29.12.09

Poeng for psykopati

Jeg tenkte jeg skulle skrive en liten psykopat-post igjen, for å få opp besøkstallet på bloggen. Nei da, jeg bare tuller. Men det som ikke er tull, er at mange kommer til bloggen etter å ha googlet "psykopat".

I jula har det vært urovekkende mange. Jeg regner med at det har vært mye krangling i noen av de tusen hjem. For er det noe som er sikkert, så er det at psykopatstempelet sitter ganske løst overfor partnere og tidligere partnere. Det er da også mange blogglesere som har søkt på "psykopat" sammen med "menn" eller "kvinner".

Jeg gikk engang i en gruppeterapi for mishandlede kvinner. Der var det helt legitimt å slenge rundt seg med psykopatetiketten. Ja, ikke bare det: Vi ble oppmuntret til det. Vi fikk et skjema vi skulle fylle ut over foreldre og (tidligere) partner, der vi skulle regne ut hvor mange psykopatpoeng de fortjente. Det var nok for å få oss til å forstå at det var alvorlige ting vi hadde opplevd. Men det fins vel flere måter å gjøre ting på? For hva skal man med denne psykopatmerkelappen? Gå hjem til partneren etter gruppeterapien og si: "Vet du, i dag fikk jeg vite at du ..."?

I tillegg ble vi fortalt av de kvinnelige gruppelederne at det var glidende overgang mellom psykopati og den tradisjonelle mannsrollen. Men stemmer det? En av de snilleste mennene jeg har kjent, var en erkekonservativ eldre mann, med litt av noen rolleforventninger til kjønnene. Han liknet så visst ikke noen psykopat.

Ved et annet senter for volds-/overgrepsutsatte kvinner var en gang en kvinne til stede som var fornærmet i en medieomtalt overgrepssak. Lederen ved senteret introduserte kvinnen for oss som "hun som anmeldte NN". Da noen brukere litt senere begynte å snakke om "psykopatiske menn med et tillitsvekkende ytre", sa lederen til denne kvinnen, høyt så alle hørte det: "Ja, er det ikke sånn de er da, du?" Om en navngitt person som vi bare kjente fra mediene, altså.

Selvhjelpsgrupper har også livnært seg på psykopaten. Jeg var en gang på et foredrag på Ullevål sykehus, der psykiater Sigmund Karterud tok fatt en dame fra et selvhjelpsmiljø for psykopatfokuset de hadde. Selv om psykopati sies ikke å være identisk med noen diagnose, så knyttes den ofte til diagnosene antisosial personlighetsforstyrrelse i den amerikanske diagnosemanualen og dyssosial personlighetsforstyrrelse i WHO sin. Professor Karterud viste oss kriteriene for de to diagnosene, og understreket hvor relativt lite som skal til før man kan stille diagnosen dyssosial. Følgende tre kriterier er tilstrekkelig:

- Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
- Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
- Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

Enda et hakk verre synes jeg det var da en psykolog på høstens bokmesse inkluderte "borderline" blant psykopatene. Jeg tenkte: Hvor mange i salen kunne ikke kjenne noen med den diagnosen? Kanskje var det pårørende der, eller folk som selv hadde fått diagnosen.

Jeg tror det er uheldig at mediene driver og skriver om psykopater. Spesielt når de har med sjekklister ("Sjekk om partneren din er psykopat!"). Visst fins det både vanskelige og voldelige mennesker, men hvem av oss kan vite sikkert hvem som er blottet for empati og potensial for empati? Fagfolk burde slutte å stille opp i psykopatintervjuer i medier og på -foredrag i populariserende fora.

21 kommentarer:

  1. Tankevekker det der, for en hører jo rundt seg om at den og den er psykopat.
    Vet at ofte stemmer ikke det, litt for enkelt stempel......men virkelig et velbrukt ord om man er sint nok på noen og hatt en ublidt møte med noen.

    SvarSlett
  2. Kunne ikke vært mer enig! Jeg har møtt psykopat-stempelet i andre sammennenger, nemlig i hodejegermiljøet. En kollega hadde en "sjekkliste for psykopater" på pulten. Da blir det lett å kategorisere alle man misliker slik at de "passer" med lista! Begrepet bør omgås med mye mer varsomhet. Dessuten fritar det liksom oss andre for ansvar: "Han var jo psykopat, så derfor kunne ikke vi andre gjøre noe".

    SvarSlett
  3. PS: Jeg mente ikke å være anonym, Elin er altså Elin Ørjasæter, jeg knoter bare så innmari med disse "velg en identitet-greiene".

