Blasfemi på norsk

Regjeringen møter motbør i forbindelse med forslaget om forbud mot religionskritikk. Husker du blasfemisaker vi hadde på 80-tallet?

1980
Det blir bråk rundt filmen Life of Brian i Norge. Statens Filmkontroll mener filmen må totalforbys fordi den strider mot blasfemiparagrafen.

Men presset mot de fem medlemmene av Filmkontrollen blir sterkt. De ser derfor filmen én gang til og finner ut at den kan vises, bare de blasfemiske scenene klippes bort. Utelukket, svarer Monty Python.

Imens settes det opp busser som kjører Monty Python-entusiaster til Sverige, der filmen markedsføres som "filmen som er så morsom at den er forbudt i Norge". Hedningsamfunnet søker Justisdepartementet om å få vise filmen i forbindelse med et debattmøte, men får avslag.

Etter at forslaget om klipping er avvist, finner Filmkontrollen ut at man kan kutte ut noe av den norske oversettelsen og utstyre filmen med en fortekst som blant annet forteller at Brian ikke er Jesus.

På premieredagen står Hedningsamfunnet utenfor Saga kino og informerer om hva som er utelatt i den norske oversettelsen, og påpeker at dette er diskriminering av språksvake.

Utover landet mobiliserer prester for å forsøke å unngå at filmen vises for deres sognebarn.

1983
Det er stort oppstyr i forbindelse med Tramteatrets forestilling Det går alltid et korstog.

Senterpartiets Erland Asdahl appellerer til Kirkens og landets fremste menn, biskoper og stortingsrepresentanter:

- De ansvarlige i samfunnet bør ta affære.

Dagbladet kan fortelle leserne at jomfru Maria lokker forloveden til sengs for å dekke over at hun allerede er gravid med Den hellige ånd. En rasende Josef river englevingene av Gabriel og kaster Maria på dør.

- Fleip, satire eller blasfemi? undrer Dagbladet.

Pinsemenigheten Betel i Trondheim reagerer så sterkt på at forestillingen skal framføres i deres by, at de politianmelder Tramteatret. Dette er første gang Trondheim politikammer mottar en blasfemianmeldelse. Forstander Tom Erlandsen i pinsemenigheten og rektor Oddvar Tegnander ved pinsemenighetens bibelskole sier forestillingen er en latterliggjøring av det kristne budskap og "en grov krenkelse av det kjæreste og helligste for oss".

Både ledere og studenter ved bibelskolen aksjonerer. Studentene samler seg til bønn om at Gud må legge hindringer i veien (!), slik at Tramteatret ikke kommer til Trondheim.

Da griper Riksadvokaten inn, slik at Tramteatrets forestilling kan rulle videre.

Når så revyen likevel holder turnéruten, beslutter pinsevennene å demonstrere utenfor Studentersamfundet hver kveld. Og en politimann sitter i salen for å sjekke om de bryter loven.

På spørsmål om anmeldelsen er et forsøk på innskrenke ytringsfriheten, svarer pinsemenighetens rektor og forstander:

- Det er nettopp ytringsfriheten vi ønsker å sette søkelyset på.

Saken blir henlagt. Men Tramteatret får anonyme brev om at de skal brenne i helvete.

- Det var voldsom oppstandelse. Noen snek seg ut av foreldrenes hus for å se forestillingen, har Anders Rogg, et av Tramteatrets medlemmer, kunnet fortelle.

Han fikk senere jobb i Kirkens Bymisjon.

Kilder:
Dagbladet 20.02.08
A-magasinet 17.02.06
Adresseavisen 10.02.06
Adresseavisen 25.09.03
Aftenposten Aften 25.06.01

"Stakkars" lege

Vårt Land skriver om en lege som har en liste med over 300 pasienter som han ber for hver morgen og kveld, ved navns nevnelse.

– Jeg står opp hver morgen kvart over fem for å rekke alle navnene. Det står i Bibelen at vi skal gjøre det, og derfor gjør jeg det, sier han.

Jeg synes dette er veldig rørende, men tror nok jeg ville fått skyldfølelse for å overbelaste legen dersom jeg var hans pasient.

Og så håper jeg han ikke blander rollene som troende og lege overfor pasientene sine.

Jeg er av og til innom en butikk som eies av en legefrue. Hun deler ut religiøse traktater til kundene som legeektemannen hennes har skrevet.

Bilde av den psykiatriske pasient

Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenesten har kommet med rapporten Brukererfaringer med poliklinikker for voksne i psykisk helsevern. Nasjonale resultater i 2007 og utvikling fra 2004, omtalt på hjemmesiden til foreningen Mental Helse.

Også NRK skriver om den. Det er jo bra. Men bildebruken deres kan man ikke si det samme om. Et stort bilde av en person i hvit frakk som låser opp eller igjen en dør er en svært dårlig illustrasjon til denne saken. Én ting er at hvite frakker er lite brukt i psykiatrien i dag, og i alle fall på poliklinikker. Verre er det at låste dører lett gir assosiasjoner til lukket avdeling og farlige mennesker, mens rapporten jo handler om poliklinisk behandling. På den måten bidrar NRK til å befeste fordommer om "farlige psykiatriske pasienter".

Dessverre er ikke dette eneste gang mediers bildebruk skaper slike assosiasjoner. For to år siden hadde generalsekretær Sunniva Ørstavik og politisk rådgiver Ragnhild Aasen Jacobsen fra Rådet for psykisk helse et innlegg i Aften om psykisk helse i et flerkulturelt samfunn. Fokuset var blant annet betydningen av levekår og inkludering, med ønske om en integreringspolitikk med et bredere fokus. De rettet også søkelyset mot et tjenesteapparat de mente ga dårligere hjelp til folk med innvandrerbakgrunn.

Som illustrasjonsfoto (side 18) valgte avisa bilde av en hånd spent fast i remmer!

Sunniva Ørstavik kommenterte bildebruken slik:

Umiddelbart får man assosiasjoner til tvang og farlige situasjoner. Vi reagerer på at når tema er psykisk helse, illustreres det ofte, også denne gangen, av ytterlighetene innenfor psykisk helsefelt.

For oss som jobber daglig mot fordommer og stigmatisering knyttet til psykiske lidelser, opplever vi at denne typen illustrasjoner bidrar til at dette arbeidet blir vanskeligere. Dessverre er ikke Aften alene om å fokusere i den retningen når psykiske lidelser omtales.

Også publisert på Psykisk-bloggen

Se også: Trist om pasienter i psykiatrien

Snakk med dyret ditt!

Kuer må ha navn, leser vi hos hildring.

Forskning viser at kuer som blir behandlet som individer og snakket med, blir snillere, slik at de gir bonden sin mer melk enn dem som blir oversett og behandlet som en masse. Akkurat som oss mennesker, altså.

Men i vårt gjennomprofesjonaliserte samfunn er det selvsagt også en del som synes de trenger terapi for å kommunisere ordentlig med dyret sitt. Nok en likhet med forhold oss mennesker imellom.

Her er noen av dem som tilbyr familieterapi for bonden og dyret hans:

Snakkemeddyr.com
Dyrekommunikasjon - Sissel Grana
Dyretolk.no Randi E. Hagen
Dyretolk Michelle Orningård
http://www.dyretolk.net/

Så nå lurer jeg på om dyrehelseministeren, altså landbruksministeren, er like åpen for dette som menneskehelseministeren er for telefonterapi?

Det burde være en sak for bøndenes VG: Nationen.

Foto: Flickr

Ikke utlever barnet ditt!

- Av hensyn til at jeg har barn med samme diagnose, kan jeg ikke stå frem.

Det skrev en kvinne som hadde fått diagnosen ADHD, i en aviskronikk for tre år siden.

Men senere samme år kom hun ut med en bok om temaet - under eget navn.

Det er ikke så rent få foreldre som under fullt navn skriver om hvilke psykiatriske diagnoser barna deres har fått. Om barnet er myndig, og har gitt sitt samtykke, er det selvsagt greit. Men det er mange som forteller om mindreårige barn.

- En har jo fått spørsmål om hva en gjør for å få en sånn unge, sier Elisabeth. Hun er mor til Alexander på fem år - som har diagnosen ADHD.

Hvor er bevisstheten til journalisten og avisa? I Vær Varsom-plakaten heter det:

Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering.

Helseopplysninger om identifiserbare personer regnes faktisk som sensitive opplysninger, og jeg synes det er grunn til å reagere når andre menneskers helseforhold omtales offentlig, på nettet eller i andre medier. Spesielt problematisk blir det når det er veldig unge mennesker og med psykiske lidelser, som jo er mer stigmatisert enn somatiske sykdommer.

Hvordan vil barna ta dette når de blir voksne? Hva om venner, framtidige kjærester, hybelverter, arbeidsgivere får vite det?

Selv for voksne som "snakker ut" om sine egne "skavanker", er det ikke bare bare. "Vær forsiktig med åpenheten", formaner forfatter Thorvald Steen på sin blogg:

En ting er om Kjell Magne Bondevik forteller om sine psykiske problemer, eller jeg forteller om mine fysiske problemer. En annen ting er å være en vanlig innbygger i dette landet, uten dette sikkerhetsnettet offentlige personer gjerne har i tilfelle man skulle få problemer ved å være åpen... [D]et var først etter at jeg ble kjent, at jeg kunne være åpen med hensyn til mine skavanker. Så mitt råd er: Vær forsiktig med åpenheten. Tenk deg om. Noen av oss er privilegerte og kan tillate oss å være åpne. For dem av oss som er kjente, er det ikke noe offer å stå fram på denne måten, det er vår forbanna plikt.

Se også:
Åpenhet er ikke nok
Ytring - om ytringsfrihet og privatliv på nett

Filmperle om diskriminering

Som reaksjon på mordet på Martin Luther King Jr. satte den amerikanske læreren Jane Elliot i gang eksperimenter basert på øyenfarge, for at elevene hennes skulle lære hvordan det var å være en minoritet. Det kom mye kritikk, sikkert til en viss grad berettiget.

Hun har også laget workshops for voksne. I filmen Blue Eyed, følger vi en gruppe på 40 skolefolk, politifolk og sosialarbeidere av ulik hudfarge og begge kjønn. Deltakerne blir altså diskriminert ut fra øyenfarge. De som har blå øyne er den "mindreverdige" gruppen, og alle negative stereotyper som vanligvis brukes på fargede og kvinner av hvite og menn, brukes mot dem.

De blåøyde får pseudovitenskapelige forklaringer på sin underlegenhet. De undervises i ferdigheter der de forventes å mislykkes, får en IQ-test som de av kulturelle grunner forventes å ikke klare, og de anklages kontinuerlig for inkompetanse på grunn av øyenfargen.

En meget severdig film, synes jeg, som enhver diskriminert gruppe kan kjenne seg igjen i.

In just a few hours under Elliott's withering regime, we watch grown professionals become despondent and distracted, stumbling over the simplest commands.

Smaksprøve

Her er synderen!

Sp-leder Liv Signe Navarsete presset justisminister Knut Storberget (Ap) til å endre straffeloven slik at det blir straffbart å krenke religioner, skriver dagens Aftenposten. Nå viser det seg at Storberget personlig er uenig i lovforbudet.

- Det er ikke Muhammed-striden som danner bakteppet for Regjeringens forslag – slik kritikerne har antatt – men Sps behov for å ta hensyn til Kristen-Norges sterkt uttrykte ønske om å beholde blasfemiparagrafen, ifølge avisa.

Tenkte jeg det ikke!

Videre:

- Navarsete, som har stått frem med sin kristne tro i Vårt Land, og Sps kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa – også personlig kristen – sto, etter det Aftenposten erfarer, sammen om denne saken i Regjeringen.

Hvordan kan avisa bruke et uttrykk som personlig kristen uten hermetegn?

Teologen Solveig Østrem sier:

- [I den pietistiske vekkelsesbevegelsen er det] innført et skille mellom dem som er "personlig kristne" og dem som "bare" er døpt og konfirmert og går i kirka for å finne trøst og ro ved særskilte anledninger. Dette skillet forutsetter en forståelse av "kristenlivet" som noe annet enn og noe som står i motsetning til selve livet.

Har Aftenposten konvertert til pietismen? Eller var det det livsfornektende avisa ønsket å framheve i sakens anledning?


Foto: Wikipedia Commons/eivind

Selvmord og livslyst under ekstreme forhold

Vi tenker vel mye på selvmord som å kapitulere, gi opp. Men det finnes situasjoner hvor vi heller kan se selvmordet som en måte å beskytte den psykiske integriteten på. Tanken på psykisk død kan oppleves som mer truende enn den fysiske død.

I boka Trauma and Recovery skriver den amerikanske psykiatriprofessoren og traumeforskeren Judith Lewis Herman om selvmord og fangenskap. Hun sier at også fanger i konsentrasjonsleire som lyktes i å gjøre motstand, har innsett at under ekstreme forhold kan hvem som helst bryte sammen. Ofte framhever de to stadier i nedbrytingsprosessen.

Nedbrytingen er ugjenkallelig når personen har mistet lysten til å leve, er kommet i en tilstand av absolutt passivitet. Fra Holocaust kjenner vi begrepet muselmenn. Disse fangene gjorde ikke lenger noe forsøk på å få tak i mat eller varme seg, eller unngå slag. De ble betraktet som levende døde.

Det første stadiet i nedbrytingsprosessen er når man tvinges til å oppgi sin indre selvstendighet, verdensanskuelse, sine moralske prinsipper, eller samhørighet med andre. Det skjer en avflatning av følelser, tanker, initiativ og vurderingsevne. Psykiateren Henry Krystal snakket om "robotisering". Holocaust-overlevere har beskrevet dette som en ikke-menneskelig form for liv.

Men en slik tilstand er reversibel, og fanger har ofte fortalt at de har vekslet mellom perioder av underkastelse og aktiv motstand. Mennesker i fangenskap lever stadig med selvmordstanker og -forsøk, men dette er ikke uforenelig med en allmenn lyst til å leve. Selvmord under ekstreme forhold kan ses på som bevis på motstandskraft og stolthet.

Den tidligere politiske fangen Jacobo Timerman skrev at selvmord innebar i det daglige livet å innføre noe som var likestilt med volden rundt en, komme i en slags jevnbyrdig posisjon med fangevokterne.

