen fikk da vi gikk til pressen, etablerte den et internt klageorgan for brukerne. Det siste jeg sa i sakens anledning, var at jeg håpet at det i alle fall ble med en eller flere brukerrepresentanter der.

Det ble det selvfølgelig ikke.

Foto: kirkenorge.no

Klassekampen om Jesus

- Vi har på mange vis «tamt» Jesus, gjort han til barna sin Jesus, den snille «humanisten» som vil alle vel. Han er sjølvsagt dette òg, men samstundes finst det profetiske raseriet i Jesus. Diverre blir raseriet ofte sett i samanheng med fortaping, som ei straff for dei som ikkje trur, i staden for å bli nytta til å skapa endring her. Men det Jesus ikkje tåler er jo urett og hykleri. I evangelia reiser Jesus folk opp frå støvet. Han snakkar ikkje om synd, for han er blant menneske som veit dei er syndarar. Synd talar han om til dei fromme og mektige, på tvers av borgarlegheita og snusfornufta.
Teologiprofessor Notto R. Thelle

- Blant kristne bibelforskere har det har skjedd en vesentlig endring i synet på Jesu forhold til det jødiske miljø, fra å se ham i sterk motsetning til å se ham innenfor det jødiske miljø. Det er derfor blitt nærmest et slagord innen historisk Jesus-forskning at «Jesus var jøde!». Et sterkere innslag av samfunnsforskning i nyere Jesus-forskning har også ført til at den politiske konteksten for Jesus virksomhet har fått større vekt.
Teologiprofessor Halvor Moxnes
Intervju med Halvor Moxnes
Chagall malte Jesus som jøde

- I skolen maler ungene påskeegg i stedet for å leve seg inn i påskens budskap. Og kanskje like greit: Mens det å lage julekrybbe er koselig, er det ikke fullt så kjekt å spikre kors. Selv de som går i kirken, vet lite om den opprinnelige bakgrunnen for påskefeiringen, selv om denne rommer selve kjernen i kristendommen. De vet at Jesus døde på korset, og visstnok sto opp igjen fra graven, men hvorfor ble dette den sentrale fortellingen? Jo, fordi kristendommen som de fleste andre religioner egentlig er en offerreligion, men en transformert sådan.
Vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes

- Klassekampen er venstresidas avis. Men gudskjelov at det er kloke folk som har staka ut den redaksjonelle kursen.
Leserinnlegg om religion

Alt fra Klassekampen 8. april

"Gode" råd mot sykdom

Jeg har fått mange "gode" råd om hva jeg burde gjøre for å bli "avtraumatisert" etter overgrep, alt fra å drikke te til å ha et pusseskinn salvet av en menighet i Nord-Norge oppå hodet.
Da eksen min ble syk, fikk han så mange tips at jeg tror han ville ha blitt forgiftet dersom han skulle ha proppet i seg alle "alternative" piller.

Jeg anbefaler dere som bare må fortelle andre hva de har å gjøre når sykdom rammer, å lese Arachne sin bloggpost Noen avsløringer. Som mange vet er mannen hennes, Steinar Lem, alvorlig kreftsyk. Det er ille at hun skal måtte bruke krefter på å handskes med alle som kommer med sine råd.

Undersøkelse om incest

Universitetet i Bergen skal gjennomføre en undersøkelse om seksuelle overgrep. De fleste forskerne bak prosjektet er psykologer av bakgrunn. Utsendelsen av spørreskjema skjer via Støttesenter mot Incest i Oslo, Senter mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland og Senter mot incest og seksuelle overgrep i Sør-Trøndelag.

Dersom svarprosenten kommer opp i minst 50% vil alle de involverte Sentrene mot incest og seksuelle overgrep motta kr 10 000 i driftsstøtte fra forskningsmiljøet bak prosjektet.

Jeg synes det er uheldig at sentrene skal premieres for at deres brukere svarer. Mange kan føle at de må delta, slik at senteret skal få en høy nok deltakelse. Det kommer helt sikkert til å bli et press. Mange brukere har vært ved senteret i årevis, og noen har kanskje ikke så mye annet sosialt nettverk enn dem de kjenner fra støttesenteret.

Og så skal de ta genprøver:

Mot slutten av spørreundersøkelsen er det spørsmål om du er villig til å avgi en genprøve. Grunnen til at vi ønsker å ha denne med er at noen tidligere undersøkelser har vist at reaksjoner på belastende hendelser til en viss grad kan henge sammen med noen spesielle gener som er med på å regulere mengden av visse signalstoffer i hjernen. Genene vi er særlig interessert i her er gener som virker inn på signalstoffer som er med på å regulere humøret (serotonin).