    SvarSlett
  4. Minder mig om en tv-udsendelse, et interview med en amerikansk lejemorder (kan ikke huske, hvad udsendelsen hed, men kan godt være, den også har været vist på norsk tv). Hovedparten bestod af, at han fortalte meget detaljeret, hvordan han plejede at gøre, hvordan det, at opleve sine ofre lide gav ham en momentan tilfredsstillelse, men ellers ikke rørte ham, hvordan han begyndte sin "karriere" som knægt, hvor det gik ud over nabolagets husdyr. Til sidst blev han spurgt om sin opvækst, sine forældre, og da kunne han fortælle om en meget voldelig far, der slog ham dagligt. Psykiateren, der gennemførte interviewet, konkluderede: psykopat.

    Efter udsendelsen sad jeg tilbage med lidt blandede følelser. Dels syntes jeg, den havde været ganske ok, fordi den havde gjort det, der almindeligvis ikke bliver gjort, og, om ikke uddybet, så dog antydet noget af årsagssammenhængen. Dels havde jeg ønsket mig, at årsagssammenhængen netop var blevet uddybet, og ikke bare antydet, og i øvrigt på en måde yderligere rykket i baggrunden af psykiaterens afsluttende bedømmelse, at det her altså var en psykopat. I stedet for, at det her var et menneske, der var blevet emotionelt svært skadet af at have været udsat for vold igennem hele barndommen, og hvis overlevelsesstrategi var, at prøve, igen og igen, at få hævn. - Og måske ligger der her en forklaring på den tiltrækningskraft, "psykopater" har på mange: evnen til at kunne hævne sig giver jo en vis sikkerhed i forhold til overgribere.

    Psykopatstemplet gør ikke andet, end alle andre psykstempler. Det dækker over årsagssammenhængen, over at det er et menneske, der er tale om, over at det ikke er psykopater (=fødte monstre), der skaber volden, men volden, der skaber voldelige mennesker.

    SvarSlett
  5. Anonym30.12.09

    Visst er psykopatbegrepet utvannet og misbrukt, både i den private sfære og i jobbsammenheng. Mye kvasilitteratur. Samtidig må vi være forsiktige med å bagatellisere og ironisere her. Det kan være en ekstra byrde for de som har fått livet snudd opp ned, som kanskje lever med senskader etter oppvekst eller ekteskap. Boken 'Sjarmør og tyrann' er eks. ikke basert på flåseri. Dessuten, er sjarmøren/tyrannen en person med høy sosial status og i lederposisjon, er det ekstra vanskelig å bli trodd og hørt.

    Ellers,havnet her på denne siden akkurat nå via nettsøk etter navn relatert til 'bruker' og pårørendeproblematikk, i rammen av et kunnskapløst og likegyldig hjelpeapparat. Som pårørende må jeg være sterk, men har absolutt nådd et punkt der jeg ikke lenger vil være snill og medgjørlig, ikke akseptere overmakt og dokumenterte overtramp. Foreløpig vil jeg derfor være anonym. Men kommer til å følge deg videre, Elin Ø henger jeg allerede på flere steder.

    SvarSlett
  6. Anonym: Jeg lever selv med senskader fra barndommen. Ikke mye empati jeg vokste opp med, skal jeg si deg. Men blir noe bedre dersom jeg begynner å psykopaterklære folk?

    SvarSlett
  7. Bloggeren iskwew har et meget godt innlegg om en psykopat på adressen under.
    http://iskwew.com/blogg/2007/02/26/brev-til-en-psykopat/

    Erfaringene hennes tyder på at Marian har rett,men de er like fullt veldig farlige å komme utfor.

    Det er selvsagt uheldig å la det gå inflasjon i ordet psykopat slik at det nesten blir som en karakteristikk av mennesker vi ikke liker.
    Et annet ord som det også går inflasjon i,er ordet angst. Selv psykologer bruker det om frykt i situasjoner hvor sammenhengen er uklar.Jeg mener ordet angst bare bør brukes om dødsangst,angst for fysisk eller sjelelig død. Frykten for å dø i seg selv,miste seg selv,for at hele tilværelsen skal bryte sammen,er så intens og fryktelig at mennesker som ikke har gjort tilsvarende erfaringer ikke har den fjerneste anelse om hva det dreier seg om. Da blir det helt feil å bagatellisere ordet ved å bruke det om litt uforståelig frykt.