Tanken på selvmord er en aktivitet, den opprettholder en indre følelse av kontroll. Akkurat som ved sultestreik hevder fangen sin trass gjennom å være beredt til å avslutte livet.

Blogging som antidepressivum

Personer med panikklidelser kan få hjelp på internett, sto det i VG.

Ja, internett hjelper veldig mot hjertebank, svimmelhet og kvelningsfornemmelse. Det kan jeg skrive under på.

Ofte får jeg disse symptomene flere ganger i året. Pulsen er kjempehøy, og jeg tror jeg går i stykker innvendig. Det gråter sånn inni meg at jeg føler trang til bare å forsvinne fra denne kloden. Tiden opphører, og jeg er seks år. Under meg truer en avgrunn: depresjonen.

Det som framkaller denne tilstanden, er idioter som med jevne mellomrom får store oppslag i mediene for å snakke om seksuell utnyttelse og fysisk mishandling av barn som helt greit eller noe positivt.

Da er mitt selvhjelpsprogram: skrive, skrive, skrive, skrive, skrive.

Det gjør ofte fryktelig vondt mens det står på, men Gud, hvor det hjelper.

Kanskje internett og skrivekurs på blå resept hadde vært en idé innen psykisk helsevern?

Foto: Dave Malkoff/Flickr

Er du klarsynt?

Kan du svare ja på dette spørsmålet, så kontakt NRK snarest.
Les om saken her.

Selvmordsdiskurs

Noe som har slått meg, og irritert meg mange ganger, er at det nesten utelukkende er fagfolk og etterlatte som får "lov" til å snakke om selvmord i det offentlige rom. Det vil si, tidligere selvmordskandidater og -overlevende kan nok få fortelle at de var langt nede, men bare dersom de samtidig bekjenner sin synd om hvor galt det var å tenke på å ta livet sitt og at de nå har tatt til vettet.

Bare en eneste gang har jeg sett et intervju i media med en som hadde overlevd et selvmordsforsøk og som ikke var glad for å ha blitt reddet. Hun ble utsatt for incest som barn. Jeg kjenner henne, og vet at hun mente det hun sa.

For et par år siden var det en kampanje om åpenhet omkring selvmord. Der var det ingen plass for den som direkte og helt konkret ble rammet av selvmord. Som vanlig var all oppmerksomhet viet de etterlatte, som satt tilbake med spørsmålet hvorfor?

Dermed bringes den selvmordsrammede til dobbel taushet, i og med at vedkommende bare eksisterer som død, gjengitt som fiktiv dødsannonse i kampanjen. Jeg mener det er viktig og riktig å vise at den som har tatt sitt liv, har vært et levende menneske, før selvmordet.

Det finnes nemlig "gode" grunner til at folk tar sitt eget liv. For å slippe at selvmordstruede og -rammede skal bli stigmatisert, tror jeg det trengs langt mer åpenhet og innsatsvilje til å forstå, hjelpe og støtte. Og det er behov for et språk som beskriver psykisk smerte, framfor "sykdom" og "symptomer". Samfunn og politikere har gjort det svært lettvint for seg selv, ved å bestemme seg for at selvmord - ja, det er et problem for psykiatrien.

I dag skjønte jeg at fordømmelsen av dypt fortvilte, og verdens mest ensomme, mennesker er enda større enn jeg hadde vært klar over. Det var takket være bloggposten Egoist? på Psykisk-bloggen, skrevet av Samuel fra bloggen Confusicus. Han forteller:

I altfor mange år har det vært “allment akseptert” blant idealister som meg at det er uhyre egoistisk å ta selvmord.

... et menneske har det litt tøft, og fylt med selvmedlidenhet bestemmer h*n seg for å forsvinne...

Så sier han:

Spørsmålet som utfordret meg er dette: “Hvorfor skal jeg leve et langt og smertefullt liv, kun for å tilfredsstille de rundt meg?”

Det samme spørsmålet har jeg stilt meg.

Se også:
Er selvmord en sykdom?
Nødhavn for desperate?

Lovforslag gir stor bloggeaktivitet

Hos Borgeravisen leser jeg:

Det er stor aktivitet i bloggsfæren i forbindelse med regjeringens forslag til ny straffelov, som mange mener vil redusere ytringsfriheten i Norge. Det har dessverre oppstått en rekke tekniske problemer de siste dagene, som har øket i omfang. Borgeravisen vil derfor være offline en stund mens feilene blir utbedret.

En oversikt over siste ukes innlegg om lovforslaget samt linker til oppropene finner du på alternativ webadresse borgeravisen.com/

Annonser i bloggen

Hvorfor har jeg ikke reklame på bloggen?

Fordi jeg da ville risikere å måtte reklamere for produkter jeg ikke kunne stå inne for.

Jeg skriver mye om psykisk helse-relaterte emner og ville ikke like å ha annonse for for eksempel denne boka. Nå har jeg ikke lest den selv, men det har andre.

Dersom jeg selv kunne bestemme hvilke annonser jeg ville ha, var det noe annet. Jeg kunne for eksempel godt ha annonse for Tidsskrift for psykisk helsearbeid. Se på denne lederartikkelen, som blant annet sier:

Vi lever i et samfunn som domineres av individuelle forklaringsmodeller, og søker etter kontekstuavhengige svar. Dette slører vårt blikk og fører til en overdrevent tro på at helseproblemer er forankret i enkeltmennesker og gjerne da det biologiske arvematerialet.

Psykiske vansker vil alltid være innvevd i den enkelte persons historie, relasjoner og virkelighetsforståelse, og tett knyttet sammen med de livsbetingelsene den enkelte lever under. Derfor vil psykiske vansker vanskelig la seg fange inn i generelle klassifiseringssystem og møtes med standardiserte behandlingsmodeller – uten at helt vesentlige sider går tapt.

Sykdomsmodellen står i fare for å snevre inn våre perspektiver for mye og samtidig innsette ekspertene som autoriteter på våre liv. Dette gjør at den som eier problemet og opplevelsen, blir fremmedgjort og opplever seg som avmektig i forhold til endringsarbeidet.

Psykisk helsearbeid må forstås som kontekstuelt arbeid. Det handler om å forstå det enkelte menneske og dets opplevde problemer i lys av deres historie, den sammenhengen de lever i, de relasjoner de står i og i lys av deres forståelse av seg selv og virkeligheten. Slik sett vil psykisk helsearbeid dreie seg om å forsøke å gå den enkelte i møte og i samarbeid utvikle en forståelse og gå inn i et endringsarbeid.

I psykisk helsearbeid kan det se ut som om de etiske aspektene ved møtene mellom mennesker er helt vesentlige når en skal forsøke å identifisere det som er virksomt og skaper endring. Det er når gode møter og dialoger oppstår mellom mennesker at endring ofte skjer. Bedringshistorier som fortelles av dem som har egenerfaring peker ofte på slike etisk-relasjonelle forhold

Det er på tide at helsearbeidere går sammen om å bedre kultur og holdninger i tjenestene, i stedet for å være opptatt av egne behov. Å gi fra seg makt er ikke enkelt, det viser historien. Er fagfolkene villige, og i stand til å dele makten, og til å gi fra seg noe av makten til brukere av tjenestene?

Det var dagens reklame fra meg.

Ærede Regjering!

Undertegnede er kjent med at De har planer om å få innført et lovforbud mot religionskritikk i Norge i nær fremtid. I den forbindelse har jeg et spørsmål eller to. Siden jeg aldri har vært praktiserende innen noen annen religion enn den kristne, er det spørsmål relatert til den jeg har.

Når Deres statssekretær Astri Aas-Hansen sier at det er religionEN som skal vernes, mener hun for den kristne religions vedkommende da kristenDOMMEN eller kristendommEN? Ja, for De er vel kjent med at vår religion har hatt, og har, mange utvekster i tid og rom?

KristenDOMMEN
Dersom det er kristenDOMMEN som skal vernes, vil det da måtte bety at Vinmonopolet AS må legges ned? Jeg spør fordi jeg er oppvokst i et meget pietistisk fylke, og vet at selv det å ta seg en flaske øl kan oppleves som blasfemi og fremkalle sterke følelser hos troende. Og nå tror jeg dessuten at denne formen for kristendom er i ferd med å bre seg utover det ganske land. I forgårs leste jeg nemlig at hjemmehjelper i hovedstaden har begynt å nekte eldre mennesker - altså de som snart skal under den evige dom - en øl til maten.

Også annen umoral er forbundet med alkohol - og nok en gang kan jeg øse av den kilde egne erfaringer er. Nå er jeg karakterfast nok til ikke å hoppe til køys med hvilken mann som helst bare fordi jeg har litt innabords, men jeg tror nok likevel, om jeg skal være helt ærlig - og ærlighet er en av de absolutt fremste kristne dyder - at det hadde det blitt noen færre one night-stands dersom jeg hadde holdt meg kun til kirkekaffe, om De skjønner hva jeg mener. Og De er sikkert klar over at den norske befolkning overgår de fleste andre i verden når det gjelder one night-stands, så jeg forstår at De gjerne vil ha slutt på all løssluppen aktivitet som De ikke kan journalføre og ha kontroll over.

Men kunne De ikke heller lage et eget samleieregister, da? De har jo allerede så mange registre over oss borgere nå, at ett fra eller til ikke spiller så stor rolle. For eksempel kunne alle landets drosjesjåfører være pliktig til å innrapportere alle passasjerer som etter midnatt ble kjørt til en annen adresse enn den faste bopelen. Dette skulle ikke være så vanskelig å gjennomføre. De kunne bare sørge for å få vedtatt at alle borgere til enhver tid var pliktig til å gå med bostedsattest på seg. Dispensasjon fra innrapportering måtte selvsagt gis der det var legevaktkjøring, men så kunne De jo i stedet kreve at passasjeren viste frem legelisensen sin til sjåføren. Nei, forresten, da ville De jo ikke få vite om alle legene som driver med usømmeligheter. Ja, for de er ikke det spor bedre de, enn oss andre, skjønner De. De begynner med umoralen allerede i studietiden.

KristendommEN
Så til den andre betydningen av kristendommen: KristendommEN. Forstår De denne ENheten som selve kjernen i kristendommen, og er det den som skal vernes? Altså at man skreller bort alt som skiller de ulike trossamfunn og kun verner det som er felles? I så fall tar jeg det som en selvfølge at De også vil inkludere de grener av kristendommen som i tidligere tider ble forfulgt og utryddet. Og hva sitter man da igjen med? Nå er mine kunnskaper uti kirkehistorien dessverre sterkt begrenset, men jeg tror man vil kunne enes om at tanken på at verden er skapt av en eller annen gud - god eller ond - må vernes. De fleste kristne er også enige om at Jesus ble født, døpt, og i dag forlengst er død. Ja, og så antar jeg at man må verne troen på muligheten for at det kan finnes ett eller flere liv etter dette. Skjønt jeg er ikke sikker. Bjørn Eidsvåg har sagt at han ikke tror på et liv etter døden - og han er jo prest. Og hva med denne Helge Hognestad?

Eller er det ALT kristent De ønsker å beskytte, summen av all slags tro og praksis som gjør seg gjeldende innen de mange kristne kirkesamfunn og menigheter? I så fall: Hva har De da tenkt å gjøre med Børre Knudsen og hans trosfrender? Skal også ytterliggående troende og deres dødstrusler overfor ikke-troende få et særskilt vern? Og skal pastor Torp vernes mot Barneombudet?

I alle fall anmoder jeg herved om å få stifte Den norske frigjøringsteologiske kirke. Siden Den norske kirke jo er til for middelklassen, synes jeg også de svake i samfunnet burde få en menighet. Jeg er selv fraskilt enkefru, og vil blant annet gjerne ha høyere enkepensjon. Frigjøringsteologien er, som De kanskje vet, spesielt opptatt av livet før døden. Derfor ville det neppe bli noen mørkemannsbevegelse. Nå er det jo ikke alle marginale eksistenser som tror så fast på Gud, men de har i alle år trodd på Godot, i form av at de trodde at De ville gjøre noe med fattigdomsproblematikken, rus- og psykiatrivesenet, og den sosiale boligbyggingen. Så de har god trening i å tro på noe som mange ville si ikke finnes. Dessuten er Deres krav til dem som vil starte et trossamfunn at man tror på en gud eller en kraft. Jeg tror veldig på kraften i de bedre argumenter, men jeg har merket meg at De tilhører dem som i praksis ikke gjør det.

Jeg regner med at jeg får Deres tillatelse til å starte min egen menighet - i første omgang fra et hjemmekontor, men med tiden vil jeg gjerne bli en virkelig prestinne. Om De leser i bloggen min, vil De se at jeg mer enn gjerne misjonerer.

Jeg ser veldig frem til et svar fra Dem, og skal øyeblikkelig legge det ut på bloggen, slik at alle og enhver kan gjøre seg sine tanker om fremtidens religiøse landskap i vårt dyre fedreland. Dersom De lurer på noe om den kristne tro, kan De stille spørsmålene Deres her. Vi bloggere står alltid til Deres disposisjon.

Deres hengivne undersått
Sigrun

Dagens VG
Opprop: NEI til straff for religionskritikk

Irriterende mailer

Jeg får ganske mange irriterende mailer med reklame, fra alle verdens kanter. Den siste jeg fikk, er denne:

2009-1-23 - 5:25山r鉧7科M技a網H頁y設d計我L們C的D宗8旨H：客戶F的每ㄧ件3小事情，都是山n鉧的m大事情我Z們Mp在o推出0企業形象網M站包含前台網頁美工+後台管理程式限M時Z限j量H專案價 只要$29,900 (在送ㄧ年100MB 不限流量網站空間)我M們S做4的j不5只I是B網YN站，而6是Z您2企e業w的Q入c口ㄧj個5好B的7企n業T網O站OU資a料z即L時n更y新S的p速2n度u是V很R重H要T的企a業ｅ化u高l品3質a團W隊，打i造gJ您I的f網k路T門l面選3擇P山k鉧s成q就3您X的ad夢18想3歡迎來電i洽詢黃專員：0980-119-8125﹦R∴Y＆t⊙i♂

Om terapi

- En psykolog vil ikke alltid gi deg det du tror du trenger, rett og slett fordi det kanskje ikke er det du egentlig trenger, sier Elisabeth Arnet på klikk.no (uthevelsene er mine).

Hun har ikke helt skjønt hva brukerperspektivet handler om.

