21.12.09

- Diagnosegalskap helt ned i barnehagealder

Etter innlegget mitt om diagnoser i Morgenbladet fikk jeg en mail fra en barneverns- og spesialpedagog som har erfaring fra ulike deler av hjelpeapparatet for barn. Vedkommende skriver:

Denne diagnosegalskapen går helt ned i barnehagealder. Da er det PPT og kompetansesentrene som merker barn for livet, og gjør det bortimot umulig for barnet å utvikle seg bort fra de begrensende og fordomsfulle forventningene og angsten som barnet siden blir møtt med over alt. Spesielt forferdelig opplevde jeg det å være den eneste i et team som gang etter gang ga barn som etter mitt syn måtte være overgrepsutsatt, diagnoser som epilepsi, schizofreni, ADHD, personlighetsforstyrrelse, autisme, depresjon mv, og så ga disse stakkars ungene medikamentell behandling i stedet for terapi og beskyttelse mot overgriper.

Det er jo mye lettere å stemple barnet enn å mistenke en forelder for fysiske og/eller seksuelle overgrep mot barnet eller søsken eller mor. Argumenter jeg har hørt fra psykologer, PP-rådgivere og erfarne spesialpedagoger, for å medisinere barn med overgrepssymptomer, er f.eks. ”Vi skal jo samarbeide med denne familien”, ”Incest­mistanker ødelegger samarbeidet”, ”Nei, uff… jeg kan ikke nok om dette her, jeg!”. Dette er jo alt sammen reelt nok, men å ofre barnet p.g.a. manglende kompetanse og behandlingstilbud for familien … hvor er etikken i det?

89 kommentarer:

  1. Jeg har ei venninne som er spesialpedagog og slettes ikke redd for å si fra om hun mistenker incest og andre overgrep. Da hun jobbet i PP-tjenesten ble hun skikkelig upopulær, for slikt ekstiserte liksom ikke i kommmunen hun jobbet. En gutt som hadde store konsentrasjonsproblemer og defor vansker med å lære å lese ordentlig fikk ekstratimer i stedet for å gjøre noe med det faktum at han hadde det forferdelig hjemme. Grøss!

    SvarSlett
  2. Per Son22.12.09

    I tillegg til at overgrep ikke oppdages, mobber pedagogene også andre barn.

    Et eksempel:
    Solveig begynte ikke i barnehage før hun var tre år gammel. Alle de andre barna i barnehagen begynte da de var rundt ett. Fra første dag ble hun og mor møtt med mistenksomhetens blikk når de ankom barnehagen. Her måtte det være noe galt, siden mor hadde hadde holdt barnet hjemme så lenge. Stadig så man bekymrede pedagoger som observerte - eller rettere fortolket - barnet og noterte ned på et papir hva de trodde barnet følte. Jeg overvar en slik observasjon og det jeg så var det som for meg virket som et harmonisk barn som lekte med sin bestevenn mens en pedagog satt ved siden av med et bekymret blikk og mens hun noterte flittig. På en juleavslutning der mor var tilstede spurte Solveig mamma om hun ville være med ut og se på noe som hun syns var fint. Dette ble overhørt av en pedagog som umiddelbart serverte følgende fortolkning:
    "Ja, hun syns det blir litt for mye folk her inne, ja!"

    Mor ble etterhvert innkalt til foreldresamtale og fikk vite om "store bekymringer" om noe som ble ansett som "helt unormalt". Mor forsøkte å spørre om konkrete hendelser som lå til grunn, og man ramset da opp fra en liste noen eksempler da man mente barnet hadde "overreagert". I løpet av halvannet år hadde det vært fire slike hendelser. Ett av dem var da barnet hadde mistet en kongle det hadde funnet og blitt fortviltet fordi akkurat denne konglen betydde så mye. Mor forsto ikke problemet og forsøkte å stille spørsmål, men alt hva hun fikk til svar var at "dette var ikke normalt", og man derfor måtte sette inn tiltak ved å trekke inn PPT. Dette ikke på grunnlag av enkelthendelsene men på grunn av det "helhetsbildet pedagogene hadde dannet seg."

    SvarSlett
  3. Hei!

    Jeg synes det er viktig at du tar opp dette temaet, men vær litt varsom med ordbruken når du bruker ordet "stemplet" når det gjelder slike psykiatriske diagnoser. Noen mennesker har faktisk sykdommene, og ofte er det arvelig. Da er det ikke alltid like gøy når man til stadighet leser at man er "stemplet" og at "all personlighet forbindes med diagnosen".
    Enkelte foreldre av barn med slike diagnoser blir mistenkeliggjort som dårlige foreldre - noe som er svært vanskelig når disse ofte gjør en større innsats enn foreldre av såkalt friske barn.
    Det ene trenger ikke utelukke det andre.
    Per Son - synes det er forferdelig å lese om det du skriver, men det verste er at det forundrer meg ikke...

    SvarSlett
  4. Line: Det er ikke jeg som stempler. Jeg påpeker fenomenet stempling.
    Jeg vet ikke hvor jeg har skrevet at "all personlighet forbindes med diagnosen", men også en del fagfolk er klar over konsekvenser av personlighetsdiagnoser.
    Jeg ser ikke på psykiske lidelser som (arvelig) sykdom.
    Vær obs på skillet mellom diagnose og lidelse. Det er som oftest diagnosen jeg skriver om, ikke lidelsen.

    SvarSlett
  5. Mor mi, som har vore leiar for PPT i ei mindre kommune hevdar at ho har møtt langt fleire ADHD-foreldre enn ADHD-barn. ADHD-foreldre i tydinga at dei ynskjer seg ADHD som diagnose for sine barn, nettopp for å sleppe å gjere noko med si eiga åtferd og sine eigne haldningar til sitt barn.

    SvarSlett
  6. Dessverre hender dette flere steder, at det blir sett på som viktigere å få satt en diagnose på barnet enn å finne ut hva problemet er. Problemet kan ligge i hjemmet, skolen, mobbing eller savn, men det er barnet selv som kommer til å behandles som om tankene og følelsene det har er sykelig.


    Per Son: Historien du forteller meg treffer meg veldig. Hun er langt fra den eneste som har opplevd dette, for å si det sånn.

    SvarSlett
  7. Anonym22.12.09

    Når vi ser på andre - ser vi mest os selv, ikk ??

    Medmindre vi kan se os selv - med alle de svarte sider og fejltagelser, vi begår..

    Så ser vi også andre mennesker - mere klart..

    Blindheden overfor os selv, vil altid følge med, når vi ser på andre.

    Sørgeligt, men det er altid aktuelt og SKAL i-tale-sættes - af de modige, der tør se sig selv i øjnene..

    God jul til jer alle

    Petra

    SvarSlett
  8. Dette er noe jeg har bitt meg merke i også! Det er klart at for enkelte barn kan det faktisk være en lettelse å få en diagnose som ADHD framfor å bli kalt vanskelig, lat og uoppmerksom, men for mange kan det oppleves begrensende og deprimerende. Når man i tillegg ikke vurderer muligheten for at "den uønskede adferden" kan skyldes andre ting, f.eks omsorgssvikt, kan dette ha svært tragiske konsekvenser for barnet som slett ikke får den hjelpen det trenger, men heller får en diagnose tredd over hodet. Merker at enkelte foreldre er veldig diagnose-kåte. Man kan jo spørre seg om de ønsker en forklaring som ikke har noe med deres evne som omsorgspersoner å gjøre, framfor det beste for barnet.

    SvarSlett
  9. Eg har jo forsvart diagnosebruk før, Sirun, men då forsvarar eg bruk av faglege skildringar av slik ein ser den som søker hjelp, ikkje feilaktige diagnosar.

    Eg forstår det må vere vanskeleg å føle seg aleine, men denne personen du siterer her burde meldt frå.

    Eg har erfaring frå fleire arbeidsplassar i psykisk helsevern, både med vaksne og born. Eg har heldigvis aldri opplevd at overgrep skulle tiast om, eller at nokon så mykje som antyda at ein kunne sette feil diagnose fordi det ville gjere samarbeid med foreldre enklare.
    Det er kan hende lett å seie for meg at vedkomande spesialpedagog burde klaga inn desse psykologane og legane, eg har ikkje vore i vedkommande sin posisjon.

    Men eg blir veldig, veldig opprørt over det eg les, og tenker at her har det vore ein fagleg ukultur forhåpentleg utan sidestykke.

    SvarSlett
  10. Alt godt: Jeg har også lest om tilfeller der noen foreldre "bestiller" ADHD til sine barn.

    Kristine/Haustljos: Ja, kanskje eksisterer det ulike kulturer eller tradisjoner. Det ser vi jo når det gjelder andre ting, som bruk av tvang. Jeg opplevde det nylig også i somatikken. To ulike overleger, på hvert sitt sykehus, vil gi meg hvert sitt medikament for samme lidelse. Den ene ba meg slutte med pillene som den andre hadde gitt meg.

    SvarSlett
  11. Nå jobber ikke jeg i helsevesenet. Men av egen erfaring fra ulike deler av helesevesenet, samt hva jeg får høre fra venner og kjente som jobber der, i skole, PPT o.l. så er min oppfatning at det ekstisterer ulike kulturer.

    SvarSlett
  12. At folk "bestiller" diagnoser er vel temmelig utbredt både i psykisk helsevern og somatikken.

    Folk kjem og seier "eg har astma", eller "eg er deprimert".

    Men eg er trent i å vite kva diagnosemanuala skildrar, og kan vere usamd med den som ber om ein diagnose. Då må eg vise til det som står i ICD-10 og forklare.


    Ein periode var det ein pverraskande stor del av dei som kom til meg som meinte dei var "manisk-depressive". Dei kom med mange forskjellige plagar, og fekk derfor også forskjellige diagnosar.

    Ein må bruke tid både på å kartlegge og drøfte diagnose, men som psykolog setter eg aldri ein diagnose eg ikkje er enig i sjølv. Det ville ikkje vere etisk riktig, slik eg ser det. Brukarmedverknad er ikkje det same som at brukaren skal kunne diagnostisere seg sjølv, på tvers av kva fagfolk meiner. Ein kan ikkje seie "eg har kreft i bukspyttkjertelen, og den diagnosen SKAL stå i journalen min uansett kva legane måtte meine". Det same gjeld psykisk liding.

    SvarSlett
  13. Avil: Her var det snakk om andre (foreldre) som "bestiller" diagnoser.

    Vedr. brukermedvirkning: Konsensus betyr at terapeut og klient blir enige om diagnose.

    SvarSlett
  14. Eg veit det var snakk om foreldre her, men erfaringa frå psykisk helsevern for voksne og ungar er det samme: Mange har tenkt på førehand kva dei trur er problemet og kva dei trur er løysinga, og det er ikkje alltid eg er enig i nokon av delene.
    Men god behandling er å møte folk der dei er, og me må følgast på vegen. Nyttar jo ikkje noko at eg driv "behandling" mens pasienten blir sittande skeptisk igjen og sjå på.

    Nokre gonger kan eg også ta feil, og må alltid vere open for det.

    Og "best praksis" er tredelt: Tilgjengeleg forskning/viten + behandlar sin erfaring + pasienten.

