1.11.09

Tilgjengelighet hos psykologer

Jeg leste artikkelen "Hos psykologen" i gårsdagens Magasinet. Dagblad-journalisten skriver at hun håper psykologer er litt rettferdige når de velger sine pasienter. Intet galt i det selvsagt, men jeg kan ikke fri meg fra å lure på hva reaksjonen ville blitt om en journalist hadde uttrykt det samme om somatisk helsehjelp.

Smerte er verst når den varer over tid og man ikke vet om eller når den vil ta slutt. Det vet den som har hatt tannpine, og som kjente trøst og lettelse når man endelig satt på tannlegens venteværelse og visste at det snart var over. Psykisk lidelse er også smerte, og kan vare i flere år. Dette godtar politikerne, i dagens system med alt for få terapeuter. Ville de på samme måte latt folk med fysisk smerte bare seile sin egen sjø?

Det er for få psykologer, men enda færre med avtale. Dette er litt av et paradoks, siden nettopp mange med psykiske lidelser har det trangt økonomisk. For eksempel viser en undersøkelse fra Universitetet i Bergen at halvparten av incestofre ikke klarer å arbeide. Så hvorfor ikke gi alle psykologspesialister med privatpraksis avtale? Dersom det, slik det stadig hevdes, virkelig er like legitimt å ha psykisk smerte som å ha smerte i kroppen, må jo dette avspeile seg i praksis. Inntil noe skjer kommer jeg til å hyle hver gang noen sier at det er like verdig å ha en psykisk lidelse som det er å brekke beinet eller å ha kreft.

21 kommentarer:

  1. Carla1.11.09

    Og som du vel har vært inne på før, så holder det jo ikke bare med flere psykologer - hva de kan tilby er også av avgjørende betydning.

    Jeg så en oversikt over psykologer med driftstilskudd fra 2003, der flere var blitt spurt om hvaslags problemstillinger og hvilke pasienter de kunne jobbe med. Veldig mange tok ikke imot pasienter med psykoseproblematikk; endel kunne ikke behandle spiseforstyrrelser. Mange ville ikke jobbe med rusproblematikk. Selvfølgelig er det realt og greit at terapeuter er tydelige på hva de kan takle og hva de ikke har kompetanse på, men når mange ikke kan eller ønsker å jobbe med alvorlige typer problemer som svært mange sliter med - da er det ikke sikkert vi løser noe ved å gi driftstilskudd til flere psykologer med den samme kompetansen - og de samme manglene. Jeg mener jo at tilgjengeligheten til terapi må bedres, men at man på en eller annen måte også må oppfordre eller kreve av psykologer at de setter seg inn i mer alvorlige og vanskelige problemstillinger enn det flertallet jobber med pr. idag. Jeg trur det er ekstremt viktig at psykologiske tilnærminger til disse problemene blir mer utbredt og etablert, for ellers blir lett medikamentell behandling den eneste løsningen.

    SvarSlett
  2. Anonym1.11.09

    Like farlig som "medikamentell behandling" er konvensjonell OG alternativ tilnærming; eneten mainstream terapi som overtar samfunnets tabuer - overser barndomsdimensjonen; kunnskapen om at psykisk og fysisk uhelse er reaksjoner på traumatisereinger, "vanlig oppdraglese/barndom" er også traumatisk) og new age/spirituelt/religiøst/ideologisk-forankret "terapi". Finnes det terapeuter i Norge som fullt og helt tar avstand fra mainstream og alternativ tilnærming, som konsekvent er på side med barnet i pasienten, som er så faglig orienterte at de kan høre pasienten, ha sortert tilstekkelig i egen bakgrunn/smerte, - helt empatiske, opplyste, alminnelige og tilstrekkelige terapeuter? Den som enetn 1) selv er en slik terapeut eller 2) kjenner noen som er det, legg igjen navn, adresse eller tlf nr. Gjerne også med referanse til pasienter som har fått varig heling og recovery fra terapien. Haster!

    SvarSlett
  3. Carla: Jeg er helt enig med deg i det første du skriver.

    At mange ikke ønsker seg pasienter med alvorlige lidelser, er en (mis)tanke som har streifet meg, uten at jeg har lest noe om det. Men jeg har opplevd selv, og hørt andre fortelle, at terapeuter heller snakker om småtraumer, som sklsmisse, enn alvorlige ting som overgrep.