Jeg anbefaler henne artikkelen Tør vi tro på det pasientene sier? av psykologspesialist og stipendiat Rolf Sundet og boka Klienten - den glemte terapeut. Man skal som klient ikke bare kunne velge mellom terapier, og terapeuter, men også velge i terapien.

Holdninger til "brukerne"

Aften forteller om eldre som nektes å drikke øl i eget hjem. En leder for hjemmetjenesten sier:

- Vi ser at det kan være mye misbruk av alkohol, og da er det viktig at vi som helsepersonell ikke bidrar til at det kommer inn i hjemmet.

Si meg, er fyll blant eldre utbredt?

Nøkkelen til dette overformynderiet ligger nok i ett eneste ord: "brukerne".

- Begrepet bruker er intetsigende, klisjéaktig, tilslørende og belastende, skrev faglitterær forfatter Lillevi Berg Kristoffersen i Kommunal Rapport for fire år siden.

Ja, leseren kan jo ta fram penn og papir og skrive raskt ned det han eller hun assosierer med "bruker", dernest med "borger". Jeg tipper det blir en forskjell.

Brukermedvirkning er en hybrid, sier Kristoffersen. Definisjonen er "den innflytelse mennesker har på de tilbudene de benytter seg av". Men poenget med begrepet ”bruker” var jo å understreke selvstendighet og frie valg!

I fjor leste jeg en bystyremelding om eldreomsorg, der betegnelsen "myndiggjorte brukere" ble brukt. Det virket som om brukerne var umyndige mennesker som andre skulle gjøre myndige - noe som sto i strid både med dokumentets vektlegging av at eldre har vært vant til å ta avgjørelser gjennom livet, og med (myndighets)alder.

En annen melding jeg leste, var om aktivisering.

- Bare gjennom krav til aktivitet og inkludering og forventninger om deltagelse, er det mulig å tilføre individene selvrespekt og verdighet, sto det.

Kan man gi andre mennesker deres verdighet? Gjelder ikke menneskerettighetene alle?

Og selvrespekt, det er langt på vei avhengig av andres respekt.

Se også:
Livet er også en dans på (nev)roser
Innlegg i Aften fra en lege som slutter seg til min kritikk av "bruker"

Om bibelsk "tukt"

Torp støtter fysisk straff, kunne vi lese i høst. Den kristne pastoren mener barn skal utsettes for fysisk avstraffelse, "fordi det står i Hebreerbrevet".

- Ja, men voksne er jo barn overlegne på alle måter, også verbalt, så de som er så verbalt svake at de ikke greier å snakke med barn, bør vel heller ikke ha barn? Det er tross alt en frivillig sak å sette barn til verden her i landet, innvendte jeg da jeg ringte pastoren etter at han hadde vært med i radioens Ukeslutt.

- Det står i Bibelen at barn skal ha tukt, sa pastoren.

Og tukt er fysisk straff; man skal slå barn. Men det var ikke snakk om å slå hardt, kunne han fortelle meg.

Bispemøtet kom med en uttalelse i 2007, takket være innsatsen til barneombud Reidar Hjermann, mot all form for vold mot barn, der de også sier:

Bispemøtet vil anbefale at ordet ”tukt” fjernes i våre bibeloversettelser og erstattes med ord og uttrykk som er mer saks[s]varende.

Det hørtes jo veldig bra ut. Men så ser jeg at biskop Olav Skjevesland skriver:

I den nyeste oversettelsen dukker ordet "irettesettelse" opp isteden.

Synonymer til irettesette er: gi en skrape, ikke la en dø i synden, korrekse, lese en teksten, overhøvle, refse, skjenne på, snakke til, ta i skole. Dette synes jeg heller ikke er noe voksne bør oppfordres til. Problemet er at barn får for mye kjeft fra voksne!

Ordet som ble oversatt med "tukt", og nå altså med "irettesettelse", er det greske paideia:

In ancient Greek, the word paideia (παιδεία) means "education" or "instruction." Paideia was the process of educating humans into their true form, the real and genuine human nature.

The term paideia is probably best known to modern English-speakers through its use in the word encyclopedia, which is a combination of the Greek terms enkyklios, or "complete system/circle", and paideia.

Etymologisk er det også beslektet med "pedagogikk".

- Paideia har med intensjon å gjøre, ikke måte. Det kan oversettes med "ansvarlig oppdragelse", sa greskeksperten ved Menighetsfakultetet som jeg ringte etter samtalen med Torp.

Når det gjelder Salomos ordspråk (13,24, 23,13) i Det gamle testamente som oppfordrer til å bruke riset, og er en bok Hebreerbrevet viser til, så påpekes det på nettstedet nospank.net at de som er tilhengere av å slå barn, da også burde bruke Bibelen til å støtte pisking av voksne.

Selv om det neppe er Salomo som har forfattet ordspråkene - ordspråk er en kollektiv, muntlig tradert sjanger - kan den mannen uansett ikke være noen god modell for kristne:

In addition to being a slave driver and child beater, he was an idolater and a polygamist of monumental proportions. Surely, if you're searching the Bible for a guide or a model, you could find better than Solomon.

Se også: Om bibelfundert barneklapsing på Haralds strøtanker

Arvesynd

Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. Han lar straffen for fedrenes synder komme over barn og barnebarn i tredje og fjerde ledd.
2 Mos 34,7

Skriv din livshistorie for barnebarna
"En viktig oppgave for besteforeldre er å fortelle sin egen livshistorie for barnebarna. Mange er fremmede for tanken og kanskje ikke de har så mye å fortelle. De har levd et helt vanlig liv og kan ikke se at deres historie er spesielt spennende. "

Dette leser jeg på Besteforeldre.no - og tenker at jammen er de heldige disse folkene med vanlige liv.

De som har sett den danske filmen Festen, vil forstå.

"Tøylesløs" ytringsfrihet?

Prest Ingrid Elise Wergeland har i dag et innlegg i Aftenposten med tittelen "Farlig religionsvern", om det nye lovforslaget mot religionskritikk. Jeg siterer fra et par avsnitt:

En slik sensur som forslaget innebærer, skader ikke bare demokratiet, men også religionen. Lovforslaget kan føre til at enhver naturlig opposisjon også innen religionen, blir forbudt og stemplet som ulovlig fornærmelse. Hvis man ikke skal ha lov til å debattere og prøve nedarvede trossannheter i forhold til vår tid, blir vi satt tilbake til en tid der fritenkere og reformatorer ble drept, fordi de religiøse makthavere følte seg krenket over deres utsagn.

Men kanskje handler det om noe annet? Den etablerte medievirkelighet har lenge merket at makten og samfunnsdebatten flyttes, til hjemmesider, blogger etc. Kontrollen med ytringene på nettet glipper. Kanskje forslaget egentlig handler om et forsøk på å komme denne "tøylesløse" friheten til livs?

Signer opprop her eller her!

ANNONSE

Klient søker psykolog

Kvinne søker terapeut for bearbeidelse av

barndomstraumer og en tidligere traumatisk terapi.

Terapeuten må respektere mitt livssyn og

politiske syn i forhold til kjønn og klasse.

Jeg er motstander av psykiatrisk diagnostikk,

men kan til nød godta en traumerelatert,

ikke stigmatiserende og offerklandrende diagnose.

Bor i Oslo.

Trykt i Tidsskrift for Norsk Psykologforening 12/2008, med adressen til bloggen min.

Se også i samme nummer: Bjørnar Olsen: "B.m: Klient søker psykolog".

Annonsen publisert på blogg 21.01.09
Stilling ledig for psykolog. Psykolog søkes

Se også:

Dårlig selvbilde

Hjernekrymperen

Amputert (fantasi)liv

Jeg leser om Avils skriveprosess og kommende bokutgivelse. Hadde dette vært for tolv år siden, ville jeg ha gledet meg til å lese boka hennes.

Jeg har likt fantastikk-sjangeren, særlig i barnelitteraturen. Og jeg har elsket å lese skjønnlitteratur siden jeg var barn. Den har vært en av de største gledene i livet - så stor at jeg valgte å studere litteratur da jeg kom i gang med utdannelse. Siden jeg eide få bøker som barn, var det en stor opplevelse å studere barnelitteratur som voksen.

Men nå har jeg ikke lest skjønnlitteratur på mange år. Det er fryktelig vanskelig - og pinlig - "å snakke om det", for jeg har ikke hørt om noen andre som har mistet evnen til å lese fiksjon. Men sånn er det fatt med meg.

Denne - selvfølgelige - evnen ble borte i en terapi som ble et stort traume. Antakelig er det en unngåelsesreaksjon fordi jeg i stor grad opplevde, tenkte på og navnga for meg selv, selve terapien som fiksjon: Det var ikke mitt - virkelige - liv det ble snakket om i det terapirommet, men om det kulturelt akseptable livet sånn i sin alminnelighet.

Selvsagt går det an å leve uten fiksjon. Jeg har opplevd mer smertefulle tap, og lurer også på om det kanskje hadde vært verre å miste evnen til å holde seg litt orientert, gjennom å lese for eksempel aviser og tidsskrifter. Å ikke kunne skrive noe som helst, er definitivt verre; det opplevde jeg i de årene jeg også manglet den evnen (så er det rart at jeg nå blogger som for livet?). Men det gjør likevel noe med forholdet til, og synet på, meg selv at en viktig del av identiteten - det andre og jeg selv definerte som meg - forsvant.

Jeg var også litteraturteoretisk interessert. Metaromanen var en sjanger jeg elsket. Det var litteraturen som vekket interesse for teater og film, for Kunst. Et fantasiens, trøstens og erkjennelsens rom ble nå borte.

Etterpå har "kunsten" vært å forhindre at tapet ender i selvforakt.

Stakkars religioner, som trenger vern

Via hildring fikk jeg vite om et intervju Fritanke.no har med statssekretær i Justisdepartementet Astri Aas-Hansen (Ap):

Hun understreker at det er religioner, livssyn og trosretninger som sådan som gies et vern i den nye loven [om å straffe religionskritikk]. Ikke enkeltpersoners følelser.

– Men har religioner som sådan krav på vern? Det er jo mennesker som blir krenket, ikke religionene?

– Joda, men det er slik lovbestemmelsen er bygd opp. Det er ikke enkeltpersoner som har vernet, men religionen som sådan. Selvsagt er det enkeltpersoner som må anmelde og gå til rettsak, men de må hevde en krenkelse på vegne av religionen. Ikke på vegne av seg selv.

Hva er religionen som sådan? Inkluderer det enhver trosretning og ethvert underbruk?

Siden jeg har en del psykiatrikritikk på bloggen: Kanskje jeg skal bli scientolog, og begynne å bruke storslegga og påstå at norske psykiatere tar livet av folk, slik at synspunktene mine vil få et særskilt vern - og ingen vil kunne imøtegå meg eller lure på om det kanskje har rablet for meg?

Et spørsmål til: Vil man kunne bli straffet om man påpeker at islam og jødedom driver med barnemishandling, fordi de omskjærer guttebarn uten narkose? I så fall haster det ekstra med å få et lovforbud mot barbariet.

Signer opprop mot forslaget her!

Fødelsangst

En jordmor er oppgitt over at kvinner som har født barn, forteller andre kvinner skrekkhistorier om fødsler.

Ja, det er frykelig dårlig gjort.

Jeg var livredd mens jeg var gravid. En som bidro sterkt til det, var en "voksen" kvinne som pleide å si til meg: "Bare vent, du, til fødselen!"

På grunn av at jeg fra barndommen hadde med meg en sterk skam over denne delen av kroppen, kunne jeg ikke snakke med noen om hvor redd jeg var. Det ble en repetisjon av det å bli krenket som barn; da gikk jeg inn for å skjule følelsene mine for krenker, og satte opp et mest mulig følelsesløst ansikt for at vedkommende ikke skulle få vite hvor vondt vedkommende gjorde meg, altså hvor stor makt vedkommende egentlig hadde over meg.

Da jeg var gravid, hadde jeg ennå ikke snakket med noe menneske om at jeg hadde blitt krenket som barn.

Men det kom vel likevel noe godt ut av angsten: Jeg trimmet slik jeg aldri har gjort verken før eller senere, for jeg ville i alle fall være i best mulig fysisk form - for å øke sjansen min for overlevelse. Jeg gikk turer 3-4 timer hver dag de siste to månedene, og var den ivrigste i skiløypa da vi var på hytta i påsken tre uker før fødselen.

Og belønningen (??) uteble ikke: Jeg hadde bare tyve minutter med veldig sterke smerter. Siden jeg kom på sykehuset førti minutter før datteren min ble født, ble det heller ikke så mye tid til å skamme seg.

Etterpå tok jeg "hevn" og ringte henne som hadde skremt meg sånn, og sa at når det var slik å være førstegangsfødende - ja, så ville jeg ha dusinet fullt.

Se også: Kriseorienterte samtaler kan endre ønske om keisersnitt

En klient er ikke bare en klient

Med hjelp av spesialtrente psykologer lærer Actas rådgivere hvordan de skal vinne kundenes fulle tillit, kan man lese på E24.

- Det er ikke tvil om at psykologisk kompetanse kan bidra til å trene selgere. Det forskes mye på hvordan man kan påvirke andre, uten at den påvirkede merker at den blir manipulert, sier psykolog Paul Moxnes.

Han har selv sett hvordan selgere bruker psykologisk kompetanse.

- På fagspråket kalles det nevrolingvistisk programmering, eller NLP. I den kliniske psykologien brukes slike teknikker, uten at pasienten er klar over det. Det går ut på å føre folks tanker, og skape følelser, som går i visse retninger. Men da brukes det i god hensikt. Det er uetisk å overføre dette til salgsvirksomhet, dersom det gjøres utelukkende i vinnings hensikt, mener Moxnes.

Setningene jeg her har uthevet, forarger meg. For historien burde ha lært alle at gode hensikter hos profesjonelle hjelpere slett ikke garanterer at den som skal hjelpes, får det bedre.

Og hva betyr det nå å få det bedre?

Tilfredshet? At man blir mer fornøyd med tingenes tilstand? Skal det være livets mål for presumptivt svake mennesker, som man kaller klienter?

For mitt vedkommende vil i alle fall en slik innstilling til dels kunne kollidere med verdiene mine.