    SvarSlett
  15. Hei Sigrun. Jeg tror jeg skrev litt raskt sist gang, og du er ikke ansvarlig for den siste setningen jeg skrev heller :-) Jeg kritiserte vel mer begrepsbruken, og ikke selve meningene dine. Jeg prøvde å svare i går, men innlegget ble for langt. Jeg limte det inn i mail, så jeg får fatte meg i korthet (ikke min sterkeste side, men...;-)
    Jeg har, som deg, erfaring med psykiatrien. Noe er negativt, annet positivt. Så ja, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her inne og også holdningene psykisk syke generelt møter ute i samfunnet. Jeg setter pris på engasjementet du har for seksuelt misbrukte barn og jeg tenker at du er modig - for hvem tør å stå frem med en slik historie? Det kreves mye mot for å klare det og det er noe jeg virkelig beundrer og respekterer!

    Grunnen til at jeg reagerer på begrepsbruken du bruker når du snakker om diagnoser er at min erfaring med dette fortoner seg litt annerledes, men jeg ser at din erfaring bunner i meningene du har og derfor forstår jeg også hva som ligger til grunn. Hadde jeg ikke kjent din bakgrunn, så hadde jeg nok blitt mye mer provosert. Derfor er det lærerikt for meg å se denne siden, og hvilken livserfaring som ligger bak, så er det lettere for meg å forstå.

    Egentlig hadde jeg i utgangspunktet ikke tenkt å utlevere mine problemer i det offentlige rom, men så tenkte jeg at hvorfor skal jeg ikke snakke om livet? Psykisk sykdom, med eller uten diagnose, er som du sier tabu og derfor må det tales ihjel, ikke ties ihjel og jeg er jo åpen om mine problemer i det virkelige liv - nettopp for at folk ikke skal tro at jeg er så vellykket siden jeg skriver bok, starter hjemmesider osv.

    Men, jeg har som voksen hatt store psykiske problemer. Det er flere innfallsvinkler. Noe skyldes at jeg ble utsatt for ganske grov mobbing på ungdomsskolen. Jeg hadde også en veldig traumatisk opplevelse i begynnelsen av 20-årene. Grunnen til at jeg ikke vil skrive om hva det var, er at det også angår uskyldige personer som jeg ikke ønsker å utlevere. Jeg fikk en depresjon, fikk så enorme problemer at jeg ble sendt til dps til behandling to dager i uken. Min erfaring fra den gang var svært dårlig. Jeg ble ikke møtt som menneske og ja, jeg opplevde et fokus på diagnoser fra begynnelsen. Ingen stilte spm med min livssituasjon der og da, men de gravde mye i barndom og ungdomstid. Det var først 1 år etter den traumatiske hendelsen jeg var istand til å sortere og få forståelse for hva som hadde skjedd og da opplevde jeg en panikkangst så stor at jeg unner ingen den følelsen. Men psykiatrien ville jeg aldri oppsøke igjen - kjeltringer alle sammen! Fortsettelse følger i neste innlegg.

    SvarSlett
  16. Avil: Når behandlere gir oss diagnoser, så er det vi som må bære konsekvensene.
    Senest i forrige uke sa en psykolog jeg har gått hos, at diagnosen han ga meg var feil.
    En annen psykolog har sagt det samme før.
    Dette er et ikke-erkjent problem i helsevesenet.

    SvarSlett
  17. Vel, problemene har aldri sluppet taket, og nå i en alder av 29 kan jeg fortsatt ikke si at jeg har kommet styrket ut av det, heller svekket. Men jeg har en veldig fin fastlege som forstår meg og første gang jeg åpnet meg for han var jeg 26 år og hadde nettopp fått min sønn, mitt andre barn. Jeg fikk en depressiv reaksjon under svangerskap og var på tross av normalt forløp og frisk på alle måter - livredd for å miste barnet. Ikke vanlig bekymring, men destruktiv angst. Da barnet ble født ble jeg skremt av meg selv og det vrengebildet jeg hadde gått med under svangerskapet. Samtidig tenkte jeg også at jeg i min ungdom slet med spiseforstyrrelser og selvskading. Jeg ble redd for min egen dømmekraft, rett og slett. Fortalte det til legen, som umiddelbart viste forståelse. Det var ekstremt viktig der og da, siden jeg var helt allergisk mot psykiatrien. Jeg sa jeg nektet å oppsøke en dps og han har siden henvist meg til personer han stoler på - en psykolog, en psykiater og en nevropsykolog. Denne gangen er erfaringen utelukkende positivt, og ja, jeg har fått diagnosen adhd hovedsakelig uoppmerksom type - tidligere add. Alle brikker falt på plass - jeg så meg selv, min barndom, ungdomstid og voksne liv med helt nye øyne og jeg kunne endelig forsone meg med den jeg var og at det jeg innerst inne visste alltid hadde vært sant. Jeg er ikke som alle andre mennesker. Og det er bra!

    Fortsettelse følger neste innlegg.

    SvarSlett
  18. Mitt forhold til diagnoser:

    Det finnes en diagnose for alle problemer. Også innenfor psykiatrien. Problemet med psykiatriske diagnoser er at folk ofte oppfatter dem som stigmatiserende, noe som er helt feil. Jeg har jobbet en del frilans for ADHDforeningen, så jeg kjenner arbeidet deres. De har kjempet frem at barn skal få diagnosen tidligst mulig - nettopp fordi barnet skal få hjelp. Dette er det moderne synet på diagnosen. At ADHD-symptomer blir oppdaget allerede i barnehagen er etter min mening positivt - for barnets skyld, for adhd er ikke bare snakk om aggresivitet og ikke alle med adhd tar mye plass i klasserommet. Faktisk rapporterer mange foreldre til adhdforeningen at nettopp disse holdningene er ødeleggende når de møter dem i det offentlige rom. Foreldre av jenter med adhd får høre: "men hun er jo så snill jente, oppfører seg så eksemplarisk, stakkars skal hun få dette stempelet så tidlig." Hvem er det egentlig som stempler? Foreldrene ser at barna ikke har det godt - sliter både på skolen og sosialt og ønsker å hjelpe barna sine på lik linje som de ønsker å hjelpe de hvis du hadde hatt astma, Celebral Parese o.l. Problemet med denne funksjonssvikten er at den ikke synes - og ja, noen ganger kan også barna være traumatiserte.

    Men det tar ofte lang tid fra de første tegnene oppdages til diagnosen stilles. De vanligste historiene jeg hører er at barnehagen rappoerterer tegn i 3-4 års alder og at diagnosen først er på plass i 9-10 års alder. Fortsettelse følger...

    SvarSlett
  19. Line: Takker for åpenhjertige kommentarer.

    Som du selv sier: Jeg har et annet syn på diagnoser enn hva du har.
    Det er ikke alle som er enige i diagnosen(e)de får, slik du er.

    SvarSlett
  20. Men å bruke diagnose til å forklare alle livets problemer er etter min mening feil. En kvinne med adhd som er voldtatt har først og fremst traumer fordi hun er voldtatt, og ikke fordi hun har diagnosen. Diagnosen fungerer for henne som en veiledning i dagliglivet, som for henne består av mer strev enn for såkalte friske mennesker.

    Jeg er tilhenger av diagnostisering tidligst mulig av følgende grunn:

    Diagnoser er etter min mening viktig utelukkende for behandlingens skyld. Intet annet. Dersom 5 spesialister på ulike felt undersøker hele kroppen min vil jeg sikkert havne opp med 100 diagnoser. Det forklarer ingen ting om meg som person, min livshistorie, men noe om hvilken behandling som er riktig. La meg belyse et mer konkret eksempel: dersom en kvinne har blæreproblemer finnes det to diagnoser som kan forklare problemet, cystitt og interstitiell cystitt. Cystitt er betennelse i urinrøret. Sure matprodukter og medisinering behandlingen. IC er betennelse i selve blæren. Da er det andre typer medisiner og basisk mat behandlingen. Dersom hun med IC får feil diagnose, får hun også feil behandling. Hun vil da bli sykere og sykere og i de aller verste tilfellene må blæren opereres bort - og hun får utlagt blære.

    Hvis du tar det over til psykiatriske diagnoser: mange kvinner med adhd får diagnosen bipolar. De får feil behandling og feil medisiner. dette resuterer i vektøkning, de sløves ned og dessuten svikter konsentrasjonen mer og mer jo eldre du blir, og den psykiske belastning mer og mer uholdbar da dette påviker ekteskap, jobb, foreldreskap - ja man mislykkes på alle områder. Fortsettelse følger.

    SvarSlett
  21. Men jeg skiller mellom diagnoserelaterte problemer og ikke diagnoserelaterte når det gjelder konsentrasjonsproblemene. For jeg har også fått diagnosen post traumatisk stress syndrom, for å forklare reaksjonene jeg får grunnet traumene jeg sitter inne med. Dette er også en diagnose, og etter min mening bare en forklaring på hva jeg sliter med.

    Men hvis det er som du sier - at traumatiserte etter seksuelt misbruk får en diagnose til svar - ja, da er dette etter min mening feil. Håper jeg forklarte meg bra nok nå, og hvorfor jeg som mor og kvinne med adhd ønsker at barna får diagnosen fortest mulig, fordi de da får masse omsorg og hjelp.

    SvarSlett
  22. Hei Sigrunn.

    Ja, det finnes mange ulike vinkler - ingen psykiatriske pasienter er like og noen ganger hjelper en diagnose, andre ganger ikke. Og heldigvis har jeg ikke en diagnose som gir meg et vrengebilde av virkeligheten, slik en PF er. Så enkelte diagnoser er kanskje litt mer krenkende og ødeleggende for mennesket det gjelder.

    SvarSlett
  23. Jeg synes det er så viktig at vi husker at diagnoser er konstruksjoner. Da blir det også noe problematisk å snakke om å sette feil eller riktig diagnose på en person. Mange av diagnosene overlapper og glir over i hverandre, og forskjellige symptomer eller trekk eller hva vi skal kalle det kan være tilstede på ulike tider hos en person. Og som vi veit har diagnosene og kriteriene for dem endret seg gjennom årenes løp. Dette er begreper laget av mennesker; ment å kategorisere menneskelige tilstander. Vi skal tenke oss godt om før vi bestemmer oss for at disse begrepene er bedre enn de personen det gjelder, sjøl finner fram til.

    Noen ganger har man ikke kommet dit at man har funnet fram til de begrepene man vil bruke ennå. Å sette en psykiatrisk diagnose kan da, etter min erfaring og oppfatning, noen ganger hindre en videre søking etter egne begreper, og enda verre: leting etter egne forklaringer. (Særlig mener jeg dette kan gjelde det jeg kaller syndrom-diagnoser; mindre problematisk trur jeg kanskje det kan være med symptomdiagnoser som f.eks. angst og depresjon, fordi de er mer vanlige ord, og ikke sperrer for utsikten på samme måte - det er kanskje mer nærliggende å spørre: "hvorfor er jeg deprimert?" enn "hvorfor er jeg schizofren?".) Andre ganger kan det være godt å bli tilbudt ord som kan passe på det man sliter med, og ikke minst få vite at det finnes andre mennesker som sliter med noe av det samme.

