Fagfolk fortsetter å diskutere seg imellom om diagnoser i Morgenbladet. I helgas utgave skriver psykologspesialist Leif Jonny Mandelid blant annet:
Jeg tar som utgangspunkt at diagnoser er ment å være til hjelp for både behandler og bruker. Hva som hjelper og hvordan, kan ikke være et enten-eller, men et både-og i vår sammenheng. Hvis ikke, representerer hjelperne en utvidelse av brukernes psykopatologi og ikke et alternativ til den. Diagnoser hjelper fagfolk til å kommunisere seg imellom. De utløser rettigheter i forhold til trygdeverk og tjenestetilbud. Virkningen av det å få en diagnose kan være helsefremmende eller nedbrytende, ut ifra hvordan den som blir tildelt diagnosen fortolker betydningen av den. (Uthevet her)
Jeg slenger på noen sitater fra bra folk, henholdsvis en filosof, to psykologer, en psykiater og en biolog.
Arne Johan Vetlesen: Det er den etiske tenknings egentlige natur aldri å nedverdige seg til å akseptere "det gitte".
Jan Smedslund: Mennesker er farlige for hverandre. Å sette diagnoser er en måte å skjule og dekke seg og gjøre det til noe helt annet enn noe som virker inkluderende. Psykologer spiller et spill som er ganske destruktivt og ikke til det beste for folk. Å stille diagnoser er å forsøke å inkorporere den andre i din verden og dine kategorier.
Waldemar Rognes: Det ligger allerede i at alle kategoriene i systemet kalles "forstyrrelser", dvs, den som faller inn under en eller flere av dem er "avvikende", "fungerer ikke som man skal eller bør", "har en feil av et eller annet slag", osv. I tillegg kommer at nesten alle "forstyrrelsene" har betegnelser med negative semantiske over- eller undertoner i den alminnelige befolkning (knfr. f.eks. "schizofren", "manisk", "paranoid"). Ikke minst gjelder dette personlighetsdiagnosene, som for en realistisk og uhildet sosialpsykologisk betraktning neppe kan oppfattes som annet enn sterkt nedvurderende. Hvordan vil leseren like å bli betegnet som "tvangspreget", "avhengig", "ustabil", "antisosial", "dramatiserende", "narsissistisk", osv.?
Christiane Kolberg: Vi mennesker er avhengig av samhandling og respons, men de fleste foretrekker å ha siste ord selv, om hvordan en skal forstås.
Markus Lindholm: Humanisme er at folk selv tilkjennes frihet og individuell definisjonsmakt over hvem og hva de er.
13.12.09
9 kommentarer:
Grunnet økende mengder spamkommentarer blir kommentarene nå moderert.
- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>
- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.
Motta nye innlegg på e-post
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Signer Amnesty-aksjoner
Denne debatten er veldig spennende, og nyttig. Jeg tror forøvrig også at en del som er glad for diagnosen og har slått seg til ro med den, kan komme uheldig ut på grunn av den. Det er noe med at vi lever i et system, og dersom vi aksepterer systemet som det er- kan det holde oss der vi er. Jfr. Foccault. Systemet skaper folk. Jeg har vært så heldig å (nesten) ikke fått en diagnose, ihvertfall ikke hos min terapeut- selv om jeg har mast og mast etter den i perioder. Når jeg nå ser tilbake, så er jeg veldig glad for at han -ikke- gikk inn i den runddansen med meg, og heller fokuserte på hvordan jeg hadde det og hva jeg slet med.
SvarSlettJeg kom dit etter at jeg hadde gått i "ren" kognitiv terapi og blitt bare sykere, jeg "adopterte" at jeg bare måtte tenke riktig- så mens jeg tenkte mer og mer riktig, klarte jeg samtidig mindre og mindre, ble sykere og sykere og kom inn i miljøer med andre veldig syke. Til jeg en dag reagerte- og ble møtt som veldig syk i stedet for å bli tatt på alvor. Startskuddet for to psykotiske år.
Kjempefint med en slik debatt!
Oda: Takk for kommentaren.
SvarSlettNå har jeg sett bloggen din. Håper det er ok at jeg la den til på samlesiden Psykisk-blogger.
