Innlegg
Personlig ombud til psykisk psyke?
-
Bistå brukeren. Mange alvorlig psykisk syke i Oslo lever et liv i kaos,
forkommenhet og isolasjon. Ordningen fra Sverige med personlig ombud må nå
på plass...
31.3.09
Er tenåringer "psykiatriske pasienter"?
I en norsk regionavis finner vi følgende i 2001: "Familiekontoret er til for alminnelige mennesker med vanlige problemer, det er ikke et psykiatritilbud..." Den som mottar et tilbud fra psykiatrien går altså over en terskel og inn i en kvalitativt annerledes tilstand, en tilstand som ikke er forenlig med det å være et "alminnelig menneske".Ovenstånde er fra artikkelen "Vi sier farvel til den psykiatriske pasienten" av Odd Volden, psykisk helse-aktivist som blant annet problematiserer begrepet psykiatrisk pasient:
Direkte tragikomisk blir det når man som i en av våre regionaviser våren 2003 gjør et stort nummer av at en "psykiatrisk pasient" ikke får være pasient på DPSet hvor han ønsker plass. Artikkelen handler om et menneske med en psykisk lidelse som faktisk ikke oppnår pasientstatus, likevel omtales han altså som "psykiatrisk pasient".Der må jeg få skyte inn at akkurat det samme har skjedd med begrepet "bruker". Jeg har sett omtale av "brukere som ikke benytter seg av noen hjelpetilbud".
Odd Volden understreker:
Media omtaler imidlertid aldri "somatiske pasienter", jeg har heller aldri hørt fagfolk bruke denne betegnelsen, og da burde det vel være greit å kvitte seg med betegnelsen "psykiatrisk pasient"?
Når skal det bli like meningsløst - både på fagfeltet og i den offentlige samtalen - å diskutere schizofreni, spiseforstyrrelser og depresjon under betegnelsen psykiske lidelser som å diskutere frakturer, diabetes og kreft under samlebetegnelsen somatiske lidelser?Selv bruker jeg av og til betegnelsen "psykiatrisk pasient", da knyttet til rollen som pasient i psykiatrien, fordi en del holdninger og forventninger pasientene der blir møtt med, er utfordringer pasienter i somatikken slipper. Men jeg er veldig klar over at betegnelsen kan være belastende, og en gruppe jeg synes absolutt bør slippe den, er barn og unge. Jeg skvatt da jeg i dag så unge mennesker (tenåringer) bli omtalt som "psykiatriske pasienter" hos digi.no, i en artikkel om samtalebehandling for unge på nett. Hvorfor ikke bare skrive "Unge får terapi på nett"?
Se også:
- Psykiateren var psykiatrisk pasient
Diskusjon om begrepet hos Doktor Online.
30.3.09
Hva er besettelse?
Debattinnlegg i Norge IDAG:
En dansk lege fikk problemer i Danmark, fordi han sto overfor tilfelle som ikke lot seg helbrede etter psykiatrisk behandling.
En dansk lege fikk problemer i Danmark, fordi han sto overfor tilfelle som ikke lot seg helbrede etter psykiatrisk behandling.
Pasientklager i psykiatrien
Tvangsinnlagte tør ikke klage på behandlingen, fordi de er redd for mer tvang. Men pasienter kan også av andre grunner kvie seg for å klage.
Den svenske forskeren Lena Steinholtz Ekecrantz skriver blant annet om klager fra pasienter i boka Patienternas psykiatri. En studie av institutionella erfarenheter, som er basert på hennes doktoravhandling.
Innenfor alle virksomheter finnes det et mer eller mindre uttalt troverdighetshierarki, der de med makt har rett til å definere virkeligheten. Spørsmålet om psykiatriske pasienters troverdighet blir høyaktuelt når de påpeker feil og mangler i omsorgen. Forfatteren forteller at hun ble kastet fram og tilbake mellom tiltro og mistro til både pasienter og ansatte mens hun jobbet med dette.
Når legen skriver at behandlingsapparatet har hatt en tålmodighet utenom det vanlige med pasienten og vil pasientens beste, blir forskeren overbevist om at det er legen som har rett. Men når hun ser legen beskrive klagen fra pasienten som et symptom på sykdom, forstyrres hennes tro på eksperten, og på det diagnostiske system. Behandlerne hevder de "forstår" pasientenes situasjon, og når de har redegjort for denne forståelsen, forklarer de hvorfor pasienten har oppfattet situasjonen på sin måte og at behandlingen de har iverksatt er adekvat.
Pasientens troverdighet problematiseres ikke eksplisitt av myndigheter og behandler, men håndteres som om den ikke riktig har noe med saken å gjøre, skriver Ekecrantz. I legenes tilsvar ved klager inkluderes de mange ulike personalkategorienes uttalelser, og samlet danner disse et samstemmig kor i legenes formuleringer. Pasientens stemme er bare én, og det er sjelden pasienten har noen vitner å henvise til når han eller hun forteller om umenneskelig behandling, trakassering eller trusler. Uttalte trusler er virkelige, men de "finnes" bare så lenge det finnes vitner; uuttalte trusler kan aldri bevises.
Lena Steinholtz Ekecrantz har studert erfaringer hos pasienter i psykiatrien i perioden 1950-tallet til 1990-tallet. En av hennes konklusjoner i boka er at gapet mellom det offisielle språket om psykiatriske pasienter, og pasientenes egne psykiatrierfaringer, er blitt større de siste tiårene. Relativt sett undertrykkes pasienter i psykiatrien mer enn før.
Den svenske forskeren Lena Steinholtz Ekecrantz skriver blant annet om klager fra pasienter i boka Patienternas psykiatri. En studie av institutionella erfarenheter, som er basert på hennes doktoravhandling.
Innenfor alle virksomheter finnes det et mer eller mindre uttalt troverdighetshierarki, der de med makt har rett til å definere virkeligheten. Spørsmålet om psykiatriske pasienters troverdighet blir høyaktuelt når de påpeker feil og mangler i omsorgen. Forfatteren forteller at hun ble kastet fram og tilbake mellom tiltro og mistro til både pasienter og ansatte mens hun jobbet med dette.
Når legen skriver at behandlingsapparatet har hatt en tålmodighet utenom det vanlige med pasienten og vil pasientens beste, blir forskeren overbevist om at det er legen som har rett. Men når hun ser legen beskrive klagen fra pasienten som et symptom på sykdom, forstyrres hennes tro på eksperten, og på det diagnostiske system. Behandlerne hevder de "forstår" pasientenes situasjon, og når de har redegjort for denne forståelsen, forklarer de hvorfor pasienten har oppfattet situasjonen på sin måte og at behandlingen de har iverksatt er adekvat.
Pasientens troverdighet problematiseres ikke eksplisitt av myndigheter og behandler, men håndteres som om den ikke riktig har noe med saken å gjøre, skriver Ekecrantz. I legenes tilsvar ved klager inkluderes de mange ulike personalkategorienes uttalelser, og samlet danner disse et samstemmig kor i legenes formuleringer. Pasientens stemme er bare én, og det er sjelden pasienten har noen vitner å henvise til når han eller hun forteller om umenneskelig behandling, trakassering eller trusler. Uttalte trusler er virkelige, men de "finnes" bare så lenge det finnes vitner; uuttalte trusler kan aldri bevises.
Lena Steinholtz Ekecrantz har studert erfaringer hos pasienter i psykiatrien i perioden 1950-tallet til 1990-tallet. En av hennes konklusjoner i boka er at gapet mellom det offisielle språket om psykiatriske pasienter, og pasientenes egne psykiatrierfaringer, er blitt større de siste tiårene. Relativt sett undertrykkes pasienter i psykiatrien mer enn før.
Politi ved tvangsinnleggelser
Vi leser at politiet bistår ved tvangsinnleggelser i psykiatrien når helsevesenet mener det er fare for pasientens eller andre menneskers liv og helse. Dette er riktig, men framstillingen blir likevel feil, fordi det ikke fortelles at det store flertall tvangsinnlagte er innlagt etter behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven, ikke farekriteriet, og at også disse pasientene tvangsinnlegges med bistand fra politiet.
Dette er viktig å få fram, slik at de som har sett for eksempel en nabo bli tvangsinnlagt, vet at dette er vanlig ved alle typer tvangsinnleggelser.
Hva er det som gjør at mediene gang på gang framstiller det som at psykiatriske pasienter tvangsinnlegges fordi de er til fare for seg selv eller andre?
Politiet bruker store ressurser på psykisk syke, står det. Synd at ikke kommunene gjør det samme, men lar fire av ti tvangsinnlagte være hjemløse.
Dette er viktig å få fram, slik at de som har sett for eksempel en nabo bli tvangsinnlagt, vet at dette er vanlig ved alle typer tvangsinnleggelser.
Hva er det som gjør at mediene gang på gang framstiller det som at psykiatriske pasienter tvangsinnlegges fordi de er til fare for seg selv eller andre?
Politiet bruker store ressurser på psykisk syke, står det. Synd at ikke kommunene gjør det samme, men lar fire av ti tvangsinnlagte være hjemløse.
29.3.09
Psykiater diagnostiserer pasientombud
Det er ikke bare meg som blir diagnostisert i det offentlige rom. I Dagens Medisin ser jeg at psykiater Nils Håvard Dahl i Nord-Trøndelag betegner pasientombud Kjell J. Vang som paranoid.
Pasientombudet i Helse Nord-Trøndelag har meldt Psykiatrisk klinikk i fylket til Helsetilsynet fordi de ikke anonymiserer pasientopplysninger ved internrevisjoner.
- Storm i et vannglass og konstruert paranoia, sier avdelingsoverlege Nils Håvard Dahl ved Psykiatrisk klinikk om saken.
Å regne meningsmotstandere som gale er en av de mest primitive politiske metoder som finnes.
Pasientombudet i Helse Nord-Trøndelag har meldt Psykiatrisk klinikk i fylket til Helsetilsynet fordi de ikke anonymiserer pasientopplysninger ved internrevisjoner.
- Storm i et vannglass og konstruert paranoia, sier avdelingsoverlege Nils Håvard Dahl ved Psykiatrisk klinikk om saken.
Å regne meningsmotstandere som gale er en av de mest primitive politiske metoder som finnes.
26.3.09
Tidligere tvangsinnlagt
Svært mange opplever også en retraumatisering av tidligere tvangs- og psykiatritraumer i disse dager. Ropene om mer bruk av tvang intensiverer bildene av håndjern, frihetsberøvelse, isolasjon, tvangsmedisinering, tvangselektrosjokk og reimer. Mange som har blitt skadet av psykiatriske tvangsinngrep har det vondt nå.
Tidligere tvangsinnlagt, menneskerettighetsforkjemper, og utdannet jurist om to måneder.
Tidligere tvangsinnlagt, menneskerettighetsforkjemper, og utdannet jurist om to måneder.
Gjesteskribent: Mer tvang og mindre forståelse
Av Carla, gjesteskribent
Jeg er antagelig ikke den eneste som fikk vondt i magen av å lese Aftenpostens oppslag om drapssaken i Tromsø. Magesmertene mine hadde to grunner. Den første var det faktum at det er begått tre grusomme og tragiske drap. Den andre grunnen er at saken er blitt framstilt på en unyansert og til dels kunnskapsløs måte som jeg frykter vil nøre opp under de fordommer som eksisterer om psykiatriske pasienter, og som kanskje er noe av grunnen til at arbeidet med å få ned bruk av tvang i psykiatrien går så usigelig sakte. Jeg var en av dem som hadde begynt å håpe på en gradvis revolusjon på psykisk helse-feltet, men med avisoppslag som de vi så i forgårs er jeg redd for at utviklingen vil gå i revers.
Aftenposten beskriver drapssaken som "prisen samfunnet må betale", og framstiller det som om dette utelukkende dreier seg om samfunnets rett til å beskytte seg mot vold og drap versus ønsket om mest mulig autonomi for pasienter i psykiatrien. En slik vinkling er både unødvendig, feil og farlig. Etter alt som har vært skrevet om tvang i psykiatrien, burde det være kjent for journalistene at de aller fleste tvangsvedtak gjøres med hjemmel i det såkalte behandlingskriteriet og ikke i farekriteriet, og at svært få psykiatriske pasienter begår handlinger som er farlige for andre. Det meste av kritikken mot psykiatrisk tvang har nettopp gått ut på at mennesker som ikke anses som farlige for seg selv eller andre bør få lov å bestemme selv om de ønsker psykiatrisk behandling eller ikke. Med sin feilaktige framstilling bekrefter journalistene en stereotyp oppfatning av psykiatriske pasienter som farlige, og legger dermed stein til byrden for de av oss som har vært innom psykiatrien. Men enda verre er det at en slik oppfatning vil kunne påvirke våre ikke alltid like opplyste politikere og andre beslutningstagere til å godta mer psykiatrisk tvangsbruk på generell basis. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette vil gå ut over svært mange av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet.
Men så skjer det altså at noen få av de med svært store problemer, antagelig av sammensatte og komplekse årsaker begår forferdelige handlinger. Hvorvidt slikt er mulig å forutsi og forhindre er et vanskelig spørsmål, og jeg kjenner på en grunnleggende skepsis mot å stemple noen mennesker som ”potensielt farlige”. Riktignok vet man i noen tilfeller at en person tidligere har utøvd vold, men å gjøre det til en hovedløsning å kartlegge hvem som er ”sykest” og har mest voldelige tendenser for deretter å sperre disse inne, mener jeg er både forenklende, umoralsk og lite konstruktivt, fordi man da unngår fullstendig å lete etter forklaringer og årsaker til at noen personer faktisk blir voldelige. Så hva skal man gjøre?
Flere av psykiaterne som intervjues i den nevnte reportasjen etterlyser flere langtidsplasser i psykiatrien. Det framholdes at noen pasienter ikke er friske nok til å klare seg når de skrives ut, men har behov for lengre opphold til stabilisering. Jeg kan godt være enig i at tid kan være en av flere viktige faktorer i det å få det bedre når man sliter psykisk, og ser at mange har behov for mye mer oppfølging og hjelp enn det de får, men jeg stiller meg tvilende til en regel om at man får det bedre jo lengre man er innlagt i psykiatrien. Jeg vet at for noen kan til og med virkningen være stikk motsatt. Å rope på flere langtidsplasser uten å spørre seg om hva innholdet i slike langtidsopphold skal være, framstår for meg som meningsløst.
Den siktede i drapssaken i Tromsø hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, men skrevet ut igjen etter kort tid, opplyser Aftenposten. Men innholdet i sykehusoppholdene hans nevnes ikke med et ord. Det spørres ikke hvorvidt han fikk noen å snakke med om hva krisene hans handlet om, eller om det bare var slik at symptomene hans ble dempet ned med medisiner. Det nevnes ikke om han ble møtt med respekt og forsøk på forståelse. Og det spørres slett ikke om det kunne være sånn at tvangen som denne mannen ble utsatt for flere ganger gjorde noe med ham. Om sykehusoppholdene gjorde at han fikk det bedre eller dårligere; om han ble mer eller mindre desperat. Hvis jeg skulle skrevet en avisreportasje om denne saken, ville dette vært de viktigste spørsmålene jeg ville stille. Og det er ikke fordi jeg vil unnskylde eller bortforklare de handlingene som er begått, men fordi verden aldri vil gå framover hvis vi ikke prøver å forstå. Da vil i stedet det vonde gjenta seg, og vi vil komme til å sette i verk enda flere tiltak for å oppnå en illusjon om kontroll.
For eksempel enda mer tvang i psykiatrien.
Carla er student, bosatt i Oslo, og tar sikte på å jobbe i helsevesenet. Hun er opptatt av psykisk helsevern og generelt hvordan vi tar vare på hverandre i dette samfunnet.
Jeg er antagelig ikke den eneste som fikk vondt i magen av å lese Aftenpostens oppslag om drapssaken i Tromsø. Magesmertene mine hadde to grunner. Den første var det faktum at det er begått tre grusomme og tragiske drap. Den andre grunnen er at saken er blitt framstilt på en unyansert og til dels kunnskapsløs måte som jeg frykter vil nøre opp under de fordommer som eksisterer om psykiatriske pasienter, og som kanskje er noe av grunnen til at arbeidet med å få ned bruk av tvang i psykiatrien går så usigelig sakte. Jeg var en av dem som hadde begynt å håpe på en gradvis revolusjon på psykisk helse-feltet, men med avisoppslag som de vi så i forgårs er jeg redd for at utviklingen vil gå i revers.
Aftenposten beskriver drapssaken som "prisen samfunnet må betale", og framstiller det som om dette utelukkende dreier seg om samfunnets rett til å beskytte seg mot vold og drap versus ønsket om mest mulig autonomi for pasienter i psykiatrien. En slik vinkling er både unødvendig, feil og farlig. Etter alt som har vært skrevet om tvang i psykiatrien, burde det være kjent for journalistene at de aller fleste tvangsvedtak gjøres med hjemmel i det såkalte behandlingskriteriet og ikke i farekriteriet, og at svært få psykiatriske pasienter begår handlinger som er farlige for andre. Det meste av kritikken mot psykiatrisk tvang har nettopp gått ut på at mennesker som ikke anses som farlige for seg selv eller andre bør få lov å bestemme selv om de ønsker psykiatrisk behandling eller ikke. Med sin feilaktige framstilling bekrefter journalistene en stereotyp oppfatning av psykiatriske pasienter som farlige, og legger dermed stein til byrden for de av oss som har vært innom psykiatrien. Men enda verre er det at en slik oppfatning vil kunne påvirke våre ikke alltid like opplyste politikere og andre beslutningstagere til å godta mer psykiatrisk tvangsbruk på generell basis. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette vil gå ut over svært mange av de som kommer i kontakt med hjelpeapparatet.
Men så skjer det altså at noen få av de med svært store problemer, antagelig av sammensatte og komplekse årsaker begår forferdelige handlinger. Hvorvidt slikt er mulig å forutsi og forhindre er et vanskelig spørsmål, og jeg kjenner på en grunnleggende skepsis mot å stemple noen mennesker som ”potensielt farlige”. Riktignok vet man i noen tilfeller at en person tidligere har utøvd vold, men å gjøre det til en hovedløsning å kartlegge hvem som er ”sykest” og har mest voldelige tendenser for deretter å sperre disse inne, mener jeg er både forenklende, umoralsk og lite konstruktivt, fordi man da unngår fullstendig å lete etter forklaringer og årsaker til at noen personer faktisk blir voldelige. Så hva skal man gjøre?
Flere av psykiaterne som intervjues i den nevnte reportasjen etterlyser flere langtidsplasser i psykiatrien. Det framholdes at noen pasienter ikke er friske nok til å klare seg når de skrives ut, men har behov for lengre opphold til stabilisering. Jeg kan godt være enig i at tid kan være en av flere viktige faktorer i det å få det bedre når man sliter psykisk, og ser at mange har behov for mye mer oppfølging og hjelp enn det de får, men jeg stiller meg tvilende til en regel om at man får det bedre jo lengre man er innlagt i psykiatrien. Jeg vet at for noen kan til og med virkningen være stikk motsatt. Å rope på flere langtidsplasser uten å spørre seg om hva innholdet i slike langtidsopphold skal være, framstår for meg som meningsløst.
Den siktede i drapssaken i Tromsø hadde vært tvangsinnlagt flere ganger, men skrevet ut igjen etter kort tid, opplyser Aftenposten. Men innholdet i sykehusoppholdene hans nevnes ikke med et ord. Det spørres ikke hvorvidt han fikk noen å snakke med om hva krisene hans handlet om, eller om det bare var slik at symptomene hans ble dempet ned med medisiner. Det nevnes ikke om han ble møtt med respekt og forsøk på forståelse. Og det spørres slett ikke om det kunne være sånn at tvangen som denne mannen ble utsatt for flere ganger gjorde noe med ham. Om sykehusoppholdene gjorde at han fikk det bedre eller dårligere; om han ble mer eller mindre desperat. Hvis jeg skulle skrevet en avisreportasje om denne saken, ville dette vært de viktigste spørsmålene jeg ville stille. Og det er ikke fordi jeg vil unnskylde eller bortforklare de handlingene som er begått, men fordi verden aldri vil gå framover hvis vi ikke prøver å forstå. Da vil i stedet det vonde gjenta seg, og vi vil komme til å sette i verk enda flere tiltak for å oppnå en illusjon om kontroll.
For eksempel enda mer tvang i psykiatrien.
Carla er student, bosatt i Oslo, og tar sikte på å jobbe i helsevesenet. Hun er opptatt av psykisk helsevern og generelt hvordan vi tar vare på hverandre i dette samfunnet.
25.3.09
Ny giv for folkehelsen
Byråd Sylvi i Oslo vil sperre meg inne, Bjarne Håkon. Du får litt av en jobb, du, som skal reise bygninger som skal romme alle oss som har hatt selvmordsforsøk i livet.
Enhver institusjon med respekt for seg selv har ulike avdelinger. Det er for at noen skal kunne bli avdelingsledere, det, for det er en gjev jobb å få, kan du tro. Men jeg lurer på hvordan du har tenkt å dele inn de ulike avdelingene, Bjarne Håkon. Skal det være etter diagnose, så får du problemer, fordi psykolog og selvmordsekspert Kari Dyregrov forteller at man slett ikke trenger å ha en sykdom inni hodet sitt for å prøve å begå selvmord.
Dessuten får mange flere ulike diagnoser. Jeg leste at på Ullevål der psykiater Karterud jobber, der får pasientene i snitt fire eller fem diagnoser hver, for han Karterud tror nemlig at diagnoser er det samme som narrativer. Det er helt sant, jeg leste det i psykologitidsskriftet Impuls.
Jeg antar du har tenkt å ha en egen avdeling for muslimer, slik at de kan få gå med hijab uten å skamme seg? For skam og tap av ære kan nettopp utløse selvmordsatferd. Dessuten er du nødt til å ha det sånn, for det er veldig mange homofile som prøver selvmord. Blant den yngre garde gjør hver fjerde homofile det. Og homofile og muslimer går jo ikke sammen, det vet alle.
Men så var det de bifile, hva skal du gjøre med dem, Bjarne Håkon? De stigmatiseres av de homofile. Og de heterofile er like ille. Jeg skjønner altså ikke hvordan du skal få til dette, Bjarne Håkon.
Og hva skal vi gjøre der inne resten av livet? Skal vi bare sitte og glo i veggen? Får vi lov til å blogge, tror du? Vil jeg noen gang kunne reise til Trondheim og besøke familien? Vil jeg få feire jul? Må jeg ha med meg to digre pleiere når jeg drar på juleferie, slik at jeg ikke tar livet mitt på Gardermoen? Skal de ha gratis kost og losji hos min familie i hele juleferien? Eller tror du jeg kunne slå følge med deg, statsråd, siden du også er trønder og sikkert reiser hjem til jul?
Vil vi få ha herrebesøk på avdelingen på natta? Du tror vel ikke at seksuell avholdenhet er selvmordsforebyggende, statsråd? Og skal noen stå og se på, for å hindre at folk tar livet sitt under akten?
Du har veldig mange ting på tenke på, Bjarne Håkon. Blant annet hvor du skal plassere disse digre bygningene. Det er jo mer enn 5000 mennesker som prøver å begå selvmord hvert eneste år, og hele 90 prosent av disse overlever. Kanskje du kunne nedsette et utvalg med Sylvi som leder, og spørre henne om hun ikke like godt kunne legge tak over et par bydeler her i Oslo, så hadde vi galehus med det samme?
Jeg ønsker deg lykke til med jobben med å bedre folkehelsen.
Hilsen Sigrun
Enhver institusjon med respekt for seg selv har ulike avdelinger. Det er for at noen skal kunne bli avdelingsledere, det, for det er en gjev jobb å få, kan du tro. Men jeg lurer på hvordan du har tenkt å dele inn de ulike avdelingene, Bjarne Håkon. Skal det være etter diagnose, så får du problemer, fordi psykolog og selvmordsekspert Kari Dyregrov forteller at man slett ikke trenger å ha en sykdom inni hodet sitt for å prøve å begå selvmord.
Dessuten får mange flere ulike diagnoser. Jeg leste at på Ullevål der psykiater Karterud jobber, der får pasientene i snitt fire eller fem diagnoser hver, for han Karterud tror nemlig at diagnoser er det samme som narrativer. Det er helt sant, jeg leste det i psykologitidsskriftet Impuls.
Jeg antar du har tenkt å ha en egen avdeling for muslimer, slik at de kan få gå med hijab uten å skamme seg? For skam og tap av ære kan nettopp utløse selvmordsatferd. Dessuten er du nødt til å ha det sånn, for det er veldig mange homofile som prøver selvmord. Blant den yngre garde gjør hver fjerde homofile det. Og homofile og muslimer går jo ikke sammen, det vet alle.
Men så var det de bifile, hva skal du gjøre med dem, Bjarne Håkon? De stigmatiseres av de homofile. Og de heterofile er like ille. Jeg skjønner altså ikke hvordan du skal få til dette, Bjarne Håkon.
Og hva skal vi gjøre der inne resten av livet? Skal vi bare sitte og glo i veggen? Får vi lov til å blogge, tror du? Vil jeg noen gang kunne reise til Trondheim og besøke familien? Vil jeg få feire jul? Må jeg ha med meg to digre pleiere når jeg drar på juleferie, slik at jeg ikke tar livet mitt på Gardermoen? Skal de ha gratis kost og losji hos min familie i hele juleferien? Eller tror du jeg kunne slå følge med deg, statsråd, siden du også er trønder og sikkert reiser hjem til jul?
Vil vi få ha herrebesøk på avdelingen på natta? Du tror vel ikke at seksuell avholdenhet er selvmordsforebyggende, statsråd? Og skal noen stå og se på, for å hindre at folk tar livet sitt under akten?
Du har veldig mange ting på tenke på, Bjarne Håkon. Blant annet hvor du skal plassere disse digre bygningene. Det er jo mer enn 5000 mennesker som prøver å begå selvmord hvert eneste år, og hele 90 prosent av disse overlever. Kanskje du kunne nedsette et utvalg med Sylvi som leder, og spørre henne om hun ikke like godt kunne legge tak over et par bydeler her i Oslo, så hadde vi galehus med det samme?
Jeg ønsker deg lykke til med jobben med å bedre folkehelsen.
Hilsen Sigrun
Listhaug, vil du sperre meg inne?
----- Original Message -----
From: Sigrun Tømmerås
To: Sylvi Listhaug
Sent: Wednesday, March 25, 2009 6:58 AM
Subject: Hva galt har jeg gjort, Listhaug?
Oslobyråd Sylvi Listhaug (Frp)
Du sier i Dagsavisen at personer som kan være en fare for seg selv, ikke bør slippe ut igjen. Mener du at alle vi som har vært så ulykkelige, ensomme, traumatiserte at vi har selvmordsforsøk bak oss, skal sperres inne for resten av livet? I så fall bare styrker dette min overbevisning om at man ikke bør kontakte psykiatrien om man er suicidal, noe jeg heller aldri har gjort.
Jeg hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg var ti år, Listhaug, fordi jeg ble utsatt for overgrep fra to nærstående personer gjennom hele barndommen. Du er sikkert klar over at de som har vært utsatt for overgrep, har forhøyet selvmordsrisiko? Synes du jeg bør straffes for det, selv om jeg aldri er voldelig? Faktisk er det ikke kriminelt å forsøke å ta sitt eget liv, Listhaug. Selv prestene har forlengst sluttet å fordømme ulykkelige mennesker.
Hvordan tror du datteren min ville få det om mammaen hennes skulle sperres inne? Synes du jeg fortjener å bli atskilt fra dem jeg er glad i, bare fordi jeg levde i et helvete da jeg var barn, og ingen brød seg?
Burde ikke heller Oslo kommune, hvor jeg bor, opprette traumehjelp til folk med min bakgrunn? Det er det som er problemet, skjønner du, at jeg ikke får hjelp til å bearbeide 12-15 års overgrep som barn. Jeg har gjort utallige forsøk på å få denne typen hjelp, men det har vært umulig.
Jeg kjenner meg litt deprimert, jeg, av den forakten du legger for dagen for mennesker som opplever at livet deres er for smertefullt.
Med hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Mottaker av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2008
Se: Dagbladets leder Skam deg, Sylvi 26.03.
From: Sigrun Tømmerås
To: Sylvi Listhaug
Sent: Wednesday, March 25, 2009 6:58 AM
Subject: Hva galt har jeg gjort, Listhaug?
Oslobyråd Sylvi Listhaug (Frp)
Du sier i Dagsavisen at personer som kan være en fare for seg selv, ikke bør slippe ut igjen. Mener du at alle vi som har vært så ulykkelige, ensomme, traumatiserte at vi har selvmordsforsøk bak oss, skal sperres inne for resten av livet? I så fall bare styrker dette min overbevisning om at man ikke bør kontakte psykiatrien om man er suicidal, noe jeg heller aldri har gjort.
Jeg hadde mitt første selvmordsforsøk da jeg var ti år, Listhaug, fordi jeg ble utsatt for overgrep fra to nærstående personer gjennom hele barndommen. Du er sikkert klar over at de som har vært utsatt for overgrep, har forhøyet selvmordsrisiko? Synes du jeg bør straffes for det, selv om jeg aldri er voldelig? Faktisk er det ikke kriminelt å forsøke å ta sitt eget liv, Listhaug. Selv prestene har forlengst sluttet å fordømme ulykkelige mennesker.
Hvordan tror du datteren min ville få det om mammaen hennes skulle sperres inne? Synes du jeg fortjener å bli atskilt fra dem jeg er glad i, bare fordi jeg levde i et helvete da jeg var barn, og ingen brød seg?
Burde ikke heller Oslo kommune, hvor jeg bor, opprette traumehjelp til folk med min bakgrunn? Det er det som er problemet, skjønner du, at jeg ikke får hjelp til å bearbeide 12-15 års overgrep som barn. Jeg har gjort utallige forsøk på å få denne typen hjelp, men det har vært umulig.
Jeg kjenner meg litt deprimert, jeg, av den forakten du legger for dagen for mennesker som opplever at livet deres er for smertefullt.
Med hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Mottaker av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern 2008
Se: Dagbladets leder Skam deg, Sylvi 26.03.
