3.11.09

Tvangsmedisinert

Utdrag fra Jan Olafs blogg:

Høsten 1997 utviklet jeg en livstruende bivirkning av medisinene, som det tok meg hele 1998 å rehabilitere meg rent fysiologisk fra. Medisinene påførte meg en bevisstløs tilstand og kroppen ble stiv. Etter at jeg våknet gjennomgikk jeg alle stegene fra å være langvarig intravenøst ernært, via etterhvert å bli matet med flytende føde og små brødbiter, til etterhvert å kunne klare å gripe mat med egne hender; videre gjennomgikk jeg alle stegene fra å være kroppslig stiv i armer og bein og dermed sengeliggende, via å sitte i rullestol utover vinteren 1998, og deretter svimlende skritt med gåstol, til forsiktige spaserturer for egen maskin utover våren 1998, og stadig lengre spaserturer utover sommeren 1998. Og jeg måtte trene opp min stemme, fra å ikke kunne prate i flere måneder, via å peke på JA/NEI-lapp, til å kunne tale enkeltstående ord sommeren 1998, til å kunne tale en hel setning per gang utover høsten 1998, til etterhvert å klare å prate flere setninger etter hverandre, fra desember 1998.
Etter den alvorlige medikamentelle bivirkningen – og den krevende fysiologiske opptreningen deretter – hadde jeg endelig kommet meg tilbake til livet. Men i stedet for å la meg få bearbeide de mentale traumer som dette hadde påført meg, så ble jeg påført nye traumer gjennom det tvangsregimet jeg deretter skulle bli utsatt for. Uten at det var noen som helst nødrettslig situasjon til stede, ble jeg 11. februar 1999 overført fra frivillig innleggelse til tvangsinnleggelse. Det var så dypt provoserende, at ingen aner det.
I den samme korridoren som jeg ett år tidligere hadde blitt trillet i rullestol grunnet den medikamentelle bivirkningen, var jeg nå innesperret gjennom et papirvedtak. Og ikke nok med det, etter få dager startet også tvangsmedisineringen igjen – riktig nok med andre typer medikamenter enn sist, men det var så dypt krenkende – det fins ikke ord for det.
Dette medførte at jeg igangsatte kraftige protestaksjoner mot sykehuset, hvilket ble møtt med enda mer tvang fra sykehusets side.

6 kommentarer:

  1. Det bør legges press på regjeringen slik at tvang bare blir tillatt hvis personen er til fare for seg selv eller andre. Alle eventuelle unntak bør kontrolleres av en sentral faginstans.

    SvarSlett
  2. Jorunn: Jeg er uenig. Ingen skal kunne tvangsmedisinere meg om jeg er selvmordstruet.

    SvarSlett
  3. Sigrun Vi er uenige. Ingen kan hindre mennesker som bevisst ønsker det, å ta livet sitt. En del drar f.eks. til Sveits hvor lovene er mer liberale, for å avslutte livet under kontrollerte former hos en lege.Men de som er psykotiske og/eller midlertidig desperate,mener jeg må overprøves når det gjelder medisiner. Et alternativ er at de følges døgnet rundt av en sykepleier,men det har vel ikke helsevesenet råd til. Jeg har forstått det slik at Jan Olaf er enig med meg her.

    SvarSlett
    Svar
    1. Helsevesenet synes å ha god råd til behandling som påfører skadde mennesker så store skader at de blir varig uføre.

      Fra mitt ståsted er det ikke snakk om økonomi, men om verdier: Inntil mennesker med psykiske problemer blir behandlet som autonome individer og får "hele menyen av menneskerettigheter", kommer samfunnet til å pøse ut penger for å ødelegge dem. I beste mening og god tro, selvsagt.

      Her er en lenke til min versjon av "mentalrettighetserklæringen":

      http://ingridvaa.blogspot.no/2012/03/mentalrettighetserklringen.html

      Slett
  4. Jorunn: "De som er midlertidig deperate" uten å være psykotiske/alvorlig sinnslidende er det ulovlig å bruke tvang overfor.

    Det er slike holdninger som gjør at jeg IKKE kan kan søke hjelp når jeg er som lengst nede. Jeg kan nemlig ikke klare å bli påført flere traumer. Og jeg skjønner ikke hvorfor du ikke i stedet er opptatt av flere frivillige hjelpe- og behandlingstilbud framfor tvang.

    SvarSlett
  5. Jorunn: Ingen må utsettes for psykiatrisk tvangsmedisinering. Tvangsmedisinering må strengt forbys gjennom straffeloven. Faresituasjoner vil håndteres gjennom nødrettsparagrafen. Dersom man vurderes å være selvmordstruet, så kan noen til enhver tid være sammen med vedkommende når vedkommende tillater det, eller være tvangsinnegjerdet på et så stort som mulig selvmordstrygt sted når vedkommende ikke tillater at andre er sammen med vedkommende - inntil faren vurderes å være over. Dersom personen vurderes å være til fare for andre, så kan personen selv bestemme å bli utsatt for det som vedkommende selv erfarer som det minste ondet - enten tvangsinnegjerding (under enhver omstendighet), eller tvangsmedisinering (når det vurderes å være trygt med hensyn på samfunnets sikkerhet) - men ikke begge deler, altså aldri både tvangsinnegjerding og tvangsmedisinering samtidig. Ved tvangsinnegjerding er samfunnets sikkerhet ivaretatt - man skal ikke straffes ekstra gjennom å bli utsatt for tvangsmedisinering i tillegg. For øvrig må det understrekes så ofte som mulig at det store flertallet som utsettes for tvangspsykiatrisk virksomhet, ikke vurderes å være til fare for noe som helst.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post