4.12.09

Brukermedvirkning

Det jeg ofte møter når jeg snakker om dette temaet er at kollegaer understreker betydningen av et både-og-perspektiv. Det er både snakk om et terapeut- eller fagpersonperspektiv og et brukerperspektiv.
Vi har beveget oss vekk fra enten-eller, men når maktrelasjoner ikke berøres da fortsetter marginaliseringen. Det er derfor ikke nok å si både terapeutposisjon og brukerposisjon. En må se på deres relasjon i et maktperspektiv.

Huskeregler for terapeuten:
  • Gå fra mistankens hermeneutikk til bekreftelsens hermeneutikk.
  • Gå fra motivasjonsvurderinger til utforsking av intensjoner.
  • Gå fra et «uten-i-fra» perspektiv til et «innen-i-fra» perspektiv.
  • Gå fra klinisk skjønn til samvurderinger.
  • Gå fra ensidighet til gjensidighet.
  • Gå fra standardisert innpasning til fleksibel tilpasning.
Psykologspesialist Rolf Sundet: Tør vi tro på det pasientene sier? – om kunnskap og makt i psykisk helsearbeid.

5 kommentarer:

  1. Anonym4.12.09

    Et spørsmål som slo meg når jeg leste dette innlegget var om psykologstanden har egne aforismer, tilsvarende som det man finner hos legestanden.

    Den enkle "Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste" er av mange leger benyttet som ledesnor.

    Personlig mener jeg denne aforismen med hell også kan benyttes for psykologstanden. :-)

    Men uansett. Vet du noe om hva psykologstanden evt. benytter som grunnleggende "ledesnor" Sigrun? (eller andre)

    ~fast leser av denne gode bloggen

    SvarSlett
  2. Hei, faste leser: Jeg vet ikke om noen aforismer blant psykologstanden.

    De eneste rettesnorer jeg vet om, er Etiske prinsipper for nordiske psykologer (*kremt* som jeg ikke har merket noe til i terapi jeg har gått i) og Prinsipperklæring om evidensbasert psykologisk praksis (*sukk*)

    SvarSlett
  3. Anonym6.12.09

    Synd.
    Det enkle er noen ganger det beste. Men igjen, sikkert ikke alltid.

    Takk uansett for svaret, og takk for at du formidler. Du skriver om mye som gir god mening.

    ~fast leser..

    SvarSlett
  4. Det er nok gode grunner til at psykologstanden ikke opererer med tilsvarende aforismer, men det er ikke så greit å forklare.
    En årsak er antakelig at profesjonen har kjempet for sin berettigelse, fordi faget ikke kan hevdes å være tuftet på "vitenskapelig" grunnlag - slik som for eksempel legevitenskapen.
    Trolig har psykologstanden kneblet seg selv ved å være "tro" mot sitt fag hvor mange ting kan være like sant - og av frykt for å bli stilt til ansvar for hvorvidt noe er vitenskapelig bevist riktig.
    I forhold til standard krav til forskning og vitenskap, har psykologien verdibaserte elementer som ikke er målbare i den forstand at de kan kalles vitenskap. Det kvalitative vektlegges lite i forhold til kvantitative størrelser.

    Psykologer har ikke kunnet tillate seg å mene noe som kunne oppfattes å være absolutt.

    For min del har jeg sjelden sett noen beskrive det fenomenet bedre enn psykolog Sondre Risholm Liverød i sin artikkel "Den gjerrige psykologens psykologi" i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (Vol 46, nummer 11, 2009, side 1084-1085). Den er tilgjengelig på nett mot betaling.
    Han setter det faktum at psykologer er så forsiktige til å uttale seg i konkrete sammenhenger, i et historisk perspektiv. Ved å se på alt fra ulike ideologier, profesjonskamp, og samfunnsutvikling forøvrig som har hatt innvirkning på fagets utvikling, greier han å synliggjøre hvor vanskelig det kan bli å uttale seg - tatt i betraktning psykologiens mange nødvendige forbehold.

    Derfor tror jeg ikke de kan ha noen slike aforismer, fordi noe ikke kan sies å være mer gyldig enn noe annet.
    De etiske retningslinjer sier en god del om hvordan psykologer bør handle og ikke. Men de gjelder selvfølgelig generelt, og dermed oppstår samme problem straks det handler om konkrete saker. Da kan ikke psykologer lenger uttale seg...
    For det kunne jo tenkes at virkeligheten ikke er slik de får den presentert.
    Hvordan nå det kan ha seg... at en virkelighet plutselig er mer riktig enn en annen, hvis ingen kan hevdes å være den riktige.

    Riktig nifst.
    Men som du viser til her, Sigrun, finnes det aspekter med håp. Selv om de fordrer mot - til å tro på pasienten, for eksempel.

    SvarSlett
  5. Mia: Jeg leste artikkelen i Psykologforeningens tidsskrift. Men tenker vel at noen psykologer tross alt er aktive i samfunnsdebatten. En av dem som faktisk tar stilling, er Raundalen.

    Men jeg kjenner også igjen denne "på den ene siden og på den andre siden" fra en psykolog jeg gikk hos. Det passet ikke meg. I noen spørsmål må man velge hva som er viktigst.

    Paradokset er at i noen svært få tilfeller var han moralistisk overfor meg, som at jeg burde ha kontakt med min barndoms overgripere. Det kom ikke på tale for meg, men jeg ble svært krenket av denne moraliseringen, som han "begrunnet" "faglig" (jeg orker ikke gå i detalj).

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post