24.3.09
ADHD-diagnose og traumer
Klikk.no er på diagnosejakt igjen. Denne gangen er det ikke psykopater de jakter på; nei, det er ADHD-jakt. Og de skriver ikke ett ord om at mange såkalte ADHD-barn er traumatiserte barn.
Dagsavisen:"Simen" (10) har flyktet tvers over landet fra aggressive mobbere. På sin tredje skole opplever han og moren igjen at skoleverket vil påklistre ham diagnoser og ikke tar mobbingen på alvor.
"I det siste har han vist aggressiv adferd, og nå vil de teste ham på nytt for ADHD selv om det ikke har gått et år engang siden sist han ble testet. Jeg skulle ønske at de kunne ta mobbeproblematikken på alvor framfor å hele tiden lete etter diagnoser hos ham", sier "Simens" mor.
Psykolog Tine K. Jensen:
Tenåringen Siri opplevde tsunamien, og moren hennes omkom.
"PPT mente Siri måtte ha ADHD siden hun hadde så store konsentrasjonsvansker. BUP ble koblet inn igjen og stadfestet diagnosen. Både far og Siri mener dette er feil: Problemene oppsto etter tsunamien."
"Vi som behandler barn og unge, har en stor oppgave foran oss. Vi må bli flinkere til å forstå sammenhengen mellom alvorlige traumer og utvikling av psykologiske vansker. Vi må tørre å snakke med barn om deres grufulle erfaringer, og vi må endre vår praksis slik at barn får en best mulig behandling."
I et intervju i Morgenbladet i 2005 uttalte psykologiprofessor Tor-Johan Ekeland: "Det er allerede politisk ukorrekt å i det hele tatt stille spørsmål ved ADHD, selv om det ikke er påvist at det er en hjerneorganisk lidelse, slik vi stadig blir fortalt."
Psykolog Turid Moen: "Jeg har erfart at diagnosen ofte tjener som redningsbøyge og sovepute for foreldre, skole og hjelpeapparat. Mange av symptomene er sammenfallende med tilknytningsforstyrrelse hvor omsorgssvikt, vold og traumer ligger til grunn for barnets atferdsavvik."
"I diagnosen tilknytningsforstyrrelse ligger det implisitt en anklage mot foreldrene, ADHD derimot, som jo har en annen etiologi (ofte beskrevet som en hjerneorganisk dysfunksjon), «fritar» en fra ansvar."
Psykolog Pål Molin: "En av studiene er gjort av forskeren Frank Putnam. Han foretok en undersøkelse blant amerikanske barn i 1997, og fant at mens det er ca. 3 - 5 prosent barn med ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) blant alle barn, er det mellom 25 og 45 prosent av barn som har vært utsatt for vold, som tilfredsstiller kriteriene til diagnosen ADHD."
Barne- og ungdomspsykiater Terje Neraal: "Man spør ikke hva som foregår inni disse barna. «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.» Atferd er jo alltid uttrykk for indre omstendigheter."
"Det er blitt tabu å etterforske hva barna gir uttrykk for. Foreldrene skal ikke stilles ubehagelige spørsmål."
I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 3/2006 skrev psykolog Espen Idås om ADHD-diagnosen: "Mest skremmende er de tilfellene der barn er mishandlet fysisk eller psykisk over tid. Dette resulterer ofte i konsentrasjonsproblemer på skolen og at de blir oppfattet som rabagaster eller blir rapportert som umulige av foreldrene eller andre. Dette kan være barnets forsøk på å fortelle at han eller hun har det svært vanskelig."
Kollega Per Are Løkke samme sted: "Bør vi ikke spørre oss selv som psykologer hva slags makter vi er på lag med, når vi hører disse barna, ungdommer og voksne fortelle om en oppvekst i omsorgssvikt, vold, alkoholisme, angst og utrygghet og til slutt selv konkludere med at "Du skjønner, jeg lider av ADHD"?"
For et par år siden leste jeg at Folkehelseinstituttet skulle "avsløre ADHD-gåten". Barna ble rekruttert fra instituttets store Mor og barn-undersøkelse (MoBa). Spørsmål om vold og andre overgrep mot barn var totalt fraværende.
Göteborgs-Posten: "Från att ha varit en allmänhetens mottagning för en mängd olika utvecklings- och livskriser, har barnpsykiatrin på flera håll förvandlats till en diagnosverkstad. Föräldrar och skolpersonal har tryckt på för att barn som inte passar in i mallen ska få en diagnos, vilken i sin tur kan leda till extra resurser i skolan och förskolan. De allra flesta vet vid det här laget att det finns en magisk bokstavskombination, ADHD.
Här gör sig en annan diagnostisk bokstavskombination gällande, nämligen PTSD, posttraumatiskt stressyndrom. PTSD är ett tillstånd som kan uppkomma efter en traumatisk upplevelse som fått förbli obearbetad. Traumatiserade människor behöver ofta åtminstone få en krisbearbetning i nära anslutning till traumat. Få barn i Sverige 2008 får denna krisbearbetning. En av orsakerna är att samhället stirrar sig blint på neuropsykiatriska förklaringar till varför människor, här barn, mår dåligt och fungerar dåligt.
Av ovanstående framgår att barn som utsätts för trauman i hemmet är en tusenhövdad skara som inte tilldelas den uppmärksamhet de förtjänar. De ryms helt enkelt inte i den bild vi i dag vill ha av det svenska välfärdssamhället. En mindre hjärnskada hos vissa barn är okej, men trauman i hemmet det är för mycket, ty det tyder på att det kan vara något galet med vanligt folk och det kan vi inte acceptera i vårt välordnade, moderna och utvecklade samhälle."
Dagsavisen:"Simen" (10) har flyktet tvers over landet fra aggressive mobbere. På sin tredje skole opplever han og moren igjen at skoleverket vil påklistre ham diagnoser og ikke tar mobbingen på alvor.
"I det siste har han vist aggressiv adferd, og nå vil de teste ham på nytt for ADHD selv om det ikke har gått et år engang siden sist han ble testet. Jeg skulle ønske at de kunne ta mobbeproblematikken på alvor framfor å hele tiden lete etter diagnoser hos ham", sier "Simens" mor.
Psykolog Tine K. Jensen:
Tenåringen Siri opplevde tsunamien, og moren hennes omkom.
"PPT mente Siri måtte ha ADHD siden hun hadde så store konsentrasjonsvansker. BUP ble koblet inn igjen og stadfestet diagnosen. Både far og Siri mener dette er feil: Problemene oppsto etter tsunamien."
"Vi som behandler barn og unge, har en stor oppgave foran oss. Vi må bli flinkere til å forstå sammenhengen mellom alvorlige traumer og utvikling av psykologiske vansker. Vi må tørre å snakke med barn om deres grufulle erfaringer, og vi må endre vår praksis slik at barn får en best mulig behandling."
I et intervju i Morgenbladet i 2005 uttalte psykologiprofessor Tor-Johan Ekeland: "Det er allerede politisk ukorrekt å i det hele tatt stille spørsmål ved ADHD, selv om det ikke er påvist at det er en hjerneorganisk lidelse, slik vi stadig blir fortalt."
Psykolog Turid Moen: "Jeg har erfart at diagnosen ofte tjener som redningsbøyge og sovepute for foreldre, skole og hjelpeapparat. Mange av symptomene er sammenfallende med tilknytningsforstyrrelse hvor omsorgssvikt, vold og traumer ligger til grunn for barnets atferdsavvik."
"I diagnosen tilknytningsforstyrrelse ligger det implisitt en anklage mot foreldrene, ADHD derimot, som jo har en annen etiologi (ofte beskrevet som en hjerneorganisk dysfunksjon), «fritar» en fra ansvar."
Psykolog Pål Molin: "En av studiene er gjort av forskeren Frank Putnam. Han foretok en undersøkelse blant amerikanske barn i 1997, og fant at mens det er ca. 3 - 5 prosent barn med ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) blant alle barn, er det mellom 25 og 45 prosent av barn som har vært utsatt for vold, som tilfredsstiller kriteriene til diagnosen ADHD."
Barne- og ungdomspsykiater Terje Neraal: "Man spør ikke hva som foregår inni disse barna. «Alle sier at Jeppe drikker, men ingen spør hvorfor.» Atferd er jo alltid uttrykk for indre omstendigheter."
"Det er blitt tabu å etterforske hva barna gir uttrykk for. Foreldrene skal ikke stilles ubehagelige spørsmål."
I en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening nr 3/2006 skrev psykolog Espen Idås om ADHD-diagnosen: "Mest skremmende er de tilfellene der barn er mishandlet fysisk eller psykisk over tid. Dette resulterer ofte i konsentrasjonsproblemer på skolen og at de blir oppfattet som rabagaster eller blir rapportert som umulige av foreldrene eller andre. Dette kan være barnets forsøk på å fortelle at han eller hun har det svært vanskelig."
Kollega Per Are Løkke samme sted: "Bør vi ikke spørre oss selv som psykologer hva slags makter vi er på lag med, når vi hører disse barna, ungdommer og voksne fortelle om en oppvekst i omsorgssvikt, vold, alkoholisme, angst og utrygghet og til slutt selv konkludere med at "Du skjønner, jeg lider av ADHD"?"
For et par år siden leste jeg at Folkehelseinstituttet skulle "avsløre ADHD-gåten". Barna ble rekruttert fra instituttets store Mor og barn-undersøkelse (MoBa). Spørsmål om vold og andre overgrep mot barn var totalt fraværende.
Göteborgs-Posten: "Från att ha varit en allmänhetens mottagning för en mängd olika utvecklings- och livskriser, har barnpsykiatrin på flera håll förvandlats till en diagnosverkstad. Föräldrar och skolpersonal har tryckt på för att barn som inte passar in i mallen ska få en diagnos, vilken i sin tur kan leda till extra resurser i skolan och förskolan. De allra flesta vet vid det här laget att det finns en magisk bokstavskombination, ADHD.
Här gör sig en annan diagnostisk bokstavskombination gällande, nämligen PTSD, posttraumatiskt stressyndrom. PTSD är ett tillstånd som kan uppkomma efter en traumatisk upplevelse som fått förbli obearbetad. Traumatiserade människor behöver ofta åtminstone få en krisbearbetning i nära anslutning till traumat. Få barn i Sverige 2008 får denna krisbearbetning. En av orsakerna är att samhället stirrar sig blint på neuropsykiatriska förklaringar till varför människor, här barn, mår dåligt och fungerar dåligt.
Av ovanstående framgår att barn som utsätts för trauman i hemmet är en tusenhövdad skara som inte tilldelas den uppmärksamhet de förtjänar. De ryms helt enkelt inte i den bild vi i dag vill ha av det svenska välfärdssamhället. En mindre hjärnskada hos vissa barn är okej, men trauman i hemmet det är för mycket, ty det tyder på att det kan vara något galet med vanligt folk och det kan vi inte acceptera i vårt välordnade, moderna och utvecklade samhälle."
Disse bør sperres inne
86 proent av alle drap begås av "normale" mennesker.
81 prosent av alle drap begås av menn.
81 prosent av alle drap begås av menn.
Kunnskap om psykiatri
Det er viktig at journalister som skriver om en maktfull institusjon som psykiatrien, vet hva de skriver om. Det gjør de dessverre ikke alltid, noe som gjenspeiles i språklig slurv, fordommer, upassende billedbruk, kunnskapsmangel og en (vrang)forestilling om at det fortsatt er gjerde rundt Gaustad.
I dag leser vi i Dagbladet:
Han [Klinikksjef ved UNN, Magnus Hald] trekker fram tre kriterier, hvorav to, eller bare det siste må oppfylles, for at en person skal kunne pålegges tvungen behandling:
- Personen må ha psykoser
- Være til fare for seg selv eller andre
- Om utsiktene til vesentlig forbedring av helsen forringes av at personen ikke er under tvungen behandling.
Til orientering for både Dagbladet og klinikksjefen:
§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern
3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
I dag leser vi i Dagbladet:
Han [Klinikksjef ved UNN, Magnus Hald] trekker fram tre kriterier, hvorav to, eller bare det siste må oppfylles, for at en person skal kunne pålegges tvungen behandling:
- Personen må ha psykoser
- Være til fare for seg selv eller andre
- Om utsiktene til vesentlig forbedring av helsen forringes av at personen ikke er under tvungen behandling.
Til orientering for både Dagbladet og klinikksjefen:
§ 3-3. Vedtak om tvungent psykisk helsevern
3. Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller
b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.
Vanlige og uvanlige mennesker
I en bloggkommentar om drap begått av personer med alvorlige psykiske lidelser leser man:
Det er når slike ting skjer at jeg forstår hvorfor nazistene drepte mennesker med psykiske lidelser.
Det gjorde forøvrig våre forfedre også; de satte slike ut i skogen til ulvene. Siden vi har sluttet med det kan vi bare forvente å se flere drap på vanlige mennesker begått av psykisk syke. Syke samfunn lar sykdommen vokse…
Det er et vanlig menneske som uttaler dette.
Det er når slike ting skjer at jeg forstår hvorfor nazistene drepte mennesker med psykiske lidelser.
Det gjorde forøvrig våre forfedre også; de satte slike ut i skogen til ulvene. Siden vi har sluttet med det kan vi bare forvente å se flere drap på vanlige mennesker begått av psykisk syke. Syke samfunn lar sykdommen vokse…
Det er et vanlig menneske som uttaler dette.
Innspill til Helsedirektoratets arbeidsgruppe
Til Helsedirektoratets arbeidsgruppe om tvang
Jeg vil gjerne få komme med et innspill om et perspektiv som er alt for lite framme når det gjelder psykiatri og bruken av psykiatrisk tvang: Traumeperspektivet.
Noen av dere som får denne mailen, kjenner til min bakgrunn. Jeg ble utsatt for gjentatte fysiske/seksuelle overgrep fra jeg var tre år eller yngre og til jeg var i tenårene, og er som voksen fortsatt sterkt traumatisert.
Jeg har aldri vært utsatt for tvang (men har blitt truet med det en gang, av en lege som syntes noe jeg fortalte, virket usannsynlig, selv om det var sant); jeg har erfaringer med privatpraktiserende psykologer og allmennleger. Men bakgrunnen min er likevel relevant i denne sammenheng.
Tvangspotensialet i psykiatrien har skremt meg fra å søke hjelp når jeg har vært som lengst nede, for jeg kan ikke romme flere traumer. I den verste depresjonen jeg har hatt som voksen, etter en traumatisk terapi, var det som jeg tror holdt liv i meg (i tillegg til at jeg er mor) at en prest som jeg kjente sa at jeg kunne ringe ham når som helst på døgnet dersom jeg følte at jeg ikke holdt ut lenger. Dette gjorde han til tross for at han selv kom i et veldig dilemma, fordi jeg hadde sagt til ham at jeg under ingen omstendighet ønsket kontakt med psykiatrien. Han respekterte ønsket, fordi han kjente meg godt etter at jeg i to år hadde deltatt i en kirkelig gruppe som han ledet.
Selvmordsforekomsten innenfor psykiatrien har fått meg til å lure på om den delvis kan ha å gjøre med undertrykkingen som skjer der. Det jeg vet fra egne alvorlige selvmordstanker er at det er krenkelser og avmaktssituasjoner som utløser dem. Uten unntak.
Det er en selvmordsforekomst som er 100 ganger høyere inne på psykiatriske institusjoner enn utenfor, sier journalist, og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland i boka Brev til en minister, som ble til på initiativ fra tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen. Tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Vaaland understreker at det reelle tallet kan være enda høyere. I alle fall antyder Helsetilsynet at tallet kan være usikkert. (Suicidalitet er et grunnlag for tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon, så det er litt av et paradoks at det skal være så farlig å være innlagt der.)
En stor andel av innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn, slik Sintef påpeker. Jeg hørte en overlege ved et psykiatrisk sykehus slynge ut at overgrep i barndommen er helt normalt, det - han hevdet at en slik bakgrunn hadde ni av ti pasienter der han jobbet - så det var liksom ikke noe å bry seg om.
I Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern heter det: "Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang... Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt."
Det framgår altså at direktoratet er klar over fenomenet retraumatisering. At man likevel bruker tvang overfor personer som er traumatisert fra før, er høyst problematisk - og spesielt siden psykisk helsevern ofte ikke tar denne problematikken på ramme alvor ellers heller.
Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Og så snakker hjelpeapparatet om å "myndiggjøre" brukere i psykiatrien!
Også volds- og overgrepsutsatte barn må i stor grad seile sin egen sjø. Ifølge en undersøkelse er én prosent av voldsutsatte pasienter i BUP registrert med sin voldsbakgrunn. For seksuelt misbrukte barn er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at mange barn dermed kan utsettes for overgrep mens de går til behandling uten at det “oppdages” av behandlerne. Også andre traumer overses i hjelpeapparatet.
Psykiatrien er opptatt av diagnoser, som i stor grad usynlig- og ugyldiggjør folks livserfaringer. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk, slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.
Tvang er, i likhet med nedsettende diagnoser, integritetskrenkelser. Enhver krenkelse har sykgjørende kraft i seg. Ordene "krenkelse" og "krank" er ikke etymologisk i slekt for ingenting. Krenkelser virker helt ned på cellenivå og skaper også somatisk sykdom. Når den krenkede forsøker å fortelle om hva hun eller han har vært utsatt for, blir vedkommende som regel ikke hørt, ettersom medisinen ignorerer og overhører fortellinger om maktmisbruk og de skadene den forårsaker. Slik begås et nytt overgrep mot pasienten. Dette sier Anna Luise Kirkengen. Og det gjelder både psykiatri og somatikk.
Traumer er det mange grunner til at man ikke skal ta lett på. En som sjelden omtales, er konsekvensen for alderdommen. I februarutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Ingunn Ske om traumer, aldring og demens. Dersom det er traumatiske minner som kommer fram etter hvert som livet passerer i revy, kan dette føre til en tøff demensprosess med gjenopplevelser av tidligere traumer. For noen år siden leste jeg en artikkel med tittelen "Prior Traumatization and the Process of Aging", i en bok om traumer. Det gikk opp for meg at det å eldes - som kan være en utfordring for folk flest - er en spesielt kritisk prosess for dem av oss som er traumatisert.
At pasienter traumatiseres, og tidligere traumatiserte retraumatiseres, av det som skal være et hjelpeapparat, er ikke akseptabelt; at helsemyndighetene ikke anlegger et traumeperspektiv i den offentlige debatten om tvang, er uforståelig. Om man ikke skjønner hvilken sårbarhet menneskeskapte traumer i asymmetriske relasjoner kan avstedkomme, så er det på tide med en bevisstgjøring om dette nå.
Det var kvinnebevegelsen, ikke psykiatrien, som satte overgrep i den private sfære på dagsordenen. Som feminist har jeg av og til lurt på om psykiatrien er en slags menighet, fordi den ikke slipper til det feministiske perspektivet, som har stor betydning i samfunnet ellers (med unntak av konservative religiøse miljøer).
Patriarkatets faenskap av over- og underordning er ingen steder så sterkt til stede i dagens samfunn som i psykiatrien. Når psykiske vansker er reaksjoner på avmakt, og kompetanse på traumer er ment å være en del av faget psykiatri (og psykologi), er dette høyst underlig.
Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Psykisk helse-aktivist, feminist, blogger og mottaker av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2008
Jeg vil gjerne få komme med et innspill om et perspektiv som er alt for lite framme når det gjelder psykiatri og bruken av psykiatrisk tvang: Traumeperspektivet.
Noen av dere som får denne mailen, kjenner til min bakgrunn. Jeg ble utsatt for gjentatte fysiske/seksuelle overgrep fra jeg var tre år eller yngre og til jeg var i tenårene, og er som voksen fortsatt sterkt traumatisert.
Jeg har aldri vært utsatt for tvang (men har blitt truet med det en gang, av en lege som syntes noe jeg fortalte, virket usannsynlig, selv om det var sant); jeg har erfaringer med privatpraktiserende psykologer og allmennleger. Men bakgrunnen min er likevel relevant i denne sammenheng.
Tvangspotensialet i psykiatrien har skremt meg fra å søke hjelp når jeg har vært som lengst nede, for jeg kan ikke romme flere traumer. I den verste depresjonen jeg har hatt som voksen, etter en traumatisk terapi, var det som jeg tror holdt liv i meg (i tillegg til at jeg er mor) at en prest som jeg kjente sa at jeg kunne ringe ham når som helst på døgnet dersom jeg følte at jeg ikke holdt ut lenger. Dette gjorde han til tross for at han selv kom i et veldig dilemma, fordi jeg hadde sagt til ham at jeg under ingen omstendighet ønsket kontakt med psykiatrien. Han respekterte ønsket, fordi han kjente meg godt etter at jeg i to år hadde deltatt i en kirkelig gruppe som han ledet.
Selvmordsforekomsten innenfor psykiatrien har fått meg til å lure på om den delvis kan ha å gjøre med undertrykkingen som skjer der. Det jeg vet fra egne alvorlige selvmordstanker er at det er krenkelser og avmaktssituasjoner som utløser dem. Uten unntak.
Det er en selvmordsforekomst som er 100 ganger høyere inne på psykiatriske institusjoner enn utenfor, sier journalist, og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland i boka Brev til en minister, som ble til på initiativ fra tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen. Tall fra Meldesentralen viser at det forekommer cirka 50 selvmord hvert år blant personer som er innlagt i psykiatrien. Totalt sett skjer det årlig rundt 500 selvmord i Norge, hvilket altså vil si at hvert tiende selvmord i landet skjer under innleggelse i psykiatrisk institusjon. Siden omlag 0,1 prosent av befolkningen til en hver tid er innlagt i psykiatrien, tyder det på en selvmordsrate som er 100 ganger så høy blant innlagte som blant andre. Vaaland understreker at det reelle tallet kan være enda høyere. I alle fall antyder Helsetilsynet at tallet kan være usikkert. (Suicidalitet er et grunnlag for tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon, så det er litt av et paradoks at det skal være så farlig å være innlagt der.)
En stor andel av innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn, slik Sintef påpeker. Jeg hørte en overlege ved et psykiatrisk sykehus slynge ut at overgrep i barndommen er helt normalt, det - han hevdet at en slik bakgrunn hadde ni av ti pasienter der han jobbet - så det var liksom ikke noe å bry seg om.
I Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern heter det: "Vi vet i dag lite om hvilken effekt henholdsvis tvungen innleggelse eller bruk av tvangsmidler og tvangsbehandling har på utfallet av behandlingen. Eksisterende forskning er for eksempel ikke entydig i sine konklusjoner rundt den kliniske effekten av bruk av tvang... Vi har derfor også lite kunnskap om hvorvidt bruk av tvang ovenfor enkelte pasienter, for eksempel pasienter som har vært utsatt for fysiske eller psykiske overgrep eller pasienter som er traumatiserte av andre årsaker, vil kunne være direkte skadelig. Vi har heller ingen systematisk kunnskap om hvordan ulike tvangsmidler eller måten de brukes på eventuelt virker på pasienten, verken på kortere eller lengre sikt."
Det framgår altså at direktoratet er klar over fenomenet retraumatisering. At man likevel bruker tvang overfor personer som er traumatisert fra før, er høyst problematisk - og spesielt siden psykisk helsevern ofte ikke tar denne problematikken på ramme alvor ellers heller.
Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Og så snakker hjelpeapparatet om å "myndiggjøre" brukere i psykiatrien!
Også volds- og overgrepsutsatte barn må i stor grad seile sin egen sjø. Ifølge en undersøkelse er én prosent av voldsutsatte pasienter i BUP registrert med sin voldsbakgrunn. For seksuelt misbrukte barn er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at mange barn dermed kan utsettes for overgrep mens de går til behandling uten at det “oppdages” av behandlerne. Også andre traumer overses i hjelpeapparatet.
Psykiatrien er opptatt av diagnoser, som i stor grad usynlig- og ugyldiggjør folks livserfaringer. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk, slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.
Tvang er, i likhet med nedsettende diagnoser, integritetskrenkelser. Enhver krenkelse har sykgjørende kraft i seg. Ordene "krenkelse" og "krank" er ikke etymologisk i slekt for ingenting. Krenkelser virker helt ned på cellenivå og skaper også somatisk sykdom. Når den krenkede forsøker å fortelle om hva hun eller han har vært utsatt for, blir vedkommende som regel ikke hørt, ettersom medisinen ignorerer og overhører fortellinger om maktmisbruk og de skadene den forårsaker. Slik begås et nytt overgrep mot pasienten. Dette sier Anna Luise Kirkengen. Og det gjelder både psykiatri og somatikk.
Traumer er det mange grunner til at man ikke skal ta lett på. En som sjelden omtales, er konsekvensen for alderdommen. I februarutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening skriver Ingunn Ske om traumer, aldring og demens. Dersom det er traumatiske minner som kommer fram etter hvert som livet passerer i revy, kan dette føre til en tøff demensprosess med gjenopplevelser av tidligere traumer. For noen år siden leste jeg en artikkel med tittelen "Prior Traumatization and the Process of Aging", i en bok om traumer. Det gikk opp for meg at det å eldes - som kan være en utfordring for folk flest - er en spesielt kritisk prosess for dem av oss som er traumatisert.
At pasienter traumatiseres, og tidligere traumatiserte retraumatiseres, av det som skal være et hjelpeapparat, er ikke akseptabelt; at helsemyndighetene ikke anlegger et traumeperspektiv i den offentlige debatten om tvang, er uforståelig. Om man ikke skjønner hvilken sårbarhet menneskeskapte traumer i asymmetriske relasjoner kan avstedkomme, så er det på tide med en bevisstgjøring om dette nå.
Det var kvinnebevegelsen, ikke psykiatrien, som satte overgrep i den private sfære på dagsordenen. Som feminist har jeg av og til lurt på om psykiatrien er en slags menighet, fordi den ikke slipper til det feministiske perspektivet, som har stor betydning i samfunnet ellers (med unntak av konservative religiøse miljøer).
Patriarkatets faenskap av over- og underordning er ingen steder så sterkt til stede i dagens samfunn som i psykiatrien. Når psykiske vansker er reaksjoner på avmakt, og kompetanse på traumer er ment å være en del av faget psykiatri (og psykologi), er dette høyst underlig.
Med vennlig hilsen
Sigrun Tømmerås, Oslo
Psykisk helse-aktivist, feminist, blogger og mottaker av Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2008
Snakk om misforståelse
–Det er psykiatriens ansvar å hindre at psykiatriske pasienter utøver vold og drap, men spørsmålet er om den oppgaven kolliderer noe med det sterke fokuset våre myndigheter har på menneskerettigheter, sier Pål Hartvig, spesialist i psykiatri og forsker ved Kompetansesenter sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helseregion Sør-Øst. (Uthevet her)
Ha ha.
Psykiateren har visst ikke skjønt at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har vært overordnet norsk lov i ti år, men at alle penger til MR dessverre går gjennom Utenriksdepartementet, og er forbeholdt arbeid i andre land.
Jeg anbefaler psykiateren professor Janne Haaland Matlarys kronikk i Aftenposten 22. februar og Gro Hillestad Thunes bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Med fordel kan han også lese et intervju med Thune i siste nummer av Sinn & Samfunn, som utgis av Mental Helse Norge. Der forteller menneskerettighetsjuristen at blivende helsepersonell ikke lærer noe om MR. Selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt, får lære om de grenser MR setter. Juristen påpeker det tankevekkende i at da Oslo tingrett i 2007 konkluderte med flere menneskerettighetsbrudd i en tvangsinnleggelse, hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen!
Ha ha.
Psykiateren har visst ikke skjønt at Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har vært overordnet norsk lov i ti år, men at alle penger til MR dessverre går gjennom Utenriksdepartementet, og er forbeholdt arbeid i andre land.
Jeg anbefaler psykiateren professor Janne Haaland Matlarys kronikk i Aftenposten 22. februar og Gro Hillestad Thunes bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien. Med fordel kan han også lese et intervju med Thune i siste nummer av Sinn & Samfunn, som utgis av Mental Helse Norge. Der forteller menneskerettighetsjuristen at blivende helsepersonell ikke lærer noe om MR. Selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt, får lære om de grenser MR setter. Juristen påpeker det tankevekkende i at da Oslo tingrett i 2007 konkluderte med flere menneskerettighetsbrudd i en tvangsinnleggelse, hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen!
21.3.09
Fritzl som "nesten helbredet"?
Dagbladet:
Det finnes en mikroskopisk teoretisk mulighet for at Fritzl kan slippe ut i samfunnet igjen, men det innebærer at han først blir skikket til terapi, og at han deretter viser betydelig fremgang som følge av terapi.
En sånn mann må da kunne fake "fremgang i terapi"?
Det har jeg gjort, til og med uten å gå inn for det.
Det finnes en mikroskopisk teoretisk mulighet for at Fritzl kan slippe ut i samfunnet igjen, men det innebærer at han først blir skikket til terapi, og at han deretter viser betydelig fremgang som følge av terapi.
En sånn mann må da kunne fake "fremgang i terapi"?
Det har jeg gjort, til og med uten å gå inn for det.
Ytringsfrihet og psykiatrisering
I en debatt med meg om psykiatrisk tvang skrev en lege (spesialist i allmennmedisin):
Jeg beklager om enkelte har hatt uheldige erfaringer med psykiatrien og derfor av personlig grunner innleder et felttog mot psykiatrien. Og jeg forstår at dette korstoget hos noen er motivert av grunnsykdommen, og det er nok vanskelig å gjøre noe med i forhold til å hjelpe her, nettopp fordi innsikten i egen lidelse, og derav motivasjon for å ta imot hjelp, vil være liten.
Jeg følte meg ikke truffet, siden jeg verken har vært alvorlig sinnslidende, tvangsinnlagt i psykiatrien, eller er medlem av noen antipsykiatrisk bevegelse, og jeg hadde vel "flaks" som fortalte kamikaze hvorfor jeg skriver om tvang da hun intervjuet meg noen uker før denne legen skrev, og har mottatt en ytringsfrihetspris fra en jury med fagfolk. Men hyggelig var dette likevel ikke.
