6.11.09

To artikler verdt å ta med seg

Morgenbladet trykker i dag et essay om diagnoser av psykologiprofessor Siri Gullestad. Det begynner slik:

Å diagnostisere betyr å bestemme egenarten av et fenomen ved å klarlegge karakteristiske kjennetegn. Innen medisinen innebærer det å diagnostisere å avgjøre hvilken sykdom pasienten lider av i henhold til et fastsatt klassifiseringssystem. Også psykiske lidelser kan diagnostiseres på denne måten, med utgangspunkt i de rådende klassifikasjonssystemene ICD eller DSM utviklet av den amerikanske psykiaterforeningen. Utvilsomt kan diagnostisk klassifikasjon være nyttig for enkelte formål, som for eksempel forskning. Men, er den hensiktsmessig i forhold til behandling? Dessuten, hva gjør diagnosene med vår selvforståelse?

En grunnleggende forutsetning for psykiatriske kategoriseringssystemer er en tro på at psykiske lidelser, i tråd med klassisk medisinsk modell, kan inndeles i adskilte sykdomsgrupper. Innen somatisk medisin innebærer en diagnose imidlertid i prinsippet kunnskap om bakenforliggende årsaker, sykdomsprosess og prognose, det vil si at diagnosen gir relativt fyldig informasjon om pasientens tilstand. Ikke minst betyr det at behandlingen følger av diagnosen. Slik er det ikke når det gjelder psykiske lidelser. I ICD-10 og DSM-IV finner diagnostisering sted i henhold til pasientens presenterte symptomer. Systemene er rent deskriptive, og uten teori om årsaker.


Barnepsykolog Magne Raundalen har en kronikk om vårt syn på barn i ulike perioder i nytt nummer av Psykologforeningens tidsskrift:

Vi psykologer måtte innføre et nytt begrep for at foreldrene skulle få bedre tak på livet der hjemme. Valget falt på grensesetting. Opprinnelig var det et hjelpeverktøy til foreldrene for å si nei til behovstyrannen og gi klar melding om at de ikke ville strekke seg lenger. Strikken kunne ryke, til smerte for begge parter. Vi foreldre måtte lære å sette grenser for oss selv. Vi behøvde ikke umiddelbart å etterkomme kravene fra et oppmerksomhetssøkende barn. Vi fikk lov til å lese ferdig avisen først. Senere ble grensesettingen flyttet fra de voksne til barna, og den ble til et uklart og til dels aggressivt budskap om å ta de uskikkelige barna, og det systematisk og hardt.

Grensesetting ble et begrep som var svært lite egnet til å gi oss de moralske og stødige samfunnsborgere vi ønsket oss som resultat. Særlig fordi det å sette grenser innebar å bli styrt utenfra, i motsetning til det egentlige målet, nemlig å sørge for at barnet blir styrt innenfra av egenkontroll, og etter hvert rede til å ta ansvar for sine handlinger.

18 kommentarer:

  1. Leser7.11.09

    Utfordringen med slike symptombaserte diagnoser er kanskje at pasienten fort kan klandres/feilmedisineres om behandlende terapeut/lege ikke tar ett skritt tilbake og revurderer symptomer/årsak hvis pasienten ikke blir bedre med etablerte metoder for gitt diagnose.

    "Mer av det samme" hvis diagnosen er feil kan fort føre galt av sted.


    Er det etablert slike revurderingsmekanismer i systemet, eller starter alle nye behandlere som måtte komme inn i bildet over tid, utgangspunktet i at første diagnose er korrekt (uten å ta ny utredning)?

    SvarSlett
  2. Siri Gullestads artikkel er verdt å merke seg.
    På det fysiske området skaffer legene seg grundige kunnskaper om kroppens oppbygging og indre dynamikk. Ytre symptomer er bare signaler om at noe i det indre ikke fungerer slik det skal.Ingen tror de kan helbedre røde hunder ved å smøre salve på utslettene.

    På det sjelelige området er det de ytre symptomene som får all oppmerksomheten.Det er de som kategoriseres og utgjør grunnlaget for diagnosene.Hvorfor opptrer psykologien så til de grader absurd?

    Årsaken er at den ellers måtte beskjefige seg med menneskesynet. Det finnes to menneskesyn,det totalitære og det humanistiske. Ut fra det totalitære menneskesynet er mennesket et tomt råstoff med en fullkommen vilje, og ut fra det humanistiske menneskesynet fungerer de etter de samme grunnprinsipper som alle andre livsformer.

    Psykologien er livredd for alt snakk om menneskesyn, for da måtte den erkjenne at den bygger på det totalitære menneskesynet. Men fremgangsmåten avslører den. Med dette menneskesynet må pasientene enten oppfattes som dumme eller umoralske.