    SvarSlett
  8. Marian: Jeg tror jeg må ha sett det samme TV-programmet. Han fikk diagnosen antisosial og en paranoia-diagnose (PF?), om jeg ikke husker feil. Men de færreste som kalles psykopater, er jo så ekstremt destruktive at de er leiemordere. Hva man kaller leiemordere og despoter, er jeg egentlig ikke så bekymret over.

    SvarSlett
  9. Psykopati som diagnose har man jo mer eller mindre gått bort i fra. Det brukes heller "antisosial personlighetsforstyrrelse" etc og den er det mange grader av.

    Jeg har skrevet en post om den posten Jorun nevnte også.

    http://iskwew.com/blogg/2007/12/08/et-brev-som-er-lest-mange-ganger-av-mange-mennesker/

    Brev til en psykopat leses dessverre veldig jevnt og trutt hver eneste dag.

    Det jeg var opptatt av da jeg skrev brevet, var ikke egentlig å beskrive hvem psykopaten/sosiopaten/den dissosiale er. Jeg var opptatt av å beskrive hvordan han eller hun påvirker andre.

    Og den beskrivelsen, som ligger i mitt personlige brev er det mange som har kjent seg igjen i.

    Diagnostisering er ikke viktig. Det viktige er å forsøke å kjenne inni seg selv hvordan vi har det i den relasjonen vi er i.

    SvarSlett
  10. Sigrun: Jeg synes, det er et utroligt komplekst og kompliceret emne, og jeg er selv ikke helt afklaret med det.

    I følge lovgivningen er man som antisocial eller psykopat, eller hvad man nu vil kalde det, jo fuldt ansvarlig for sine handlinger, hvilket man som "paranoid" ikke nødvendigvis er. Lejemorderen i udsendelsen sad i fængsel, havde fået flere gange livstid, hvis jeg husker korrekt.

    Man har altså åbenbart vurderet, at han havde et valg, og at han, bevidst, har valgt at bryde loven og dræbe. I modsat fald, var han jo sandsynligvis havnet i den forensiske psykiatri. Grundlæggende er jeg enig: overgribere (og han er jo også en overgriber) har et valg, og bør derfor stå til ansvar for deres valg. Alligevel synes jeg ikke, som du også siger, det hjælper noget, at kalde dem navne, der lader én glemme, at de også er mennesker. Med fare for, at blive gjort til plukfisk: Jeg synes ikke engang, de bør straffes på den måde, det sker i dag. Fængselsvæsenet, som det fungerer i dag, er den institutionaliserede hævn. Og hvad hævn fører til, kan man jo se på tilfældet af ham lejemorderen i udsendelsen.

    Måske er det, fordi jeg har kendt/kender i hvert fald to personer, der uden problemer opfylder/opfyldte (den ene opfylder ikke længere kriterierne overhovedet, den anden har jeg ikke længere kontakt til...) selv de strengeste krav til et "psykopat"-stempel (uden at de dog har slået andet end dyr ihjel), og også kender begges baggrund (overgreb, svigt, hele molevitten) at jeg ikke kan få mig til at lade være med at se mennesket, selv i en lejemorder.

    Dermed nu ikke sagt, at man bare skal tilgive. Som sagt, så synes jeg absolut, overgribere skal stå til ansvar for deres valg. Jeg tænker bare, hvor går grænsen for, hvornår nogen "fortjener" at blive stemplet og dermed umenneskeliggjort? Og: er det hensigtsmæssigt, at stemple nogle som umennesker, og derved aflede opmærksomheden fra, at det faktisk er umenneskelige forhold, der får dem, meget menneskeligt, til at reagere med umenneskeligheder?

    SvarSlett
  11. Iskwew: "Din" psykopat har jo innlevelsesevne. Han leser andres ønsker og drømmer, og da kan han vel ikke være følelsesmessig analfabet. Misbruker han ikke heller empatien?

    SvarSlett
  12. Det kommer vel an på definisjonen av empati, Sigrun? Å forstå mennesker er ikke det samme som empati, som handler om å forstå OG ta hensyn til andres behov.

    Punkt a) i denne definisjonen kaller det "beregnende fravær av hensynstagen til andres følelser":

    (a) callous unconcern for the feelings of others;
    (b) gross and persistent attitude of irresponsibility and disregard for social norms, rules and obligations;
    (c) incapacity to maintain enduring relationships, though having no difficulty in establishing them;
    (d) very low tolerance to frustration and a low threshold for discharge of aggression, including violence;
    (e) incapacity to experience guilt and to profit from experience, particularly punishment;
    (f) marked proneness to blame others, or to offer plausible rationalizations, for the behaviour that has brought the patient into conflict with society.