På hjemmesiden til Norsk psykiatrisk forening står det:

"I behandlingsøymed har psykiatrien utviklet metoder til å bearbeide menneskers identitet, verdier, følelser, opplevelser og adferd" [uthevelsene er mine].

I en artikkel om psykiatriske diagnoser leser man:

"Den andres [klientens] verbale og non-verbale adferd, inkludert atferd som artikulerer hva som er tilfelle for den diagnostiserte person, betraktes som symptomer, dvs. som tegn på en objektivt foreliggende "forstyrrelse" eller "dysfunksjon". Det avgjørende er hva som er sant eller falskt for diagnosestilleren ... , ikke hva som er sant eller falsk for den diagnostiserte."

Jeg har opplevd å ikke bli respektert for at (også) jeg har syn på kjønn og klasse og religion (Det er ikke uten grunn at jeg eksplisitt har uttrykt ønske om slik respekt i terapeutisk sammenheng). Selv om man er klient, er man ikke bare klient, men også en voksen borger som har krav på å ha visse verdier i fred - også når de ikke er identiske med hjelpernes verdier.

Det trengs etter mitt syn en bevisstgjøring i hjelpeapparatet omkring respekten for klienters egenverd og egenart, selvbestemmelse, verdighet og integritet, som er nedfelt i psykologenes etiske prinsipper, og tanke-, samvittighets- og religionsfriheten i menneskerettighetene.

Også publisert på Temablogg for psykisk helse

Om tvang i psykiatrien

I dag har jeg blitt intervjuet av bladet Psykisk helse, på grunn av prisen jeg fikk før jul. Som takk fikk jeg et nytt hefte fra Rådet for psykisk helse, Tvang i psykisk helsevern. For den som er interessert i temaet, så har det følgende artikler:

Olav Nyttingnes, psykolog og rådgiver i Rådet for psykisk helse:
Tvangens dilemmaer
Som hovedregel kan man ikke behandle noen uten deres samtykke. Skal man likevel tvinge noen til behandling, til innleggelse, samtale, piller eller sprøyter? Hva er det beste for en som virkelig er nedtrykt, forvirret, eller som ser eller hører ting andre ikke gjør? Mange er uenige om svarene på disse spørsmålene.

LOVER OG RETTIGHETER
Hva er tvungent psykisk helsevern?
Man kan bli innlagt på en institusjon eller sykehus og måtte ta legemidler mot sin egen vilje. Men det er flere vilkår som skal være til stede, og frivillighet skal være forsøkt først.
Klage
Rettigheter
Hva er kontrollkommisjonen
Godt over 2000 personer klager hvert år til landets 57 kontrollkommisjoner.
Hvilke lover og forskrifter gjelder
Psykisk helsevern reguleres først og fremst av lov av 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Men også andre lover og forskrifter regulerer innleggelser og behandling. Lovverket åpner for at den enkelte lege skal utvise skjønn.

- Loven diskriminerer
- Psykisk helsevernloven som den er i dag, kan ikke forsvares. Vi må ha en ny lov som er i samsvar med nye internasjonale menneskerettighetsstandarder, og som ikke diskriminerer på grunnlag av funksjonsnedsettelser, sier Hege Orefellen.

- Det finnes ikke akuttpsykiatri
- Å bli psykisk syk er noe som bygger seg opp over tid. Det er ikke som hjertestans. Med tidlig og tilgjengelig hjelp ville man ytterst sjelden ha behov for akuttinnleggelser, sier psykiater Trond Fjetland Aarre.

- Ble redd da jeg ble stengt inne
Bjørn Ingar Pedersen har vært tvangsinnlagt seks ganger. Første gang var han 25 år. Da han forsøkte å rømme, ble han lagt i belter.

Nærhet og frivillighet
- Et godt utbygd tilbud og rask frivillig hjelp får tvangsbruken ned, sier Ole-Bjørn Kolbjørnsrud, som er psykiater og leder for Notodden/Seljord distriktspsykiatriske senter (DPS).

Psykiatrisk ambulanse:
- Så fint at det var dere som kom
- Hadde det vært politiet som rykket ut, hadde jeg ikke villet bli med. Så godt at det var dere, sier Kim (33).

- Kriminalisering av mennesker i krise
- Det er helt bak mål at politiet foretar tvangsinnleggelser i psykiatrien. Den som er i nød, opplever å bli kriminalisert. Paranoide opplevelser blir forsterket ved bruk av politi. Jeg ble mye verre av det, sier Jan-Magne Sørensen.

- Ingen lettvint løsning
- Ingen liker å bruke tvang mot sine nærmeste. Dessverre er det likevel noen ganger nødvendig, sier Carl Fredrik Aas, styreleder i Landsforeningen for Pårørende innen Psykiatrien (LPP).

- Større offentlig innsyn nødvendig
- Pressen er utestengt fra rettssaker om tvang og fra møtene i kontrollkommisjonene. Dermed opprettholdes et system med lukkede maktorgan. Det synes jeg er uheldig, sier advokat Erik Bryn Tvedt.

- Kultur for tvangstiltak
- Det er en sterk kultur for bruk av tvang i psykiatrien. Jeg er overbevist om at tvangstiltakene på institusjoner kan reduseres betraktelig, sier forsker Reidun Norvoll.

- Et nødvendig onde
- Tvungent psykisk helsevern er et nødvendig onde, men den personlige friheten er en av de viktigste menneskerettighetene. Man må ha sterke grunner for å kunne innskrenke den, sier Gro Hillestad Thune.

- Trenger bedre forskning om bruk av tvang
- Det trengs bedre og sikrere kunnskap om bruken av tvang i psykisk helsevern, sier Georg Høyer. Han er leder for et nytt forskernettverk med base i Tromsø.

- Tvang siste mulighet
- Vi gjør vårt ytterste for å få til frivillig behandling før vi tvangsbehandler noen, sier overlege Arvid Nedal ved Nordre Vestfold distriktspsykiatriske senter (DPS).

JÆREN DPS:
- Brukerstyrt plass gir trygghet
Geir Egil Viste ble tilbudt kontrakt om brukerstyrt plass på K2 ved Jæren distriktspsykiatriske senter i høst. Det har bidratt til et bedre liv for familien fra Ålgård i Rogaland.

Heftet koster 75 kr (+ 22 kr i porto) og kan kjøpes her.

Religion og religionskritikk

Som det kristeligsinnede menneske jeg er, er jeg sjokkert over regjeringens forslag om å straffe religionskritikk. For mange troende mennesker vil dette ramme mye av religionens kjerne.

Teologen Sturla Stålsett skriver:

Religioner er i konstant endring. De er sammensatte, som regel internt motsetningsfylte størrelser. Ethvert troende fellesskap er med nødvendighet tvunget til å tolke kildene på nytt. Denne fortolkningens nødvendighet stammer både fra uforløste spenninge[r] i selve kildene, og fra den stadige forandrede livssituasjon som disse kildene leses inn i.

[D]et er de religiøse lederne som i evangeliene framstilles som hovedaktørene i justismordet på Jesus. I Jesu fortolkning av de religiøse kildene, og ikke minst i hans religiøse praksis, lå en fundamental kritikk av den gjengse fortolkningen. Det var en kritikk det religiøse lederskapet ikke kunne leve med. I deres øyne var Jesus en gudsbespotter.

Kilde: Religionskritikk innenfra

På Abrahams tid var barneoffer fortsatt vanlig. Det var en gjeldende religiøs lov at den førstefødte i gitte situasjoner måtte ofres til guden. Det overraskende i fortellingen er følgelig ikke Abrahams vilje til å ofre Isak, men engelens inngripen. Engelen byr Abraham å bryte gjeldende lov. I virkeligheten et overveldende krav: Abraham må bryte med en av sin samtids kulturelle og religiøse ’grunnlover’. Det kan få fatale følger for Abraham; kanskje forfølgelse. Derfor må han finne et nytt sted å bo. Han flytter til Be’er-Sjeba.

Kilde: Isak tar til orde: Barneteologisk kritikk av gudsbilder og offerteologi

Så da må man spørre:
- Ville evangelienes religionskritiske Jesus ha blitt straffet om han hadde levd i Norge i 2009?
- Skal mennesker som leser Bibelen frigjøringsteologisk - der religionskritikken er sentral - og ser på bibelske fortellinger som eksempler til etterfølgelse, bli kriminalisert?

Se også: Snevrere religionskritikk av Arne Jensen i Norsk Redaktørforening

Signer opprop her!

Ros for åpenhet

Opplysningskontoret melder at Narsissistforbundet roser Ari Behn for åpenheten hans. La oss håpe at også Helsedirektoratet nå vil legge merke til den mannen. Neste gang direktoratet skal kjøre en ny kampanje for åpenhet om den menneskelige psyke, ønsker jeg inderlig at de huker tak i Ari. Han kan fortsette der Bondevik slapp, for her må det kjentfolk til.

Jeg sier ikke at Ari ikke kan virke selvopptatt. Og faktisk er jeg ikke så lite misunnelig på ham, fordi han får god og gratis terapi i alle kanaler - i sterk kontrast til oss andre. Ja, jeg kan ikke engang skjønne hvorfor han skulle trenge all denne terapien, når han er gift med en engleterapeut.

Men jeg tror altså at Ari ville være en framifrå beskytter for en gruppe som sårt trenger å bli møtt med åpenhet - langt mer enn hans svigerinne var (ja, nå får slektskapseksperter arrestere meg altså, for jeg vet ikke engang om de er svoger og svigerinne når de begge er inngiftet).

Mette-Marit var høy beskytter for TV-aksjonen i 2004, som Rådet for psykisk helse og Kirkens Bymisjon sto bak. Og hva presterte hun?

- Det er veldig lett å trå feil, trøstet hun.

Jeg tror hun egentlig snakket om og til seg selv.

For psykiske problemer er ikke resultat av ens egne feiltrinn. En slik uttalelse bidrar til noe ganske annet enn å skape gode holdninger og færre fordommer.

Nei, takke meg til Ari. Han ville aldri ha uttalt noe sånt.

Behandling av homofili

Til alle som tror de har funnet sannheten: Det var også en sannhet at man kunne behandle homoseksualitet med elektrosjokk.

Det leste jeg i en artikkel i Dagens Medisin.

I 2004 trykket British Medical Journal en studie om helsepersonells behandling av homofile i Storbritannia på 50- og 60-tallet.

- Jeg hadde ikke mye valg. Det var klinisk praksis. Jeg var veilederens første student. Det første året jeg var der, var praktisk talt det eneste jeg gjorde å gi elektriske støt til homoseksuelle pasienter, sier en psykolog som ble spurt om hvordan vedkommende havnet der.

Hovedretningen i behandlingen var aversjonsterapi med elektrosjokk. Pasienten satt ved et bord med utstyr koblet til og med tilgang til en spak som han måtte trekke i for å unngå elektriske støt. Han ble vist bilder på en skjerm. Man startet med bilder av pene menn, så stygge menn, videre stygge kvinner og til slutt pene kvinner.

Én av psykologene som tilhører den minoriteten som mener at behandlingen var effektiv, forteller følgende historie for å illustrere effekten:

- Denne unge mannen kom inn med homoseksualitet. Fullstendig kurert gikk han ut og giftet seg med en pike som var lesbisk. Vi behandlet henne, hun ble bedre og sist jeg hørte om dem var de gift og hadde 4-5 barn!

En annen sier:

- Here were people coming along who seemed to be asking for help, it was against the law, they wanted to change their behaviour, that's how it was presented to us. You never thought about the morality of what you were doing. You were effectively a technician.

Det ble også benyttet andre behandlingsmetoder:

Other behavioural treatments included covert sensitisation, in which patients would counter homosexual thoughts with shameful fantasies of arrest by the police or discovery by family. Masturbating to a homosexual fantasy and switching to a heterosexual one near orgasm was also advised.

Other treatments described were psychoanalysis and hypnotherapy.

I en annen studie i samme tidsskrift intervjuet man tidligere pasienter. Behandlingen hadde ingen positiv effekt på disse informantene.

[F]or many it had reinforced the emotional isolation and shame that had been a feature of their childhood and adolescence.

Denne studien hadde få som hadde fått psykoanalyse som behandling, kanskje fordi fokuset er mindre eksplisitt der enn i atferdsterapi og pasienten ofte ikke er klar over analytikerens mål for behandlingen.

Som kjent ble diagnosen fjernet etter hvert. Psykologiprofessor Tor-Johan Ekeland skriver:

Samstundes som APA [Den amerikanske psykiaterforeningen] i 1973 var i gang med å legge planar for revisjon av [diagnosemanualen] DSM II, vart det utløyst ein kontrovers om homoseksualitet som mental liding som ikkje berre heldt på å sprenge foreininga innanfrå, men også førte til nærgåande merksemd frå media og publikum. Gay-rørsla hadde engasjert seg i saka og psykiatarar kom sjølve "ut av skapet" og erklærte seg som mentalt friske.

Etter mange framlegg (m.a. "homodysphilia" og "dyshomophilia") inneheldt DSM III diagnosen "Ego-Dystonic Homosexuality", ein diagnose for dei som hadde trøbbel med legninga si... Striden ebba etterkvart ut og denne diagnosen vart ståande til 1987 då den stilt og fredeleg forsvann ved revisjonen til DSM-III-R.

Først i 1992 ble diagnosen fjernet fra diagnoselista ICD-10 av Verdens helseorganisasjon.

Norsk psykiatrisk forening anbefalte avdiagnostisering av homofili i 1977. I 2000 vedtok foreningen at homofili ikke skal behandles.

Endelig godt at de ikke forbød reorientering motsatt vei, sier nå jeg.

Se også:
Drømmen om respekt av Knut Olav Åmås (2005)
Forløyet psykiatri av Karen-Christine Friele (1998)

Nei til straff for religionskritikk

Nok et opprop mot forslaget til endringer i rasismeparagrafen, skriver Den Tvilsomme Humanist.

Les. Og skriv under, du også.

Se også: Snevrere religionskritikk av Arne Jensen

Bloggrull

Da har jeg oppdatert bloggrullen min - som nå ser slik ut:

***Victoria***
Glad jeg ikke bruker Twingly - Når jeg ser hvor mye kommentarfeltene til andre bloggere herjes i det øyeblikket de bruker Twingly, så lenker jeg ikke til artikkelen hvor SV-politiker Akh...