    Jeg føler det på samme måte som Line, når hun skriver at hun ikke er som andre mennesker og at det er bra. Jeg har også tidligere fått diagnoser som jeg ble glad for og som fikk meg til å føle meg tatt på alvor. Seinere har jeg fått diagnoser som har vært svært vonde og vanskelige å forholde seg til, og som jeg ikke har ønska å bruke på meg sjøl, mine problemer og min prosess. Det har vært forferdelig vanskelig å bli fri fra disse diagnosene. Ikke bare har jeg følt at de har klebet til meg; jeg har også følt at de er blitt internalisert sånn at jeg stadig vekk tar meg i å vurdere meg sjøl ut fra diagnosene, uten at jeg først har vært klar over det. Med dette følger både skam og hjelpeløshet. Det har gjort det svært vanskelig for meg å stole på mine egne opplevelser og vurderinger, vanskeligere enn jeg kunne ant før dette skjedde. Jeg vil si det sånn at det har gjort det mye tyngre å gå igang med den jobben det er å lage min egen historie om mitt liv (et narrativ, som jeg lærte på seminar her om dagen) - en jobb jeg veit jeg må og vil gjøre.

    Jeg ønsker altså å være fornøyd med at jeg er et unikt menneske, men jeg ønsker å finne mine egne ord til å beskrive meg sjøl. Jeg mener at dagens diagnostiske praksis kan stå i veien for dette.

    SvarSlett
  24. Hei Carla - fine tanker du har om dette. Og også like bra for meg å lese, hvis diagnosene har den effekten på deg, så er jo dette dumt. Når jeg mener at diagnoser er viktig, er dette først og fremst for at personen skal få riktige medisiner og riktig behandling. Å knytte all livserfaring med diagnosen blir jo ikke en riktig måte å bruke den på. Og det er sikkert enklere å få min diagnose enn f.eks. PF og schizofreni. Men det finnes også eksempler for at diagnoser fører til at man kan forklare uønsket atferd og møte forståelse. Slik er det i mitt tilfelle. Jeg kan til tider bli ganske passiv og innadvendt når konsentrasjonen svikter - da er jeg blitt tatt for å være lat og egiostisk - spesielt i jobbsammenheng. Dette har vært veldig, veldig, veldig sårende, for jeg ønsket jo virkelig å være blant de flinke og pliktoppfyllende. Samtidig er jeg en veldig følsom person som lett tar ting til meg - og du må prate til meg på en mild måte for å få tillit. Jeg er også overfølsom for lukt, lyd og lys. Folk har oppfattet meg som irritabel, oversensitiv og vanskelig. Dette er også negative personlighetstrekk. Etter at jeg fikk diagnosen kan jeg i større grad forklare dette, og møte forståelse. Det er ikke meningen, jeg ønsker virkelig å stå på, men jeg klarer det ikke fordi....

    Så det kan gå begge veier.

    SvarSlett
  25. ... og jeg fikk også medisiner som gjorde meg mindre følsom for disse intrykkene. Noe som forandret hverdagen min radikalt til det bedre.

    SvarSlett
  26. Arne O.23.12.09

    linepetrine stiftelsen sa...

    "... og jeg fikk også medisiner som gjorde meg mindre følsom for disse intrykkene. Noe som forandret hverdagen min radikalt til det bedre."

    Det kalles placeboeffekt.

    SvarSlett
  27. Nei, Arne O, det gjør det IKKE!!!

    SvarSlett
  28. Sigrun23.12.09

    Line: "Men hvis det er som du sier - at traumatiserte etter seksuelt misbruk får en diagnose til svar - ja, da er dette etter min mening feil.":

    Hvis? Jeg lyver ikke. Fagfolk sier det også.

    Du sier til Carla: "hvis diagnosene har den effekten på deg, så er jo dette dumt."

    Hvis igjen.

    Du har åpenbart ikke forstått at for mange er diagnoser det rene helvete. Sånn er det bare.

    Enten må da folk selv få velge om de vil ha en diagnose, eller så må den settes gjennom konsensus. Da vil alle bli fornøyde, også de som ønsker seg en ADHD-diagnose.

    SvarSlett
  29. Sigrun, som sagt forsvarer eg gjerne bruk av diagnosar som eit godt fagspråk, anten det er somatikk eller psykiatri.

    Du seier at pasientane må bære "konsekvensane" av diagnosane me gir. Tenker du at problemet oppstår ved diagnosen?
    Diagnosen skal vere ei høveleg skildring av ei liding. Dersom ein skildrar lidinga feil, er det feil. Det vil eg sjølvsagt ikkje forsvare.
    Men ei god og konsis skildring av eit problem er ikkje årsak til eit problem. Medmindre nokon ikkje vil vite at dei har ei liding, då. Dei fleste som kjem til oss vil jo gjerne vite kva som er problemet, og då må me finne ut av det saman, akkurat som i somatikken.

    Du meiner vel ikkje at ein udiagnostisert pasient ALLTID har det betre enn ein som har fått ei fagleg skildring av lidinga si?

    SvarSlett
  30. Arne O.: Ja, det kan være mye som spiller inn utenom den konkrete kjemiske effekten av medisinering, men jeg synes vi må være litt forsiktige med å generalisere og si hvordan ting henger sammen hos andre enn oss sjøl!

    Nå er det jo også sånn at mange medisiner har tildels kraftige effekter. Ritalin for eksempel, som ofte gis til personer som har fått ADHD-diagnose, kan bl.a. ha en skjerpende og konsentrasjonsfremmende effekt. Det er gjort studier der hele skoleklasser har forbedret sine prestasjoner etter å ha begynt å ta ritalin. Dette sier noe om at medisinen kan være til nytte for mange, men det sier ikke nødvendigvis noe om at dette er en spesifikk medisin mot en spesiell sykdom. Når det gjelder ADHD-diagnosen er det jo også ulike oppfatninger blant forskerne om hva denne representerer, og ikke minst om årsaksforhold. Derfor er det ikke nødvendigvis så enkelt som at rett diagnose fører til rett medisin! Jeg sier ikke at ikke mange kan ha nytte av dette, men som jeg skreiv tidligere så er ikke diagnosene objektive størrelser som nødvendigvis kan være sanne eller usanne.

    Jeg synes det du skriver, Line, er veldig tankevekkende. Jeg synes det er veldig urettferdig og tankeløst at du er blitt tatt for å være lat og egoistisk på grunn av konsentrasjonsproblemene, og flott at du nå kan stå fram med dette uten å skamme deg. Men jeg skulle ønske at andre, som ikke har fått noen sånn diagnose, også kunne si at de har konsentrasjonsproblemer - for det kan man ha av mange legitime grunner - uten å skamme seg! Jeg har for eksempel hatt sånne problemer i perioder. Mitt valg er som sagt at jeg ikke ønsker å forklare meg sjøl eller min historie med diagnose-ord. Jeg mener alle burde kunne få velge dette sjøl. Der er jeg muligens noe uenig med Avil - jeg mener nemlig at det er mer uetisk å påtvinge en person en uønska diagnose, enn å la personen velge en diagnose som behandleren er uenig i. Det er vel sikkert radikalt, men.

    Derfor synes jeg også det blir galt å diagnostisere barn, fordi de er for unge til å forholde seg aktivt til en diagnose - de er nødt til å finne seg i det. Og det kan bli formende for identiteten deres. Når det er sagt, mener jeg at man må ta veldig alvorlig de problemer noen barn har. Jeg skulle ønske de voksne i større grad enn idag ville ta ansvar for disse barna, og ikke bare sende dem til utredning hos BUP, men også snakke med familien og undersøke om de har det bra sammen. Og eventuelt gjøre noe med det de ser. Jeg har en eldre foreleser på studiet mitt, som fortalte hvordan han som ung jobba med barn som idag sikkert ville fått diagnosen atferdsforstyrrelse. Han reiste på mange hjemmebesøk, snakka med familien og prøvde å finne ut hva som var problematisk. Hjalp familier til å vise mer omsorg for hverandre, og gjøre små tiltak som førte til endring. Dette ville sikkert ikke vært riktig framgangsmåte for alle familier eller alle barn, men jeg trur det er en undervurdert og underbenytta framgangsmåte idag. Viktigst mener jeg det er at man tar barna på alvor, aksepterer deres eventuelle særpreg eller annerledeshet, og prøver å finne ut av hva som er vanskelig. Jeg trur ikke alle barn som idag får ADHD-diagnose er tjent med det. Og jeg trur iveren etter å stille denne og andre diagnoser kan hindre en i å lete etter årsaker andre steder enn i det enkelte barnets hode, for eksempel i familien, i skolesystemet eller i samfunnet.

    Dette ble langt...

    SvarSlett
  31. Barn kan ikke velge om de ønsker å få satt en diagnose på. Spesielt barn under ti år, kan ikke vite hva konsekvensene av å bære en diagnose for resten av livet betyr og de kan heller ikke forutse om behandlingen de kommer til å få blir til nytte for dem.

    For noen skaper diagnoser begrensinger de aldri hatt i livet før de fikk diagnosen. I stedet for at problemene blir mindre, øker de til de blir uutholdelige.

    Klokt og gripende sagt, Clara. Kan jeg spørre hva du gjør for å bli fri fra krenkende diagnoser? Har noe av det samme problemet.

    SvarSlett
  32. Altså, til dei som meiner at pasientar skal få velge sin eigen diagnose:

    Meiner de at dette berre gjeld i psykisk helsevern, eller skal det gjelde somatikken også?

    Og dersom de meiner berre psykisk helsevern, er det fordi de meiner at psykiske lidingar ikkje er noko ein har forska nok på og har nok viten om, samanlikna med somatikken?

    Eller meiner de at psykiske lidingar ikkje fins på ordentleg, og berre er noko ein kan synse litt om som ein sjølv meiner?

    SvarSlett
  33. Avil: Du kaller det faglig skildring. Jeg kaller mange av diagnosene å stigmatisere og krenke folk. Noen endog inn i døden.

    Det er forskjell på å få en depresjonsdiagnose, og å bli kalt paranoid eller narsissist.

    SvarSlett
  34. Jeg mener, som jeg og trur er ganske sant, at psykiatriske diagnoser stort sett er forskjellige fra somatiske diagnoser. De skal være reint deskriptive, og i forordet til ICD-10 står det også at de er ateoretiske. Det er forska masse på psykiske lidelser og problemer, og da har man som oftest brukt de kategoriene som til enhver tid har stått i diagnosemanualene (som endres noe for hver utgave). Men forskningen har ikke resultert i at man med sikkerhet kan si at kategoriene er riktige eller presise. For å si det litt banalt, så kan man ikke åpne hodet på en person og se om diagnosen stemmer. Man kan heller ikke ta en blodprøve eller bruke andre reint objektive mål. Det vi har, er standardiserte spørreskjemaer, med all den usikkerheten som ligger i det. Endel ganger vil det kanskje herske liten tvil om at en person oppfyller kriteriene til en viss diagnose på et visst tidspunkt. Dette sier likevel ikke noe om at denne diagnosen er den beste mulige beskrivelsen av denne personens tilstand eller prosess. Som jeg sa, mener jeg det er viktig å huske at diagnosene er abstrakte begreper, skapt av mennesker (hvorav de fleste har tette bånd til legemiddelindustrien - men det blir vel et annet kapittel). Jeg veit at man som behandler har plikt til å sette en diagnose, men jeg synes også at man etisk sett har plikt til å informere klienten om de psykiatriske diagnosenes natur, sånn at hun/han får anledning til å forholde seg aktivt til diagnosene.