    1. De er så dumme at de ikke klarer å tolke indre og ytre signaler og tilpasse seg til tilværelsen på en fruktbar måte. Psykologens oppgave er derfor å være deres livsveileder.

    2. De er så umoralske at de dytter alle uhumskheter ned i det ubevisste i stedet for å ta belastningen med å bruke sin fullkomne vilje til å rydde opp. Psykologens oppgave er å trekke alt frem i bevisstheten igjen. Da vil de følge realitesprinsippet i stedet for lystprinsippet og bruke viljen til å la seg formes etter det mønsteret som kalles "sunnheten".

    Med utgangspunkt i det humanistiske menneskesynet er denne fremgangsmåten fullstendig forkastelig. Pasientene bebreides indirekte for sine egne skader. De har jo ikke brukt viljen til å fjerne dem --som om viljen kan fjerne skader.

    Alle livsformer har drivkrefter i seg mot vokster og modning for å virkeliggjøre iboende anlegg. Sjelslivet har sitt grunnlag i det fysiske liv,så det samme forhold gjelder her. Når disse livsprosessene stanser opp, er årsaken alltid mishandling og manglende tilfredsstillelse av behov.

    Når det gjelder sjelslivet er det å tilfredsstille behov og fjerne mishandling to sider av samme sak. De skadede trenger indre frihet. Et menneske som har indre frihet,kan gjøre de erfaringene med drivkreftene i seg selv og i sin natur som en ekte og trygg selvbevissthet er avhengig av. Den som står støtt i seg selv, gir ikke etter for maktmennesker og lar seg mishandles av dem.

    Men overgangen til indre frihet er hard. Det er nødvendig å gi avkall på alle de nødløsningene de kjøpte seg ved å selge den indre friheten. Psykologenes oppgave er å hjelpe dem gjennom dennne prosessen.

    At det er det humanistiske menneskesynet som er riktig, får vi bevis for ved å lese bloggene til mennesker med sjelelige problemer. De har alle problemer med selvfølelsen,de er selvaggressive og de står i fare for å miste seg selv. Årsaken til problemene kan bare være at de har gjort erfaringer med mennesker som har forsøkt å knuse dem som personer for å tilpasse dem etter egen fysiske eller sjelelige behov.

    Grunnlaget for sunnhet er derfor å personifisere dem igjen, sette dem i stand til å fungere ut fra seg selv som helhetlige enkeltindivider.

    SvarSlett
  3. Jorunn:
    Bare veldig kort: Jeg har gått i terapi, og kjenner meg ikke helt igjen i ditt punkt 1 og overhodet ikke i 2.
    Jeg opplever ikke at antatt dumhet er en forutsetning for å gi veiledning.

    SvarSlett
  4. Sigrun Du har misforstått meg. Jeg påpekte dette for å vise hvor absurd fremgangsmåten er som tar utgangspunkt i det totalitære menneskesynet. Sjelelige skader er virkelige skader,og da nytter det ikke bare med et bedre kart til terrenget. Jeg er overbevist om grunnlaget for ny sunnhet er frigjøring fra sjelelige maktovergrep.
    Det er få som er så kloke og tøffe som deg!

    SvarSlett
  5. Jorunn: Hva er det jeg har misforstått?
    Du skriver om psykologien og jeg om egen erfaring med psykologer.

    SvarSlett
  6. Jeg mener selvsagt ikke at hverken psykologene eller pasientene er dumme,men at resultatet blir feil fordi det menneskesynet som ligger i bunnen er feil.Har du noen gang lest om psykologer som diskuterer menneskesynet? Det har ikke jeg.

    Hvis mennesket i utgangspunktet bare er et tomt råstoff med en fullkommen vilje,kan det ikke påføres virkelige skader. En leirklump kan formes etter hvilket som helst ytre mønster. Men hvis sjelelige problemer ikke er virkelige skader,finnes det--så langt jeg kan se,bare to forklaringsmuligheter. De har ikke brukt viljen godt nok til å forme råstoffet etter det "riktige" mønsteret,eller de er ikke fornuftige nok når det gjelder å velge en god livsveg.

    SvarSlett
  7. Mille9.11.09

    Jeg savner innrømmelse fra behandlere når de har gitt en riv ruskende feil diagnose. I stedet får man oftere høre "nå er du ikke schizofren lenger, men personlighetsforstyrret." Det blir litt som om man i somatikken skulle si "nå har du ikke kreft lenger, den har gått over til diabetes".