Anathema
Et uregulert marked? - Av og til blir jeg sittende og stusse over hvordan oppleste og vedtatte sannheter oppstår. Jeg tenker ikke nå på naturlover eller forskningsbaserte oppdage...

antropologi.info - sosialantropologi blog
God natt, Blindern! - Er dette satire? Eller står det virkelig så ille til med forskningen? Nå har kommunikasjonskonsulentene inntatt Universitetet i Oslo. De har vel allerede ...

arachne.no
Palestinakonflikten - Jeg hadde tenkt å ikke skrive om den. Jeg brant meg ut på palestinakonflikten allerede som 20-åring - hovedsakelig på israelsk side. Nå er det bare pinlig ...

Ars Ethica
Statlig omsorg - NAV får mye kjeft for tida. Og mye av det er sikkert fortjent. Ikke minst fordi jobben de gjør er så utrolig viktig. When your sparkle evades your soul I’l...

Broken Laws, Broken Lives
In the Room - Farnoosh Hashemian, lead author of Broken Laws, Broken Lives, was recently interviewed for the Yale School of Public Health website. Farnoosh Hashemian was...

Café Bourdieu
Rallydrømmer - Colin McRae, Rally Finland 2001 I motorsportkretser og blant rallyfans verden ble nyheten om at Suzuki og Subaru trekker seg fra VM i rally (WRC) mottatt ...

Den Tvilsomme Humanist
Hertug Gilberts omfavnelse - "... jeg har den største respekt for Kåre Willoch. Han er en respektert og klok statsmann med et meget godt forankret menneskesyn," uttaler Mads Gilbert ti...

Do Nothing Day
Gott nytt år!!! - Själva året fyller år idag och blir 2009 år gammalt. Det är gammalt det. Grattis.

Ein nordfjordpsykolog si dagbok
Nyttårsdikt - *KRAFT* Pila si reise mot blinken er det eg vil. Om eg så traff veggen - var turen dit ein jamn boge av gull og stål. Tvilen låg på bakken og rotna. Y...

Eit supernaivt møte med psykiatrien
Institusjonalisering og lært hjelpeløyse... - Når pasientar ved DPS eller ved psykiatrisk sjukehus har vore lenge innlagt står dei i fare for å verta såkalla "institusjonaliserte". Det høyres jo ikkje ...

Filter
Søppel - Det hele begynte med det enkle lille spørsmålet: Kan du ta ut søpla når du går? − Ja det er alt hva jeg duger til ja, du ringer meg du, så kan jeg løfte og...

Finn-Erik Vinje
Topp ti - Blant de nyheter man kan registrere i norsk, er en rekke faste forbindelser av typen ha sommerfugler i magen, det får være din hodepine, undertekst, jeg s...

Floken i nettet
Opprop mot ny blasfemiparagraf - Som tidligere nevnt, har regjeringen foreslått å utvide rasismeparagrafen til å gjelde krenkelser av religion eller livssyn. Dette vil i praksis kunne kn...

Framandkar
Klisjéprinsessen - I desember trykka Nordlys den foreløpig siste av mine bokanmeldelser der; min slakt av Camilla Läckbegs Isprinsessen. Posted in Bokomtaler, Litteratur Ta...

Fullt Hus
Anbefaling - ABC for pårørende - Dette er en sånn side det kan være viktig å vite om, samtidig som man håper man aldri får bruk for den. Men livet er jo nå engang slik at om man kanskje ik...

Giktbloggen.no
Opptøyer på Finnmarksvidda - Magne var en helt vanlig Oslososs med Palestinaskjerf, femten fadderbarn i Uganda og jobb i det offentlige. Et godt liv, som Kristin Halvorsen ville sagt d...

Haralds strøtanker
Om vann og vin - Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: ...

Haustljos
Nattblogging - Brått er det stilt overalt. Ingen på forum, ingen på blogg, ingen epostar renn inn, ingen smsar, ingen oppdateringar i nettavisene. Berre stilt. Eg kan ten...

hildring
Managment By Terror - Obama tar over, og til beundring fra en hel verden, - nesten. Person of the Year i Time Magazine, der han også intervjues. Og han snak...

Hjorthen uttaler seg
Stakk frå staden - Politiet rykka ved 01.30-tida natt til søndag ut etter melding om slossing mellom fleire ungdommar i Florø sentrum. Då politiet kom til staden var det roli...

indregard.no
Sujet for Star Wars-trilogien - For å gjøre vekslingen mellom “alt for nerdete” og “helt uten mening” har jeg i dag funnet en video som er ganske så morsom: Jeg syns hun treffer ganske br...

Iskwew.com
Recommended reading on numbercrunching - There are a few books I have really enjoyed when it comes to finance, statistics and understanding the world of numbers. Here are a few.

Ivar Johansens nettside
Lukkede budsjettprosesser i Oslo rådhus - Det er pussig å lese opposisjonspartiene på Stortinget som besværer seg over at de ikke har noen innflytels...

Jenny W:s webblogg
Mitt liv som gästbloggare - Har jag förresten sagt att jag gästbloggar under januari och en bit in i februari på SocialVetenskap? Gå in här och checka vettja. Syns!

kamikaze
Opp av sofaen - Alle som kjenner meg vet at jeg har et nært og kjærlighetsfullt forhold til sofaen min. Den er spenstig, men samtidig myk; den er der når jeg trenger den; ...

Kle Meg Naken
Et ekte uekteskap (?) - Proformaekteskap som migrasjonsmetode skrives det ikke så mye om i norske aviser. Det finnes mange ulike former for proformaekteskap. Noen oppstår som en s...

Kompromissløse meninger
Galskapen lever II - Fra Statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale: "Vi må også lykkes med å få tatt i bruk karbonfangst og lagring. Det vil ta lengre tid. Teknologien er ikk...

legelivet fra innsiden
vold og kjevler - Er man på jobb en fredag eller lørdag vet man omtrent når restaurantene stenger og drosjekøene begynner. I Oslo er dette i 3-4 tiden om natten og da strømm...

Magic Penny
Bloggpris - Dette er off topic i forhold til temaet for bloggen vår, men det håper vi våre lesere tilgir oss. Vi har lyst til å fortelle at vi har fått en bloggpris av...

Mannfolkprat
Det er enkelt å lage barne-tv - Ingen voksne er jo oppe, uansett. Enten er de fyllesyke, slitne, dumme eller bare ubevisste. Eller en kombinasjon. Jeg har sett barne-tv på søndagsmorgenkv...

Minneapolise
Ikke bare kaldt, men minnesota-kaldt - Det kommer noen dager hver Januar hvor jeg ikke aner hva i huleste jeg tenkte på når jeg valgte å flytte til Minnesota. De dagene er her nå. -20 grader er ...

Noen menn er nisser
Ukens Nissemann: For kort garasje eller for lang bil? - Jeg leser i avisen at noen har kjøpt rekkehus med garasje. Og så er garasjen for liten til bilen. To rettsrunder har de tapt i forsøket på å bevise at megl...

Oddbjørn Evenshaugs blogg
Uønsket gjensyn - *”Ha det godt. Håper ikke jeg ser deg igjen her.”* – En slik avskjedshilsen kan tyde på at man har trengt seg inn et sted man ikke er velkommen, et sted ma...

Opplysningskontoret
Isprodusent taper millioner på Israels krigføring - En av norges største isprodusenter har varslet permiteringer og tap i millionklassen etter at Israel aktivt har ødelagt sitt eget renomé og varemerke gjenn...

~ psykisk ~
Augustus og Bjarne Håkon - av Georg Apenes, direktør i Datatilsynet Igjen har vi lyttet til beretningen om denne keiser Augustus som ville ha ’all verden’ innskrevet i manntallet sit...

Rabbagast - Råd og tips om det gode liv
Året i bilder - Desember er tiden for å se tilbake til det man har lagt bak seg i året som gikk. Fotografier er en glimrende måte å gjøre det på. Dette er den første av tr...

Randiweb.com
Visdom - Det er mange vekkelsespredikanter i USA. De snakker med store boktaver og smiler med korrekturlakk-hvite tenner. De selger Gud, slankhet og rikdom - alt et...

Reality Challenged
Mens vi venter på Obama: Amerikanske feminister, PUMAs og F-ordet - Det amerikanske feministidskriftet Ms. feirer at de snart lever i Obamaland ved utgi et spesialnummer om hvilke forventninger de har til den nye presidente...

reflektioner och speglingar - Alice Miller...
George W. Bush - and other phenomena in the world… - [Slightly updated January 18]. Some loud thinking, inspired by things I read and have read recently... A leader writer in the leader "Goodbye to Bush"...

reflektioner och speglingar...
Vi vet inte vad vi har förrän vi förlorat det… - [Uppdaterad under dagen]. Ja, vi bör verkligen vara rädda om det vi har i Sverige och inte tillåta några politiker förstöra det ännu mer än de har gjort,...

Revolusjonært roteloft
Bergen, en statusraport - Jeg ligger på magen på et gulv med vegg til vegg-teppe. Over meg henger det en sky av origamitraner. Jeg har fått så mange klemmer at jeg kommer til å glød...

~SerendipityCat~
Mmm…. - Må jo kose seg litt på en rolig søndag (Beach Club, Aker Brygge) [Posted with iBlogger from my iPhone] No related posts. No related posts.

Silent Sea Spheres
Hvad de danske medier ikke fortæller om Stilnoct og det at gå i søvne - Den 14. marts 2006 kunne man på washingtonpost.com læse nyhedsnotitsen "Ambien and Sleepwalking Risk". Notitsen fortæller, at søvnforskere har gjort opmærk...

Skepsis blog
Aliens og Alzheimers - Jeg forsøker halvveis å holde en litt mer seriøs linje her for tiden, men av og til holder det hardt. I dag ser jeg f.eks. at Pharyngula kommenterer en nes...

Sosionautene
Uenighet - Men vi er jo egentlig enige… Det er mye godt å si om folk som er gode til å inngå kompromisser. Mennesker som er løsningsorienterte og ser det store bildet...

Sverre M. Nyrønnings blogg
Et mord i Wien - Igår ble den tidligere tsjetsjenske opprørssoldaten Umar S. Israilov (27) skutt og drept på gaten i den østerrikske hovedstaden Wien. Fire menn satt og ven...

Tankekorset
Oppfordring til alle bloggere og lesere - Jeg oppfordrer så mange som mulig til å skrive under på oppropet mot den rødgrønne regjeringens utvidelse av rasismeparagrafen, som i praksis lett kan inne...

Teo & Tao
Jeg føler for en liten presisering angående mobbens motiver - I forrige bloggpost skrev jeg at vi må forsøke å forstå motivene til steinkastende ungdommer, i stedet for å ty til demoniserende og dømmende karakteristik...

Ting jeg er drittlei (og annet ;)
Kinoterror - I går var jeg på kino. Det er noe jeg ikke gjør så veldig ofte, da jeg etterhvert har blitt veldig glad i å hygge meg hjemme når jeg ikke jobber. Uansett, ...

Ting jeg tenker på
Virkelighetens brutale poesi - Natt til søndag ble et menneskes liv brått og blodig forandret, kanskje for alltid. Det er natt til søndag og jeg får ikke sove, faktisk har jeg ikke fått ...

trivialiteter i hverdagen
Endelig på You Tube - Fredagskvelden har gått altfor fort, og natten er ikke bedre i så henseende. De fine timene er ubarmhjertig og utålmodig her hvor jeg sitter og forsøker å ...

Undreverset
Norsk kulturformidling til Sverige - Fredrik Skavlan har blitt hyret inn som talkshow-vert av svensk TV; SVT Skavlan. Dette er i seg selv veldig interessant, for som kjent er ikke svenskene ak...

unfiltered perception
We’re not worthy! - Den 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det ...

VamPus' Verden
Femme Fatales - On popular demand - flere spurte etter bildet som Dagsavisens Sissel Hoffeng kritiserte. Temaet var Femme Fatale (eller horer, ifølge Hoffeng) og instruks...

Vilja
Ferie - Eg trur at Vilja tar seg ein liten ferie ei stund framover no. Den er nok ikkje velfortent, men kroppen er litt tom. Det er ikkje så mykje å dela lenger. K...

Vox populi
Styres pensjonsfondet av et ideologisk konkursbo? - SVs nestleder Audun Lysbakken har i mange sammenhenger uttrykt sitt syn på kapitalismen og ikke minst en av kapitalismens avleggere: Børsen. I et intervju ...

... og som ikke betyr at jeg ikke også leser (i) andre blogger. Blant annet er jeg så å si daglig innom Sonitus. Der finner jeg i dag blant annet denne posten.

Lagt til
22.01.:
Nils Krister Larsen - Min private blogg
Generasjon xxx - Inge Eidsvåg kom i 2002 ut med en bok som bærer tittelen "Når livet kaster skygger" Jeg har lest boken de siste dagene. Plutselig skjønte jeg det. Vi tilh...
28.01.
En sommerfugls selvmord
Anne Turner forherligede ikke dødshjælp - Den 24. januar 2006 rejste den 66-årige pensionerede læge Anne Turner fra Bath til Zürich. Formålet med rejsen var at dø h...

Underlivsoperasjon på avveie

Jeg må gjøre oppmerksom på at det har skjedd en liten glipp igjen - og nok en gang i helsevesenet.

Sykehuset i Arendal prøvde nemlig ut nytt utstyr som gjør det mulig å gjøre videoopptak ved kikkhullskirurgi. Antagelig har dvd-ene fra en operasjon blitt liggende igjen i et arbeidsantrekk og sendt med skittentøyet til sentralvaskeriet. Dvd-platene var påskrevet navnet og personnummeret til pasienten. Da vaskeriet i Tvedestrand fant dvd-ene, sendte de dem i retur til sykehuset, og sykehuset sendte dem til pasienten.

Jeg gikk en gang i parterapi der det ble gjort videoopptak, og kan ikke utelukke at samtaler mellom gubben og meg i samlivskrise ville kunne ha en viss underholdningsverdi og allmenn interesse for par generelt, dersom de havnet for eksempel på nettet.

Så man får smøre seg med tålmodighet, og vente spent på hva neste glipp blir.

Forskningsobjekt

Etter at jeg hadde gått i terapi hos en psykolog sa jeg meg villig til å være hans informant i et forskningsprosjekt. Et par år senere ringte jeg ham i en helt annen anledning. Da han spurte hvordan jeg hadde det og jeg svarte at jeg slett ikke hadde det bra, ble han fryktelig provosert.