Lavt serotonininnhold kan være en konsekvens av belastninger, noe man har funnet ved dyreforsøk.

I artikkelen Har arv noen betydning for utvikling av relasjoner? skriver psykiatriprofessor Ole A. Andreassen:

Dessverre har den nye kunnskap om molekylærgenetiske mekanismer ved psykiske forhold inntil videre liten praktisk klinisk nytte. Vi kan som kjent ikke gjøre noe med vårt medfødte arvestoff. Men kunnskap om nevrobiologiske mekanismer gir en bedre sykdomsforståelse hos fagpersoner, pasienter og pårørende. Dette kan være med å bygge ned fordommer og hemme skyldfølelse i familie og miljø. Samtidig kan det demme opp for mye av den frie spekulasjon om teorier og dogmer som har preget deler av psykiatrien. Den nye kunnskapen vil nok få størst betydning for utvikling av nye behandlingsmetoder basert på nevrobiologiske mekanismer, slik som nye medikamenter. (Min utheving)

Det er vel ikke akkurat beskyttelse av familie og miljø som trengs når det gjelder overgrep. Tenk på hvordan mange overgrepsutsatte barn behandles av psykiatrien!

Jeg trodde også at støttesentrene mot incest var imot sykeliggjøring og biologiske forklaringsmodeller på hvorfor ofre for overgrep sliter psykisk.

Se også:
- Som for tyve år siden
Forskningsobjekt

Bymisjonens tilbud i påsken

Kirkens Bymisjon har en del tilstelninger i påsken. I Oslo har Bymisjonen arrangementer som er åpen for alle:

Onsdag, dagen før skjærtorsdag, er det hverdagsmesse med skjærtorsdagspreg i Tøyenkirken, som ligger i Herslebsgate 43. Det er samling i kroa (Bymisjonssenterets kafé) kl 19. Messen feires i kirkerommet rundt dekket bord der man deler et fellesskapsmåltid. Kroa er åpen fra kl 17.

Langfredag er det økumenisk korsvandring kl 16. Vandringen starter ved Rådhuskaia og går gjennom Oslos gater, og stopper blant annet ved Nobels Fredssenter, Oslo rådhus, Nationaltheatret, Stortinget, Tinghuset. Siste stopp for vandringen er St. Olavs kirke. Du kan se bilder fra tidligere år her og her, og programmet her.

Kl 18 er det suppe og konsert i Universitetsgata 20. Pianisten Ivar Andresen sammen med gateprest Carl Petter Opsahl på klarinett spiller påskemusikk i New Orleans-tradisjon. Ivar Andresen har spilt med musikere som Rowland Greenberg og Bjarne Nerem. Gateprest og musiker Carl Petter Opsahl er en av Norges fremste formidlere av New Orleans-musikk og er æresborger av den kjente byen.

Påskeaften er det påskenattmesse i Tøyenkirken kl 23.45, med påfølgende nattmat. Arrangementet varer fra kl 23.20 til 01.30.

Jeg deltok på noen av Bymisjonens påskearrangementer da jeg var aktiv kirkegjenger, og kan si at onsdagsmessen og påskenattsmessen var veldig stemningsfulle. Og den ene lammegryta jeg spiste var himmelsk. Litt Bymisjons-stemning kan du se her.

For "gatas folk" arrangeres det tradisjonelle Store Gjestebudet skjærtorsdag kl 19, se påskeprogrammet 2009.

Se også:
Kirkens Bymisjon i Bergen

Her er Hege Skjeies kommentar

Flere skriver om Hege Skjeies kommentar i Dagens Næringsliv sist lørdag.

I et kommentarfelt så jeg noen påpeke at kommentaren ikke ligger på nettet. Den er her.

OPPDATERING: Den var der, men ikke i dag. Derfor legger jeg ut en midlertidig link.

Moter i psykologien

I siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening har privatpraktiserende psykolog og spesialist i voksenpsykologi Peder Kjøs en kronikk med tittelen "Slengbukser i år igjen?". Sitater:

Har du fått med deg siste nytt? Mentalisering, var det ikke? Eller mindfulness? Eller var det lavterskeltilbud om kognitiv terapi?

Moter kommer og går, i psykologien som overalt ellers.

Jeg jobbet i PPT i en periode da "alle" hadde ADHD. Det hadde de sikkert ikke, men fordi det var så mye snakk om det, var vi fokuserte og optimistiske i arbeidet med de viltre barna. Vi følte at vi kunne forstå dem og gjøre noe for dem. Slik var det sikkert også på 80-tallet, da "alle" hadde multippel personlighet og/eller var utsatt for seksuelle overgrep. Og kanskje er det slik med Asperger og PTSD nå.