    Anonym: Jeg vet dessverre ikke navn på noen slik behandler.

    SvarSlett
  4. Anonym1.11.09

    Jeg på min side mener at det er ekstremt viktig at psykologiske tilnærminger på en del psykiske sykdommer minskes dramatisk, og at den medisinskfaglige forskningen overtar.
    Når de finner inflammatoriske tilstander i hjernen til psykosepasienter bør det forskes på årsak og andre type behandlingsmetoder enn dagens psykofarmika.
    Og ikke overføres mer midler til den faggrenen som konsentrerer seg om å prate mer eller mindre fornuftig med pasienter med betennelsestilstander.

    SvarSlett
  5. Anonym: Det du beskriver, høres jo ut som en somatisk tilstand, ikke en psykisk lidelse (et annet eks. er personer med lavt stoffskifte som kan bli deprimerte).

    SvarSlett
  6. Anonym1.11.09

    Til anonym:
    Du skriver: "Når de finner inflammatoriske tilstander i hjernen til psykosepasienter bør det forskes på årsak og andre type behandlingsmetoder enn dagens psykofarmika."

    - Ja, det er tragisk å møte mennesker med overlast ved å tilby rusgifter.
    Tilstander i hjernen utvikler seg ikke uten årsaker, nei:
    Lack of love in early childhood affects the brain, creates reactions.
    Man må spørre seg hvorfor slike tilstander eksisterer i hjernen, fremfor å bare konstatere at det og det stoffet mangler og så tilføre det kunstig via giftstoffer.
    Det å utforske hva traumene, kjærlighetstapet, gjorde med sjelen, hjernen, osv, kan bli begynnelsen på en varig helbredelse, dersom terapeuten er tilstrekkelig orientert og human.

    SvarSlett
  7. Anonym1.11.09

    Vel, nå har jeg en tilnærming til problemstillingen "psykoser" og inflammatoriske tilstander i hjernen som avviker fra den tilnærmingen der man mener at "mangel på kjærlighet gir betennelse i hjernen".

    Jeg har også problemer med å akseptere påstanden om at bare vi har det "bra nok", og blir "forstått på den rette måten", "hjulpet til selverkjennelse og finner de rette forløsende tankene", så vil betennelse i hjernen forsvinne.

    Det er mye forskning på at immunsystemet har bedre forutsetninger når kroppen slipper å slite med en tilstand av stress og utrygghet. For all del.
    Å jobbe for et samfunn der flest mulig føler seg sett, og i varetatt og hørt er bra.


    Samtidig mener jeg det er rent ut tullete å tro at man kan komme frem til en måte å tenke på, en måte å relatere seg til andre på, som gjør at kroppen ikke reagerer på virus, allergener og bakteriell påvirkning.

    Å forestille seg at bare man er "trygg nok", eller "får utforsket traumer godt nok", så er man beskyttet mot inflammatoriske reaksjoner på virus eller andre patogener er etter min mening naivt.

    Mye tyder på at psykosesykdommer er somatisk sykdom i hjernen. At mennesker med psykosesymptomer har et stort behov for å bli møtt på en god måte av andre mennesker er en selvfølgelighet. Vi har alle behov for å bli møtt på en god måte. Spesiellt når vi er syke. Men det i seg selv mener jeg neppe kurerer alvorlige betennelsestilstander i hjernen.

    1. anonym

    SvarSlett
  8. Anonym1.11.09

    "psykosepasienter" er intet annet enn mennesker som er traumatiserte, overlastet, det er snakk om kollaps. det å omdefinere kollapsen til sykdom og "psykose" er tragisk og uakseptabelt når man overser traumehistorien; da høres ikke pasienten og kan ikke bli bedre; psykiatrien kaller så denne sementeringen for "kronikere", "kroniske pasienter"

    SvarSlett
  9. Anonym1.11.09

    det er selvsagt viktig å være åpen for å finne alle faktorer som spiller inn.
    det er også fakta at barndomsdimensjonen blir oversett i ekstrem grad.
    all uhelse er alltid forbundet til traumatiseringer i tidlig barndom, og ofte også senere retraumatiseringer (man hører/bearbeider ikke den underliggende tragikken i historien).
    det er alltid også all malplassert vrede/blindspots/blokkeringer osv.
    hvorfor skades "naturen"?
    på grunn av forurensing.
    hvordan kan man hele?
    ved varsom gjennomgang av alle fakta/hele historien.