Hva om det hadde vært rettet mot noen som faktisk har hatt en slik "grunnsykdom"? Skal de bli fratatt muligheten til å ytre seg i samfunnet? Skal det gjelde dem som har vært utsatt for tvang, inkludert dem som har blitt feilaktig utsatt for tvang og dem som har fått sine menneskerettigheter krenket av tvang?
Ifølge den nye Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) er det ikke tillatt å komme med krenkende uttalelser grunnet nedsatt eller antatt nedsatt funksjonsevne (som også omfatter psykiske lidelser):
§ 6. Forbud mot trakassering
- Trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt.
- Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.
- Forbudet mot trakassering i paragrafen her omfatter trakassering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, samt trakassering av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne.
- Det er forbudt å medvirke til brudd på bestemmelsen i første til tredje ledd.
Det er ekstra problematisk at han som kom med dette, er lege. Dermed kan det ikke utelukkes at noen tror han har forutsetninger for å komme med slike uttalelser, hvilket selvsagt er feil: Jeg står ikke i noe pasientforhold til ham (og har aldri truffet ham); også leger skal skille mellom profesjonelle relasjoner og andre typer relasjoner. Helsepersonell kan bli fratatt retten til å praktisere av denne typen oppførsel. Og dersom jeg hadde vært hans pasient, så hadde han selvfølgelig hatt taushetsplikt i det offentlige rom.
Heldigvis er det svært få helsepersonell som tyr til slike hersketeknikker i den offentlige debatten, men de fins. Noen som har skrevet kritisk om psykiatri, har opplevd at helsepersonell hevder at de må være scientologer, uten at de er det. Diagnosekritiske fagfolk har opplevd selv å bli diagnostisert, av kolleger. De aller fleste er imidlertid enige i at det har skjedd mye kritikkverdig i psykiatrien, som i andre deler av hjelpeapparatet. Forhåpentligvis er mange også enige i at i et demokrati er berørtes stemmer viktige, det er jo det som er tanken bak begrepet brukermedvirkning. Kjersti Ericsson spurte i en artikkel i Tidsskrift for Norsk Psykologforening august 2005 om vi ikke kan ha noe å lære av historien:
Hvordan kom overgrep og omsorgssvikt i barnehjem på den offentlige dagsorden, hvordan kom taternes og krigsbarnas skjebne dit? Det var de tidligere barnehjemsbarna, taterne og krigsbarna som sjøl måtte sørge for det.
Og de har måttet gjøre det fra en posisjon der de på ingen måte kunne være sikre på å bli tilkjent verdighet og troverdighet. Tvert imot, mange har lang erfaring i å bli møtt med forakt og mistro.
Som profesjonelle vil vi gjerne se oss sjøl som en del av løsningen: Fortidas overgrep skyldes mangel på viten og faglig kompetent personale. Og det er mye sant i dette. Men er det noe historien viser oss, så er det at profesjonelle også lett kan bli en del av problemet.
Også publisert på Psykisk-bloggen
Overgrep i barnevernets langtidsinstitusjoner
Vi har hørt mye om overgrep mot tidligere barnevernsbarn, men også i våre dager kan slike ting forekomme.
I 2006 kom NOVA og Fafo med en brukerundersøkelse blant ungdom i barnevernets langtidsinstitusjoner. 436 ungdommer svarte på undersøkelsen, hvilket er en svarprosent på 48 prosent. Svarprosenten hadde sannsynligvis vært høyere dersom alle institusjonslederne hadde delt ut spørreskjemaer til ungdommene.
Overgrep fra ansatte
Tre prosent av ungdommene forteller at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av noen som jobber i institusjonen. Av de 12 som har oppgitt at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep er åtte jenter og fire gutter. Seks av ungdommene oppgir i tillegg til de seksuelle overgrepene å ha blitt utsatt for slag/spark.
Sju prosent av ungdommene oppgir at de voksne har slått/sparket dem. Av de 33 som oppgir å ha blitt utsatt for vold er 19 gutter og 12 jenter.
Lovhjemlet tvang er holdt utenfor, men her er det gråsoner mot voldsbruk. Grenseoppgangen mellom «unødvendig» og «nødvendig» tvangsbruk framstår ofte som uklar, og den blir i liten grad problematisert innad i institusjonene.
Tilsyn
Partene anerkjenner at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller fysisk eller psykisk behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.
Artikkel 25 i FNs barnekonvensjon
Fylkesmannen er tilsynsmyndighet for barnevernsinstitusjoner, og skal gjennomføre minst to besøk årlig ved hver institusjon, hvorav minst ett skal være uanmeldt. Ved institusjoner som tar imot barn med alvorlige atferdsvansker skal det utføres minst fire besøk årlig, herav minst to uanmeldte.
I tillegg skal besøk foretas ved alle klager eller når fylkesmannen ellers blir kjent med uheldige forhold. Besøkene skal foretas når barna er til stede, og tilsynet skal ta kontakt med det enkelte barn. Barnas rett til å snakke med tilsynet uten at personalet er tilstede er understreket, og barna skal opplyses om denne rettigheten.
Barnas kontakt med tilsynet
Kun fire av ti i undersøkelsen sier at de har sett en plakat om tilsynet på institusjonen. Under syv av ti forteller at de har hatt besøk av tilsynet mens de har oppholdt seg i institusjonen, mens færre, seks av ti, har blitt spurt om de vil snakke med tilsynet.
Fire av de 12 seksuelt misbrukte ungdommene sier at de ikke har snakket med tilsynet. Fire av de andre åtte ungdommene oppgir at de selv har tatt kontakt med tilsynet, og to av disse har også blitt tilbudt å snakke med tilsynet. Fire ungdommer sier at de ikke har tatt kontakt selv, men at de har blitt tilbudt å snakke med tilsynet.
På spørsmålet om hvordan det var å snakke med tilsynet svarer fire av de åtte at de følte seg overvåket, og fire svarer «de forstod ingenting».
12 av de voldsutsatte ungdommene sier de ikke har snakket med tilsynet. Like mange sier at de selv har tatt kontakt med tilsynet, og 15 sier at de har blitt spurt om de vil snakke med tilsynet. 21 av dem som enten tok kontakt selv/og eller ble spurt om de ville snakke med tilsynet, har snakket med tilsynet.
Åtte av de 21 sier det var godt å bli hørt, tre at de/han/hun var flink til å snakke med dem. Ni sier at tilsynet forstod ingenting, og to svarer de følte seg overvåket.
Trygghetsfølelse
68 prosent av ungdommene i undersøkelsen sier at de føler seg trygge i institusjonen. 71 prosent har minst en voksen som de stoler på.
Av dem som sier at de føler seg utrygge, gjør vel en tiendedel det på grunn av noen av de voksne, og omtrent like mange på grunn av andre ungdommer i institusjonen. 41 ungdommer, ni prosent, forteller at de har vært utsatt for mobbing fra de voksne.
Se også: Dagbladet om mangelfullt tilsyn i fosterhjem.
I 2006 kom NOVA og Fafo med en brukerundersøkelse blant ungdom i barnevernets langtidsinstitusjoner. 436 ungdommer svarte på undersøkelsen, hvilket er en svarprosent på 48 prosent. Svarprosenten hadde sannsynligvis vært høyere dersom alle institusjonslederne hadde delt ut spørreskjemaer til ungdommene.
Overgrep fra ansatte
Tre prosent av ungdommene forteller at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep av noen som jobber i institusjonen. Av de 12 som har oppgitt at de har blitt utsatt for seksuelle overgrep er åtte jenter og fire gutter. Seks av ungdommene oppgir i tillegg til de seksuelle overgrepene å ha blitt utsatt for slag/spark.
Sju prosent av ungdommene oppgir at de voksne har slått/sparket dem. Av de 33 som oppgir å ha blitt utsatt for vold er 19 gutter og 12 jenter.
Lovhjemlet tvang er holdt utenfor, men her er det gråsoner mot voldsbruk. Grenseoppgangen mellom «unødvendig» og «nødvendig» tvangsbruk framstår ofte som uklar, og den blir i liten grad problematisert innad i institusjonene.
Tilsyn
Partene anerkjenner at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller fysisk eller psykisk behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet.
Artikkel 25 i FNs barnekonvensjon
Fylkesmannen er tilsynsmyndighet for barnevernsinstitusjoner, og skal gjennomføre minst to besøk årlig ved hver institusjon, hvorav minst ett skal være uanmeldt. Ved institusjoner som tar imot barn med alvorlige atferdsvansker skal det utføres minst fire besøk årlig, herav minst to uanmeldte.
I tillegg skal besøk foretas ved alle klager eller når fylkesmannen ellers blir kjent med uheldige forhold. Besøkene skal foretas når barna er til stede, og tilsynet skal ta kontakt med det enkelte barn. Barnas rett til å snakke med tilsynet uten at personalet er tilstede er understreket, og barna skal opplyses om denne rettigheten.
Barnas kontakt med tilsynet
Kun fire av ti i undersøkelsen sier at de har sett en plakat om tilsynet på institusjonen. Under syv av ti forteller at de har hatt besøk av tilsynet mens de har oppholdt seg i institusjonen, mens færre, seks av ti, har blitt spurt om de vil snakke med tilsynet.
Fire av de 12 seksuelt misbrukte ungdommene sier at de ikke har snakket med tilsynet. Fire av de andre åtte ungdommene oppgir at de selv har tatt kontakt med tilsynet, og to av disse har også blitt tilbudt å snakke med tilsynet. Fire ungdommer sier at de ikke har tatt kontakt selv, men at de har blitt tilbudt å snakke med tilsynet.
På spørsmålet om hvordan det var å snakke med tilsynet svarer fire av de åtte at de følte seg overvåket, og fire svarer «de forstod ingenting».
12 av de voldsutsatte ungdommene sier de ikke har snakket med tilsynet. Like mange sier at de selv har tatt kontakt med tilsynet, og 15 sier at de har blitt spurt om de vil snakke med tilsynet. 21 av dem som enten tok kontakt selv/og eller ble spurt om de ville snakke med tilsynet, har snakket med tilsynet.
Åtte av de 21 sier det var godt å bli hørt, tre at de/han/hun var flink til å snakke med dem. Ni sier at tilsynet forstod ingenting, og to svarer de følte seg overvåket.
Trygghetsfølelse
68 prosent av ungdommene i undersøkelsen sier at de føler seg trygge i institusjonen. 71 prosent har minst en voksen som de stoler på.
Av dem som sier at de føler seg utrygge, gjør vel en tiendedel det på grunn av noen av de voksne, og omtrent like mange på grunn av andre ungdommer i institusjonen. 41 ungdommer, ni prosent, forteller at de har vært utsatt for mobbing fra de voksne.
Se også: Dagbladet om mangelfullt tilsyn i fosterhjem.
20.3.09
Er god pasientbehandling så vanskelig?
I innlegget "For gal for tannlegen" skriver Virrvarr blant annet:
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet - ingen må gjette hva jeg trenger.
Nå er jeg kanskje ikke så flink som Virrvarr, siden ingen sykepleier noen gang har sittet og holdt meg i hånda. Men jeg er, som mine faste lesere vil skjønne, ikke den som tier om vanskeligheter. Jeg vil absolutt si at jeg tar ansvar for meg selv, jeg også, men jeg skjønner virkelig ikke at det skal være nødvendig å måtte gi helsepersonell beskjed med teskje om å vise hensyn. Og ikke er jeg synsk, heller, slik at jeg på forhånd kan vite hva som kommer til å skje.
Psykologer har jeg skrevet om i mange innlegg tidligere, som ikke har kunnet eller villet forholde seg ordentlig til at jeg har en bakgrunn med gjentatte overgrep fra tillitspersoner gjennom mange år tidlig i livet. Jeg tenker at det burde være innlysende at man da kan bli ekstra sårbar i asymmetriske relasjoner.
Taushetspliktsbrudd har jeg opplevd mange ganger. Men jeg har også andre opplevelser som har redusert tilliten min til helsevesenet. To utskrapninger uten bedøvelse hos gynekolog er de verste enkeltepisodene jeg har opplevd i somatikken. Det var en smerte langt hinsides det en pasient skulle måtte tåle når det ikke er nødvendig. Dette var imidlertid før jeg kunne snakke om bakgrunnen min.
Jeg har også opplevd rent psykiske krenkelser som burde være unødvendige. For en del år siden var jeg til mammografi, etter at legen hadde oppdaget en kul i brystet (som viste seg ikke å være noe farlig). Undersøkelsesrommet hadde vidåpne dører, med gjennomgangstrafikk for annet helsepersonell. Det var ikke mye stas for meg å stå der med bar overkropp, og jeg bestemte meg: aldri mer!
En annen gang var jeg hos den kvinnelige fastlegen. Før den gynekologiske undersøkelsen tok jeg noen blodprøver og fortalte legen hvordan jeg hadde det psykisk. Hun kjente godt til bakgrunnen min og virket forståelsesfull, selv om hun i likhet med andre leger jeg har vært hos, ikke snakket med meg om det som ikke er til å leve med. En legestudent var også til stede. Da vi skulle gå inn på undersøkelsesrommet, spurte legen om studenten kunne være med. Siden det var en kvinnelig student, sa jeg ja, for å være snill. Men det lønner seg ikke alltid å stille opp for andre.
Tidligere når jeg hadde vært til underlivsundersøkelse, hadde legen alltid puslet med et eller annet mens jeg kledde av meg, slik at jeg hadde opplevelsen av å være alene inntil jeg lå i stolen. Men ikke denne gangen, nei. Jeg måtte kle av meg mens de to så på.
Det var legen som undersøkte meg, mens studenten satt på en stol og glante. Da legen var ferdig, gikk jeg ned fra gynekologstolen for å kle på meg. Studenten satt fortsatt på stolen, oppå klærne mine. Et plagg hadde falt ned på gulvet da hun satte seg. Med bar bak, og altså to personer til stede, måtte jeg derfor krype under stolen hvor studenten satt, for å hente tøyet. Så måtte jeg be studenten om å reise seg slik at jeg fikk tak i resten av klærne mine. Ingen av dem lot til å skjønne at dette ble for vanskelig for meg.
Jeg ringte fylkeslegen og spurte om dette var tilfredsstillende pasientbehandling ut fra den bakgrunnen jeg har. Det var det ikke. Så skrev jeg et brev til legen. Da beklaget hun.
Skaden var likevel skjedd for mitt vedkommende.
Se også: Be a patient patient
Jeg starter alle legetimene mine med å fortelle hvor skummelt jeg synes det er å gå til legen, jeg tvinger selv den sureste sykepleier til å holde meg i hånden og snakke med meg hele veien. Jeg tar ansvar for meg selv i helsevesenet - ingen må gjette hva jeg trenger.
Nå er jeg kanskje ikke så flink som Virrvarr, siden ingen sykepleier noen gang har sittet og holdt meg i hånda. Men jeg er, som mine faste lesere vil skjønne, ikke den som tier om vanskeligheter. Jeg vil absolutt si at jeg tar ansvar for meg selv, jeg også, men jeg skjønner virkelig ikke at det skal være nødvendig å måtte gi helsepersonell beskjed med teskje om å vise hensyn. Og ikke er jeg synsk, heller, slik at jeg på forhånd kan vite hva som kommer til å skje.
Psykologer har jeg skrevet om i mange innlegg tidligere, som ikke har kunnet eller villet forholde seg ordentlig til at jeg har en bakgrunn med gjentatte overgrep fra tillitspersoner gjennom mange år tidlig i livet. Jeg tenker at det burde være innlysende at man da kan bli ekstra sårbar i asymmetriske relasjoner.
Taushetspliktsbrudd har jeg opplevd mange ganger. Men jeg har også andre opplevelser som har redusert tilliten min til helsevesenet. To utskrapninger uten bedøvelse hos gynekolog er de verste enkeltepisodene jeg har opplevd i somatikken. Det var en smerte langt hinsides det en pasient skulle måtte tåle når det ikke er nødvendig. Dette var imidlertid før jeg kunne snakke om bakgrunnen min.
Jeg har også opplevd rent psykiske krenkelser som burde være unødvendige. For en del år siden var jeg til mammografi, etter at legen hadde oppdaget en kul i brystet (som viste seg ikke å være noe farlig). Undersøkelsesrommet hadde vidåpne dører, med gjennomgangstrafikk for annet helsepersonell. Det var ikke mye stas for meg å stå der med bar overkropp, og jeg bestemte meg: aldri mer!
En annen gang var jeg hos den kvinnelige fastlegen. Før den gynekologiske undersøkelsen tok jeg noen blodprøver og fortalte legen hvordan jeg hadde det psykisk. Hun kjente godt til bakgrunnen min og virket forståelsesfull, selv om hun i likhet med andre leger jeg har vært hos, ikke snakket med meg om det som ikke er til å leve med. En legestudent var også til stede. Da vi skulle gå inn på undersøkelsesrommet, spurte legen om studenten kunne være med. Siden det var en kvinnelig student, sa jeg ja, for å være snill. Men det lønner seg ikke alltid å stille opp for andre.
Tidligere når jeg hadde vært til underlivsundersøkelse, hadde legen alltid puslet med et eller annet mens jeg kledde av meg, slik at jeg hadde opplevelsen av å være alene inntil jeg lå i stolen. Men ikke denne gangen, nei. Jeg måtte kle av meg mens de to så på.
Det var legen som undersøkte meg, mens studenten satt på en stol og glante. Da legen var ferdig, gikk jeg ned fra gynekologstolen for å kle på meg. Studenten satt fortsatt på stolen, oppå klærne mine. Et plagg hadde falt ned på gulvet da hun satte seg. Med bar bak, og altså to personer til stede, måtte jeg derfor krype under stolen hvor studenten satt, for å hente tøyet. Så måtte jeg be studenten om å reise seg slik at jeg fikk tak i resten av klærne mine. Ingen av dem lot til å skjønne at dette ble for vanskelig for meg.
Jeg ringte fylkeslegen og spurte om dette var tilfredsstillende pasientbehandling ut fra den bakgrunnen jeg har. Det var det ikke. Så skrev jeg et brev til legen. Da beklaget hun.
Skaden var likevel skjedd for mitt vedkommende.
Se også: Be a patient patient
19.3.09
Bloggdebatt om eutanasi
Det foregår en debatt om aktiv dødshjelp på bloggen Tro og fornuft.no.
Dødshjelpens utfordringer kan møtes, skriver Ove A. Vanebo fra FrpU i dag.
Autonom inntil døden? av Morten Magelssen fredag.
Dødshjelpens utfordringer kan møtes, skriver Ove A. Vanebo fra FrpU i dag.
Autonom inntil døden? av Morten Magelssen fredag.
Uansvarlige myndigheter
Det må da være - eller burde være - kriminelt å forholde seg slik myndighetene har gjort i en hackersak som Aftenposten slår opp i dag? Eller er det akseptabelt å la tusener på tusener av PC-er rundt om i landet bli hacket på grunn av departemental likegyldighet?
Ved juletider advarte en privatperson om at enkelte nettsider til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) var hacket. Det ble bestemt at disse sidene skulle legges ned.
Ifølge BLD ble det tatt kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet for at de skulle ta saken videre til Helsedirektoratet. Nettsidene ble imidlertid ikke stengt. Det ble de først i går, da Aftenposten tok saken.
Ved juletider advarte en privatperson om at enkelte nettsider til Barne- og likestillingsdepartementet (BLD) var hacket. Det ble bestemt at disse sidene skulle legges ned.
Ifølge BLD ble det tatt kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet for at de skulle ta saken videre til Helsedirektoratet. Nettsidene ble imidlertid ikke stengt. Det ble de først i går, da Aftenposten tok saken.
Djevelske ofre
Sjelesørger i Vårt Land om eksorsisme:
Jeg synes det er en veldig alvorlig tankevekker at dette ofte dreier seg om kvinner. Og det viser seg at kvinnene ofte har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Tenkte jeg det ikke.
Overgriperne er sikkert storfornøyde.
Jeg synes det er en veldig alvorlig tankevekker at dette ofte dreier seg om kvinner. Og det viser seg at kvinnene ofte har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Tenkte jeg det ikke.
Overgriperne er sikkert storfornøyde.
Også barnas konge
Det var en meget beveget kong Harald som overvar åpningen av Redd Barnas kampanje mot vold mot barn, leser vi. Tårene presset på etter premierevisningen av animasjonsfilmen "Sinna Mann" på Gimle kino i Oslo.
Kongen vil overfor NTB ikke ha noen formening om hvilken betydning han selv mener det har at nettopp kongen stiller opp på slike begivenheter, skriver Dagbladet.
- Nei, det får andre vurdere. Jeg er her fordi jeg er interessert i saken, sier kongen.
Men Gro Brækken, generalsekretær i Redd Barna, sier:
- Det betyr veldig mye - for barna, men også for prosjektet vårt. Kongen har i flere sammenhenger vist at han bryr seg.
Det betyr mye for barna, ja. Jeg husker godt hvordan jeg som barn gikk og drømte om at kongen en dag skulle si i avisen at det ikke er bra å slå barn.
En voldsutsatt gutt som hadde besøkt kongen, sa etterpå:
- Etter kongebesøket sluttet jeg å hviske. Nå snakker jeg høyt. Da kongen sa at det ikke er min skyld, skjønte jeg at jeg ikke har noe å skamme meg over. Så da trengte jeg ikke å hviske lenger.
Se også:
Wikipedia og Barnebokkritikk om boka filmen er basert på.
Redde små
Foto av kongen: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0)
18.3.09
De-formen: avstand eller respekt
Det har vært en del snakk om at tiltaleformen "De" er ute av bruk.
Men jeg har opplevd den i to forbindelser.
Den ene er i brev og mailer fra kommunen. Det var rart den ene dagen å være dus med noen på telefonen, for så neste dag å få brev med "De" og "Dem". Jeg regner med at det ble gjort for å skape avstand til meg, for det var ikke hyggelige brev jeg fikk.
Til sammenlikning er det pussig at når jeg har fått brev og mailer fra sentrale myndigheter, så brukes alltid du-form.
Den andre sammenhengen hvor jeg har blitt tiltalt med "De", er ennå mer overraskende. Det er når jeg har ringt biblioteket (folkebibliotek) og spurt etter bøker som tydeligvis ble oppfattet som kristelige ut fra tittelen (jf forventningshorisont). Det er ikke andaktsbøker det har dreid seg om, men teologfaglig litteratur som kunne ha Kristus eller noe sånt i tittelen.
Jeg holdt på å dette av stolen første gang det skjedde, for jeg hadde aldri blitt tiltalt med "De" i en telefonsamtale før. Faktisk merket jeg også at bibliotekarens stemme ble litt annerledes idet jeg uttalte boktittelen. Men jeg kjenner igjen fenomenet overdreven respekt for (antatt) religiøse mennesker fra der jeg vokste opp.
Se også: Artikkel i Fædrelandsvennen
(Heter det "har blitt tiltalt" eller "er blitt tiltalt"?)
Men jeg har opplevd den i to forbindelser.
Den ene er i brev og mailer fra kommunen. Det var rart den ene dagen å være dus med noen på telefonen, for så neste dag å få brev med "De" og "Dem". Jeg regner med at det ble gjort for å skape avstand til meg, for det var ikke hyggelige brev jeg fikk.
Til sammenlikning er det pussig at når jeg har fått brev og mailer fra sentrale myndigheter, så brukes alltid du-form.
Den andre sammenhengen hvor jeg har blitt tiltalt med "De", er ennå mer overraskende. Det er når jeg har ringt biblioteket (folkebibliotek) og spurt etter bøker som tydeligvis ble oppfattet som kristelige ut fra tittelen (jf forventningshorisont). Det er ikke andaktsbøker det har dreid seg om, men teologfaglig litteratur som kunne ha Kristus eller noe sånt i tittelen.
Jeg holdt på å dette av stolen første gang det skjedde, for jeg hadde aldri blitt tiltalt med "De" i en telefonsamtale før. Faktisk merket jeg også at bibliotekarens stemme ble litt annerledes idet jeg uttalte boktittelen. Men jeg kjenner igjen fenomenet overdreven respekt for (antatt) religiøse mennesker fra der jeg vokste opp.
Se også: Artikkel i Fædrelandsvennen
(Heter det "har blitt tiltalt" eller "er blitt tiltalt"?)
Abonnement på bloggkommentarer
De fleste blogger jeg leser - noen fast, andre mer tilfeldig - har abonnementsmulighet slik at man kan abonnere på kommentarer til postene. Men noen har det dessverre ikke.
Dette blir ganske vrient når jeg legger inn en kommentar og gjerne vil følge med på svar fra bloggeier og andre.
I min blogg kan man abonnere på kommentarer til samtlige poster eller til enkeltposter via feed. Eller til enkeltposter via e-post.
Herved en oppfordring til den som mangler en abonnementsfunksjon til kommentarene i bloggen: Skaff deg en!
Dette blir ganske vrient når jeg legger inn en kommentar og gjerne vil følge med på svar fra bloggeier og andre.
I min blogg kan man abonnere på kommentarer til samtlige poster eller til enkeltposter via feed. Eller til enkeltposter via e-post.
Herved en oppfordring til den som mangler en abonnementsfunksjon til kommentarene i bloggen: Skaff deg en!
Blogger jeg følger
Jeg følger
Ettertid
***Victoria***
0803
Anathema
antropologi.info - sosialantropologi blog
arachne.no
Ars Ethica
Aurorabloggen
Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsblogg
Bjørn på norsk
Bore-Aktuelt
Borgeravisen nyhetsinnsamler
Broken Laws, Broken Lives
Café Bourdieu
Sonitus
Den Tvilsomme Humanist
Do Nothing Day
Doktor Fryyd
Ein nordfjordpsykolog si dagbok
Eit supernaivt møte med psykiatrien
Esquil røler om:
Farogbarn.no
Filter
Finn-Erik Vinje
Fjordfitte
Floken i nettet
Framandkar
Fullt Hus
Førti, feit og ferdig
gateprest
Giktbloggen.no
Haralds strøtanker
Haustljos
havard simensen
hildring
Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på
indregard.no
Inga Marte Thorkildsen
Iskwew.com
Ivar Johansens nettside
Jenny W:s webblogg
jordheim
kamikaze
kandahar
Kle Meg Naken
Kompromissløse meninger
Lars E. Hanssens tilsynsblogg
legelivet fra innsiden
Life as a hospice patient
Lindkvists logg
litt av hvert
Magic Penny
MINERVA
Minneapolise
Nils Krister Larsen
Noen menn er nisser
Oddbjørn Evenshaugs blogg
Opplysningskontoret
Prosalosa
PSYKISK HELSe-postlista Feed
Psykolade
Pål Hivand blog
Rabbagast - Råd og tips om det gode liv
Randiweb.com
Reality Challenged
reflektioner och speglingar - Alice Miller...
reflektioner och speglingar...
Revolusjonært roteloft
Right to choose - Death
Silent Sea Spheres
Skepsis blog
Sonitus
Sosialdemokratiet.no
Sosionautene
Sverre M. Nyrønnings blogg
Tankekorset
tenke.no
Teo & Tao
Ting jeg er drittlei (og annet ;)
Ting jeg tenker på
Tore Wolds kommentarer....
trivialiteter i hverdagen
Tro og fornuft.no
TV 2 Stein Kåre Kristiansen
Undreverset
unfiltered perception
VamPus' Verden
Vannet Under Broen
Vilja
Vox populi
~ psykisk ~
~SerendipityCat~
Ettertid
***Victoria***
0803
Anathema
antropologi.info - sosialantropologi blog
arachne.no
Ars Ethica
Aurorabloggen
Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsblogg
Bjørn på norsk
Bore-Aktuelt
Borgeravisen nyhetsinnsamler
Broken Laws, Broken Lives
Café Bourdieu
Sonitus
Den Tvilsomme Humanist
Do Nothing Day
Doktor Fryyd
Ein nordfjordpsykolog si dagbok
Eit supernaivt møte med psykiatrien
Esquil røler om:
Farogbarn.no
Filter
Finn-Erik Vinje
Fjordfitte
Floken i nettet
Framandkar
Fullt Hus
Førti, feit og ferdig
gateprest
Giktbloggen.no
Haralds strøtanker
Haustljos
havard simensen
hildring
Hjorthen uttaler seg om ting han ikke har greie på
indregard.no
Inga Marte Thorkildsen
Iskwew.com
Ivar Johansens nettside
Jenny W:s webblogg
jordheim
kamikaze
kandahar
Kle Meg Naken
Kompromissløse meninger
Lars E. Hanssens tilsynsblogg
legelivet fra innsiden
Life as a hospice patient
Lindkvists logg
litt av hvert
Magic Penny
MINERVA
Minneapolise
Nils Krister Larsen
Noen menn er nisser
Oddbjørn Evenshaugs blogg
Opplysningskontoret
Prosalosa
PSYKISK HELSe-postlista Feed
Psykolade
Pål Hivand blog
Rabbagast - Råd og tips om det gode liv
Randiweb.com
Reality Challenged
reflektioner och speglingar - Alice Miller...
reflektioner och speglingar...
Revolusjonært roteloft
Right to choose - Death
Silent Sea Spheres
Skepsis blog
Sonitus
Sosialdemokratiet.no
Sosionautene
Sverre M. Nyrønnings blogg
Tankekorset
tenke.no
Teo & Tao
Ting jeg er drittlei (og annet ;)
Ting jeg tenker på
Tore Wolds kommentarer....
trivialiteter i hverdagen
Tro og fornuft.no
TV 2 Stein Kåre Kristiansen
Undreverset
unfiltered perception
VamPus' Verden
Vannet Under Broen
Vilja
Vox populi
~ psykisk ~
~SerendipityCat~
Kostnader ved tvangsinnleggelse
Jeg er ikke glad i ordet "bruker". Hvorfor pasienter i psykiatrien kalles brukere og ikke pasienter, slik andre pasienter gjør, skjønner ikke jeg. Kanskje fordi man ikke anser dem som normale pasienter?Når det gjelder dem som får "service" mot sin egen vilje, synes jeg det blir både latterlig og støtende med dette begrepet. Og ikke er servicen alltid på topp heller. Dette er hva jeg leste i Fædrelandsvennen:
En kristiansandskvinne krevde kostnadene dekket etter at hunden hennes ble plassert i kennel da hun ble tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling. Men assisterende avdelingsleder mente at dersom personen har midler, skal vedkommende betale dette selv. Det hadde vært flere slike saker, og avdelingslederen presiserte at sykehuset ikke har noe ansvar for kjæledyr.