    Jeg synes også det går an å informere om at man som behandler er kritisk til diagnosesystemet, dersom dette er tilfelle. Den beste opplevelsen jeg har hatt med diagnostisering, var da min psykiater så skrått på meg og sa: Jeg får vel skrive noe om angst og depresjon da, eller hva synes du? Jeg fikk følelsen av at hun ikke hadde større tiltro til diagnosesystemet enn meg, og at vi sammen nesten kunne gjøre litt narr av det. Det gjorde meg utrolig godt. Vi visste at de ordene vi fant fram til på timen ble bedre og riktigere beskrivelser. Sjølsagt har ikke alle klienter de samme oppfatninger som meg, og det må man også ta hensyn til. Det er vel det det handler om, er det ikke? Å finne ut hva som er godt og riktig for den enkelte? Men som sagt, en informasjonsplikt mener jeg at man har. Jeg synes ikke det er riktig å framstille diagnosene for klienten som om de var faste, naturgitte størrelser som man ikke kan ta stilling til.

    SvarSlett
  35. Nå ble det mange innlegg fra meg her, håper dere ikke blir lei...

    a.m.:
    Jeg skulle ønske jeg hadde et godt råd å gi deg, men jeg har jo ikke funnet veien videre sjøl ennå. Det jeg har funnet ut, er vel at i de periodene jeg føler at livet er godt og jeg har god selvfølelse, blir det som om de ekle diagnoseordene ikke biter på meg. Jeg glemmer dem litt, og når jeg kommer på dem kan jeg nesten le litt av dem, eller være stolt over at jeg har klart å heve meg over dem. Da kjenner jeg at jeg er noe annet, og det er en veldig god følelse. Så, selvfølelsen betyr vel kanskje alt? Hva trur du?

    SvarSlett
  36. Skulle selvfølgelig ha stått Carla der og ikke Clara, beklager tastefeilen.

    Takk for svaret. Ja, det er viktig å vite at man kan være mer enn diagnosen, det har jeg visst lenge, men den måten jeg har blitt møtt på, har fått meg til å tvile. Jeg merker også at det plager meg mer på vonde dager.Etterhvert har også fagfolk og mine nærmeste funnet ut at den ikke stemmer, men det er visse diagnoser det er vanskelig å komme seg ut av og få rett behandling.
    Jeg har virkelig håp om at jeg kan komme meg ut av diagnosen - og av problemene mine(som er to helt separate ting).
    Lykke til til deg og god jul.

    Diagnosen kan vel enkelte ganger si like mye om hvem som setter dem som hvem den blir satt på.

    SvarSlett
  37. a.m.: Jeg tror diagnosen kan si like mye om diagnostikeren som om klienten, ja.
    Har selv opplevd å få en stygg diagnose i posten (epikrise) to år etter avsluttet behandling, etter at jeg sa til psykologen at jeg ville klage på ham. Forrige uke innrømmet han at den var feil, og skyldte på omstendighetene.

    SvarSlett
  38. Sist fredag kunne journalen fra barne-og ungdomspsykiatrien ha ført til at ei jente tok livet sitt. Jeg vet jo ikke om det var diagnosen eller andre sider ved journalen som gjorde utslaget,men dette viser hvor farlige slike skriv kan være.
    Hun skriver om episoden på adressa under.

    http://embracinglife2.blogspot.com/2009/12/ny-overdose.html

    SvarSlett
  39. Jorunn: Både selve journalen og diagnosen kan være sterkt nedvurderende.

    SvarSlett
  40. Det aller viktigste er etter min mening omsorg, nestekjærlighet og forståelse. Det gjelder alle som sliter - uansett utgangspunkt. Som det nevnes over her, så kan problemene personen har være så store at diagnosen i enkelte tilfeller er oppklarende. I andre kan den ha fatale konsekvenser. Og ja - kanskje er ikke diagnoser som PF og Schizofreni egnet som barnediagnoser. Men innelegget heter "diagnosegalskapen helt nede i barnehagealder" og det nevnes flere ulike diagnoser - også autisme og adhd. Og da mener jeg at meningene dine blir litt villedende, siden adhd og autisme i utgangspunktet ikke er diagnoser som omhandler psykisk helse - og at angst og depresjoner ofte blir tilleggsdiagnoser. Et barn med autisme vil oppleve en hverdag med de konsekvensene den bringer - store lærevansker og problemer med å fungere sosialt. Det spørs selvsagt på graden, men det er jo et handicap og burde ikke disse menneskene hjelpes tidligst mulig?
    Og som det også nevner over her angående ritalin - det hjelper på barnas INNLÆRINGSEVNE - det vil si konsentrasjonen alene. adhd er ikke i utgangspunktet en diagnose for traumer. Dette blir å blande kortene litt, mener jeg...

    Det kan godt hende at kriteriene og rutinene må bli bedre noen steder, men personlig tror ikke jeg en diagnose vil skade barnet hvis man forklarer ting på en enkel måte. Man trenger ikke nødvendigvis fortelle barnet at vedkommende har den eller den diagnosen, men det går an å se at "grunnen til at du har problemer med skolefagene er fordi du har konsentrasjonsvansker." Mange barn med konsentrasjonsvansker sliter allerede med lav selvfølelse fordi de hele tiden er vitne til medelever som klarer mye mer enn dem - helt uten anstrengelser og strev. Og som en over skriver - det viktigste er at man får riktig hjelp, ikke selve navnet på diagnosen.

    SvarSlett
  41. Anbefalt lesning:

    The Child Who Never Sits Still
    by Robert Mendelsohn, M.D.
    http://www.naturalchild.org/guest/robert_mendelsohn.html

    The Great A.D.D. Hoax
    by David Keirsey
    http://www.naturalchild.org/guest/david_keirsey.html

    Does ADHD Even Exist?
    The Ritalin Sham
    by John Breeding, Ph.D.
    http://www.naturalchild.org/guest/john_breeding.html

    ADD: Does It Really Exist?
    by Thomas Armstrong, Ph.D.
    http://www.naturalchild.org/guest/thomas_armstrong2.html

    A Few Simple Truths About ADHD and Stimulant Drugs:
    Responses to Common Professional Statements Made to Parents About Their Children
    by John Breeding, Ph.D. and Steve Edelman, M.A.
    http://www.naturalchild.org/guest/john_breeding2.html

    "Learning Disorder"? Just Say No!
    by Jan Hunt
    http://www.naturalchild.org/jan_hunt/learning_disorder.html


    Jan Hunt skriver:

    "ADD" and "ADHD" are fictions. They are nothing less than self-fulfilling pseudo-diagnoses, used as an excuse to give children powerful drugs so they can be fitted into the unnatural environment of a classroom. Overburdened teachers, and parents made anxious by the school institution have unrealistic and unfair expectations about what a "normal" child should be able to do. The high energy of many young children - especially boys - is normal for a healthy child. A child's natural energy is something to celebrate, not a problem that we need to fix with mind-altering drugs. It is only a problem when we force children into a boring environment where they have little voice or power.

    Det samme gjelder såkalte psykiatriske diagnoser, de er konstruksjoner, og de rammer den som er overlastet, og fritar skyldige og ansvarlige involverte (foreldre og hjelpere).

    Det er ikke BARNA som skal behandles, men FORELDRENE; da forsvinner eventuell lidelse hos barnet.
    Sammeledes med folk med psykisk og fysisk overlast som går i diagnoseterapi; BEHANDLERNE som diagnostiseres skal behandles (av sensitive mennesker med aktuell kunnskap og som kan respondere fra hjertet). Da vil overlasten hos pasienten reduseres, og først da sjansen for bedring og heling kan begynne å blomstre.
    Spørsmålet er om diagnoseterapeuter TØR å erkjenne at tilnærming deres er et forsvar mot egen og andres smerte og historie.
    All den tid de unnlater denne prosessen, bidrar de til sjelemord og ofte fysiske mord; selvmord, massemord eller nadre mord.
    Den aktuelle kunnskapen eksisterer - det er opp til hever enkelt å skaffe seg den.

    Suggested reading

    http://www.lapp.org/content/primal_psychotherapy_suggested.asp

    SvarSlett
  42. RETTING

    Det stod:
    BEHANDLERNE som diagnostiseres skal behandles (av sensitive mennesker med aktuell kunnskap og som kan respondere fra hjertet).

    Det skulle stå:
    BEHANDLERNE som DIAGNOSTISERER (ikke DIAGNOSTISERES) skal behandles (av sensitive mennesker med aktuell kunnskap og som kan respondere fra hjertet).

    SvarSlett
  43. Line: Det er ikke jeg som har skrevet innlegget.

    SvarSlett
  44. Line: Jeg er helt enig i det du skriver om omsorg og nestekjærlighet. Det kommer først. Så har vi litt ulike syn når det gjelder diagnostisering. Jeg ser at du har rett i at det kan være lurt å diskutere ulike diagnoser hver for seg, og jeg har skjønt at mange er mer fornøyd med å få en ADHD-diagnose enn visse andre diagnoser. Likevel mener jeg at det kan være mange problemer knyttet til denne diagnosen, spesielt når det gjelder barn. Jeg mener fortsatt det er viktig å være klar over at det ikke hersker enighet om hva som ligger i diagnosen, og at også forskere som fokuserer mest på genetikk mener at familie og oppvekstforhold spiller inn. Vil forøvrig gjerne tipse om en artikkel om ADHD i morgenbladet: http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20040709/ARKIV/407090308. Den er ganske nyansert synes jeg, og inneholder argumenter fra flere ulike ståsteder - jeg er absolutt ikke enig i alt! Anbefalt lesning.

    SvarSlett
  45. Klikkbar link til artikkel i Morgenbladet.

    Ellers spiller navnet på diagnosen absolutt en rolle. Det er forskjell på å gi noen en "personlighetsforstyrrelse" og PTSD eller Kompleks PTSD.

    SvarSlett
  46. Sigrun: nei, det var visst ikke det, debatten har gått så lenge at jeg glemte visst det :-) hehe

    Per Son - ingen får en adhddiagnose grunnet rastløs og utagerende atferd, det er først og fremst konsentrasjonsproblemene som er utslagsgivende. At gutter er høyt og lavt - ofte mer enn jenter - er et sunnhetstegn. Jeg har selv en meget aktiv guttunge og har aldri mistenkt adhd hos han.

    Carla: grunnen til at flere er fornøyd med en adhd-diagnose er nok også at effekten ofte er det motsatte enn ved en diagnose som f.eks. PF - ofte får man MER forståelse, et bedre støtteapparat og svar på visse spm i livet. Nye undersøkelser fra Sørlandet kompetansesenter viser at barn med adhd som får behandling ikke utpeker seg som forskjellig fra barn uten adhd når det gjelder psykisk helse, skolegang etc. Det forklarer sikkert også hvorfor jeg ikke er like skeptisk til å gi barn denne diagnosen.

