22.11.09

"Faglig korrekt diagnostisering"

Psykolog Sverre Hoem skriver på sin blogg:

Ingen psykologer eller psykiatere jeg har møtt, har vært uvitende om de potensielt negative effektene ved å få en psykiatrisk diagnose. Ved å opptre faglig korrekt og menneskelig oppmerksomt, kan ulempene reduseres. De fleste terapeuter er flinke til å ivareta pasienten i denne prosessen. Kartlegging og diagnosesetting ved psykiske vansker, skjer nå langt på vei som et samarbeid mellom behandler og pasient.

Altså:
De negative effektene av diagnoser er bare potensielt negative.
Diagnostikerne opptrer faglig korrekt.
Ulempene kan reduseres.
De fleste diagnostikere er flinke til å ivareta pasienten.
Diagnostisering er "en prosess" på noen få timer.
Diagnosesetting skjer langt på vei som et samarbeid.
Psykologer og psykiatere er synske, siden de kan se effekten av diagnosen når NAV, helse- og sosialarbeidere og pårørende får kjennskap til den i framtiden.

En så vag ordbruk tyder på en praksis som er lite forpliktende og som ikke garanterer pasienten noen reell brukermedvirkning når det gjelder diagnosesetting (og dermed også ofte behandling).

Verken jeg eller de mange jeg har snakket med har opplevd noe som helst samarbeid i diagnostiseringen. Tvert imot kan man få seg en en skikkelig fæl overraskelse når man leser journalen sin.

Jeg gikk i en traumatisk terapi som gjorde at jeg fikk det mye verre enn før, og falt etterhvert ned i en fryktelig depresjon. Jeg ringte psykologen og sa at om jeg nå ikke tok livet mitt, så ville jeg klage på ham. Et par dager senere fikk jeg i postkassen en nyskrevet epikrise - dette var nesten to år etter at jeg hadde avsluttet terapien hos ham - med noe av det verste som fins av diagnoser og som han ikke hadde satt i journalen mens behandlingen pågikk. Den tilleggssmerten dette påførte meg, som da var blitt sengeliggende av depresjon, er hinsides alt annet jeg som voksen har opplevd av psykisk smerte.

En annen psykolog jeg gikk hos hadde skrevet en diagnose i papirer til det som nå kalles NAV og at pasienten ikke skulle ha innsyn i diagnosen. Ett år etter at jeg hadde avsluttet terapien ba jeg om kopi av papirene (i forbindelse med at jeg vurderte å søke erstatning for en tapt barndom). Heldigvis hadde den som kopierte dem, oversett denne merknaden, slik at jeg fikk se diagnosen. Jeg opplevde det som krenkende at dette var ment å holdes skjult for meg. Jeg verken var eller er noen voldelig person - det visste damen - eller suicidal mens jeg gikk hos henne, så hun kunne åpenbart ikke stå for sine handlinger.

Uttrykket "faglig korrekt" får meg til å le.

For noen dager siden viste jeg til et innlegg av en psykolog i Klassekampen, som skrev at svært mange ender opp med flere diagnoser uten rett til behandling. For det første skjer diagnostiseringen kjapt, for det andre betviler jeg at pasientene samarbeider om å få flere diagnoser når de vet at de kanskje ikke får noen behandling engang.

En psykolog som for en måned siden inviterte meg til å komme og snakke for psykologer om brukermedvirkning og diagnoser, sa til meg at "Vi tenker ofte ikke over at vi setter rimelig "heavy" merkelapper på folk" og at diagnosen må settes innen cirka fem timer. Den psykologen viser mer selvinnsikt enn hva jeg synes Hoem gjør.

For ett år siden satte jeg inn en annonse i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, der jeg søkte etter psykolog. Der skrev jeg at jeg var motstander av diagnoser, men at jeg likevel kunne godta en traumerelatert diagnose. Annonsen viste altså at jeg var en "samarbeidsvillig" pasient i forbindelse med diagnosesetting, men jeg fikk ikke et eneste svar fra noen psykolog i Oslo (noe som selvsagt også kunne skyldes at man ikke ønsket traumatiserte pasienter) .

Trøsten får være at utenfor behandlingsapparatet kan man si hva man vil - også om diagnoser - uten at kritikk diagnostiseres bort. Skjønt sikker kan man vel aldri være. Det er ikke lenge siden jeg fikk en mail fra en pasient i psykiatrien som kunne fortelle at NAV hadde klippet ut avisinnlegg og kronikker om hjelpeapparatet som denne pasienten har skrevet, og lagt dem i mappa til vedkommende.

18 kommentarer:

  1. Dette var et godt og meget viktig innlegg.Alle som bruker makt,er ulver i fåreklær.Fåreklærne består av vakre ord. Hvis "klærne" trekkes av, vil alle rømme for ulvene.