Politiet uttalte at ifølge hundeloven skal hundeeier selv dekke kostnadene når politiet tar vare på hunden og plasserer den i kennel.
Organisasjonen Mental Helse kjente til slike situasjoner og mente at det helt klart er det offentliges ansvar å dekke denne typen kostnader. Lederen i Mental Helse i Vest-Agder kunne fortelle at mange som har kroniske lidelser og blir innlagt, ofte har dårlig økonomi.
Hva synes du? Bør folk som innlegges mot sin egen vilje, være med og betale for dette selv?
17.3.09
Støyfullt hjem: Helsefarlig og menneskerettsstridig
Eieren av en bar i Barcelona er dømt til fem og et halvt års fengsel for å ha "torturert" naboene med høy musikk, skriver VG.
Kanskje de like godt kunne ha skrevet torturert uten hermetegn? Det er ikke uten grunn at støy også brukes som tortur. Men som Folkehelseinstituttet skriver i rapporten Anbefalte faglige normer for inneklima: Støy bagatelliseres av dem som selv ikke er plaget.
Dette vet jeg mye om. Jeg er støyfølsom grunnet traumer, og i forbindelse med en årelang støysak ble jeg herset verre enn verst med av kommunalt ansatte. De trodde meg ikke da jeg fortalte om støy. Det gikk sju måneder før jeg fikk det første svaret på henvendelsene mine.
Selv om jeg aldri har vært tvangsinnlagt i psykiatrien, aldri har vært såkalt alvorlig sinnslidende, og ikke hadde noen kontakt med psykiatrien, ble jeg truet med tvang av en kommunal lege som ikke kjente meg. Han påsto uten videre at dette bare var noe jeg selv "opplevde". Hadde jeg ikke fått støyrapporten i hende noen få dager før, slik at jeg kunne objektivt dokumentere høy støy for ham - ja, så hadde jeg vel blitt utsatt for frihetsberøvelse, da. I det godes navn. I kommunens øyne manglet jeg nemlig troverdighet fordi jeg slet psykisk.
I Folkehelseinstituttets rapport Støy og søvnforstyrrelser leser man:
En fullstendig tilvenning til støy om natten forekommer ikke. Med hensyn til oppvåkninger skjer trolig en viss tilvenning, men i mindre grad med hensyn til subjektiv søvnkvalitet, søvnstadiumendringer og andre akutte fysiologiske responser. Søvnmangel er en belastning for organismen og kan bidra til utvikling og forverring av sykdomstilstander.
Jeg hadde, og har, en somatisk lidelse som kan forverres av stress, i tillegg til en posttraumatisk lidelse. Selv om jeg fortalte om alt dette, ble det likevel ikke gjort noe fra det kommunale miljørettede helsevernet.
Her i landet tror man at vi ikke trenger menneskerettigheter. Og det er synd for dem som plages av støy, siden vedvarende støy i bolig faktisk er krenkelse av privatlivets fred, og dermed et menneskerettighetsbrudd. Det var i 2004 at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo dette, etter at en lærer i Valencia hadde blitt frarøvet nattesøvnen av larmende diskostøy.
Du må gjerne legge igjen en kommentar om støy eller om egne erfaringer, men fordi støysaken "min" ble så smertefull for meg, orker jeg ikke å svare på spørsmål om den.
Kanskje de like godt kunne ha skrevet torturert uten hermetegn? Det er ikke uten grunn at støy også brukes som tortur. Men som Folkehelseinstituttet skriver i rapporten Anbefalte faglige normer for inneklima: Støy bagatelliseres av dem som selv ikke er plaget.
Dette vet jeg mye om. Jeg er støyfølsom grunnet traumer, og i forbindelse med en årelang støysak ble jeg herset verre enn verst med av kommunalt ansatte. De trodde meg ikke da jeg fortalte om støy. Det gikk sju måneder før jeg fikk det første svaret på henvendelsene mine.
Selv om jeg aldri har vært tvangsinnlagt i psykiatrien, aldri har vært såkalt alvorlig sinnslidende, og ikke hadde noen kontakt med psykiatrien, ble jeg truet med tvang av en kommunal lege som ikke kjente meg. Han påsto uten videre at dette bare var noe jeg selv "opplevde". Hadde jeg ikke fått støyrapporten i hende noen få dager før, slik at jeg kunne objektivt dokumentere høy støy for ham - ja, så hadde jeg vel blitt utsatt for frihetsberøvelse, da. I det godes navn. I kommunens øyne manglet jeg nemlig troverdighet fordi jeg slet psykisk.
I Folkehelseinstituttets rapport Støy og søvnforstyrrelser leser man:
En fullstendig tilvenning til støy om natten forekommer ikke. Med hensyn til oppvåkninger skjer trolig en viss tilvenning, men i mindre grad med hensyn til subjektiv søvnkvalitet, søvnstadiumendringer og andre akutte fysiologiske responser. Søvnmangel er en belastning for organismen og kan bidra til utvikling og forverring av sykdomstilstander.
Jeg hadde, og har, en somatisk lidelse som kan forverres av stress, i tillegg til en posttraumatisk lidelse. Selv om jeg fortalte om alt dette, ble det likevel ikke gjort noe fra det kommunale miljørettede helsevernet.
Her i landet tror man at vi ikke trenger menneskerettigheter. Og det er synd for dem som plages av støy, siden vedvarende støy i bolig faktisk er krenkelse av privatlivets fred, og dermed et menneskerettighetsbrudd. Det var i 2004 at menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg fastslo dette, etter at en lærer i Valencia hadde blitt frarøvet nattesøvnen av larmende diskostøy.
Du må gjerne legge igjen en kommentar om støy eller om egne erfaringer, men fordi støysaken "min" ble så smertefull for meg, orker jeg ikke å svare på spørsmål om den.
Pastor får igjen oppmerksomhet
Noen vil kanskje mene at det er bra at fundamentalistenes meninger kommer til syne, men jeg skulle virkelig ønske at mediene hadde vært flinkere til å synliggjøre en ikke-destruktiv religiøsitet. For eksempel kan teologi være spennende.
Den som kanskje i størst grad har klippekort til mediene her til lands, er pastor Torp. Om journalister trekker fram det verste de kan oppdrive fordi de vil framstille religiøsitet som galskap, vet ikke jeg, men jeg undrer meg veldig over hvorfor de ikke prøver å vise at religion kan være så mangt.
Både VG og Dagbladet lenker i dag til pastorens blogg, i anledning av at han vil drive ut onde ånder fra folk. På bloggen finner man også et innlegg mot lovforslaget mot fysisk og psykisk vold mot barn. Nå vet vi jo at pastor Torp påstår at det er bra å slå barn, men at han også synes det er bra å ydmyke, få barn til å føle seg lite verdt, baktale, gjøre barn til syndebukker, true, skremme eller latterliggjøre, visste jeg ikke før nå. Det er dette som er kjærlighet, ifølge ham. Han tror derfor at baktaling, skremming og latterliggjøring gjør at barn får selvrespekt.
Jeg antar han kan finne masse "onde ånder" hos tidligere voldsutsatte barn. I alle fall kan man bli litt ukristelig etter biblisistisk vold.
Og hvorfor skal i det hele tatt barnefiendtlige gubber få plass i mediene med "sjokkerende synspunkter" fordi de vil ha oppmerksomhet?
Se også: Bombe: kristen karismatiker tror på ånder (inkludert onde) hos Skepsis blog
OPPDATERING:
Professor, overlege i psykiatri og teolog Atle Roness advarer mot åndeutdrivelse.
Det var da godt å høre.
Han sier også:
- Når noen får innprentet i seg at de er besatt, er det heller ikke så lett for en prest å avkrefte dette senere. Spesielt hvis det er en forkynner med autoritet som har påstått dette.
Dette viser at psykiateren faktisk også forstår hvordan det er å bli stemplet av psykiatrien. Men tar han konsekvensen av det?
- Det at mennesker kan ha en opplevelse av å være besatt av onde ånder og bli aggressive eller fortvilet, er noe vi ikke så rent sjelden opplever innenfor psykiatrien, forklarer han også.
Gadd vite om han da mener den iatrogene djevlebesattheten.*
*Cullberg Johan, Cederberg Kerstin: "Iatrogen djävulsbesatthet: En följd av överdosering av neuroleptika". Läkartidningen 1991.
Den som kanskje i størst grad har klippekort til mediene her til lands, er pastor Torp. Om journalister trekker fram det verste de kan oppdrive fordi de vil framstille religiøsitet som galskap, vet ikke jeg, men jeg undrer meg veldig over hvorfor de ikke prøver å vise at religion kan være så mangt.
Både VG og Dagbladet lenker i dag til pastorens blogg, i anledning av at han vil drive ut onde ånder fra folk. På bloggen finner man også et innlegg mot lovforslaget mot fysisk og psykisk vold mot barn. Nå vet vi jo at pastor Torp påstår at det er bra å slå barn, men at han også synes det er bra å ydmyke, få barn til å føle seg lite verdt, baktale, gjøre barn til syndebukker, true, skremme eller latterliggjøre, visste jeg ikke før nå. Det er dette som er kjærlighet, ifølge ham. Han tror derfor at baktaling, skremming og latterliggjøring gjør at barn får selvrespekt.
Jeg antar han kan finne masse "onde ånder" hos tidligere voldsutsatte barn. I alle fall kan man bli litt ukristelig etter biblisistisk vold.
Og hvorfor skal i det hele tatt barnefiendtlige gubber få plass i mediene med "sjokkerende synspunkter" fordi de vil ha oppmerksomhet?
Se også: Bombe: kristen karismatiker tror på ånder (inkludert onde) hos Skepsis blog
OPPDATERING:
Professor, overlege i psykiatri og teolog Atle Roness advarer mot åndeutdrivelse.
Det var da godt å høre.
Han sier også:
- Når noen får innprentet i seg at de er besatt, er det heller ikke så lett for en prest å avkrefte dette senere. Spesielt hvis det er en forkynner med autoritet som har påstått dette.
Dette viser at psykiateren faktisk også forstår hvordan det er å bli stemplet av psykiatrien. Men tar han konsekvensen av det?
- Det at mennesker kan ha en opplevelse av å være besatt av onde ånder og bli aggressive eller fortvilet, er noe vi ikke så rent sjelden opplever innenfor psykiatrien, forklarer han også.
Gadd vite om han da mener den iatrogene djevlebesattheten.*
*Cullberg Johan, Cederberg Kerstin: "Iatrogen djävulsbesatthet: En följd av överdosering av neuroleptika". Läkartidningen 1991.
Nærhet liksom
Som tidligere offer for vold og overgrep gjennom en årrekke må jeg si at begrepet vold i nære relasjoner ikke føles godt. Den nærheten jeg ble påtvunget under overgrepene er så vond at det hadde vært fint å få slippe å bli påminnet om den hver eneste gang jeg støter på dette begrepet (noe som skjer daglig).
Hva er grunnen til at man ikke kan snakke om relasjonell vold i stedet?
Jeg synes ikke det er riktig å bruke begreper som blir en belastning for den de angår.
Se også: Innlegg om begrepet kjønnslemlestelse
Hva er grunnen til at man ikke kan snakke om relasjonell vold i stedet?
Jeg synes ikke det er riktig å bruke begreper som blir en belastning for den de angår.
Se også: Innlegg om begrepet kjønnslemlestelse
16.3.09
Troverdighet
I boka Justismord og rettssikkerhet blottlegger lagdommer Trygve Lange-Nielsen et fordomsfullt syn på mennesker som har vært innom psykiatrien og en mistenkeliggjøring av mennesker som sier de har vært utsatt for overgrep.
Det virker som han ikke forstår at det ofte er en sammenheng mellom det å bli utsatt for overgrep og det å havne i psykiatrien, eller at det er naturlig å få problemer på grunn av overgrep. Problemene bruker han til å så tvil om troverdigheten til vedkommende.
Et eksempel er dette sitatet:
Datteren (fornærmede) hadde hatt langvarige opphold på psykiatrisk sykehus før hun fremsatte de første beskyldningen mot faren i 1990. Til tross for dette uttalte spesialpsykolog Vidar B. Johansen under straffesaken at datteren hadde en høy troverdighet.
Hva i alle dager er dette?! Kan hun ikke ha høy troverdighet når hun har vært i psykiatrien?
Et annet eksempel er dette:
Med ett unntak hadde de fornærmede klare personlige problemer, og mange var under behandling for disse. (..) Utsagn fra unge mennesker med rusproblemer og/eller store personlige problemer med et anspent forhold til faren bør møtes med skepsis.
Er ikke beskrivelsen over veldig typisk for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep? Hva slags overgrepsofre ser Lange-Nielsen for seg? Mennesker som ikke har blitt påvirket av overgrepene i det hele tatt og som har et uanstrengt forhold til overgriper?
Se også dette.
Det virker som han ikke forstår at det ofte er en sammenheng mellom det å bli utsatt for overgrep og det å havne i psykiatrien, eller at det er naturlig å få problemer på grunn av overgrep. Problemene bruker han til å så tvil om troverdigheten til vedkommende.
Et eksempel er dette sitatet:
Datteren (fornærmede) hadde hatt langvarige opphold på psykiatrisk sykehus før hun fremsatte de første beskyldningen mot faren i 1990. Til tross for dette uttalte spesialpsykolog Vidar B. Johansen under straffesaken at datteren hadde en høy troverdighet.
Hva i alle dager er dette?! Kan hun ikke ha høy troverdighet når hun har vært i psykiatrien?
Et annet eksempel er dette:
Med ett unntak hadde de fornærmede klare personlige problemer, og mange var under behandling for disse. (..) Utsagn fra unge mennesker med rusproblemer og/eller store personlige problemer med et anspent forhold til faren bør møtes med skepsis.
Er ikke beskrivelsen over veldig typisk for mennesker som har opplevd seksuelle overgrep? Hva slags overgrepsofre ser Lange-Nielsen for seg? Mennesker som ikke har blitt påvirket av overgrepene i det hele tatt og som har et uanstrengt forhold til overgriper?
Se også dette.
Ingen anger
Sitter og hører på psykiater Torgeir Husby på RedaksjonEN. Det stemmer det han sier om at innlevelse og anger hører sammen. Når noen har holdt på med grove overgrep i år etter år etter år, har vedkommende hatt mange muligheter for å stoppe underveis, men gjorde det altså ikke.
Det fins ingen som helst unnskyldning i verden for å begå grove overgrep mot noen i årevis.
Men Husby tar feil når han sier at det er bra at Fritzl ikke forbindes med psykiatriske pasienter, at ondskapen så å si ikke bringes inn i psykiatrien, fordi han ikke er utilregnelig.
Fritzl anses nemlig som personlighetsforstyrret, så da kobles han nettopp til psykiatriske pasienter. Av en eller annen grunn er dette en gruppe pasienter som det er lov til å stigmatisere, utelukkende ut fra hvilken diagnose psykiatrien har gitt dem.
Det fins ingen som helst unnskyldning i verden for å begå grove overgrep mot noen i årevis.
Men Husby tar feil når han sier at det er bra at Fritzl ikke forbindes med psykiatriske pasienter, at ondskapen så å si ikke bringes inn i psykiatrien, fordi han ikke er utilregnelig.
Fritzl anses nemlig som personlighetsforstyrret, så da kobles han nettopp til psykiatriske pasienter. Av en eller annen grunn er dette en gruppe pasienter som det er lov til å stigmatisere, utelukkende ut fra hvilken diagnose psykiatrien har gitt dem.
Fordommer
Få fordommer mot tvangsbehandling, leser vi om undersøkelsen om tvang i psykiatrien.
Få fordommer mot tvangsbehandling?
Det er da ingen fordom å ha motforestillinger mot tvangsbruken i psykiatrien!
Og hvordan kan avisen hevde at det gjelder tvangsbehandling?
Ingen typer tvangsbehandling er nevnt i denne undersøkelsen!
Dersom respondentene hadde blitt spurt om de var enige i at seksuelt misbrukte eller torturofre fikk dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre dem et nytt traume, er det slett ikke sikkert at så mange ville ha sagt "ja til tvang".
Apropos fordommer, så er det undersøkelsen selv som spiller på folks fordommer.
Mer om samme sak:
Pinlig undersøkelse
Presse og psykiatri
Få fordommer mot tvangsbehandling?
Det er da ingen fordom å ha motforestillinger mot tvangsbruken i psykiatrien!
Og hvordan kan avisen hevde at det gjelder tvangsbehandling?
Ingen typer tvangsbehandling er nevnt i denne undersøkelsen!
Dersom respondentene hadde blitt spurt om de var enige i at seksuelt misbrukte eller torturofre fikk dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre dem et nytt traume, er det slett ikke sikkert at så mange ville ha sagt "ja til tvang".
Apropos fordommer, så er det undersøkelsen selv som spiller på folks fordommer.
Mer om samme sak:
Pinlig undersøkelse
Presse og psykiatri
Høringsuttalelse fra Hedningsamfunnet
I går skrev jeg om det nye lovforslaget mot vold mot barn. Blant dem som har kommet med høringsuttalelse er Hedningsamfunnet:
Barne- og likestillingsdepartementet foreslår videre at det presiseres at det kommer tydelig fram at all form for vold mot barn - både fysisk og psykisk, blir forbudt. Hedningsamfunnet håper at dette innarbeides i lovteksten. Vi er også opptatt av trusler om fysisk avstraffelse. Slike trusler fremkommer blant annet i kristendommen og i islam (helvete). I religiøse skrifter og lære beskrives helvete som et sted med evige pinsler og mye trist. Barn må ikke under noen omstendigheter presenteres for slike forestillinger eller slik religiøs lære som sannhet fra omsorgspersoner eller andre autoriteter. Hedningsamfunnet er positive til at lovforslaget ivaretar dette.
Lovforslaget innebærer også at stat og kirke må skille lag og vi er glade for at Barne- og likestillingsdepartementet har startet denne prosessen.
Da vet jeg hvem jeg burde ha spurt om hvordan formidle påskebudskapet til barn.
Barne- og likestillingsdepartementet foreslår videre at det presiseres at det kommer tydelig fram at all form for vold mot barn - både fysisk og psykisk, blir forbudt. Hedningsamfunnet håper at dette innarbeides i lovteksten. Vi er også opptatt av trusler om fysisk avstraffelse. Slike trusler fremkommer blant annet i kristendommen og i islam (helvete). I religiøse skrifter og lære beskrives helvete som et sted med evige pinsler og mye trist. Barn må ikke under noen omstendigheter presenteres for slike forestillinger eller slik religiøs lære som sannhet fra omsorgspersoner eller andre autoriteter. Hedningsamfunnet er positive til at lovforslaget ivaretar dette.
Lovforslaget innebærer også at stat og kirke må skille lag og vi er glade for at Barne- og likestillingsdepartementet har startet denne prosessen.
Da vet jeg hvem jeg burde ha spurt om hvordan formidle påskebudskapet til barn.
15.3.09
All vold må forbys!
Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet.
Artikkel 19 i FNs barnekonvensjon
Barne- og likestillingsdepartementet ønsker at all fysisk og psykisk vold mot barn skal være ulovlig og straffbart. Dette er åpenbart nødvendig, for flere rettsavgjørelser har vist at det er stor toleranse for vold mot barn.
Etter at Carl I. Hagen og Aslam Ahsan gikk ut og oppfordret til fysisk avstraffelse av barn, hadde VG en avstemning som viste at hele 46,5 prosent godtok rising av barn. Ifølge en meningsmåling utført av Plan Norge var bare 55 prosent av de spurte uenige med en kjennelse fra Høyesterett i 2005 om at det skal være tillatt med "lettere klaps" i barneoppdragelsen.
For noen måneder siden var blant andre en pastor i mediene og legitimerte vold mot barn. Kristenfundamentalister har sett dommen fra Høyesterett som et bevis på at Norge ennå ikke er helt avkristnet. De som kaller dette en unødvendig lovendring, fordi de tror at ingen mener at barn skal utsettes for vold, tar altså feil.
I Sverige har en undersøkelse vist at "mild" fysisk vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte, etnisk svenske familier nå er økende.
FNs barnekomité definerer fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til hensikt å forårsake smerte eller ubehag, selv lett.
Psykisk vold definerer komiteen som ikke-fysiske avstraffelser som er grusomme eller nedverdigende, for eksempel avstraffelser som ydmyker barnet, får barnet til å føle seg lite verdt, baktaler barnet, gjør barnet til syndebukk, truer, skremmer eller latterliggjør barnet.
Se også: Høringsuttalelsene
Artikkel 19 i FNs barnekonvensjon
Barne- og likestillingsdepartementet ønsker at all fysisk og psykisk vold mot barn skal være ulovlig og straffbart. Dette er åpenbart nødvendig, for flere rettsavgjørelser har vist at det er stor toleranse for vold mot barn.
Etter at Carl I. Hagen og Aslam Ahsan gikk ut og oppfordret til fysisk avstraffelse av barn, hadde VG en avstemning som viste at hele 46,5 prosent godtok rising av barn. Ifølge en meningsmåling utført av Plan Norge var bare 55 prosent av de spurte uenige med en kjennelse fra Høyesterett i 2005 om at det skal være tillatt med "lettere klaps" i barneoppdragelsen.
For noen måneder siden var blant andre en pastor i mediene og legitimerte vold mot barn. Kristenfundamentalister har sett dommen fra Høyesterett som et bevis på at Norge ennå ikke er helt avkristnet. De som kaller dette en unødvendig lovendring, fordi de tror at ingen mener at barn skal utsettes for vold, tar altså feil.
I Sverige har en undersøkelse vist at "mild" fysisk vold mot barn i sosioøkonomisk bedrestilte, etnisk svenske familier nå er økende.
FNs barnekomité definerer fysisk avstraffelse til å omfatte enhver fysisk maktanvendelse som har til hensikt å forårsake smerte eller ubehag, selv lett.
Psykisk vold definerer komiteen som ikke-fysiske avstraffelser som er grusomme eller nedverdigende, for eksempel avstraffelser som ydmyker barnet, får barnet til å føle seg lite verdt, baktaler barnet, gjør barnet til syndebukk, truer, skremmer eller latterliggjør barnet.
Se også: Høringsuttalelsene
14.3.09
Eksprostituerte som myteknusere
Rogalands Avis hadde i går et intervju med en kvinne som jobber som terapeut for blant annet kvinner med prostitusjonserfaring. Odile Paulsen har selv vært prostituert.
- Da jeg jobbet som prostituert, var jeg den typen kvinne som du tror er det frivillig, sier hun.
Hun brukte nemlig ikke rusmidler. Og i begynnelsen var det lett å prostituere seg, kan hun fortelle. Dette var noe hun kjente til fra barndommen, fordi hun ble misbrukt av sin far.
- Jeg tenkte at livet som prostituert ikke skilte seg fra hva jeg hadde gjort som liten, sier hun.
Men Paulsen ble etter en stund fysisk og psykisk dårlig. Hun fikk blant annet underlivssmerter og magesmerter, og et problematisk forhold til menn.
I sitt arbeid som psykoterapeut opplever hun i dag et dilemma: Mange kvinner sier de må prostituere seg for å ha råd til behandling.
I går holdt Odile Paulsen foredrag om prostitusjon på Universitetet i Stavanger sammen med den svenske sosiologen, forfatteren og debattanten Louise Eek, også hun tidligere prostituert.
Louise Eek mener at lovforbudet mot sexkjøp er bra, men at loven ikke er nok. Hennes viktigste kritikk mot svenske styremakter er at de ikke har lagt til rette for den omfattende oppfølgingen som trengs dersom loven skal bli et redskap til å hjelpe kvinnene ut av prostitusjonen.
Ut fra mediebildet har jeg inntrykk av at dette heller ikke har gått opp for norske myndigheter.
I likhet med Paulsen avliver Eek myter om prostitusjon. En er den om den lykkelige hora. Pretty woman gjør henne rasende. En annen myte er om sexkjøperne:
- Många hävdar att sexindustrin behövs för att handikappade ska kunna få ha sex. Under alla mina år i branschen har jag bara stött på två handikappade män, forteller Eek.
Hun var i sexbransjen i 17 år.
Se også: Den urett som ikke rammer en selv
- Da jeg jobbet som prostituert, var jeg den typen kvinne som du tror er det frivillig, sier hun.
Hun brukte nemlig ikke rusmidler. Og i begynnelsen var det lett å prostituere seg, kan hun fortelle. Dette var noe hun kjente til fra barndommen, fordi hun ble misbrukt av sin far.
- Jeg tenkte at livet som prostituert ikke skilte seg fra hva jeg hadde gjort som liten, sier hun.
Men Paulsen ble etter en stund fysisk og psykisk dårlig. Hun fikk blant annet underlivssmerter og magesmerter, og et problematisk forhold til menn.
I sitt arbeid som psykoterapeut opplever hun i dag et dilemma: Mange kvinner sier de må prostituere seg for å ha råd til behandling.
I går holdt Odile Paulsen foredrag om prostitusjon på Universitetet i Stavanger sammen med den svenske sosiologen, forfatteren og debattanten Louise Eek, også hun tidligere prostituert.
Louise Eek mener at lovforbudet mot sexkjøp er bra, men at loven ikke er nok. Hennes viktigste kritikk mot svenske styremakter er at de ikke har lagt til rette for den omfattende oppfølgingen som trengs dersom loven skal bli et redskap til å hjelpe kvinnene ut av prostitusjonen.
Ut fra mediebildet har jeg inntrykk av at dette heller ikke har gått opp for norske myndigheter.
I likhet med Paulsen avliver Eek myter om prostitusjon. En er den om den lykkelige hora. Pretty woman gjør henne rasende. En annen myte er om sexkjøperne:
- Många hävdar att sexindustrin behövs för att handikappade ska kunna få ha sex. Under alla mina år i branschen har jag bara stött på två handikappade män, forteller Eek.
Hun var i sexbransjen i 17 år.
Se også: Den urett som ikke rammer en selv
En annerledes valgkamp...
Inga Marte Thorkildsen skriver på bloggen sin:
Mitt håp for valgkampen dette året er at SV og andre partier våger å løfte opp det kompromissløse arbeidet for å beskytte redde barn. Om det så skulle koste både stemmer og stortingsrepresentanter…
Ja, la oss håpe det. Det hadde blitt en annerledes valgkamp.
For to år siden skrev Thorkildsen sammen med en AP-representant, Gunn Olsen, en kronikk med tittelen Er krenkelser av barn usynlig for helsevesenet?
På den tiden fikk jeg noen mailer fra en psykiater som hadde lest noe jeg hadde skrevet om overgrep og helsevesen i avisa. Den dagen denne kronikken sto på trykk skrev han:
Mitt håp for valgkampen dette året er at SV og andre partier våger å løfte opp det kompromissløse arbeidet for å beskytte redde barn. Om det så skulle koste både stemmer og stortingsrepresentanter…
Ja, la oss håpe det. Det hadde blitt en annerledes valgkamp.
For to år siden skrev Thorkildsen sammen med en AP-representant, Gunn Olsen, en kronikk med tittelen Er krenkelser av barn usynlig for helsevesenet?
På den tiden fikk jeg noen mailer fra en psykiater som hadde lest noe jeg hadde skrevet om overgrep og helsevesen i avisa. Den dagen denne kronikken sto på trykk skrev han:
Hadde lyst å fortelle deg at etter å ha lest dagens kronikk i Dagbladet om helsevesenet (oppfatter det som en sterk kritikk - om ikke fallitterklæring) skrevet av to stortingsreprentanter, Inga Marte Thorkildsen fra SV og Gunn Olsen fra AP, ble jeg interessert og gikk for å kjøpe boken av Anna Luise Kirkengen om hvordan krenkede barn blir syke voksne. Den var utsolgt, men er bestilt. Igjen til deg: fortsett som " vaktbikkje" og stå på med å skrive i dagspressen. Du er sterk med ditt eksempel !
Mvh lege NN. spes. i psykiatri.
Litt skryt der på slutten. Men poenget er at her ser man hvor stor påvirkningskraft kjente politikere kan ha. En psykiater går altså til innkjøp av ei bok om et tema som uansett burde vært svært relevant for ham, etter å ha lest en kronikk i avisa!
Kronikken var ganske sterk å lese, fordi det ikke er ofte at politikere går så pass inn i denne problematikken som de to gjør her.
Samtidig er jeg ikke enig i alt som står der. Forslaget om at psykiatriske institusjoner skal informere barnevernet dersom pasientene har barn, er hårreisende. Det er ikke kriminelt å ha en psykisk lidelse. Og jeg vet heller ikke om de er klar over hvor ille det står til i barnepsykiatrien.
Men altså: En valgkamp om barn som trenger samfunnets beskyttelse, høres veldig bra ut.
Underskriftskampanje: www.reddesmaa.no
13.3.09
Gjesteskribent professor dr.med. dr.philos. dr.polit. Ernst H. R. Klug taler til bloggerne
Av gjesteskribent professor dr.med. dr.philos. dr.polit. Ernst H. R. Klug.
Undertegnede har av Det kongelige norske helsedirektorat blitt bedt om å komme med en uttalelse om den, ifølge Amnesty International (de skal jo alltid være så snille mot alle slags stakkarer, de) , "profilerte blogger" bak bloggen du akkurat nå leser. Direktoratet vet ikke hvilken paragraf de i denne anledning bør anvende, siden blogging ennå er et for myndighetene helt nytt og forferdelig skremmende fenomen, og om man bør søke å få anbrakt - selvsagt i første omgang frivillig; dernest eventuelt med tvang - enten bloggen eller bloggeren.
Direktoratet har sett seg nødt til å henvende seg til meg, den høyest utdannede autoritet i Skandinavia. Divisjonsdirektør Eli Nor Maj Or meddeler at hun har sett seg mektig lei på denne bloggers ustanselige angrep gjennom flerfoldige år på våre dyktige fagfolk, som gjør sitt aller beste for de såkalte psykisk lidende - som vi av rent humane grunner kaller dem.