    Når det gjelder stempling av barn med adhd, så er det personen som stempler dem - en lærer, pptansatt, nabo, forelder eller andre som er skyld og ikke diagnosen. Det blir litt det samme som homofili, mener jeg. At homofili ikke er akseptert er først og fremst et sosialt konstruert fenomen og dersom vi forteller våre barn at alle mennesker skal godtas, så er dette et godt utgangspunkt.

    ADHD-foreningen er nettopp opptatt av å formidle et budskap om at diagnosen ikke er personligheten din og at du kan gjøre like mye - ta utdannelse, gifte deg, få barn - selv om du har diagnosen. Forskjellen er at du kanskje må streve litt ekstra for å få det til.

    SvarSlett
  47. Sigrun: joda, jeg forstår det. Og har man PTSD er det svært alvorlig å få diagnosen PF. Men her mener jeg det heller er snakk om "feildiagnostisering" og at det er først og fremst her problemet ligger. Og jeg kan godt tenke meg at overgripere mer enn gjerne benytter denne muligheten - dersom de kan bruke en diagnose til å "skjule sine synder", men jeg synes likevel ikke at barn med adhd eller autisme skal gå årevis uten behandling fordi det finnes psykopater der ute som misbruker systemet. Det er mulig rutinene varierer fra sted til sted, men jeg har inntrykk av at diagnoser ofte blir satt på vent - nettopp for å avdekke eventuelle andre problemer. Men det kan godt hende det er geografiske skiller her.

    SvarSlett
  48. Line: Er et "feildiagnostisering" når de får en "personlighetsforstyrrelse" i stedet for CPTSD, også?

    En psykolog som jobber i BUP, fortalte meg for kort tid siden at de må sette diagnose på ungen innen 5-6 timer. Da har de nok fått høre mye om overgerp, kan jeg tenke meg.

    SvarSlett
  49. Vel, jeg har ikke hørt noe lignende om BUP, så det blir litt påstand mot påstand. Men synes artikkelen fra Morgenbladet var veldig bra og den gjenspeiler nok denne debatten :-)

    For å si det kort: jeg er kun tilhenger av diagnoser dersom det gjør folk friskere.

    Men ja - ulike diagnoser, ulike livssituasjoner og ulike meninger :-)

    Ønsker deg uansett GOD JUL!

    SvarSlett
  50. Bare et par (strø-)tanker: At "ADHD" skulle være en udviklingsforstyrrelse, ligesom autisme, er et gæt. Intet i den retning er bevist. Det, der er påvist, er en høj korrelation mellem "ADHD" og overgreb/trauma: "Retrospective Reports of Childhood Trauma in Adults With ADHD". Mht. "medicinens" velsignelser har de vist sig, at være af kort varighed: "Drugs for ADHD 'not the answer' ". Bivirkningerne bliver desværre bestående, med chance for, at blive irreversible. Både forbigående, kortvarig virkning og langvarige, somme tider irreversible bivirkninger gælder alle psykofarmaka, fra benzoer til neuroleptika, undtagen litium, som er det eneste stof, hvis virkning er entydigt videnskabeligt bevist.

    Line skriver i en af sine kommentarer, at diagnoser har den fordel, at man på grundlag af dem kan give den diagnosticerede den omsorg, hjælp, etc. etc., vedkommende har behov for. Wow! Det vil altså sige, at man som ikke-diagnosticeret ikke skal regne med, at få den omsorg, hjælp etc.etc., man har behov for - som menneske? Er jeg den eneste, der ser hvad jeg vil kalde "den forkerte verden" i det??

    Påfaldende og tankevækkende for mig er også, at selv de professionelle for ikke så frygteligt lang tid siden stadigt mente, psykstempler og børn ikke rigtigt hørte sammen, overhovedet. Fordi børns sind slet ikke var udviklet nok til at kunne stemples. Hvad har sidenhen ændret sig? Farmaindustrien har opdaget børn, respektive deres forældre, som potentielle kunder til dens produkter. Ikke stort andet. Ja, altså, bortset fra, at forældrene har taget tilbuddet om at få tilskrevet deres børns "afvigende" adfærd en eller anden defekt i barnets hjerne, og dermed om at få afledt opmærksomheden fra eventuelle (sandsynlige) overgreb og omsorgssvigt fra deres side, mere end glædeligt imod. Blame the victim...

    SvarSlett
  51. Line: Jeg har nok ikke det samme inntrykket som deg, at diagnoser blir satt på vent. Men jeg skulle jo ønske det var sånn! Når det gjelder PF-diagnoser, synes jeg det er galt å bruke disse uansett om personen også oppfyller kriteriene til PTSD eller ikke. Det er jo også sånn at endel personer vil oppfylle kriteriene til begge på noe tidspunkt - til enhver tid er det visst 14,3% av Norges befolkning som kvalifiserer for en pf; i Oslo 20%. Og som sagt er det mye overlapping i diagnosesystemet. Det er ikke først og fremst konsekvensene av feildiagnostisering - hva nå det måtte være - som bekymrer meg, men rett og slett konsekvensene av mye av det som gjøres av diagnostisering idag, om diagnosen måtte være aldri så "riktig". Hvis personen sjøl kan bruke diagnosen til noe kan det være fint, men man må være fri til å slippe å bli diagnostisert, mener jeg. Men nå gjentar jeg visst meg sjøl.

    Marian: Ja, det er vel ingen tvil om at det ligger mye penger i dette.
    Lurer forøvrig litt på dette med at litiums effekter er dokumentert. Jeg leste nettopp ei bok av Joanna Moncrieff, som stiller spørsmål også ved dette stoffets virkning ("The myth of the chemical cure" - lest den?).

    SvarSlett
  52. Psykologen skrev til meg i mail 13.10.09: "Vi skal jo også (i BUP, men sikkert også i voksenpsykiatrien) sette diagnose innen de 6 første konsultasjonene."

    Ellers har jeg ingen sans for ADHD-foreningen. Knut Bronder og Gerd Strand nevner aldri at mange barn som oppfyller kriteriene til diagnosen de facto er traumatiserte barn.

    SvarSlett
  53. Marian og Carla: Vedr. litium, så sa psykiateren til en bekjent av meg (som brukte litium uten virkning) at litium virket godt på 1/3, litt på 1/3 og ikke i det hele tatt på 1/3.

    SvarSlett
  54. Sigrun: ja. Men det er det eneste stof, som man overhovedet har kunnet dokumentere en virkning (om end altså heller ikke i alle tilfælde), der slår placebo nogenlunde overbevisende. Alle andre psykofarmaka klarer jo selv i farmaindustriens egne, og omhyggeligt "designede", forsøg dårligt, at slå placebo.

    SvarSlett
  55. Og så beskriver altså Moncrieff i boka jeg nevnte endel metodologiske problemer med studier som har vist at litium har forhindra tilbakefall - bl.a. at de gruppene som ikke fikk litium i forsøket hadde stått på det inntil nylig, sånn at tilbakefallene de fikk kanskje kunne skyldes en slags abstinens (withdrawal effects). Det er vanskelig å stole på forskningsresultater synes jeg, for det finnes så mange studier som viser så mye forskjellig, og det er nesten alltid noen som peker på problemer. Moralen blir vel kanskje at vi må ta resultatene med ei klype salt - og ikke trekke forhastede slutninger...

    Nå får jeg vel vie meg til pepperkakebakinga her. Det har vært en engasjerende debatt!

    SvarSlett
  56. Marian - det er jul, men jeg tenker på dette likevel :-) Du har rett - ikkediagnostiserte får ikke den hjelpen. Det vet jeg alt om!!! Da jeg først fikk rapporten hos nevropsyk fikk jeg den forståelsen jeg alltid hadde bedt om. Hvorfor trodde de meg ikke da jeg sa det?

    Jeg er ikke enig i det du skriver om forskning, og jeg synes ofte mennesker som selv ikke har diagnosen har bastante meninger om det, om foreldre med adhd som ønsker å utrede sine barn osv. Jeg ønsker å vise et par artikler fra kvinner med adhd, den ene er den hyperaktive guttevarianten, den andre har mer indre hyperaktivitet. http://kreativmamma.no/pg/blog/Pearly/read/1853/adhd-min-historie
    og http://www.kreativmamma.no/pg/blog/line/read/2279/pernilles-liv-med-adhd

    SvarSlett
  57. Fant denne på kognitiv.no. På side 20 og 21 kan vi se at det er underrapportering av traumer i BUP. barn henvises pga angst, depresjon og for utredning av ADHD. For 40% av de som skåret på PTSD var ikke traumer nevnt i henvisningen.

    http://kognitiv.no/filarkiv/File/kognitiv_terapi_ved_ptsd_konferanse_des._2009_til_web_TJ.pdf

    SvarSlett
  58. Line: Hvad ved du om mine stempler? Jeg mener ikke, at jeg har nævnt dem.

    Det med hjælpen var nu ment på en noget anden måde. Men det tror jeg faktisk, du har forstået.

    SvarSlett
  59. Når det gjeld "kravet" om å sette diagnose innan 6 timar:

    BUP og DPS er spesialisthelsetjeneste, på samme måte som andre deler av sjukehusa. For å kunne gi et tilbod om behandling, må ein seie noko om kva ein behandler. Dersom ein ikkje er i stand til å skildre ein tilstand som krever spesialisthelsehjelp, må ein i alle fall ta stilling til kvifor vedkommande får tilbod.

    Det er ikkje slik at alle born eller vaksne som har det vanskeleg bør gå i spesialisthelsetjeneste. Nokre familiar treng å rydde opp i samversavtaler, nokre treng tilrettelegging på skulen, nokre treng at foreldre og skule samarbeider betre, nokre treng at foreldra får hjelp, nokre treng støttekontakt, nokre treng støtte og hjelp til praktiske ting, og så vidare.

    Dersom ein ikkje kan sette nokon diagnose etter 6 samtalar med ein pasient, bør ein spørre seg om dette mennesket får rett hjelp der.

    Eg har hatt både born og vaksne hos meg i halve og heile år utan å stille diagnose, fordi det ikkje var grunnlag for det, - og likevel hender det jo at ein tilbyr hjelp fordi det ser ut til å vere bra.

    Men ein skal altså begrunne det.

    Og sjølv om ein ikkje kan "opne skallen og finne depresjonen", så er depresjonen høgst reell. Berre for å ha det sagt.

    SvarSlett
  60. Avil: Selvfølgeligt er et menneskes følelser og tanker højst reelle. Højst reelle reaktioner på dette menneskes omverdenen. Det er netop også derfor, jeg er modstander af psykstempler. De gør nemlig med meget få undtagelser disse højst reelle følelser og tanker til sygdomssymptomer, og dermed til noget højst mistænkeligt, som det næppe kan betale sig, at indlade sig på for at finde forklaringen på. Erklæret til at være ikke andet end sygdomssymptomer, kan der med god samvittighed lukke øjne og ører for overgreb, og udskrives/anbefales nogle piller, der vil sørge for såpas megen følelsesløshed og nedsat tankevirksomhed, at de højst reelle følelser og tanker ikke længere forstyrrer nogen. Så er lidelsen jo blevet anerkendt - eller er den?!