    Det å sette diagnoser uten grundige undersøkelser på forhånd og med erkjent usikkert resultat, er som å gi sprøyter mot svineinfluensa uten å være sikker på om det er denne sykdommen pasienten lider av,og uten å vite så mye om virkningene av innholdet i sprøyta.

    Situasjonen blir bedre hvis pasientenes medvirkning under fastsettelsen av diagnosen blir reell og ikke bare skuebrød. Dette bedrer kvaliteten på resultatene, og ikke minst viktig-- det understreker jevnbyrdighet mellom pasient og lege.

    SvarSlett
  2. Jorunn: Ulver er din "diagnose", men ikke min.

    SvarSlett
  3. Sigrun "Ulver" var et bilde på hvor farlig det er å bruke sjelelig makt.Jeg tror ikke de som bruker sjelelig makt er bevisste på hvilken skadelig innflytelse de har,men ofte tvert imot tror at de handler ut fra de edleste hensikter. En skal derfor aldri angripe dem,men de sjelelige maktmidlene,de vakre ordene.

    Jeg er overbevist om at forskjellen mellom et sunt menneske og en nevrotiker,er at et sunt menneske styres innenfra av drivkretene i seg selv og i sin natur,mens en nevrotiker har blitt utsatt for sjelelige maktovergrep og må derfor søke nødløsninger ved å la seg formes og styres utenfra. Det gjelder derfor å klippe repet,de vakre ordene, i tusen biter slik at det ikke lenger kan brukes til å slavebinde mennesker.

    SvarSlett
  4. Anonym22.11.09

    takk for innlegget, som minner ioss på at sunnhet FIONNES, om enn ikke hos terapeuter flest. takk igjen.

    SvarSlett
  5. Diagnoser kan ha veldig mye å si i livet til et menneske og negative konsekvenser på lang sikt. Det kan være et tungt stempel å bære med seg i livet, det vet jeg av personlig erfaring.

    Helsevesenet bør være mer forsiktige, spesielt med å diagnostisere folk som ikke blir utredet frivillig.

    Er selv i gang med å kjempe mot systemet for å fjerne en diagnose som ble satt da jeg var ganske liten. Psykiater som jeg går til nå, mener også at den diagnosen er helt feil. (det er en psykiatrisk diagnose de aller fleste mener det ikke går an å bli frisk av/at den forsvinner.)

    SvarSlett
  6. Anonym26.11.09

    "Riktig" psykiatrisk diagnose er ment å skulle gi grunnlag for riktig behandling, og dermed bedring.

    Men det finnes ingen dokumentasjon på at så er tilfelle.

    Man lager da ofte analogier til somatikken, fordi vi kan slå fast at her er riktig diagnose essensielt. Men for at analogiene skal holde må psykiatriske og somatiske diagnoser være helt sammenliknbare på vesentlige punkter. Og at de er det, blir kun en ny udokumentert påstand.

    SvarSlett
  7. Og det som er rart, er at jeg synes det virker som om mange innen helsevesenet er klar over at de psykiatriske diagnosene kun er deskriptive, men likevel fortsetter de å bruke dem som om de var noe mer. En jeg kjenner fikk høre av sin terapeut (etter å ha fått en pf-diagnose) at vi må huske at diagnosene kun er konstruksjoner, og at de bare er ment å si noe om problemene man har for øyeblikket. Min venn spør om hvorfor vi da ikke bare kan bruke våre egne ord på disse problemene, og får til svar: Jeg aner ikke.

    SvarSlett
  8. Carla: Jeg synes terapeuter bagatelliserer diagnosesettingen når de sier det på den måten. Det er ikke bare en beskrivelse av situasjonen akkuart nå. Det er en alvorlig merkelapp som blir der resten av livet, selv om man ikke oppfyller kriteriene for diagnosen(e) lenger. Og hvis man går gjennom en prosess der symptomer forandrer seg over tid, så sitter man til slutt igjen med en hel rekke diagnoser. Selv fikk jeg åtte diagnoser til sammen. For meg var det ingen hjelp. Men behandlerne var selvfølgelig veldig opptatt av diagnosene, bortsett fra PTSD. Mange nye leger jeg kom til gadd ikke en gang å skrive den ned når jeg måtte ramse opp diagnosene jeg hadde fått.

    SvarSlett
  9. Mille: Jeg er helt enig i det du skriver om bagatellisering. Det kan være utrolig vanskelig å få "vaska av seg" en diagnose som man en gang har fått. Den kan krype inn i en og bli en del av sjølbildet, og dermed gjøre mye skade.