Vi må ikke tro at vi har oppdaget den bakenforliggende virkeligheten hver gang vi får på oss et nytt par briller.

Om blogging for ferskinger

Forrige uke fikk jeg ros av en som leser bloggen min, men jeg forsto at det var litt av en jobb å følge med på bloggen, fordi han ikke visste at eller hvordan man kan abonnere på innlegg og kommentarer. Derfor tenkte jeg at jeg kunne forsøke å forklare litt om abonnement og noen andre ting for deg som er ny bloggleser eller helt fersk som blogger.

Abonner på blogginnlegg og kommentarer
I sidefeltet til bloggen min, under BLI OPPDATERT, kan du klikke på "Innlegg" og "Kommentarer" (eller "Alle kommentarer"), og så for eksempel Atom, for å abonnere på oppdateringer av bloggen min.

Dersom du er inne på forsida av bloggen (nettadresse: http://stomm-blog.blogspot.com/), vil du da bli abonnent på kommentarer til samtlige innlegg i bloggen når du trykker på "Alle kommentarer".

Men du er kanskje ikke interessert i å lese kommentarene til alle bloggpostene, bare til noen bestemte og særlig om du har lagt inn en kommentar selv? I så fall trykker du på "Kommentarer" mens du er inne på det innlegget du er interessert i (for eksempel: http://stomm-blog.blogspot.com/2009/04/har-du-rdd-eller-rrd.html).

Det går også an å abonnere på kommentarer til en enkeltpost ved å klikke på "Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)" helt nederst i hver bloggpost, under kommentarfeltet. Er du selv innlogget, kan du også abonnere via e-post, ved å klikke på Abonner via e-post. Denne linken er kun synlig for innloggede.

Om feed: Wikipedia, Oslo kommune.

Du kan også abonnere på innlegg ved å følge bloggen (les mer nedenfor), eller gjennom Feedburner (FÅ NYE INNLEGG TILSENDT SOM EPOST) eller Bloglovin', som du finner i sidefeltet til venstre.

Bli kjent med gode blogger
Både bloggere og ikke-bloggere kan bli kjent med gode bloggposter ved å gå inn på nettstedet Sonitus. Der finner du også de 100 mest plukkede bloggene. Sonitus presenterer seg selv som en nettside med en liten redaksjon som leser gjennom en uforskammet stor bunke med blogger flere ganger om dagen, ene og alene for å plukke ut de aller beste postene og presentere link til dem på sonitus org. Det gjør de på helt frivillig basis - og vi er mange som er dem takknemlige for dette.

Du som ikke er blogger, trenger ikke lese lenger, med mindre du lurer på om du kanskje selv skal få deg en blogg. Men før du forlater bloggen, kan du få vite at du kan søke i blogger hos Google og Sesam.

Link til andre blogger
Er du blogger, er det vanlig høflighet å linke til andres blogg når du viser til poster de har skrevet eller til at de er bloggere. Da jeg skrev posten Det perfekte offer, viste jeg til noe Undre hadde skrevet i sin blogg. Derfor linket jeg altså til hennes innlegg, denne gangen faktisk to (dette og dette). Om jeg ikke hadde linket til Undre, og hun ikke hadde kjent bloggen min fra før og leste den fast, ville hun aldri ha fått vite at jeg hadde omtalt postene hennes.

Enkleste måten å legge inn linker på er å kopiere andres. Men skal du lage link selv, så gjør du det ved å markere teksten, klikke på lenke-tegnet, kopiere adressen det skal linkes til, og så lime den inn i koblingsboksen som kommer opp, ved å trykke Ctrl og v samtidig. Eksempel: Om du vil linke til Anathemas blogginnlegg "Når det dysfunksjonelle er malen", skriver du først inn teksten: Når det dysfunksjonelle er malen. Så markerer du den (hold venstre museknapp nede), klikker på tegnet for lenke over innlegget, går inn på Anathemas blogg og kopierer adressen: http://anathemablog.blogspot.com/2009/03/nar-det-dysfunksjonelle-er-malen.html, trykker Ctrl og liten v, og til slutt OK. Og du er ferdig: Når det dysfunksjonelle er malen.

Når du linker til andre, vil vedkommende få beskjed om dette, enten slik at innkomne linker blir synlig i bloggen (avhenger av bloggtype) eller via Twingly. Jeg abonnerer på andres linker til bloggen min via Twingly, og får da automatisk beskjed når noen viser til noe jeg har blogget om.