    SvarSlett
  61. Avil, P.S.: Både ved "ADHD", "Depression", Angst, "PF" og "psykoser"/"skizofreni" findes der en påfaldende høj korrelation med overgreb/omsorgssvigt i barndommen. Korrelationen med hhv. "defekte" gener, for lav serotonin og for høj dopamin i hjernen er til dags dato ikke andet, end en antagelse, en hypotese. Alligevel tilskrives der en ren hypotese større gyldighed, end et bevist faktum.

    Hvis man mener, en høj korrelation med barndomstraumer må være en tilfældighed, kan ikke have nogen årsagsforbindelse med "sygdommene", så må det samme vel siges med endnu større eftertrykkelighed om den indtil videre rent hypotetiske korrelation med nogle "defekte" gener og en hjernekemi i ubalance, ikke? Ja, det ville jo i hvert fald være det videnskabeligt korrekte at gøre, vil jeg mene. Noget får jo ikke mere videnskabelig evidens, bare af at det omtales i biokemiske og medicinske fagtermer, i stedet for i sociologiske, filosofiske, og spirituelle, eller?

    SvarSlett
  62. Det er også ein veldig høg korrelasjon mellom å falle fra stor høgde og beinbrot. Det er ingen som meiner det er krenkande å få diagnostisert at beinet er brukke, sjølv om det er kroppens naturlege reaksjon på erfaring.

    SvarSlett
  63. Benbrud bliver som regel heller ikke diagnosticeret som noget, der bare sådan er sket, ud af den blå luft. Som du selv er inde på, skal der en årsag (faldet) til reaktionen (benbrud). Jeg tror ikke, nogen ville føle sig krænket af en psykdiagnose, der til fulde anerkender årsagen til sindets naturlige reaktion. Men selv ved det, der før har været klart traumerelaterede diagnoser, som PTSD, er der jo efterhånden nogle professionelle, der er mere optaget af at hjælpe til med at opretholde status quo i vores åh så dejlige, velfungerende (overgriber-)samfund, end at tilbyde virkelig hjælp til deres klientel, og anerkende, at folk har gode grunde, hvis de ikke trives i selvsamme åh så dejlige, velfungerende samfund, og der således mener, der skal en genetisk prædisposition til en for det menneskelige sind meget naturlig reaktion som PTSD. Snak om re-/traumatiserende fremmedgørelse!

    En anden side af sagen er, at psykdiagnoser principielt ikke er sammenlignelige med somatiske diagnoser, da de sidste diagnosticerer den skadevirkning på kroppen, en udefrakommende faktor som et virus eller et fald har, mens de første diagnosticerer sindets helbredelsesforsøg som sygt, ikke skaden, der er forudgået helbredelsesforsøget. Hvis en læge prøvede, at fortælle mig, nydannelsen af knoglevæv efter et benbrud var en sygdom, en dysfunktion af min krop, ville jeg omgående skifte læge - og i øvrigt klage over vedkommende.

    SvarSlett
  64. God illustrasjo,Marian! Livskreftenes anstrengelser for å bygge opp igjen kroppen etter et benbrudd,er et sunnhetstegn,ikke et sykdomstegn-- selv om vi ikke forstår prosessene hele veien.

    Slik er det også med nevrotikere. De egenskapene de utvikler,er sunnhetstegn,ikke sykdomstegn. De er uttrykk for enorme anstrengelser for å finne løsninger. Men siden det finnes noen grunnleggende erfaringer de skadede aldri har gjort,finner de kanskje aldri løsningen,men ror seg stadig lenger ut på dypt vann.

    Likevel synes jeg det er vanskelig å bli overbevist om at det ikke ligger en arvelig disposisjon bak noen lidelser. Bloggeren jeg viser til under her,ble så glad at hun gråt da hun fikk ADHD-diagnosen.

    http://32434.vgb.no/tag/adhd/

    SvarSlett
  65. Marian: Eg veit ikkje kven desse "profesjonelle" er, som ønsker å krenke folk som har vore offer for overgrep. Eg kjenner ingen slike, og eg har arbeidd i psykisk helsevern i mange år.

    Det eg derimot kjenner til, er at alle mennesker er unike, og overgrep blir håndtert forskjellig av kvar enkelt. Dermed er det openbare genetiske forskjeller på kor mykje stress eit menneske kan handtere, og på kva måte dei overlever på (eller ikkje overlever).
    Det betyr ikkje at enkelte mennesker kan gå gjennom overgrep og tortur utan å ta skade. Det betyr at det er forskjell på kva slags skade, og kva slags overlevelse, kvar og ein av oss vil få av tilsynelatande "like" overgrep.

    Å vere interessert i desse forskjellane, og forske på dei, er ein del av å ta psykisk helse og overgrep alvorleg.

    Eg er heller ikkje enig i at psyke tilhører ein sjel, som er lausrive frå kropp.
    Psyken sker i hjernen, i kroppen. Når eg er redd, er eg full av adrenalin, når eg er full av endorfiner er eg oppløfta.

    Dersom nokon opplever det som rkenkande at det blir forska på kropp og psyke, ligg krenkinga i deira tolkning, ikkje i forskarane sine intensjoner.

    SvarSlett
  66. Avil: Gode intensjoner inni terapeutens hode utelukker på ingen måte at han eller hun krenker klienten. Det var sikkert godt ment fra terapeuter som nektet meg å jobbe med traumer i terapien og som ønsket at jeg hadde kontakt med min barndoms overgripere. "Du straffer dem hardt!" sa en av terapeutene. Han tilla meg intensjoner (straff, hevn), men jeg har rett og slett ikke godt av å være sammen med de folka. Jeg synes jeg har lov til å ta hensyn til meg selv før jeg tar hensyn til dem.

    Det er sikkert godt ment når behnadlere ikke respekterer klientens ønsker mht terapi og hvordan hun skal leve privatlivet sitt, men gode intensjoner hindrer ikke at det som er ment som en hjelp, i stedet blir et nytt traume.

    SvarSlett
  67. Mitt svar var til Marian som tillegger forskning på genetiske forskjeller ein intensjon om å "opretholde status quo i vores åh så dejlige, velfungerende (overgriber-)samfund".

    Dersom terapeuten du blei utsatt for hadde forholdt seg til forskning eller anbefalt terapeutisk praksis, hadde vedkommande aldri snakka om at du straffa overgriparane for hardt og at du burde ha kontakt med overgriparar for deira skuld, eller at du ikkje skulle få snakke om kva du hadde opplevd.

    Så vidt meg bekjent har dette aldri vore anbefalt terapeutisk praksis, og terapihistorie er ein del av pensum for psykologar, så eg trur eg hadde visst om det dersom han hadde praktisert ein foreldra praksis. Det du referer til her er ikkje basert på verken forskning eller anbefalt praksis frå nokon kjent terapiretning.

    Og det er tragisk at slik praksis foregår.

    Me som arbeider som terapeuter skal nettopp IKKJE ta utgangspunkt i synsing og gode intensjonar, me skal ha eit delt fokus mellom:
    1. Det menneskelege møtet, og ta pasienten sin livsverden på djupaste alvor.
    og
    2. Tilby terapi etter gjeldande retningslinjer.

    SvarSlett
  68. Avil: Jeg opplevde å ikke bli tatt alvorlig av noen terapeut, selv om jeg gikk hos flere. Alle var psykologspesialister. Da har jeg kanskje bare hatt uflaks, da - men jeg må uansett forholde meg til de erfaringene jeg faktisk har. Det var kun den siste terapeuten som skjønte at jeg var traumatisert og ga meg en traume-diagnose. Imidlertid var hun en av disse dissosiasjonsterapeutene, som snakket om at jeg besto av "deler", og det stemte ikke. Og da hun - som var ansatt ved en diakonal institusjon, men ikke hadde noen teologisk skolering - ville bestemme hvilken type kristen tro jeg burde ha, sluttet jeg hos henne også.

    SvarSlett
  69. Me har veldig forskjellige erfaringar, Sigrun, og eg er glad me kan snakke saman om det. Eg er rysta over kva du har opplevd, men kan ikkje berre ta avstand frå det, eg må freiste forstå det også, for å forstå kva som skjer rundt meg i psykisk helsevern.
    Og eg er glad du deler, så me andre kan lære.

    SvarSlett
  70. Det er mange klienter som prøver flere terapeuter. Dette vet terapeuter. Men er det forstått hvordan negative terapierfaringer påvirker klienter? Jeg mener, jeg var litt annerledes som klient i min siste terapi enn jeg var i den første. I den første hadde jeg ingen grunn til ikke å tro at terapeuten visste hva som var riktig hjelp til meg. Men senere ble jeg skeptisk, fordi jeg trodde jeg selv kjente bedre hva jeg trengte enn hva en terapeut som ikke kjente meg i utgangspunktet, gjorde. Dette må antakelig ha medført at jeg framsto som en krevende klient etter hvert.

    Etter som årene gikk også utenfor terapirommene, gjorde jeg der erfaringer med å bli møtt med respekt for f.eks. mine meninger. Dette virket igjen inn på rollen min som klient, ved at jeg lettere følte meg umyndiggjort i terapirommet, når kontrasten til utenfor ble stor.

    Det jeg prøver å si, er at negative terapierfaringer kan ha en kumulativ effekt.

    Det er vanskelig å formidle vonde erfaringer fra terapi til andre, blant annet fordi utenforstående har tiltro til at terapeuter vet best. Jeg prøvde en gang overfor en Oslo-politiker. Han mente at det kun dreide seg om overføring fra min side.

    Jeg har det siste året hatt et par telefonsamtaler med "verdens verste" psykolog som jeg gikk hos for en del år siden. Det har hjulpet litt, jeg synes han viser noe mer respekt overfor meg nå enn i terapien, selv om samtalen blir på et litt overfladisk høflighetsplan. Men det var jeg som måtte ta initiativet. Jeg skjønner ikke hvorfor terapi som ikke ender bra, skal være klientens problem. Det burde eksistert et sted hvor man kunne møtes utenfor terapirommet. Sånn som det er per i dag, så er det jo, Avil, og andre bloggende terapeuter, som blir møtt av sinnet mitt og fortvilelsen min - og ikke de terapeutene som reaksjonene egentlig er svar til.

    SvarSlett
  71. Eg har jo mykje erfaring med å vere nummer to, tre, eller meir, i rekka av psykologar som pasientane snakkar med. Nokre av dei har i seg sorg og lengt etter ein psykolog dei mista (stort gjennomtrekk i psykisk helsevern, tøff arbeidsplass som fører til alt anna enn optimale forhold for både terapeutar og pasientar), andre har slutta hos tidleagre terapeutar fordi dei ikkje følte seg hjelpt.

    Eg har også hatt pasientar som har mislikt meg, som har opplevd at eg gjekk for fort fram, eller for treigt, at metodane mine ikkje virka for dei, eller at "kjemien" var dårleg.

    Dei får lov å slutte hos meg, om dei ønsker, dei får bytte behandlar, eller berre avslutte. Det velger dei sjølv.
    Det kunne vore ein del av jobben min å snakke med desse tidleagre pasientane, ta imot kjensler og refleksjoner mange år etter. Om eg hadde vore på same arbeidsplass framleis, i alle fall.
    Nokre gonger er det jo det. Folk som kjem att og ikler seg pasientrolla igjen, hos same terapeut.