    Jeg var på et foredrag der to psykologer snakket om formidling av diagnoser. De sa at pasienter kan komme til å gjøre en rekke feilslutninger; for eksempel kan de komme til å tro at diagnosen beskriver dem som individ. Slike misforståelser mente de det var viktig å få rydda opp i. Jeg begynte da å tenke på de forskjellige personlighetsforstyrrelsene, og kunne ikke få det til å stemme at det er en feilslutning av pasienten å tro at disse beskriver en som individ. Dette sa jeg også til foredragsholderne, og de så ut til å være enige med meg. Likevel virka det ikke som de ville ta noe standpunkt i forhold til de grunnleggende problemene med psykiatriske diagnoser, men holdt på at det var sjølve formidlingen som var viktig. Dette synes jeg er ganske unnfallende, og jeg trur dessverre en slik unnfallenhet er ganske vanlig. Til ulempe for klienter og pasienter, som da blir aleine med sin kritikk av dette systemet.

    SvarSlett
  10. Jeg sier takk og amen.

    Professor Jan Smedslund har sagt at mennesker er farlige for hverandre, og det å ”sette diagnoser er … en måte å skjule og dekke seg og gjøre det til noe helt annet enn noe som virker inkluderende”. Han sier at psykologkolleger spiller et spill som er ganske destruktivt og ikke til det beste for folk. Å stille diagnoser er ”å forsøke å inkorporere den andre i din verden og dine kategorier”, sier han.

    SvarSlett
  11. Jeg fulgte en debatt der flere uttrykte sin misnøye over diagnoser. Psykiateren som svarte mente selvfølgelig at dette var et symptom på diagnosen - nærtagenhet pga personlighetsforstyrrelse. Hvordan kommer man videre i debatten når man blir møtt på den måten...

    SvarSlett
  12. Mille: Ja, jeg har også hørt sånt. Samme når tvangsinnlagte sier de er traumatisert av tvang. Og når noen sier at de har fått hukommelsestap etter ECT, har også mange blitt møtt med at dette skyldes "sykdommen".

    Fagfolk burde skamme seg over å si sånt.

    Om debatten ligger på nett, har du anedning til å maile meg lenken?

    SvarSlett
  13. Mille: Det høres ihvertfall ut som om denne psykiateren demonstrerte veldig fint og tydelig at diagnoser kan brukes som maktmiddel! Men det skjønte han kanskje ikke sjøl.

    SvarSlett
  14. Carla: Nei,jeg tror ikke han skjønte det selv.

    Sigrun: Det er lenge siden jeg leste det, så jeg vet ikke om jeg finner igjen debatten. Men jeg kan gjøre et forsøk og mailer deg om jeg finner den. :)

    SvarSlett
  15. Anonym27.11.09

    Tror psykiatrien har mindreverdighetskomplekser i forhold til somatikken:
    "Se på meg, pappa! Jeg har også diagnoser og hvit frakk! Se så flink og voksen jeg er!"

    SvarSlett
  16. Signaturen Sint Ung Dame har en god kommentar på Sverre Hoems blogg:
    Hvordan skal folk klare å skjerpe seg eller få det bedre når de får høre at det er hele deg som er problemet? Tenker spesielt på dem som får diagnose personlighetsforstyrrelse.

    Hvem er de som gjennom å bli diagnotisert blir bedt om å innrømme at det er noe galt ved hele deres selv? Som for å få hjelp først må underkaste seg stigmaet, en hvilken som helst diagnose som blir gitt? Ofte er det dem som har hatt en traumatisk barndom. Hvorfor skal et menneske som har hatt en ødeleggende barndom få et slikt stempel? Det er dypt urettferdig det. Hvor er “den andre”, hvor er gruppen av medmennesker opp i alt dette?

    SvarSlett
  17. "Uttrykket 'faglig korrekt' får meg til å le" Det er jo ikke sikkert det er meg du lo av, men tankene mine gikk likevel til den kjente hersketeknikken som kalles latterliggjøring. Hvis - understreker HVIS - det er tilfellet, så setter jeg lite pris på debattformen. Hvis jeg tar feil, så beklager jeg at jeg reiste problemstillingen (dvs bruk av hersketeknikk) og setter i så fall pris på avklaringen.

    SvarSlett
  18. Shoblogg: Dette uttrykket får meg ofte til å le. Det er sånt som U Malt og AA Dahl pleier å komme med i hver diagnosedebatt. Det var ikke deg jeg lo av.

    SvarSlett

Virker ikke lenken(e)? Da vil jeg bli kjempeglad om du har tid til å gi meg beskjed via kontaktskjemaet i bloggens sidefelt.

- LAGE LENKE: <a href="url-adresse">Lenkens navn</a>

- BRUK NAVN, ditt virkelige eller et fiktivt. Velg Navn/nettadresse (ikke Anonym), og skriv inn navnet. Nettadresse er ikke nødvendig.
- Logger du inn med Google-konto, kan du få kommentarer tilsendt på e-post.
- Kommentarer som ikke holder seg til saken eller er personangrep eller trakassering, kan bli slettet.

Motta nye innlegg på e-post