10.12.09

Den Ene, spesielle jenta

Maria utfordrer meg til å skrive om Den Ene. Først stikker det i meg, for da jeg var barn, var Ingen der.

Men kanskje jeg var litt Den Ene for ei anna lita jente, mange år senere?

Da jeg kom fra jobben, så jeg den lille lyshårede stå ute på gårdsplassen. Hun så ensom ut. Jeg stoppet og sa hei. Hun sa hei tilbake og så opp på meg. Jeg gikk inn.

Neste dag så jeg henne igjen. Hun sto og "lekte" med en sykkelpumpe.
Nei men hei! sa jeg. Hva heter du?
Elise, svarte hun.
Bor du her? lurte jeg på.
Pappa bor der, sa hun og pekte.
Å, er han Ola pappaen din? Så du er og besøker ham, du?
Ja, det var hun.
Jeg må gå opp med maten jeg har handlet, sa jeg, men vi ses sikkert igjen.
Mmmm, sa hun og nikket.

Det samme skjedde neste dag. På kvelden forhørte jeg meg med en nabo som satt i borettslagets styre.
Jo, dette var datteren til han Ola. Han og kona var skilt.
Det virker ikke som at han tar seg særlig mye av jenta når hun er hos ham, sa jeg.
Han var enig.
Hun virker ensom. Derfor lurer på hvordan hun har det hjemme også, sa jeg.
Naboen sa at moren hennes drev en fotpleiesalong og virket grei nok. Men han Ola visste vi jo litt om allerede, vi naboene. Nå for tiden var han bare opptatt av den nye kjæresten. Tid til ungen hadde han ikke.

Men det hadde jeg! Jeg bodde alene, og savnet en unge i leiligheten. Derfor ba jeg Elise med inn fjerde gangen vi møttes.
Men løp inn til pappa først og spør om det er greit, sa jeg.
Hun ringte på to minutter senere.
Vil du hjelpe meg med å lage mat? spurte jeg. Så kan vi to spise middag sammen etterpå.
Iherdig nikking.

Etter det var fireårige Elise hos meg hele dagen mens hun egentlig var hos pappaen sin i helgene. Hun bare sov hos ham og kjæresten. Når hun hadde stått opp og spist frokost, kom hun opp til meg - og var der helt til pappaen eller kjæresten ringte på og sa at det var leggetid. Vi bakte, leste, så på TV sammen. Det var jeg som lærte henne de første bokstavene.

Elise var ikke noe verbalt barn. Hun sa aldri noe uten å bli spurt. Sånn var hun veldig ulik alle andre barn jeg har kjent. Hun tok ikke initiativ til noe annet heller. Men hun var straks med på det jeg foreslo.

Jeg skjønte at det ikke bare var hennes lite krevende vesen som tiltrakk meg, men at hun liknet på meg da jeg var liten. Det gjorde ikke noe om hun snakket lite, det var som om vi forsto hverandre likevel. Jeg følte en dyp fred i sinnet når jeg var sammen med Elise. Det var som om jeg fikk være Den Ene for den jeg engang var som barn, samtidig som Elise var Elise.

I ett års tid hadde Elise og jeg denne nære kontakten. Så uteble hun. Jeg ventet, ventet og ventet. Hun kom ikke. Jeg ringte på hos naboen som satt i styret i borettslaget.
Moren hennes vil ikke at hun skal ha samvær med han Ola lenger, for han er jo bare opptatt av damemennesket, sa naboen. Dessuten drikker han. Du vet han har sittet inne?
Ja.

Jeg har aldri følt så sterkt for noen andre sine barn, som for henne. Og fordi hun traff meg følelsesmessig på en helt spesiell måte, ble savnet etter henne enormt. Jeg gikk rundt som i kjærlighetssorg, og det var vanskelig å godta at vi ikke skulle være sammen mer. Men jeg hadde aldri truffet moren hennes, og syntes ikke jeg hadde noe med å gripe inn i denne kvinnens liv.

Jeg trøstet meg selv med at Elise hadde kommet til meg helt frivillig alle de gangene hun ringte på. Og selv om hun var et stille barn, så ble det mer liv i den lille kroppen når vi var sammen om å gjøre et eller annet. Jeg har aldri hatt så god hjelp på kjøkkenet noen gang. Jeg oppfattet det slik at det var bra for henne å være hos meg.

Jeg ble i så fall Den Ene Naboen.

Les om Den Ene her.

Jeg utfordrer disse til å skrive om Sin Ene, hvordan de selv har vært Den Ene, eller tanker om dette temaet:

Anja
Victoria
Farogbarn.no
Lin
Ingunn
Embla
Emil André Erstad
K

Send gjerne utfordringen videre!

7 kommentarer:

  1. En fin fortelling om å kunne være den Ene, også når en hadde Ingen.

    Takk for at du tok utfordringen og sendte den videre!

    SvarSlett
  2. Eirik9.12.09

    Ei veldig levande skildring, veldig godt og gripande, tusen takk.

    SvarSlett
  3. Ja, jag hoppas att jag har varit en sån här person för barn. Jag har ju jobbat med barn och ungdomar i 32 år drygt och träffat många unga människor under längre period än lärare vanligtvis har kontakt med ett och samma barn/ungdom. Dock de i samhället mer socialt anpassade. Men även där kan det ha funnits barn som behövt en vuxen som är närvarande och ser (men i dylika familjer är det lättare att dölja saker?).

    Jag har även varit kompanjonlärare i musik i lågstadiet. Förhoppningsvis kände sig något barn där också sett (och där mötte jag också barn från mer utsatt bakgrund).

    Men periodvis har jag haft så mycket med mitt egna, så...

    Tack för tipset om den där sidan "Du kan vara den ene"! :)

    SvarSlett
  4. En tristvakker historie. Håper den lille jenta får mulighet til å treffe deg igjen, i det minste for å få tatt ordentlig farvel, eventuelt om hennes mor er fornuftig, får fortsette sine besøk hos deg. Jeg ville nok forsøkt å spore opp jenta om jeg var deg

    SvarSlett
  5. Anonym25.2.10

    Takk. Vurderer å starte opp en virksomhet der vi tråler kjøpesentre for barnemishandling og reagerer mot foreldre som f.eks kjefter på, slår eller ignorerer barn som gråter.

    Et prøveprosjekt på Liertoppen Kjøpesenter var vellykket.

    SvarSlett
  6. Det er en liten følelses beskrivelse,- grei nok, vitenskapelig sett speiler du ei forutinntatt holdning til farsfiguren til pikebarnet i begynnelsen, og det skinner egotripp syns nu jeg.

    SvarSlett
  7. Dette var ikke ment som noe vitenskapelig prosjekt. Det var en henvendelse fra Unicef som førte til en slags bloggstafett om å skrive om noe vi selv hadde opplevd av Den Ene. Siden jeg ikke hadde noen Den Ene da jeg var barn, ble det til at jeg fortalte om min kontakt med denne jenta. Jeg synes ikke det er egotripp å ta en slik utfordring.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post