Du ønsker sikkert at andre bloggere skal linke til deg, slik at bloggen din blir kjent for flere. Det er det ikke sikkert andre bloggere får lyst til dersom du selv aldri linker til andre. Så her har du i alle fall en god grunn til å gjøre det.

Gjør bloggen din kjent for andre
Det fins en mengde nettsteder hvor du kan gjøre bloggen din kjent og hvor du kan bli kjent med andres blogger (Sonitus er nevnt ovenfor). Sjekk Bloggarkivet, Blogglisten, Blogglovin', Bloggoversikten, Bloggurat, Blopp, Twitter. Borgeravisen samler også poster fra mange blogger.

Du finner meg på Twitter her, Blogglisten her og Bloggurat her.

Jeg er også på Twingly. Twingly sørger for at bloggen din blir synlig på nettaviser når du skriver bloggposter og linker til artikler der. Blant de mange mediene som har denne tjenesten er VG Nett, Dagbladet, TV 2 og digi.no. Når du pinger bloggen din, vil blogginnlegget ditt bli synlig under selve artikkelen på nettsiden til Dagbladet, VG osv, slik som her. På den måten når du ut til et stort antall personer.

Du kan også gjøre bloggen din kjent via Sesam Blogger og Google (Blog Search Ping Service).

Skriver du om psykisk helse fra et brukerperspektiv, kan du be om å få bli med her.

Så kan du vise deg fram ved å følge andres blogger. Se "Følg med Google Kontaktnettverk" oppe i sidefeltet på bloggen min. Denne funksjonen har jeg skrevet om i posten Fast følge, og den kan nå brukes også av dem som ikke selv er Blogspot-bloggere. Denne funksjonen gjør at du abonnerer på innlegg.

Har du spørsmål, så kom gjerne med dem i kommentarfeltet nedenfor. Om jeg ikke kan svare, så er det sikkert andre bloggere som er teknisk dyktigere og bedre pedagoger enn meg, som kan gjøre det.

For å opprette en blogg, trykk her.

Å kneble den ulykkelige

Jeg synes den er ekkel denne Demi Moore redder liv-historien. Det vil nemlig bety innskrenket ytringsfrihet om det ikke skulle være tillatt å fortelle at man er ulykkelig eller deprimert inntil det suicidale - og det er da man trenger at andre mennesker er der. Jeg ville i alle fall ikke ha ønsket å få politiet etter meg og bli sperret inne om jeg var så langt nede.

Det fins andre måter å gå fram på: Ringe eller maile personen det gjelder. Høre om vedkommende selv ønsker politi. Men det er klart det er mer lettvint å ringe politiet, så slipper man å involvere seg i ulykkelige menneskers liv.

Presseoffiseren ved det lokale politiet omtaler selvmordsforsøk som en kriminell handling. Det er det faktisk ikke.

Har du RDD eller RRD?

Via Marian fikk jeg vite om en del nye diagnoser. Og da tenkte jeg at jeg kunne supplere med noen:

Refrigerator Door Disease (RDD)
This disease is characterized by standing in front of the refrigerator with the door wide open, staring blankly into a collection of fuzzy jars of grape jelly, half-eaten margarine tubs with bread crumbs, and something that used to resemble fresh fruit (but might actually be meatloaf). This disease strikes only at night, and is accompanied by light sensitivity that makes the refrigerator light seem ten times brighter than normal so that it pierces closed eyelids like the flashlight of God himself.

Repetitive Remote Disorder (RRD)
This devastating disease afflicts mostly males aged 15 - 35 and is characterized by rapid channel surfing of cable television using a remote control device. Victims of RRD can often flip through over 100 channels is less than one minute, spending just slightly over one-half second per channel to evaluate its programming. This near-subliminal exposure to channels of varied television programming can cause long-term damage to the retina and visual recognition system, leaving RRD victims in a permanent zombie-like state where they can no longer recognize anything other than brand logos or sports teams.

Obsessive Hosiery Dislocation Disorder (OHDD)
OHDD is characterized by a frantic household search for the other sock of any given sock pairs. Victims of this disease, when finding only one sock from a pair, feel the universe has fallen into a state of great imbalance that can only be restored through the recovery of the missing sock. Victims may also become sock-dependent, whereby they repeatedly buy new socks in the hopes that sheer sock volume will make up for the universal imbalance caused by dislocated socks. In advanced stages, this disease causes people to safety-pin their socks together in the wash.

Obsessive Wardrobe Change Disorder (OWCD)
This fascinating disease afflicts mostly women and is characterized by the incessant changing of clothing before a planned event (for which the victim is usually late). OWCD victims have been known to change clothes up to nine times before deciding on something to wear -- which is usually the initial item the victim tried on in the first place. Women with OWCD are often married to men with Repetitive Remote Disorder (RRD), which actually works out nicely because it gives the husband something to do while waiting for the OWCD victim to work out her wardrobe obsession.