Foranledningen for Fru Maj Ors henvendelse er den manglende tillit denne blogger legger for dagen til det ypperste av vår psykiatriske ekspertise. Med henvisning til Green (1973) og Seligmann (1997) skriver direktoratet at en forutsetning for et velfungerende hjelpeapparat innen psykisk helse er at befolkningen har tiltro til tjenesten. Helsedirektoratet ønsker derfor å følge med på utviklingen i andelen som har tiltro til hjelpeapparatet.
Direktoratet vil altså nøye overvåke hva bloggerne skriver om psykisk helse i framtiden. Fru Maj Or har fått så mye å gjøre i det siste at hun er nær et psykisk sammenbrudd, stakkars menneske, i og med at nye blogger daglig oppstår og hun får ikke tid til annet enn å lese bloggposter (hvorav det meste ikke engang er leseverdig!) samt gi sine daglige femten-tyve intervjuer til journalister.
Grunnen til at det er i akkurat denne bloggen min bekymring nå blir publisert, er at denne blogger er en av de aller verste, ifølge divisjonsdirektøren. Bloggeren oppfordrer uskyldige mennesker som blir ofre for hennes villfarelser, til å miste troen på det psykiatriske apparat. Galskap smitter jo, som vi fagfolk vet fra klinikken, og i denne forbindelse blir det ikke snakk om bare en folie à deux, men à plusieurs . Derfor har fru Maj Or, med hjemmel i Lov om tvungent psykisk helsevern av 1999, fattet vedtak om at - i første omgang - skal denne blogger tvinges til å publisere min uttalelse. Det har jo blitt bare verre og verre den siste tiden. Før jul ble bloggeren belønnet med en pris for galskapen sin! Hadde hun bodd i Kina, så hadde nok den kinesiske psykiatrien "hedret" henne på en ganske annen måte, vil jeg tro. Ikke for det, vi i Norsk Psyk Iatrisk Forening samarbeider tett med psyk iater foreningen i Kina, og lærer dem om menneskerettigheter. Men så kommer bloggeren og påstår at det praktiserer vi ikke selv! Og denne fru Tune er, som vi alle vet, de gales nyttige idiot.
Den siste måneden har min egen helbred blitt forringet, i det jeg knapt har kunnet åpne et tidsskrift om psykisk helse uten at det er et eller annet intervju eller innlegg med denne "prisvinneren". Det kan virke som at galskapen nærmest har blitt satt i system! Jeg får nok kontakte den id... Håkon Hansen.
Det siste "utspillet" hennes er slakt av en landsomfattende undersøkelse som vi i Psyk Iater Foreningen fikk i gang. Jeg aner ikke hvor mange dager og netter - ja, uker - leder Jo Han Nes Sen (JOJ) og undertegnede satt og pønsket ut hvordan vi skulle klare å overtale (overbevise ville vi vel neppe greid!) Psyko Log Foreningen og Syke Pleier Forbundet til å bli med på denne undersøkelsen. Hvordan overtale de snille Florence'r og psykologene, som alltid er misunnelige på oss leger og som for bare tre år siden ville endre lovverket til det bedre for pasientene - der har bloggeren dessverre helt rett i sine "avsløringer"- til å konstruere en undersøkelse som skulle vise at tvang er sunt for galninger?
Well, we did it!
Vi inngikk hestehandel med de to andre - hver for seg, selvsagt - om at deres profesjon skulle komme langt oftere i betraktning når avdelingssjefer skulle tilsettes ved psykiatriske institusjoner, og vi halvveis lovte psykologene at de skulle få rett til å skrive ut resepter - det siste de nå har begynt å mase om, etter at vi har gitt dem lov til både å sette i verk tvang og å sykmelde. Gir du noen lillefingeren osv. Begge de to foreningene tok dette for god fisk, fordi våre håndplukkede representanter under forhandlingene var eksepsjonelt kvalifisert i manipulative samtaleteknikker (noe vi hadde fått opplæring i fra våre kinesiske kolleger). Å forandre mening ved hjelp av kreativ kommunikasjon, er alltid bedre enn tvangstrøye, som vi pleier å si i psykiatrien. Ulike teknikker innen kommunikasjon vil selvfølgelig reise spørsmålet om hvor langt det er etisk riktig å tøye grensene i forhold til grunnleggende normer om oppriktighet, sannhet og balansert informasjon, men vi må jo bruke det instrument det menneskelige språk er. Vi har ingen andre midler overfor de andre profesjonene. Dessverre. Og man ser jo også hvor godt vi lyktes overfor respondentene i denne undersøkelsen - ja, til og med overfor journalister.
Sant å si var vi meget fornøyde, helt til bloggere og galeforeninger begynte å henge oss ut. Greit nok, det, i seg selv, at galskapen stilles til skue. Men tenk om noen skulle begynne å tro på det som skrives! Det er ikke uten grunn at vi nå er mer eller mindre lammet av angst. En doktorgradsstudent har til og med intervjuet denne "psykiatrikritikeren"! Det skulle vært i mine studiedager, det. Menneskerettighetene, liksom - for galninger? Vet hun ikke engang at menneskerettighetene ble laget for rasjonelle mennesker? Og så blir hun spurt hvor hun får energien fra, når galskap er den mektigste drivkraft som hittil er lokalisert i den menneskelige psyke.
Grunnet taushetsplikten kan jeg ikke offentliggjøre diagnosene, men jeg kan si såpass mye at jeg hittil har funnet tre i denne bloggen. De skal øyeblikkelig sendes fru Maj Or, med kopi til Norsk Pasientregister og Det kongelige norske bibliotek i Mo i Rana.
Da vet dere andre bloggere hva som kan skje med dere, også. Direktoratets nyopprettede bloggavdeling vil følge nøye med.
Med vennlig hilsen
Ernst H. R. Klug
Professor dr.med. dr.philos. dr.polit.
Gjesteskribentens mening er ikke nødvendigvis sammenfallende med bloggeierens.
Undertegnede har av Det kongelige norske helsedirektorat blitt bedt om å komme med en uttalelse om den, ifølge Amnesty International (de skal jo alltid være så snille mot alle slags stakkarer, de) , "profilerte blogger" bak bloggen du akkurat nå leser. Direktoratet vet ikke hvilken paragraf de i denne anledning bør anvende, siden blogging ennå er et for myndighetene helt nytt og forferdelig skremmende fenomen, og om man bør søke å få anbrakt - selvsagt i første omgang frivillig; dernest eventuelt med tvang - enten bloggen eller bloggeren.
Direktoratet har sett seg nødt til å henvende seg til meg, den høyest utdannede autoritet i Skandinavia. Divisjonsdirektør Eli Nor Maj Or meddeler at hun har sett seg mektig lei på denne bloggers ustanselige angrep gjennom flerfoldige år på våre dyktige fagfolk, som gjør sitt aller beste for de såkalte psykisk lidende - som vi av rent humane grunner kaller dem.
Foranledningen for Fru Maj Ors henvendelse er den manglende tillit denne blogger legger for dagen til det ypperste av vår psykiatriske ekspertise. Med henvisning til Green (1973) og Seligmann (1997) skriver direktoratet at en forutsetning for et velfungerende hjelpeapparat innen psykisk helse er at befolkningen har tiltro til tjenesten. Helsedirektoratet ønsker derfor å følge med på utviklingen i andelen som har tiltro til hjelpeapparatet.
Direktoratet vil altså nøye overvåke hva bloggerne skriver om psykisk helse i framtiden. Fru Maj Or har fått så mye å gjøre i det siste at hun er nær et psykisk sammenbrudd, stakkars menneske, i og med at nye blogger daglig oppstår og hun får ikke tid til annet enn å lese bloggposter (hvorav det meste ikke engang er leseverdig!) samt gi sine daglige femten-tyve intervjuer til journalister.
Grunnen til at det er i akkurat denne bloggen min bekymring nå blir publisert, er at denne blogger er en av de aller verste, ifølge divisjonsdirektøren. Bloggeren oppfordrer uskyldige mennesker som blir ofre for hennes villfarelser, til å miste troen på det psykiatriske apparat. Galskap smitter jo, som vi fagfolk vet fra klinikken, og i denne forbindelse blir det ikke snakk om bare en folie à deux, men à plusieurs . Derfor har fru Maj Or, med hjemmel i Lov om tvungent psykisk helsevern av 1999, fattet vedtak om at - i første omgang - skal denne blogger tvinges til å publisere min uttalelse. Det har jo blitt bare verre og verre den siste tiden. Før jul ble bloggeren belønnet med en pris for galskapen sin! Hadde hun bodd i Kina, så hadde nok den kinesiske psykiatrien "hedret" henne på en ganske annen måte, vil jeg tro. Ikke for det, vi i Norsk Psyk Iatrisk Forening samarbeider tett med psyk iater foreningen i Kina, og lærer dem om menneskerettigheter. Men så kommer bloggeren og påstår at det praktiserer vi ikke selv! Og denne fru Tune er, som vi alle vet, de gales nyttige idiot.
Den siste måneden har min egen helbred blitt forringet, i det jeg knapt har kunnet åpne et tidsskrift om psykisk helse uten at det er et eller annet intervju eller innlegg med denne "prisvinneren". Det kan virke som at galskapen nærmest har blitt satt i system! Jeg får nok kontakte den id... Håkon Hansen.
Det siste "utspillet" hennes er slakt av en landsomfattende undersøkelse som vi i Psyk Iater Foreningen fikk i gang. Jeg aner ikke hvor mange dager og netter - ja, uker - leder Jo Han Nes Sen (JOJ) og undertegnede satt og pønsket ut hvordan vi skulle klare å overtale (overbevise ville vi vel neppe greid!) Psyko Log Foreningen og Syke Pleier Forbundet til å bli med på denne undersøkelsen. Hvordan overtale de snille Florence'r og psykologene, som alltid er misunnelige på oss leger og som for bare tre år siden ville endre lovverket til det bedre for pasientene - der har bloggeren dessverre helt rett i sine "avsløringer"- til å konstruere en undersøkelse som skulle vise at tvang er sunt for galninger?
Well, we did it!
Vi inngikk hestehandel med de to andre - hver for seg, selvsagt - om at deres profesjon skulle komme langt oftere i betraktning når avdelingssjefer skulle tilsettes ved psykiatriske institusjoner, og vi halvveis lovte psykologene at de skulle få rett til å skrive ut resepter - det siste de nå har begynt å mase om, etter at vi har gitt dem lov til både å sette i verk tvang og å sykmelde. Gir du noen lillefingeren osv. Begge de to foreningene tok dette for god fisk, fordi våre håndplukkede representanter under forhandlingene var eksepsjonelt kvalifisert i manipulative samtaleteknikker (noe vi hadde fått opplæring i fra våre kinesiske kolleger). Å forandre mening ved hjelp av kreativ kommunikasjon, er alltid bedre enn tvangstrøye, som vi pleier å si i psykiatrien. Ulike teknikker innen kommunikasjon vil selvfølgelig reise spørsmålet om hvor langt det er etisk riktig å tøye grensene i forhold til grunnleggende normer om oppriktighet, sannhet og balansert informasjon, men vi må jo bruke det instrument det menneskelige språk er. Vi har ingen andre midler overfor de andre profesjonene. Dessverre. Og man ser jo også hvor godt vi lyktes overfor respondentene i denne undersøkelsen - ja, til og med overfor journalister.
Sant å si var vi meget fornøyde, helt til bloggere og galeforeninger begynte å henge oss ut. Greit nok, det, i seg selv, at galskapen stilles til skue. Men tenk om noen skulle begynne å tro på det som skrives! Det er ikke uten grunn at vi nå er mer eller mindre lammet av angst. En doktorgradsstudent har til og med intervjuet denne "psykiatrikritikeren"! Det skulle vært i mine studiedager, det. Menneskerettighetene, liksom - for galninger? Vet hun ikke engang at menneskerettighetene ble laget for rasjonelle mennesker? Og så blir hun spurt hvor hun får energien fra, når galskap er den mektigste drivkraft som hittil er lokalisert i den menneskelige psyke.
Grunnet taushetsplikten kan jeg ikke offentliggjøre diagnosene, men jeg kan si såpass mye at jeg hittil har funnet tre i denne bloggen. De skal øyeblikkelig sendes fru Maj Or, med kopi til Norsk Pasientregister og Det kongelige norske bibliotek i Mo i Rana.
Da vet dere andre bloggere hva som kan skje med dere, også. Direktoratets nyopprettede bloggavdeling vil følge nøye med.
Med vennlig hilsen
Ernst H. R. Klug
Professor dr.med. dr.philos. dr.polit.
Gjesteskribentens mening er ikke nødvendigvis sammenfallende med bloggeierens.
12.3.09
Dagen for ytringsfrihetskampanje på nett
17. februar skrev 31 norske forfattere under på en invitasjon til fire fengslede skribenter til Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai. Det er Amnesty som sammen med Litteraturfestivalen står bak invitasjonen.
- I engasjementet for det frie ord har Norsk Litteraturfestival og Amnesty International sammenfallende interesser. Vårt samarbeid vil bidra til å styrke oppmerksomheten rundt den viktige debatten om ytringsfrihet - og dem som betaler en dyr pris for å ha fortalt sannheten, sier festivalsjef Randi Skeie.
- Å invitere disse fire er en støtteerklæring og en symbolsk handling fra de norske forfatterne. Norske forfattere kan ytre seg fritt, både i litteraturen og i den offentlige debatten, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.
Det samme kan vi bloggere, som stadig ytrer oss om stort og smått, viktig og uviktig.
I dag 12. mars er det den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett, og Journalister uten grenser og Amnesty markerer dagen gjennom blant annet Amnestys nettkampanje. Jeg har signert appell for de fire på Amnestys nettside. Og så skal jeg sende denne bloggposten til familie, venner og kjente, slik at også de kan signere appell for eksempel.
De fire skribentene er:
Truong Quoc Huy (Vietnam)
Arrestert 18. august 2006 mens han satt og chattet på en internettkafé i Ho Chi Minh By. Hadde deltatt i en internettaksjon med appell for demokrati og menneskerettigheter i Vietnam.
Hu Jia (Kina)
3. april 2008 dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet". Hadde blant annet publisert en artikkel på internett der han kritiserte Kinas brudd på løftene om bedring av menneskerettighetssituasjonen i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Vært fengslet siden 27. desember 2007. Tildelt EU-parlamentets Sakharov-pris for 2008, men kunne ikke selv motta prisen.
Karim Amer (Egypt)
Dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av en blogg der han kritiserte Islam og Egypts president Mubarak. Forteller at han er blitt mishandlet i fengsel. Har sittet fengslet siden november 2006, men har også tidligere blitt arrestert på grunn av ytringer på bloggen sin.
Mohammed Abbou (Tunisia)
Ble etter en urettferdig rettssak dømt til tre og et halvt års fengsel i april 2005 på grunn av to artikler han hadde publisert på internett. En av dem kritiserte tortur i Tunisia, den andre invitasjonen til Ariel Sharon til FNs World Summit on Information Society i Tunis. Løslatt august 2006, men fortsatt underlagt sterke restriksjoner og har ikke lov til å forlate landet.
Gå til Amnestys nettsider.
Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe.
- I engasjementet for det frie ord har Norsk Litteraturfestival og Amnesty International sammenfallende interesser. Vårt samarbeid vil bidra til å styrke oppmerksomheten rundt den viktige debatten om ytringsfrihet - og dem som betaler en dyr pris for å ha fortalt sannheten, sier festivalsjef Randi Skeie.
- Å invitere disse fire er en støtteerklæring og en symbolsk handling fra de norske forfatterne. Norske forfattere kan ytre seg fritt, både i litteraturen og i den offentlige debatten, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty International Norge.
Det samme kan vi bloggere, som stadig ytrer oss om stort og smått, viktig og uviktig.
I dag 12. mars er det den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett, og Journalister uten grenser og Amnesty markerer dagen gjennom blant annet Amnestys nettkampanje. Jeg har signert appell for de fire på Amnestys nettside. Og så skal jeg sende denne bloggposten til familie, venner og kjente, slik at også de kan signere appell for eksempel.
De fire skribentene er:
Truong Quoc Huy (Vietnam)
Arrestert 18. august 2006 mens han satt og chattet på en internettkafé i Ho Chi Minh By. Hadde deltatt i en internettaksjon med appell for demokrati og menneskerettigheter i Vietnam.
Hu Jia (Kina)
3. april 2008 dømt til tre og et halvt års fengsel for å ha "hisset opp til samfunnsfiendtlig virksomhet". Hadde blant annet publisert en artikkel på internett der han kritiserte Kinas brudd på løftene om bedring av menneskerettighetssituasjonen i forbindelse med OL i Beijing i 2008. Vært fengslet siden 27. desember 2007. Tildelt EU-parlamentets Sakharov-pris for 2008, men kunne ikke selv motta prisen.
Karim Amer (Egypt)
Dømt til fire års fengsel i februar 2007 på grunn av en blogg der han kritiserte Islam og Egypts president Mubarak. Forteller at han er blitt mishandlet i fengsel. Har sittet fengslet siden november 2006, men har også tidligere blitt arrestert på grunn av ytringer på bloggen sin.
Mohammed Abbou (Tunisia)
Ble etter en urettferdig rettssak dømt til tre og et halvt års fengsel i april 2005 på grunn av to artikler han hadde publisert på internett. En av dem kritiserte tortur i Tunisia, den andre invitasjonen til Ariel Sharon til FNs World Summit on Information Society i Tunis. Løslatt august 2006, men fortsatt underlagt sterke restriksjoner og har ikke lov til å forlate landet.
Gå til Amnestys nettsider.
Ingen kan gjøre alt. Men alle kan gjøre noe.
11.3.09
Fundamentalistene og jeg
Via Uten Grenser ble jeg oppmerksom på Dagbladets oppslag om uttalelser fra en pater i Oslo katolske bispedømme, som sier at kirken hans alltid tar den svakestes parti, og i abortspørsmål er det alltid de ufødte barna. Selv om den gravide er et voldtatt barn på ni år.
Det er egentlig godt at jeg blir minnet på hvor inhumane abortlovmotstanderne kan være, siden jeg til vanlig tenker mest på det problematiske ved abort. Det virker, om mulig, enda sterkere når det gjelder en liten jentunge, enn en voksen kvinne som har blitt voldtatt og som kjente abortlovmotstandere i Norge mener ikke må ta abort.
Det er primært fundamentalister - av alle kjønn - som på et eller annet vis støtter overgrep og overgripere, som får meg til å tvile på at det finnes en Gud.
Se også:
Bibelen i abortdebatten
Det er egentlig godt at jeg blir minnet på hvor inhumane abortlovmotstanderne kan være, siden jeg til vanlig tenker mest på det problematiske ved abort. Det virker, om mulig, enda sterkere når det gjelder en liten jentunge, enn en voksen kvinne som har blitt voldtatt og som kjente abortlovmotstandere i Norge mener ikke må ta abort.
Det er primært fundamentalister - av alle kjønn - som på et eller annet vis støtter overgrep og overgripere, som får meg til å tvile på at det finnes en Gud.
Se også:
Bibelen i abortdebatten
Det perfekte offer
- Det blir ikke gode debatter av denne typen bildebruk, og er det noe vi trenger er det gode debatter om både psykisk helse og om abort, skrev Undre i fjor. Nå har hun laget ny post: Først tok hun abort …
Billedbruken i mediene kan være et lite mareritt; det vet jeg, som skriver mye om både psykisk (u)helse og overgrep. Og jeg lurer på hva slags indre bilder folk følgelig kan danne seg av "sånne som meg". Antakelig en som kontinuerlig er fullstendig knust. Eller kanskje spenna gæern. Jeg opplever mye gjenbruk av Scanpix-bilder til innlegg jeg skriver, men kjenner meg altså ikke helt igjen.
En gang ble jeg totalt overrumplet av en fotograf. Vi var to kvinner som var til intervju i ei avis om overgrep. Det var hun andre som hadde tatt initiativet, men hun hadde ikke fortalt avisa om et intervju i enda ei avis. Da dette ble kjent, ble det til slutt ikke noe oppslag av dette intervjuet, bare i den andre avisa (bildet der var av noen normalt utseende kvinner, altså oss, ved et restaurantbord).
Heldigvis.
For etter at vi hadde sittet og snakket med journalisten, spurte fotografen om vi kunne bli med ut for å ta flere bilder. Vi ble beordret ned på huk, og tatt bilde av ovenfra. Skikkelig offerbilde med andre ord. Jeg ble så perpleks at jeg ikke greide å protestere; noe sånt hadde jeg aldri opplevd før. Så, ja, jeg oppførte meg som et riktig offer.
Dette var ei av de store avisene våre. Synes jeg ser meg selv på huk på forsida.
Men hva med budskapet, selve saken?
Jeg tror ikke det tjener saken å bruke bilder som snarere skaper avstand - kanskje avsky - framfor å gi identifikasjonsmuligheter.
Mer om bilder i media:
Jeg er slem
Hore for en dag
Bilde av den psykiatriske pasient
Billedbruken i mediene kan være et lite mareritt; det vet jeg, som skriver mye om både psykisk (u)helse og overgrep. Og jeg lurer på hva slags indre bilder folk følgelig kan danne seg av "sånne som meg". Antakelig en som kontinuerlig er fullstendig knust. Eller kanskje spenna gæern. Jeg opplever mye gjenbruk av Scanpix-bilder til innlegg jeg skriver, men kjenner meg altså ikke helt igjen.
En gang ble jeg totalt overrumplet av en fotograf. Vi var to kvinner som var til intervju i ei avis om overgrep. Det var hun andre som hadde tatt initiativet, men hun hadde ikke fortalt avisa om et intervju i enda ei avis. Da dette ble kjent, ble det til slutt ikke noe oppslag av dette intervjuet, bare i den andre avisa (bildet der var av noen normalt utseende kvinner, altså oss, ved et restaurantbord).
Heldigvis.
For etter at vi hadde sittet og snakket med journalisten, spurte fotografen om vi kunne bli med ut for å ta flere bilder. Vi ble beordret ned på huk, og tatt bilde av ovenfra. Skikkelig offerbilde med andre ord. Jeg ble så perpleks at jeg ikke greide å protestere; noe sånt hadde jeg aldri opplevd før. Så, ja, jeg oppførte meg som et riktig offer.
Dette var ei av de store avisene våre. Synes jeg ser meg selv på huk på forsida.
Men hva med budskapet, selve saken?
Jeg tror ikke det tjener saken å bruke bilder som snarere skaper avstand - kanskje avsky - framfor å gi identifikasjonsmuligheter.
Mer om bilder i media:
Jeg er slem
Hore for en dag
Bilde av den psykiatriske pasient
Konferanse om menneskerettigheter og psykiatri
Jeg har tidligere skrevet at Stortinget skal ta stilling til ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne våren 2010. Ett sentralt spørsmål er om bruk av tvang innen psykisk helsevern er forenelig med konvensjonen. Konvensjonen krever at de som er pasienter, selv får ta stilling til hvilken behandling de skal ha.
Noen jeg kjenner reiser til Uganda i morgen, til en konferanse som har den nye FN-konvensjonen som tema. Arrangør er World Network of Users and Survivors of Psychiatry (WNUSP), en internasjonal organisasjon av og for brukere og overlevende fra psykiatrien. Begrepet "overlevende" brukes av personer som har opplevd å bli utsatt for brudd på menneskerettighetene i det psykiske helsevernet.
Nettverket søker å beskytte og utvikle menneskerettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, verdighet og selvbestemmelse for dem som har fått merkelappen "psykisk syk".
WNUSP er rådgivende organisasjon for FN, og har bidratt til utvikling av denne konvensjonen.
Noen jeg kjenner reiser til Uganda i morgen, til en konferanse som har den nye FN-konvensjonen som tema. Arrangør er World Network of Users and Survivors of Psychiatry (WNUSP), en internasjonal organisasjon av og for brukere og overlevende fra psykiatrien. Begrepet "overlevende" brukes av personer som har opplevd å bli utsatt for brudd på menneskerettighetene i det psykiske helsevernet.
Nettverket søker å beskytte og utvikle menneskerettigheter, funksjonshemmedes rettigheter, verdighet og selvbestemmelse for dem som har fått merkelappen "psykisk syk".
WNUSP er rådgivende organisasjon for FN, og har bidratt til utvikling av denne konvensjonen.
Likestilling et klassespørsmål
Siste innlegg på årets 0803-blogg var Undres Polyfonisk feminisme, som jeg vil komme med et par bemerkninger til. Men siden ordet polyfoni fikk meg til nesten å bli voldsoffer engang, må jeg begynne med en digresjon. Eller egentlig er det vel ikke det. For det handlet om kjønn, om en mann som ville ydmyke meg, men som endte opp med å selv føle seg underlegen.
På 90-tallet var jeg ei natt på vei hjem fra et julebord, ganske dolla opp. En fyr kom bort og begynte å prate til meg på drosjeholdeplassen, men jeg virket sikkert veldig avvisende, for han ble sur. Så begynte han å mobbe meg for at jeg var utspjåka, og følgelig måtte være et mehe. "Du har vel aldri lest ei bok, du!" sa han skråsikkert. "Har du hørt om Dostojevskij? Hva!" "Å, ja", svarte jeg, "det var han som skrev polyfone romaner, det". "Hva for noe?" sa fyren, "poly..." "Polyfone romaner", gjentok jeg, "men du vet kanskje ikke hva det er, du?" Han holdt på å fly på meg. Hadde ikke kameraten min vært der, og fått stoppet ham, så tror jeg jammen jeg hadde blitt slått ned.
Vel, tilbake til "saken".
"Jeg tenker at en feminist er en person som mener at kvinner skal ha samme politiske, sosiale, seksuelle, intellektuelle og økonomiske rettigheter som menn og som anerkjenner at det er problemer i samfunnet som først og fremst rammer kvinner fordi vi er kvinner", skriver Undre.
Hvilke kvinner?
Likestilling er bare for de vellykkede i samfunnet, skrev Marte Michelet i en kommentar i fjor. Det er personer med "lav sosioøkonomisk status" som selv mener dette.
Ingenting har skjedd med lønnsgapet, ingenting har skjedd med statusen til omsorgsyrkene, ingenting har skjedd med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, skriver Michelet videre. Klasse er også avgjørende for synet på blant annet fødselspermisjon og kontantstøtte. Mens middelklassekvinner vil raskt tilbake til jobb og karriere etter å ha født, lengter ikke arbeiderklassekvinner nødvendigvis tilbake til de slitsomme fysiske jobbene sine, men ser på mammapermisjonen som en av svært få goder de har. De føler ikke at de gir opp selvrealisering ved å bli hjemme med kontantstøtte, men opplever omsorg for barna sine som et mer rikt og utviklende liv enn å ødelegge ryggen på den kjipe, elendig betalte jobben som de likevel ikke får noe respekt for å utføre.
Det er intet mindre enn krise for feminismen hvis dens tilhengere ikke klarer å komme opp med gode og troverdige løsninger som fungerer for flertallet av norske kvinner, sier Michelet: De lavtlønte, trygdede og marginaliserte.
Nemlig.
"[K]vinner utsettes i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, blir oftere drept av nåværende og tidligere partnere og det er i all hovedsak kvinner som voldtas (av menn) og de fleste voldtekter anmeldes aldri", skriver Undre.
At så få tilfeller av vold og voldtekt anmeldes, er ikke det verste, i de verste tilfellene. Det verste er mangelen på hjelp. Det kan virke som at skadene av vold og voldtekt er så skremmende å tenke på for mange at de rett og slett lar være å forholde seg til det. Dette opprører meg, og jeg har skrevet flere poster om hvordan voldsofre kan undertrykkes i samfunnet. Patriarkatets faenskap av over- og underordning er knapt noe sted så sterkt til stede i dagens samfunn som i psykiatrien, og det kan brukes hersketeknikker, slik vi kjenner dem fra Berit Ås, overfor pasienter.
Nå skrives det så flott om etablering av nye overgrepsmottak. Men hva er det? Jo, i landets største kommune, hvor jeg bor, tilbys det ingen terapi etter barndomstraumer. Overgrepsmottaket har kun hjelp til nylig voldtatte og voldsutsatte, i inntil tre måneder. That's it.
Siden mange som følge av overgrep blir arbeidsuføre, er antakelig dette også til syvende og sist et spørsmål om klasse.
På 90-tallet var jeg ei natt på vei hjem fra et julebord, ganske dolla opp. En fyr kom bort og begynte å prate til meg på drosjeholdeplassen, men jeg virket sikkert veldig avvisende, for han ble sur. Så begynte han å mobbe meg for at jeg var utspjåka, og følgelig måtte være et mehe. "Du har vel aldri lest ei bok, du!" sa han skråsikkert. "Har du hørt om Dostojevskij? Hva!" "Å, ja", svarte jeg, "det var han som skrev polyfone romaner, det". "Hva for noe?" sa fyren, "poly..." "Polyfone romaner", gjentok jeg, "men du vet kanskje ikke hva det er, du?" Han holdt på å fly på meg. Hadde ikke kameraten min vært der, og fått stoppet ham, så tror jeg jammen jeg hadde blitt slått ned.
Vel, tilbake til "saken".
"Jeg tenker at en feminist er en person som mener at kvinner skal ha samme politiske, sosiale, seksuelle, intellektuelle og økonomiske rettigheter som menn og som anerkjenner at det er problemer i samfunnet som først og fremst rammer kvinner fordi vi er kvinner", skriver Undre.
Hvilke kvinner?
Likestilling er bare for de vellykkede i samfunnet, skrev Marte Michelet i en kommentar i fjor. Det er personer med "lav sosioøkonomisk status" som selv mener dette.
Ingenting har skjedd med lønnsgapet, ingenting har skjedd med statusen til omsorgsyrkene, ingenting har skjedd med det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, skriver Michelet videre. Klasse er også avgjørende for synet på blant annet fødselspermisjon og kontantstøtte. Mens middelklassekvinner vil raskt tilbake til jobb og karriere etter å ha født, lengter ikke arbeiderklassekvinner nødvendigvis tilbake til de slitsomme fysiske jobbene sine, men ser på mammapermisjonen som en av svært få goder de har. De føler ikke at de gir opp selvrealisering ved å bli hjemme med kontantstøtte, men opplever omsorg for barna sine som et mer rikt og utviklende liv enn å ødelegge ryggen på den kjipe, elendig betalte jobben som de likevel ikke får noe respekt for å utføre.