- Du hadde godt utbytte av terapien hos meg. Om du ikke har det bra, kan det kun komme av at du er lat, sa psykologen.

Jeg bestemte meg for aldri mer å stille opp for Vitenskapen.

Men så fikk jeg en invitasjon av en helsefagstudent om å være informant i en kvalitativ undersøkelse om overgrepsutsattes erfaringer med helsevesenet. Temaet opptok meg, så jeg tenkte at jeg kunne gjøre et unntak og delta - selv om jeg nok stusset litt over de ulne svarene jeg fikk da jeg stilte spørsmål om studien.

Vel, jeg tenkte at jeg neppe hadde noe å tape. Blant annet skulle ikke informantene diagnostiseres.

Men så taklet ikke damen å høre om mine dårlige erfaringer med helsevesenet. Problemet måtte være at jeg ikke hadde prøvd godt nok å skaffe meg god terapi, sa hun - selv om jeg fortalte henne at jeg hadde søkt psykologhjelp flere ganger.

Siden feilen altså "lå" hos meg, sa hun derfor, i en telefonsamtale, at jeg nok hadde "en unnvikende forstyrrelse". Jeg ble - selvsagt - så provosert at jeg trakk meg som informant.

Det dumme var at hun dermed "fikk rett".

- Klient søker psykolog

I desember hadde jeg følgende annonse i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (TNPF):

Klient søker
psykolog

Kvinne søker terapeut for bearbeidelse av
barndomstraumer og en tidligere traumatisk terapi.
Terapeuten må respektere mitt livssyn og
politiske syn i forhold til kjønn og klasse.
Jeg er motstander av psykiatrisk diagnostikk,
men kan til nød godta en traumerelatert,
ikke stigmatiserende og offerklandrende diagnose.
Bor i Oslo.

Blogg: stomm-blog.blogspot.com
Henvendelse på telefon 22XXXXXX (privatnummer).

Det overrasker meg veldig at flere har lurt på om annonsen var alvorlig ment (psykolog/politiker/journalist).

Hvordan kan man tro at noen ville bruke flere tusenlapper på en annonse "for moro skyld"? Tror man jeg ønsket å gjøre kjent at jeg hadde en blogg, at jeg ønsket meg flere lesere, og da særlig psykologer? Eller - som en skrev til meg på mail - at jeg hadde en trang "til å provosere"? (Kanskje fordi jeg var gal?)

Det er slett ikke sikkert at jeg ønsker hele psykologstanden som lesere av bloggen min. Tvert imot opplevde jeg at jeg gjorde meg spesielt sårbar ved å ta med bloggadressen. Men jeg ville at de skulle vite litt om bakgrunnen min før de eventuelt tok kontakt. Jeg tenkte at det måtte være en fordel for begge parter.

Kan det ha noe å gjøre med klasse at folk leser gjennom ulike "briller"? Altså at middelklassefolk har et så tilbakelent forhold til tilværelsen at de ikke alltid evner å se det som for andre faktisk fortoner seg som en kamp?

Har man et så fastspikret syn på klientrollen, at dersom en (potensiell) klient forsøker å utvide sitt handlingsrom ved å foreta seg noe nytt og uvant - ja, så må det være noe "galt"?

Jeg ville i alle fall ha brukt pengene på noe helt annet enn en annonse i Psykologforeningens tidsskrift dersom hensikten min var å ha det gøy.

Men heldigvis har tidsskriftets ansatte hele veien forstått at annonsen var seriøst ment. Det er også positivt at det ser ut til å bli en debatt om relasjonen terapeut-klient som følge av den. Så langt har det vært tre artikler:
- Bjørnar Olsen: "B.m: Klient søker psykolog". TNPF nr 12/2008 (Tommel opp fra meg!)
- Eystein Victor Våpenstad: "Er avtalespesialister bare selgere av terapiprodukter?" TNPF nr 1/2009 (Tommel ned fra meg).
- Kari Normann: "Forbruksmakt". TNPF nr 2/2009
Gå til dette innlegget.

Se også: Jakten på psykolog

Eller burde jeg kanskje prøve en hest? Terapeuter uten fordommer

Lobotomi i naturskjønne omgivelser

Aftenpostens journalist Bjørn Brøymer kaller i dagens Aften Gaustad sykehus "Et skrekkens tempel". Han skriver om farlige menn i hvitt som bedrev lobotomi og annen inhuman behandling av fortvilte mennesker.

I kontrast til Brøymers framstilling skrev Gaustad på sine nettsider i 2007: "I forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse inviterer vi til naturskjønne og historiske omgivelser på Gaustad."

Konseptet med omvisning var ikke nytt. Som et ledd i Bymuseets "Kjenn din by"-kampanje begynte man flere år tidligere å arrangere "høl i gjerdet"-guidede turer til Gaustad, under ledelse av en professor emeritus i psykiatri. Omvisningene var svært populære og samlet mange deltakere. Publikum fikk seg en interessant opplevelse, ifølge arrangøren.

Har ingen tenkt på at dette kan oppleves som støtende av tidligere pasienter, pårørende og etterlatte?

Se også:
Intervju med de lobotomertes talskvinne i Norge, Mary Lehne
Hull i hodet

Georg Apenes om Augustus og Bjarne Håkon

Augustus og Bjarne Håkon
av Georg Apenes, direktør i Datatilsynet

Igjen har vi lyttet til beretningen om denne keiser Augustus som ville ha ’all verden’ innskrevet i manntallet sitt. Som skattebetaler til Roma skulle heller ikke Josef kunne lure seg unna selv om forloveden var i omstendigheter.

2008 år senere er behovet for å administrere orden og oversikt overhodet ikke svekket. Tvert om: Registre er uunnværlige verktøy i de fleste politiske bestrebelsene for å utvikle, foredle og effektivisere Den moderne Staten.

Ikke minst vil helsevesenets kvalitet og resultatoppnåelse ofte avhenge av at presise, ajourførte og detaljerte pasientopplysninger er umiddelbart tilgjengelige.

Helseminister Bjarne Håkon Hansen skal ikke sammenlignes med Augustus, men det må være tillatt å antyde en aldri så liten parallell til Qvirinius – fylkesmannen i Syria. Han er den som fikk kjeften dersom det ikke ble laget gode nok registre den gang i år null….

Hansen vil at vi alle skal bære med oss, i et plastkort, all den kunnskapen de vil trenge som skal ta seg av oss når vi henvender oss til helsevesenets institusjoner med bønn om hjelp.

Ennå oppfylt av juleevangeliets registerperspektiv forteller han Aftenpostens lesere nyttårsaften at han har under utredning innføring av et slikt elektronisk kort på størrelse med et bankkort, som kan romme anselige mengder personopplysninger. Han tenker seg at det skal være pasienten selv som skal eie og råde over kortet og kortets innhold.

- En spennende tanke, sier legeforeningens leder, Torunn Janbu. Og det er jeg enig i. Men som så mange spennende tanker som er i omløp i vår tid, må det oppstilles visse forutsetninger for at Den gode Hensikt skal kunne realiseres til gagn for oss alle. ’Sikkerhet’ og ’misbruksfarer’ er noen stikkord; ’personvernhensyn’ og ’kvalitetssikring’ er andre.

Et elektronisk helsekort kommer nok en gang i fremtiden. Men den samfunnsverdi det vil representere vil underveis måtte veies mot andre, viktige og omforente hensyn. Det er gammel innsikt at fortrolighet mellom pasient og behandler er ønskelig, ja nødvendig.

• Hva skal kortet inneholde?
• Hvem skal kunne ha innsyn i det?
• Hva skal til for at en bevisstløs, senil eller ruspåvirket pasient i en akuttsituasjon selv skal kunne åpne for innsyn?
• Skal absolutt alle opplysninger, også de historiske, som kan antas å kunne bli av interesse i en tenkt situasjon i fremtiden, taes med i kortet? Sensitive som trivielle? (Har bruk av antidepressiva relevans for legen som skal spjelke benet etter bruddet?)
• Skal det være et sentralt register” ett eller annet sentralt sted? Skal korteieren også administrere ’sin’ del av dette?
• Hvem tar det reelle ansvaret og byrden dersom kortets, ja hele løsningens sikkerhet, ikke er god nok og sensitive personopplysninger kommer på avveie?

Og sist, men ikke minst:
Skal registeret være obligatorisk slik det for tiden er vanlig å tenke? Eller skal man vedkjenne seg den biten av demokrati-definisjonen som omhandler mindretallets rett til å stille seg utenfor eller avventende når dette ikke skader andre, men foretrekkes av henne selv?

Augustus’ forvaltningstiltak var både rasjonelt og fornuftig. Det kunne han selv – alene - avgjøre. Bjarne Håkon Hansens visjon må imidlertid av et stortingsflertall oppfattes som en fornuftig avveining av kryssende hensyn. Det må inngås kompromisser. Datatilsynet blir gjerne med Bjarne Håkon Hansen i en slik dialog.

ETTERTRYKK OPPMUNTRES

Kilde: Georg Apenes' blogg

Vern av overbevisning

På et opprop som jeg så lenke til hos Tankekorset, mot regjeringens forslag om å utvide rasismeparagafen, leser jeg:

Regjeringen vil nå fjerne blasfemiparagrafen og istedet utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på religion eller livssyn.

Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger.

For min egen del er min feministiske overbevisning forankret i de dypere lag av min personlighet, og i min kropp, og som det knytter seg sterke følelser til. Disse følelsene har sin forløper i gjentatt påførte krenkelser av min kroppslige, seksuelle og psykiske integritet - i et kristelig miljø gjennomsyret av patriarkalske holdninger.

Men det var først etter et overgrep i voksen alder at jeg opplevde en feministisk omvendelse - den eneste omvendelsen jeg har hatt i livet, selv om jeg også har vært kristen. Det var en professor tilknyttet det daværende Senter for kvinne- og kjønnsforskning, som stilte diagnosen "omvendelse" da jeg fortalte om en sterk eksistensiell opplevelse som gjorde meg til feminist.

Kroppens ukrenkelighet er hellig for meg. Hver gang jeg hører idioter bagatellisere overgrep, får jeg veldig sterke følelser. Jeg krever at feminismen får et særskilt vern!

Skriv under på opprop!
Les mer:
Den Tvilsomme Humanist
Fritanke.no
Hildring

OPPDATERING: Nok et opprop

Se også: Å krenke religion og å krenke enkeltmennesket

Asylet

Erik ringte meg en fredag kveld og spurte om jeg ville bli med på sykehuset og besøke Per.

- Du kan mer om psykiatri enn meg, så jeg ønsker at du blir med.

Per hadde blitt innlagt dagen før. Frivillig. Veldig frivillig.

Han hadde i det siste brukt alt for mye penger - mer enn han hadde - og nå hadde han en torpedo i hælene. Så da var det trygt og godt å bli innelåst på en psykiatrisk avdeling. Et asyl i ordets egentlige forstand.

Men Per hadde et hjem. Det var der Eriks bekymring lå. For Per hadde en uteligger boende hjemme hos seg - i en leilighet som for tiden liknet et kunstgalleri. Per hadde "investert i" store mengder kunst. Og det var ikke særlig hyggelig å tenke på at en fattig fremmed nå bodde der alene, med egen nøkkel. Erik hadde vært innom en dag mens Per var ute, og da hadde Uteligger'n funnet fram en stor kniv.

Per ble glad for å se oss. Etter litt tull og tøys var det tid for en alvorsprat. Først ville ikke Per høre på oss når vi sa at Uteligger'n måtte ut av leiligheten. Men til slutt lot han seg overbevise. Han syntes lite lysten på å komme hjem til ribbet leilighet.

Da var det bare å få avdelingen til å kontakte Sosial Vakttjeneste, trodde vi. Men det skulle vise seg å være umulig. Erik og jeg argumenterte med to sykepleiere, men ingen "skjønte" hvorfor vi maste sånn. Forsto liksom ikke at det var viktig at han ikke mistet det han hadde av materielle verdier. Han hadde etter tidligere manier fått streve med økonomien. I tillegg hadde han denne gangen altså en torpedo etter seg, og da måtte også den gjelden betales tilbake.

Sykepleierne kunne ikke ta noen avgjørelse, sa de. Altså ikke løfte av røret og ringe Sosial Vakttjeneste. Med alvorlig mine sa den ene av dem at hun måtte tilkalle legen som hadde bakvakt.

Doktor Smirnova hadde knute i nakken, og jeg så straks at jeg hadde møtt en overkvinne. Det hjalp ikke det aller minste at jeg minnet om verdier og prinsipper i opptrappingsplanen for psykisk helse. Det kom ikke på tale at sykehuset kontaktet Sosial Vakttjeneste, for å skaffe/låne penger til låsesmed og hjelp til å få en uteligger ut av pasientens leilighet. Sykehuset drev med medisinsk behandling. Det måtte jeg da vite.

Jeg ble fryktelig provosert - og høyrøstet. Psykiateren satte øynene i meg:

- Om du ikke forlater rommet innen to minutter, tilkaller jeg vaktene.

- Hva??? sa jeg.

- Du vil bli kastet ut fra Psykiatrisk avdeling, sa hun.

- Åh, sa jeg. Lettet.

Erik og jeg gikk ut i vinterkvelden. Vi hadde en jobb å gjøre.

- Sjekk om partneren din er psykopat!

Nettstedet klikk.no spør:

- Hvordan vet vi med sikkerhet at for eksempel partneren vår er psykopat?

Jo, blant annet fordi:

- Han eller hun sykeliggjør sine nærmeste. Får du høre mange nok ganger at du er mentalt syk, tror du det til slutt.

Men hva om du faktisk har psykiske problemer? Blir de da "opphevet", fordi det er en "psykopat" som sier det?

klikk.no har med Hares Sjekkliste: Er han eller hun psykopat?

Dermed er det altså fritt fram for å "diagnostisere" partneren som psykopat - til tross for at du da oppfører deg (litt) som en selv.

En sosionom og familieterapeut som intervjues, sier:

- Ordet psykopat har blitt et moteriktig skjellsord. Man skal være veldig forsiktig før man kaller noen for en psykopat.

Så hvorfor presenterer artikkelen denne psykopatlista?

Holder det ikke å flytte fra en umulig partner?

