Hvorfor jeg gjerne skulle vært på seminar i morgen

Folk har nok ulike, kanskje ambivalente, forventninger til morgendagen. Jeg tenker selvsagt på utdelingen av Fredsprisen til Barack Obama. Selv forstår jeg ikke Nobelkomiteens beslutning, og føler meg like flau som kanskje prisvinneren selv er.

Hadde jeg vært i form, ville jeg derfor brukt dagen til noe helt annet enn å tenke på Fredsprisen. Jeg ville tatt veien til Litteraturhuset, der det er seminar om narrativ terapi og utdeling av Ytringsfrihetsprisen innen psykisk helsevern. 10. desember er jo menneskerettighetsdagen.

Jeg var der i fjor, da selvmord var tema. For et år siden var jeg ikke så dårlig som nå, og siden jeg skulle få prisen, syntes jeg at jeg måtte møte opp. I mange år hadde jeg ikke vært på noe arrangement som hadde med psykisk helse å gjøre - heller ikke mens kroppen var frisk og rask - med unntak av Amaliedagene, fordi jeg ofte har opplevd at det har blitt for mye på "systemets" premisser. Konsekvensen har blitt psykisk belastning for meg, og jeg synes ikke jeg har lært noe av det heller. Flotte konferanser med middag under lysekroner og muligheter for flørt i baren med en eller annen kjekkas fra Helsedirektoratet, har ikke vært nok til å lokke meg ut på sånne arrangementer. I tillegg har jeg fått kjeft etterpå fordi jeg ble litt for intim med Fienden.

På seminaret 10. desember i fjor var det imidlertid godt å være, selv uten flørting. Det var en svært avslappet og god atmosfære, ingen splitting i "fagfolk" og "brukere". Ingen var sinte - ikke jeg engang - slik noen kan bli når partene møtes. Jeg kommer garantert til å bli med på disse seminarene igjen om eller når jeg en gang blir bedre.

Hovedinnleder på seminaret i morgen er, som jeg tidligere har skrevet, familieterapeut og narrativpraktiker Geir Lundby. Han har sammen med andre bidragsytere gitt ut boka Terapi som samarbeid. Om narrativ praksis i år. Jeg vet ikke helt hva jeg mener om narrativ terapi, men nettopp derfor skulle jeg gjerne vært der, for å lære mer og for å kunne stille spørsmål. Det aner meg at de gode "unntaksfortellingene" som Michael White er opptatt av, kan utarte til det absurde, slik at livshistorien, det levde livet, og livsfortellingen får leve hvert sitt liv. Men det kan godt være at jeg tar feil. Narrativer synes jeg generelt er spennende - jeg har mellomfag og et ikke fullført hovedfagsstudium i litteraturvitenskap bak meg - men det blir liksom litt annerledes når de skal handle om ens eget liv. Vi er heller ikke bare våre fortellinger, men også kropp. Volden fins også før og utenfor språket.

Jeg fortalte for noen dager siden at Odd Volden, brukeraktivist og skribent, har en artikkel i Psykologforeningens tidsskrift denne måneden. Volden er en av bidragsyterne i Lundbys bok, med "En personlig beretning om selvforståelse i skvis mellom sykdom og identitet", og han er blant dem som skal snakke på seminaret i morgen. I psykologtidsskriftet sier han:

Jeg har i liten grad vært bitter over det jeg ofte tenker på som "de tapte årene" – de periodene da jeg surret rundt mellom innleggelser, terapier og annen att-og-fram-føring. For meg har gleden over omsider å ha funnet et bærekraftig liv vært mye sterkere. Men i møtet med narrativ praksis, riktignok bare i en teoretisk og ikke-klinisk ramme, har jeg tidvis kjent på en sorg over tapte år og tapte muligheter som følge av at mine problemer ble møtt med tilnærminger og intervensjoner som ikke utløste de positive anleggene og kreftene som jeg har visst har ligget der hele tiden.

Boka Terapi som samarbeid skal jeg gi meg selv i julegave i år.

Se også: Fagseminar om bedringsforskning