Det er bra at en slik debatt kommer på banen. Diagnosesetting er vel ikke alltid er av det gode. Kanskje er det i utgangspunktet ment som en hjelp, men da er det også en forutsetning at pasienten eller brukeren oppfatter det som en hjelp, og at det virkelig er til nytte for vedkommende. Videre at vedkommende faktisk kan gjenkjenne seg i karakteristikkene, noe jeg neppe tror han/hun gjør i alle tilfeller, eller til enhver tid. Alle har noe friskt i seg, og da blir det også et spørsmål om hva behandler/bruker skal fokusere på og bygge videre på. Og ikke minst hva vedkommende velger å se og ikke se. Å sykeliggjøre menneskelige følelser og reaksjoner er farlig. Og vi snakker om mennesker som er sårbare når de oppsøker eller får hjelp, og som kan være lett påvirkelige. En diagnose kan lett bli et overgrep for den det gjelder. Når "du" blir eksperten på "meg", og "jeg" ikke lenger er eksperten på meg selv, er man ikke bare fratatt definisjonsmakt og myndighet i sitt eget liv. Man går også lett inn i en rolle der man fort kan oppfattes som og bli til en passiv mottager i stedet for en ressurs og en person som bidrar og yter noe. Så mener jeg da heller ikke at det ikke finnes mange bra mennesker som jobber innen dette systemet, og som oppriktig ønsker å hjelpe. Men kanskje er det hele systemet det er noe galt med. Kanskje skulle det oppdateres, justeres og forandres til det bedre ut ifra hva som faktisk gir resultater og ikke. Kanskje kan man da også etterlyse en viss ydmykhet fra enkelte i yrkesgruppen som står for denne biten. Kanskje skulle flere psykologer be om tilbakemelding fra brukere, og vurdere om den behandlingen de gir holder mål. Kanskje skulle utdannelsen forandres og få et annet innhold. Og kanskje skulle det å få en diagnose være et valg den enkelte selv tar. En diagnose utløser riktignok rettigheter i form av visse ytelser både økonomisk og behandlingsmessig. Men dette bør ikke være noe mål i seg selv, er det ikke viktigere å få folk friske og tilbake til arbeid? Hadde psykiatien virkelig helbredet mennesker, mener jeg det ville være rimelig å tro at psykiske lidelser minsket i omfang. Såvidt jeg har forstått er ikke det tilfelle, snarere tvert imot.... Jeg sier ikke at alt er så enkelt, det er helt sikkert en vanskelig og krevende oppgave å skulle hjelpe mennesker på dette området. Men alle er bare mennesker. Systemet for psykiatrisk diagnostikk er også skapt av nettopp det...
SvarSlettSolfrid Ruen: Velkommen!
SvarSlett"Kanskje skulle flere psykologer be om tilbakemelding fra brukere, og vurdere om den behandlingen de gir holder mål."
"Og kanskje skulle det å få en diagnose være et valg den enkelte selv tar.":
Så enig med deg! Det fins vel tilbakemeldingsystemer på behandlingen, som KOR (beskrevet i boka "Klienten - den glemte terapeut"), men jeg synes ikke det er fullgodt, og tror vel det er et fåtall behandlere som bruker det.
En psykologspesialist skrev til meg for en tid siden at han alltid setter diagnose sammen med klienten: "Konsensus mellom klient og terapeut er for meg det viktigste kriteriet for diagnosesetting. Men jeg tror jeg ville fått trøbbel med de medisinsk ansvarlige på jobb hvis jeg sa det høyt at slik setter jeg diagnoser. Jeg holder derfor kjeft om det."
Sigrun, det er helt i orden at du la meg til på psykisk-blogger. Igjen- fint at du setter søkelys på dette.
SvarSlett'En diagnose kan lettere gi relevante hjelpetiltak.'
SvarSlettNår så ikke er i samsvar med hva en klient opplever det, så blir det et onde og ikke en hjelp med det å få en diagnose.
for min erfaring er at 'diagnoser'er mere et punktum for vidre oppfølging og ansvar fra hjelperne.- kan virke som det ikke henger på grep av hva 'hjelperne' anser som nyttig for klient med å få diagnose.- det er noe som skurrer i ansvaret- og lovverk.
Dag Coucheron har et tankevekkende innspill i dagens medisin:
SvarSletthttp://www.dagensmedisin.no/debatt/2009/12/14/et-dokumentasjonssamfunn/index.xml
"Hvem skal lese alle intetsigende journalnotatene, vurdere dem og sette kjøttstemplet på dem? Jo, en stab av saksbehandlere som aldri ser en pasient og ikke har greie på psykiatri. Det virker faktisk som om kontrollørene ansettes av et statsapparat som har til hensikt å kontrollere at alt går riktig for seg i «verdens beste land å leve i», skriver Dag Coucheron"
~Fast leser
Hvem har myndighet og lov til å sette diagnose på et annet menneske? Er det ikke bare leger eller kan også en pyskolog eller kan en psykiater sette en diagonose som eks panoroid. Kan en sakkynndig pyskolog sette en diagnose på ett menneske eks på noen foreldre og voksene i ett barnevern.
SvarSlettPsykiatere er leger (med spesialistutdanning), så de kan sette diagnoser. Psykologer lærer også om diagnoser i sin utdannelse, og også de har lov til å sette diagnoser.
SlettMen om en sakkyndig i en barnevernsak kan sette diagnoser på voksne/foreldre, det vet jeg faktisk ikke.
Kjenner du til bladet Psykisk helse? Det har en spalte som heter "Spør oss", der en psykiater, en psykolog, en jurist og en rådgiver med brukererfaring svarer på spørsmål fra leserne. Du kan stille spørsmålet til "Spør oss" ved å maile redaksjonen: redaksjonen(a)psykiskhelse.no
Bladet selges i en del Narvesen-kiosker, men kan også kjøpes på nettet.