Repetitive Pocket Searching Syndrome (RPSS)
This frustrating condition is characterized by repeated searching of one's own pockets following the misplacement of some small item such as car keys. The victim of RPSS frantically and repeatedly searches the pockets of the clothes they are wearing, irrationally hoping that the missing object will somehow appear after the third or fourth search. When this proves futile, the RPSS victim will turn to yesterday's clothes and start searching those pockets. Additionally, pockets of jackets and coats will be desperately searched for the missing item. In extreme cases of RPSS, the person will search the pockets of other peoples' clothing.
__________________________________

Jeg kan fortelle at jeg i perioder av livet har vært sterkt plaget av OWCD og RDD, og spesielt i helgene.

Sinnslidelser og farlighet: Lesetips

Lesetips til dem som mener at personer med psykiske lidelser bør sperres inne, skytes og henges:

Vi har medansvar for andres liv av Lars Vorland, adm.dir. i Helse Nord.

Psykiatri, tvang og drap av Bjørn Rishovd Rund, direktør Psykisk helse, Sykehuset Asker og Bærum og professor Psykologisk institutt, Universitet i Oslo.

Drapsmenns barndomstraumer

Aftenposten skriver i dag at Barneombudet ber helseminister Bjarne Håkon Hanssen om at utvalget som skal granske drap begått av personer med kjente psykiske lidelser de siste fem årene, ser på faktorer i barndom og oppvekst som kan ha bidratt til dette. Nestleder Knut Haanes viser til at nyere forskning peker på at ubearbeidede barndomstraumer kan bidra til utvikling av psykoser i voksen alder.

Det er bra at Barneombudet begynner å interessere seg for at folk kan ha ubearbeidede barndomstraumer. Men jeg har ikke helt sans for sammenkoblingen av psykose og drap i artikkelen. Jeg savner også et forslag om å granske hvorvidt disse personene som har mottatt psykiatrisk behandling, har fått hjelp til å bearbeide sine traumer i psykiatrien.

Gud ingen torturist

Hvordan kan kirken forkynne at Gud vil dømme folk til evig tortur, og samtidig kritisere dødsstraff og tortur her på jorda? undret teolog Kjetil Grandal. I 2000 disputerte han med avhandlingen En kjærlighet med rom for alle? - Apokatastasistanken i lys av gudsbildet med henblikk på moderne protestantisk teologi.

Martin Luther snakket om to gudsbilder: Den åpenbarte Gud (Deus revelatus), som elsker menneskene så høyt at han går gjennom lidelse og død for å frelse alle, inkludert sine fiender, og den skjulte Gud (Deus absconditus), som dømmer og skiller menneskene i to grupper, de som blir frelst og de som går fortapt.

Grandal mener at Luthers lære i sum innebærer at bildet av Gud som grensesprengende kjærlighet holdes fast, samtidig som det er en mulighet for fortapelse.

Den sveitsiske teologen Karl Barth (1886-1968) tok et slags oppgjør med Luther, ved å vektlegge at Gud er kjærlighet, noe som har som konsekvens at hvert menneske kan føle seg sikker på frelse. I stedet for forestillingen om den skjulte Gud vektla Barth Guds kjærlighet åpenbart gjennom Jesus. Langt på vei konkluderte Barth med at alle blir frelst til slutt. I respekt for Guds frihet holdt han likevel en teoretisk mulighet åpen for en fortapelse, men minnet om at en dømmende Gud er den samme som har vist seg gjennom Jesus. Hvilket gir håp for alle.

Tyske Jürgen Moltmann (f. 1926) gikk litt lenger. Han ville ikke ta noe forbehold overfor tanken om alle menneskers frelse. Han så i Jesus åpenbaringen av den totalt inkluderende Gud. Helvete kan ikke finnes.

Kjetil Grandal konkluderer avhandlingen sin med at håpet om frelse for alle er eneste mulige svar på spørsmålet om menneskenes skjebne etter døden. Grunnlaget for en slik oppfatning er Guds radikalt inkluderende kjærlighet. Dersom Gud i sin frihet har åpenbart seg som en kjærlighet med rom for alle, kan det ikke være teologiens sak å utstyre kjærligheten med forbehold.

Se også: Kristendommen trenger ikke helvetet

Påskedager i folketradisjonen

Skjærtorsdag
Navnet på skjærtorsdag kommer fra skira (rense eller skjære).