    SvarSlett
  13. Anonym31.12.09

    Jeg synes det blir like dumt å dysse ned psykopattrekk som å ikke skulle snakke om at det begås overgrep, mobbing, mishandling etc. Det er mange som ikke er like velbevandret i typiske trekk av personlighetsforsyrrelser som mange av dere som blogger her. Jeg tror dessuten at når man har vokst opp med mennesker som på en eller annen måte har invadert dine private grenser (fysisk eller mentalt) har man nettopp en tendens til å komme i kontakt med slike mennesker (de har jo ofte psykopattrekk). Når man har blitt invadert trenger man som regel mye støtte i forhold til å klare å sette egne grenser og det er bare bra at det fokuseres på psykopaters oppførsel. Man må jo selvfølgelig være klar over at det ikke nødvendigvis betyr at en person er 100% (håpløs) psykopat selvom han/hun har psykopattrekk.
    Vh Aziza

    SvarSlett
  14. Enkelte familierelasjoner kan være ganske kompliserte - man skal derfor være forsiktig med å stemple noen som psykopat, ja. Samtidig er det, som påpekt i debatten, ikke uten grunn at boken "sjarmør og tyrann" ble skrevet. At informasjon om psykopatisk atferd kommer ut i det offentlige rom, og spesielt internett, er etter min mening viktig for de som er ofre for psykopatisk atferd. Men at man skal bruke det til et "stempel" og mot enhver som passer inn i "lista" skal man jo være forsiktig med.

    SvarSlett
  15. Anonym1.1.10

    Å bli utsatt for, eller det å utsette noen for "hensynsløse handlinger" er kanskje mer dekkende begrep å bruke?

    Man kan godt føle empati, og være en empatisk person i mange sammenhenger, samtidig velge å være hensynsløs overfor enkelte mennesker. Hva "er" man da?

    Hvorvidt personen objektivt sett har større eller mindre grad av empatisk evne er kanskje underordnet i det fleste sammenhenger.

    Det er vel konsekvens(er) av handlingen(e), eller mangel på forventede handlinger, som i realiteten betyr noe for de det gjelder?

    SvarSlett
  16. Psykopat eller ikke - det er uansett farlig å bruke dette begrepet fordi det også kan føre til at du blir stemplet som en "ryktespreder" hvis du bevisst bruker dette begrepet om en som har krenket deg på denne måten. Og er personen så kynisk - ja, så vil vedkommende finne en ny måte å knuse deg på. "hun er så slem, hun kaller meg psykopat..."

    En veldig flink skribent på min hjemmeside bruker begrepet "hersketeknikker" for å beskrive denne atferden i en artikkel: http://kreativmamma.no/pg/blog/kvinnerogfamilie/read/2729/hersketeknikker-angr-det-oss

    Jeg tror at dersom man utsettes for denne type behandling er det viktig å ha tunga rett i munn. Si aldri noe stygt eller nedlatende om vedkommende som gjør det, men si utelukkende hva han eller henne GJØR. Kanskje kommer sannheten en gang frem, kanskje ikke, men du vet iallefall inni deg hva som har skjedd. Noen vil tro deg, andre ikke.

    SvarSlett
  17. Line: Du sier det ikke er uten grunn at boken "sjarmør og tyrann" ble skrevet. "At informasjon om psykopatisk atferd kommer ut i det offentlige rom, og spesielt internett, er etter min mening viktig for de som er ofre for psykopatisk atferd. Men at man skal bruke det til et "stempel" og mot enhver som passer inn i "lista" skal man jo være forsiktig med."

    Men den utbredte bruken av ordet er vel nettopp konsekvensen av at begrepet er blitt allemannseie?

    SvarSlett
  18. Ja, men så er det jo også veldig mange som utsettes for den type behandling...

    Spørsmålet er vel, som jeg nevnte tidligere, om vi skal bruke et begrep på vedkommende som krenker eller på selve atferden. Å kommentere selve atferden vil nok være den klokeste veien å gå, etter min mening.

    SvarSlett
  19. Anonym24.5.10

    Poppet innom siden her etter søken etter info om psykopati. Det har nettopp gått opp for meg at xen sannsynligvis er innenfor denne kategorien. Og det som slår meg er at jeg aldri forsto hva som foregikk, og har fortsatt store problemer med å takle xen.