Å krysse av på et skjema og stemple noen du kjenner som psykopat, er virkelig ikke en medisinsk måling á la sjekking av blodtrykket i ro og mak hjemme i egen sofakrok.

Hvorfor jeg bryr meg? Blant annet fordi jeg i samtalegrupper for skilte kvinner har opplevd at påfallende mange kalte eksene sine psykopater.

Oppdatering 4.2.: Psykopat-testen: Psykopater finnes overalt
Hva skal man så gjøre med denne diagnosen? Sende den inn til Norsk Pasientregister?

Vis skeptikerne!

Herr Joralf Gjerstad
7760 Snåsa

På det nymotens internettet har undertegnede i den senere tid lest at De ikke ønsker å la Deres evner bli underkastet vitenskapelig granskning på fjernsyn. Det kan jeg godt forstå. Men for likevel å få en slutt på maset fra disse skeptikerne, kan De få en oppgave av meg:

Finn min bortkomne desemberpost!

I posten min om Posten - dersom De altså har tilgang til verdensveven der oppe i Snåsa - kan De lese om de problemer jeg har hatt med å gjøre meg forstått hos Posten Norge AS. De lurer da kanskje på hvordan det står til med mine egne norskkunnskaper, og det skal De få svar på.

På eksamen fra videregående - eller gymnasiet som det het da De var ung - fikk jeg følgende resultat:
Hovedmål: 5
Sidemål: 6 (At jeg skåret så høyt på nynorsken skyldtes ikke at jeg var spesielt flink til å skrive nynorsk, men at jeg fikk en eksamensoppgave der jeg skulle greie ut om følgende fra Salomos ordtøke: "Den som sparer på riset, hatar son sin, den som elskar han, tuktar han tidleg". Siden det ikke fins noe i våre kristne og humanistiske verdier som provoserer meg så til de grader, ble dette en lett oppgave for meg.)

Hvor var jeg? Jo, det var det der med Posten. I dag fikk jeg nemlig en "samlekonvolutt" i postkassen; post jeg skulle hatt i jula. Men det var ikke rare greiene. Jeg oppdaget at post jeg skulle hatt, ikke var med. Og det er altså derfor jeg nå kontakter Dem.

Kan De gjøre bruk av Deres synske evner og se for Dem konvolutter med navnet Sigrun Tømmerås på? Jeg antar posten min befinner seg et eller annet sted i Postens lokaler, for den kan vel ikke bare forsvinne ut i det store intet.

Tror De årsaken til det gjentatte problemet med at Posten ikke greier å levere posten dit den skal på riktig tidspunkt, skyldes dårlige leseferdigheter hos Postens ansatte? Det tror nemlig jeg. I gamle dager var det jo noe annet. Da sørget Postskolen ikke bare for at elevene fikk lære å lese og skrive norsk - nei, de måtte til og med lære fransk. "Voici une lettre pour vous, madame." Det hadde vært noe, det.

Men i dag klarer de altså ikke engang å lese norsk. For Postskolen eksisterer ikke lenger. Nå ansettes de først, og får opplæring etterpå.

Dersom De klarer å avsløre skurken som ikke har greid å stave seg gjennom forsiden av konvoluttene med mitt navn på, vil all skepsis omkring Deres evner forsvinne som dugg for solen, herr Snåsamann.

Og jeg vil øyeblikkelig slutte meg til Deres fanklubb.

Vennlig hilsen Sigrun

PS. Kan De forresten skue inn i framtiden og se om jeg vil få en ny kjæreste? Jeg liker best å være enslig sånn til daglig, men i snart en uke har jeg vært fryktelig syk av influensa. Nå skjønner jeg hva jeg går glipp av uten en kjærlig mann: noen som pusler og steller med meg, synes synd på meg og trøster, lager så god mat at jeg spiser selv om matlysten er borte, osv.

Slikt som ikke skal skje

Persondata ut på nett, skriver Klassekampen i dag. Materiell for opplæring av Navs ansatte inneholdt sensitive personopplysninger om brukere av Navs tjenester. Til bruk i kurs har Nav lagt ut en rekke foredrag som Powerpoint-filer, som kan fritt lastes ned av hvem som helst. I noen av disse går man gjennom bruk av Navs datasystemer, der det vises skjermbilder fra registrering av ekte brukere. De personlige opplysningene om brukerne er sladdet, men det er en svært enkel operasjon å fjerne sladden når man har lastet ned filen. Da får man straks tilgang til fullt navn og personnummer til dem som er brukt som eksempler.

Slik kunne Klassekampen lese om uføretrygdingen av en person, og behandling av søknad om arbeidsløshetstrygd for en annen.

- Man skal ikke bruke "skarpe" data i opplæring. Her har de jo også lagt det ut på nett, og det er alvorlig, påpeker informasjonsdirektør i Datatilsynet, Ove Skåra.

Han kan imidlertid fortelle at de har vært borti liknende feil hos andre offentlige etater tidligere, blant annet sykehus.

VG fortalte i 2006 om at sensitive pasientopplysninger ble vist på storskjerm ved Haukeland universitetssykehus. På morgenmøtet i Store Auditorium ble pasientlister, laboratoriesvar og utdrag fra enkelte journaler demonstrert på storskjerm, med fullt navn på pasientene.

Administrerende direktør Erik M. Hansen i Helse Vest IKT AS uttalte til VG at de bestreber seg på å bruke fiktive navn i opplæringssammenheng, men at det ikke er mulig med noen funksjoner.

- Vi har konsesjon fra Datatilsynet for å drive opplæring. Taushetsplikten for helsepersonell gjelder også i opplæringssammenheng, men det aktuelle møtet ble beklageligvis ikke innledet med en påminnelse om at taushetsplikten gjaldt. Det har vi nå innskjerpet, sier han.

Han kan ikke ha skjønt at taushetsplikten innebærer at helsepersonell ikke skal ha tilgang til opplysninger de ikke trenger i forbindelse med konkret behandling av pasienter.

Gazas barn

Klassekampen intervjuer overlege i psykiatri Christiane Kolberg i dag. Kolberg og andre norske fagfolk deltar i et samarbeidsprosjekt for å støtte kolleger i Gaza, men de siste to årene har Israel nektet dem å komme inn dit selv.

- Barna utsettes for traumer hinsides fatteevne, sier psykiateren.

Hun minner om at barna i Gaza allerede i utgangspunktet var i en svært utrygg situasjon, og at halvparten av barna er underernært.

Før intifadaen i 2000 gjorde man en undersøkelse i Rafah som viste at 96-97 prosent av barna der hadde opplevd hendelser som kan føre til posttraumatisk stress. I oktober fikk Kolberg presentert ferske data om den psykiske tilstanden til barna i Gaza. En undersøkelse viste at

51 prosent av barna ville ikke delta i noen aktiviteter, og lekte ikke lenger
47,5 prosent hadde problemer med å klare skolen. I enkelte områder sluttet fire av ti barn på skolen

En annen undersøkelse viste at

87 prosent av barna var mørkredde
92 prosent var plaget av angst og spenningstilstander
68 prosent hadde skoleproblemer som konsentrasjonsvansker
76 prosent hadde atferdsproblemer
70 prosent beskrev depresjonssymptomer
34 prosent var sengevætere

- Det er absolutt en fare for at flere unge vil bli villige til å være selvmordsbombere, siden de mister alt håp, sier psykiater Christiane Kolberg.

En kobling man ikke har gjort

Da jeg leste psykolog Christine Mohns artikkel om lært hjelpeløshet og depresjon i A-magasinet før jul, slo det meg at hjelpeapparatet selv representerer en risiko for å påføre klienter passivitet og depresjon. Jeg nevnte det for en psykolog jeg snakket med på telefonen i dag.

- Dette er en kobling man ikke har gjort, sa han.

Så rart.

Det er nemlig grundig dokumentert fra sosialtjenesten, og i det senere har vi hørt mange historier fra NAV, om avmektiggjøring av klienter. I artikkelen Den institusjonelle ydmykingen peker professor Rolf Rønning på ulike former for ydmyking som sosialklienter utsettes for. Han skriver at folk med litt sprukkent selvbilde og frynsete selvrespekt oppsøker sosialtjenesten, men at de kommer derfra enda mer duknakket enn da de kom, og at det er kontraproduktivt å bryte ned det som skulle bygges opp. Fra psykisk helsevern har vi også utallige historier om avmakt. Jeg har selv gang på gang erfart at ting jeg sa som klient, ikke betydde noen verdens ting - ikke fikk noen som helst (positiv) konsekvens.

Sykepleier Ragnhild Storstein Spilker skrev i et innlegg i Dagbladet i 2007:

Fordommer og forskjellsbehandling forekommer ofte [ ...] i hele helse- og omsorgssektoren... Det skjer hver dag og det handler om forutinntatte oppfatninger, oppgitte blikk og gester, språkbruk, mangelfull informasjon, maktmisbruk, feilprioriteringer, tilgang til helsetjenester og dårlig eller manglende medisinsk behandling. Det rammer først og fremst mange pasienter med minoritetsbakgrunn, pasienter med rusproblemer og psykiske lidelser, men også pasienter med overvektsproblematikk, arbeidsledige og sosialklienter.

Jeg tror absolutt ikke at det i seg selv er depresjonsfremmende å være klient, selv ikke over lengre tid. Tvert imot, en likeverdig og respektfull profesjonell relasjon må være den beste medisin for klienter som har relasjonelle avmaktserfaringer fra tidligere i livet, for eksempel fra familien. Når en betydningsfull Annen tror på deg, blir mestring mye lettere.

Å være avhengig av andre og kunne ta imot, er dessuten en viktig del av det å være menneske.

Men dessverre er kravene til klienter ofte lydighet og underkastelse. Sosiologen Greta Marie Skau sier at klientrollen er en overgang fra en subjekt- til en objektstatus. En slik overgang innebærer en identitetsforskyvning fra å være den som handler, vurderer og tar avgjørelser vedrørende eget liv, til å bli en som er gjenstand for andres vurderinger og avgjørelser.

Dermed tror jeg særlig langtidsklienter kan påføres store psykiske skader.

Og det var vel aldri meningen med profesjonell hjelpevirksomhet?

Seminar om menneskerettigheter og psykiatri

I november 2007 var 30 personer samlet for å diskutere menneskerettigheter og psykisk helsevern på Falstad i Nord-Trøndelag. Falstad var under 2. verdenskrig en SS-fangeleir for norske og utenlandske fanger. I 2000 ble Falstadstiftelsen opprettet, som et nasjonalt opplærings- og dokumentasjonssenter for krigens fangehistorie, humanitær folkerett og menneskerettigheter.

Brukere, pårørende og fagfolk innen psykisk helsevern var samlet i anledning utstillingen Innlagt ved Hadamar sykehus, som dokumenterer Nazi-Tysklands program for å drepe mennesker med psykiske handikap og avvik. I tilknytning til utstillingen samlet senteret, med daglig leder Tone Jørstad og styremedlem Gro Hillestad Thune i spissen, fagfolk, brukere og pårørende for å diskutere menneskerettighetssituasjonen for mennesker med psykiske lidelser i Norge i dag. Fagforeninger, brukerorganisasjoner og enkeltmennesker var tilstede i gjensidig og åpen dialog om menneskerettigheter, tvungent psykisk helsevern og brukernes situasjon. Ideen bak møtet var at ulike parter med ulikt syn på tvang i psykisk helsevern skulle møtes for å snakke sammen om hva som kan gjøres.

Deltagerne og arrangørene har samlet et uformelt nettverk for arbeidet for redusert tvang i Norge, og arrangerer nå en ny samling i januar 2009. Av økonomiske grunner vil samlingen foregå på Gaustad i Oslo.

Menneskerettigheter som verktøy for mindre krenkelser i norsk psykiatri – det nytter, det virker!

Dette er tema på seminaret som finner sted tirsdag 13. januar, kl. 09.00 – 17.00, i Festsalen i Velferdsbygget på Gaustad sykehus. Ankomst med trikk 17 eller 18 til Rikshospitalet.

Deltagelse er gratis, og det serveres en enkel lunsj.
Meld deg på ved å sende e-post med ordet ”Falstadseminaret” i emne-/tittelfeltet.

De som har vært involvert i å planlegge seminaret er i hovedsak:

Gro Hillestad Thune, Norsk senter for menneskerettigheter
Terje Vestheim, Norsk psykiatrisk forening
Svein Roar Olsen, Norsk Sykepleierforbund
Johnny Skogsrød, Fagforbundet
Maria Knutzen, Ullevål universitetssykehus
Albert Herman, Fagforbundet
Tove Beate Pedersen, Norsk Psykologforening
Bjørn Hoftvedt, Den norske legeforening
Arvid Nedal, Psykiatrien i Vestfold
Olav Nyttingnes, Rådet for psykisk helse

Trønderske drikketradisjoner blant avholdsfolk

Jeg har tidligere skrevet om at det i riktig gamle dager var påbudt å brygge øl til jul, og jeg har skrevet om trøndere og sterk drikk. Det jeg imidlertid ikke visste før nå i dag, er at hjemmebrygget sterkøl til jul er en tradisjon som har holdt seg i deler av Trøndelag.

I dagens Klassekampen forteller en kvinne:

Ølbryggingsskikken som har røter frå gammeltida finn vi att i Stjørdalsdalføret* den dag i dag. Mangt eit lystig lag vert halden på maltøl ved solkverv.

Det mange ikkje veit, er at det og blir servert saman med goro, fattigmann og anna bakels. Sjølv sat eg som niåring veslevaksent på besøk hos gamle Mette Østigala, i ivrig kjerringsnakk over eit glas sterkøl og gumla serinakaker attåt. Sitjande på pinnestolar med stram rygg og kvit duk.

Men ho sa ikkje skål ho Mette, ho var religiøs. Det var mannen og. Låg i kammerset og las Misjonstidene. Ingen av dei tenkte tanken at om dette hadde vore i 2008, hadde dei fått straff for å skjenke mindreårige alkohol.

For ølet var sterkt!

Jeg kjenner fra min egen barndom til en annen måte der totalavholdsfolk kunne lure seg til en sterk tår. Gamle bestemor - en gavmild og morsom kvinne, og prikklik Modern til Marve - hadde nemlig brennevin i huset (jeg aner ikke om det var polvarer eller hjemmebrent, men at hun selv skulle ha satt sine ben på Vinmonopolet, virker utenkelig). Hun brukte det som medisin når husdyrene ble syke. Særlig var det syke griser som ble skjenket, slik at brennevinet gikk under navnet grismedisin.