Fotvasking
Skjærtorsdag har helt siden 300-tallet blitt feiret som en særskilt dag til minne om at Jesus innstiftet nattverden. Jesus gjorde noe som var ganske uventet. Disiplene diskuterte hvem av dem som hadde høyest rang. Da tok Jesus et fat med vann, og begynte å vaske disiplenes føtter før de skulle spise, noe som var en oppgave for slaver og tjenere.

Etter gammel skikk tok man bad på denne dagen, etter at man hele fasten igjennom hadde vært kledd i sekk og aske. Badet ble oppfattet som en symbolsk renselse for synder. Man vasket av seg det svarte askekorset i pannen som man hadde fått askeonsdag, og kunne igjen delta i nattverden. Bannlyste ble tatt opp igjen i kirken. Alteret ble fra gammelt av vasket på denne dagen.

Trollpakk
Under nattverden skjærtorsdag kunne man avsløre hvem som var heks i forsamlingen. En god sokneprest kunne se hvem som gikk til nattverd med helt andre intensjoner enn å motta Jesu legeme og blod. De som ikke svelget brødet og vinen, var trollpakk. I heksetradisjonen brukte man nemlig nattverdsbrødet i onde hensikter. Det var også mulig å avsløre hekser som ikke gikk til nattverd, men ble sittende på tilhørerbenken. Trollfolket satt nemlig med stekepanner eller kasseroller på hodet, og var ellers kledd på de merkeligste vis. Men ikke alle kunne se dette; bare de med et såkalt høniken-egg – det første egget høna legger – i lomma, kunne avsløre trollpakket.

Danskene hadde en sterkere magisk tradisjon rundt påsketiden enn nordmenn. Men det var til oss de danske heksene reiste for å få en helaften i påsken. Derfor ble også nordmenn bedt om å være på vakt natt til skjærtorsdag, da de danske heksenes inntog var ventet. Dersom bøndene hengte en sopelime på fjøsveggen, ville heksene la være å ri på husdyrene og ta til takke med sopelimen. Denne vernemagien har, som mye annen magi, løpt parallelt med den kristne tradisjonen.

Husdyrdåp
Påsken var også en vår- og jordbruksfest. Det fantes en skikk med å døpe nyfødte husdyr - killinger, lam og kalver - skjærtorsdag morgen eller kveld, med en høytidelig seremoni. Om hensikten med denne husdyrdåpen er tradisjonen ikke i tvil: Nå nærmet tiden seg da dyrene skulle slippes ut, og da var de alltid mer utsatt for onde vesener og vetter enn ellers. Påsken var, som andre store høytider, en farlig tid. Dåp og navngiving ga vern mot det onde. Dåp har da også i særlig grad vært knyttet til påske.

Karene pleide også å merke og kastrere dyreunger denne dagen; de skar dyrene.

Forbudt arbeid
Folketroen tilla imidlertid et spesielt skjæreforbud denne dagen større vekt. En del arbeid ble nemlig oppfattet som syndig: å bruke øks eller skjæreredskap. Man mente Jesu kors ble tilvirket med slike redskaper skjærtorsdag. Også stikkarbeid var forbudt, ettersom soldatene stakk Jesus med spyd, og spinning, fordi tauene Jesus ble bundet til korset med, var spunnet på denne dagen. Gjorde man arbeid som minnet om de overgrepene Jesus ble utsatt for, forsterket man lidelsene hans. Dermed havnet man på parti med alle onde makter, som fikk fritt spillerom. Bare det å tråkke på en trebit som var hugget på skjærtorsdag, var forbundet med fare: Man ville bli halt resten av livet.

Langfredag
Dagen da Jesus ble korsfestet og døde var den helligste av alle merkedager, og nesten alt man foretok seg denne dagen skulle symbolisere at man delte Jesu lidelse.

Ris
Opprinnelig ble den nå så populære dekorasjonen fastelavnsris benyttet til å rise familiemedlemmer, venner og naboer, og eventuelt også husdyr, etter ulike regler og på varierende dager i påsken. Men behovet for å (få andre til å) "kjenne Frelserens lidelse" på egen kropp har primært vært knyttet til langfredag. Dette kaltes "å gi hverandre langfredag". En skikk var at den som våknet først, tok påskeriset og brukte det på dem som ennå lå i sengen. Skulle det gjøres skikkelig og forsvarlig, måtte man la seg piske til man hadde blåstriper over hele ryggen. Fra 1745 har vi en nedtegnelse av langfredagsrising i norsk tradisjon. Da var det barn i Kristiansund som fikk gjennomgå: "Mange enfoldige ved Fastelavns Tid og især Langfredagsmorgen give Børn Ris, hvilket Nogle med saa stor Nidkjærhed tractere, at de næsten hudflette de uskyldige Børn."