    Jeg opplevde selv å få en av de verste diagnosene man kan få og jeg ble ikke akkurat bedre av den krenkende og retraumatiserende behandlingen det medførte seg. Da konfronterte de meg med "vil du ikke bli frisk? Du ødelegger din egen tilfriskning!" Jeg ga etter presset og sa "nei... jeg vil vel kanskje ikke det, da..." Dette stemmer jo ikke, men jeg følte meg presset til å innrømme det. Dessuten er det merkelig at de mente jeg ødela for meg selv når de hadde gitt meg en diagnose som man visstnok aldri kan bli frisk av og må leve smertefullt med til man dør! Grrrr!

    SvarSlett
  8. Per Son10.11.09

    At diagnostisering ikke er nødvendig for riktig behandling, er jeg helt enig i.

    En hvilken som helst person vil på en dårlig dag kunne få en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Diagnostikerne blir bedt om å undersøke om man han har å gjøre med vedvarende trekk ved pasienten, da dette er et kriterium. Men ingen diagnostiker har mulighet (eller vilje?) til å sjekke dette skikkelig, og lander derfor på en psykiatrisk diagnose, som ofte fratar, heller enn gir mulighet for, den hjelpen man måtte trenge.

    Tenk f.eks en traumatisert pasient, som trenger traumebehandling, men som oppfører seg på en slik måte at vedkomne blir oppfattet som vanskelig. Når traumesymptomer kommer sammen med "vanskelighet" er man nærmest garantert å få en personlighetsforstyrrelsesdiagnose. Da anses man ofte ikke som kurerbar, og man får ikke den nødvendige behandlingen.

    Tenk dere en litt høyrøstet, snakkesalig, utadvendt, kunstnerisk personlighet som får et "sammenbrudd" og blir innlagt i psykiatrien. Vedkomne oppfatter deler av behandlingen som kritikkverdig og gir uttrykk for det. Ta og les gjennom listen av PF-diagnoser og tenk litt på hvilke diagnoser hun kanskje kunne fått.

    Her er noen stikkord:
    Hysterisk, teatralsk, selvsentrert, narsisistisk, kritisk, mistenksom, paranoid.

    Dette gir rom for i hvertfall tre diagnoser, der ingen er spesielt godt egnet som utgangspunkt for å motta riktig behandling - for å si det litt forsiktig.
    ;-)

    SvarSlett
  9. Det er viktig å røyke ut fascistiske holdninger hos psykologene,for de har å gjøre med mennesker som minst av alle klarer å forsvare seg selv. Måten å gjøre det på,er å aldri la dem slippe unna når det gjelder å svare på hvilket menneskesyn de bygger på.

    De er tøffe mot pasientene når det gjelder bevisstgjøring av uheldige egenskaper,men selv er de så skuggeredde at de ikke engang våger å gløtte på venstre øyelokk når det gjelder å beivsstgjøre seg selv om hvilket menneskesyn som ligger i bunnen for deres tenkning.

    Det å bevisstgjøre pasientene om uheldige egenskaper,er ikke bare tøft,men brutalt.Disse egenskapene er et resultat av virkelige skader og nødløsninger,og de vil derfor forsvinne av seg selv hvis disse menneskene personifiseres--setter i stand til å gjenerobre seg selv, slik at de gjenskapende livskreftene i dem kan forløses.

    Hva er budskapet bak førsøket på bevisstgjøring? Hensikten kan bare være at de skal fjerne disse egenskapene med viljen. Hva skulle de ellers bruke? Men viljen kan selvsagt ikke fjerne virkelige skader. Hvis det ikke er snakk om virkelige skader,hva er det da snakk om? Svaret gir seg selv. De tror det egentlig problemet er mangel på moral og etikk. Ved å trekke den tilsynelatende profesjonelle hamen av disse psykologene,kryper det derfor ut rendyrkede moralister.

    SvarSlett
  10. Per Son: Selv om man skulle godta disse fæle diagnosene, så er jeg ikke tvil om at de kan settes på et alt for spinkelt grunnlag. Jeg bare minner om Ståle Einarsens funn om at mange som har opplevd alvorlig mobbing i arbeidslivet, ikke blir trodd av behandlingsapppaaratet og får en paranoiadiagnose. Det er umorask!

    Jorunn: Jeg ser det ikke som negativt at pasienten blir klar over egen destruktiv atferd. Tenk om pasienten har barn og hans væremåte påfører barna vondt. Men jeg tror det fins andre måter å gjøre det på enn å sette stygge merkelapper på folk.

    SvarSlett
  11. Sigrun Jeg tenkte ikke på yre,aktive handlinger.De mener jeg hører hjemme hos rettsvesenet og ikke i psykologien. Det jeg tenkte på var følelser,livsopplevelser og holdninger.