Det er intet mindre enn krise for feminismen hvis dens tilhengere ikke klarer å komme opp med gode og troverdige løsninger som fungerer for flertallet av norske kvinner, sier Michelet: De lavtlønte, trygdede og marginaliserte.
Nemlig.
"[K]vinner utsettes i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, blir oftere drept av nåværende og tidligere partnere og det er i all hovedsak kvinner som voldtas (av menn) og de fleste voldtekter anmeldes aldri", skriver Undre.
At så få tilfeller av vold og voldtekt anmeldes, er ikke det verste, i de verste tilfellene. Det verste er mangelen på hjelp. Det kan virke som at skadene av vold og voldtekt er så skremmende å tenke på for mange at de rett og slett lar være å forholde seg til det. Dette opprører meg, og jeg har skrevet flere poster om hvordan voldsofre kan undertrykkes i samfunnet. Patriarkatets faenskap av over- og underordning er knapt noe sted så sterkt til stede i dagens samfunn som i psykiatrien, og det kan brukes hersketeknikker, slik vi kjenner dem fra Berit Ås, overfor pasienter.
Nå skrives det så flott om etablering av nye overgrepsmottak. Men hva er det? Jo, i landets største kommune, hvor jeg bor, tilbys det ingen terapi etter barndomstraumer. Overgrepsmottaket har kun hjelp til nylig voldtatte og voldsutsatte, i inntil tre måneder. That's it.
Siden mange som følge av overgrep blir arbeidsuføre, er antakelig dette også til syvende og sist et spørsmål om klasse.
10.3.09
Presse og psykiatri
Det er viktig at journalister som skriver om en maktfull institusjon som psykiatrien, vet hva de skriver om. Det gjør de dessverre ikke alltid, noe som gjenspeiles i for eksempel språklig slurv, fordommer, upassende billedbruk og en forestilling om at det fortsatt er gjerde rundt Gaustad.
Forrige uke var vi igjen vitne til journalistisk arbeid som er under enhver kritikk. På initiativ fra Norsk psykiatrisk forening, sammen med Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, ble det offentliggjort en undersøkelse om synet på bruk av tvang i psykiatrien. Studien har en rekke metodiske svakheter, og er intet annet enn verdiløs. Men det som i denne sammenheng er bekymringsfullt, er at til og med journalister, altså godt utdannede folk som presumptivt besitter evnen til å tilegne seg språklig materiale, ikke har skjønt spørreundersøkelsen.
Artiklene Stor oppslutnad om tvangsbehandling i Journalen og Flertall ønsker tvangsbruk i psykiatrien i Stavanger Aftenblad, som er basert på en NTB-melding, presenterer undersøkelsen som om tvang i psykiatrien bare skjer ut fra farekriteriet (at pasienten er til fare for seg selv eller andre), til tross for at det store flertall av tvangsinnlagte ikke er innlagt etter dette kriteriet. Ja, selv Aftenpostens erfarne journalist Anne Hafstad skjønte ikke dette. Det er nettopp behandlingskriteriet som vilkår for tvangsinnleggelse som har fått mye kritikk, blant annet fra brukerorganisasjoner innen psykisk helsevern.
Journalister burde spørre seg hvorfor Psykologforeningen nå ønsker å beholde dette kriteriet, når den for tre år siden mente at man burde vurdere å fjerne det. Ved å formidle feilaktige forestillinger om tvangsinnlagte personer som farlige, bidrar journalister dessuten til å befeste uheldige forestillinger og urettmessig stemple mennesker som har det vanskelig. Dette vanskeliggjør forbedringer av det psykiske helsevernet.
Norge er en versting i Europa når det gjelder bruken av tvang i psykiatrien. Vi trenger en våken presse.
Se også:
Pinlig undersøkelse
Pressemelding fra WSO
Forrige uke var vi igjen vitne til journalistisk arbeid som er under enhver kritikk. På initiativ fra Norsk psykiatrisk forening, sammen med Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund, ble det offentliggjort en undersøkelse om synet på bruk av tvang i psykiatrien. Studien har en rekke metodiske svakheter, og er intet annet enn verdiløs. Men det som i denne sammenheng er bekymringsfullt, er at til og med journalister, altså godt utdannede folk som presumptivt besitter evnen til å tilegne seg språklig materiale, ikke har skjønt spørreundersøkelsen.
Artiklene Stor oppslutnad om tvangsbehandling i Journalen og Flertall ønsker tvangsbruk i psykiatrien i Stavanger Aftenblad, som er basert på en NTB-melding, presenterer undersøkelsen som om tvang i psykiatrien bare skjer ut fra farekriteriet (at pasienten er til fare for seg selv eller andre), til tross for at det store flertall av tvangsinnlagte ikke er innlagt etter dette kriteriet. Ja, selv Aftenpostens erfarne journalist Anne Hafstad skjønte ikke dette. Det er nettopp behandlingskriteriet som vilkår for tvangsinnleggelse som har fått mye kritikk, blant annet fra brukerorganisasjoner innen psykisk helsevern.
Journalister burde spørre seg hvorfor Psykologforeningen nå ønsker å beholde dette kriteriet, når den for tre år siden mente at man burde vurdere å fjerne det. Ved å formidle feilaktige forestillinger om tvangsinnlagte personer som farlige, bidrar journalister dessuten til å befeste uheldige forestillinger og urettmessig stemple mennesker som har det vanskelig. Dette vanskeliggjør forbedringer av det psykiske helsevernet.
Norge er en versting i Europa når det gjelder bruken av tvang i psykiatrien. Vi trenger en våken presse.
Se også:
Pinlig undersøkelse
Pressemelding fra WSO
9.3.09
Utstyret i orden
Det hotteste feministiske tema under årets 8. mars har vært kvinnekropp, skjønnhet og ynde.
Så til deg som har lest i bloggen min at jeg er feminist: Ja, jeg er en ekte kvinne, jeg også!
Det er viktig at du får vite det, siden det for tiden råder stor forvirring om hvem som egentlig er hva. Det hersker panikk blant folk som kaller seg feminister for at andre skal se på dem at de ikke er feminister. Eller at de ser ut som feminister og derfor må fortelle andre at de ikke er vanlige feminister, for hjemme på soverommet har de push-up til både det ene og det andre.
Jeg vil ikke at du skal tro at jeg ble feminist fordi jeg ikke fikset det derre med feminitet. Hør bare:
Om jeg ikke har riktig så mange par sko som denne VamPus, så har jeg sikkert nesten halvparten. Det aller meste ligger nede i kjellerboden, for jeg orker ikke å gå rundt på eight inches high heels. De er kjøpt i perioder da jeg var forelsket, og det er jeg ikke lenger. Men jeg er nå engang i besittelse av dem, og godt er det, i tilfellet du trenger bevis på min feminitet.
Og jeg har langt mer staffasje enn som så: Dypt nede i en skuff ligger løshåret mitt. Jeg har riktignok ikke brukt det på mange år, men det ligger nå der. "Å, så flott, langt hår du har!" pleide mennene å si når jeg tok på meg stasen. "Ja", pleide jeg å svare, "det skulle du nok gjerne ha løst opp". Og så lo jeg, høyt, uten at de ante hvorfor. Men de tenkte nok at hun der er gal.
Jeg har enda flere leppestifter enn sko-par. De går i alt fra rosa, via brunt, til lilla og sort. Ja, sort. Eller svart, da. Det var datteren min som kjøpte svart leppestift til meg. Slik at jeg skulle stå litt i stil med omgivelsene når hun spurte om jeg ville bli med henne ut på byen.
Sexy undertøy er jeg egentlig for sjenert til å skrive om sånn i bloggs form. Ikke er det nødvendig heller, tenker jeg, for jeg har aldri pleid å bevege meg utendørs i bare undertøyet.
Var det noe mer du trengte å vite, da?
Jo, hvordan jeg pleier å kle meg, ja: Uten løshår, med fem centimeter hæler, og helst i bukser.
Så da ser jeg kanskje ut som en feminist likevel, slik at all forklaring egentlig er unødvendig.
Se:
Men jeg barberer meg under armene for det altså…
Jeg er en sur og stygg feminist
Sur 8. mars-tale
Takk alle syttitallsfeminister!
Alle feminister er traktorlesber!
Give Me A Reason To Be A Woman
Femme fatalens revansj
Ikke feminist bare 8. mars, men hele året!
[Uten tittel]
Mannlige glamourmodeller?
Jeg er en sur og stygg feminist
Feminismedebatten som går i sirkel
Hva feminisme er, og hvorfor du bør bry deg om det
Women don’t need crap
På 8.mars skal jeg..
Så til deg som har lest i bloggen min at jeg er feminist: Ja, jeg er en ekte kvinne, jeg også!
Det er viktig at du får vite det, siden det for tiden råder stor forvirring om hvem som egentlig er hva. Det hersker panikk blant folk som kaller seg feminister for at andre skal se på dem at de ikke er feminister. Eller at de ser ut som feminister og derfor må fortelle andre at de ikke er vanlige feminister, for hjemme på soverommet har de push-up til både det ene og det andre.
Jeg vil ikke at du skal tro at jeg ble feminist fordi jeg ikke fikset det derre med feminitet. Hør bare:
Om jeg ikke har riktig så mange par sko som denne VamPus, så har jeg sikkert nesten halvparten. Det aller meste ligger nede i kjellerboden, for jeg orker ikke å gå rundt på eight inches high heels. De er kjøpt i perioder da jeg var forelsket, og det er jeg ikke lenger. Men jeg er nå engang i besittelse av dem, og godt er det, i tilfellet du trenger bevis på min feminitet.
Og jeg har langt mer staffasje enn som så: Dypt nede i en skuff ligger løshåret mitt. Jeg har riktignok ikke brukt det på mange år, men det ligger nå der. "Å, så flott, langt hår du har!" pleide mennene å si når jeg tok på meg stasen. "Ja", pleide jeg å svare, "det skulle du nok gjerne ha løst opp". Og så lo jeg, høyt, uten at de ante hvorfor. Men de tenkte nok at hun der er gal.
Jeg har enda flere leppestifter enn sko-par. De går i alt fra rosa, via brunt, til lilla og sort. Ja, sort. Eller svart, da. Det var datteren min som kjøpte svart leppestift til meg. Slik at jeg skulle stå litt i stil med omgivelsene når hun spurte om jeg ville bli med henne ut på byen.
Sexy undertøy er jeg egentlig for sjenert til å skrive om sånn i bloggs form. Ikke er det nødvendig heller, tenker jeg, for jeg har aldri pleid å bevege meg utendørs i bare undertøyet.
Var det noe mer du trengte å vite, da?
Jo, hvordan jeg pleier å kle meg, ja: Uten løshår, med fem centimeter hæler, og helst i bukser.
Så da ser jeg kanskje ut som en feminist likevel, slik at all forklaring egentlig er unødvendig.
Se:
Men jeg barberer meg under armene for det altså…
Jeg er en sur og stygg feminist
Sur 8. mars-tale
Takk alle syttitallsfeminister!
Alle feminister er traktorlesber!
Give Me A Reason To Be A Woman
Femme fatalens revansj
Ikke feminist bare 8. mars, men hele året!
[Uten tittel]
Mannlige glamourmodeller?
Jeg er en sur og stygg feminist
Feminismedebatten som går i sirkel
Hva feminisme er, og hvorfor du bør bry deg om det
Women don’t need crap
På 8.mars skal jeg..
Personlig assistanse for funksjonshemmede
ULOBA er et nonprofit andelslag for funksjonshemmede som har borgerstyrt personlig assistanse (BPA). Andelslaget eies og drives av funksjonshemmede selv, ut fra tanken om likemannsarbeid. For mange funksjonshemmede er personlig assistanse det viktigste verktøyet for å kunne leve et uavhengig liv som sikrer frihet og en vei ut av rollen som omsorgsmottaker.
Også funksjonshemmede skal kunne bestemme når de vil stå opp eller legge seg, vaske golvet, handle eller gå på byen. Personlig assistanse er et redskap for å kunne delta i samfunnet, ha en jobb, ta utdannelse, være god nabo, forelder eller ektefelle.
ULOBA er med i ENIL - European Network on Independent Living, som arbeider aktivt for at flere funksjonshemmede skal få frihet og personlig assistanse. Independent living betyr at funksjonshemmede selv kjemper for retten til like muligheter og full samfunnsdeltakelse.
Millioner av funksjonshemmede i Europa er stuet bort og sperret inne på institusjoner. Eller tvunget inn i håpløse avhengighetsforhold til sine slektninger.
Vis solidaritet!
Skriv under opprop:
We urge governments and the European Parliament to:
Act now: Stop inequalities, Stop segregation
Human rights for all
Personal assistance for all
Make article 19 of the UN Convention a reality
Start consulting with organizations run and controlled by disabled people with experience in independent living
Også funksjonshemmede skal kunne bestemme når de vil stå opp eller legge seg, vaske golvet, handle eller gå på byen. Personlig assistanse er et redskap for å kunne delta i samfunnet, ha en jobb, ta utdannelse, være god nabo, forelder eller ektefelle.
ULOBA er med i ENIL - European Network on Independent Living, som arbeider aktivt for at flere funksjonshemmede skal få frihet og personlig assistanse. Independent living betyr at funksjonshemmede selv kjemper for retten til like muligheter og full samfunnsdeltakelse.
Millioner av funksjonshemmede i Europa er stuet bort og sperret inne på institusjoner. Eller tvunget inn i håpløse avhengighetsforhold til sine slektninger.
Vis solidaritet!
Skriv under opprop:
We urge governments and the European Parliament to:
Act now: Stop inequalities, Stop segregation
Human rights for all
Personal assistance for all
Make article 19 of the UN Convention a reality
Start consulting with organizations run and controlled by disabled people with experience in independent living
Pinlig undersøkelse
På initiativ fra Norsk psykiatrisk forening, Norsk Psykologforening og Norsk Sykepleierforbund er det gjort en undersøkelse om synet på psykiatrisk tvang. Tittelen er Holdning til psykisk helsevern og bruk av tvangsbehandling, mens det i realiteten spørres om tvungen undersøkelse/innleggelse. Ingen typer tvangsbehandling nevnes i undersøkelsen, ikke ett ord om sterke medikamenter, eller om tvangsmidler. Spørsmålene om tvang er tvang mot medmennesker, ikke mot respondenten selv.
Respondentene har ikke blitt spurt om hva de tenker om tvangens traumefremkallende virkning. Dersom de hadde blitt spurt om de ville vært enige i at en seksuelt misbrukt søster hadde fått dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre henne et nytt traume, er det ikke sikkert at de ville ha svart ja til tvang. En stor andel innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn. Dette er ikke berørt i undersøkelsen.
Bare halvparten av de spurte mener kompetansen hos helsepersonellet er god eller svært god. Likevel vil de altså ha tvangsinnleggelse på sykehus hvor dette helsepersonellet jobber. Pålitelige svar?
Man pleier ikke å rådføre seg med opinionen i tunge etiske spørsmål som angår krenkelse av menneskets integritet. For eksempel undersøker man ikke folkemeningen om pedofile bør kastreres. Ut fra dette er det uforståelig at Norsk Psykologforening uttaler: "Det er gledelig å se at en så stor del av befolkningen slutter opp om den lovgivning vi har for psykisk helsevern."
Respondentene ble ikke spurt om de kjente lovverket før de avga sine svar. De færreste nordmenn vet hvilke kriterier som ligger til grunn for tvangsinnleggelser. Mange tror man må være farlig for seg selv eller andre for å bli utsatt for psykiatriens tvang. Også journalister, inkludert NTB, tror dette. Vi har til og med en helseminister som har trodd at langt flere var tvangsinnlagt ut fra farekriteriet, før han så et program på TV. Realiteten er at det store flertall ikke er tvangsinnlagt ut fra farekriteriet. Det er oppsiktsvekkende at Psykologforeningen nå ønsker å beholde dagens lovverk. For tre år siden mente den at man burde vurdere å fjerne behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.
Menneskerettighetene er ikke engang nevnt i undersøkelsen. Ifølge et intervju med menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune i siste nummer av bladet Sinn & Samfunn står det mildt sagt ikke bra til med helsemyndigheters og helsepersonells kunnskap om pasienters grunnleggende rettigheter. Noe denne undersøkelsen tydelig viser.
Oppdatering 09.09.09: Selv landets største brukerorganisasjon for pasienter og pårørende opplever å ikke bli hørt.
Også publisert på Psykisk-bloggen
Se også:
Presse og psykiatri
Pressemelding fra WSO
Respondentene har ikke blitt spurt om hva de tenker om tvangens traumefremkallende virkning. Dersom de hadde blitt spurt om de ville vært enige i at en seksuelt misbrukt søster hadde fått dratt ned buksa med makt for å få en sprøyte, selv om det kunne påføre henne et nytt traume, er det ikke sikkert at de ville ha svart ja til tvang. En stor andel innlagte i psykiatrien har en traumatisk bakgrunn. Dette er ikke berørt i undersøkelsen.
Bare halvparten av de spurte mener kompetansen hos helsepersonellet er god eller svært god. Likevel vil de altså ha tvangsinnleggelse på sykehus hvor dette helsepersonellet jobber. Pålitelige svar?
Man pleier ikke å rådføre seg med opinionen i tunge etiske spørsmål som angår krenkelse av menneskets integritet. For eksempel undersøker man ikke folkemeningen om pedofile bør kastreres. Ut fra dette er det uforståelig at Norsk Psykologforening uttaler: "Det er gledelig å se at en så stor del av befolkningen slutter opp om den lovgivning vi har for psykisk helsevern."
Respondentene ble ikke spurt om de kjente lovverket før de avga sine svar. De færreste nordmenn vet hvilke kriterier som ligger til grunn for tvangsinnleggelser. Mange tror man må være farlig for seg selv eller andre for å bli utsatt for psykiatriens tvang. Også journalister, inkludert NTB, tror dette. Vi har til og med en helseminister som har trodd at langt flere var tvangsinnlagt ut fra farekriteriet, før han så et program på TV. Realiteten er at det store flertall ikke er tvangsinnlagt ut fra farekriteriet. Det er oppsiktsvekkende at Psykologforeningen nå ønsker å beholde dagens lovverk. For tre år siden mente den at man burde vurdere å fjerne behandlingskriteriet i psykisk helsevernloven.
Menneskerettighetene er ikke engang nevnt i undersøkelsen. Ifølge et intervju med menneskerettighetsjurist Gro Hillestad Thune i siste nummer av bladet Sinn & Samfunn står det mildt sagt ikke bra til med helsemyndigheters og helsepersonells kunnskap om pasienters grunnleggende rettigheter. Noe denne undersøkelsen tydelig viser.
Oppdatering 09.09.09: Selv landets største brukerorganisasjon for pasienter og pårørende opplever å ikke bli hørt.
Også publisert på Psykisk-bloggen
Se også:
Presse og psykiatri
Pressemelding fra WSO
Det Tove Smaadahl ikke vet
Tove Smaadahl mener det er svært uheldig at psykolog Kristin Spitznogle sier at en kvinne kan tilgi det første slaget fra en mann.
- Jeg reagerte veldig sterkt på at en psykolog sier noe sånt, understreker hun.
Da tror jeg ikke hun helt vet hva psykologer kan tenke om vold.
Jeg ble utsatt for vold fra så langt tilbake jeg kan huske (tre-årsalderen) og til jeg var i tenårene. Det var vold av langt grovere karakter enn en ørefik. Den skjedde ofte, noen ganger nærmest daglig, i løpet av alle disse årene. Jeg gikk rundt og var redd hele tiden, og hadde mitt første selvmordsforsøk som tiåring.
Som voksen søkte jeg psykologhjelp. Flere psykologer mente jeg burde gjenoppta kontakten med vedkommende som påførte meg store traumer som barn. En av dem sa rett ut at vold ikke er skadelig for barn. En annen hevdet at jeg "straffer vedkommende hardt", fordi jeg ønsket å leve mitt eget liv og ikke ha kontakt som voksen. Faktum er at vedkommende unnslapp enhver straff, fordi saken var foreldet da jeg greide å anmelde.
Disse psykologene var erfarne avtalespesialister. Den ene er i dag professor ved Universitetet i Oslo.
Jeg har også opplevd vold i parforhold som voksen, og selv om det var knalltøft mens det sto på, så var det på ingen måte så traumatiserende som å bli slått som barn. Voksne kvinner kan dessuten bare hive seg inn en taxi og dra til krisesenter, mens politikerne ikke har tatt ansvar og opprettet krisesentre for barn (Inga Marte Thorkildsen er en av dem som har skjønt dette behovet).
Det hadde vært interessant å høre fra Norsk Psykologforening om deres offisielle syn på vold. Dersom det avviker fra medlemmers praksis, burde foreningen gi opplæring til sine medlemmer.
Lenker:
Politikere slakter Spitznogle-utspill om menn som slår
- Jeg har blitt fysisk angrepet
- Vi tilgir ikke slag!
Kandahar mener: Ikke svart-hvitt
Prinsesse Lea mener: Ja, ett slag kan tilgis
Se også: Borgelig tilgivelsespreik
Også publisert på 0803-bloggen
- Jeg reagerte veldig sterkt på at en psykolog sier noe sånt, understreker hun.
Da tror jeg ikke hun helt vet hva psykologer kan tenke om vold.
Jeg ble utsatt for vold fra så langt tilbake jeg kan huske (tre-årsalderen) og til jeg var i tenårene. Det var vold av langt grovere karakter enn en ørefik. Den skjedde ofte, noen ganger nærmest daglig, i løpet av alle disse årene. Jeg gikk rundt og var redd hele tiden, og hadde mitt første selvmordsforsøk som tiåring.
Som voksen søkte jeg psykologhjelp. Flere psykologer mente jeg burde gjenoppta kontakten med vedkommende som påførte meg store traumer som barn. En av dem sa rett ut at vold ikke er skadelig for barn. En annen hevdet at jeg "straffer vedkommende hardt", fordi jeg ønsket å leve mitt eget liv og ikke ha kontakt som voksen. Faktum er at vedkommende unnslapp enhver straff, fordi saken var foreldet da jeg greide å anmelde.
Disse psykologene var erfarne avtalespesialister. Den ene er i dag professor ved Universitetet i Oslo.
Jeg har også opplevd vold i parforhold som voksen, og selv om det var knalltøft mens det sto på, så var det på ingen måte så traumatiserende som å bli slått som barn. Voksne kvinner kan dessuten bare hive seg inn en taxi og dra til krisesenter, mens politikerne ikke har tatt ansvar og opprettet krisesentre for barn (Inga Marte Thorkildsen er en av dem som har skjønt dette behovet).
Det hadde vært interessant å høre fra Norsk Psykologforening om deres offisielle syn på vold. Dersom det avviker fra medlemmers praksis, burde foreningen gi opplæring til sine medlemmer.
Lenker:
Politikere slakter Spitznogle-utspill om menn som slår
- Jeg har blitt fysisk angrepet
- Vi tilgir ikke slag!
Kandahar mener: Ikke svart-hvitt
Prinsesse Lea mener: Ja, ett slag kan tilgis
Se også: Borgelig tilgivelsespreik
Også publisert på 0803-bloggen
8.3.09
De som gikk foran
Når historien ikke blir fortalt, er det mytene om feministene som overlever, leser vi på ABC Nyheter.
Nettavisen tok en ringerunde til den eldre garde feminister. Felles for telefonsamtalene er alle historiene som blir fortalt.
Selv når ABC Nyheter forteller at dette ikke er en artikkel der de vil fortelle historiene, men en artikkel om at historien ikke har blitt fortalt, slutter ikke feministene å fortelle. De husker alt som skjedde i 50-, 60- og 70-årene, men ingen har vært der for å lytte og formidle det de sitter inne med.
Historieløsheten får også utslag i mediebildet. Berit Ås er bestyrtet over at Redaksjon EN denne uken antydet at kvinnebevegelsen ikke har brydd seg om innvandrerkvinner:
- En av de største sakene vi jobbet mot i 70-årene var kjønnslemlestelse, men det var ingen journalister som ville skrive om det. I 80-årene samlet vi inn en million kroner for å hjelpe kjønnslemlestede kvinner i Sudan, og nå henges vi ut som selvopptatte!
Nettavisen tok en ringerunde til den eldre garde feminister. Felles for telefonsamtalene er alle historiene som blir fortalt.
Selv når ABC Nyheter forteller at dette ikke er en artikkel der de vil fortelle historiene, men en artikkel om at historien ikke har blitt fortalt, slutter ikke feministene å fortelle. De husker alt som skjedde i 50-, 60- og 70-årene, men ingen har vært der for å lytte og formidle det de sitter inne med.
Historieløsheten får også utslag i mediebildet. Berit Ås er bestyrtet over at Redaksjon EN denne uken antydet at kvinnebevegelsen ikke har brydd seg om innvandrerkvinner:
- En av de største sakene vi jobbet mot i 70-årene var kjønnslemlestelse, men det var ingen journalister som ville skrive om det. I 80-årene samlet vi inn en million kroner for å hjelpe kjønnslemlestede kvinner i Sudan, og nå henges vi ut som selvopptatte!
Google Friend Connect
For en måned siden skrev jeg om Bloggers følgerfunksjon.
Nå kan også blogger som ikke bruker Blogspot, legge til denne funksjonen. Google tilbyr tjenesten Google Friend Connect. Du finner den til høyre under Følg bloggen.
Pål Hivand har lagt den til i sin blogg.
Nå kan også blogger som ikke bruker Blogspot, legge til denne funksjonen. Google tilbyr tjenesten Google Friend Connect. Du finner den til høyre under Følg bloggen.
Pål Hivand har lagt den til i sin blogg.
Kirkens prekentekst på Kvinnedagen
Denne søndagens evangelietekst er en riktig godbit, som passer ypperlig på en kvinnedag. Den handler om en kvinne, ikke-jødisk til og med, som henvender seg til Jesus fordi hun trenger hans hjelp.
Og så avviser han henne!
Men det finner ikke denne damen seg i. Nei, hun tillater seg å kritisere Jesus, hun.
Les teksten på Haralds strøtanker.
Og så avviser han henne!
Men det finner ikke denne damen seg i. Nei, hun tillater seg å kritisere Jesus, hun.
Les teksten på Haralds strøtanker.
Integrasjon gir kvinner psykiske plager
Sosial integrasjon virker positivt på den psykiske helsen til ikke-vestlige mannlige innvandrere. For kvinner øker snarere risikoen for psykiske plager.
- Vi fant at sosial integrasjon blant ikke-vestlige innvandrere er forbundet med god psykisk helse hos menn, men ikke hos kvinner, uttalte professor Odd Steffen Dalgard, divisjon for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet, i fjor.
Han er førsteforfatter av artikkelen "Immigration, social integration and mental health in Norway, with focus on gender differences" som ble publisert i Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health høsten 2007.
En mulig forklaring på kjønnsforskjellen er at sosial integrasjon i vestlige land i større grad utfordrer tradisjonelle kvinnelige kjønnsroller fra ikke-vestlige land, enn de utfordrer tradisjonelle mannlige kjønnsroller. Det kan lede til normkonflikt, truet selvfølelse og/eller tap i følelsen av identitet.
- Jeg tror dette kan henge sammen med at en stor del av kvinnens liv i ikke-vestlige land ofte er begrenset til familien, og at dette bryter sterkt med den norske kvinnerollen. En annen grunn til at sosial integrasjon for ikke-vestlige kvinner bidrar til psykiske plager, kan være at de i en del tilfeller utsettes for negative sanksjoner fra mannens side hvis de søker kontakt med det norske samfunn, sier Dalgard.
Han uttrykker at konsekvensen av dette må være at en er varsom med å gjøre integrasjon til det eneste og overordnede mål for innvandringspolitikken, spesielt når det gjelder kvinner med ikke-vestlig bakgrunn.
Se også:
"Hvem mangler her?" i Dagsavisen
Kommentar av Avil på Virrvarrs blogg
Kjønnslemlestelse, omskjæring - eller kjønnsovergrep?
- Vi fant at sosial integrasjon blant ikke-vestlige innvandrere er forbundet med god psykisk helse hos menn, men ikke hos kvinner, uttalte professor Odd Steffen Dalgard, divisjon for psykisk helse ved Folkehelseinstituttet, i fjor.
Han er førsteforfatter av artikkelen "Immigration, social integration and mental health in Norway, with focus on gender differences" som ble publisert i Clinical Practice and Epidemiology in Mental Health høsten 2007.
En mulig forklaring på kjønnsforskjellen er at sosial integrasjon i vestlige land i større grad utfordrer tradisjonelle kvinnelige kjønnsroller fra ikke-vestlige land, enn de utfordrer tradisjonelle mannlige kjønnsroller. Det kan lede til normkonflikt, truet selvfølelse og/eller tap i følelsen av identitet.
- Jeg tror dette kan henge sammen med at en stor del av kvinnens liv i ikke-vestlige land ofte er begrenset til familien, og at dette bryter sterkt med den norske kvinnerollen. En annen grunn til at sosial integrasjon for ikke-vestlige kvinner bidrar til psykiske plager, kan være at de i en del tilfeller utsettes for negative sanksjoner fra mannens side hvis de søker kontakt med det norske samfunn, sier Dalgard.
Han uttrykker at konsekvensen av dette må være at en er varsom med å gjøre integrasjon til det eneste og overordnede mål for innvandringspolitikken, spesielt når det gjelder kvinner med ikke-vestlig bakgrunn.
Se også:
"Hvem mangler her?" i Dagsavisen
Kommentar av Avil på Virrvarrs blogg
Kjønnslemlestelse, omskjæring - eller kjønnsovergrep?
6.3.09
Kroppsspråket avslører oss
Sosioøkonomisk status påvirker maten vi spiser, hobbyer vi deltar i, og kan ha innflytelse på vår helse. Det er lett å gjette noens status ut fra klær og størrelse på hjemmet. Men hva med mer subtile ledetråder?
Psykologene Michael W. Kraus og Dacher Keltner ved University of California, Berkeley ønsket å undersøke om ikke-verbale signaler (kroppsspråk) kan indikere vår sosioøkonomiske status. De filmet deltakere som kommuniserte med hverandre i en-til-en-samtaler.