Arbeid og lite mat
Stillhet, andakt og faste skulle bidra til at dagen ble oppfattet som lang. Barn skulle være stille og fikk ikke leke. På langfredag skulle man rett og slett ikke ha det bra. I slitte klær og på fastende mage satte man i gang med arbeid fra grytidlig morgen. Dette var dagen for å gjøre det verste og mest ubehagelige arbeidet, som å kjøre møkk på jordene og rense sauefjøsen. Og man puttet ofte småstein i skoene. Ikke alle prester så med blide øyne på at folk arbeidet denne dagen. "Dere skal holde hviledagen hellig", minnet prestene om. Men det tok lang tid før bøndene godtok langfredag som helligdag.

Også dyr måtte lide denne dagen. De fikk mange ganger ikke mat. På langfredag ble det mange steder overhodet ikke laget i stand noe mat. Andre steder fastet man til langt ut på ettermiddagen. Når man først spiste, var det helst veldig salt sild, eventuelt også blodpølse og risgrøt. Tørsten av saltsilda minnet om Frelserens tørst, blodpølse og ris om korsfestelse og pisking.

Korsfestelse
I våre dager er det noen troende som drikker eddik, eventuelt blandet ut i vann, slik Jesus fikk en svamp med eddik å drikke da han hang på korset. Noen lar seg også korsfeste på langfredag.

Men ikke alle vi ser på nyhetene denne dagen gjør det av religiøse grunner. Lutfattige filippinere får betalt for å delta i denne forestillingen - som tiltrekker seg turister og medier fra all verdens kanter. Frigjøringsteologiens tale om de fattige som Det korsfestede folket blir her til realitet.

"Psykisk syke" bryter Barnekonvensjonen

I forlengelsen av gårsdagens post Hvem er "psykisk syk"? har jeg i dag sendt en mail:

----- Original Message -----
From: Sigrun Tømmerås
To: Barneombudet; Kommunal Rapport ; Mental Helse; Rådet for psykisk helse ; HOD ; Helsedirektoratet
Sent: Thursday, April 02, 2009 12:46 PM
Subject: "Psykisk syke"

Kommunal Rapport
Barneombudet
Helse- og omsorgsdepartementet
Helsedirektoratet
Rådet for psykisk helse
Mental Helse Norge

I Kommunal Rapport leser man:

I dag bor det rundt 5.000 barn i kommunale boliger i Oslo blant psykisk syke og rusmisbrukere, ifølge tall fra det kommunale foretaket Boligbygg Oslo KF. Barneombudet mener dette bryter med Barnekonvensjonen.

Hva mener journalisten og Barneombudet med dette?

Hvem er de "psykisk syke"?

Hvorfor snakker journalister, politikere, helsemyndigheter, brukerorganisasjoner og andre stadig vekk om "psykisk syke" uten å definere hva de mener?

Mener de at de av oss som har gått i, eller går i, psykiatrisk eller psykologisk behandling er farlig for barn?

Hvorfor opererer man med et samlebegrep - "psykisk syke" - når man aldri snakker om "somatisk syke"? I artikkelen "Vi sier farvel til den psykiatriske pasienten" i Tidsskrift for psykisk helsearbeid spør Odd Volden: "Når skal det bli like meningsløst - både på fagfeltet og i den offentlige samtalen - å diskutere schizofreni, spiseforstyrrelser og depresjon under betegnelsen psykiske lidelser som å diskutere frakturer, diabetes og kreft under samlebetegnelsen somatiske lidelser?"

Hvordan tror journalister, helsemyndigheter og andre at en slik forestilling om "psykisk syke" virker inn på måten jeg, og andre, blir møtt når jeg forteller at jeg sliter psykisk?

Så lenge man snakker uten å presisere, bidrar man kun til å forsterke fordommene og stigmatiseringen mot personer som sliter psykisk. Direktorater kan bare kjøre så mange åpenhetskampanjer de vil, men det er måten man omtaler folk på i det daglige som teller.

Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås
Tidligere psykologklient, Mottaker av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2008

All fools’ day

I dag er dagen da mediene lurer oss (ekstra mye).

Noen mener aprilsnarr stammer fra det gamle Rom, og var en fest som ble holdt til ære for våren.

Vår form for aprilsnarr skal stamme fra Frankrike. Skikken kalles på fransk donner le poisson d'avril (å gi noen aprilfisken). Folk festet en papirfisk i all hemmelighet på ryggen til den som ble narret.