    Men eg er veldig glad for at tidlegare pasientar ikkje er invitert til å oppsøke meg privat i etterkant.
    Eg har hatt over tusen mennesker inne på kontoret mitt.
    Mange av dei med svært tunge erfaringar og vonde kjensler. Ein del har hatt lite erfaring med gode grenser mellom seg og andre, og ein del har hatt lite erfaring med å bli møtt med respekt, og lite erfaring med å vise respekt.

    For å ha ein slik jobb må ein ha lov å ta vare på seg sjølv, og for meg har det vore heilt naudsynt å trekke ei absolutt grense rundt meg sjølv som privatperson.

    Nettopp fordi eg gjennom jobben kjem inn på folk på ein måte eg aldri ville gjort om eg var der som privatperson i utgangspunktet.

    SvarSlett
  72. Avil: Lang, og derfor i to dele. Håber, jeg bliver tilgivet!

    Jeg kender omkring en håndfuld professionelle, om hvem jeg med rimeligt stor sikkerhed tør at sige, at de er sig meget bevidste om det ansvar og den magt de har, at de anerkender, at det er deres klienter, der er de virkelige "eksperter" (i eget liv), og der møder deres klienter med den tilsvarende respekt. Deriblandt Daniel Mackler, Rufus May, Bruce E. Levine, Jim Van Os, Daniel Dorman og Marion Aslan.

    Jeg kan desværre ikke engang inkludere min egen terapeut her, selv om hun har respekteret mig mere, end de fleste andre terapeuter (for ikke at tale om shrinks'ene) ville have gjort. Jeg kan ikke inkludere hende, fordi hun, selv om hun anerkendte overgrebene som hovedårsag, også blev ved med at snakke om stress-sårbarhedsmodellen (= psykologudgaven af den biologiske bortforklaringsmodel), fordi hun blev ved med at snakke om "sygdom" og referere til mig som hendes "patient", selv om jeg havde gjort det klart for hende, at jeg definerede både min oplevelse og mig selv på en noget anden måde, fordi hun mht. en række praktiske forhold, såsom hendes "tavshedspligt", valgte, at ikke spille med åbne kort, fordi hun afkrævede mig den berømte "sygdomsindsigt", selv om jeg mener, jeg havde udvist tilstrækkeligt med indsigt i, at jeg havde behov for guidance, ved overhovedet at opsøge hende, og ikke mindst ved at afkræve mig denne berømte "sygdomsindsigt" ved at kræve, at jeg selv skulle udtale det stempel, hun syntes var lige mig. M.a.o., det blev mig nægtet, at definere mig selv og min oplevelse med mine egne ord, og jeg blev i stedet "bedt om" at identificere mig med hendes opfattelse af mig.

    Ringer der en klokke? Det burde der. Det er lige nøjagtigt, hvad overgribere kræver af deres ofre. At de fornægter sig selv, og identificerer sig i stedet med overgriberens syn på dem. Så, retraumatisering, ja. Og det "slås" jeg med den dag i dag, to år efter endt terapi, selv om jeg også har været så forbannet heldig, tildels via de tiltag fra min terapeuts side, der har været virkeligt hjælpsomme, tildels via hvad der kan kaldes for "peer support", og tildels via andre heldige omstændigheder, at kunne gennemskue charaden forholdsvis tidligt i forløbet, og træffe tilsvarende forholdsregler.

    Alle de ovennævnte "fordis" er udtryk for disrespekt overfor mig. Enhver form for disrespekt fra en terapeuts side overfor klienten, om den er nok så "pænt" pakket ind i floskler om "hjælp" og "omsorg", er et overgreb og dermed retraumatiserende. Især stemplingen, der er en form for frihedsberøvelse, og måske den værste af dem alle, værre end at blive fysisk frihedsberøvet.

    Hvis en person ønsker sig et stempel, respektive glædeligt går ind i en identifikation med et sådant, bør det få alarmklokkerne til at ringe hos terapeuten, i stedet for at "sygdomsindsigt" fornøjd krydses af på checklisten.

    SvarSlett
  73. Mht. genforskning på psykområdet: Indtil videre koncentrerer hovedparten af denne forskning sig om, at finde "defekte" gener, der kan ansvarliggøres for de forskellige, såkaldte "sygdomme". Det udtalte mål med denne forskning er, at udvikle screeningsredskaber og medikamenter, der kan uskadeliggøre disse gener. Dvs. målet er på lang sigt, at designe en "menneskehed", der ikke længere reagerer på overgreb, omsogssvigt, udnyttelse, etc. etc. Såkaldt "psykisk sygdom" er ikke andet, end menneskets naturlige reaktion på umenneskeligheder. I det øjeblik, hvor "psykisk sygdom" kan genmanipuleres væk, har overgriberne frit spil. Og allerede i dag, hvor vi godt nok ikke endnu kan genmanipulere mennesker til at være følelses- og viljeløse robotter i overgribernes tjeneste, gør vi jo ved hjælp af psykofarmaka, elektrochok og psykoterror ("psykoedukation", "terapi") alt, hvad vi kan, for at opnå dette mål. Forslavning i stedet for frigørelse. Og det starter efterhånden allerede i børnehaven.

    Mht. stressfølsomhed og det, at kunne håndtere overgreb, så tilhører jeg ifølge mit stempel og ifølge den i systemet og i samfundet desangående herskende ideologi, den "svageste" befolkningsgruppe, hvad dette angår.

    Selv oplever jeg, at jeg reagerer meget kraftigt på overgreb, stress generelt, ja. Men jeg oplever faktisk denne udprægede evne til at reagere naturligt menneskeligt som en styrke, ikke som en "svaghed". Efter at jeg har fået mulighed for at bevidstgøre det naturligt menneskelige i mig, i stedet for, at det blev behandlet væk, respektive "holdt i ave", som "eksperterne" gerne udtrykker sig, når de taler om, at "kontrollere symptomer". Så, selv om man skulle kunne finde nogle biologiske træk, gener eller whatever, der stod i en årsagssammenhæng med min menneskelighed, så, fint med mig! Men lad venligst være med at stemple dem som "defekte", "syge", eller andet af den skuffe, der kun er til for at gøre stemplede mennesker til mindreværdige andenklasseseksistenser.

    Til sidst mht. genetik: også gener er underkastet miljøpåvirkninger. Barndomstraumer kan således forandre gener.

    Og hvad hjernekemien angår, så er spørgsmålet, hvad der var der først, hønen eller ægget. Hvis hjernekemien var årsag til tanker og følelser, og ikke omvendt, så ville det være umuligt, at kontrollere tanker og følelser via bevidstheden. Det er imidlertid muligt. Kan man f.eks. overkomme "skizofreni", "skizofrene" reaktionsmønstre, bare ved hjælp af "viljestyrke", eller: bevidsthed? Ja. Så...

    SvarSlett
  74. Marian: Eg og du er ikkje uenige når det gjeld "hjernekjemi", det du skriv her kunne eg sjølv ha skrive, så enige er me.

    Når det gjeld terapeuter og deira "retraumatiserande arbeid", så les eg det du skriv med stor interesse, og samstundes lurer eg på korleis det utfrå eit slikt grunnsyn (at einkvar meining, teori, forskning som terapeuten representerer i seg sjølv er krenkande fordi den påberoper seg ein autoritet og dette er sjølve essensen av overgrep), vil vere mogleg å drive GOD terapi?

    SvarSlett
  75. Avil: Med "utenfor terapirommet" mente jeg ikke privat.
    Jeg tenkte på en ordning som kan ivareta klienten når terapien går galt, f.eks. fordi terapeuten ikke hører på klienten og overkjører henne. Det burde også være av interesse for terapeuter å få vite hva som gikk galt, slik at de ikke gjentar samme feil med andre klienter.

    SvarSlett
  76. Hm. dette må eg tenke på.

    SvarSlett
  77. Kanskje det vesentligste er å innse at det ikke er terapeutene som skal lege pasientene,men pasientene som skal lege seg selv ved terapeutenes hjelp. Pasientene trenger noen nye erfaringer--erfaringer de bare kan gjøre i et ekte samspill med de andre som personer, de trenger å frigjøres fra sjelelige maktovergrep fra tidligere pårørende og de trenger å lære seg nye strategier for å løse problemene.

    SvarSlett
  78. Avil: Lang igen...

    For mig har god terapi ikke meget med faglig autoritet at gøre. Tværtimod.

    Sigrun havde lige inden jul et indlæg på bloggen, hvori hun citerer fra en artikel af Christian Moltu i Morgenbladet: "Det er interessant at flere nevner at det å skyve terapiteknikken foran seg som et skjold, og på den måten ikke selv være tilstede som menneske i det vanskelige, er en vanlig og destruktiv utageringsimpuls." Jeg vil sige, det er ikke bare terapiteknikken, men hele den faglige autoritet, der mis-/bruges til at skabe denne sikkerhedsafstand, når terapeuten pga. egne "issues" ikke magter at rumme klienten betingelsesløst. Og afstanden skabes allerede og ikke mindst ved at der altså bruges et klinisk og således sygeliggørende sprog, som f.eks. "patient". Hvilket Moltu selv gør...

    I et andet indlæg citerer Sigrun Markus Lindholm: "Humanisme er at folk selv tilkjennes frihet og individuell definisjonsmakt over hvem og hva de er."

    God terapi har for mig ikke noget med "autoritet" i vanlig forstand at gøre, overhovedet. Den har for mig noget at gøre med at blive ubetinget respekteret af et andet menneske, der er i besiddelse af så megen ubetinget selvrespekt, at jeg ikke kan andet, end også at respektere vedkommende fra min side ubetinget. Den har noget at gøre med ubetinget ligeværdighed og jævnbyrdighed. Den har noget at gøre med, at klienten får plads til at være, ubetinget, om det så er, at klienten er "stjernepsykotisk" eller akut selvmordstruet, eller whatever, og den har at gøre med at h*n bliver set i sin væren. Der er nødt til at være rum til, at det er grundlæggende i orden, at være f.eks. "stjernepsykotisk" eller akut selvmordstruet, eller whatever. At det ikke er noget sygt, noget, der ikke må være. Accept er forudsætningen for, at forandring kan ske. Accept af det, der er. Ikke af det, der er "stjernepsykotisk", eller akut selvmordstruende, eller whatever, men af det, der bare er, uden at det skal vejes og måles, og endeligt bedømmes som sygt og dermed uacceptabelt. Ingen kan forandre noget, som vedkommende ikke accepterer er, og derfor går til angreb mod. Hvorfor er der så uhyggeligt mange, der ender op i kronisk krise? Fordi der føres krig mod deres tanker, følelser, reaktioner, mod deres væren i verdenen, mod dem. På alle fronter. Med "medicin", med stempler, der stempler det, der er som sygt og altså uacceptabelt, med faglig autoritet, "videnskab", teorier, statistikker...