Men så fortalte hun at hun hadde funnet ut at hun kunne prøve det selv når hun var syk. Og det virket visstnok. For etterhvert introduserte hun medisinen også for andre avholdsfolk.

Jeg husker godt hostesaftflaskene som ble sendt hit og dit og som det sto Honning og Rigabalsam utenpå. Det var ikke lenger originalinnhold på de flaskene, men altså sprit.

Men dermed fikk man også et svare strev med å finne de rette flaskene når vi ungene ble syke, for at vi skulle få riktig hostesaft og ikke medisin som var beregnet på griser og voksne tobente.

Jeg syntes det smakte omtrent like vondt uansett hvilken flaske jeg drakk av. Men jeg lurte fælt på hva grisene mente om denne medisineringen.

* Stjørdal tilhører kjerneområdet for pietistisk vekkelseskristendom i Nord-Trøndelag

Slemme psykiatere og snille psykologer?

Psykolog og forfatter Eva Ramm har i dag en kronikk i Dagbladet, der hun blant annet skriver om diagnoser:

... å få slettet diagnosen og bli erklært frisk, er så godt som umulig. Har da psykiaterne ingen instans over seg, som man kan klage til? I praksis faktisk ikke. Og andre behandlere, som universitetsutdannete psykologer, har liten innvirkning på utøvelsen av norsk psykiatri. Særlig stiller de psykiatriske diagnosene seg hindrende i veien for muligheten til å helbrede pasienten ved hjelp av andre, ikke tablettbaserte og langt mer menneskevennlige terapiformer.

Jeg blir litt irritert på psykologene når de framstiller seg som uskyldige ofre for fæle psykiatere. Riktignok har jeg hørt psykologer fortelle at de er prisgitt legene om de jobber ved psykiatriske institusjoner, men alle psykologer gjør jo ikke det. Og psykologene har selv kjempet for å bli mer lik legene, blant annet for å få adgang til å fatte tvangsvedtak innen psykisk helsevern.

Når jeg leser artikler i Psykologforeningens tidsskrift - som slett ikke styres av psykiatere - ser jeg at psykologer faktisk er veldig opphengt i psykiatriske diagnoser.

Psykologforeningen ønsker nye betegnelser innen psykisk helsevern, der ordene psykiatri og psykiatrisk ikke skal benyttes, men at man i stedet bruker psykisk helse og psykisk.

Distriktspsykiatriske senter vil de skal hete Distriktsenter for psykisk helse (DPH), mens Psykiatrisk poliklinikk skal bli Poliklinikk for psykisk helse, osv.

Men hvorfor foreslår de ikke å bytte ut psykiatriske diagnoser med psykisk helse-diagnoser? Slike ville måtte bli en type diagnoser som i seg selv bidro til bedre psykisk helse hos pasientene. Lege Janecke Thesen sier nemlig:

Brukerne fortalte om et stigmatisert og ensomt liv i fattigdom, der herjet med dem. De fortalte om diagnosens rolle i dette. Unntaksvis mente de selv at den hadde vært til nytte - langt oftere til forbannelse... Hvis helsevesenet er til for å hjelpe syke mennesker, bl.a. ved å stille diagnoser - må ikke da diagnosen oppleves som nyttig av dem som får den?

I en annonse i Psykologforeningens tidsskrift søkte jeg etter psykolog. Der skrev jeg at jeg er imot psykiatriske diagnoser, men at jeg til nød kan godta en traumerelatert diagnose. Dersom psykologer er så kritiske til psykiatriens diagnoser, burde jeg ha fått stor respons på annonsen. Selv om noen psykologer er forpliktet til å sette diagnoser, er det jo veldig mange å velge blant - så hvorfor ikke bruke diagnoser som pasienten selv finner tjenlig?

Når psykiatrien kritiseres, er det så å si alltid psykiaterne som får gjennomgå. Men så langt har ingen greid å overbevise meg om at psykologer skulle være "bedre" enn psykiatere. Årsaken til at jeg selv kun har gått i terapi hos psykologer, og ikke hos psykiater, er at psykologer ikke kan skrive ut resepter. Jeg var redd for mas om at jeg måtte begynne å spise piller.

Jeg har altså fått "ikke tablettbaserte og langt mer menneskevennlige terapiformer", som Ramm kaller det. Men diagnose har psykologen satt uansett - og uavhengig av hva jeg selv har ment.

Posten skal frem

Posten har tjenesten ettersending av post ved midlertidig adresseendring, som høres kjekk ut når man er på ferie. Denne har jeg prøvd meg på noen ganger når jeg har vært bortreist, sist nå i juleferien.

I dag tidlig kom jeg tilbake fra juleferie. Postkassen min var tom.

Først ringte jeg ferieadressen min og ba dem gi meg beskjed dersom det skulle komme post etter at jeg hadde reist hjem. Så ringte jeg Postens Kundeservice.

Damestemme: Velkommen til Posten. Du snakker med Nina.

Jeg: God dag, mitt navn er Sigrun Tømmerås. Jeg hadde bestilt midlertidig adresseendring i juleferien, men fikk ikke så mye som et julekort. Jeg ringte dere også i romjula og etterlyste post.

Nina: Ifølge våre leveringsvilkår må referansenummeret på Postens ordrebekreftelse oppgis av kunden. Posten har sendt skriftlig ordrebekreftelse med referansenummer til kunden. Hva er nummeret ditt?

Jeg: Jeg har ikke fått tilsendt ordrebekreftelsen. Jeg har ikke fått noe post de siste to ukene. Så jeg aner ikke hva referansenummeret er, siden jeg ikke er synsk. Men jeg kan godt ringe Snåsakaill'n altså.

Nina: Vent, så skal jeg sjekke.

Fem minutter senere:

Nina: Hallo.

Jeg: Ja?

Nina: Det ser dessverre ut som at det foreligger en misforståelse her. Bestillingen din har blitt oppfattet som oppbevaring av post.

Jeg: Misforståelse? Jeg krysset da av riktig, jeg.

Nina: Jeg kjenner ikke årsaken til dette, men i alle fall har du posten i postkassen din i morgen.

Jeg: Er du nå så sikker på det?

Nina: Helt sikker. Selv om én ting har gått litt galt i dette tilfelle, så pleier jo våre rutiner å fungere.

Jeg: Det er nå ikke akkurat min erfaring. Jeg opplever stadig at Postens Kundeservice ikke leverer tjenesten kunden har bestilt.

For eksempel: En sommer opplevde jeg at posten kom til ferieadressen min etter at jeg hadde reist hjem. Da hadde Posten attpåtil åpnet et brev fra kemneren i forbindelse med skatteoppgjøret og skrevet ferieadressen min på innsiden av vinduskonvolutten.

Jeg har også opplevd å ikke få noe post mens jeg var bortreist og kommet hjem til en overfylt postkasse.

Et tidligere år da jeg hadde kontaktet Postens Kundeservice for å få omadressert posten til min juleferieadresse, kom den til ferieadressen først etter perioden jeg hadde bestilt omadressering for.

Nina: Disse episodene kjenner ikke jeg til. Kanskje du husker feil?

Jeg: Nei, jeg husker ikke feil. Jeg skal si deg en ting: Ved post-traumatiske plager er hukommelsen sylskarp. Man husker detaljer like klart selv om tida går.

Noen timer senere kommer det en telefon fra min ferieadresse. Beskjeden jeg får er at det har kommet en samlekonvolutt med post til meg dit i dag, altså på dagen jeg hadde bestilt posten tilbake til min hjemmeadresse.

Greier ikke Posten å prestere noe bedre?

Lær av julenissen. Han dukker alltid opp på riktig dag når han leverer ting.

Flott av kongen

Jeg ble så glad da kong Harald i sin nyttårstale ba folk om å slutte å snakke om "samfunnets svakeste". Jeg er nemlig drittlei denne stigmatiseringen, som kommer fra blant andre politikere, behandlere, ledere i organisasjoner, og ikke minst journalister.

Eksempel: I forbindelse med TV-aksjonen i 2004 snakket man om å hjelpe "de svakeste" - samtidig som det ble hevdet at man ville stigmatisering til livs.

Finn-Erik Vinje er av en ganske annen oppfatning enn meg. Men han har sikkert heller ikke kjent på kroppen hvordan det er å "være" svak. Det har jeg.

Ta for eksempel sivilarbeideren i en frivillig, diakonal organisasjon som jeg hadde kontakt med et par år i en vanskelig periode, som en dag begynte å fortelle meg "hvordan det er på universitetet". To eller tre ganger avbrøt jeg ham med at "det vet jeg, for jeg har jo gått der selv", men han hørte ikke hva jeg sa. Jeg ga opp, men en venninne som satt og hørte på, sa etterpå at det hørtes veldig komisk ut.

Eller da jeg fikk beste karakter på en eksamen i latin (altså ved universitetet), og gledesstrålende fortalte det til teologene som var ansatt i organisasjonen. Ikke én av de fire greide å glede seg på mine vegne og gratulere meg. Skillet mellom dem og "de svake" ble antakelig litt utydelig for et øyeblikk.

Se også: "De svake"

Foto: Jarle Vines (Creative Commons Attribution Sharealike 3.0)

Kamp mot ekspertmakt

I Dagbladet var det nylig en kronikk om et atferdsterapeutisk tilbud for familier til "vanskelige" barn. Den uttrykte målsettingen er å holde familien samlet og å gjøre barna lydige og føyelige. Da jeg leste om dette prosjektet for noen år siden, viste det seg at overgrep mot barn ikke engang var berørt i beskrivelsen av behandlingsopplegget - for så vidt i tråd med hvordan barnepsykiatrien driver. Jeg kontaktet helsemyndigheter og media, og en i ledelsen for behandlingsprogrammet - uten at noen uttrykte noen forståelse for min bekymring.

Sosial- og Helsedirektoratet, som sto ansvarlig for denne behandlingen, svarte, til tross for mange henvendelser fra min side, ikke på følgende spørsmål: Hva med barn som blir "problembarn" på grunn av at foreldrene utsetter dem for fysiske og/eller seksuelle overgrep? Konsekvensen for de barna som utsettes for overgrep fra foreldre/foresatte kan tenkes å bli at overgriperne får enda bedre vilkår for å fortsette med sine ting. Om aggressive foreldre i disse familiene får hjelp til å finne gode, ikke-voldelige oppdragelsesstrategier, er jo det positivt, men man vet jo at overgripere/mishandlere ofte ikke mangler kontroll, men vet veldig godt hva de gjør. De går jo ikke løs på naboen(s barn), men nettopp på dem de ikke trenger å frykte noe fra.

Prosjektets ledelse søkte å berolige meg med følgende: "Etter hvert er hensikten å hjelpe dem (foreldrene) til å bruke ikke-straffende grensesettingsstrategier i stedet for de straffende/voldelige strategiene som vi noen ganger ser…. Hvis det er vold i samspillet med barna vil de (barnevernet) kunne vurdere omsorgsovertagelse." Dersom det var mor i familien som ble utsatt for overgrep, ville man vel øyeblikkelig sende henne til krisesenter og anmelde til politiet – og ikke "vurdere" hvordan det gikk "etter hvert".

Men så skrev jeg senere et avisinnlegg om dette. Da fikk jeg vite at Sosial- og Helsedirektoratet hadde kontaktet ledelsen for behandlingsprogrammet straks etter henvendelsen min, der de ba om kommentarer. Saken ble også tatt opp i et etterfølgende møte der Helsedepartementet ville vite hva ledelsen gjorde for å forebygge en eventuell fare for å skjule overgrep.

Jeg ble selvsagt glad over å få vite at helsemyndighetene hadde tatt henvendelsen min til følge, men lurte nok på hvorfor det var så "farlig" for dem å underrette meg. Etter dette kontaktet behandlingsprogrammets ledelse det nasjonale kompetanseprosjektet "Støtte til seksuelt misbrukte barn", slik at terapeutene skulle få opplæring i gjenkjennelse av seksuelle overgrep og i prosedyrene når dette ble oppdaget - som om det er lett å skille symptomer på overgrep fra symptomer hos ikke overgrepsutsatte barn.

Det ble imidlertid ikke tatt tak i en eventuell fare ved denne terapien i og med at barnet blir medgjørlig. Atferdsterapi hjelper heller ikke klienten til å bli refleksiv og utvikle relasjonen til seg selv, men kan undertrykke smerte. Utagerende barn kjennetegnes jo av bestrebelsen på å holde smerten unna, og det er lett å overse barns lidelse når det er oppførsel man er opptatt av.

I helsevesenet nedlegges mye arbeid i å dreie fokuset bort fra traumer og over på samspill, atferd og diagnose. Og det er grunn til frykt når det stirres blindt på det som virker på kort sikt. I St.meld. nr.40 (2001-2002) "Om barne- og ungdomsvernet" kunne man finne rene økonomiske argumenter for tiltak mot utfordrende atferd hos barn og unge.

Behandlingsprogrammet har altså som en målsetting å forsøke å bevare familien. Som i ”det biologiske prinsipp” i barnevernet forutsettes barns og foreldres sammenfallende interesser - noe som er voksnes ønsketenkning. Barn som utsettes for overgrep kan gi opp foreldrene, "sørge seg ferdig" allerede som små. Familie er ikke det samme for alle barn.

Lederen for behandlingsprogrammet trakk i ett av sine tilsvar til meg opp et skarpt skille mellom vold og seksuelle overgrep. Vold mot barn kommer av fortvilelse eller frustrasjon over barnets atferd, mente han. Volden er altså barnets skyld. Dette er uhørt, og i virkeligheten finnes ikke alltid et slikt skille; sadisten får seksuell tenning av vold, og seksuelle overgrep kan brukes som disiplinering. Og ikke alle foreldre er prinsipielle motstandere av vold mot barn.

Han skrev at "noen ganger" hadde disse barna opplevd seksuelle eller fysiske overgrep. Sannheten kan snarere være at det mer er regelen enn unntaket. Jeg snakket med en leder ved en barnevernsinstitusjon som bruker dette behandlingsopplegget. Hun kunne fortelle at alle barna der var ofre for vold i familien, mens seksuelle overgrep var et ikke-tema.