    SvarSlett
  10. Jeg håper så absolutt at du (og andr) vil fortsette å hyle over denne mangelen på helsetilbud som åpenlyst er helt hårreisende, og som det av merkelige grunner ikke gjøres noe med.

    SvarSlett
  11. Kjære Anonyme, kunne dere bruke nick i stedet for Anonym, altså klikke på Navn/Nettadresse i stedet for Anonym?

    Jeg blir småpsykotisk i hodet av å følge med når det kommer flere Anonyme i samme samtale.

    SvarSlett
  12. Anonym1.11.09

    Av de 4 siste anonyme innlegg har jeg skrevet 3 av de.
    Det andre av disse 4 siste anonyme innlegg er underskrevet med Anonym 1, det tilhører avsender som mener at "det er ekstremt viktig at psykologiske tilnærminger på en del psykiske sykdommer minskes dramatisk, og at den medisinskfaglige forskningen overtar".

    SvarSlett
  13. Anonym: Psykose må ikke komme av psykiske traumer. Den kan være konsekvens av blant annet infeksjoner, giftstoffer, hjerneskader- og sykdommer.

    SvarSlett
  14. Carla1.11.09

    Noe fasitsvar på hva som forårsaker psykoser er det vel ingen som har. Og så er jo heller ikke psykose et enhetlig, avklart begrep - til og med i diagnosemanualene brukes det på forskjellige måter i kriteriene til ulike diagnoser. Et sted leste jeg at hallusinasjoner hos personer med Altzheimers sykdom har et helt annet innhold og kvalitet enn hos personer som hadde fått en psykiatrisk diagnose. Ikke veit jeg om det stemmer, men det sier ihvertfall noe om at det er et komplekst område vi har med å gjøre.

    Det er også mange meninger, både blant forskere og andre, når det gjelder årsaker til og riktig behandling av det de kaller psykose. Jeg synes da det er veldig viktig at man lytter til de menneskene som har egenerfaring med disse tingene. Mange forteller om livskriser, traumer, overgrep osv., som de ser i sammenheng med sine psykotiske reaksjoner. Jeg mener det burde være sånn at de som ønsker det får mulighet til å snakke om og bearbeide slike opplevelser, f.eks i en terapi. Uten at det betyr at psykoterapi er det eneste saliggjørende, for det trur jeg ikke det er.

    SvarSlett
  15. Anonym2.11.09

    Sigrun:
    Infeksjoner, giftstoffer, hjerneskader- og sykdommer gir ikke psykoser uten at den utsatte allerede er traumatisert.
    Mennesker med en relativt sunn bakgrunn blir ikke psykotiske avInfeksjoner, giftstoffer, hjerneskader- og sykdommer.

    SvarSlett
  16. Anonym2.11.09

    Sigrun og Carla:
    Psykose er alltid forbundet til traumatiseringer i tidlig barndom.
    Psykose-begrepet er sjelden brukt slik, og er i seg selv belastet og problematisk, men tilstanden/e det beskriver er reelle og grusomme uttrykk for relle og erfarte - og ofte skjulte - grusomheter som den rammede har opplevd.
    Man kan like gjerne avskaffe begrepet psykose og kalle det "traumereaksjon".
    Hilsen samme som skrev forrige anoyme innlegg til Sigrun!

    SvarSlett
  17. Anonym2.11.09

    PS Carla og Sigrun - helt enig i at man må følge pasienten og være åpen for alle hans informasjoner og eventuelle faktorer (også i nåtid og av fysiske og andre forhold), veldig viktig å ikke tre noen fasit over pasienter.
    Hilsen samme anonyme som skrev de 2 forrie anonyme innlegg.