    Vi kan bruke følelsen av hat som et eksempel. Hat er den følelsen vi får overfor dem som utgjør en trussel mot vårt fysiske eller sjelelige liv. Mennesker som lever i ytre trygghet og er sjelelig sunne, føler derfor aldri hat. De er sterke i seg selv,og ingen kan true deres indre liv med tilintetgjørelse.
    I stedet for å bevisstgjøre og bekjempe følelsen av hat,må derfor oppgaven være å skape sjelelig frigjøring slik at mennesker kan vokse seg sterke i seg selv.

    SvarSlett
  12. Jorunn: Jeg tenkte her heller ikke på kriminalitet mot barn. Det er mange væremåter som skader barn, uten at de må være lovstridige.

    Jeg tror ikke det finnes mennesker som aldri føler hat. Absolutt trygghet tror jeg heller ikke på. Denne verden er ikke "perfekt".

    SvarSlett
  13. Leser: Jeg vet ikke hva du mener med "riktig" diagnose. Samme fenomen kan jo få ulike "navn".

    Diagnoser påvirker så klart nye behandleres syn på pasienten, og da møtes man med negative forventninger, tas ikke alvorlig etc. Dette forhindrer selvsagt ikke at man kan få nye diagnoser. Mange har en rekke diagnoser på "rullebladet".

    SvarSlett
  14. Sigrun Det er viktig å skille mellom hat og sinne. Sinne er en konstruktiv drivkraft som har som mål å beskytte egne interesser og livsrom, mens hat er ødeleggelse for ødeleggelsens egen skyld.Bare mennesker som føler sitt fysiske liv eller sitt indre sjelsliv truet,reagerer med hat. Tro meg eller ei,men jeg har ikke følt hat på mange år,så jeg tror ikke det er en allmenmenneskelig reaksjonsmåte.
    Vi er aldri "absolutt trygge", men det er mulig å oppnå indre trygghet. Indre trygghet innebærer at vi ha en solid plattform i oss selv. Bygningselementene til slike plattformer er erfaringer med hvem vi er i oss selv som personer ut fra drivkreftene i oss selv og i vår natur. Slike plattformer kan aldri bryte sammen,for det mennesker har erfart kan ingen ta fra dem.

    SvarSlett
  15. Og så har endelig jeg også fått kjøpt meg morgenbladet og lest Gullestads essay. Det gleder meg stort at hun (som bestyrer av Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo) tør å være så kritisk mot det bestående. Synes også hun skriver klart og tydelig og forklarer synspunktene sine godt. Dette likte jeg.

    Per Son: Godt poeng. Og det som er pussig er at samtidig som et av kriteriene for pf-diagnose er at trekkene skal ha vært stabile over tid, så er det sånn at mange av disse diagnosene har dårlig såkalt test-retest-reliabilitet, som betyr at man ofte ikke får det samme resultatet når man tar den samme testen igjen etter litt tid. Det er jo et aldri så lite paradoks (som det ikke er så få av i diagnosesystemet...). Når det gjelder det de kaller Borderline, er det også sånn, etter det jeg har hørt, at de fleste som får en sånn diagnose blir bra igjen, eller får det bedre eller hva man skal kalle det, over noen år. Det stemmer heller ikke så godt med dette stabilitetskriteriet.

    SvarSlett
  16. Per Son10.11.09

    Sigrun:
    Jeg godtar selvsagt heller ikke psykiatriske diagnoser som gyldige størrelser.
    Jeg ser slike diagnoser som et forsmådd fagfelts infantile forsøk på å komme på høyde med storebror, somatikken.

    Mens et benbrudd fortsatt vil være et benbrudd om 100 år, viser historien at vi nok kan regne med en viss "utvikling" i de psykiatriske diagnoser.

    I tillegg til en litt sjarmerende frenetisk infantil adferd, og et stadig skiftende syn på "lidelser", som peker i retning av stor ustabilitet, kan psykiatrien også framstå som aggresiv, til dels voldelig, og ser ut til å ha funadmentale brister når det gjelder empati, selvinnsikt og evne til å ta kritikk. Eller kanskje psykiatrien bare har en dårlig dag.
    ;-)

    SvarSlett
  17. Da er artikkelen av Gullestad lagt ut på nettet, og linket til i innlegget mitt ovenfor.

    SvarSlett
  18. Veldig interessant. Akkurat dette har jeg også tenkt: "Imidlertid kan diagnoser også fungere stigmatiserende og ekskluderende, man er ikke lenger fullverdig medlem av det normale fellesskapet, men redusert til en «sykdom». "

    "Når mangfold omgjøres til patologi, står vi fare for å miste verdien av å ta for gitt menneskelig variasjon."
    Stemmer med mine erfaringer, at psykologer skal bestemme seg så fort som mulig for hva de synes feilen med pasienten er.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post