Studien viser at de med foreldre med høy sosioøkonomisk status hadde mindre engasjert atferd enn de med lavere status. Dette viste seg i at de gjorde andre ting mens andre henvendte seg til dem, som å fikle med gjenstander og å skrible. De som var født inn i mindre privilegerte forhold, viste mer engasjement, som øyekontakt, nikking og latter.
I tillegg ble en gruppe uavhengige observatører vist 60 sekunders klipp fra videoene. De var faktisk i stand til å gjette deltakernes bakgrunn ut fra kroppsspråket deres.
En hypotese er at de heldigst stilte har mindre behov for støtte fra andre i sosiale situasjoner, fordi de som er velstående og har tilgang til prestisjetunge institusjoner, er mindre avhengig av andres hjelp. De rike har altså råd til å være relativt reserverte.
Psykologene Michael W. Kraus og Dacher Keltner ved University of California, Berkeley ønsket å undersøke om ikke-verbale signaler (kroppsspråk) kan indikere vår sosioøkonomiske status. De filmet deltakere som kommuniserte med hverandre i en-til-en-samtaler.
Studien viser at de med foreldre med høy sosioøkonomisk status hadde mindre engasjert atferd enn de med lavere status. Dette viste seg i at de gjorde andre ting mens andre henvendte seg til dem, som å fikle med gjenstander og å skrible. De som var født inn i mindre privilegerte forhold, viste mer engasjement, som øyekontakt, nikking og latter.
I tillegg ble en gruppe uavhengige observatører vist 60 sekunders klipp fra videoene. De var faktisk i stand til å gjette deltakernes bakgrunn ut fra kroppsspråket deres.
En hypotese er at de heldigst stilte har mindre behov for støtte fra andre i sosiale situasjoner, fordi de som er velstående og har tilgang til prestisjetunge institusjoner, er mindre avhengig av andres hjelp. De rike har altså råd til å være relativt reserverte.
Menneskerettigheter: En høyst uvitenskapelig Google-test
Da jeg var innom Amnesty i forbindelse med deres Ytringsfrihetskampanje 12. mars, så jeg at ett av deres forslag var:
Du kan bruke den kinesiske versjonen av google (www.google.cn) en hel dag, og finne ut hva du ikke får tilgang til.
Nå satt jeg langt fra noen hel dag, men under en time. I løpet av den tiden søkte jeg på to ting i henholdsvis engelske og kinesiske Google hvor det var litt av en kontrast i antall treff.
Resultatet av det første søket var ikke overraskende:
human rights violation olympic games
"Vanlig" Google: 1 610 000 treff Kinesisk Google: 162 000 treff
Andre ting jeg søkte på - freedom of speech in china og internet blogs censorship - ga ingen sjokkerende resultater.
Men så søkte jeg på noe som lå veldig langt fra det vi vanligvis forbinder med menneskerettigheter:
incest
"Vår" Google: 19 500 000 treff Kinesisk Google: 852 treff, hvorav det meste så ut til å dreie seg om barneporno.
Frihet fra seksuelle overgrep er også en menneskerett. Den kan se ut til å ha ekstraordinært dårlige kår selv til Kina å være.
Slike overgrep omtales i svært liten grad som menneskerettslig relevant også hos oss. Det er en virkelighet mange ikke vil ha tilgang til. Noen sier de blir så lei av å lese om overgrep. Lei av å lese!
Retten til god helsehjelp etter overgrep er nok en menneskerett. At den ikke innfris, står det en del om i denne bloggen.
Men blogge kan vi jo! Altså når det er over, når vi har overlevd ett, ett hundre eller ett tusen overgrep. Når vi kan snakke. Så da bør vi kanskje være fornøyd? Selv om ytringsfriheten er sterkt begrenset når vi ytrer oss.
Med mindre vi er Marianne Aulie.
Du kan bruke den kinesiske versjonen av google (www.google.cn) en hel dag, og finne ut hva du ikke får tilgang til.
Nå satt jeg langt fra noen hel dag, men under en time. I løpet av den tiden søkte jeg på to ting i henholdsvis engelske og kinesiske Google hvor det var litt av en kontrast i antall treff.
Resultatet av det første søket var ikke overraskende:
human rights violation olympic games
"Vanlig" Google: 1 610 000 treff Kinesisk Google: 162 000 treff
Andre ting jeg søkte på - freedom of speech in china og internet blogs censorship - ga ingen sjokkerende resultater.
Men så søkte jeg på noe som lå veldig langt fra det vi vanligvis forbinder med menneskerettigheter:
incest
"Vår" Google: 19 500 000 treff Kinesisk Google: 852 treff, hvorav det meste så ut til å dreie seg om barneporno.
Frihet fra seksuelle overgrep er også en menneskerett. Den kan se ut til å ha ekstraordinært dårlige kår selv til Kina å være.
Slike overgrep omtales i svært liten grad som menneskerettslig relevant også hos oss. Det er en virkelighet mange ikke vil ha tilgang til. Noen sier de blir så lei av å lese om overgrep. Lei av å lese!
Retten til god helsehjelp etter overgrep er nok en menneskerett. At den ikke innfris, står det en del om i denne bloggen.
Men blogge kan vi jo! Altså når det er over, når vi har overlevd ett, ett hundre eller ett tusen overgrep. Når vi kan snakke. Så da bør vi kanskje være fornøyd? Selv om ytringsfriheten er sterkt begrenset når vi ytrer oss.
Med mindre vi er Marianne Aulie.
Om svensk psykiatri, og et spørsmål fra en nordmann
For to år siden gransket Sveriges Radios programpost Ekot psykiatrien i Sverige. Foranledningen var opplysninger de kom over etter at en pasient drepte en medpasient og som ble hemmeligholdt av sykehuset overfor tilsynsorganet Socialstyrelsen.
De sendte spørreskjema til 1900 personer som jobbet ved psykiatriske avdelinger, både allmennpsykiatriske og rettspsykiatriske, ved 12 ulike sykehus. 1088 personer svarte.
En norsk psykolog kontaktet meg i dag, siden jeg har skrevet om dette tidligere, og lurte på om jeg hadde rapporten. Det har jeg ikke. Håpet mitt er at en svensk blogg(les)er kan fortelle meg hvor den er å få tak i, så kan jeg gi beskjed til psykologen.
Og siden jeg nå er innom denne saken, så kan jeg også si litt om det som ble presentert hos Sveriges Radio.
47 prosent av de ansatte oppga at de hadde sett personale bruke vold mot pasienter. 80 prosent oppga at de hadde sett personale krenke pasienter.
Personale
I 2006 sluttet Sylvia Kalju i sin jobb på en psykiatrisk avdeling, fordi hun syntes pasientene ble så dårlig behandlet.
- Jeg var sjokkert over det jeg så og kan ikke forstå hvordan man kan behandle mennesker så ille og krenkende, uttalte hun.
Ifølge henne og Silvana Olausson, en annen sykepleier ved en psykiatrisk avdeling i Göteborg, brukte personalet krenkelser som arbeidsmetode. Pasientene skulle skremmes og straffes slik at de ble rolige, snille og føyelige. De som hadde jobbet i psykiatrien i forholdsvis kort tid (1-5 år), hadde i nesten like stor grad som kolleger som hadde jobbet lenger, sett vold og krenkelser.
Pasienter
Mikael, som var innlagt på en rettspsykiatrisk avdeling, sa han hadde blitt utsatt for vold flere ganger. Blant annet hadde personalet holdt en pute over ansiktet hans mens han lå fastbundet i belteseng.
- Jeg mistet pusten og kunne ikke beskytte meg verken med hender eller føtter, og en slags dødsangst kom inn i kroppen min. Det var fryktelig, sa han.
Greta hadde vært innlagt ved flere psykiatriske avdelinger og kjente igjen bildet av vold og krenkelser. Hun sa at hun selv hadde blitt både slått og krenket flere ganger. En gang ble hun, utslått av medikamenter, forlatt helt naken på gulvet i flere timer, med døren åpen til korridoren, slik at alle som gikk forbi kunne se henne naken.
- At ingen av personalet tok tak i meg og kledde på meg! Det var fornedrende.
Det var slik hun lå da sønnen og eksmannen hennes kom på besøk.
- Det er skandaløst! mente eksmannen.
Tilsynsmyndigheter
Anders Milton, som på oppdrag fra den svenske regjeringen hadde utredet psykiatrien, var overrasket over resultatet i undersøkelsen.
- I mitt arbeid har jeg ikke hørt noe om noe sånt, sa han.
- Har dere spurt om det? undret journalisten fra Sveriges Radio.
- Nei, vi hadde ikke slike oppgaver, svarte han.
Hälso- och sjukvårdens ansvarsnemnd, HSAN, er en statlig myndighet som beslutter om helsepersonell har gjort seg skyldig i feil i sin yrkesutøvelse. Sjefen, Annica Marcus, kunne fortelle at det var ytterst sjelden at noen måtte stå til ansvar for overgrep mot pasienter. Hun hadde knapt fått meldinger om slike forhold.
- På fire og et halvt år tror jeg det har vært to-tre ganger kanskje.
I 2006 tok en pleier ved Universitetsykehuset i Lund kvelertak på en pasient. Dette ble verken meldt til HSAN eller Socialstyrelsen (det svenske Helsetilsynet). Avdelingssjefen fortalte at det aldri ble diskutert om det burde meldes. Annica Marcus ved HSAN reagerte da hun fikk se sykehusets interne rapport.
I tillegg til at det var uvanlig at slike ting ble meldt, var det ennå mer uvanlig at helsepersonellet ble felt for vold. Som oftest sto ord mot ord, og personalet gikk fri.
Ministeren
Den svenske sosialministeren Göran Hägglund reagerte på det Ekot hadde avslørt om forholdene innen psykiatrien. Han mente det var stor mangel på rettssikkerhet innen helsevesenet generelt, men spesielt i psykiatrien.
Statsråden ble bedt om å kommentere uttalelser fra Socialstyrelsen om at det holder å innhente informasjon fra dem som skal granskes. Hans svar var at "vi skjønnmaler kanskje bildet litt" når vi skal fortelle om noe vi har vært med på og hvor vi selv hadde et ansvar.
De sendte spørreskjema til 1900 personer som jobbet ved psykiatriske avdelinger, både allmennpsykiatriske og rettspsykiatriske, ved 12 ulike sykehus. 1088 personer svarte.
En norsk psykolog kontaktet meg i dag, siden jeg har skrevet om dette tidligere, og lurte på om jeg hadde rapporten. Det har jeg ikke. Håpet mitt er at en svensk blogg(les)er kan fortelle meg hvor den er å få tak i, så kan jeg gi beskjed til psykologen.
Og siden jeg nå er innom denne saken, så kan jeg også si litt om det som ble presentert hos Sveriges Radio.
47 prosent av de ansatte oppga at de hadde sett personale bruke vold mot pasienter. 80 prosent oppga at de hadde sett personale krenke pasienter.
Personale
I 2006 sluttet Sylvia Kalju i sin jobb på en psykiatrisk avdeling, fordi hun syntes pasientene ble så dårlig behandlet.
- Jeg var sjokkert over det jeg så og kan ikke forstå hvordan man kan behandle mennesker så ille og krenkende, uttalte hun.
Ifølge henne og Silvana Olausson, en annen sykepleier ved en psykiatrisk avdeling i Göteborg, brukte personalet krenkelser som arbeidsmetode. Pasientene skulle skremmes og straffes slik at de ble rolige, snille og føyelige. De som hadde jobbet i psykiatrien i forholdsvis kort tid (1-5 år), hadde i nesten like stor grad som kolleger som hadde jobbet lenger, sett vold og krenkelser.
Pasienter
Mikael, som var innlagt på en rettspsykiatrisk avdeling, sa han hadde blitt utsatt for vold flere ganger. Blant annet hadde personalet holdt en pute over ansiktet hans mens han lå fastbundet i belteseng.
- Jeg mistet pusten og kunne ikke beskytte meg verken med hender eller føtter, og en slags dødsangst kom inn i kroppen min. Det var fryktelig, sa han.
Greta hadde vært innlagt ved flere psykiatriske avdelinger og kjente igjen bildet av vold og krenkelser. Hun sa at hun selv hadde blitt både slått og krenket flere ganger. En gang ble hun, utslått av medikamenter, forlatt helt naken på gulvet i flere timer, med døren åpen til korridoren, slik at alle som gikk forbi kunne se henne naken.
- At ingen av personalet tok tak i meg og kledde på meg! Det var fornedrende.
Det var slik hun lå da sønnen og eksmannen hennes kom på besøk.
- Det er skandaløst! mente eksmannen.
Tilsynsmyndigheter
Anders Milton, som på oppdrag fra den svenske regjeringen hadde utredet psykiatrien, var overrasket over resultatet i undersøkelsen.
- I mitt arbeid har jeg ikke hørt noe om noe sånt, sa han.
- Har dere spurt om det? undret journalisten fra Sveriges Radio.
- Nei, vi hadde ikke slike oppgaver, svarte han.
Hälso- och sjukvårdens ansvarsnemnd, HSAN, er en statlig myndighet som beslutter om helsepersonell har gjort seg skyldig i feil i sin yrkesutøvelse. Sjefen, Annica Marcus, kunne fortelle at det var ytterst sjelden at noen måtte stå til ansvar for overgrep mot pasienter. Hun hadde knapt fått meldinger om slike forhold.
- På fire og et halvt år tror jeg det har vært to-tre ganger kanskje.
I 2006 tok en pleier ved Universitetsykehuset i Lund kvelertak på en pasient. Dette ble verken meldt til HSAN eller Socialstyrelsen (det svenske Helsetilsynet). Avdelingssjefen fortalte at det aldri ble diskutert om det burde meldes. Annica Marcus ved HSAN reagerte da hun fikk se sykehusets interne rapport.
I tillegg til at det var uvanlig at slike ting ble meldt, var det ennå mer uvanlig at helsepersonellet ble felt for vold. Som oftest sto ord mot ord, og personalet gikk fri.
Ministeren
Den svenske sosialministeren Göran Hägglund reagerte på det Ekot hadde avslørt om forholdene innen psykiatrien. Han mente det var stor mangel på rettssikkerhet innen helsevesenet generelt, men spesielt i psykiatrien.
Statsråden ble bedt om å kommentere uttalelser fra Socialstyrelsen om at det holder å innhente informasjon fra dem som skal granskes. Hans svar var at "vi skjønnmaler kanskje bildet litt" når vi skal fortelle om noe vi har vært med på og hvor vi selv hadde et ansvar.
Religiøsitet og porno
Via Teo & Tao ble jeg oppmerksom på en undersøkelse som forteller at Religiøse ser mer porno enn andre. Jeg sier som ham: Tenkte jeg det ikke.
Nå har jeg ikke lest forskningsartikkelen som ligger til grunn for Vårt Lands artikkel og svenske Dagens. Og når de trekker fram Utahs mormonere som særlig ivrige pornokonsumenter, så vet man jo ikke om det er kvinnene eller mennene det gjelder. Jeg tenker da på at en del lever i polygami.
Men at en del religiøse fundamentalister ligger under for sterk seksualangst, og at dette kan få uheldige følger, kjenner jeg godt til fra egen oppvekst.
Nå har jeg ikke lest forskningsartikkelen som ligger til grunn for Vårt Lands artikkel og svenske Dagens. Og når de trekker fram Utahs mormonere som særlig ivrige pornokonsumenter, så vet man jo ikke om det er kvinnene eller mennene det gjelder. Jeg tenker da på at en del lever i polygami.
Men at en del religiøse fundamentalister ligger under for sterk seksualangst, og at dette kan få uheldige følger, kjenner jeg godt til fra egen oppvekst.
5.3.09
Feedback. Innboks
Fredag
- Mail:
Jeg leser ting du skriver på nettet. Ønsker deg en god helg!
Beste hilsener fra NN (mann)
- Et elektronisk postkort
Lørdag
- Tre elektroniske postkort
- Mail:
Du virker så aggressiv/bitter overfor menn og det menn står for. Du har slike sterke intelektuelle og bastante meninger, at jeg blir ganske redd for og skuffet over deg, Sigrun. Å være feminist betyr vel ikke at man er en sur og sint mannshater?
Du skremmer meg, og jeg ønsker ikke utsette meg selv for å delta i debatter med deg, Sigrun. Derfor sender jeg denne ytrringen som en privat mail til deg.
Vennlig hilsen
NN
Søndag
Et elektronisk postkort
Mandag
Mail:
Livet kan være tungt mange ganger. Men tar man vekk humøret og annet som hjelper oss til å gå videre tross alle plager og vondter, da slukker selv den lille gnisten vi alle har! Spre litt smil og glede rundt deg, så vil du få tifold tilbake!
Vennlig hilsen
NN
Tirsdag
To elektroniske postkort
Onsdag
- To tips om artikler jeg bør lese på nettet.
- To mailer:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
- Et elektronisk postkort.
Torsdag
- Et tips om artikkel jeg bør lese på nettet.
- Mail:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
Fredag
Mail:
Fikk en mail fra den ansvarlige på nettstedet om at jeg burde oppføre meg skikkelig. Fikk forståelsen av at du sto bak som "angiveren", Sigrun. Skuffende. Et godt eksempel på at "feministiske diktaturer" ikke harmoner med et fritt demokratisk samfunn.
Vi ble nok skilt av helt forskjellige grunner, vi to. Stakkars din forhendværende! Jeg ble syk, og det var grunnen til at min kone og jeg ble skilt. Mennesker er noen underlige skapninger...
NN
Lørdag
Mail:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
Søndag
Mail:
Den nettansvarlige har utestengt meg fra å delta på nettstedet. Jeg har googlet vedkommende:
Bla bla bla bla bla bla bla
Mvh NN
Tirsdag
Mail:
Sender disse to artiklene til deg Sigrun, for da vet du bedre hva "den ansvarlige" står for:
Bla bla bla bla bla bla bla bla
Bla bla bla bla bla bla bla bla
N
- Mail:
Jeg leser ting du skriver på nettet. Ønsker deg en god helg!
Beste hilsener fra NN (mann)
- Et elektronisk postkort
Lørdag
- Tre elektroniske postkort
- Mail:
Du virker så aggressiv/bitter overfor menn og det menn står for. Du har slike sterke intelektuelle og bastante meninger, at jeg blir ganske redd for og skuffet over deg, Sigrun. Å være feminist betyr vel ikke at man er en sur og sint mannshater?
Du skremmer meg, og jeg ønsker ikke utsette meg selv for å delta i debatter med deg, Sigrun. Derfor sender jeg denne ytrringen som en privat mail til deg.
Vennlig hilsen
NN
Søndag
Et elektronisk postkort
Mandag
Mail:
Livet kan være tungt mange ganger. Men tar man vekk humøret og annet som hjelper oss til å gå videre tross alle plager og vondter, da slukker selv den lille gnisten vi alle har! Spre litt smil og glede rundt deg, så vil du få tifold tilbake!
Vennlig hilsen
NN
Tirsdag
To elektroniske postkort
Onsdag
- To tips om artikler jeg bør lese på nettet.
- To mailer:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
- Et elektronisk postkort.
Torsdag
- Et tips om artikkel jeg bør lese på nettet.
- Mail:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
Fredag
Mail:
Fikk en mail fra den ansvarlige på nettstedet om at jeg burde oppføre meg skikkelig. Fikk forståelsen av at du sto bak som "angiveren", Sigrun. Skuffende. Et godt eksempel på at "feministiske diktaturer" ikke harmoner med et fritt demokratisk samfunn.
Vi ble nok skilt av helt forskjellige grunner, vi to. Stakkars din forhendværende! Jeg ble syk, og det var grunnen til at min kone og jeg ble skilt. Mennesker er noen underlige skapninger...
NN
Lørdag
Mail:
Du har ikke lest det siste elektroniske postkortet jeg sendte deg.
Søndag
Mail:
Den nettansvarlige har utestengt meg fra å delta på nettstedet. Jeg har googlet vedkommende:
Bla bla bla bla bla bla bla
Mvh NN
Tirsdag
Mail:
Sender disse to artiklene til deg Sigrun, for da vet du bedre hva "den ansvarlige" står for:
Bla bla bla bla bla bla bla bla
Bla bla bla bla bla bla bla bla
N
Religionstvang for barn helt greit?
Human-Etisk Forbund mener at religiøse foreldre skal bestemme hva slags skole barna deres skal gå på. Dermed sier de også at det er helt greit om barn utsettes for religiøs tvang og undertrykkelse.
Jeg er helt enig i at man ikke skal gjøre forskjell på religionene. Men jeg er så lei av at det alltid er voksnes interesser som skal ha forrang. Hva med barns menneskerettigheter? Hvorfor tar man mer hensyn til foreldre enn til barn? Burde ikke barn i større grad få bli ansett som selvstendige individer? Burde ikke barn få religionsfrihet?
Religion kan faktisk i en del tilfeller være undertrykkende for barn, som den kan for kvinner. Religion kan jo være så mangt. Det kan foreldre også. Å tro at alle foreldre handler til barns beste er naivt. Og farlig. Mange reagerer på at småjenter tvinges til å iføre seg hijab, men annen religionstvang er altså greit?
Jeg er i alle fall sjeleglad for at jeg fikk gå på en vanlig skole, fordi det ikke var noen kristen privatskole der jeg vokste opp. Jeg hadde søren meg mer enn nok med den fundamentalismen jeg opplevde ellers i hverdagen.
Hva religionsfrihet var fikk jeg ikke oppleve før jeg var 15, da jeg nektet å konfirmere meg og meldte meg ut av kirken. Til tross for at jeg fikk gjennomgå mye for dette i miljøet hvor jeg vokste opp, ga det meg en enorm frihetsfølelse, selvrespekt og selvbevissthet å få mulighet til å ta et eget valg, og stå for det. Jeg fikk en opplevelse av usynlig støtte fra det samfunnet jeg levde i, som gjennom lovverket faktisk ga meg personlig frihet til å velge, selv om jeg i nærmiljøet ble trakassert fordi jeg "tok meg friheter".
Dessverre er det ikke mange som synes opptatt av barns rettigheter når det gjelder tro og tanke. Hilde Bojer er et av få unntak:
Valgfrihet er et gode i seg selv ... Men det gjelder valg på egne vegne. Foreldres rett til å velge skole for barna sine er prinsipielt noe helt annet, nemlig retten til å velge for andre. Og den retten er ikke et gode i seg selv. Barna blir tvunget til å gå på skolen uansett hvem som har valgt for dem.
Barn er individer med egne rettigheter. Foreldrene deres eier dem ikke, og foreldrene har rett til å velge for dem bare når slike valg ikke er i strid med barnas egne interesser og rettigheter. Hvis vi skal mene at foreldres frie valg av skole for barna sine er et gode, må det bli på et rent pragmatisk grunnlag, nemlig at foreldrene alltid, eller i hvert fall stort sett, velger det som er best for barna. Og det vet vi at mange foreldre ikke gjør.
Se også:
Abres post Frihet på orwellsk
Mine poster
Giske vs Gud
Omskjæring av gutter bør forbys
Førskolelærerstudenter om vold mot barn
Jeg er helt enig i at man ikke skal gjøre forskjell på religionene. Men jeg er så lei av at det alltid er voksnes interesser som skal ha forrang. Hva med barns menneskerettigheter? Hvorfor tar man mer hensyn til foreldre enn til barn? Burde ikke barn i større grad få bli ansett som selvstendige individer? Burde ikke barn få religionsfrihet?
Religion kan faktisk i en del tilfeller være undertrykkende for barn, som den kan for kvinner. Religion kan jo være så mangt. Det kan foreldre også. Å tro at alle foreldre handler til barns beste er naivt. Og farlig. Mange reagerer på at småjenter tvinges til å iføre seg hijab, men annen religionstvang er altså greit?
Jeg er i alle fall sjeleglad for at jeg fikk gå på en vanlig skole, fordi det ikke var noen kristen privatskole der jeg vokste opp. Jeg hadde søren meg mer enn nok med den fundamentalismen jeg opplevde ellers i hverdagen.
Hva religionsfrihet var fikk jeg ikke oppleve før jeg var 15, da jeg nektet å konfirmere meg og meldte meg ut av kirken. Til tross for at jeg fikk gjennomgå mye for dette i miljøet hvor jeg vokste opp, ga det meg en enorm frihetsfølelse, selvrespekt og selvbevissthet å få mulighet til å ta et eget valg, og stå for det. Jeg fikk en opplevelse av usynlig støtte fra det samfunnet jeg levde i, som gjennom lovverket faktisk ga meg personlig frihet til å velge, selv om jeg i nærmiljøet ble trakassert fordi jeg "tok meg friheter".
Dessverre er det ikke mange som synes opptatt av barns rettigheter når det gjelder tro og tanke. Hilde Bojer er et av få unntak:
Valgfrihet er et gode i seg selv ... Men det gjelder valg på egne vegne. Foreldres rett til å velge skole for barna sine er prinsipielt noe helt annet, nemlig retten til å velge for andre. Og den retten er ikke et gode i seg selv. Barna blir tvunget til å gå på skolen uansett hvem som har valgt for dem.
Barn er individer med egne rettigheter. Foreldrene deres eier dem ikke, og foreldrene har rett til å velge for dem bare når slike valg ikke er i strid med barnas egne interesser og rettigheter. Hvis vi skal mene at foreldres frie valg av skole for barna sine er et gode, må det bli på et rent pragmatisk grunnlag, nemlig at foreldrene alltid, eller i hvert fall stort sett, velger det som er best for barna. Og det vet vi at mange foreldre ikke gjør.
Se også:
Abres post Frihet på orwellsk
Mine poster
Giske vs Gud
Omskjæring av gutter bør forbys
Førskolelærerstudenter om vold mot barn
4.3.09
Blogg-debatt om aktiv dødshjelp
Aktiv dødshjelp. "Bør vi tillate eutanasi i Norge?"
Bloggen Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom:
03.03.: Formann i Fremskrittspartiets Ungdom, Ove A. Vanebos hovedinnlegg: Selvbestemmelse til det siste.
04.03. Morten Magelssens hovedinnlegg: Bør vi tillate eutanasi i Norge?
Bloggen Tro og fornuft.no vs. Fremskrittspartiets Ungdom:
03.03.: Formann i Fremskrittspartiets Ungdom, Ove A. Vanebos hovedinnlegg: Selvbestemmelse til det siste.
04.03. Morten Magelssens hovedinnlegg: Bør vi tillate eutanasi i Norge?
Adverse Childhood Experiences-studien
Ulykkelige barn blir syke voksne, forteller VG. Men det står ikke noe om hvorfor barna var ulykkelige.
Lesetips
ACE-studien:
Den amerikanske studien Adverse Childhood Experiences, der over 17 000 amerikanere ble intervjuet om overgrep og overbelastninger i barndommen, viser at slike erfaringer kan gi 30 til 50 ganger økt risiko for depresjon, selvmord, rusproblemer og somatisk sykdom i voksen alder. Man har beregnet at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA.
Norsk bok:
Hvordan krenkede barn blir syke voksne av A. L. Kirkengen:
Vold, seksuelle overgrep og vanskjøtsel i barndommen medfører økt risiko for en rekke helseproblemer i voksen alder, blant annet psykiske lidelser, kreft, gynekologiske lidelser og hjertesykdommer.
Lesetips
ACE-studien:
Den amerikanske studien Adverse Childhood Experiences, der over 17 000 amerikanere ble intervjuet om overgrep og overbelastninger i barndommen, viser at slike erfaringer kan gi 30 til 50 ganger økt risiko for depresjon, selvmord, rusproblemer og somatisk sykdom i voksen alder. Man har beregnet at skadelige barndomserfaringer er den viktigste grunnleggende årsak til sykdom, uførhet, for tidlig død og totale helseutgifter i USA.
Norsk bok:
Hvordan krenkede barn blir syke voksne av A. L. Kirkengen:
Vold, seksuelle overgrep og vanskjøtsel i barndommen medfører økt risiko for en rekke helseproblemer i voksen alder, blant annet psykiske lidelser, kreft, gynekologiske lidelser og hjertesykdommer.
Syk i hodet
Mitt bidrag til 0803-bloggen.
Feminist Siv Mjaaland omtalte i en kronikk for halvannet år siden voldtekt som galskap og voldtektsmenn som syke i hodet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er på tide at feminister krever en revurdering av rådende definisjoner på hva som er normalt og unormalt når det gjelder vold og voldtekt - og av hvem som er syke i hodet sitt.
Teolog og sexolog Knut Hermstad ved NTNU har disputert på seksualovergripere, og han “fant”, etter å ha dybdeintervjuet innsatte som soner fengselsstraff for seksuelle overgrep, at de i psykiatrisk forstand er overveiende normale. Andre har kommet til samme konklusjon. Det virkelig opprørende i denne sammenheng er at det er overgripernes ofre som ofte stemples som psykiske avvikere. Eksempel: Dagbladet skrev om ei jente som hadde blitt misbrukt (seksuell omgang) av en mann mellom 30 til 70 ganger, fra hun var åtte til hun fylte 13 år. Som 16-åring gikk jenta hos psykolog, og det ble sagt at hun hadde “vrangforestillinger om seksualitet”. Men hva i all verden skulle vært “normale” forestillinger om seksualitet hos ei tenåringsjente med slike erfaringer? Jeg har latt meg provosere nok til å spørre terapeuter om hva som er den “normale” måten å reagere på årelang traumatisering i barndommen. Men det har ingen svart meg på.
Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Først i 1980 - i kjølvannet av Vietnam-krigen, som jo dreide seg om menn - ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vedtatt. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper, delt erfaringer av overgrep, og blitt klar over at overgrep rammer mange - ikke “bare” voksne, men også barn. Men feminist, psykiater og traumeforsker Judith Lewis Herman understreker i boka Trauma and Recovery at PTSD passer langt bedre etter enkelttraumer enn etter gjentatte overgrep, ikke minst når de skjer i "nære relasjoner" og begås mot barn. Traumatiserte i såkalte nære relasjoner diagnostiseres derfor ofte som “personlighetsforstyrrede”. Eller psykopater. Professor Herman forteller om en overgrepsutsatt kvinne som, etter at hun fikk en sterkt nedsettende diagnose av psykiatrien, ble behandlet like ille av dem som skulle være hennes hjelpere som hun hadde blitt i barndomshjemmet, der hun hadde opplevd overgrepene. Jeg kjenner til en ung kvinne med overgrepsbakgrunn som begikk selvmord etter å ha fått en sånn diagnose.