    SvarSlett
  18. Anonym2.11.09

    Carla:
    Nei, all den tid psykoterapien har overtatt tabuet om barndommen, så blir den ikke saliggjørende, men meget skadelig.
    Dog finnes det nok terapi som protesterer mot taushetsmuren og tabuene rundt barndom som årsak til all uhelse.
    Der terapeuten selv er tilsterkkelig frigjort og bearbeidet i forhold til egen fortid og kagrunn, og tilstrekkelig empatisk, kan terapi fungere terapeutisk og ikke ødeleggende/reatraumtiserende.

    Du skriver:

    "Jeg synes da det er veldig viktig at man lytter til de menneskene som har egenerfaring med disse tingene. Mange forteller om livskriser, traumer, overgrep osv., som de ser i sammenheng med sine psykotiske reaksjoner. Jeg mener det burde være sånn at de som ønsker det får mulighet til å snakke om og bearbeide slike opplevelser, f.eks i en terapi."

    Veldig viktig og sentralt. Når den som lytter er tilstrekkelig orientert, kan overgrepsofferet gradvis heles, via følelsesmessig og helhetlig gjennomgang av traumatisk barndom, uten fasitprosess, men med naturen (følelser og fakta) som ledetråd, og terapueten som opplyst ledsager.

    Mulig dette - altså virkelig terapi - eksisterer i verden!

    Hilsen samme anonyme som skrev de 3 forrie anonyme innlegg.

    SvarSlett
  19. Psykoser kan være så mangt, og for eksempel psykoser som følge av rusmidler vil etter min mening være organiske. Men det betyr ikke at en som blir rammet av denne typen psykose ikke har vært utsatt for traumer før.

    Så tilbake til tema. Jeg er enig i at det er alt for lite psykologer med offentlig avtale og at det må gjøres noe med det først av alt. Og at disse må få den nødvendige kompetansen slik at de kan ta pasienter med en omfattende traumeproblematikk, spiseforstyrrelser med mer. De trenger hjelp og psykologer skal ikke være redd for å ta tak og lære nok om det til å kunne behandle disse pasientene. Det minste en kan forvente av en psykolog er at en kan nok etter endt utdanning og spesialisering til å kunne nettopp det.

    Myndighetene er rett og slett nødt til å sette av penger til utdanning av flere psykologer. Jeg synes det er skummelt at alternative "terapeuter" overtar denne behandlingen av pasienter som heller ikke er billig for pasienten.

    SvarSlett
  20. Anonym4.11.09

    Psykose er jo et digert begrep og inneholder så mange ulike grupper. Schizofrenidiagnosen i seg selv består jo i mange undergrupper. Tre store; de som har hatt avvikende atferd fra tidlig barndom, ofte gutter, som har dårlig prognose. Kvinner som får det rundt 20 års alderen, jo større traume som har utløst det, og jo mer "ressurser" en har selv- er med på å bestemme prognosen, samt en gruppe eldre som utvikler schizofreni. Dette er bare tre grupper- og man må jo se på hvert individ også/istedet. Det kan være rusutløst, medfødt, og komme av traumer. Det kan selvfølgelig komme av inflammatoriske prosesser også. Jeg tror ikke at det er enten sånn eller slik, men både og.

    Når det er sagt- så har jeg faktisk vært så heldig at jeg har gått til en privatpraktiserende psykolog med avtale i mine 2 1/2 år i en grensepsykotisk/psykotisk verden- og går fremdeles til ham. Takk og lov. Så det finnes dyktige privatpraktiserende som tar i mot skikkelig psyke- slik som jeg var.

    Får håpe det blir stadig fler av dem. :-)

    Det er vanskelig å være psykolog også tror jeg- det er jo bare mennesker, som (de fleste ihvertfall) ønsker å hjelpe. Men alle har sine ting- så empati, og en smule ydmykhet, og det å ha tunga rett i munnen innimellom, er nok viktig. Jeg har gått i skikkelig dårlig terapi osv, som gjorde at jeg gikk inn i en psykose, for så å få skikkelig god terapi. Heldigvis finnes det også flinke privatpraktiserende, som tar inn "skikkelige" psyke med traumebakgrunn.

    SvarSlett
  21. I novembernummeret av Psykologforeningens tidsskrift er det en fagartikkel med tittelen "Sammenhengen mellom barndomstraumer og senere utvikling av psykotiske lidelser", der det vises til blant andre John Read. Interessant for dem som er opptatt av temaet.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post