    Alt dette er bare egnet til at dække over og aflede opmærksomheden fra det væsentlige, fra at det er klienten, og kun h*n, der kender svarene på alle sine spørgsmål, der kender vejen ud af lidelsen. Terapeutens eneste opgave er, at holde lygten, mens klienten søger efter svarene, efter vejen i sig selv. Det er det, Loren Mosher kaldte for "being with", og som det var unge mennesker uden nogen faglig relevant uddannelse, der prakticerede i hans Soteria-projekt. Så nej, man behøves ikke at have læst på universitetet i årevis, man behøves ingen faglig autoritet, for at kunne være nærværende som menneske. Det behøves man kun, hvis man er rædselsslagen for sit eget spejlbillede, reflekteret af den anden.

    SvarSlett
  79. Som også værende CBT-terapeut, fik jeg gentagne gange nogle foredrag om "negative automatiske tanker" og deslige at høre fra min terapeut. Hver gang havde jeg efter de første, indledende sætninger lyst til at råbe "Hold nu kæft, for h...!!!" Jeg valgte, at gøre brug af en mindre aggressiv form for selvforsvar, og blev åndsfraværende. Således min terapeuts eget fravær i ånden i forhold til mig reflekterende. Det, jeg virkeligt kunne bruge til noget, og det var vitterligt det eneste, var, at blive spurgt "Hvem er du?" igen og igen, i alle mulige variationer hvad formuleringen angår, og med en ægte nysgerrighed, som der ikke var megen angst for svaret iblandet. Optimalt havde det været, hvis der slet ikke havde været nogen angst iblandet overhovedet. Dvs. hvis diverse forsøg på at definere mig, f.eks. igennem diagnosebegreber og anden faglig terminologi, fra min terapeuts side, ikke havde fundet sted.

    Hvorfor er det egentligt, at folk vælger at blive terapeuter? Er det, fordi man, ved at tilbyde andre det frirum, de har behov for, for at frigøre sig, selv kan blive mere og mere frigjort? Eller er det fordi man håber og tror, at man, ved at udøve faglig autoritær kontrol over andre, kan opnå kontrol over ens egne uløste problematiker, ens egen hjælpeløshed?

    SvarSlett
  80. P.S.: Vil tilføje, for klarhedens skyld, at "Hvem er du?" ikke blev spurgt ordret, men altså via spørgsmål angående min historie, og hvordan jeg har oplevet den. Og, også for klarhedens skyld: nej, jeg tror ikke, at jeg er min historie. Så ville jeg stadigt være ofret. Men jeg var nødt til at bevidstgøre min historie og sætte ord på, hvordan jeg har oplevet den, før jeg kunne frigøre mig fra historien og dens effekt på (magt over) mig.

    SvarSlett
  81. Jørgen Lund28.12.09

    Avil, du får trekke de konklusjonene du vil av det jeg sier her, men det er ærlig ment fra min side. Jeg setter pris på at du som terapeut deltar i en diskusjon som dette. Sett at jeg var på jakt etter en terapeut, og vurderte om jeg skulle velge deg. Det du viser av deg selv i denne diskusjonen, ville fått meg til å rygge unna. Du spør polemisk mot Marian hvem de terapeutene er som ”ønsker å krenke folk”. Det er kanskje ikke så mange som ønsker, i betydningen bevisst, å krenke, og neppe fins det mange som vil innrømme slike ønsker åpent. Men likevel blir svært mange klienter krenket i terapi, uansett om du impliserer at så ikke er tilfelle når du formulerer deg som om det dreide seg om tragiske, ureglementerte unntak. Jeg spør meg hva som er din dagsorden når du vinkler saken som du gjør.

    Du bruker sterke midler for åpen scene når du antyder at folk blir krenket av det at det blir ”forsket på kropp og psyke”. Som potensiell pasient ville jeg tolket dette som at diskusjonen gjør deg redd. Du later til å mene at det å ”forholde seg til forskning eller anbefalt terapeutisk praksis” garanterer gode, ikke-krenkende terapeutiske resultater. Men du uttrykker deg etter min mening dypt autoritært og hårreisende blåøyd på en gang når du antyder at ”forskning” og det ”anbefalte” er enhetlige størrelser i en slags konsensuspreget eksperthimmel. Jeg har selv opplevd å få det fjerde bud kastet i ansiktet og nonchalante fraser om at ”alle har vi hatt en barndom” da jeg begynte å komme på sporet av en overgrepserfaring, dette i en så ”anbefalt” og ”forskningsbasert” behandling etter ”gjeldende retningslinjer” som kognitiv terapi.

    Gode intensjoner, og at det er godt ment fra terapeutens side, garanterer, som Sigrun påpeker, ingenting. Mener du at terapeuter ikke har noen underbevissthet, og at de kan hjelpe selv om de er redde for sin egen historie og sin egen barndom? Mener du at terapeuter gjennom en erklæring om gode intensjoner er fritatt fra det Freud kalte gjentagelsestvangen? Du demonstrerer etter min oppfatning redsel for psykiske lidelser og deres opprinnelse i hendelser i barndommen. Hvis jeg var på jakt etter en terapeut, ville jeg ment at du med din polemikk med all tydelighet viser deg uegnet til oppgaven. Jeg ville lett videre etter en annen terapeut, og venner i tilsvarende situasjon ville jeg sterkt frarådet å oppsøke deg. Etter måten du uttrykker deg på, vil jeg tro at du under det terapeutiske arbeid ubevisst vil anstrenge deg for å slippe å møte visse deler av andres og din egen barndom, og de grepene du da vil gjøre er nettopp krenkende for et lidende menneske som har bestemt seg for å betro seg til deg. Dette er noe svært mange terapeuter gjør, og det begrenser mildt sagt resultatene av behandlingen, selv om også dette er vanskelig å se for de involverte selv.

    SvarSlett
  82. Jørgen Lund: Eg er her. Eg er ikkje redd for diskusjonen. Men eg tenker når eg les det du skriv her at uansett kva eg skriv, om eg lyttar, tenker, forsøker å forstå, spør og deler, vil eg bli negativt oppfatta av nokre. Og å kalle min undring for polemikk er hersketeknikk.

    Marian og Sigrun, takk for praten.

    Takk for meg.

    SvarSlett
  83. Avil Jeg tror jeg ville ha gått til deg hvis jeg hadde store problemer--ikke på grunn av de teoriene du har pugget inn,men fordi du er et flott menneske som møter klientene med menneskelighet og respekt.
    I et slikt samspill kan klientene gjøre erfaringer som utgjør "the turning point". De kan oppdage sin egenverdi som pesoner slik at det blir unødvendig å skaffe seg bruksverdi ved å forsøke å leve opp til livsfiendtlige forventninger. De slipper å sette alt sitt eget,indre liv ut av drift og gjøre seg til leiklumper i maktmennesker hender for å oppnå en form for selvfølelse.Denne løsningen velger de ikke fordi de er dumme,men fordi de aldri har erfart at noe annet ble verdsatt. Erfaringen av å ha verdi som person,kan derfor føre til "spontanhelbredelse".

    Jeg håper jeg oppfattet teksten din feil,eller at du uttrykte deg uheldig,men jeg fikk inntrykk av at du tror at psykologien sitter på den "endelige sannheten", og at din oppgave er å formidle den rette læren.Psykologien vet mye om virkninger,men lite om årsaker. Virkninger er bare av interesse i den grad de bidrar til å finne årsaken. Først når årsaken er borte,kan de gjenoppbyggende livskreftene forløses. Vi kan sammenligne med svineinfluensaen. Vi kan ikke fjerne sykdommen ved å kjenne de kompliserte virkningene av den. Bare når ÅRSAKEN, virusene fjernes,kan mennesker bli friske. I det årsaken er borte,er de akkurat like syke,men livskreftene har nå fått mulighet til å bygge opp kroppen igjen.Dette er så viktig. Sjelelige skader er virkelige skader,og det eneste vi mennesker kan gjøre er å gi livskreftene en ny mulighet ved å fjerne årsaken til problemene.

    SvarSlett
  84. Jorunn: Eg har på ingen måte tru på at psykologar veit alt eller skal gjere det. Snarare tvert om. Derfor meiner eg at når psykologar gir råd, eller lærer frå seg teknikkar, bør dei halde seg til ting dei har lært, og det som er forska på og funne virksomt, og nettopp ikkje tru at ein veit alt eller er klokast i verda berre fordi ein er psykolog.

    OG eg har sagt at første punkt er å møte pasienten med absolutt respekt og ta pasienten si livsverd med djupaste alvor.

    Korleis nokon kan få dette til at eg trur psykologar veit alt, forstår eg faktisk ikke.

    I slike diskusjonar med framande mennesker på nett, prøver eg å vere veldig tydeleg og forsiktig, nettopp fordi ting så lett blir misforstått. Og her inne kjennest det som å navigere i eit minefelt.

    Og for dei som ikkje har lese Freud, kan eg gjere merksam på at Jørgen Lund her nyttar seg av gammal freudiansk hersketeknikk med å dra i tvil den andre sin evne til å forstå seg sjølv og andre på bakgrunn av angst for sider ved sin eigen barndom som verdkommande ikkje vil vedkjenne seg.

    Ein teknikk som moderne psykologar flest avstår frå å bruke, fordi det til forveksling liknar jævleg maktmisbruk.

    Og eg nyttar meg ikkje av denslags, verken som terapeut, eller som privat diskusjonsdeltakar. Og eg vil heller ikkje utsette meg for det, og vil også anbefale alle som møter ein terapeut eller diskusjonsdeltakar som bruker slike verkemiddel til å kjenne godt etter om dei opplever at dette er verkeleg bra for dei eller ikkje.

    SvarSlett
  85. Avil Takk for svar! Jeg synes det er kjempeflott at du deltar aktivt i sosiale medier,og håper virkelig at du fortsetter med det. Heldigvis tok jeg feil når det gjaldt din holdning til "fagkunnskapene"--jeg tok jo også forbehold. Hvis vi alle fra hvert vårt ståsted yter vår skjerv, så kan vi sammen komme frem til dypere innsikt.

    SvarSlett
  86. Anonym29.12.09

    Jeg sitter med et inntrykk av at barnets faktiske tilværelse drukner i det faktum at svært mange mennesker forventer, og til dels har lovhjemmel på, at deres synspunkter skal vektlegges og tas hensyn til.

    SvarSlett
  87. Avil: Jeg tror nok at det fins terapeuter som har distansert seg sånn fra egen barndomssmerte at de bagatelliserer egne og klienters traumer. En psykolog jeg gikk hos, som i dag for øvrig er professor og underviser studenter på en av profesjonsutdanningene i psykologi, sa til meg at vold ikke skader barn - ergo hadde ikke volden jeg ble utsatt for som barn noen betydning for mine psykiske vansker. Begrunnelsen han ga var at han ble slått som barn, og det hadde ikke skadet ham, sa han.

    SvarSlett
  88. Sigrun: Det finnes mykje rare folk. Greia var at her blei eg frontalt skulda for å vere ein rævva psykolog som kunne skade pasientar fordi eg angiveleg var redd min eigen barndom. Ikkje akkurat eit diskusjonsklima der ein kan lære av kvarandre.

    SvarSlett
  89. Avil skrev: "Derfor meiner eg at når psykologar gir råd, eller lærer frå seg teknikkar,..."

    Hm. Jeg troede egentligt, at rådgivning og at formidle teknikker var hvad coaching havde som opgave, og at terapi var noget andet. Men ok, det hedder jo også "kognitiv terapi", så...

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post