    Vi gikk i familieterapi i 5 år, av og på. Han var jackyle & hyde. Daglig psykisk terror, mer sjeldnere vold. Total forvirring. Hvordan kan man trøste overgriper når man har blitt banket? Jeg trodde på alt han sa. Jeg var udugelig, patetisk, svak, stygg, ekkel, elendig mor, urenslig, psykisk vrak og skyld i alt som gikk galt. Jeg torde ikke prate med andre om ham, jeg har fortsatt problemer med å prate med mennesker av det andre kjønn pga den etterhvert innebygde loven: Hvorfor legger du ann på alle? HORE.

    Synes det er trist at det i denne bloggen blir vridd på en slik måte at man vanskelig skal kunne komme med mistanke om psykopati. Det siste mennesker i min situasjon trenger, er mer motbør.

    SvarSlett
  20. Anonym: Jeg synes ikke jeg gjør noe MOT noen fordi jeg problematiserer psykopatstempling. Vil livet bli bedre for deg om du kaller eks'en "psykopat"?

    SvarSlett
  21. Anonym28.7.11

    Det vil kunne sette ord på det man har opplevd. Det tar åresvis og mnd før man ser såpass klart at man ser hva man har vært utsatt for. Det er først når man har fått oversikt over situasjonen man faktisk har behov for å vite hva slags menneske man har levd sammen med.

    Mens man er i forholdet ser man jo ingenting, man mister hele utsikten sin, perspektivet på hva som foregår.

    Jeg mener det ER fint å få informasjon og kan lese (man må gjerne lese det 100 ganger før man virkelig forstår, og da handler det om å forstå det man faktisk IKKE forstår - det høres teit ut, men er sant).
    Ikke minst støtten i å se andre historier og hvordan man kan la seg "lure". Det å se at andre tilsynelatende oppegående mennesker også kan bli manipulert, og at det ikke var fordi jeg er så hjernedød at jeg ikke så hva som foregikk. Det å få bevis på at jeg selv er smart, og har gode følelser som blir utnyttet...nettopp fordi man prøver i det uendelige å bare være snill og forstå, legge skylda på seg selv - ja, for da skal man jo klare å holde ut med dette mennesket? Han/hun kunne umulig ikke ha følelser, hun/han må jo ha følt NOE...?

    Ikke minst trenger offret å få hørt ti tusen ganger at det ikke er offrets feil at han slo, at det ikke er offerets feil at han drev med det som tilsynelatende hele tiden virka som en "teit lek, eller et spill" - der det handlet om å vinne, koste hva det koste vil og det faktum at en psykopat gjør alt for å vinne uansett hvem den må trampe på eller bruke på sin vei. Det er en maktbalanse som er helt syk, og det er vanskelig for de som ikke har levd med en å forstå. Det finnes ikke ord på ondskapen som faktisk utføres av en psykopat - terror, vold og ikke i affekt..men vold med beregning.

    Det jeg mener er at jeg synes det er godt å vite for seg selv, men man trenger ikke gå ut i det offentlige rom å si slike ting om sin x. De aller fleste som virkelig ER psykopat får aldri en diagnose - ganske enkelt fordi de er feilfrie og ikke trenger hjelp. Sett, uavhengig av diagnose er jeg enig i å ikke bruke det på alle idioter der ute - men man skal kalle en spade for en spade. Det som bekymrer meg mest er egentlig det faktum at en psykopat ikke bare hjernevasker sitt offer, men også omgivelsene rundt til å tro f.eks at partneren ER psykisk syk, kan iløpet av samlivet (med beregning), spre usanne rykter (dette er selvsagt ikke psykopatens oppfatning da hans virkelighet er den som er riktig!), men psykopatens mål er å ødelegge mest mulig for offret, også at alle andre skal tro stygge ting om hun/han. Dette kan en psykopat spre for å ødelegge et menneskes rykte, ja...for så å slippe unna med det. For hvordan skal man renvaske seg selv etter dette?

    Jeg mener en person som har opplevd psykopaten på kroppen VET hvilke skader dette har medført etterhvert, og iom at offeret har vært lojal mot psykopaten hele tiden har ikke offeret snakket stygt om sin partner til noen - og jeg snakker nå på vegne av meg selv nå - har ikke de samme tankene om verden og han, om at jeg skal hevne meg. Så om jeg da bruker ordet psykopat er det for min egen del og for å forstå, ikke for å straffe eller ramme min x - det er der jeg mener den store forskjellen ligger.En person som går å roper "psykopat" til alle en møter motgang med kan faktisk minne mer om en psykopat selv :P

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post