Her er noen aprilspøker fra norske medier fra tidligere år:

Bergensavisen lokket med gratis sexfilmer med nynorsk teksting til sin lesere. Alt man trengte å gjøre var å møte opp på en lokal sexbutikk eller sende sin bestilling via internett. Filmene som visstnok skulle stamme fra Tyskland, var ifølge BA lov å importere, men litt vel grove for salg.

Bergens Tidende gjorde nok mang en bergenser forbannet da avisa kunngjorde at bilistene måtte betale bompenger for å kjøre inn i sentrum også på lørdager. Sinte bergensere kunne ringe inn til redaksjonen for å si sin mening om tiltaket.

DrammensAvisa meldte om ekstraskatt for alle som ikke benyttet stemmeretten sin ved siste valg.

Gjengangeren sjokkerte Hortens innbyggere med historien om kommunehuset som måtte bygges om, fordi de hadde glemt den underjordiske garasjen.

- Sløsing med skattepengene, mente flere fra Horten som ringte og klaget sin nød til Dagbladets tipstelefon.

Nationen ertet på seg mange med nyheten om at bøndene selv skulle bidra til opprettelsen av et eget ulvefond. Fondet skulle ifølge avisa sikre en vekstkraftig ulvebestand.

NRK lurte for 40 år siden seerne til å skru av alt lys bortsett fra én pære, slik at man kunne se fargefjernsyn på svart-hvitt-apparater. Fra Frognerseteren kunne Harald Tusberg og Harald Heide-Steen betrakte et mørklagt Oslo.

Uniforum, internavis for Universitetet i Oslo, meldte at det nye veksthuset i Botanisk hage manglet 100 millioner sponsorkroner fra næringslivet. Derfor skulle de ansatte ved universitetet trekkes 200 kroner i måneden for å redde veksthuset. Men lønnstrekket provoserte Norsk Tjenestemannslag.

- Dette finner vi oss ikke i. Dette er vanvittig og bryter alle avtaleverk. Vi tar kontakt med universitetsledelsen prompte. Det er ikke interessen til de ansatte å støtte opp om driften av universitetet, uttalte Bjørg Osvik i forening 90 i Norsk Tjenestemannslag ved Universitetet i Oslo.

Flere finner du her.
Mange blogger også i anledning dagen.
Dagens Dagbladet, VG Nett, TV2.
__________________________

OM JEG LOT MEG LURE I DAG?

Ja da.

Hvem er "psykisk syk"?

Jeg har et spørsmål til folk som jobber med psykisk helse, fagfolk, ansatte og tillitsvalgte i organisasjoner, politikere og andre:

Hva betyr "psykisk syk"?

En kommentar fra frr om psykiske lidelser og lovbrudd fikk meg til å lure på hvem det egentlig refereres til når det snakkes om psykisk syke, enten de nå er voldsutøvere og/eller ofre for offentlig omsorgssvikt.

Begrepet brukes stadig av journalister, politikere, brukerorganisasjoner med flere:

Psykisk syke blir glemt
Psykisk syke får ikke bolig
Politiet bruker store ressurser på psykisk syke
Psykisk syke på frifot
Flere drap begått av psykisk syke
- Psykisk syke får for dårlig oppfølging
Mer tvang mot psykisk syke
- Psykisk syke presses til uføretrygd
Friskmelder psykisk syke på oppdrag fra staten
Færre psykisk syke i Norge
- Svekket tilbud for psykisk syke

Oslobyråd Sylvi Listhaug var nylig i Dagsavisen og ville sperre inne på livstid noen hun omtalte som de sykeste, som blant annet omfattet personer som kan være til fare for seg selv. Om hun mente personer som har hatt psykose, eller alle typer psykiske lidelser, kom ikke fram. En suicidal person trenger jo slett ikke å være psykotisk.

Hva er normativt riktig å legge i begrepet "psykisk syk"?
Hva mener du når du bruker betegnelsen "psykisk syk"?

Oppdatert: Er det positivt å ha et samlebegrep, slik man ville hatt om man også begynte å snakke om "somatisk syke"?

Jeg spør blant annet fordi noen som betrakter meg som syk (jeg er alvorlig traumatisert), behandler meg ut fra en forestilling om hvordan psykisk syke er. Det sies blant annet at alvorlig psykisk syke mangler sykdomsinnsikt, og også jeg har "store problemer". Hva dette kan avstedkomme når jeg har vært i nød og ikke blitt trodd av folk jeg har bedt om hjelp, for eksempel politikere, orker jeg ikke engang å fortelle.

Se også:
Er tenåringer "psykiatriske pasienter"?
Er det greit å kalle noen gale?

Også publisert på Psykisk-bloggen.