I USA har det vært flere kvinneopprør når diagnosemanualen skulle revideres, blant annet fordi man har villet diagnostisere mishandlede kvinner som masochister. Men her til lands har feminister vært snille og lydige overfor psykiatrien når det gjelder volden mot kvinner og barn, til tross for at feminismen jo har dette som en kampsak. Og selv om mange som har fått en psykiatrisk diagnose, ikke anses som troverdige om de forteller om voldtekt.
“[W]e have so many diagnostic labels that help to disguise the abuse. And this is exactly the reason why people MUST become severely ill: they are in a total isolation with their pain,” sier den sveitsiske psykologen Alice Miller. Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Innen BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) er én prosent av de voldsutsatte pasientene registrert med voldsbakgrunn. For de seksuelt misbrukte barna er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at så mange barn og unge dermed kan utsettes for vold mens de går til behandling, og ikke “oppdages” av behandlerne. Hjelpen blir deretter.
Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk - slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.
Seksualisert vold vil ikke bli tatt alvorlig før feminismen rydder opp i psykiatriske vrangforestillinger om hvem som er syke i hodet og ikke. Dette kan ikke lenger overlates til den patriarkalske psykiatrien.
Se også: Krenkelse som hjelp
Feminist Siv Mjaaland omtalte i en kronikk for halvannet år siden voldtekt som galskap og voldtektsmenn som syke i hodet. Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er på tide at feminister krever en revurdering av rådende definisjoner på hva som er normalt og unormalt når det gjelder vold og voldtekt - og av hvem som er syke i hodet sitt.
Teolog og sexolog Knut Hermstad ved NTNU har disputert på seksualovergripere, og han “fant”, etter å ha dybdeintervjuet innsatte som soner fengselsstraff for seksuelle overgrep, at de i psykiatrisk forstand er overveiende normale. Andre har kommet til samme konklusjon. Det virkelig opprørende i denne sammenheng er at det er overgripernes ofre som ofte stemples som psykiske avvikere. Eksempel: Dagbladet skrev om ei jente som hadde blitt misbrukt (seksuell omgang) av en mann mellom 30 til 70 ganger, fra hun var åtte til hun fylte 13 år. Som 16-åring gikk jenta hos psykolog, og det ble sagt at hun hadde “vrangforestillinger om seksualitet”. Men hva i all verden skulle vært “normale” forestillinger om seksualitet hos ei tenåringsjente med slike erfaringer? Jeg har latt meg provosere nok til å spørre terapeuter om hva som er den “normale” måten å reagere på årelang traumatisering i barndommen. Men det har ingen svart meg på.
Det er oppsiktsvekkende at overgrep mot kvinner og barn ikke kom på dagsordenen takket være psykiatrien, men er kvinnebevegelsens fortjeneste. Først i 1980 - i kjølvannet av Vietnam-krigen, som jo dreide seg om menn - ble diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) vedtatt. Da hadde også kvinner kommet sammen i bevisstgjøringsgrupper, delt erfaringer av overgrep, og blitt klar over at overgrep rammer mange - ikke “bare” voksne, men også barn. Men feminist, psykiater og traumeforsker Judith Lewis Herman understreker i boka Trauma and Recovery at PTSD passer langt bedre etter enkelttraumer enn etter gjentatte overgrep, ikke minst når de skjer i "nære relasjoner" og begås mot barn. Traumatiserte i såkalte nære relasjoner diagnostiseres derfor ofte som “personlighetsforstyrrede”. Eller psykopater. Professor Herman forteller om en overgrepsutsatt kvinne som, etter at hun fikk en sterkt nedsettende diagnose av psykiatrien, ble behandlet like ille av dem som skulle være hennes hjelpere som hun hadde blitt i barndomshjemmet, der hun hadde opplevd overgrepene. Jeg kjenner til en ung kvinne med overgrepsbakgrunn som begikk selvmord etter å ha fått en sånn diagnose.
I USA har det vært flere kvinneopprør når diagnosemanualen skulle revideres, blant annet fordi man har villet diagnostisere mishandlede kvinner som masochister. Men her til lands har feminister vært snille og lydige overfor psykiatrien når det gjelder volden mot kvinner og barn, til tross for at feminismen jo har dette som en kampsak. Og selv om mange som har fått en psykiatrisk diagnose, ikke anses som troverdige om de forteller om voldtekt.
“[W]e have so many diagnostic labels that help to disguise the abuse. And this is exactly the reason why people MUST become severely ill: they are in a total isolation with their pain,” sier den sveitsiske psykologen Alice Miller. Fortsatt tillegger psykiatrisk teori krenkelseserfaringer underordnet eller marginal betydning, ifølge professor dr.med. Anna Luise Kirkengen. Innen BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) er én prosent av de voldsutsatte pasientene registrert med voldsbakgrunn. For de seksuelt misbrukte barna er andelen 12 prosent. Det er hårreisende at så mange barn og unge dermed kan utsettes for vold mens de går til behandling, og ikke “oppdages” av behandlerne. Hjelpen blir deretter.
Antropologiprofessor Anne Karen Bjelland har påpekt: “Retten til å bestemme hva som er gyldig kunnskap og språk, er en viktig kilde til makt; makt til å definere hvordan verden ser ut, makt til å diskvalifisere, utdefinere og ydmyke alternative former for kunnskap, makt til å avmektiggjøre andre mennesker”. Siden essensen i traumet er ekstrem avmakt og isolasjon, vil diagnosen bli “mer av det samme”: å bli utsatt for andres definisjonsmakt og ekskludering fra fellesskapet. Diagnosen kan bevirke fremmedgjøring i forhold til egne reaksjoner og at man ser seg selv med behandlerens blikk - slik offeret i overgrepssituasjonen ofte har identifisert seg med det overgriperen sa.
Seksualisert vold vil ikke bli tatt alvorlig før feminismen rydder opp i psykiatriske vrangforestillinger om hvem som er syke i hodet og ikke. Dette kan ikke lenger overlates til den patriarkalske psykiatrien.
Se også: Krenkelse som hjelp
Norsk helsevesen og menneskerettighetene
Den senere tid har vi fått erfare at menneskerettighetene ikke alltid tas særlig hensyn til. Dette opprører mange. I går leste jeg, i en artikkel om psykiatri og menneskerettigheter, at her i landet fordeles alle penger til menneskerettighetsformål gjennom Utenriksdepartementet, og er altså forbeholdt arbeid utenfor Norges grenser!
Artikkelen inneholder intervju med den utrettelige Gro Hillestad Thune, og står i siste nummer av bladet Sinn & Samfunn, som utgis av foreningen Mental Helse. Jeg vil anbefale både den og Hillestad Thunes bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien, til helsearbeidere - også innen somatikken, der vi nylig fikk en tvangslov - pasienter, byråkrater, politikere - ja, egentlig oss alle sammen. Vi er dessverre ikke særlig vant til å tenke menneskerettslig her til lands.
En del misforstår kanskje Gro Hillestad Thune, slik de gjør med både SINTEF og professor Georg Høyer, når disse har påpekt omfattende og/eller unødig tvangsbruk i psykiatrien. Hvorvidt man fortsatt skal ha en særlov for psykisk helse, er det uenighet om også blant dem som er opptatt av tvang i helsevesenet. I brukerorganisasjonene er det mange som vil ha bort psykiatriloven, mens andre vil at man skal vurdere grunnlaget for behandlingskriteriet. Hillestad Thune sier at kanskje ville de problemer mange opplever som pasienter i psykiatrien bli mindre hvis de ble behandlet mer som somatisk syke. Men hun tror samtidig at man ikke skal vente for mye av lovendringer alene. Endringene skjer på bakken, sier hun, og mener det har å gjøre med holdninger både innen behandlingsapparatet og ellers i samfunnet.
Menneskerettighetene regulerer samhandlingen mellom det offentlige og det enkelte individ. Likevel lærer ikke kommende leger, sykepleiere, psykologer og andre noe om menneskerettighetene. Det opprører Hillestad Thune at selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt, får lære om de grenser menneskerettighetene setter. Hun får henvendelser fra folk som har opplevd krenkende behandling, og det er vanskelig å få noe svar fra departement og direktorat på spørsmålet om hvem som egentlig har ansvaret for at pasienters grunnleggende rettigheter respekteres.
Menneskerettsjuristen påpeker det tankevekkende i at da Oslo tingrett konkluderte med brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen! De hadde altså ikke slått ned på at pasienten var blitt alvorlig krenket. Hillestad Thune forteller også om en ny klagesak som har blitt avvist av fylkeslegen, med den begrunnelse at verken fylkeslege eller kontrollkommisjon er tildelt noen spesifikk rolle når det gjelder prøving av menneskerettigheter Norge har sluttet seg til. De som uttaler dette, vet åpenbart ikke at EMK har vært overordnet norsk lov i snart ti år, sier hun.
Menneskerettighetene må alle aktører i helsevesenet nå lære om! For her er det skremmende mangel på kunnskaper.
Se også: Oppfordring til brukerorganisasjoner innen psykisk helse
Også publisert på Psykisk-bloggen
Artikkelen inneholder intervju med den utrettelige Gro Hillestad Thune, og står i siste nummer av bladet Sinn & Samfunn, som utgis av foreningen Mental Helse. Jeg vil anbefale både den og Hillestad Thunes bok Overgrep. Søkelys på psykiatrien, til helsearbeidere - også innen somatikken, der vi nylig fikk en tvangslov - pasienter, byråkrater, politikere - ja, egentlig oss alle sammen. Vi er dessverre ikke særlig vant til å tenke menneskerettslig her til lands.
En del misforstår kanskje Gro Hillestad Thune, slik de gjør med både SINTEF og professor Georg Høyer, når disse har påpekt omfattende og/eller unødig tvangsbruk i psykiatrien. Hvorvidt man fortsatt skal ha en særlov for psykisk helse, er det uenighet om også blant dem som er opptatt av tvang i helsevesenet. I brukerorganisasjonene er det mange som vil ha bort psykiatriloven, mens andre vil at man skal vurdere grunnlaget for behandlingskriteriet. Hillestad Thune sier at kanskje ville de problemer mange opplever som pasienter i psykiatrien bli mindre hvis de ble behandlet mer som somatisk syke. Men hun tror samtidig at man ikke skal vente for mye av lovendringer alene. Endringene skjer på bakken, sier hun, og mener det har å gjøre med holdninger både innen behandlingsapparatet og ellers i samfunnet.
Menneskerettighetene regulerer samhandlingen mellom det offentlige og det enkelte individ. Likevel lærer ikke kommende leger, sykepleiere, psykologer og andre noe om menneskerettighetene. Det opprører Hillestad Thune at selv ikke helsearbeidere som utøver tvang og makt, får lære om de grenser menneskerettighetene setter. Hun får henvendelser fra folk som har opplevd krenkende behandling, og det er vanskelig å få noe svar fra departement og direktorat på spørsmålet om hvem som egentlig har ansvaret for at pasienters grunnleggende rettigheter respekteres.
Menneskerettsjuristen påpeker det tankevekkende i at da Oslo tingrett konkluderte med brudd på flere artikler i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), hadde verken Helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen funnet noe å utsette på behandlingen! De hadde altså ikke slått ned på at pasienten var blitt alvorlig krenket. Hillestad Thune forteller også om en ny klagesak som har blitt avvist av fylkeslegen, med den begrunnelse at verken fylkeslege eller kontrollkommisjon er tildelt noen spesifikk rolle når det gjelder prøving av menneskerettigheter Norge har sluttet seg til. De som uttaler dette, vet åpenbart ikke at EMK har vært overordnet norsk lov i snart ti år, sier hun.
Menneskerettighetene må alle aktører i helsevesenet nå lære om! For her er det skremmende mangel på kunnskaper.
Se også: Oppfordring til brukerorganisasjoner innen psykisk helse
Også publisert på Psykisk-bloggen
Dannelse nedenfra
Anne Viken skriver om dannelse, med henvisning til et Apollon-intervju med professor Bernt Hagtvedt. Hans krav til det dannede menneske er:
- Med dannelse mener jeg evnen til å kunne fremstille et argument, skrive godt og klart, vite hva du sier og hvilke tradisjoner du knytter deg til, ha bred kunnskap om blant annet etiske, estetiske, samfunnsvitenskaplige, naturvitenskaplige og historiske emner. Og ikke minst kritisk sans, vite om svakhetene i egne resonnementer og ha evne til å sette deg inn i hva din motstander står for.
Professoren vet nok at ikke alle av oss riktig når dit.
Men jeg får lyst til å framheve dannelsens betydning nedenfra, å bevege seg fra bruker til borger. Den danske pedagogen Erik Sigsgaard er blant dem som problematiserer bruker-begrepet, som han setter opp mot begrepet skaper; mennesket er så å si fra skapelsen selv en skaper.
Et nytt klasseskille blir stadig mer framtredende, sier Sigsgaard: Skillet mellom dem som omtaler de andre som "brukerne" og bestemmer hva "brukerne" har bruk for, og "brukerne" selv, som er uten mulighet til å sette spor etter seg.
Hvordan blir mennesker når de reduseres til "brukere"? Uansvarlige? Sinte - over å ha blitt frarøvet makten over sitt eget liv?
Kan et demokrati fungere og utvikle seg hvis denne nye klasseinndelingen ikke bekjempes? spør han.
Sigsgaard skiller mellom to typer sosialisering:
- tilpasningssosialisering: individene formes, slik at de passer inn i de samfunnsmessige strukturene, eller
- dannelsessosialisering: individene utvikler seg til politiske subjekter
Ekspertene får dermed to ulike funksjoner for brukerne:
- de kan gjøre brukerne sunne, eller
- brukerne kan, med ekspertenes hjelp, gjøre seg selv sunne.
- Med dannelse mener jeg evnen til å kunne fremstille et argument, skrive godt og klart, vite hva du sier og hvilke tradisjoner du knytter deg til, ha bred kunnskap om blant annet etiske, estetiske, samfunnsvitenskaplige, naturvitenskaplige og historiske emner. Og ikke minst kritisk sans, vite om svakhetene i egne resonnementer og ha evne til å sette deg inn i hva din motstander står for.
Professoren vet nok at ikke alle av oss riktig når dit.
Men jeg får lyst til å framheve dannelsens betydning nedenfra, å bevege seg fra bruker til borger. Den danske pedagogen Erik Sigsgaard er blant dem som problematiserer bruker-begrepet, som han setter opp mot begrepet skaper; mennesket er så å si fra skapelsen selv en skaper.
Et nytt klasseskille blir stadig mer framtredende, sier Sigsgaard: Skillet mellom dem som omtaler de andre som "brukerne" og bestemmer hva "brukerne" har bruk for, og "brukerne" selv, som er uten mulighet til å sette spor etter seg.
Hvordan blir mennesker når de reduseres til "brukere"? Uansvarlige? Sinte - over å ha blitt frarøvet makten over sitt eget liv?
Kan et demokrati fungere og utvikle seg hvis denne nye klasseinndelingen ikke bekjempes? spør han.
Sigsgaard skiller mellom to typer sosialisering:
- tilpasningssosialisering: individene formes, slik at de passer inn i de samfunnsmessige strukturene, eller
- dannelsessosialisering: individene utvikler seg til politiske subjekter
Ekspertene får dermed to ulike funksjoner for brukerne:
- de kan gjøre brukerne sunne, eller
- brukerne kan, med ekspertenes hjelp, gjøre seg selv sunne.
3.3.09
Ytringsfrihetskampanje 12. mars
Amnesty Norge har en stor nettkampanje på gang i disse dager: Ytringsfrihet på nett.
Organisasjonen inviterer til en bloggkampanje 12. mars. Les mer hos Virrvarr.
Ny blogg om psykisk helse
Det har kommet en ny blogg om psykisk helse.
Bak står Odd Volden, landsstyremedlem Mental Helse 2001 - 2007, medlem av Kontrollkommisjonen for psykiatriske sykehus i Vest-Agder 2003, tilknyttet fagmiljøet i psykisk helsearbeid ved UiA 2004 - 2008, fagpedagog, skribent og foredragsholder.
Hensikten med bloggen er å informere om psykisk helse og psykisk helsearbeid og å hjelpe aktørene på psykisk helsefeltet til å holde håpet oppe.
[Det siste trengs kanskje, siden enkelte av oss er flinke til å gi kjeft]
Bak står Odd Volden, landsstyremedlem Mental Helse 2001 - 2007, medlem av Kontrollkommisjonen for psykiatriske sykehus i Vest-Agder 2003, tilknyttet fagmiljøet i psykisk helsearbeid ved UiA 2004 - 2008, fagpedagog, skribent og foredragsholder.
Hensikten med bloggen er å informere om psykisk helse og psykisk helsearbeid og å hjelpe aktørene på psykisk helsefeltet til å holde håpet oppe.
[Det siste trengs kanskje, siden enkelte av oss er flinke til å gi kjeft]
2.3.09
Det samme, men forskjellig
Jeg har nylig vært på Sonitus og nærmest skrytt av blogging for den psykiske helsens skyld. Men i kveld fikk jeg oppleve at blogging også kan føre til sterk eksistensiell ensomhet.
Jeg skrev om religion, og det ble tydelig i kommentarfeltet at "det samme" kan oppleves veldig forskjellig, avhengig av hva slags liv man har.
Kanskje er det slik med mange ting at vi tror at vi snakker om det samme - og ikke engang oppdager at det gjør vi ikke?
For noen er religion noe lyst og trygt. Det tror jeg at jeg kan forstå. Men hvordan påsken kan være det, skjønner jeg ikke. For meg er den lidelse og død.
Det var religionen i stor grad da jeg var barn. Den var mest knyttet til vold og overgrep, samt til skremsler om helvete. Unntaksvis dukket gode bilder opp, men da kunne også dødslengselen bli stor.
Det var altså den samme religionen vi snakket om. Og jeg vokste ikke opp i noen sekt, men i et pietistisk statskirkemiljø.
Jeg skrev om religion, og det ble tydelig i kommentarfeltet at "det samme" kan oppleves veldig forskjellig, avhengig av hva slags liv man har.
Kanskje er det slik med mange ting at vi tror at vi snakker om det samme - og ikke engang oppdager at det gjør vi ikke?
For noen er religion noe lyst og trygt. Det tror jeg at jeg kan forstå. Men hvordan påsken kan være det, skjønner jeg ikke. For meg er den lidelse og død.
Det var religionen i stor grad da jeg var barn. Den var mest knyttet til vold og overgrep, samt til skremsler om helvete. Unntaksvis dukket gode bilder opp, men da kunne også dødslengselen bli stor.
Det var altså den samme religionen vi snakket om. Og jeg vokste ikke opp i noen sekt, men i et pietistisk statskirkemiljø.
Hvordan fortelle barn om død og fordervelse i religionen?
Neste måned er det påske. Hva vil foreldre, barnehager og skoler si til barn om bakgrunnen for at vi feirer den kristne påsken?
Før påsken i fjor snakket jeg med en venninne som er småbarnsmor, og vi kom inn på temaet barn og religion. Venninnen min og samboeren hennes er ikke religiøse mennesker, men de syntes at tiden nå var inne for at den femårige sønnen deres fikk høre om Gud. Foreldrene mente det var best at de selv lærte barnet sitt om kristendommen, framfor at han var helt blank når han fikk den presentert av andre. Gutten gikk i barnehage, og skal begynne på skolen i 2009. Moren uttrykte at hun ikke ønsket å formidle til sønnen de mer grusomme sidene ved kristendommen.
Nå nærmer vi oss igjen påske - så hva med påskefortellingen? Bør foreldre - enten de nå selv er troende eller ikke - la være å gå i detalj om det Bibelen sier skjedde på langfredag når de forteller sine barn om hvorfor vi har påske? Lar det seg gjøre? Jesus måtte i alle fall dø før han kunne stå opp igjen, så hvor mye kan man utelate og samtidig ha en påskehistorie å fortelle?
Intervjuer som er blitt gjort med barnehageansatte, antyder at det er lettere for dem som anser seg selv som troende å fortelle barn om dette, enn det er for ikke-troende. Jeg vil tro det samme gjelder foreldre. Men primært er jeg opptatt av hvordan denne fortellingen virker på barna, mer enn hvordan det er for voksne å fortelle den.
Ikke minst er jeg bekymret for barn i en del utpreget kristne familier. Jeg har en kristen bakgrunn og vet at budskapet kan bli veldig nært for et barn som synes det kjenner Jesus godt, og som tror fullt og fast på det det hører, fordi det har lært at det som står i Bibelen om Jesus og Gud er sant. Da synes det forferdelig synd på Jesus, og kan synes at pappaen hans er veldig slem.
Vokser barnet i tillegg opp i et kristent miljø hvor man tror på helvete, kan det bli mer enn hva enkelte har godt av. I alle fall de som, av ulike grunner, er utrygge barn. Et skremmende gudsbilde tidlig i livet kan sette varige spor.
I tillegg er noen barn traumatiserte, og pasjonshistorien er også en traumehistorie. Traumepsykologer har karakterisert traumets kjerne som et ubesvart rop, og det er nettopp det vi hører fra korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Hva langfredagshistorien påførte meg som kristent og traumatisert barn av psykisk tortur, er ikke mulig å beskrive. Men jeg kan fortelle at jeg ved påsketider fikk ekstra mareritt om korsfestelsen, i tillegg til de marerittene jeg ellers pleide å ha (mareritt er ikke uvanlig hos traumatiserte personer).
Når det skjer en eller annen katastrofe, pleier barnepsykologer å gi råd i media om hvordan man skal snakke med barn om vonde ting. Og ære være dem for det. Men jeg kan da umulig være den eneste som synes profesjonelle råd kunne trenges også når det gjelder å formidle påskebudskapet for barn?
Dette er en historie vi må forholde oss til hvert eneste år.
Se også: Det samme, men forskjellig
Før påsken i fjor snakket jeg med en venninne som er småbarnsmor, og vi kom inn på temaet barn og religion. Venninnen min og samboeren hennes er ikke religiøse mennesker, men de syntes at tiden nå var inne for at den femårige sønnen deres fikk høre om Gud. Foreldrene mente det var best at de selv lærte barnet sitt om kristendommen, framfor at han var helt blank når han fikk den presentert av andre. Gutten gikk i barnehage, og skal begynne på skolen i 2009. Moren uttrykte at hun ikke ønsket å formidle til sønnen de mer grusomme sidene ved kristendommen.
Nå nærmer vi oss igjen påske - så hva med påskefortellingen? Bør foreldre - enten de nå selv er troende eller ikke - la være å gå i detalj om det Bibelen sier skjedde på langfredag når de forteller sine barn om hvorfor vi har påske? Lar det seg gjøre? Jesus måtte i alle fall dø før han kunne stå opp igjen, så hvor mye kan man utelate og samtidig ha en påskehistorie å fortelle?
Intervjuer som er blitt gjort med barnehageansatte, antyder at det er lettere for dem som anser seg selv som troende å fortelle barn om dette, enn det er for ikke-troende. Jeg vil tro det samme gjelder foreldre. Men primært er jeg opptatt av hvordan denne fortellingen virker på barna, mer enn hvordan det er for voksne å fortelle den.
Ikke minst er jeg bekymret for barn i en del utpreget kristne familier. Jeg har en kristen bakgrunn og vet at budskapet kan bli veldig nært for et barn som synes det kjenner Jesus godt, og som tror fullt og fast på det det hører, fordi det har lært at det som står i Bibelen om Jesus og Gud er sant. Da synes det forferdelig synd på Jesus, og kan synes at pappaen hans er veldig slem.
Vokser barnet i tillegg opp i et kristent miljø hvor man tror på helvete, kan det bli mer enn hva enkelte har godt av. I alle fall de som, av ulike grunner, er utrygge barn. Et skremmende gudsbilde tidlig i livet kan sette varige spor.
I tillegg er noen barn traumatiserte, og pasjonshistorien er også en traumehistorie. Traumepsykologer har karakterisert traumets kjerne som et ubesvart rop, og det er nettopp det vi hører fra korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Hva langfredagshistorien påførte meg som kristent og traumatisert barn av psykisk tortur, er ikke mulig å beskrive. Men jeg kan fortelle at jeg ved påsketider fikk ekstra mareritt om korsfestelsen, i tillegg til de marerittene jeg ellers pleide å ha (mareritt er ikke uvanlig hos traumatiserte personer).
Når det skjer en eller annen katastrofe, pleier barnepsykologer å gi råd i media om hvordan man skal snakke med barn om vonde ting. Og ære være dem for det. Men jeg kan da umulig være den eneste som synes profesjonelle råd kunne trenges også når det gjelder å formidle påskebudskapet for barn?
Dette er en historie vi må forholde oss til hvert eneste år.
Se også: Det samme, men forskjellig
1.3.09
Kritikk for ikke å være kritisk (nok)
Å være psykiatrikritiker er ikke så enkelt. Ikke bare risikerer du å stille deg selv i et dårlig lys overfor fagfolk og "folk flest" som tar det som en selvfølge at i psykiatrien, der får man faglig forsvarlig hjelp, uansett problematikk. Nei, det kan komme kritikk fra psykiatrikritikere også, som mener at du ikke er psykiatrikritiker (nok).
Det opplevde jeg nå i dag. Jeg fikk en mail om "all denne omfavningen av makteliten" fra min side. Vedkommende hadde nettopp lest intervjuet med meg på Sonitus, så jeg antar at "makteliten" er menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune, generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse, fagfolk og brukere som ga ut en bok om brukerstyring i behandling, samt redaksjonen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.
Dette er ikke første gang jeg får kritikk for ikke å være kritisk (nok). Det skjer fra tid til annen. For et par år siden hadde jeg et kortinnlegg i avisen som ikke falt helt i smak hos alle. "Forbrytelsen" min da besto i at jeg ikke hadde skrevet at psykiatrien gir folk gift. Jeg er så visst ingen tilhenger av neddoping i psykiatrien, på sykehjem eller annet, men ord som gift og giftsprøyte er så uhyggelig at det kan tolkes som at man tillegger behandlere onde intensjoner. Selv om jeg synes det er under enhver kritikk å trekke buksa av et incestoffer og gi henne sprøyte i baken, så synes jeg det er svært problematisk å framstille ansatte i psykiatrien med ord vi ellers bruker om bødler.
Det ble sendt mailer hit og dit, med kopier og blindkopier, etter at "forbryteren" var blitt "fakket". En av mailene var denne:
Statens helsetilsyn
Aftenpostens sjefredaktør Hans Erik Matre/debattredaksjonen
(m.fl.)
For noen dager siden trykket Aftenposten et innlegg med et sitat fra en incestutsatt som ga uttrykk for den mening at det ville være et mindre overgrep (for overgrepsutsatte) å få nevroleptikasprøytene i armen enn i "skinken".
Nevroleptika er, til din og Aftenpostens orientering, ren nerve- og hjernelammende gift - og burde vært forbudt på dagen.
At Aftenposten - helt ukritisk - trykker et innlegg med "forslag" om at denne nervegiften heller bør settes i armen, er å gå langt over streken, da å få slike sprøyter - både i "skinken" og i armen - kan være direkte livsfarlig.
Statens helsetilsyn bør be Aftenposten beklage trykkingen av dette innlegget.
Jeg fikk også en mail med et ganske så uhyggelig spørsmål:
Subject: Vil du like å få en giftsprøyte i armen?
Det er pussig, dette, at enkelte som kritiserer psykiatrien for å være totalitær og autoritær, selv har problemer med andre menneskers rett til å ytre seg fritt.
Det opplevde jeg nå i dag. Jeg fikk en mail om "all denne omfavningen av makteliten" fra min side. Vedkommende hadde nettopp lest intervjuet med meg på Sonitus, så jeg antar at "makteliten" er menneskerettsjurist Gro Hillestad Thune, generalsekretær Sunniva Ørstavik i Rådet for psykisk helse, fagfolk og brukere som ga ut en bok om brukerstyring i behandling, samt redaksjonen i Tidsskrift for psykisk helsearbeid.
Dette er ikke første gang jeg får kritikk for ikke å være kritisk (nok). Det skjer fra tid til annen. For et par år siden hadde jeg et kortinnlegg i avisen som ikke falt helt i smak hos alle. "Forbrytelsen" min da besto i at jeg ikke hadde skrevet at psykiatrien gir folk gift. Jeg er så visst ingen tilhenger av neddoping i psykiatrien, på sykehjem eller annet, men ord som gift og giftsprøyte er så uhyggelig at det kan tolkes som at man tillegger behandlere onde intensjoner. Selv om jeg synes det er under enhver kritikk å trekke buksa av et incestoffer og gi henne sprøyte i baken, så synes jeg det er svært problematisk å framstille ansatte i psykiatrien med ord vi ellers bruker om bødler.
Det ble sendt mailer hit og dit, med kopier og blindkopier, etter at "forbryteren" var blitt "fakket". En av mailene var denne:
Statens helsetilsyn
Aftenpostens sjefredaktør Hans Erik Matre/debattredaksjonen
(m.fl.)
For noen dager siden trykket Aftenposten et innlegg med et sitat fra en incestutsatt som ga uttrykk for den mening at det ville være et mindre overgrep (for overgrepsutsatte) å få nevroleptikasprøytene i armen enn i "skinken".
Nevroleptika er, til din og Aftenpostens orientering, ren nerve- og hjernelammende gift - og burde vært forbudt på dagen.
At Aftenposten - helt ukritisk - trykker et innlegg med "forslag" om at denne nervegiften heller bør settes i armen, er å gå langt over streken, da å få slike sprøyter - både i "skinken" og i armen - kan være direkte livsfarlig.
Statens helsetilsyn bør be Aftenposten beklage trykkingen av dette innlegget.
Jeg fikk også en mail med et ganske så uhyggelig spørsmål:
Subject: Vil du like å få en giftsprøyte i armen?
Det er pussig, dette, at enkelte som kritiserer psykiatrien for å være totalitær og autoritær, selv har problemer med andre menneskers rett til å ytre seg fritt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
